JUBILEUMSÅRET NR Utgitt av Støttesenter mot Incest Oslo

Transkript

1 JUBILEUMSÅRET 2011 NR Utgitt av Støttesenter mot Incest Oslo 1 SMI 2012

2 INNHOLD Redaktør s.4-5 Dikt s.7 Daglig leders ord s.8-9 Temakveld på SMI Oslo s Optimisten s.12 Fagdag i Stortinget s Jubileumsfesten s Sånn er det bare s.23 Ut med det fotoutstilling i Oslo rådhus s Salg av fotografier s.29 Den psykologiske triggeren s.30 Til minne om s Lansering av boken: UT MED DET! S Utsatt bror s.37 Novelle: KRIG ELLER? S Jubileumskonsert UT MED DET s Ansatte s Ungdom fra SMI Oslo s Dikt s.52 Bamseaksjon s Til en barneskjender s.57 FMSO s.58 Neste nummer av Ikke Stikka s.59 LES OM... TEMAKVELD PÅ SMI OSLO Side Side FAGDAG I STORTINGET ikke Stikka VI TRENGER HVERANDRE UTSTILLINGEN Postboks 568 Sentrum, 0105 Oslo Besøksadresse: Akersgt. 1 5 Telefon: Telefaks: Opplag: 2500 Abonnement: Gratis Trykkeri: Network Broking/Møklegaards Trykkeri ISSN: Layout: Siste Skrik Kommunikasjon Redaktør: Anine Midtbø Forsidefoto: June Witzøe og Vibeke Sverre Redaksjonen: Anine, Line, Anne Christine, Amina 241 MILJØMERKET Trykksak 723 UT MED DET! Side SMI

3 REDAKTØR Av Anine Midtbø Foto: Line Ulvnes For 25 år siden satt to kvinner sammen og delte sin smerte. Møtet med det offentlige hjelpeapparatet hadde ikke vært særlig vellykket. Nå satt de og delte historien sin med hverandre. I 2011 hadde SMI-Oslo sitt 25 års jubileum. Dette skulle feires og resultatet ble en rekke offisielle og interne markeringer. Slagordet for året ble UT MED DET! Ønsket var å synliggjøre tabuet incest og nå ut til flest mulig i samfunnet. Dette nummeret av Ikke Stikka er i all hovedsak tilegnet jubileumsåret NÅ SATT DE OG DELTE HISTORIEN SIN MED HVERANDRE. OGSÅ DEN HISTORIEN HJELPEAPPARATET IKKE VILLE HØRE OM. DEN OM INCEST. KVINNENE OPPDAGET TIL SIN FORBAUSELSE AT DET HJALP. DET LINDRET IKKE BARE SMERTEN, MEN GA EN NY FOR- STÅELSE AV DERES LIV. INGER GILJE OG MARIANNE LIND STARTET STØTTESENTER MOT INCEST OSLO. Også den historien hjelpeapparatet ikke ville høre om. Den om incest. Kvinnene oppdaget til sin forbauselse at det hjalp. Det lindret ikke bare smerten, men ga en ny forståelse av deres liv. Inger Gilje og Marianne Lind startet Støttesenter mot Incest-Oslo. De ville skape et fristed hvor incestutsatte kunne komme sammen og snakke om det de hadde opplevd, og hvor de kunne få hjelp. Et sted med selvhjelp som kjerneideologi. Et sted hvor incestutsatte skulle få bearbeide sin historie og skape seg et bedre liv på egne premisser. Mange incestutsatte har bidratt på arrangementene på ulike måter, og vært synlige med sin historie. Les om erfaringene i dette nummeret av Ikke Stikka blant annet under Fagdagen i Stortinget, Jubileumsfesten og konserten UT MED DET på Månefisken. Marianne Lind sa at hun vet det koster, da hun takket alle informantene til jubileumsboken UT MED DET. Det er som å være stolt med den ene skulderen og kjenne smerten med den andre. 10. juni var selveste bursdagen for SMI Oslo og det ble feiret med en stor fest på Frivillighetens hus med 100 inviterte gjester. Fotoutstillingen UT MED DET ble arrangert i Oslo Rådhus i juni. 27 av landets fremste fotografer deltok med bilder hvor de tolket incest. Forsidebildet på dette nummeret av Ikke Stikka er fra denne utstillingen. Mange incestutsatte på SMI Oslo har dette bildet som sin favoritt, og vi har intervjuet June og Vibeke som har laget det. Det kan du lese om på side 26. Mange frivillige har stilt opp på en rekke arrangementer og de har formidlet sine inntrykk til både brukere og ansatte. Det har vært godt å kunne se og kjenne på andre menneskers engasjement. Flere av de frivillige har besøkt oss på senteret og snakket med utsatte for å få mer kunnskap og forstå mer. Det har vært mange sterke møter. Det er så mye man kan gjøre for å vise en forskjell. Jeg ønsker å dele et sitat fra en incestutsatt da hun fikk høre om tankene til de frivillige som har stilt opp gratis for SMI-Oslo: Jeg blir liksom tom for ord! Jeg har alltid følt at jeg har stått alene, men nå får jeg forståelse. At det finnes mennesker der ute som prøver å forstå hvordan vi har det, og som er villig til å kjempe med oss uten selv å vinne noe på det er ganske fantastisk. De gir hvert fall meg en form for håp. De bryr seg faktisk! Det er med ydmykhet, ære(frykt) og mye mot at jeg har tatt på meg redaktørrollen. Prosessen har gått kontinuerlig i hodet mitt de siste ukene. Det har vært stor innsats av den lille redaksjonen vår, som består av brukere og to ansatte. En spesiell takk til dere for et godt samarbeid. Det har betydd mye. Vi har fått inn mange flotte bidrag til bladet. En varm takk til dere alle! Håper dere vil finne det interessant å lese det vi har på hjertet. 4 SMI

4 DIKT Rutiner skaper trygghet. Alt nytt er farlig og skummelt. Det tryggeste er å holde rutinen. Hvis en prøvde noe nytt, kunne en jo risikere å oppleve noe hyggelig. Og det hadde jo vært forferdelig. En kunne få en forbedret livssituasjon. Og det vil man jo egentlig ikke. Mange folk trives så godt med nevrosene sine. Det er rett og slett for skummelt å få det bedre. Enkelte mennesker er så opphengt i sine rutiner at de tør ikke leve. Therese 6 SMI Foto: Line Ulvnes

5 DAGLIG LEDERS ORD Av Kari Engen Sørensen Foto: Jannecke Sanne JUBILEUMSKOMITEEN - EN MORSOM MULIGHET TIL Å PRAKTISERE TILRETTELAGT SELVHJELP I januar 2010 ble det nedsatt en jubileumskomité bestående av 10 brukere og 3 ansatte. Målet var å markere 25 års bursdagen til SMI Oslo på en god og kanskje litt uvanlig måte. På første møte spurte jeg hva som skulle til for å makte og være med i en gruppe over så lang tid. Svarene var entydige. Møtene legges på ettermiddag (flere er i jobb/studie), skikkelig møtemat og et bortreiseseminar for å bli bedre kjent. Til slutt god møtestruktur og møteplan ut året. Vi ble enige om å ha det gøy underveis uansett hvor mye vi fikk til. Undertegnede ble valgt som referent med ansvar for å innkalle til møtene. Etter første møte i januar var vi svært motiverte med utallige kreative innspill. Vi ønsket å dokumentere prosessen innad i gruppen og opprettet en dokumentasjonsgruppe. Nytt kamera ble kjøpt inn. Gruppen har notert flittig fra første stund og har deltatt på skrivekurs. Gullkorn er nedskrevet. Så var vi i gang. På andre møtet inviterte vi reklamebyrået Siste Skrik med daglig leder Elizabeth og Mona. De ønsket å bistå oss i både planleggingen og gjennomføringen av markeringene. Vi hadde en flott kreativ prosess og landet på ideen om å velge en kampanjeuke i Det er lettere å få oppmerksomhet gjennom mange stunt en kort periode enn gjennom et helt år. Vi diskuterte vår kapasitet, samarbeidspartnere, ulike målgrupper og pressestrategi og navnet på markeringene ble UT MED DET. I mars hadde vi en gjennomgang av hva hver enkelt deltaker ønsket å bidra med og deres sterke sider. Dette var meget nyttig. Det viste seg at vi til sammen hadde mange skjulte talenter som lengtet etter å komme frem i lyset. Medlemmene sagt om seg selv: God til å organisere, god til å motivere, kreativ, pålitelig, utholdende, mye humor og så videre... Med disse ord arrangerte vi et bortreiseseminar på Holmen Fjordhotell i april. Vi ble enda bedre kjent og besluttet å lage 5 undergrupper: jubileumsfestgruppe, pressegruppe, fagseminargruppe, konsertgruppe i tillegg til dokumentasjonsgruppen. Gruppene utpekte selv ledere. En grovskisse over markeringene kom på plass. Ideen om å arrangere en konsert 19. november fikk full støtte. På møtet i mai begynte vi sammen med Siste Skrik å lansere tanken om en fotoutstilling. Elizabeth tok ideen på alvor og resultatet kjenner vi alle: fotoutstilling i Oslo rådhus juni med påfølgende boardsmarkering i bybildet. 27 av landets mest profilerte fotografer har gratis gitt et bilde hvor de fikk i oppgave å tematisere hva de forbinder med overgrep. Bildene skal selges og det vil bli opprettet et kunstnerisk fond for de som er berørt av problematikken. Støttesenter mot Incest Oslo opprettet våren 2010 Facebook-profil godt hjulpet av Mona fra Siste Skrik. 28. til 29. januar reiste vi igjen til Holmen Fjordhotell. Dagen før gjennomførte gruppen et medietreningskurs holdt gratis av Nicholas Karlsen. Dette var svært nyttig og inspirerende læring. EVALUERING EVALUERING AV DEN INTERNE PROSESSEN JANUAR Det var en suksess å legge opp til et bortreiseseminar tidlig for å bli bedre kjent. Nye medlemmer av komiteen har blitt godt integrert. Vi har vært meget heldige som har fått kontinuerlig råd, støtte og praktisk hjelp fra Siste Skrik. Vi har oppnådd stor presseomtale. Vi har satt spor i ulike fagmiljøer samt at politikere og andre har blitt oppmerksomme på Incest. Medlemmene av komiteen har hatt stor personlig vekst. Talentene har definitivt kommet frem i lyset. Dette har betydd mye for deres egen prosess. Det har vært mye ekte relasjonstrening innad i gruppen samt øve på å våge å være synlig utenfor senteret. To brukere har sagt opp sin brukerstatus og fått ekstravaktstilling og arbeidstrening på senteret. Selv har jeg erfart at dette har vært en god måte å fremme hjelp til selvhjelp på gjennom så stor grad av aktivitet. Men det er definitivt arbeidskrevende. Du må tørre å slippe kontrollen, du må løpe i takt med brukerne, du må våge å improvisere og bruke mye tid på å støtte, trygge og motivere. Men jeg er helt overbevist på at dette kan være en god måte å jobbe på. Jeg har fått konstruktive og ærlig tilbakemeldinger på det som har fungert - og det som kunne fungert bedre. Brukerne vil absolutt anbefale arbeidsmetoden videre til andre. Vi vil bruke erfaringene og engasjementet videre i nye store og små prosjekter. 8 SMI

6 2 melkekartonger: En merket Feiladresse kun med en liten sprekk. Den skulle aldri åpnes. Der kunne en legge negative ting om seg selv, tanker etc som en ikke ville ha. En åpen kartong hvor en kunne legge ting og sitater som en ville ta ut og se på igjen. F.eks gode instruksjoner til seg selv, dikt, fine tekstmeldinger, fine tegninger etc. De delte alle raust av sine egne historier. Hvordan de har jobbet seg gjennom utfordringene. Hvilke erfaringer de har gjort seg. Hva har hjulpet og hvordan livet er idag. På SMI Oslo satt mange spente tilhørere side om side. -Vi var opprinnelig åtte brukere som startet i gestalt gruppe høsten 1999, ledet av Marianne Lind. Vi møttes hver annen uke. Alderssammensetningen i gruppa var bred. Gestalt innebærer å jobbe med ting her og nå. Det var fokus på å finne sin kraft og sin egen stemme. Kroppsbevissthetsøvelser gjorde vi mye av som f.eks: og akkurat nå er vi på SMI. Pusten var viktig husk og PUSTE! Dessuten var det mange praktiske øvelser som blant annet fantasireiser, stolarbeid, grenseøvelser. Ulltråden var fin. Du skal lage et rom rundt deg med ulltråd. Et rom som er ditt eget. Der det er trygt for deg å være. Lag det så stort du trenger. Test ut ulltråden! Hvordan føles det å lage en åpning i den? Utfordre grensene på andre måter også. En i gruppa fortalte at hun hadde brukt ulltråden hjemme i egen stue da hun skulle ringe et familiemedlem. -Jeg la ut ulltråden i stua. Laget mitt eget rom. Telefonen satte jeg på utsiden. Så satt jeg i mitt eget rom og ringte. Avslutningsarbeidet etter hver økt var viktig. Alt det vi hadde delt låste vi ned i en kiste til neste gang. -Nesten alle i den opprinnelige gestaltgruppen ble med videre i en støttegruppe. Det var et godt og trygt miljø, og vi fikk følge utviklingen hos hverandre over tid. Flere av oss har holdt kontakten etter støttegruppen var avsluttet. Vi har blitt gode venner. Møtene både på senteret og hjemme hos hverandre i helger har vært viktige, og ofte kombinert med hygge og kos. Vi har mye godhet for hverandre og mange gode minner. Det er godt å ha vært der for hverandre. Gestalt har vært viktig for oss. Det går rett inn i kjernen til følelsene. Ikke mulig å snakke det bort. Det er mange måter å komme i kontakt med ulike følelser. Prøv ut og se hva som kan virke for deg. Det finnes ingen mirakelkur! Det tar ulik tid for alle. Ulike ting hjelper ulike personer. Alle må finne sin egen vei! FAKTA TEMAKVELD PÅ SMI OSLO Av: Anine Midtbø Foto: Anine En kveld til inspirasjon, gjenkjennelse, håp og ettertanke. Temaet for kvelden var: Hva har hjulpet oss? Ulike prosesser mot et godt liv. Målet var å inspirere, gi mot og håp til andre brukere. Fem brukere stod ansvarlig for kvelden, samtidig som den ble en verdig avslutning for deres tid på senteret hvor de på slutten av kvelden sa opp sin brukerstatus. HVA HAR HJULPET? Rollemodellene på senteret de ansatte har betydd mye! De er levende bevis for at det er mulig å komme videre i livet. Ta vare på sitt indre barn. Vær snill mot seg selv. Betydningen av SMI Oslo: gratis! Mange tilbud. Sommerleir. Skrive dagbok fra terapien gratis repetisjon å lese den om igjen Erfare hvor viktig det er å få alt som er tatt inn UT! Drittsekkrommet: Ta det i bruk! Erfart at disse erfaringene har gitt hjelp i seinere livskriser Erfart at å få ut sinne er utrolig bra! Ting tar tid! Ikke gi dere! HVORDAN JOBBE MED FØLELSER? Ta følelser på alvor! Mange løper fra følelsene sine. Sinne og irritasjon er normale reaksjoner etter å bli utsatt for krenkelser. Små krenkelser kan utløse store sinneutbrudd. Noen tar det ut verbalt, andre ødelegger ting og andre igjen utøver vold mot andre. HVORDAN FÅ DET UT PÅ EN ORDENTLIG MÅTE? Prøv å undersøke hvor følelsene kommer fra Hva er det jeg egentlig er redd for? Viktig å tørre å kjenne på følelsene Utporsjoner ubehaget Viktig å søke hjelp hvis en trenger det (terapeut, Smi, grupper, en god venn..) Er det noe jeg kan gjøre selv? Skrive om følelser skrive dagbok Trene, bruke kroppen Terapi finn en du er trygg på, forhør deg på senteret, les i listen Snakk med venner eller andre du er trygg på Gå ut i skogen, eller under jernbanebroen og rop ut frustrasjoner hev stemmen! Trygghet er viktig! Ta det ut i gode rammer 10 SMI

