Håp i havet fiskerihøgskolens liv og levnet

Transkript

1 Håp i havet fiskerihøgskolens liv og levnet Petter Holm I januar 1978 mønstret jeg på som messegutt. Ringnotbåten «Garpeskjær» av Havøysund lå i land på Borkenes og rustet for vinterloddefisket. Jeg hadde knapt satt min fot i en fiskebåt før. Onkelen min, som var maskinist om bord, hadde ordnet plass. Det ville være galt å si at jeg var klar for oppgaven. Mens jeg feide over dørken på vei nordover, kom sjøverken. Hvordan hadde jeg havnet her, midt i mørketida på veg mot ytterkanten av sivilisasjonen? Det var ikke, som for skårunger flest, for å bli fisker. Tvert om, kan man kanskje si. Jeg var der for å få praksis. Formålet var å studere fiskerifag ved Universitetet i Tromsø. For å gjøre det krevdes den gang, i tillegg til studiekompetanse fra videregående, 18 måneders relevant praksis. Jeg skulle bli fiskerikandidat. Det har gått 40 år. Når oppgaven er å skrive en artikkel om fiskerikandidatutdanningen og Norges fiskerihøgskole i forbindelse med at UiT feirer 50 år, faller tanken naturlig til min egen reise, fra halvlotteskar på «Garpeskjær» til full professor på NFH. Hva var motivasjonen den gang? Hva drev meg og mine medstudenter til å forlate fiskebåten til fordel for lesesal og eksamensslit? Da Universitetet ble etablert, var stod fiskerifag sammen med medisin blant de sentrale. Hva kan vi nå, etter 50 år, si om denne forhåpningen? Har fiskerikandidaten blitt den nøkkelen til landsdelens velstand og vekst som en den gang så for seg? Havet som akvarium En av mine oppgaver som messegutt på «Garpeskjær» var å ta hånd om søppel. Det var enkelt. Vi hadde ei luke i byssa der søppelposene ble kastet. De havnet i havet, som tok imot uten protest. Som messegutt stilte jeg ikke spørsmål ved det. At havet stod fritt til bruk som søppelplass var sveiset inn i skroget på «Garpeskjær» og sveiset inn i sinnene til fiskere og kystfolket sammen med forestillingen om havet som uendelig stort og gavmildt, farlig og upåvirkelig. Slik er det ikke lenger. Havet har blitt et akvarium, der det meste som skjer er synlig. En død hval med magen full av plast. Strender som årlig ryddes for søppel. Havforskningsinstituttet har anslått, ved hjelp av kartlegging med fjernstyrte undervannsfarkoster, at det er 100 millioner søppelbiter i Barentshavet, med en samlet vekt på tonn. Det meste fra fiskeflåten. Nå for tiden kan man se både grenser og søppel under vann. Ved hjelp av moderne teknologi og overvåkningsmetoder holder ikke havet på hemmeligheter på samme måte som før. Som en liten konsekvens av dette er søppellukene i skipssidene for lengst sveiset igjen. Rederiene må ha en plan for hvordan søppel håndteres og leveres på forsvarlig vis. Oppfatningen om havet som søppelplass er i ferd med å snu. Det er flott og riktig, men også litt trist. Et akvarium kan ikke fungere som kulturell bærebjelke på samme måte som et fritt hav og en åpen fiskeriallmenning. Det er i lys av denne forvandlingen vi må undersøke spørsmålet om NFHs samfunnsoppdrag og fiskerikandidatens rolle. 44 Ottar (1): 44 48

2 Fiskerikandidaten og kystfiskeren Da Universitetet i Tromsø ble oppfunnet, med fiskerifag som en viktig komponent, var havet fritt og fiskeriallmenningen stort sett intakt. Fiskerinæringa, særlig i torskesektoren og i Nord-Norge, var dominert av småskala kystfiskerier. Tanken om en høgskole som kunne styrke fiskeriene som kystnæring stod sentralt i den prosessen som førte til at NFH og fiskerfagutdanningen ble etablert. Et viktig bidrag her var en artikkel av statsviteren Knut Dahl Jacobsen fra Han tok utgangspunkt i en sammenlikning mellom landbruk og fiskeri. Mens landbrukssektoren stod samlet og sterk, var fiskerisektoren splittet og svak «en slagmark for andre næringers interesser.» Årsaken var, ifølge Jacobsen, forskjeller i utdanningsnivå. Landbruket hadde fått sin egen høgskole allerede i Med dette hadde sektoren fått sin egen profesjon, landbrukskandidatene, som befolket landbrukets organisasjoner og forvaltningsapparat. Selv om landbrukskandidatene ut fra sine ulike posisjoner i næringa til tider kunne havne i innbyrdes konflikt, sluttet de rekkene hvis landbruket ble angrepet utenfra. For Jacobsen var eksistensen av en sektorprofesjon hovedforklaringa på landbrukets styrke. På samme vis var fraværet av en slik profesjon på fiskerisektorens svakhet. Løsningen lå i dagen: Fiskerinæringa måtte få sin egen profesjonsutdanning. Ved hjelp av en Norges fiskerihøgskole kunne kjerneinstitusjonene i det moderne samfunnet, formell utdanning, vitenskap og statsmakten, settes inn i forsvaret og modernisering av fiskeriene. Selv om artikkelen ikke er tydelig på dette punkt, er det nærliggende å tolke den slik at det var det var de tradisjonelle næringsformer som NFH og fiskerikandidatene skulle støtte opp om. Etter mønster fra landbruket skulle den nye fiskeriprofesjonen være klientorientert. De sentrale klienter var hverken tilvirkere, eksportører eller trålerrederier, men kystfiskere som selv eide båt og bruk. Det var disse som lå skadeskutte igjen på slagmarken etter at grådige fiskekjøpere, beregnende kapitalister, stivsinnede byråkrater eller andre «utenforstående» hadde gjennomført sine røvertokt. Kandidaten i klemme Jacobsens visjon for NFH og fiskerkandidaten hadde betydelig gjennomslag i prosessen som førte fram til etableringen av Universitetet i Tromsø. Ideen om en profesjon som skulle verne om fiskerne og kystsamfunnet kan etterspores på flere måter i fiskerikandidatstudiet. Dels lå den til grunn for studiets tverrfaglighet. Fiskerikandidaten skulle ikke selv være en ekspert, men en formidler mellom fiskerne på den ene siden og fagfolk og myndigheter på den andre. Dels gjenspeiles Foto: Colourbox. 45

3 denne visjonen i opptakskravet på 18 måneders praksis fra fiskeriene. Det skulle sikre at kandidatene hadde solid kjennskap til det praktiske liv i fiskerinæringa, ja aller helst at de hadde en identitetsforankring der. Likevel ble NFH og fiskerikandidatenes rolle i fiskerinæringa ganske annerledes enn det Jacobsen hadde tenkt seg. Det hadde sammenheng med endringer i fiskeriene. Det året jeg startet min karriere, i 1978, konkurrerte Garpeskjær med de andre loddesnurperne om å ta størst mulig andel av en totalkvote, fastsatt i forhandlinger mellom Sovjetunionen og Norge etter vitenskapelig anbefaling fra det Internasjonale Havforskningsråd (ICES). Det var ganske nytt, og direkte følge av et nytt havrettsregime der kyststatene, i dette tilfelle Norge og naboen i øst, hadde forvaltningsansvar for fiskeressurser innenfor en 200 mils økonomisk sone. Det nye regimet forandret fiskeriene. Allmenning ble lukket. Totalkvoter satte grenser for uttak og deltakelse. I stedet for en mulighet for alle, ble fisket forbeholdt noen få. Før var havets ressurser selve grunnmuren i kystsamfunnet, en næringsvei og levemåte som en kunne ty til hvis alt annet sviktet. Nå fikk vi fikk trålstige og kvotefaktorer, adgangsregler og strukturordninger. Den gang, på loddefiske i Barentshavet vinteren 1978, var det lite som pekte mot en slik utvikling. Totalkvoten innebar riktignok et kappfiske for å sikre parten før kvoten var fisket opp. Vi klarte oss vel sånn passe; og min lott, halv som den var, kom godt med seinere, når jeg måtte berge livet med et magert studielån som viktigste inntektskilde. For NFH og fiskerikandidatene kom likevel lukkingen av fiskeriene til å få stor betydning. Fiskerikandidaten skulle være klientorientert. Nå gjennomgikk klienten en metamorfose. Kandidaten kom i klemme. Fiskeren og kystsamfunnet I den tradisjonelle fiskerinæringa, bygd på den åpne fiskeriallmenning, var det tette bånd mellom fisker og kystsamfunn. Fiskeren fisket, som professor Svein Jentoft har sagt det, fra kystsamfunnet. Den klienten fiskerikandidaten var konstruert med tanke på var nettopp av dette slaget, fiskeren som var uløselig knyttet til og gikk i ett med kystsamfunnet. Etter hvert som fiskeriallmenningen har blitt lukket, kan sammenfallet av identitet og interesser mellom fisker og kystsamfunn ikke lenger tas for gitt. Noen få utvalgte har fått kvoter; de fleste står utenfor og må finne seg annet å gjøre. Allmenningen gjorde fisken til samfunnsressurs og felleseie. Fartøykvote og strukturpolitikk opphever riktignok ikke det. Men der relasjonen mellom fisker og samfunn tidligere var tett og betingelsesløs, er den nå løs og krever aktiv bekreftelse og forankring. Siden fisken ligger til fellesskapet, skal fisket utøves i fellesskapets navn. Kvotesystemet har mange mekanismer som skal sikre nettopp det. Men er de gode nok? Når det i fiskeridebatten snakkes om «privatisering» og «ran av kystbefolkningen», er det nettopp en påstand om at fiskerne har lagt kysten bak seg. Om at kvotebaronene slår seg opp på verdier som hører felleskapet til. Om en fiskeripolitikk som har sviktet. Medfører slike påstander riktighet? Ja og nei. Det kommer an på hvilket perspektiv du tar. Her finnes det ingen fasit, bare mer eller mindre godt begrunnede synsmåter. For fiskerikandidatene innebar likevel det først og fremst at oppdraget kom i spill. Hva skulle vi bli? Den profesjonelle framtid som fiskerirettleder, kystfiskerens guide i informasjonssamfunnets labyrint, var avlyst. Men hva så? Skulle vi egne oss til kampen for den gamle orden; vie oss til forsvaret av fiskeriallmenningen og fjordfolkets rett? Eller skulle vi gå med strømmen, akseptere hamskiftet som en nødvendig del av fiskerienes og landsdelens modernisering? Fiskerikandidaten er som poteten, sies det, den kan brukes til alt. Noen gikk inn i Aksjon Kystnorge og kjempet drabelig for de gamle verdier. Andre gjorde karriere i Fiskeridepartementet og ble viktige strateger bak utviklingen av kvoteordningen og strukturpolitikken. Noen ble redere og kvotebaroner; noen gjorde det stort i fiskeoppdrett. 46

4 På mange måter kan en si at lukkingen av fiskeriallmenningen har vært den viktigste driveren for å virkeliggjøre ambisjonene som lå til grunn for at NFH og fiskerikanddatene; om fiskerienes modernisering og integrasjon i et kunnskapssamfunn. Samtidig ville det være feil å si at NFH var en pådriver i denne prosessen. Tvert imot. Akkurat på det tidspunkt fiskerinæringa fikk sin høgskole og profesjon med hovedsete i Tromsø, flyttet sentrum i fiskerinæringa og fiskeripolitikken seg til Bergen og Havforskningsinstituttet. Mens NFH fortsatt hadde fokus på kystfiskeren, var det fiskebestandene som ble den den sentrale klient i den nye fiskerinæringa. som ble krumtapp og omdreiningspunkt. Innenfor dette regimet kunne ikke fiskeriene fylle sitt gamle samfunnsoppdrag. I stedet for å være samfunnsbærer økonomisk, sosialt og kulturelt måtte fiskeriene finne seg en mer beskjeden plass. Når ressurstaket er fastlagt, er ekspansjon og videre vekst utelukket. Den viktigste veien til økt lønnsomhet er derfor kostnadsreduksjon og kapasitetsnedbygging. Det er derfor strukturpolitikken står så sentralt; den er hovedinstrumentet for kapasitetstilpasning. I verdens rikeste og dyreste land må alle næringer øke sin produktivitet for å forsvare sin plass. I fiskeriene betyr det, paradoksalt nok, at framgang sikres ved nedbygging og konsentrasjon. Samtidig har det marine næringsfeltet blitt større og mer mangfoldig. Fiskeriene er ikke lenger enerådende, men har fått selskap av havbruk. Det blir stadig trangere om plassen i kyst og havområdene, der petroleumsvirksomhet, turisme, vind- og bølgekraft konkurrerer med fiskeriene om de beste lokalitetene. Denne utviklinga, der fiskeriene har gått fra å være bred, inkluderende og generøs, til å bli smal, målrettet og kompetitive innen rammen av et manfoldig og ekspanderende marint næringsfelt gjenspeiler også Fisken er truet NFH var tenkt som kunnskapssentrum for fiske som bygdenæring etter modell av landbruket. Fiskerikandidaten skulle være kompetanseveileder for fiskeren som høvedsmann og samfunnsbygger. Slik gikk det ikke. Med basis i det nye havrettsregimet var det fisken, ikke fiskeren som var sårbar og trengte beskyttelse og støtte. Det var det som var kjernen i kvotesystemet. Med det nye regimet ble fiskerinæringa bragt inn i kunnskapssamfunnet. Men det var havforskeren på Havforskningsinstituttet, ikke fiskerikandidaten på NFH, Norges Fiskerihøgskole i Tromsø fikk eget bygg i Foto: Randi Solhaug. 47

