To nasjonalismer én stat

Transkript

1 To nasjonalismer én stat Den mye omtalte konflikten i Midtøsten har pågått i snart 70 år, og etter mange år med krig og voldelige sammenstøt mellom palestinerne og israelerne, har flere tusen menneskeliv gått tapt og mer enn fem millioner mennesker er blitt flyktninger. 1 Til tross for at det er blitt forsøkt å gjennomføre fredelige løsninger på den svært kompliserte konflikten, har situasjonen i 2017 aldri sett mørkere ut. Konflikten, som i hovedsak først dreide seg om at én folkegruppe ønsket å opprette en egen stat i et område som allerede var bebodd av en annen folkegruppe, har i senere tid ført til mange diskusjoner internasjonalt. En mangeårig diskusjon om hvorvidt det jødiske folket skulle få opprette en egen stat i Palestina deres lovede land, fører i 1947 til FNs delingsplan. Når utfallet av det som skulle vært en tostatsløsning, blir at kun én stat opprettes, er det interessant å undersøke årsaken. Hvorfor ble kun én stat opprettet i 1948? For å kunne svare på denne omfattende problemstillingen, er det nødvendig å se på noen av grunnene til at jødene klarte å opprette Israel i utgangspunktet og hva som lå bak ønsket om en jødisk stat. Likedan må man undersøke årsaken til at palestinerne ikke fikk opprett en egen stat i Ønsket om en jødisk stat Det å se på årsakene til at det i utgangspunktet oppstod et ønske om en jødisk stat, kan bidra til å svare på problemstillingen. På slutten av 1800-tallet utga den ungarskfødte jøden Theodor Herzl boken Jødestaten. Her hevdet han at jødenes situasjon i datidens Europa var håpløs, og siktet til antisemittismen som spredte seg som ild i tørt gress i Europa. Jødehatet spilte på de samme fordommene som antijudaismen den tradisjonelle kristne 1

2 antisemittismen, og mange jøder opplevde diskriminering daglig. Imidlertid har rasisme mot jødene lange historiske røtter i Europa, og blir av den grunn gjerne omtalt som "det lengste hatet". Ettersom en økende europeisk nasjonalisme bidro til forsterkningen av det tradisjonelle jødehatet, ble situasjonen for Europas jøder på slutten av 1800-tallet stadig farligere. Herzl, som i dag regnes som sionismens far, anså jødene som et eget folk en egen nasjon, og den eneste løsningen på deres problemer i Europa var nettopp opprettelsen av en jødisk stat. Arbeidet for en jødisk stat Når man skal svare på problemstillingen om hvorfor det kun ble opprettet én stat i 1948, er det også viktig å se på årsakene til at Israel i det hele tatt ble opprettet. Som et svar på den økende antisemittismen, grunnla Herzl den politiske sionismen på den første sionistkongressen i Sionistene jøder med et ønske om å skape et sikkert hjemsted for det jødiske folk besluttet etter hvert at den jødiske staten skulle etableres i Palestina, som på denne tiden var en del av det osmanske riket. Historiske Palestina var et passende sted for å opprette en jødisk stat fordi jødenes historie hadde røtter derfra, og fordi jødene mente at Gud hadde lovet dem dette landet. De neste årene jobbet sionistene for å oppnå internasjonale garantier, 3 og da særlig fra Tyrkia. I Europa på begynnelsen av 1900-tallet var mange jøder høyt utdannet og velstående. Sionistene var svært dyktige til å organisere seg, og selv om det tidligere hadde vært interne konflikter innad i sionistbevegelsen, klarte de etter hvert å bli enige om et felles mål opprettelsen av en jødisk stat i Palestina. Dermed kunne de jobbe målrettet for dette, og hadde en politisk samlende bevegelse. Arbeidet var strategisk, da sionistene jobbet langs to parallelle spor: De bygget landet på bakken i Palestina, og flere jøder innvandret til Palestina. I tillegg skaffet sionistene internasjonal støtte gjennom dyktige diplomater, noe som viste seg avgjørende senere. I 1917 kom den omstridte Balfourerklæringen skrevet av Arthur Balfour, datidens britiske utenriksminister. I brevet skrevet til Lord Rotschild den engelske sionistlederen viste Balfour sin støtte overfor Rotschild og sa seg enig i at jødene skulle ha et nasjonalhjem

