Forord I En underlig dag mai

Transkript

1 Innhold Forord... 7 I En underlig dag mai II En underlig begynnelse (cirka f.kr.) En avgudsdyrker fra Kaldea Løftets folk Som slaver i Egypt Ut av Egypt På ørkenvandring i førti år III Løftets land (cirka f.kr.) Inn i landet I frafall og nød Et folk som alle andre? Storhetstiden IV Splittelse og frihetskamp (cirka 930 f.kr. 135 e.kr.). 68 Et splittet folk I landflyktighet og lengsel Tilbake til Jerusalem «Gid alt Herrens folk var profeter!» Under fremmed åk Opprør Undertrykkelse og forventning På Jesu tid Den jødiske krig Et siste, fortvilt opprør V I eksil og diaspora ( ) Forfølgelse, eksil og diaspora

2 Jødene og islam Korstogstiden og jødene Luther og jødene Gettoen tilfluktssted eller fengsel? Veien mot øst VI Ny tid og nye tanker ( ) Mot en ny tid? Norge, Grunnloven og jødene Pogromer og forfølgelse «Jødene er vår ulykke!» Dreyfus-saken Jødene og Amerika Theodor Herzl og sionismens fødsel Eliezer Ben Jehuda skaperen av moderne hebraisk Fra tyrkerne til britene Den usynlige muren VII Forfølgelse og folkemord ( ) Tyskland mellom verdenskrigene Antisemittismen i Norge Det store folkemordet Jødene i Norge under verdenskrigen De som kom hjem igjen VIII Kampen for frihet og fred ( ) Veien mot selvstendighet Uavhengighetskrigen IX Den vanskelige «freden» ( ) Innvandring og vekst Flyktningeproblemet Motgang og krig Eichmann-saken

3 Ny optimisme nye problemer Kort krig langvarig ufred X Ettertanker Ettertanke Ettertanke Ettertanke Ettertanke Ettertanke Noter Anvendt litteratur

4

5 Forord Målet med denne boken er å gi en helt enkel framstilling av Israels historie fram til cirka 1970 og slik knytte forbindelsen mellom de bibelske fortellingene og dagens Israel. Boken går ikke inn i den aktuelle politiske debatt, men jeg håper jo at den kan gi bakgrunn for en bedre forståelse av det som foregår i området i dag. Det er ikke enkelt å skrive historie når man ikke selv er historiker av fag. Og Israels historie er så visst ikke enkel. For her kan vi ikke nøye oss med å følge utviklingen i et bestemt land. Her skal vi også følge et folk som i største delen av sin historie har vært spredt over store deler av kloden. Og historien for dette folket er lang. Derfor er det et mål høyt nok å gi noen glimt fra historien til dette folket og landet. For Israels eldste historie er det Bibelen som er primærkilden. Her går vi ikke inn i drøfting av de mange historiske og teologiske spørsmål som reiser seg ved gjennomgangen av det bibelske materialet for eksempel tilpasningen mellom de ulike historiske bøker og profetskrifter som behandler samme tidsperiode. Når det gjelder datering av sentrale begivenheter, vil fotnotene fortelle hvilke løsninger som er valgt, men ikke gå inn i noen drøfting av argumenter for og imot ulike alternativer. For den senere historien er grunnlagsmaterialet ufattelig stort, særlig for de siste 150 år. Det sier seg selv at jeg ikke har kunnet gå til primærkilder, men stort sett har benyttet meg av det som andre har funnet ut. Gjennom fotnotene, og litteraturlisten som notene viser til, skulle det være enkelt å finne hvor jeg har hentet mine opplysninger. Selv har jeg funnet mye stoff i selvbiografiene til mange av de politiske og militære lederne som har hatt ansvar for den utviklingen som har ledet fram til dagens situasjon i Midt-Østen. Der ser man også hvor ulike oppfatninger de hadde, de som hadde stort politisk ansvar for det som skjedde. I framstillingen har jeg lagt særlig vekt på hva israelske historikere 7