5 utviklinga til NFH. I starten var NFH en nasjonal institusjon, med egen post på statsbudsjettet, må vite, et nettverk med sentrum i Tromsø og forgreininger til Bergen og Trondhjem. Men så, gradvis men slett ikke umerkelig, har NFH krympet. Først i 1988, da det ble omgjort til et fakultet ved Universitetet i Tromsø. Og igjen fra 2009, da NFH ble degradert fra fakultet til institutt. Akkurat som fiskerinæringa selv, har NFH forandret seg. For de som er mest opptatt av symboler, er det lett å se tilbakegang her. Men som fiskerinæringa selv er NFH bedre organisert, mer profesjonell og produktiv enn noen gang. Med sin tverrfaglige kompetanse er fiskerikandidatene etterspurt arbeidskraft i næringa, det være seg i bedrifter, rederier, organisasjoner, departement eller direktorat eller innen forskning. Samtidig har utviklinga av det marine næringsfeltet gjort arbeidsmarkedet for kandidatene fra NFH større og mer mangfoldig. Fiskerifag har blitt til fiskeri og havbruksvitenskap, og fått selskap av fiskeveterinærer og marin bioteknologi. Rekrutteringa til NFH er større enn noen gang. På samme vis som i fiskeriene, er det heller ikke på NFH plass til alle som ønsker det. I 2017 var det 883 kvalifiserte søkere til 45 plasser. Det er enda håp i havet UiT fyller 50. Det er en anledning til tilbakeblikk og refleksjon. Hvordan så verden ut da reisen startet? Hvor har ferden ført oss? Hva tapte vi på vegen? Hvordan en svarer på slike spørsmål kommer selvsagt an på de verdier og forventninger en legger til grunn. For noen vil historien om NFH og fiskerikandidatene først og fremst være en fortelling om tap og svik, ikke ulik historien om fiskerinæringa selv. NFH skulle være en forsvarsskanse for den tradisjonelle næringsformen; et arsenal av argumenter i kampen mot lukkingen av fiskeriallmenningen. Ut fra slike forventninger, er NFH en gedigen skuffelse. I stedet for å delta i første rekke i kampen mot kvotebaroner og privatisering, har NFH og fiskerikandidatene vært medløpere og premissleverandører. For andre vil historien om NFH og fiskerikandidatene, først og fremst være en fortelling om sjarkromantikk og politisert forskning. Der NFH skulle være et sentrum for forskning og utdanning for en moderne og framtidsrettet næringsvirksomhet, har institusjonen i stedet blitt et arnested for motstandskamp og uetterrettelighet. Når fiskeriministeren snakker om «mørke motkrefter», er det liten tvil om at ansatte ved NFH utgjør en viktig referanse. Begge kritikker er vel omtrent like treffende. NFH rommer både sjarkromantikere og rasjonalister. Og svært mye mer i tillegg. Det er slik det skal være for en høgskole som tjener en mangfoldig næringssektor. Selv om fiskeriallmenningen har blitt lukket, er arven etter den stadig intakt. Havressurslovens 2 slår fast at fisken tilhører folket i fellesskap. Det gjør kvotesystemet og strukturpolitikken til et viktig offentlig anliggende. Fiskerne disponerer fellesskapets fisk. At de gjør det slik at fellesskapets interesser ivaretas, er et viktig og mangfoldig spørsmål, som NFH og fiskerikandidatene bidrar til å utvikle fra ulike kanter. Det er enda håp i havet. Litteratur: Knut Dahl Jacobsen Informasjonstilgang og likebehandling i den offentlige virksomhet. Tidsskrift for samfunnsforskning 6(2). Svein Jentoft Community: A missing link in fisheries management. Marine Policy 24 (1) Lene Buhl-Mortensen og Pål Buhl-Mortensen Marine litter in the Nordic Seas: Distribution composition and abundance. Marine Pollution Bulletin 125 (1 2): Petter Holm er professor i fiskeriforvaltning ved Norges fiskerihøgskole, UiT. Han har arbeidet ved mange sider ved fiskeriene i Norge og andre land, med spesielt fokus på institusjonelle endringsprosesser og introduksjonen av bærekraftig ressursforvaltning som et sentralt tema i fiskeripolitikken. E-post: petter.holm@uit.no 48