3 Nøyaktig hva som ble lagt i begrepet nasjonalhjem kan diskuteres, i likhet med hensikten bak Balfours tilsynelatende "edle" erklæring. Kan det hende at da han skrev den avgjørende erklæringen, at det var med et snev av antisemittisme i tankene? Ettersom det jødiske folket hadde blitt sett ned på i flere hundre år, kan det tenkes at Balfour anså jødenes ønske om opprettelsen av en jødisk stat som en gylden mulighet til å "bli kvitt" dem. Uansett hva Balfours hensikt var, så israelerne på denne erklæringen som den viktigste byggesteinen og selve startskuddet for opprettelsen av en jødisk stat. Palestina var et britisk mandat på denne tiden, og derfor var britene den sentrale stormakten sionistene måtte ha på sin side om den jødiske staten skulle etableres. Balfourerklæringen satte også fart på den jødiske innvandringen til Palestina. For palestinerne derimot, kan denne erklæringen anses som en av hovedårsakene til dagens problemer og alle årene med krig og uenigheter. Holocaust det systematiske folkemordet på europeiske jøder under andre verdenskrig førte til at over seks millioner jøder ble drept. Dette tilsvarte hele 60 prosent av den europeiske jødebefolkningen. (kilde) Selv om Holocaust ikke var en direkte årsak for opprettelsen av den jødiske staten, ble den et svært viktig vendepunkt. Omfanget av Holocaust var stort, og da det ble kjent hvilke lidelser jødene hadde opplevd de siste seks årene, ble det nærmest umulig for de fleste landene å ikke etterkomme kravet om en jødisk stat. En kombinasjon av sympati og dårlig samvittighet førte nå til at jødene fikk støtte fra store deler av verden. USA ble en særdeles viktig støttespiller for Israel ettersom de hadde vetorett i FN, og i tillegg kunne bidra økonomisk. Jødeutryddelsen stilte det sionistiske prosjektet i et nytt lys, og stadig flere sluttet seg til arbeidet for opprettelsen av en jødisk stat i Palestina. Her kan man også stille seg spørsmålet om hvorfor nettopp Palestina skulle betale for europeiske lands forbrytelse? Situasjonen i Palestina Da Herzl utga boken Jødestaten og sionistene begynte å jobbe målrettet for å få opprette en jødisk stat i det palestinske området, var Palestina underlagt det osmanske riket. De tyrkiske osmanerne var motstandere av det sionistiske prosjektet i Palestina, og ønsket ikke å dele det religiøst sentrale Jerusalem med de innvandrende jødene. Etter første verdenskrig ble Palestina et britisk mandat, der hensikten var at området skulle styres av britene slik at de en gang kunne bli selvstendige. Slik gikk det ikke for palestinerne, og misnøyen hos den

4 eksisterende arabiske befolkningen økte i takt med den jødiske innvandringen. Da det arabiske opprøret brøt ut i 1933, antok araberne at dersom man fikk britene til å oppgi mandatet sitt, ville det samtidig bety slutten på den jødiske innvandringen og det sionistiske prosjektet. 4 Jødene forsto da at de måtte organisere seg bedre militært dersom de skulle lykkes med å etablere sin stat i Palestina. Det var i kjølvannet av det arabiske opprøret at britene sendte en kommisjon for å undersøke de underliggende årsakene til opprøret, 5 og at anbefalingen om at området måtte deles inn i en jødisk og en arabisk stat, kom. For sionistbevegelsen var dette gode nyheter, men etter arabisk protest, ble anbefalingene forkastet. I 1939 la britene strenge begrensninger på den jødiske innvandringen til Palestina. Etter andre verdenskrig ble Palestina et gigantisk moralsk problem for britene, og dette, kombinert med at Storbritannia også nå slet økonomisk etter alle krigsårene, resulterte i at Palestina FNs problem. FNs delingsplan UNSCOP var FNs kommisjon som skulle undersøke forholdene i Palestina. Det er nå man ser at sionistenes strategiske og godt gjennomførte diplomatiske arbeid lønte seg. Sionistene måtte overbevise det internasjonale samfunnet om at en deling av Palestina var det beste alternativet, og de var godt forberedt. Som tidligere nevnt hadde de arbeidet langs bakken, og bygget institusjoner og organisasjoner i Palestina. De mange høyt utdannede sionistene forsto seg på demokratiet og visste at det var viktig å bygge et velfungerende statsapparat. 6 De jødiske diplomatene jobbet også hardt for å samle tilstrekkelig internasjonal støtte til sitt statsbyggingsprosjekt. Sionistbevegelsen gjorde alt den kunne for å overbevise medlemmene fra FN-komiteen om at en jødisk stat var den eneste fornuftige løsningen. 7 Det blir tydelig at jødene var særdeles dyktige i måten de organiserte seg på, og det virker som om det alltid var en plan bak handlingene deres. Palestinerne derimot står i kontrast når det gjelder diplomatiarbeidet, som på ingen måte var like gjennomført som hos sionistene. Jødenes målrettede arbeid ga tilslutt uttelling, og i august 1947 presenterte UNSCOP en todelt innstilling. Flertallet støttet forslaget om delingen av Palestina i to uavhengige stater 4 Foredrag, s Foredrag, s Foredrag, s Foredrag, s. 18