6 og politikere har å si om sakene. Fra en side sett er jo det like naturlig som at vi i stor grad forholder oss til norske kilder når vi studerer Norges historie. I dag er situasjonen slik at Israels syn og argumenter oftest blir overdøvet av det som kommer fra araberlandene og deres sympatisører. Ikke minst er norsk medievirkelighet preget av dette. Jeg har derfor sett det som viktig å få fram hvordan situasjonen tok seg ut for israelsfolket opp gjennom århundrene og, ikke minst, hvordan den nye lille staten Israel har opplevd sin egen situasjon. Framstillingen er ført fram til cirka Da var Golda Meir, den siste av pionergenerasjonens ledere, statsminister. Virkningene av Israels seier i seksdagerskrigen begynte å avtegne seg, og nabolandene la om sin strategi i kampen mot Israel. Tiden rundt 1970 er altså på mange måter en overgangsperiode en periode som skulle komme til å endre Israels situasjon ganske markert. Jeg håper at den foreliggende boken kan gi hjelp til bedre forståelse av den komplekse situasjon Israel nå befinner seg i. Det er flere som har gitt gode råd og hjelp under arbeidet. Her vil jeg spesielt nevne Bjarte Bruland, historiker ved Jødisk Museum i Oslo. Han har lest kapitlene om Holocaust og jødenes historie i Norge og kommet med verdifulle kommentarer og dessuten svart på mange spørsmål fra meg. Førstelektor Egil Sjaastad har lest deler av manus og særlig kommentert de kapitler der Bibelen er hovedkilden. Som vanlig har Ingfrid Nordgård lest alt grundig og kommet med mange forslag til forbedringer. Hun har også lest korrektur, kontrollert alle fotnoter og sitater etc. Jeg sier hjertelig takk for all hjelp. Resterende feil og mangler må jeg ta ansvaret for. Hurdal i januar 2008 Asbjørn Nordgård 8

7 I En underlig dag 14. mai 1948 «Følgelig erklærer vi, medlemmer av Det nasjonale råd, som representerer det jødiske folk i Palestina og den sionistiske bevegelse i verden, høytidelig samlet her i dag, som også er dagen for avslutningen av det britiske mandat over Palestina, i kraft av det jødiske folks nasjonale og historiske rett og De forente nasjoners hovedforsamlings resolusjon, opprettelsen av den jødiske stat i Palestina som heretter skal hete Israel. I tro til den allmektige Gud undertegner vi ved dette møte i det provisoriske statsråd i byen Tel Aviv denne erklæringen på denne sabbatsaften, den femte dag i Iyar, fem tusen sju hundre og åtte, den fjortende mai ett tusen ni hundre og førtiåtte.» 1 Med disse ordene ble staten Israel erklært opprettet 14. mai 1948 kl Erklæringen ble lest opp av David Ben Gurion, den nye statens statsminister. Det skjedde i et heller beskjedent lokale i Tel Aviv. Medlemmene av Det nasjonale råd, trettiåtte i tallet, underskrev så erklæringen. Dermed var loddet kastet. De som var med, visste hva de gjorde. De var smertelig klar over at de sto foran en kamp på liv og død. Likevel våget de ikke å la være. De var nemlig overbevist om at kampen ville komme uansett. De visste også at mulighetene for å kunne opprette staten på et senere tidspunkt var mikroskopiske. Tidspunktet for erklæringen var nemlig ikke tilfeldig valgt, for det skjedde mye annet på denne dagen. Det viktigste var at Storbritannia hadde frasagt seg det mandatansvaret de hadde fått av Folkeforbundet for å «sikre fred og sikkerhet» i Palestina og «legge til rette for opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem». 2 Mandatperioden utløp 14. mai kl I FN i New York var det hektisk møtevirksomhet for å bli enige om hva som skulle skje i Palestina når britene nå trakk seg ut. Det var lite som tydet på at FN ville legge til rette for et selvstendig Israel. Derfor gjaldt det for jødene å stille både Storbritannia, FN og araberstatene 9

8 overfor en allerede avgjort sak. Og det klarte de og det våget de. Det nasjonale råd gjorde mer enn å signere en erklæring. De utnevnte en eksekutivkomitè med 13 medlemmer som senere ble kjent under navnet «Israels provisoriske regjering». Den trådte sammen umiddelbart og gjorde vedtak om at «alle lover iverksatt på basis av den britiske regjerings hvitbok om Palestina (1939) og alle lover som skrev seg fra denne, herved var erklært ugyldige». 3 Dermed var også det nedverdigende forbudet mot innvandring av jøder til Israel opphevet. Men det skjedde mer denne dagen. Dagen før, 13. mai, hadde Chaim Weizmann, som skulle bli Israels første president, henvendt seg til USAs president Harry S. Truman, forklart hva Det nasjonale råd aktet å gjøre, og henstilt til Truman om å sørge for at USA umiddelbart godkjente den nye staten og den provisoriske regjeringen. Og Truman handlet raskt. 14. mai kl kunne USAs utsendinger til FNs hovedforsamling lese opp følgende erklæring fra president Truman: «Denne regjering er blitt gjort kjent med at en jødisk stat er proklamert i Palestina, og den provisoriske regjering har selv bedt om diplomatisk anerkjennelse. De forente stater anerkjenner den provisoriske regjering som de facto lovmessig myndighet i den nye staten Israel.» 4 Anerkjennelsen fra USA var et varmt håndtrykk som den nye staten virkelig kunne trenge. Det var nemlig nok av truende skyer i horisonten. Fra de arabiske nabolandene ville Israel få kniven på strupen med en gang. Allerede om morgenen hadde egyptiske tropper krysset grensen og marsjert inn i det sørlige Negev. Østfra kom irakiske tropper og nærmet seg Jordanelven. Der var også Den transjordanske legion klar til angrep. I nord sto syrerne klare til å angripe. Det var ingen grunn til å tvile på at angrepet ville komme. Egypterne var så utålmodige og seierssikre at de allerede hadde trykket frimerker til markering av seieren. Og målet var å okkupere hele Palestina og kvele staten Israel i fødselen. Ja, Azzam Pasha, generalsekretæren for Den arabiske liga, sa i en tale: «Dette vil bli en utryddelseskrig og en øyeblikkelig nedslakting som vil bli omtalt på samme måte som de mongolske massakrer og korstogene.» 5 Det var altså ingen tvil om hva araberlandene hadde til hensikt å gjøre. Det var nok heller ikke mye tvil om at de ville klare det. Den nye 10

9 staten hadde bare jødiske borgere. De hadde ingen organisert hær og manglet både flyvåpen og flåte. De hadde nesten bare enkle håndvåpen å forsvare seg med, og det var smått med ammunisjon. Jødene hadde egentlig bare én fordel: De visste at de ikke hadde noe alternativ til å kjempe. De hadde ikke noe trygt område å trekke seg tilbake til. De måtte seire for å overleve. Og seire gjorde de mot alle odds. Den nye staten Israel klarte den første ildprøven. Bakgrunnen for den nye staten er fascinerende. Erklæringen ved opprettelsen 14. mai 1948 taler om «det jødiske folks nasjonale og historiske rett». Og rettskravet de gjorde gjeldende, var spesielt. Det var over godt over tre tusen år siden det jødiske folket hadde etablert seg fast i området. Samtidig var det klart at folket i nesten to tusen år hadde vært spredt over hele kloden, med bare en liten rest i det gamle hjemlandet. I 1881 var det for eksempel cirka jøder i området av en totalbefolkning på omtrent Jøder som hadde flyttet tilbake til Palestina, hadde ikke noe felles språk; hebraisk var ikke lenger et levende talespråk. Stort sett hadde jødene brukt språket i det landet der de bodde. I de fleste land var de en fattig og forfulgt gruppe. Ofte var de avskåret fra kontakt med hverandre og med jøder i andre land. I mange land ble de forfulgt og kastet ut. Noen steder ble de forfulgt og trakassert og samtidig nektet utreise. Og til slutt ble de utsatt for det største og mest målrettede utryddelsesforsøket noe folk har opplevd, nemlig Holocaust, der cirka seks millioner jøder ble myrdet i det området der Hitler hadde makten under annen verdenskrig. For oss er det ufattelig at dette folket fortsatt eksisterte i I grunnen hadde de bare drømmen om hjemlandet felles. Og etter to tusen år skulle en jo ha ventet at drømmen hadde mistet sin samlende kraft. Men det hadde den ikke. Forfølgelse og trakassering synes tvert imot å ha virket til at drømmen ble holdt levende drømmen om «neste år i Jerusalem». Drømmen om hjemlandet fungerte også etter at de kom til hjemlandet. Drømmen gjorde at de var villige til både å forsake, slite og tåle. En enkel historie kan illustrere det. To professorer havnet 11

10 ved siden av hverandre som gatefeiere i Haifa det var hva det nye hjemlandet hadde å by dem i starten. I begynnelsen hadde de problemer med kontakten, for den ene snakket rumensk og den andre spansk. Men så oppdaget de at de kunne snakke sammen på latin, for begge var språkforskere. Så gikk de da med hver sin feiekost og drøftet litteratur og språkvitenskap på latin. Noen spurte hvordan de opplevde å være gatefeiere de burde jo ha hatt noe annet å gjøre. Men da ristet de uforstående på hodet. De så det som en stor ære å feie hjemlandets jord. Immigrantene hadde ikke noe felles språk, og bakgrunnen de kom med, var også høyst variert. Det kom høyt ansette vitenskapsmenn fra Europa og Amerika. Andre kunne bare så vidt vakle i land, utsultet som de var etter opphold i Hitlers utryddelsesleirer. Mange var analfabeter som knapt hadde vært utenfor sin egen landsby et eller annet sted i Midtøsten. Alle trengte tak over hodet, alle trengte mat og vann, alle skulle ha arbeid. Det er ufattelig at det gikk. Men det gjorde det. Immigrantene kom til et land som allerede første dagen av sin eksistens som selvstendig stat ble overfalt av overmektige fiender fra alle kanter. På tross av dette klarte staten å overleve. Det er utrolig. Likevel er ikke alt dette det mest utrolige. Det ufattelige er at det fortsatt eksisterte et jødisk folk og en jødisk identitet i Nesten hele folket hadde vært fordrevet fra sitt opprinnelige hjemland i nesten to tusen år. De var spredt over hele kloden, og de fleste var avskåret fra kontakt med jøder utenfor sitt eget nærmiljø. Etter vanlig tankegang og erfaring skulle dette folket for lengst ha vært assimilert i de landene de var bosatt i. Men det hadde altså ikke skjedd. Det er liten tvil om at det er jødenes annerledeshet som er hovedforklaringen. På bakgrunn av Moseloven har jødiske skriftlærde utarbeidet en veldig samling av regler for hvordan loven skal tolkes og anvendes i ulike situasjoner. Denne samlingen kalles Talmud 7 og er et verk på over seks tusen sider. Den ble til i løpet av de seks første århundrene e.kr. Talmud er grunnlaget for den undervisningen som har foregått i jødenes synagoger over hele verden opp gjennom århundrene. 12

11 Spiseforskriftene er en viktig del av Talmud. Moseloven sier blant annet: «Du skal ikke koke et kje i dets mors melk.» (2 Mos 23:19) Ut fra dette har jødiske skriftlærde utviklet et sett av konkrete forskrifter for å unngå selv den minste kontakt mellom melkemat og kjøttmat i jødiske husholdninger. Disse forskriftene har satt sitt klare preg på jødiske hjem. De gjør det nærmest umulig for en lovlydig jøde å spise hos en ikke-jøde, for han kan jo ikke røre mat som ikke er ren, såkalt koscher. Tidligere stortingspresident Jo Benkow har gitt en livsnær og fornøyelig skildring av hvordan alle disse reglene virket inn på forholdet mellom ham som jøde-gutt og de norske kameratene. 8 Annerledesheten skapte en grenselinje som var svært vanskelig å overskride. Spiseforskriftene, sabbatsforskriftene og alle de andre konkrete lovene har gjort jødene til et annerledes folk. Det er ingen tvil om at dette har bidratt til å hindre at jødene er blitt assimilert i de mange ulike land og kulturer hvor de har bodd. Jødene som folk og Israel som nasjon kan ikke forstås uten å se på bakgrunnen slik vi finner den i Bibelen. Derfor vil vi nå gå tilbake til begynnelsen: en avgudsdyrker i Kaldea. 13