7 Optimisten Vente, vente. Vente, vente, vent Bare sette stille - bare sette her. Tålmodighet og visdom - en ro som e så kjær. Tia e no inne tel næring og energi tenke på dæ sjøl no - ikkje bare gi. Å skjer det nåkka skummelt, bare bøye av. Det går helt sikkert over, det går helt sikkert bra. Vente, vente. Vente, vente, vent Sikkerhet og styrke vil sakte vokse fram. Se tingan som dæm e no, ikkje føle skam. Endelig blir veien bare lys og klar. Besluttsom og med innsikt; løsningen du har. Kast fra dæ alt det triste, vær frisk og rein og gla. En gave gitt fra jorda, og NO har du det bra! Venter ikkje lenger - no går alt så bra! Irma Foto: Line Ulvnes 12 SMI

8 FAGDAG I STORTINGET Av Trude Barstad, Støttesenter mot Incest Oslo Foto: Line Ulvnes Som et faglig innslag i vårt jubileumsår arrangerte vi i samarbeid med Barnerettsgruppa på Stortinget en fagdag. Foto: Lynn Anita Innholdet ble i stor grad laget av brukere på SMI Oslo, og med god hjelp fra Inga Marte Thorkildsen og hennes nære medarbeidere på Stortinget. Inga Marte loset oss gjennom fagdager og satte søkelyset på spennende problemstillinger underveis. Fargdagen hadde en høy grad av brukerstyring gjennom hele prosessen fra den gryende planlegging til gjennomføring. Gruppen jobbet sammen hele våren 2011 og hadde mange møter både på innholdet og det praktiske arbeidet. Noen brukere jobbet også med å samle kunst laget av brukere og dette resulterte i en fantastisk utstilling i korridorene der politikerne ferdes daglig i Stortinget. Utenom undervisningskomiteen var mange brukere involvert i alt fra å sjekke ut kunst, lage ting til goodiebags, pakking og deltakelse på fagdagen som vertinner og fotografering. Denne dagen hadde ikke blitt gjennomført uten den store dugnadsånden. En spesiell takk til Gitte som har et stort nettverk i politikk og næringsliv, og for alt hun bidro med på forskjellige måter! Vi ville satse stort og ønsket å nå lovgiverne (politikerne), dommere og ledere i hjelpeapparatet på høyeste nivå! Dette fordi at incestproblematikken har så store konsekvenser både på individ og samfunnsnivå! Det var dessverre et fåtall av disse som meldte seg på fagdagen. Men det var 84 flotte deltakere blant annet, advokater, terapeuter og ulike fagarbeidere i hjelpeapparatet med engasjement, mye kunnskap og ønske om mer innsikt som deltok. Målet med fagdagen var å sette søkelyset på erfaringer gjennom 25 år og utfordringer i bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn i fremtiden. Utfordringen var å finne en balanse på erfaringsbaserte historier fra brukere og bidrag fra fagpersoner. Denne balansen ble vi veldig fornøyde med. Deltakerne fikk høre om noe som både berørte hjerte og ga ny kunnskap til hodet; som la vekt på hvor viktig det er å oppdage og forhindre at barn blir utsatt, vise at voksne incestutsatte kan ha et bra liv på tross av overgrep i barndom og at lovverket i forbindelse med foreldelsesfrister kan få alvorlige følger for mange voksne incestutsatte. Når vi svikter det utsatte barnet kan konsekvensene på sikt bli svært alvorlige både for det enkelte mennesket og samfunnsøkonomisk. I starten på dagen ble det fortalt en sterk og rystende historie om to barn som i nærmere ti år har vært kasteballer, der de voksnes stemmer har stått sterkest. I denne saken har alt som kan gå galt, gått galt. Barnas historier har blitt helt borte. Barna har gjennom de ti årene i liten grad blitt snakket med av fagfolk. De fagfolkene som har snakket med barna og fått historier på vold og overgrep har heller ikke blitt hørt. En forelder kjemper for at barna må få hjelp - og den andre forelder ser ikke barnas behov. Når det er anklager om incest er dette starten på et mareritt. De opprinnelige historiene pulveriseres. Foreldrekonflikt blir hovedtema både i hjelpe - og rettsapparatet. Hvor blir det av barnas beste når det tas utgangspunkt i at en forelder kommer med falske beskyldninger og det blir stående som sannheten? Barna forsøker gjentatte ganger å fortelle sin historie etter hvert som årene går, men til liten nytte. HVEM FÅR OMSORG FOR BARNET NÅR DET ER PÅSTAND OM INCEST? Advokat og psykolog Grethe Nordhelle fortsatte med et tankevekkende foredrag basert på tema Manipulering. Hun skrev i 2009 en viktig bok: Manipulasjon forståelse og håndtering. Her analyserer hun manipulasjon, viser hvordan man kan avsløre den, og hvilke mottiltak man kan sette inn. Tittel på hennes foredrag var: Hvem får omsorg for barnet når det er påstand om incest? To utfordringer hun skisserte var hvordan avdekke manipulasjon og hvordan avdekke incest. For å kunne avdekke en person som er god på manipulering trenger vi kunnskap om strategiene denne personer bruker mot omverden. Hun skisserte en rekke manipuleringsstrategier som også overgripere kan bruke overfor fagpersoner. Det kan være å fremstille seg selv som offer, 14 SMI

9 gi inntrykk av at den andre forelder er den som manipulerer, sykeliggjøre eller mistenkeliggjøre den andre. Ved å kunne identifisere alvorlig manipulering og forstå at vi alle kan bli manipulert kan vi også stille oss mer åpne for en annen sannhet. Grethe Nordhelle hadde i forkant av denne fargdagen kurset ansatte i domstolene i Norge. Alle dommer fikk dette tilbudet. De som ikke kunne delta fikk kurset på cd. Dommere er på lik linje som alle andre utsatt for manipulering og det er svært viktig at de blir satt i stand til å identifisere alvorlig manipulerende personer for å kunne avgi en riktig domsbeslutning. ERSTATNING: FORELDELSE SOM NYTT OVERGREP Gitte er en voksen kvinne i dag og forteller noe av sin historie om barnet som vokser opp med alvorlig omsorgsvikt og overgrep. Hun er datter til en psykisk syk mor og dette var det ansatte i mange etater i kommunen som hadde kunnskap om. Kommunen ble saksøkt, men i Tingretten ble det en domsavsigelse på at saken var foreldet. Advokat Geir Hovland snakket litt om det juridiske utfordringene i forhold til foreldelsesfrist og underbygget Gittes historie. TRAUMERS PÅVIRKNING PÅ HJERNEN Harald Bækkelund er psykolog og har jobbet blant annet på Modum Bad, Alternativ til Vold og på Oslo Universitetssykehus. Han er også styremedlem på SMI Oslo. Harald snakket om traumers påvirkning på hjernen. Hva skjer i hjernen vår når vi blir utsatt for fare? Han viste og forklarte gode eksempler på reaksjoner kroppen gjør og viser; kamp, flukt eller frys/underkastelse. Vi så også på ulike typer traumer. Det å oppleve seksuelle overgrep går under type 2 traumer. Disse menneskeskapte type 2 traumene er for eksempel seksuelt eller fysisk misbruk av barn, alvorlig neglect, krig, tortur og kidnapping. Dette er gjentatte og vedvarende hendelser som har en uforutsigbar utvikling. Mens vanlige minner kan hentes frem frivillig, kan avsluttes og kan brukes planmessig og rasjonelt, er det noe annet med traume-minnene. Der kommer minnene ufrivillig og påtrengende, de er vanskelig å stoppe, de opptar hele oppmerksomheten, de kan ikke brukes rasjonelt og de kan ha uklar plassering angående tid og rom. Harald fortalte også om hjernens oppbygning og utvikling. Han viste bilder og forklarte hvordan hjernedelene fungerer. Avslutningsvis snakket vi om hva den traumatiserte hjernen trenger; trygghet, forutsigbarhet, stabilitet (særlig i relasjoner), gjentatte positive opplevelser, forståelse og oppgaver og informasjon som er tilpasset de ulike delene av hjernen. LISA - UNDERSØKELSEN VED STÅLE PALLESEN UIB LISA - undersøkelsen, et langtidsstudie hvor et utvalg på 499 incestutsatte deltar som har en gjennomsnittalder på 40 år, når de starter å svare på spørreskjemaene. Dette er studie som skal gå over flere år og viser alvorlige konsekvenser i voksen alder innen mange områder, for eksempel, helse og arbeid. Men mange viktige svar er kommet frem i undersøkelsen frem til nå. 59% av personene i utvalget sier at overgrepene startet fra de var 0-6 år og at 39% av de ble utsatt av foreldre. Det viser oss hvor viktig det er å ta små barns historier og adferd på alvor. Informantene i undersøkelsen forteller også at det tok i gjennomsnitt 17,5 år før de orket å ta tak i sine incesthistorier. Når det tar så lang tid er det svært mange incestutsatte som aldri vil kunne få den erstatningen de egentlig har krav på. Fagfolk, kommuner og overgripere blir derfor ikke ansvarliggjort for sine handlinger. VÅR VEI I LIVET I PROSESS Erfaringer fra Siv og Kristine om foredraget de holdt under fagdagen på Stortinget. Det hele begynte i underetasjen på Holmen fjord hotell, men i dag har vi LITT problemer med å huske hvor ideen kom fra om at vi skulle holde et foredrag sammen Vi mistenker at det var noen følelsesladede delinger som fikk oss i gang, at vi har en historie å fortelle, dele med andre Om vi tør? Og da hjelper det å være to, så da var det bestemt. Siden vi begge er i full jobb, så ble det noen lørdager på kafè med laptop som arbeidsverktøy. Vi var nok begge spente på hvordan dette skulle bli, spesielt fordi vi ikke kjente hverandre spesielt godt. Vi var nok veldig usikre på om vi ville klare å gjennomføre et foredrag for fagfolk som har utdannelse og erfaring med å behandle mennesker. Vi er jo bare to unormale (ref. Elizabeth Hartmann) kvinnfolk som våger å dele noe av våre erfaringer, og håper at den kan brukes for å hjelpe andre. Til vår STORE overraskelse oppdaget vi at vi faktisk hadde mange likheter fra vår barndom og veien fram til i dag. Så da var det ikke vanskelig å bli enige om at det vi ville formidle med et slikt foredag er at det er håp for å få et godt liv. Vi vil ikke være offer resten av livet. Det vi ønsker aller mest er å få et godt liv på tross av å være utsatt for seksuelle overgrep. Slik ble tittelen på foredrag til Vår vei i livet - I prosess. 16 SMI

10 Vi startet med å gi en kort presentasjon av oss, Kristine og Siv. Si noe om det vi trodde tilhørerne ville vite om oss. Ja, det ble VELDIG kort om navn, alder, utdannelse, jobb og sivilstatus. I denne sammenheng er det kanskje ikke så viktig, men det er vel slik de fleste av oss velger å presentere oss for nye mennesker. Det koster! Prestasjonsangst! Hva tenker du/dere når vi er ferdige her? Hvem av oss er normale? Er jeg normal? Hvilken effekt har jeg på dere? Hvordan får jeg det i morgen, om en uke eller ett år? Hva ønsker jeg å oppnå ved å være her og dele fra mitt liv? Velferdspermisjon og energi/overskudd til å jobbe som frivillig for en viktig sak Til tross for at det koster så føler vi oss beæret og stolte over å bli vist tillitten til å bidra med litt av vår historie og dele med dere noe av den erfaringen vi har gjort oss i livet. Det er heldigvis vi som eier vår historie og da er det ingen som kan arresteres oss for at vi sier noe feil. Andre kan selvfølgelig være uenige basert på deres erfaringer, men DET skremmer oss ikke! Dette var noe av det som ga oss en trygghet på det vi skulle presentere kom til å bli godt nok for oss. På den måten klarte vi å legge død tankene om at innholdet ikke ville være interessant og bra nok for tilhørerne. Det føltes som en ære å bli spurt. En sentral del av fordraget var at vi fortalte om hver vår prosess og vei i livet. Kristine startet med å vise en reportasje som er laget i samarbeid med NRK PULS. Temaet for reportasjen var minner og hvor søkelyset var satt på hvor viktig det er med hjelp tidlig i livet. Kristine har brukt sangen som et viktig verktøy i voksen alder for å bearbeide traumene fra barndommen. Det har vært hennes måte å kompensere for den hjelpen hun ikke fikk som barn. Kristine mener selv at det å synge har gitt henne mye mer enn bare sang. Nå tør hun mer å ta imot ros, positive tilbakemeldinger og kanskje ennå viktigere, våge å være SYNLIG med hele seg. Og det på TV, i vår alles kjære statskanal, NRK. Før, under og etter selve fagdagen har vært et kapittel for seg selv! Alle S-ene poppet opp av esken: Skam, Skyld, Sorg, Sinne, Snill pike-syndrom, Selvskading, Svik, Stum, Senskader, Suicidal, Struktur, System i galskapen KRISTINE: Skam over at JEG kunne komme her og lære bort noe til de andre. Skyldfølelsen over at jeg var med på overgrepene lå i bakgrunnen. Sorg over alt jeg har mista og ikke fått, alt fra en bekymringsløs barndom til hjelp fra helsevesenet. På en måte mistet jeg identiteten min. Sinne når jeg så filmen til Siv, for at hun har gått igjennom det hun har. Snill pike syndromet slo inn. Det var viktig å gjøre dette for alle andre fordi jeg ble spurt, og sa ja til å gjennomføre det. Da kunne jeg jo ikke si NEI og ombestemme meg. Det ville vært et svik både overfor den spurte, de andre i gruppa (og kanskje litt for meg selv..). Likevel var det et system i galskapen vi hadde en struktur på det hele. Resten av s-ene trenger vi ikke snakke så mye om i denne omgang, for vi skulle jo formidle håp! Hehe.. SIV: Jeg har nok forsøkt å bagatellisere og tenkt at det er mange som har opplevd verre ting i barndommen. Jeg var nok også ganske voksen før jeg innså at JEG ville få det bedre dersom jeg ville erkjenne at det faktisk hadde skjedd meg. Forberedelsene sammen med Kristine ble en minne-reise i egne erfaringer og oppsummering av hvordan de siste 25 årene av mitt liv har vært. Og en påminnelse om at realkompetanse også er kompetanse! Noen ganger koster det å gå tilbake til minnene men veldig ofte så er det også en positiv opplevelse med på kjøpet. Jeg spilte en rolle i en film-snutt for SMI og som de la ved søknaden om TV-aksjonen I filmprosessen fikk jeg god kontakt med den vonde Skammen MEN det største av alt var å få tilbakemelding om at mine valg og handlinger for mange år siden, sannsynligvis hadde resultert i at familiearven ble brutt. Det er den Sorte og Stygge arven som ingen i familien min liker å snakke om. Så da hjelper det å si ifra og det gir håp. SEMINAR VERTINNE MARIT: - Det regnet som om himmelens sluser var åpne den dagen, og vi var søkkvåte da vi kom inn på stortinget. Som vertinne hadde vi ansvar for å ta folk imot. Vi delte ut gaveposer som var laget av brukere på senteret. En gledesoverraskelse til alle deltagerne. Vi fikk mye positive tilbakemeldinger på programmet. Mange sa det var sterkt å høre på de som stod fram med sine egenerfaringer. Synd at det ikke var flere politikere der. Og Inga Marte. Jeg tar av meg hatten for den jenta der! Sikker, saklig og flink. Det jeg så mest var det varme smilet hennes. INGA MARTE THORKILDSEN - Jeg vil takke for et utrolig spennende og viktig seminar i Stortinget. Det var et imponerende program, snekra sammen av brukere ved senteret. Dere bidrar med erfaringer, kompetanse og galgenhumor som vi trenger mer av på Stortinget. Jeg blir alltid både berørt, inspirert og opprørt når jeg hører deres historier, og jeg lærer alltid noe nytt. Dere bidrar dessuten til å knytte nye nettverk og åpner nye dører for de som deltar på møtene dere arrangerer. Å få være konferansier på en så viktig dag, var en ære. 18 SMI Foto: Lynn Anita

11 JUBILEUMS- FESTEN Av: Anine Midtbø Foto: Anine 10. juni fylte SMI Oslo 25 år. Det var duket for en stor feiring på Frivillighetens hus med 100 inviterte gjester; brukere, ansatte, styret og enkelte samarbeidspartnere. Det var brukerne av SMI Oslo som stod for all planlegging og gjennomføring. Frivillighetens hus var flott pyntet og alt var tilrettelagt til den minste detalj for at festen skulle bli en flott opplevelse for alle. Alle gjestene fikk en spesiell hilsen når de ankom festen; en gavepose med forskjellige produkter fra SMI Oslo, hudpleieprodukter, smykker og så videre. Det ble satt frem deilig mat, kaffe og kaker. Underholdningsbiten var variert med mange sterke taler av blant annet Marianne Lind, Kari Engen Sørensen og Mary-Ann Oshaug. Det ble også vist en morsom sketsj fra de ansatte om En vanlig dag på senteret. Musikkinnslagene kom fra både brukere av SMI Oslo, men også med artisten Maggie-Duttie og hennes band. Alt dette var med på å sette en god stemning. Ikke Stikka har snakket med Cicilie, som var administrerende festsjef, om hvordan det var å arrangere en så stor fest på vegne av SMI Oslo. -Vi var jo en festkomité hvor jeg hadde hovedansvaret. Jeg tok kanskje litt av, men Kari (red.adm.: Daglig leder av SMI Oslo) sa: Kjør på! Jeg hadde alltid henne i ryggen. Det er jo ingen sak når en har full støtte fra sjefen sjøl. Likevel følte jeg litt på at det var et stort ansvar å ha. Det var ikke det at jeg ikke ville ha det ansvaret, men - tenk om jeg ødela alt sammen. Det verste skrekksenarioet jeg så for meg var at det stod stablet opp 20 Peppes Pizza - bokser oppå hverandre, med røde servietter, plastglass, og fire flasker varm Cola. At alle gjestene fikk sjokk. Men alt gikk jo veldig bra! Det vanskeligste var egentlig å ha system i kaoset. Jeg hadde så mange ideer, og det var krevende å holde i alle de løse trådene. Dessuten skulle jeg holde orden på alle de andre som hjalp til. Alle kom og spurte meg hvis det var noe. Litt skummelt egentlig. Det ble en gjennomført stil over det hele. Til og med serviettene hadde påtrykt logo. Det jeg er mest fornøyd med er gaveposene til alle gjestene. Når jeg ikke fikk sove om natta sendte jeg mange mailer rundt omkring til for eksempel Esthetique og Loreal. Vi fikk så utrolig mye hyggelig respons. De fleste gav oss jo noe også. Det var store verdier i de gaveposene, alt fra gavekort på spamassasje og hudpleieartikler. Det var moro at vi fikk inn nok gaver, slik at alle de 100 gjestene kunne få noe. Det var en spennende oppgave å bryne seg på. Tenk å få lov til å arrangere selveste jubileumsfesten til SMI Oslo! Det er noe annet enn å sitte på kreativitetsrommet å lage smykker. Det var så godt å se at alle gjestene koste seg og hadde det hyggelig. Ikke minst var det morsomt å få gjøre det så fint for oss selv. Det fortjente vi! Kun det beste! 20 SMI

12 SÅNN ER DET BARE Av Frode Jeg overnattet hos deg alene en natt du bad meg opp til overkøya så galant og under dyna ble det ekstra varmt og vips! Grenser forsvant nå hadde vi en hemmelighet om det du fant jeg måtte dekke dine umettelige behov ditt grådige ego måtte få kos mens mine behov ble gjort til mos som siden gjorde at jeg ikke forstod at du hadde ødelagt min psykososiale motor en forvrengt baby er det du var hva har du å si til ditt forsvar? det jeg hadde lært var i samsvar med at jeg ville få det fælt hvis jeg brydde mor og far så jeg kunne jo ikke si ifra for den eldste skal jo hjelpe den yngste å vokse opp ikke ta i pant og forvaring hans barnekropp sånn gikk år etter år du brukte mine åpne sår mine tanker strakk ikke til til å tenke på ondskap i perspektiv og i hvert fall ikke i noe familieliv foreldre skilte og i jobb og jeg uten et stopp vi fikk mange alenestunder jeg ble tatt vare på mens mor hadde kunder du var en troverdig unnalurer jeg skulle ønske du aldri var blitt født så jeg kunne kommet meg ut og blitt møtt du var den som visste å utnytte meg jeg var ingenting verd for deg annet enn for å vise at du var bedre en meg tilslutt greide jeg å si ifra da var det enkelt å be deg dra kunne jeg ha gjort det før kjent et opprør trukket vekk vårt felles slør jeg bare spør dette er en historie jeg synes må opp på bordet la de utsatte få komme til orde mang en vrangstrupe må settes i halsen mange menn miste glansen mange barn komme ut av trancen for den eldste skal jo hjelpe den yngste å vokse opp ikke ta i forvaring hans barnekropp 22 SMI Foto: Line Ulvnes

13 UT MED DET Monica Kvaele Fotoutstilling i Oslo rådhus juni Trond Isaksen Av Anine Foto: Line Ulvnes Den offisielle åpningen ble foretatt av statsråd Tora Aasland. 27 av landets fremste fotografer var invitert til å tolke temaet incest. Fotografiene de gav oss var sterke. På spørsmål til fotografene om hvorfor de valgte å bli med på dette svarte samtlige at det er en selvfølge å bidra til åpenhet rundt dette store samfunnsproblemet. De takket for at de fikk være med. Kampanjen var et stort dugnadsarbeid. Alle bidro gratis; Siste Skrik, Clear Channel, kurator Ole Dørje, fotografer og brukere og ansatte. 7 brukere og 6 ansatte var vertinner under utstillingen. I påfølgende uke var 6 av bildene stilt ut på ulike steder i bybildet. Utstillingen førte til en rekke artikler og intervjuer av brukere og ansatte i diverse medier. Marcel Leliënhof Linda Bournane Engelseth 24 SMI Per Heimly

14 FAKTA June Witzøe, født 1974, er utdannet ved Oslo Fotokunstskole og har jobbet som kommersiell fotograf siden June har fotografert for en rekke magasiner, både for næringslivet og i reklamesammenheng. Vibeke Sverre, født 1973, jobber som hovedlærer i make-up på NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio) June og Vibeke har sammen hatt utstillingen Via Morva på Fotografiens hus. JUNE OG VIBEKE Bildet til June Witzøe og Vibeke Sverre fra fotoutstillingen UT MED DET har blitt lagt merke til av mange som bruker SMI Oslo. Mange har det som sin favoritt. Derfor ønsket vi i Ikke Stikka redaksjonen å bruke det som forside på dette nummeret. Redaksjonen har invitert dem til senteret for et lite intervju fordi vi er nysgjerrige på disse jentene. De har klart å formidle noe som mange incestutsatte gir utrykk for at de kjenner seg igjen i. Av Anine Midtbø, Anne Christine og Line Foto: Line Ulvnes Vi møter dem ved heisen ved inngangen til Støttesenteret. Ingen av dem har vært her før, så vi tar dem med på en liten runde på huset. Rett før de kom har vi leitet fram bildet, som stod lagret for salg, og satt det opp på staffeliet i gangen. Ukens bilde. De ble tydelig glade når de fikk se det stå framme. Etter en stund får vi satt oss ned for en liten prat. De legger såvidt merke til kaffen og kjeksen som blir tilbudt. Begge har mye på hjertet og er veldig engasjerte etter omvisningen. Vi i redaksjonen forteller litt om hvordan vi jobber på senteret. Praten går lett. Vi deler også av våre egne erfaringer om hvordan det er å være utsatt for incest. Det gjør tydelig inntrykk på dem. Så sterke dere er, sier Vibeke. Er ikke så sikker på om jeg er sterk, men vi er modige, sier en i redaksjonen. Jo, dere er sterke! utbryter de begge. Det er i alle fall det jeg tenker på som sterk, sier Vibeke. Hvordan ble dere med på UT MED DET? -Det var jeg som ble spurt, sier June. Jeg tenkte oi..det var litt heavy tema. Jeg ringte til Vibeke og spurte om hun ville være med. Vibeke er make-up artist. Vi samarbeider mye og ser mye de samme tingene. Er samkjørt visuelt. Dessuten har vi samme tempo når vi gjør noe, og skjønner hva den andre tenker. Vi ble raskt enige om tema. Vi tenkte at alle kom til å lage noe negativt. Så vi måtte bare lage noe med håp. Det var jo en ære å bli spurt da, sier Vibeke. Hvordan kom dere på ideen til bildet? -Vi hadde en utstilling med eventyrbilder for noen år siden, så vi hentet litt inspirasjon fra det. Vi ønsket å formidle håp og styrke. At det er en brokete vei hun har vært igjennom mot en bedre hverdag. Hun er trassig og kjemper seg frem i vanskelig terreng, men det blir mindre lenker og mindre farer. Poenget er at hun går inn der lyset er. Vi ønsket å formidle at en må finne styrken i seg selv til å kjempe videre. -Har dere forresten sett den flygende demonen nede til høyre? Vi må innrømme at har vi ikke sett den. Bildet blir hentet inn på rommet vi sitter. Bildet snus rundt i lyset og jo der ser vi den. Ser dere - Hun ignorerer den! -Det er en lang prosess å lage et sånt bilde. Vi har hatt hundrevis av runder liggende på kjøkkengulvet og badegulvet og diskutert i telefonen. -Steinene har jeg tatt bilde av på vei opp til en kirkebakke, og Vibeke har laget broa, sier June. -June er fantastisk flink til å fotoshoppe, tilfører Vibeke. Lyssettingen er viktig. Vi hadde en veldig god modell. Hun visste ikke hva hun var med på, men hun vet det nå, sier Vibeke. Hun fikk beskjed om å se sterk ut. Målretta. Være litt sint og trassig. Det var viktig å få til det rette utrykket. Resultatet er vi fornøyde med. Vi ønsket å skape en illusjon om håp og styrke. Det er egentlig ganske representativt for oss også. Mange som bruker senteret har dette bildet som favoritt. Hvordan er det for dere å høre det? -Vi ønsket å bidra til å sette lys på temaet incest, og når vi kar klart å treffe noen i tillegg så er det utrolig godt å høre. Har det å delta på prosjektet endret noe i tanker og holdninger rundt incest? -Nei, holdningene er de samme, sier de samstemt. -Men jeg har blitt mer klar over saken, og er mer bevisst på at det er så utbredt som det er, sier Vibeke. June sier at hun alltid har vært bevisst på det. De har snakket mye om det i vennegjengen. Vi så en film på ungdomskolen som handla om overgrep, sier hun. Den var skikkelig ekkel. Jeg ble opptatt av det etter å ha sett den. Kanskje litt uvanlig det da, å være så bevisst. Jeg synes det er helt nødvendig å få det ut på ungdomsskoler. Ord har makt og det er viktig å forebygge. De må få vite at å gjøre overgrep mot noen kan ødelegge et helt liv og den som gjør det kan miste alt. - Det er jo også galskap at det er sånn at den som opplever overgrep blir sittende igjen med skamfølelse, når en er misbrukt av noen i en maktposisjon, sier Vibeke. Har dere fått øynene mer opp for at incest skjer? -Jeg er alltid oppmerksom på det, sier June. Har det alltid i bakhodet. Vibeke forteller at hun har snakket med barna sine om grenser og kropp fra de var små. -Vi har snakket om at ingen skal gjøre ting med dem som de ikke vil, og at de må komme å si ifra hvis de opplever noe vanskelig. Er det noe dere har lyst til å si til Ikke stikkas lesere til slutt? Det skal ikke forties slagordet deres er veldig bra. Bruk senteret rett og slett. Livet er for kort til å ikke ha det bra. Si ifra! sier Vibeke. Redaksjonen var både oppspilte og inspirerte etter det nesten to timers intense møtet med June og Vibeke Vi ble positivt overrasket over hvor engasjerte de to var og all den kunnskapen de hadde om incest. De viste oss stor respekt for våre opplevelser og følelser. At de konsekvent så på oss som sterke for jobben vi gjør, for oss selv og andre, gjorde inntrykk. Og vi må innrømme - det føles godt når «folk utenfra» blir forbanna på våre vegne. Hvordan gikk det med bildet? det er solgt! Til SM Oslo. Pengene skal i sin helhet gå til et kunstnerisk fond, hvor incestutsatte kan søke om midler til å bearbeide sin historie gjennom ulike kunstneriske utfoldelser. 26 SMI

15 SALG AV FOTOGRAFIER KNUT BRY Av Anine Midtbø Knut Bry er en av Norges mest profilerte fotografer. Særlig kjent er han som reklame- og motefotograf og er kanskje den som er mest kjent i utlandet. Han har vunnet flere priser. Ikke Stikka redaksjonen ønsket å høre om hvordan det var for han å delta på UT MED DET utstillingen i Rådhuset. Incest er for mange et dystert og vanskelig tema. Hvilke tanker fikk du da du fikk henvendelse om å bidra på fotoutstillingen? -Jeg tenkte at dette blir vanskelig. Men hadde ingen problemer med å si ja. Jeg holdt på lenge for å finne ut hva slags bilde jeg skulle velge til dette temaet. Plutselig fant jeg et bilde jeg tok da jeg var i Antarktis for mange år siden. Jeg var med Catho Zahl Pedersen ut til sydpolen, mens de var ute på ekspedisjon var jeg igjen på basen i halvannen uke. Der var det ikke så mye å gjøre, til slutt begynte jeg å tråkke figurer i isen og tok bilder av dem. Det er et av dem jeg valgte til utstillingen. Det illustrerer et menneske som er tråkket ned. Ja bokstavelig talt helt nedtråkket. Det mener jeg passer godt med dette budskapet. Hva fikk deg til å si ja til oppdraget? -Det var viktigheten med å sette lys på et så viktig tema som incest er. Hvis jeg kunne gjøre noe som kan sette fokus på temaet, så ville jeg gjerne bidra. Mange besøkende har gitt oss tilbakemelding om at de har blitt sterkt berørt av bildene på utstillingen. Hva tenker du om å ha vært med på å sette fokus på temaet? -Jeg håper jeg har gjort en brukbar jobb, og hvis det kommer til nytte er det veldig bra. Hva er ditt inntrykk av utstillingen i sin helhet? -Jeg synes det var veldig mye bra der. Noen bilder var kanskje litt utydelige iforhold til tematikken, men tolkningene varierer jo fra fotograf til fotograf. Det var et vanskelig tema å illustrere synes jeg. Ville du gjort det om igjen hvis du fikk spørsmål? -Ja absolutt! Men jeg ville ikke dratt tilbake til Antarktis i 58 minusgrader for å ta bilde. Er det noe du har lyst til å si til de som bruker tilbudene til senteret vårt? Isidor Åstrøm Jubileumsåret er over og vi skriver Det betyr at vi setter i gang med salg av bilder vi mottok i forbindelse med fotoutstillingen Ut med det i Oslo Rådhus i juni. Salgsinntektene skal i sin helhet settes av i et kunstnerisk fond. Berørte av incestproblematikken kan søke midler til å bearbeide sin historie gjennom ulike kunstneriske utfoldelser. SMI Oslo vil ta kontakt med interessenter og presentere fotografiene. Det er satt en minstepris på kr av bildene er allerede solgt. Hele 27 av landets fremste fotografer donerte fotografier til utstilingen som ble åpnet av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland. Fotografiene selges til inntekt for et kunstnerisk fond for incest- og overgrepsutsatte, noe som vil gi de utsatte mulighet til å bearbeide sine traumer gjennom kunstnerisk utfoldelse. Noen brukere av senteret er gode til å sette ord på det Fin Serck-Hanssen de har opplevd, mens veldig mange har bilder og følelser i kroppen på den ordløse handlingen de bærer på og bruker lang tid på å sette ord på den. Gjennom bilder, farger, teater, musikk og andre kunstformer kan de likevel uttrykke det ordløse, og finne en vei til en indre kraft. Et kunstnerisk fond vil derfor bety svært mye for den enkelte utsattes mulighet til å stikke hull på alt det vonde og komme seg videre i livet. Ta kontakt med senteret og vi sender fotokatalog der alle bildene er presentert. Med vennlig hilsen Kari Engen Sørensen Mobil: karies@smioslo.no Torhild Færø 28 SMI

16 Den psykologiske triggeren TERRORHANDLINGENE 22. JULI. Av Amina Benattou Foto: Anine Terrorhandlingene i Oslo og på Utøya har rammet oss alle her i landet. Mange har mistet livet. Plutselig skjedde det noe som vi trodde var utenkelig. Disse hendelsene har skapt stor utrygghet og uro blant folk flest og spesielt blant de som har vært direkte rammet. Terrorhandlingene fungerte også som Den psykologiske triggeren; Hos enkelte utløste tragedien minner om gamle ubearbeidede fortrengte alvorlige traumer som for eksempel incest. Mange incestutsatte opplevde 22. juli som en retraumatisering. Retraumatisering er et begrep som brukes for å forklare situasjoner hvor nye og uventede opplevelser vekker til live traumatiske erfaringer fra fortiden. Med retraumatisering menes at minner om traumer aktiverer sterke emosjonelle reaksjoner eller destruktive mestringsforsøk, uten at de rammede har metoder for å regulere disse. En person som var blitt utsatt for fare eller en traumatisk opplevelse vil kunne reagere med emosjonell aktivering på alt som kunne minne om trusselen han/hun en gang var utsatt for. Terrorhandlingene i Norge har vært en slik emosjonell påkjenning og en trigger for mange med gamle ubearbeidete traumer. Reaksjonene har vært mange blant incestutsatte i forbindelse med terrorhandlingen i Oslo og Utøya. Mange plagdes av at de gjenopplevde hendelsene i form av indre minnebilder og flashback. Disse minnene plaget dem både under søvn og i våken tilstand. Dette utløste i sin tur psykologiske og kroppslig smerte på nytt. Symptomene minnet om tidligere traumer de hadde opplevd. Angsten blusset opp. Enkelte hadde vansker om å be om hjelp på grunn av skammen de kjente på. Andre skammet seg over at de trengte å bruke ressursene som de mente burde blitt brukt på de som var direkte rammet av terrorhandlingene. Når barn i tidlig alder blir utsatt for seksuelle overgrep av en omsorgsperson eller av en de har et tillitsforhold til, er det grunn til å anta at overgrepene gir alvorlige traumer. Konsekvensen for dette kan være alvorlige psykiske og fysiske påkjenninger. Rammede personer vil kunne reagere med emosjonell aktivering på alt som minner om trusselen/faren de en gang var utsatt for. Aktivering skjer før en har fått vurdert fare med fornuften (før det kognitive systemet /tankene blir aktivert). Det har i utgangspunktet en overlevelsesverdi for å beskytte seg mot fremtidig fare/trusler. I en farefull situasjon vil det være nødvendig med rask reaksjon for å overleve. Forskning antar at dette er delvis programmert gjennom evolusjon og delvis lært gjennom erfaringer(arne-roar Blindheim, Hjernen integrering av traumebehandling, S. 165). Konsekvensen for de som har gamle ubearbeidede eller fortrengte traumer, er at alt som minner om det som en gang var truende, vil kunne føre til aktivering av gamle traumer. Det er normalt å reagere med sorg. Det er normalt at også gammel sorg kan dukke opp i kjølvannet av det som har skjedd. Men uansett hvilken opplevelse det er snakk om, er det viktig at vi som medmennesker, fagfolk, helsepersonell kan romme den smerten enkeltmenneske opplever. Det er viktig å møte mennesker i krise med forståelse og respekt for egne erfaringer. Som fagfolk trenger vi i en større grad å tenke helhetlig og skaffe oss faglig innsikt i møte med retraumatiserte mennesker. 30 SMI Foto: Line Ulvnes

17 Til minne om Hvorfor skrive om 22. juli i et blad om tema seksuelle overgrep, incest og traumer? Har ikke andre mer å si om denne datoen? Har det ikke blitt sagt så mye om den dagen? Jo, det har det. Og det er det en grunn til. Og ja, andre har sikkert mye å si om denne dagen. Men det har jeg også. Spesielt i dette bladet. For meg er det en selvfølgelighet at 22. juli omtales i et blad om traumer. For meg er det en selvfølgelighet at 22.juli omtales i et blad om traumer. Foto: Line Ulvnes SMI. 22. juli hadde jeg sekken full av bøker fra Deichmanske bibliotek, som jeg skulle på hovedbiblioteket å levere etter SMI stengte klokken 15, sommertid. For de som vet hvor SMI ligger, vet at det er bare å gå 5 minutter opp Akersgata, forbi Regjeringskvartalet, opp trappa, litt til høyre og opp trappa til hovedbiblioteket. Denne ruta går jeg ofte. Vi var to den dagen, som somlet oss ut døra fra vårt andre hjem og ut i sommeren. Vi fniste og tøyset oss opp mot Stortinget. Hang litt der, til vi fant ut at - vi kan vel ta en kaffe? Deichmanske kan vente. 15:25 Bygningen ristet, vinduene svaiet, lyden husker jeg ikke. Men vi så røyk og små partikler regne ned utenfor. Jeg trodde det var et lynnedslag, inntil jeg så en dokumentmappe ligge på bakken. Jeg tok inn ubehaget, og undringen på hva har skjedd? UTE. Lukten. Lyden. Synet. Røyklukt. Brannalarmen er utløst! Brannalarmen er utløst! Hjertet banket litt fortere nå. Altfor høy lyd. Så mange knuste butikkvinduer har ikke jeg sett før. Min indre beredskapstropp var alarmert! Egertorget. Hvem har vel ikke trangen til å forstå hva som skjer, når noe uvanlig oppstår? Vi står der sammen med andre nysgjerrige mennesker, mellom glasskår. En skikkelig merkelig stemning, og kontinuerlig hører vi: brannalarmen er utløst! Jeg tenkte at hvis det var en bombe, kommer det sannsynligvis et smell til. Da er det ikke så lurt å stå oppå t-banen. I det tanken var tatt inn, kom det mennesker i panikk. Løpende. Fra Akersgata. Jeg hadde på det tidspunktet tatt inn hva som hadde skjedd. Mitt indre alarmsystem var aktivert. Fri tilgang til tidligere opplevelser. Lignende opplevelser. Hva skjer? Dette lukter rart. Fare? Er jeg i fare? Neida, dette går bra. Klarer ikke å hekte det på noe jeg har opplevd før. Følelsen sier det er ubehagelig. Men er det farlig? Overdriver jeg? PANIKKEN. Fare! Frykt! Menneskene hadde frykt i øynene. Jeg kjente frykten spre seg rundt i kroppen. Ut i alle cellene. Registrert. Opplevd før! Nå kommer det noen å skyter oss. Jeg løper, mens jeg tenker, - nå blir jeg skutt i foten! Dette har jeg opplevd før! Dette er de sekundene før jeg ble påkjørt! Dette er de sekundene jeg forstod at nå kommer jeg ikke unna! Oi! Dette er så kjent en følelse. En dyp, intens følelse av frykt! Som fyller hele kroppen og hele hodet. Frykten kom før jeg ble påkjørt også! Før. Før. Før. Det er selvfølgelig frykten for Han. Og det Han skulle komme til å finne på. FRYKT. FLYKT. Instinktet mitt, og venninnen min hjalp meg til å løpe vekk. Vi løp vekk, og passet på hverandre. Snakket sammen. Og lurte, sammen, på hva som hadde skjedd. Det visste vi ikke for sikkert ennå. Men vi var to. Vi var heldigvis to. Takk til deg, min venn! Det var jeg ikke den gangen. Alle de gangene det vonde skjedde, var jeg alene med Han. Han sa vi var sammen om dette. Og det var helt normalt at en liten åring som meg, og en stor voksen liksom-passe-på-meg-person som han, gjorde sånne voksen-ekle-ting sammen. Sammen. Vi to sammen. Helt normalt. Helt normalt?!? Hva faen er det du sier?! NORMALT!?! Du har faen meg kødda med huet mitt. Du har kødda med kroppen min. Og du har kødda med hjerte og magen min. HÆLVETES DRITTSEKK!!! TRYGGHET. Et halvt år er gått. Og 20 år har gått. Jeg er ikke trygg, ennå. Jeg er til tider tryggere. Til tider, litt tryggere. Ute. Hjemme. Sammen. Men sammen er vanskeligst. Sammen med de personene man skulle vært tryggest med, var der det var mest utrygt. Det tar vel tid da, å vite at nå, nå er det trygt. Hva synes du? Er det ikke helt selvfølgelig, at en hendelse som 22.juli blir nevnt, snakket og skrevet om i et blad om incest og relasjonstraumer? Mitt mål, mitt personlige mål er å eie at smerte påført av andre, av Han, ikke er min skyld. Eie at det ikke er min skam! Det er Hans skam. Det er Hans skyld. Det er Hans ansvar! Så blir jeg fri Line 32 SMI

18 LANSERINGEN AV BOKEN: UT MED DET! Av Anine Aamaas Midtbø og Wenche Waal Hansen Foto: Anine 12. oktober 2011 lanserte Støttesenter mot incest Oslo sin første bok Ut med det! Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel! Boken er gitt ut av Aschehoug og er skrevet av Toril Brekke. Marianne Lind har vært redaktør av boken. Under boklanseringen ble stemningen satt da artisten Maggie-Duttie med band spilte to nydelige sanger. Styremedlem Libe Rieber-Mohn holdt et innlegg hvor hun snakket om stemmer. Libe, som selv har vært opptatt av å sanke stemmer som politiker, fokuserte nå på SMI sin stemme. På de stemmene man aldri glemmer. Hun sa at akkurat nå sitter det en elev ved skolepulten som har vondt i magen. Akkurat nå sitter en elev hos helsesøsteren for 10. gang. SMI er fortsatt viktig etter 25 år. Libe er stolt av alle jenter, gutter, mødre og andre som har ringt på ringeklokka til SMI. Det er de som har bidratt til å gjøre bokens tittel reel: UT MED DET! Toril Brekke intervjuet Marianne Lind om boken og prosessen. Toril sa at hun følte seg beveget og andektig da Marianne kontaktet henne og spurte om hun ønsket å skrive boken. Toril svarte ja med en gang fordi hun ønsket å bidra til å belyse et så viktig tema som incest er. Da Toril begynte å skrive boken, så hun på likhetene og ulikhetene med andre situasjoner hvor mange er utsatt for traumer som i kriger og i konsentrasjonsleire. Toril og Marianne snakket om hvordan det å oppleve incest er noe helt annet. Det å vokse opp sammen med den du er glad i, men samtidig i samme rom - så sitter bøddelen din. Der sitter terroristen din. Der sitter den som tar livet av verdigheten din. Det er et kontinuerlig traume som fortsetter og fortsetter og fortsetter - selv hvis man flytter ut fra familien og selv hvis overgriper dør. Toril fortalte at for henne har det vært mest interessant å høre om det første skrittet brukerne har tatt over terskelen til SMI. Hvordan det å føle seg annerledes ute i verden, og så plutselig føle seg som helt normal når man kommer innenfor dørene på SMI. Der finner mange seg venner for livet og noen som bekrefter historien din. Marianne fortalte litt om selvhjelp. Hun sa at i psykiatrien kunne man få fasitene tredd nedover hodet. Med senteret kunne de fri seg fra denne ekspertisemakten. Det er annerledes å snakke med noen som ikke har opplevd den samme smerten en selv har. Marianne forteller at det ER ren smerte som har satt seg i kropp og sjel. Men det kan brukes på så mange forskjellige måter. Det er spesielt viktig å kunne ta eiendomsrett i sin egen historie. Marianne fortalte fra sin egen jobberfaring på ulike plasser innenfor helsevesenet. Mine nakkehår reiste seg før andres nakkehår reiste seg - i møte med flere pasienter og klienter. Da Marianne fortalte kollegaene sine at det og det mennesket hadde opplevd seksuelle overgrep, ble hun møtt med at det bare handlet om seksuelle fantasier. Barn endrer atferd. Enten om det er skilsmisse, at moren dør eller det er noe som er vondt som skjer i deres liv. Og da bryr vi voksne oss og ønsker å hjelpe. Men når det er mange tegn som er diffuse hos barn, så vender vi ryggen til. Samtidig tenker vi at her er det ett eller annet. Vi er redde for å gjøre noe med det. Marianne selv samlet på glimt av varme i sin oppvekst. Hun samlet på de 5 sekundene da de voksne virkelig så henne. Sånne voksne som viser at de ser de som lider. På den interne boklanseringsfesten på SMI Oslo ble Marianne spurt om hvordan det var for henne å se hvordan senteret er i dag, hvor stort det har blitt og at det nå finnes sentre som SMI over hele landet. Marianne brukte god tid på å svare hun synes det var litt vanskelig å svare på det, for det rommet så mye. Hun følte glimt av stolthet og hun ble rørt over hva de fikk til, og at det har vokst videre av seg selv. Videre fortalte hun at det dessuten føltes som å være mor til en datter på 25 år, og at hun nå kunne lene seg litt tilbake og tenke at nå klarer de seg selv. Hun var også opptatt av at vi i Norge er det eneste landet i verden som har støttesentre som er fullt finansiert av det offentlige. Vi er unike på verdensbasis. Hun er stolt av at de var så lure at de fikk dette til for de gav seg aldri på at dette er det offentliges ansvar. Marianne takket alle informantene som ble intervjuet i boken. De har fortalt sin historie og delt sin smerte. Hun vet at det har kostet for mange. Det er som å være stolt med den ene skulderen og kjenne smerten med den andre. Boken selges på Aschehoug og på SMI Oslo. Ta kontakt med Kari Engen Sørensen på epost: karies@smioslo.no eller ved å ringe nummeret til senteret, og taste 2 for å snakke med administrasjonen. Boken koster 299 kr, men vi har et eget tilbud for brukere, studenter og trygdede til 200 kr pr bok. Et lite utdrag: Endelig snakket de. (...) Det var som å oppdage språket på nytt, fylle ordene med den rette meningen, se at ordene virket, at de faktisk kunne romme disse erfaringene. (...) Inntil da hadde jeg følt meg som en båt på havet. Jeg vet ikke om noen dypere ensomhet. Slik blir det en veldig sterk opplevelse når du plutselig får et vitne til din egen historie. En som ser og erkjenner. 34 SMI

19 UTSATT BROR Kunne det bare være nok å være far, mor og brødre far nær mor som mor og brødre som holder seg til brødremanuset skripten for brødreaktiviteter så hadde jeg kjent meg selv i tykt og tynt opp og ned og trasket livslangs 36 SMI Av Frode Foto: Line Ulvnes

20 KRIG. Ei syltynn, sommerbrun jente sitter og ser ned på den høyre hånden sin. Den er også brun, men bærer tydelig preg av et drøyt tiår med spiseforstyrrelser og tvangsnevroser. Sult, oppkast, vasking, kloring Hun lurer på hvor mange ganger den har blitt tvunget ned i halsen, for å resultere i kraftige brekninger. Hånden har store, bleke arr på knoken til både peke og langfingeren. Skammens egen fysiske merkelapp. Hun drar opp ermet på den kongeblå genseren og studerer underarmen. Like over håndleddsknoken flyr en liten, hvit fredsdue. Selvskading i lovlig format: en tatovering. Den syltynne, sommerbrune jenta er meg. Det lille kroppslige kunstverket kan virke som en gedigen selvmotsigelse. Verdensfreden har jeg aldri brydd meg nevneverdig om. Selvmotsigelsen synes komplett ved en rask oppsummering av livet til nå. Jeg hadde så avgjort blitt korrigert dersom jeg i et forhastet øyeblikk dristet meg til å påstå at det kunne settes likhetstegn mellom fred og meg. Mitt synonym er ganske enkelt fredens rake motsetning. Krig. Krig og blod. ELLER? En novelle av Hilde Foto Line Ulvnes Toget bremser litt for brått etter magefølelsen å dømme. Et hastig sekund våger jeg å se opp kaste ett blikk på medpassasjerene i kupeen. Den brennende følelsen av stirrende øyne, noen som iakttar meg, har gjort seg gjeldende de siste minuttene. Men ingen ser. Ingen vet. Jeg trekker et lettelsens sukk samtidig som jeg beundrer hun i setet ved siden av. Hun virker fullstendig avslappet, og pløyer ubekymret gjennom et kommersielt blad som jeg selv aldri ville brukt penger på. Hun ser til og med fornøyd ut i sin egen kropp, til tross for at hun slett ikke er tynn. Det hadde vært en tung vinter, ingen tvil om det. Det var jævlig å stupe ned i undergrunnen, og dundre inn i den veggen alle snakker om. Og enda jævligere var det å gå til psykolog. Det var hevet over enhver tvil at redningsarbeidet ikke var enkelt, men hun kom langt med arbeidsvilje, kraftig tau og oppmuntrende ord. I ettertid ser jeg også at det uten min fandenivoldske vilje, ville vært komplett umulig. Man kan hvis man vil. Jeg trodde ikke jeg kunne, ergo ville jeg ikke. Men jeg bare måtte. Sykdommen tvang meg i knestående gang på gang, og jeg innså at noe til slutt måtte gjøres. Måtte innse fakta. Livet var i ferd med å mugne, som en glemt skive kneipp i en svett matboks. Det skjøre korthuset livet i realiteten er, ramlet faktisk sammen mange år tidligere. Vi fortsatte imidlertid tilsynelatende å leve som en lykkelig A4-familie. Ingen visste at noe var endret for all overskuelige fremtid. Utenom jeg. Og en til. Til tross for at det meste i livet mitt var ufunksjonelt og til tider direkte miserabelt, sa jeg ingen ting som en notorisk forbryter i politiavhør. Informasjon lekkes aldri. Nesten aldri. Den eneste hemmeligheten jeg omsider fortalte videre, er den der jeg fikk kniven på strupen sladrer du er du død. Og her sitter jeg. Helt og fullt i live! Men med et liv jeg ikke unner selv min verste fiende. Det sies at man ikke skal klage over mangel på lyspunkter i sitt liv under stjernehimmelen. Får jeg tak i vedkommende som lirte av seg denne, skal jeg med glede overgi han mine sko, så han kan få prøve seg litt i dem. Jeg liker et spansk ordspråk meget godt: man skal ikke dømme noen før man har gått to dager i hans mokasiner! Tattoo-sjappa, som jeg ofte hadde gått forbi på vei hjem fra en fuktig kveld på byen, begynte stadig oftere å dukke opp i tankene. Jeg hadde gått forbi oftere i det siste. Jo, jeg hadde kanskje drukket mer, men den lå også langs veien til og fra psykolog Christine. Christine med tauet. Christine som hadde rom for meg. Som forstod, men ikke bare strøk meg med hårene som stilte krav og ga meg et realt spark bak da det var påkrevd. Christine som fikk meg til å vurdere å gi det hele en ny sjanse - mirakler kan skje - gråstein kan bli til gull. Klisje, æsj, men mye sannhet. I løpet av vinteren, som syntes som et evig langt mørke, var det en utvikling. Med positivt fortegn, til min store forundring. Jeg pakket omhyggelig ned spiseforstyrrelsen, angsten, uroen og tvangen i en bag med stein, sa kort farvel, og kastet den ut på sjøen. Blubb, blubb. Hvordan jeg greide å ta farvel etter en liten evighet i forhekselse, vet jeg enda ikke riktig. Men det minnet meg om kraften jeg en gang hadde. Jenta med energien, den smittende latteren og de sprø påfunnene. Meg. Jeg bråsnudde og marsjerte målbevisst tilbake mot tattoo-sjappa. Det var en nydelig maidag og humøret var bedre enn det hadde vært til sammen den siste halvdelen av livet. Jeg dro døren resolutt til meg og gikk dog ikke fullt så målbevisst lengre inn. Jeg bladde gjennom plansjene med motiver, alt fra små stjerner til skilpadder til abstrakte motiver. Uinteressant. Noe av personlig, symbolsk betydning var en absolutt nødvendighet for at jeg skulle våge å ta skrittet. For å unngå å virke helt teit, gikk jeg bort til skranken, og forhørte meg om ventetiden. Ææææh må se i boka (krasle, rasle, bla, bla) er enten i morra eller om to uker sier en overtatovert, hipp kis. Hjertet mitt hoppet som en kenguru i amfetaminrus og jeg mumlet et eller annet om at i morgen var uaktuelt, og at han kunne sette meg opp om to uker hadde jeg mulighet til å avbestille? Null stress. Bare gidd å ringe dagen før a?! At jeg skulle avbestille var i hvert fall helt sikkert! Dagene hadde gått i ett i det siste. Aktiviteter av ulik karakter hadde glidende avløst hverandre, uten at jeg hadde fått tid til å puste ut og samle meg i noen særlig grad. Sove, grine, psykolog, hvorpå mer grining, tur i det blå, spise. Sistnevnte til en stor forandring! Påfølgende dag hadde jeg en avtale med Christine, som jeg etter en heftig diskusjon hadde gått med på. Den innebar omvisning på et sted i Oslo, om noen få timer. Jeg hadde skjøvet det unna og ikke ofret det så mye som en tanke siden løftet om å bli med. Out of sight, out of mind. Men pliktoppfyllende, altfor pliktoppfyllende jeg, holder alltid en avtale. Jeg grøsset. Gufset som spredte seg i kroppen, fra issen og ned til tærne, ble brått enda kaldere da jeg kom på den timen jeg bestilte meg for to 38 SMI

21 uker siden: i morra eller om to uker. Uæææh! Om to uker hadde plutselig blitt i dag! Jeg heiv meg på telefonen, men møtte svareren. Bare tanken på å legge igjen en beskjed gjorde meg svett på alle tenkelige og utenkelige steder. Så jeg knøt på meg joggeskoene, slengte veska over skulderen, låste ytterdøra og vandret skjelvende mot tattoo-sjappa. Det var nå eller aldri. Jeg var syv år den gangen nordavinden, i form av en mye eldre fetter, blåste korthuset mitt over ende. Bare tanken gjør at magen vrenger seg den dag i dag. Selv om jeg har fortrengt noe, sitter jeg fremdeles igjen med et betent og blødende sår innvendig. Et sår og et mørke. Så vondt og så farlig. Å si at jeg ikke har ønsket en brå slutt på alt, ville være ren løgn. Heldigvis klarte jeg verken å avslutte brått eller å virkelig gjennomføre mitt langvarige selvutslettelsesprosjekt den livsfarlige sultestreiken. Det ville vært trist å slutte å kjempe imot, da det alltid skal finnes håp, selv om det kan synes aldri så lite. Mulighet for en bedre tilværelse. Selv om døden var aldri så forlokkende, ville den ikke gjøre slutt på smerten, men på meg. Nei, onde død, du får ikke bestemme over meg! Ikke enda. Du får viljen din til slutt, med alle mennesker, men du får lide og vente til jeg er gammel! Du får ikke stjele det eneste jeg har igjen! Livet. Selv om det er noe dritt. Ansiktet hadde antatt en svak grønnfarge, som hos en landkrabbe på sjøen. Tattoe-sjappa var altfor nærme, hvor fort hadde jeg egentlig gått? Arket med min egenhendig funnede due brant i veska. Da jeg ankom skrev jeg nervøst under på et papir som jeg ikke leste gjennom. Angsten og uroen, som hadde holdt seg borte mens jeg gikk, hadde ikke bare kommet snikende tilbake, men så godt som spiddet meg. Denne gangen i form av en nål med farge. Overraskelsen var total det gjorde ikke så vondt. Rosafargen kom gradvis tilbake i kinnene, og jeg forsikret tatovøren om at det gikk bra. Drøye tyve minutter senere betalte jeg, for så formelig å sveve ut gjennom døra. Jeg var høy på nervesystemets eget opiat endorfin! Christine møtte jeg i Oslo, og jeg svevde meg også lekende lett gjennom omvisningen. Jeg hadde, for bare få minutter siden, overvunnet noe jeg både hadde ønsket og fryktet i en årrekke. Ingen ting i verden kunne bydd på problemer akkurat nå. Senter Mot Incest. Jeg smakte på ordene. De smakte både helt pyton og litt endelig, på samme tid. Det var her den kanskje viktigste krigen skulle utkjempes. Krigen jeg ikke hadde maktet å innlemme Christine i. Jeg følte meg avskyelig, mindreverdig, skamfull og skitten bare ved tanken på å utsette henne for de snuskete detaljene. Selv om intellektet sa at hun både var utdannet og profesjonell, var hjertet og magen av en annen oppfatning. Den vemmelige samtalen hadde følgelig ikke blitt noe av. Krigen stod på trappene, men jeg følte meg brått ikke skamfull lengre. Så fort jeg hadde satt bena innenfor dørterskelen, følte jeg en varme og en forståelse som jeg aldri før hadde kjent. Der var alle som meg, med samme skammen, samme dårlige selvbilde, men også med samme ønske om tilfriskning. For man må ønske det selv. Det går an å få hjelp, men man må be om den alene. En flyktig fantasi ytret at det kanskje var mer enn krig som stod på trappene. Kanskje litt fred også? Jeg kikket på fredsduen på håndleddet da jeg steg om bord i toget på vei hjem. En underlig krusning tok form på leppene mine. En sjelden, men kjærkommen vare et smil. 2012: EPILOG Det har gått fire år. Det har vært hjelp å få. Hjelp som hjelper. I tillegg til hos psykolog var jeg i en periode mye i Oslo på SMI. Spiseforstyrrelsen, tvangen, smerten, skammen og marerittene er bearbeidet og tilhører nå fortiden. Jeg bar på en overbevisning om at jeg hadde rett i alt det fæle jeg tenkte om meg selv. I grunn er det veldig egoistisk og veldig overlegent å gå og være så skråsikker, sa en psykolog til meg. Det ble vendepunktet. Egoistisk og overlegen? Det var kanskje på tide å lytte til noen andre snart? Kanskje jeg hadde tatt helt feil? Det var det jeg hadde. Jeg går fremdeles til psykolog, en gang i uken, men jeg har også fått meg samboer og startet med ernæringsstudier. I dag lever jeg godt på vei et lykkelig liv. Hvem skulle trodd det? Ikke jeg, men mange andre. De fikk rett, disse andre. Det er mulig å få det godt, men prosessen er vond. Styrken til å tåle dette tror jeg finnes i alle dem som har opplevd traumer og har sår på sjelen. Hva har ikke de allerede overlevd og tålt? Det siste store nederlaget jeg måtte tåle var å be om hjelp. Men det hjalp meg å vinne. 40 SMI

22 JUBILEUMSKONSERT UT MED DET «ET PARTY MED PURPOSE» Av Anine Midtbø, Anne Christine. Foto: Anine 19. november er Verdensdagen for forebygging av seksuelle overgrep mot barn. Støttesenter Mot Incest-Oslo markerte denne dagen med Ut Med Det jubileumskonsert på Månefisken i Oslo. Konserten ble arrangert av en konsertgruppe på SMI Oslo, bestående av 2 ansatte og 4 brukere av senteret. 65 frivillige medhjelpere og artister stilte opp gratis for å gjøre kvelden uforglemmelig. Som en av artistene sa «det har vært et party med purpose». Ikke stikka redaksjonen gikk i skytteltrafikk mellom scenen og backstage hele kvelden. Foran scenen for å oppleve musikken, stemningen og fange øyeblikkene med kameraet. Backstage for å høre hvorfor artistene ville stille opp for oss. Om det har endret noe på tanker og holdninger rundt incest ved å delta på arrangementet. Vi lurte også på hva de mente om hvor åpent en kan snakke om incest i Norge i dag, på en skala fra HER FÅR DERE ET UTDRAG FRA DET NOEN AV ARTISTENE HADDE Å SI: The Real Fake Band -Da henvendelsen kom sa vi alle umiddelbart ja. Vi har tidligere stilt opp for aids saken på verdens aids dag og på Aksepts hagefest. Kim, vokalisten i bandet, er forkjemper for HIV positives rettigheter i Norge. Som han ser det er det noen sammenlignbare felles utfordringer for de som er utsatt for incest og HIV positive: skyld, skam og tabu. -Det er viktig å allmenngjøre, for det har noe med alle å gjøre. Vi ønsker å bidra til mer åpenhet. Jeg liker veldig godt slagordet til SMI Oslo: incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel. Det beste er å få et språk. Få tabuet lyssatt. Gullet ligger i møtet mellom de som er berørt og bekreftelsen av hverandre. Hvis vi tenker på åpenhet i forhold til før ligger det vel rundt 4. Vi leser om det i aviser, og blir forbanna på det der og da, men det er jo ikke et tema som en ofte tar opp med familien til middag akkurat. Unicorn Vokalisten Tonje har tidligere vært bruker ved senteret. I anledning konserten har hun leid med seg musikere. -Unicorn er min historie sier hun. Jeg har bidratt mye for SMI Oslo tidligere og skulle gjerne vært med på konsertene i fjor, men da ble det for liten tid. Nå er det 25 års jubileum og da ville jeg være med. Jeg booket bandet først, så fortalte jeg hvilket arrangement vi skulle spille på. Jeg ville ha de beste med meg. Ville ikke at de skulle bli skremt av temaet. En av musikerne forteller at det kunne vært skummelt, men Tonje gjorde det lett for dem å bli med. -Måten hun forteller om det på er god. Dessuten er jo låtene til Unicorn utrolig bra! Det er alltid viktig for oss å stille opp for en god sak. Tonje sier at hennes inntrykk er at SMI Oslo har blitt mer synlig de siste årene. Det er oftere sitater i media og SMI Oslo blir regnet mer med i offentlige debatter som faginstans en tidligere. -Det har vært en hard vei, sier hun. Queendom -For det første er SMI Oslo et kjempeviktig senter, sier Hanna. Brukerne der hadde lyst til å høre oss og vi ble smigret. Dagen 19. november, verdensdagen for å forebygge seksuelle overgrep mot barn, er veldig viktig. Tematikken går jo inn i hjertet vårt. Kvinners mot og styrke, uansett hva de har vært gjennom på mange områder. For meg personlig er jo holdningene mine de samme. Jeg har bekjente som er utsatt. Det er fremdels tabubelagt. Offerrollen er ikke noe god, men her merker jeg at de kvinnene jeg har møtt står i det. Hvor tøft det enn er, så finner de en gnist. Det synes jeg er veldig sterkt og gir inspirasjon! Carina, Stefan og Magnus -Dette er en spesiell sak vi gjerne vil støtte. Incest er et tema som er nært alle, selv om en ikke har opplevd det selv. Det har vært et party med purpose. Dette var gøy! Stemningen her har vært helt magisk. Mamma kommer til å gråte i flere uker etter dette, sier vokalist Queendom Carina. -Incest er en sak som må bli belyst. Ut med det fikk oss til å tenke og snakke om det. Å få besøke SMI Oslo i forkant av konserten var sterkt for oss, da fikk vi et mye nærere forhold til det. Det var overveldende å møte kvinner som sa: jeg er bruker her, og se at de er helt vanlige folk. Det er så fint å vite at det finnes et sted og folk som jobber med dette. Åpenheten i Norge er vel 2-3. Det må være det temaet som er mest tabubelagte som finnes. Hører jo bare om horror-stories. Tror ikke folk flest er klar over at det skjer så mye som det gjør. Flotte frie oppvisnings Norge. Vi vil ikke se. I Norge er vi veldig opptatt av fasaden. Vi tror det er viktigst og at det er lykken Maggie-Duttie -Å synge er alt jeg lever for. Desto gøyere er det å stille opp for en veldedighetssak. Jeg har jo deltatt på flere av arrangementene til SMI Oslo dette året. Jeg har tenkt mer på temaet incest, og på at det er veldig mange mennesker som opplever akkurat dette. De personene som har vært på arrangementene de lytter til sangene mine. Det merker jeg. Tekstene mine er veldig viktige for meg. De er dagboka mi. De er hjerte og sjel. Åpenhet rundt incest er rundt 4 kanskje? Tror folk rett og slett blir satt ut av å høre om det. De vet ikke hva de skal si, og blir redd for å si noe feil til de som har opplevd incest. Men det viktigste er jo å bry seg. TUSEN HJERTELIG TAKK TIL ALLE ARTISTENE VÅRE! Danserne fra Bårdar, The Real Fake Band, Ragnar Strandbakke og Arne Martinussen, Unicorn, The Monday Peole, Poporn Radio, Maggie Duttie med band, Don Martin med gjester, Wolverine, Luna, Carina med band og Queendom 42 SMI

23 ERFARING FRA EN I KONSERT- GRUPPA: 2011 var året jeg mistet historien min og fant en ny begynnelse. Flere begynnelser. For å finne noe nytt må vi våge: Og det å våge krever mot. Det kan oppleves krevende å omsette ønsket om et bedre liv til handling. Kanskje oppleves det slik fordi prosessen innebærer å si takk og farvel til noe gammelt, samtidig som det å være tilstede i øyeblikket er viktig for å kunne se det nye veier nye begynnelser. Alt gammelt er slett ikke ubrukelig, men dersom det stopper oss fra å leve det livet vi ønsker for oss selv da er det på tide å si farvel. Arbeidet i konsertgruppa begynte som en slags konkurranse med meg selv. Konkurransen er en del av mitt eget livsprosjekt: Det handler om å mestre nye arenaer, og om å skape nye opplevelser og fortellinger sammen med nye mennesker. Ord og begreper jeg har kjent og hvilt i et helt liv trenger nytt innhold og slik ble konsertarbeidet en måte å tilnærme meg deler av min nye historie på. Jeg kjente noen i gruppa fra tidligere, og det har vært en trygghetsfaktor jeg underveis har satt stor pris på. Det føles lettere for meg å ta plass i et fellesskap når noen kjenner meg, spesielt når jeg ikke helt vet hvem jeg er og skal og vil være - uten min gamle historie å støtte meg til. De to ansatte som deltok administrerte gruppa svært godt, og motiverte til initiativ og deltakelse på de øvrige gruppemedlemmenes premisser. De ukentlige møtene våre var åpne og inspirerende, og dialogen var god og målbevisst. Det er utrolig lett å vokse og være god i et slikt miljø. Musikkinteresse var noe alle i gruppa delte, og den gjorde nok også at vi til slutt satt med et konsertprogram som viste både kvalitet og bredde. Kontakten med artistene var også utelukkende positiv: Selv om tiden var i knappeste laget så var det raushet og formidlingsglede som preget denne dialogen. Snakker om dugnadsånd! å ta med seg videre kanskje til neste års konsertgruppearbeid? En stor takk rettes herved til alle våre medhjelpere, våre eminente artister og mine fantastiske samarbeidspartnere i konsertgruppa. At markedsføringen kunne vært bedre ble tidlig notert, og det tas med til neste års konsertforberedelser - men da konserten begynte så kastet vi akkurat den bekymringen ut av Månefisken - og fokuserte heller på alt som ble formidlet fra scenen: Musikken, ordene, gleden, engasjementet. Tusen takk til alle som var med på å gjøre dette til en flott og minnerik opplevelse! Denne kvelden, og opptakten til den, er nå en del av min nye historie - og disse minnene vil jeg bære med meg videre med stor glede. At noen av dere som leser dette også nå er en del av min nye familie, håper jeg at dere både kjenner og vet. Takk for at jeg får lov å være og å bli meg - sammen med dere. Anonym KVELDEN SOM GAV MEG MER ENN JEG HADDE TRODD. Jeg kommer aldri til å glemme synet av dansegulvet da Queendom sto på scenen på slutten av konserten. Alle danset. En følelse av glede, stolthet og begeistring for brukerne av senteret velvet over meg. Konserten vår på Månefisken skapte mye for mange. Jeg har snakket med en del av artistene. De har blitt berørt og engasjert i vårt arbeid for å synliggjøre tabuet incest. Engasjementet artistene viste oss gikk virkelig inn på meg. Det er et av de beste minnene jeg har fra konserten. Kjære Team Konsertgruppa. For en gjeng! Vi har vært engasjerte sammen, vi har ledd sammen, blitt begeistret sammen og vi har vært ærlige på dagsform og energinivå. Tusen takk for alle timene dere har jobbet og deres fleksibilitet. Takk for engasjementet og for iveren etter å skape noe fint. Sammen. Carina, Stefan og Magnus The Real Fake Band Unicorn Erfaringene jeg tar med meg videre er mange og gode. Selve konsertdagen var dog en formidabel øvelse i det å ønske seg, men ikke inneha kontroll. Mange spørsmål var fortsatt ubesvarte: Var vi forberedt på alt som kunne skje? Ville artistene også få en fin opplevelse? Hadde vi jobbet nok med markedsføringen? Lyden, maten, stedet? Ville alt gå på skinner? I følge tilbakemeldinger vi har fått så viste de fleste bekymringene seg å være grunnløse. Det gir en god følelse Og så til de gode hjelperne Magnus, Svein, Bodvar, Emil og Pedro, og til artistene; For en gave dere gav oss! Av hele mitt hjerte; takk for deres arbeid og engasjement. Det har virkelig berørt meg! Wenche 44 SMI Don Martin og Jester (Gatas Parlament) med venner

24 ANSATTE Vi har valgt ut et knippe ansatte og bedt dem skrive litt om hvorfor de jobber på SMI Oslo. TOMMY AASHILDRØD (Sosialkonsulent med ansvar for tilbudet til menn og ung voksengruppe) Jeg er utdannet barnevernpedagog og har jobbet med barn og ungdom siden 1995, mest psykiatri og akuttpsykiatri. Jeg begynte på senteret i april Som første og eneste mann. Da jeg søkte jobb her var det fordi jeg ville lære mer om incest og seksuelle overgrep. Jeg hadde noe erfaring fra min siste jobb, men følte at jeg trengte mye mer kunnskap. Jeg ville gå dypere inn i problematikken, noe jeg ikke hadde mulighet til før jeg begynte her. Det å være en del av et miljø hvor incest/seksuelle overgrep er dagligdags er veldig interessant. Jeg lærer noe hver dag og føler at jeg har fått ny innsikt etter at jeg begynte jobbe her. Jeg er profesjonelt fasinert av incest og alt det som incesten fører med seg, uansett hvor vondt det måtte være. Personlig synes jeg det er ok å stå sammen med brukere når de deler sitt eget mørke, ikke at jeg har et behov eller ønske om og være et lys, men mer bare å være der sammen med den personen i mørket. Etter å ha vært her på senteret i over to år har jeg bare blitt mer og mer opptatt av at de som er utsatt skal få lov til og fortelle sin historie, uansett hvor dyp eller bred den er. At de som er utsatt ikke skal brenne inne med det som har skjedd dem. Det er også mitt ønske for fremtiden her på senteret, at det som har skjedd skal ut fra trange mørke rom og ganger og inn i bevisstheten til de som ikke tror på det, eller tenker at det ikke er så viktig. NINA HAUGAARD (Seniorkonsulent med ansvar for brukertilbudet for voksne) Jeg kom til SMI Oslo som bruker i begynnelsen av 1987 på skjelvende ben med knær som hadde lyst til å snu. Ganske fort ble jeg veldig begeistret for hva Marianne og Inger tenkte om incestutsatte, våre ressurser og muligheter, så begeistret at jeg begynte å jobbe allerede samme høst. Jeg jobbet i nesten åtte år, de mest spennende og utviklende årene i mitt yrkesliv. Som ferdig utdannet gestaltterapeut hadde jeg da behov for nye utfordringer, bl.a. jobbet jeg flere år som privatpraktiserende terapeut. Etter hvert ble det ensomt og jeg savnet gode kolleger og nye utfordringer, jeg tok meg i å savne SMI Oslo. Derfor søkte jeg på nytt etter 13 års opphold. Det har jeg ikke angret på en dag! For meg er dette en meningsfull og positiv jobb hvor jeg får brukt min faglige og menneskelige kompetanse. WENCHE WAAL HANSEN (Sosialkonsulent) Kjære alle! Aller først har jeg et stort behov og et ønske om å si takk. Takk for all åpenhet, ærlighet, tillit, undring, følelser, håp, drivkraft, engasjement, stemninger og raushet jeg har blitt møtt med på SMI Oslo. Det å jobbe her gjør mye med meg som menneske og jeg lærer så mye hver dag. Det gir meg perspektiver. Det gir mening. Det utfordrer meg. Det gjør at jeg kjenner på mange store følelser på en gang. Og det engasjerer meg. Engasjementet mitt startet da jeg studerte til å bli barnevernspedagog i Trondheim. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle bli en av de som lukket øyne, ører og munn for tabubelagte temaer. Jeg er så begeistret over alle tilbudene vi har på SMI Oslo. Men det er spesielt en gruppe jeg skal jobbe ekstra fremover med nå. Det er mennesker som har ulike funksjonshemninger som opplever eller har opplevd incest. Gleder meg til fortsettelsen vår! 46 SMI

25 RONA E. ANDERSGAARD (Sosialkonsulent. Jobber med undervisning og ung voksen gruppe.) ELSE-GRO JØRGENSEN (Seniorkonsulent med ansvar for tilbudet til barn og unge.) Hvorfor valgte jeg å jobbe på SMI Oslo? Det er lenge siden jeg tok det valget, faktisk over 18 år siden. Jeg kom selv hit en sen sommerdag og trengte noe, uten helt å vite hva dette noe var. Jeg møtte mange flotte mennesker, med historier jeg kunne kjenne meg igjen i. Det var utrolig godt og vondt på en gang. Jeg kjente at selvhjelpsideologien var rett for meg. Det ga meg støtte og håp å komme hit og det igjen ga meg et brennende ønske om å kunne bidra. Jeg ønsket å jobbe nettopp her. Med en bakgrunn som førskolelærer og mye jobbing med barn og unge med spesielle behov, har barn og unge stått mitt hjerte ekstra nært. Troen på å starte opp tidlig, få hjelp og støtte mens en er barn og ungdom slik at en kanskje kan slippe mye av det som voksne har fått med seg i ryggsekken, har gjort at jeg har jobbet mot nettopp barn og unge. Jeg brenner også for det kreative og for kunsten, for det som ligger av muligheter bak alle ordenene våre. Nettopp derfor har jeg også i denne tiden som ansatt gått på skole, tatt Sosialt nettverks utdanning og blitt Kunst- og Uttrykksterapeut. Det siste har vært en virkelig styrke for meg, både i min egen prosess, og i mine møter med brukere nå spesielt de yngre. Gjennom alle dissene årene har jeg møtt så mange, så mange historier har blitt fortalt, tårer har falt, smerte er delt, latter har runget, sinne har kommet og håp har fått vokse frem. Jeg har fått lov å være med noen skritt på mange veier, dette har vært stort for meg. Er stort for meg. Jeg har mange ønsker for SMI Oslo fremover i tiden. Fortsette å sette incest på agendaen i media og i politikken, være en vaktbikkje. Være et selvhjelpssenter som viser at det er håp og muligheter, som holder bakkekontakten. Jeg ønsker at vi fortsetter med tilbud til barn og unge og at vi alle har en plass her sammen. Jeg er barnevernspedagog. Jeg har jobbet på støttesenteret i 8-9 år, men kom hit som bruker i Hovedgrunnen min for å velge dette som mitt arbeidssted er fordi det er en problematikk jeg brenner svært mye for. Jeg fikk også erfare at hjelp til selvhjelp er en metode som fungerte for meg. Den hjalp meg å ta tilbake kontrollen og styringen over mitt liv. Jeg gjorde meg mange erfaringer som jeg kjente jeg ønsket å dele med andre som var i lik situasjon. Hver dag jeg er på senteret ser jeg ekstremt mye håp, styrke og veldig modige kvinner og menn som tar tak i fortiden sin og rydder opp for å skape seg det livet de ønsker seg. Jeg føler meg veldig ydmyk som får lov til å ta del i denne prosessen der det er behov for meg. Når jeg er ute og underviser opplever jeg at det er mange som vet lite om denne problematikken og som derfor vegrer seg for å møte den. Redselen for å gjøre eller si noe galt er ofte forklaringer som kommer. Jeg ser også en stor iver etter å få lære mer og forstå, og mange der ute etterspør vår kompetanse. Det oppleves veldig meningsfylt å få dele vår kunnskap. TRUDE BARSTAD (seniorkonsulent, arbeider med undervisning til fagfolk og er en av tre ansatte som arbeider i Ressursteamet rundt barn og familier på senteret) Er utdannet førskolelærer og gestaltorientert coach, og har etterutdanning i sosialpedagogikk og nettverksintervensjon, og er PREP instruktør. Jeg har jobbet på senteret i to perioder 87/88 og fra 1994 og frem til nå. Siden jeg har jobbet her så lenge har jeg fått med meg mye av senterets historie. Store og små endringsprosesser som har vært spennende, og til tider krevende å være en del av. Jeg er opptatt av å opprettholde noen gode arbeidsmetoder og tilbud fra tidenes morgen her, men ser behov for endringer underveis, så vi ikke stagnerer. Incest og seksuelle overgrep er et stort fagfelt, jo lenger jeg jobber her jo flere spørsmål har jeg! Jeg ser at incest og seksuelle overgrep er en stor familiesorg. Mange lider og har det vondt. Hvordan kan vi møte alle berørte og gi de tilbud som gjør smerten mindre på sikt? Hvordan kan vi få et hjelpe og rettsapparat som vil se og høre at tusenvis av barn blir utsatt? Jeg får være med på mange prosesser både internt i møte med brukere og gode kollegaer, som gjør at jeg fortsatt ønsker å jobbe her. Jeg får også bruke min faglige kompetanse og videreformidle brukernes livskompetanse ut til hjelpeapparatet og andre arenaer i samfunnet. Så da får jeg både i pose og sekk 48 SMI

26 Hvordan står det til med barns rettigheter i Norge? Hva FNs barnekomité mener Norge bør gjøre for å oppfylle barns rettigheter UNGDOM FRA SMI OSLO HJELPER TIL MED EN BARNEVENNLIG VERSJON AV BARNEKONVENSJONEN Av Anine Midtbø Foto: Line Ulvnes Barnekonvensjonen som er vedtatt av FN, blir også kalt barnas grunnlov. Norge har forpliktet seg til å følge barnekonvensjonen, og den er inkorporert i Norsk lov. Det innebærer at den norske staten må jobbe for at alle barn i Norge skal få oppfylt de rettighetene som står i barnekonvensjonen. Myndighetene i Norge må hvert 5 år sende en rapport til FNs Barnekomité om hvordan de mener det står til med barns rettigheter i Norge. I etterkant fikk Norge tilsendt merknadene, det vil si tilbakemeldingene, fra FNs barnekomité. Barnekomiteen sier i merknadene hva de mener norske myndigheter må gjøre enda mer av, eller bedre, for å oppfylle barns rettigheter. De forteller også hva Norge har gjort bra siden sist gang de rapporterte. Merknadene fra FN barnekomité er vanskelige å forstå. Derfor har flere barn og unge hjulpet Redd Barna å lage en versjon som er barnevennlig (Redd Barna 2011). Fra SMI Oslo var det fire 15 åringer som var med i Redd barnas prosjekt. Ikke Stikka møtte en av ungdommene på SMI Oslo en høstkveld i november. Jeg var nysgjerrig på hvordan det hadde vært å være med på dette arbeidet. Vi satte oss på ungdomsrommet for en liten prat. Det ble et sterkt møte. Hun imponerte meg med sin kunnskap, innsikt og store engasjement. Hvordan har dere jobbet med dette? -Vi møttes i gruppe hvor vi gikk gjennom merknadene fra FNs barnekomité, og så kom vi med forslag til hva som måtte endres. Det var jo veldig mange vanskelige ord i teksten. Vi skrev opp ord vi syntes var vanskelige som for eksempel pappaperm og ressurser, og sa det var viktig å forklare ordene. Vi hadde også forslag om at de måtte endre utseende på dokumentet sånn at det er noe en får lyst til å lese. Vi hadde mange innspill til det som handlet om rettsystemet. Alle vi i gruppen har jo ventet på at rettssakene våre skulle komme opp, så dette vet vi mye om. Dessuten brukte vi mye tid på kapittelet om Respekt for barnets meninger. Det er mange barn i Norge som ikke blir hørt. Her er det viktig å få til en endring. -Kapittelet om overgrep og omsorgssvikt var viktig for oss. Vi snakket mye om at overgrep kan være flere ting, og at det er viktig å beskrive forskjellen for folk. Det er mange som ikke vet så mye om det. Hvis jeg sier at jeg er utsatt for overgrep så tenker ofte en utenforstående at jeg er overfalt på gata. Det er mange ting som kalles overgrep. Det er viktig å vite at overgrep både kan være fysisk vold, psykisk vold og seksuelle overgrep. Vi i ungdomsgruppa er også veldig opptatt av at SMI Oslo reiser ut på skoler og forteller om incest. Det er viktig å spre informasjon og kunnskap. Det er særlig viktig at lærere får vite om hva det handler om, at de lærer å se signaler på at noe kan være galt og vet hvordan de kan hjelpe barn og unge som trenger det. Fikk møte barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken -Det var spennende å komme til departementet når rapporten skulle lanseres. Vi fikk møte barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken. Han var veldig interessert i hva vi hadde å si. Han så oss rett inn i øya hele tida. Selv om vi var veldig nervøse så gikk det bra synes jeg. Vi hadde jo forberedt oss godt før vi kom dit. For det meste snakket vi om arbeidet vi hadde gjort. Det fikk vi mye ros for. Vi ga dem tilbakemeldinger på hva vi var fornøyde med og hvilke endringer som bør gjøres til neste utgave. Alarmtelefonen for barn og unge var en av de endringene vi tok opp. Vi var uenige i at det skulle hete alarmtelefon. Hadde jeg vært 10 år og skulle ringt alarmtelefonen måtte det vært helt krise. Sikkert noen tiåringer som ville ringt dit hvis de brakk beinet. Å ringe et nødnummer er ikke det første du tenker på hvis du bare trenger å snakke med noen. Vi poengterte i alle fall at det er nødvendig å annonsere og gjøre det mer kjent for barn og unge. Var det andre barn og unge som var med på arbeidet? -Det var flere grupper som deltok, blant annet en skolegruppe. De hadde mye innspill om skoleting, som grønn kantine og sånt. Vi hadde innspill på de fleste temaene i heftet. De andre syntes nok vi var veldig engasjerte i mange alvorlige temaer. Hvordan er det egentlig å representere SMI offentlig? -Vi velger som regel å ikke si hvor vi kommer fra når vi er på sånne oppdrag fra SMI Oslo. De voksne vet det jo selvfølgelig. Men det er så mange fordommer der ute, så det er ikke noe poeng å si det. Derfor sa vi at vi var en politisk skolegruppe. Hva er du mest fornøyd med? -Det må være forklaringene av ord og begreper, og hvordan heftet ser ut. Jeg bare elsker de forklaringene! Heftet er lett å lese, lett å forstå og du har lyst til å åpne det når du ser det. Det er ikke kjedelig inne i heller. Jeg har brukt heftet på en prøve på skolen faktisk. Jeg har lest hele rapporten og har lært mye av å være med på dette arbeidet. Den barnevennlige versjonen finnes på 50 SMI

27 BAMSEAKSJON 8. DESEMBER 2011 Av Anine Midtbø Foto: Line Ulvnes Gå sammen med meg så barnestemmen min blir enda sterkere. Jeg er redd og trenger din hjelp slik at voksne må høre på meg, tørre å se det vonde og gi meg trygghet! Jeg er borte Jeg er fjern Jeg er nummen Jeg prøver å høre på hva du sier, et sted Jeg mister meg selv Det danser under bena på ujevnt underlag Jeg prøver å holde fokus Mine øyne forsvinner Det blir uklart Det er så rart dette sted, et sted mellom borte og hjemme Jeg kommer snart tilbake om en stund, en gang Jeg vet ikke hvor lenge Jeg vil være tilstede der du er Våken klar og sterk Elisabeth Langås Foto: Line Ulvnes 52 SMI

28 LIBE RIEBER-MOHNS APELL: KJÆRE ALLE SAMMEN Det er flott å se dere alle her i dag. Kan man egentlig gå i fakkeltog for noe viktigere enn barns rett til å bli sett, hørt og trodd? Dere som er her i dag taler barnas sak. Barna våre trenger voksne som kjemper for dem og det gjør dere. Takk for at dere er her. For 25 år siden var det å snakke om incest og seksuelle overgrep tabu. Det var noe man hysjet ned. Mange helter har gjort en innsats for å bringe disse spørsmålene fram i lyset. Likevel har vi fortsatt en lang vei å gå. Bamsen som brukes i fakkeltoget her i dag illustrerer to ting: En bamse er for barn trygghet og trofast venn. Vi kan bare tenke oss hvor mange bamser som har blitt fortalt historier om vonde opplevelser. For akkurat nå mens vi står her sitter det en jente ved middagsbordet med maveknip og gruer seg til kvelden. Akkurat nå forsøker en liten gutt å argumentere mot å dra fra mammaen sin for å besøke sin pappa. Og akkurat nå mislykkes et barn i sitt forsøk på å fortelle om det fæle til en nabo. Støttesenter mot Incest Oslo (SMI Oslo) og Fellesskap mot seksuelle overgrep (FMSO) arrangerte 8.desember en nasjonal aksjon med formål å belyse barns rett til å bli hørt og til beskyttelse mot seksuelle overgrep. SMI Oslo har kontakt med familier hvor barna har fortalt om seksuelle overgrep begått av en foresatt. Sakene er anmeldt til politiet, men siden det ikke forelå tilstrekkelig bevis for å dømme den mistenkte, er saken henlagt av politiet. Slike saker havner ofte i det sivile rettssystemet i form av en barnefordelingssak. Men på tross av barnas beskrivelser blir mulig overgriper ofte tilkjent samvær og også daglig omsorg for barnet siden straffesaken ble henlagt. Dette er brudd på Barneloven og FNs Barnekonvensjon. SMI Oslo og FMSO forventer at Justisdepartementet og Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet gjør noe for å sikre at barns beste blir førende i det norske rettssystemet. I samarbeid med FMSO markerte hele 9 sentre mot incest og seksuelle overgrep den viktige saken. De fleste sentrene arrangerte fakkeltog med bamser og avholdt appeller. Noen sentere markerte dagen med utstillinger og fagdebatter. Flere av aksjonene ble omtalt i lokal media. I Oslo viste over 100 fremmøtte sin støtte til FMSO og SMI Oslo sin bamseaksjon. Det var et stille fakkeltog som gikk fra Youngstorget på vei til Stortinget, med sitt sterke budskap. Flere sluttet seg til underveis. Bamser ble brukt som symbol på aksjonen. En bamse symboliserer trygghet for et barn og er en trofast følgesvenn gjennom hele livet. Vi kan bare tenke oss hvor mange bamser som er blitt fortalt om vonde opplevelser. Ved Stortinget holdt varaordfører Libe Rieber-Mohn og advokat Thea Totland appeller for å belyse dagens rettstilstand, begge var tidligere på dagen blitt intervjuet på God Morgen Norge på TV2. Det var sterkt å høre Bjørndal barne- og ungdomsteater avsluttet det hele med å synge en sang fra musikalen Annie, nemlig «I morgen». For vi kan aldri gi opp! Vi må tro og håpe at i morgen blir det sol.. Så om dagen i dag er tung og dyster, må du aldri gi opp nei stopp med det! Se - Det kommer en dag i morgen, du må tro og håpe at morgen blir det sol. Men en bamse symboliserer også taushet, naturlig nok fordi den ikke kan snakke. Den holder derfor på hemmeligheter. Alt for mange barn opplever skyld og skam og tør derfor ikke fortelle om det de opplever. Alt for mange barn blir truet til taushet Noen barn er så små at de ikke har språk. Alt for mange barn blir ikke sett av andre voksenpersoner som burde sett at noe var galt. Fordi de voksne ikke vil, ikke tør eller ser bort. En klok psykolog sa en gang: Et barn som stjeler har alltid blitt frastjålet noe. Men noen barn tør å fortelle, men blir ikke hørt eller trodd. Vi er her i dag for å markere barns rett til å bli hørt og barns rett til beskyttelse mot seksuelle overgrep slik barnekonvensjonen stadfester. Barn har selvstendige rettigheter uavhengig av foreldrene. Det er behov for bedre kompetanse hos de som møter barna som forteller om overgrep, enten det er dommere, sakkyndige, advokater eller barnevern. Fordi kompetanse er en forutsetning for riktige avgjørelser. Derfor er denne aksjonen viktig. Barn har spinkle stemmer. Er vi mange nok og bruker våre voksenstemmer på barnas side, vil vi lykkes i kampen for barns rett til å bli hørt, sett og trodd og til en oppvekst uten seksuelle overgrep. LYKKE TIL MED KAMPEN! 54 SMI

29 THEA TOTLANDS APELL I dag har vært en dag med stort fokus på seksuelle overgrep mot barn. 5 % av norske barn er utsatt for vedvarende og gjentatte seksuelle overgrep og det er konservativ beregning! Svært få forteller om overgrep. Gjennomsnittlig tar det 17 år før en forteller om overgrep. Men noen forteller før det har gått 17 år. Mange av disse sakene blir politianmeldt. Mellom % av disse sakene blir henlagt! Det store antallet henleggelser tvinger frem barnefordelingssaker der temaet er seksuelle overgrep hos den ene av foreldrene. I barnefordelingssakene bringes strafferettens høye krav til bevis videre. Det skal ikke skje, men det skjer allikevel. (Henleggelser = overgrep har ikke skjedd). I retten blir bevistemaet: mor skrullete eller far et sexmonster. Barnet blir ikke trodd. Enten lyver barnet, eller så er det påvirket. Det oppnevnes en sakkyndig, men sjelden en second opinion. Det er lite kompetanse hos dommere, advokater, sakkyndige og barnevernet. Politiet har lite ressurser. DET ER KLAR TALE! Allikevel blir svært mange av disse sakene presset inn i forlik, eller barnet blir ofte overført til den det har fortalt om overgrep fra. Resultatet er at mange barn i Norge i dag blir dømt til fortsatt overgrep! De fleste barn i Norge er godt beskyttet og har god rettsikkerhet. Men når det oppstår en konflikt med voksnes rettsikkerhet da taper barnet nesten alltid. HVA MÅ TIL? Barne og ungdomsdomstol Med sakkyndige, gjerne to i disse vanskelige sakene Dommere med spesiell interesse Videreutdanning til dommere, sakkyndige og advokater En styrket barnevernsutdanning Det er dokumentert at Norge er verdens beste land å bo i. La det bli tilfelle for ALLE barna også. La oss sammen få til et mer barnevennlig rettssystem som SER de utsatte barna!! Høyesterett har slått fast at det ikke skal tas noen risiko når det gjelder barn og overgrep. Barne - og likestillingsdepartementet har også i forarbeider til Barnelova uttalt at det ikke skal være barnet som sitter med tvilsrisikoen. Jeg tillater meg å sitere fra forarbeidene til Barnelova: Det vil være sterkt belastende for en part dersom det legges til grunn at han eller hun har utsatt barnet for overgrep. Det vil videre kunne være dypt tragisk både for forelderen og barnet dersom dette skjer på feilaktig grunnlag. Etter departementets oppfatning er det allikevel klart at det gjennomgående vil være enda verre med en uriktig dom i den annen retning, slik at barnet får fast bosted eller samvær med en forelder som utsetter det for overgrep 56 SMI

30 STIFTELSEN FELLESSKAP MOT SEKSUELLE OVERGREP Stiftelsen Felleskap mot seksuelle overgrep (FMSO) ble etablert i 1999 og er paraply- og interesseorganisasjonen til sentrene mot incest og seksuelle overgrep i Norge. 17 av landets 21 sentre er medlemmer av FMSO, og vi har i tillegg DIXI Ressurssenter for voldtatte og Lundevann krise- og omsorgssenter som medlemmer. Jeg, Linda Bakke, ble ansatt som daglig leder 1. februar Jeg er utdannet sosionom med spesialisering i barnevern, og jobbet tidligere i barneverntjenesten i Horten kommune i Vestfold. I tillegg til å drive med undersøkelser og oppfølging av barn og familier var jeg leder av kommunens SO-team. FMSOS HOVEDOPPGAVER: a) Samle sentre mot incest og seksuelle overgrep i Norge som arbeider etter selvhjelpsideologi. b) Være bindeledd mellom medlemssentrene for utveksling av kunnskap og erfaring. c) Etablere felles kontaktpunkt på landsbasis. d) Fungere som medlemssentrenes felles talerør i kontakt med myndigheter og media, og en høringsinstans i saker som omhandler seksuelle overgrep. e) Være pådriver innenfor medlemssentrenes kvalitetog utviklingsarbeid. FMSO HAR I 2011 VÆRT FINANSIERT GJENNOM DIREKTE TILSKUDD FRA Barne-, ungdoms og familiedirektoratet med kr Justisdepartementet med kr Fra 2011 har FMSO leid kontor på Støttesenter mot Incest-Oslo. Denne nærheten til beslutningstakere har medvirket til at FMSO har vært bedre representert i ulike fora enn tidligere. Det er også av betydning å ha kontor et sted hvor jeg daglig ser og møter ansatte og brukere. Jeg er svært fornøyd med måten jeg har blitt tatt imot, både her på senteret i Oslo og ellers i landet! FMSO arrangerer årlig flere samlinger for lederne ved landets sentre. Her gis det mulighet for faglig drøfting, utveksling av erfaring og kunnskap i tillegg til sosialt samhold. FMSO sender ut jevnlige orienteringsbrev til medlemssentrene hvor det gis informasjon og tilbakemeldinger om FMSOs arbeid, og hvor det sendes ut forespørsler til lederne om å komme med innspill, delta i diverse grupper, arrangementer og lignende. FMSO arbeider for å samkjøre og styrke sentrene til det beste for brukere, ledere og ansatte. FMSO har nettsiden og er også å finne på Facebook og Twitter ble begynnelsen av en ny epoke for FMSO ved at hovedoppgaven for stiftelsens arbeid var å arbeide med kvalitet og utvikling. Formålet med dette var at FMSO og de tilsluttede sentrene skulle ha et felles faglig ståsted basert på profesjonalitet, og et godt kvalitetstilbud for brukerne. Ved å kvalitetssikre tilbudene ville FMSO tydeliggjøre den positiv effekten selvhjelp og brukermedvirkning har for økt livskvalitet hos personer utsatt for seksuelle overgrep. Kvalitetsarbeidet er å anse som et prosjekt som strekker seg over flere år. Det ledes av FMSO og består i tillegg av ledere fra 5 av landets sentre. I 2011 er det utarbeidet en felles faglig plattform som blant annet redegjør for sentrenes ideologi og arbeidsmetode. I tillegg arbeider FMSO, i samarbeid med medlemssentrene, med å standardisere og kvalitetssikre undervisningsoppleggene som benyttes rundt om i landet. FMSO mener sentrene er kompetansen på feltet incest og seksuelle overgrep her i landet, og at kunnskapen og erfaringen sentrene sitter på er unik. FMSO har som mål for 2012 å hente inn kompetanse og bidra med kunnskapsutveksling internasjonalt for å videreføre kvalitetsarbeidet og styrke landes sentre. FMSO vil avslutningsvis gratulere SMI Oslo med 25 års jubileet og takke for et flott år som har gått! FMSO ser frem til videre samarbeid med dere og alle landets sentre mot incest og seksuelle overgrep. Men vennlig hilsen Linda Bakke Daglig leder FMSO NESTE NUMMER KROPPEN Neste nummer av Ikke Stikka skal handle om KROPPEN. Vi ønsker oss fagartikler, erfaringer, dikt, illustrasjoner, bilder m.m. Frist for innlevering er 15. mai 2012 Sendes: anine@smioslo.no eller post@smioslo.no HVA SKJER PÅ SMI OSLO? Følg med på nettsiden vår, eller abonner på nyhetsbrevet vårt. post@smioslo.no Lik oss på Facebook: Ut med det! Følg oss på Twitter: smioslo 58 SMI