5 én jødisk og én arabisk. Delingsplanen for Palestina kom i live 29. november 1947 da forslaget fikk det nødvendige 2/3 flertall av Generalforsamlingens medlemstater. Her spilte særlig amerikanske sionister en viktig rolle i å få Truman-administrasjonen til å stille seg bak resolusjonen. 8 Det ble bestemt at den jødiske staten skulle opprettes på omtrent 55 prosent av det tidligere mandatområdet, mens den arabiske delen kun var på 44 prosent. Palestinerne og araberverdenen generelt var motstandere av forsalget, da den arabiske befolkningen i Palestina utgjorde et to tredjedels flertall i 1947, og opplevde delingen som urettferdig. Dessuten eide araberne 94 % av det samlede landbruksarealet. Basert på disse opplysningene nektet Palestina-araberne å gi FN fullmakt til å dele landet deres og gi bort over halvparten. FNs delingsforslag var ikke bindene, men sionistbevegelsen aksepterte forsalget som et viktig steg mot å overta hele Palestina. imidlertid delingen. Israel erklærte seg som stat 14. mai 1948 og dagen etter startet 1948-krigen da de arabiske nabolandene angrep Israel. krigen førte ikke bare til ødeleggelsen av det palestinske samfunnet, men også opprettelsen av staten Israel. Israel fikk stor støtte fra særlig USA og mange land i Europa, som ønsket å se at Israel ble en stat. På den andre siden kjempet ingen med palestinerne for en egen palestinsk stat. De arabiske nabolandene angrep riktignok Israel, men de var motivert av egne interesser. 9 Da 1948-krigen var over fantes det ikke en palestinsk stat, men staten Israel som utgjorde hele 77 prosent av det tidligere mandatområdet. Det som skulle vært en tostatsløsning endte med at kun én stat ble opprettet. Bildet er en oversikt over palestinsk og jødisk land i 1946, ved FNs delingsplan og etter 1948-krigen. Man ser tydelig at palestinerne har mistet mye land til fordel for israelerne. 8 Kildesamling, s

6 Konklusjon Så hvorfor ble det bare opprettet én stat i 1948? Som vi har sett, er svaret på denne omfattende problemstillingen sammensatt, og det krever at vi går tilbake i tid. En av hovedårsakene til at det bare ble opprettet én stat i 1948, var sionistenes evne til å organisere seg, i motsetning til Palestinerne som enkelt sagt ikke hadde opparbeidet seg liten form for støtte, organisering eller demokrati. Mange av jødene var høyt utdannede mennesker som forsto seg på demokrati og visste at det var viktig å bygge et velfungerende statsapparat dersom de skulle få gjennomslag for staten sin. De jødiske diplomatene jobbet også hardt for å samle tilstrekkelig internasjonal støtte til sitt statsbyggingsprosjekt. De fikk støtte fra nesten hele verden, inkludert USA som ble en særdeles viktig støttespiller for Israel. Dette sto i stor kontrast til Palestinerne som ikke hadde støtte fra noen, med unntak av et par arabiske naboland som handlet ut ifra egen interesse. Jødenes situasjon på og tidlig 1900-tallet i Europa hadde i tillegg vært håpløs, og antisemittismen spredte seg som ild i tørt gress. Etter verdenskrigen var det nærmest umulig å stå imot kravet om en jødisk stat. En kombinasjon av sympati og dårlig samvittighet førte til at jødene fikk støtte fra store deler av verden. Jødisk innvandring til Palestina bidro også til at presset mot å opprette en jødisk stat, ble større. Derimot ligger den utløsende årsaken i FNs delingsplan en tostatsløsning som skulle gi Palestina 44 prosent av landområdet. Dette mente de var urettferdig da de utgjorde to tredjedels flertall i 1947, og de godtok den ikke. Israel erklærte seg som stat 14. mai 1948 og dagen etter startet 1948-krigen da de arabiske nabolandene angrep Israel. Hadde Palestinerne godtatt delingsplanen, ville det blitt opprettet to stater, og historien vi kjenner til i dag, ville mest sannsynlig sett helt annerledes ut.

7 Kildeliste Upublisert manus av Marte Heian-Engdal, Kapittel 1 Sionistbevegelse og opprettelsen av staten Israel (se fotnoter for sidetall) Kildesamling utgitt av Atle Oanes (se fotnoter for sidetall) Nedlastet: Nedlastet: