Om politisering og læring i selvhjelpsfeltet

Transkript

1

2 Om politisering og læring i selvhjelpsfeltet To notater fra et forskningsprosjekt om selvhjelpsvirksomhet Marte Feiring

3 Høgskolen i Oslo og Akershus Småskrift 2014 nr 1 Opplag trykkes etter behov, aldri utsolgt HiOA, Læringssenter og bibliotek, Skriftserien St. Olavs plass 4, 0130 Oslo, Telefon (47) Postadresse: Postboks 4, St. Olavs plass 0130 Oslo Adresse hjemmeside: For elektronisk bestilling klikk Bestille bøker Trykket hos Allkopi Trykket på Multilaser 80 g hvit Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. 2

4 Forord Dette er en foreløpig publisering av to notater fra det flerårige prosjektet: Forskning på selvhjelp. Endringsarbeid i selvhjelpsgrupper. Studien er finansiert av Helsedirektoratet og feltarbeidet er gjennomført over fire år. De tre første årene er tilskuddsmidlene bevilget direkte til NIBR (Norsk institutt for by- og regionforskning) som har hatt prosjektlederansvaret. Jeg takker prosjektleder og antropolog Nora Gotaas (NIBR); antropolog Ånund Brottveit (KIFO) og statsviter Hilde Zeiner (NIBR) for et mangeårig forskningssamarbeid. Vi har hatt mange morsomme og interessante faglige diskusjoner i skjæringspunktet mellom antropologi, sosiologi og statsvitenskap. Prosjektgruppa har konkrete planer om å bearbeide arbeidsnotatene for bokpublisering. Medarbeidere i stiftelsen Norsk selvhjelpsforum og ved kompetansesenteret Selvhjelp Norge skal ha en stor takk for tilgang på tekster, samtaler og meninger om selvhjelp gjennom mange år og Norsk selvhjelpsforum takkes for gjennomlesing og grundig kommentering av de to notatene. Alle tolkninger og vurderinger av datamaterialet er undertegnedes ansvar. Oslo, april 2014 Marte Feiring Førsteamanuensis i Sosiologi Høgskolen i Oslo og Akershus 3

5 4

6 Fra frivillig arbeid til folkehelsearbeid - en studie av politiseringsprosesser i selvhjelpsfeltet 1 Sammendrag Temaet i dette paperet er hvordan selvhjelp omtales og oversettes i ulike tekster skrevet av politikere, fagfolk og aktivister, og om dette kan kalles politisering i Bruno Latours betydning av begrepet. Det er foretatt tekstanalyse av nøkkeltekster fra Studien skiller mellom tre delvis overlappende faser: (1) selvhjelp som frivillig arbeid, (2) selvhjelp som psykisk helsearbeid, og (3) selvhjelp som folkehelsearbeid. Metodisk anvendes dokumentanalyse og teksttolkning. Konklusjonen er at deler av selvhjelpsfeltet er blitt mer politisert: det er etablert et nasjonalt kompetansesenter for selvorganisert selvhjelp, samtidig som det eksisterer et nettverk av relativt selvstendige og uavhengige aktører i forhold til myndighetene. Innledning Politiker og daværende stortingsrepresentant fra Venstre, Odd Einar Dørum, sier dette i Stortinget i 2007: Slik jeg oppfatter selvhjelp, handler det om å prøve å oppnå en større grad av innflytelse og kontroll over eget liv gjennom en felles innsats sammen med andre i tilsvarende situasjoner som den en selv er i. ( ) Denne selvhjelpsforståelsen bygger på følgende tenkning: en grunnleggende tro på at alle mennesker har livsressurser, og at bevisstgjøring av seg selv i samspill med andre gjør det mulig å ta egne krefter i bruk. Selvhjelp er en viktig del av landets psykiske helsearbeid og et virkemiddel i Opptrappingsplanen for psykisk helse. Forankring av selvhjelpsforståelsen i offentlig og privat sektor tar tid. Erfaring og forskning synliggjør nødvendigheten av en knutepunktfunksjon som tar vare på og videreformidler selvhjelpskunnskapen i form 1 Trykket i notatet: Om politisering og læring i selvhjelpsfeltet, Småskrift 2014 nr 1, HiOA/NIBR. 5

7 av et kontinuerlig og varig forankret arbeid. På hvilken måte vil statsråden følge opp selvhjelpsarbeidet etter Opptrappingsplanens utløp? 2 Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad svarer på denne måten: Sjølhjelp som metode er, som det er sagt, en måte å hente fram egne ressurser og endre livssituasjonen i en positiv retning til tross for at livet kan oppleves både tungt og vanskelig. Sjølhjelp kan styrke evnen til å mestre eget liv, øke livskvaliteten og bedre menneskers mulighet til å delta i samfunnet. Sjølhjelp er et viktig verktøy for å fremme brukermedvirkning, slik jeg ser det. Mestring, deltakelse og brukermedvirkning er viktige mål i opptrappingsplanen. Det er derfor også gitt tilskudd til sjølhjelpsvirksomhet for å styrke den psykiske helsen i befolkningen. Denne ordvekslingen fra Stortingets talerstol illustrerer at selvhjelp er på den politiske dagsorden i Norge. Representant Dørum presiserer at selvhjelp er et virkemiddel i Opptrappingsplanen for psykisk helsearbeid. Statsråd Brustad repliserer at selvhjelp både er en metode og et verktøy for å fremme brukermedvirkning og styrke befolkningens psykiske helse. Selvhjelp er en virksomhet som har vokst fram gjennom et mangfold av offentlige og private organisasjoner og sosiale nettverk. De store aktørene innen feltet i dag er: Norsk selvhjelpsforum (og kompetansesenteret Selvhjelp Norge), Anonyme Alkoholikere, Angstringen, nettverkssamarbeidet Sorg og Omsorg, i tillegg arbeider en rekke frivillige og interessebaserte organisasjoner som arbeider med selvhjelpslignede tiltak som støttegrupper og likemannsarbeid. Dette er både organisasjoner som har selvhjelp som sin primære aktivitet, og organisasjoner som arbeider med selvhjelp som en del av en større oppgaveportefølje for sine medlemmer og brukere. Temaet i dette notatet er hvordan selvhjelp omtales eller «representeres» i sentrale dokumenter og hvordan selvhjelp håndteres av ulike aktører. Jeg skiller mellom tre delvis overlappende institusjonelle faser: (1) selvhjelp som frivillig arbeid, (2) selvhjelp som psykisk helsearbeid, og (3) selvhjelp som folkehelsearbeid. Studien analyserer tekster skrevet av aktivister, politikere og fagfolk (Prior, 2003:13-16). Den ser på hvordan ulike typer dokumenter omtaler og avgrenser selvhjelpsarbeid i Norge fra om lag 1990 til Jeg spør 2 publikasjoner/sporsmal/interpellasjoner/interpellasjon/?qid=36211; se andre og tredje tekstavsnitt, lastet ned i desember Midler til dette forskningsprosjektet er bevilget av Helsedirektoratet. Hvem som får forskningspenger er bestemt i samråd med Norsk selvhjelpsforum og kompetansesenteret Selvhjelp Norge. Slik sett er dette 6

8 hvordan politiske og kulturelle orienteringer har bidratt til å forme selvhjelpsfeltets forståelser og kunnskapspraksiser. I notatet anvender jeg «politisering» som et analytisk begrep om prosesser hvor det personlige og private blir omdefinert eller oversatt til et offentlig anliggende (Starr & Immergut, 1987). Politisering, i denne betydningen, inkluderer kollektive handlinger som skjer utenfor tradisjonelle politiske arenaer som Storting og regjering. Det favner en form for politisk arbeid som er mindre synlig, som ofte tas for gitt, og som det derfor ikke stilles spørsmål ved. Samtidig inkluderer det uformell politisk aktivitet utført av entreprenører og sivile bevegelser (Holzer & Sørensen, 2001). Ifølge Bruno Latour (1987, 1996) leder enhver «overføring» av et fenomen inn i en ny sammenheng til «oversettelser», i og med at fenomenet fortolkes av nye aktører som opptrer i nye sammenhenger. Han snakker om flere ulike betydninger av ordet politisering (politique). I denne studien er jeg opptatt av å avdekke hvordan selvhjelp transformeres og omdefineres gjennom bruk av gamle og nye representasjoner i politiske tekster. Samtidig ønsker jeg å avklare hvilke ulike former for politisering som kan identifiseres. Selvhjelp er en kollektiv virksomhet som utspilles i skjæringspunktet mellom den sivile og offentlige sfære. Det kan forstås som en bevegelig formasjon av flere sammenvevde og til dels motstridene prosesser (Bourdieu, 1975; Hughes, 1984 (1973); Latour, 1987, 1996). 4 På den ene siden har selvhjelpsaktivister definert og organisert denne virksomheten gjennom en form for selvstyring, noe som leder til myndiggjøring. På den annen side har statlige og faglige autoriteter bidratt til å redefinere og restrukturere selvhjelpsarbeidet på en slik måte at en kan spørre seg om feltet taper selvstendighet eller uavhengighet. Det at nettverksorganisering, kunnskapsutvikling og informasjonsspredning av selvhjelpsarbeidet mottar faglig og økonomisk støtte fra det offentlige, kan betraktes som et eksempel på en motstridende prosess. Slike bidrag kan lede til en form for avhengighet av det offentlige, men det kan også oppfattes som en mulighet til å samle og formidle selvhjelpserfaringer til flere personer, slik at de skal kunne sikre sin personlige autonomi. Ifølge frivillighetsforskere har relasjonen mellom frivillighet og offentlige politiske aktører i de nordiske landene lenge vært sammensatt og kompleks (Henriksen, 1999; Lorentzen, 2003). Selvhjelp utvikles i et nettverk av aktører og institusjoner og kan forstås som et sett av komplekse og ofte motstridende prosjektet et eksempel på samstyring eller samproduksjon med aktiv deltakelse fra både selvhjelpsfeltet og Helsedirektoratet (Hunter & Ritchie, 2007; Røiseland & Vabo, 2008). 4 I tråd med Holstein og Gubrium (2000, 2001) er dette «going concerns» (Hughes, 1984 (1973)). 7

9 bevegelige formasjoner. Dette krever at forskeren kjenner feltet godt, og både forsøker å gripe de deltakende aktørenes meninger, samtidig som hun foretar en sosiologisk refortolkning i tråd med Giddens (1984) begrep om dobbelt hermeneutikk. Notatet analyserer politiske dokumenter samt tekster produsert av norske selvhjelpsaktører, som Angstringen, Studiesenteret for selvhjelp og Norsk selvhjelpsforum (samt de sentrene forumet driver). Jeg har anvendt «snøballmetoden» for å finne de mest sentrale tekstene (Rothstein, 1994). Dette er en innsamlingsmetode der et dokument leder til det neste. Tekstene er supplert med intervjuing av nøkkelpersoner som har arbeidet med selvhjelpsaktivitet gjennom flere tiår. Jeg omtaler to av dem som selvhjelpsentreprenører, de er både initiativtakere til Angstringen og Norsk Selvhjelpsforum samt ansatte ved kompetansesenteret; mens de øvrige aktørene er ansatte ved kompetansesenteret Selvhjelp Norge. De siste fem intervjuene har vært brukt for å gi supplerende informasjon (Prior, 2003; Scott, 1990). De to sentrale aktørene (her omtalt som entreprenører) er intervjuet flere ganger, delvis alene og delvis sammen. Disse intervjuene varte fra to til fire timer, mens de øvrige intervjuene varte mellom en og to timer. Alle intervjuene er såkalte semi-strukturerte der en intervjuguide med stikkord ble fulgt (Kvale, 1997; Silverman, 1985). Intervjuene av entreprenørene er tatt opp på bånd og lyttet gjennom flere ganger. Sentrale sitater er deretter skrevet ned. Det vil alltid være en utfordring at informantene kan være interessert i å fortelle sin versjon av denne historien og at dette til en viss grad er «polerte» historier. For å ytterligere styrke kvaliteten på datamaterialet er aktørene fulgt i deler av sitt daglige virke, på møter, seminarer, konferanser og kurs (Fangen 2004). Tilsammen er det brukt om lag 50 timer til observasjon. Sist, men ikke minst, har nøkkelpersonene kommentert flere tidligere versjoner av denne artikkelen, og deres kommentarer er enkelte steder sitert i den endelige teksten. I denne artikkelen er det primært norsk empirisk virkelighet jeg forholder meg til, men jeg vil også si noen ord om hvordan dette feltet er inspirert av en rekke andre lands praksiser. I de neste delene (seksjonene 2-5) analyserer jeg hvordan selvhjelpsvirksomheten er omtalt eller representert i ulike tekster produsert over flere tiår. Nøkkeltekstene i studien er tre stortingsmeldinger: Først ser jeg på stortingsmeldingen «Om frivillig arbeid» fra (heretter kalt Frivillighetsmeldingen), deretter meldingen «Åpenhet og helhet: Om psykisk lidelser og tjenestetilbudene» fra (heretter omtalt som Psykisk helsemelding) og til slutt «Folkehelsemeldingen, Strategier for folkehelsen», som kom i (heretter 8

10 Folkehelsemeldingen). 5 Jeg analyserer også tekster produsert av faglige aktører og selvhjelpsaktivister i form av FOU-rapporter, seminarrapporter og prosjektrapporter. Mitt tema er politisering av selvhjelpsfeltet og hva slike dokumenter gjør med selvhjelpsfeltet: Om de bidrar til å forme hvordan selvhjelp kan forstås og defineres, hvilke nettverk som etableres, og hvilke institusjonelle ordninger som forhandles fram i skjæringen mellom det sivile og det offentlige samfunn. Kort historikk I et internasjonalt perspektiv gir psykologene Alfred H. Katz og Eugene I. Benders artikkel (fra 1976) en fyldig historisk oversikt over selvhjelpsfeltet i den vestlige verden. De typologiserer selvhjelpsgruppen i fem ulike kategorier: grupper som arbeider for personlig vekst, grupper som er talsmenn for sosial forbedring, grupper som forsøker å skape alternative livsmønster, «undergrupper», omtalt som rock bottom groups, og til sist blandede grupper. Mange norske forskere innen selvhjelpsfeltet viser til denne artikkelen, blant andre Ole K. Hjemdal (1996). Med utgangspunkt i selvhjelpsarbeidet i Tyskland, har Jürgen Matzat (1987; 2007) skrevet en rekke artikler om selvhjelpsgrupper som fenomen; og to av hans publikasjoner er oversatt til norsk (Matzat, 1992a,b). Matzat hevder blant annet at selvhjelp er et fenomen som er utbredt i protestantiske framfor katolske land. 6 Thomasine Borkman (1976, 1999) har publisert flere interessante teoretiske bidrag med utgangspunkt i Nord-Amerika og har lansert en egen selvhjelpstypologi sammen med Marsha Schubert (1991). 7 Frode Thuen og Benedikt Carlsen (1998) har oversatt og tilpasset Schubert og Borkmans (1991) selvhjelpstypologi til norske forhold. Denne typologien skiller mellom uavhengige, tilknyttede og underordnede, blandede og eksternt styrte selvhjelpsgrupper (Se Feiring 2013). I tillegg til ekstern avhengighet har de med dimensjoner som intern autoritet, type lederskap, type kunnskap og profesjonelles rolle. Fra andre nordiske land har Kjeld Høgsbro (1992, 2010) definert og typologisert selvhjelp i dansk kontekst, mens Magnus Karlsson (2002, 2006) har arbeidet med selvhjelpsfenomenet i Sverige. I en nylig publisert norsk artikkel skriver Marianne Hedlund og Bodil Landstad (2012) at forskere som Borkman 5 I tillegg er selvhjelpstemaet omtalt i offentlige utredninger om brukere, NOU 1998:18 «Det er bruk for alle» og NOU 2001:22 «Fra bruker til borger». 6 Foredrag holdt ved Diakonhjemmets høgskole den I England har Williams (1989) teoretisert selvhjelp i forbindelse med individualisme og kollektivisme, mens Damen et al (2000) har skrevet om selvhjelpsgrupper som fenomen i Belgia. 9

11 (1999), Høgsbro (1992) og Karlsson (2006) anvender ulike selvhjelpsbegrep og delvis har ulike forståelser av selvhjelp. I tråd med dette, formulerer Hedlund og Landstad (2012) også en norsk definisjon av selvhjelp. 8 Mitt anliggende i dette notatet er annerledes; jeg er opptatt av hvilke selvhjelpsbegrep og forståelser som kan identifisere i tekster og dokumenter om selvhjelp de siste 20 årene i Norge. Før 1945 kan vi grovt sett si at begrepet selvhjelp hovedsakelig ble brukt på to måter i Norge: a) om «prinsippet hjelp til selvhjelp» og b) om selvhjelpsforeninger. I sosialhistorien handler hjelp til selvhjelp om å yte ekstern hjelp slik at trengende kan bli selvstendige. Et eksempel på dette er kollektiv hjelp blant håndverkere og industriarbeidere under sykdom og ved tap av arbeidsinntekt. Et annet eksempel er døve og blinde som kom sammen privat for å hjelpe hverandre. Gjennom felles skolegang ble personer med manglende hørsel eller syn kjent med likesinnede, og de utviklet nettverk for støtte og selvhjelp (Høgsbro, 1992; Thuen & Carlsen, 1998). Denne form for gjensidig hjelp har eksistert så lenge mennesket har organisert seg i fellesskap og interessegrupper. 9 Etter andre verdenskrig tok velferdsstaten gradvis over mange av disse oppgavene, og selvhjelpaktørene endret seg fra å være opptatt av individuelle tiltak til mer sosialpolitiske tema (Matzat, 2007, 1992). Ole K. Hjemdal (1996) gir en interessant beskrivelse av den historiske utviklingen av selvhjelpsfeltet i Norge. Han innleder med at selvhjelp, i betydningen gjensidig hjelp, er et fenomen som har eksistert til alle tider: «Vi har samarbeidet om å finne løsninger og vi har støttet hverandre i trange tider» (Ole K. Hjemdal et al, 1996:7). Samtidig presiserer han en viktig forskjell mellom tidligere tiders selvhjelp og dagens virksomhet. Gjensidig hjelp var i tradisjonelle samfunn basert på nærhet og slektskap, de som bodde i samme nabolag eller arbeidet sammen var med i samme foreninger og laug. Det er dette vi i dag omtaler som sosiale nettverk eller sosial kapital. Dagens selvhjelp er tuftet på det motsatte, nemlig at de som søker fellesskap og deltar i en selvhjelpsgruppe i utgangspunktet er fremmede for hverandre (Brottveit, 2013). Mens selvhjelp i de tradisjonelle samfunnene var tuftet på gjensidig hjelp basert på nærhet og slektskap, er selvhjelp i det moderne samfunn basert på en ny type intimitet representerer slik sett et noe annerledes fenomen (Giddens, 1991). 8 Hedlund & Landstad (2012) skriver: «The term self-help refers to methods, skills, and strategies by which individuals direct their activities toward the achievement of self-help, including goal-setting, decision-making, self-evaluation, self-intervention, and self-development, etc. The term self-help group refers to the context of an organized setting that provides an environment for social interactions through group activities and mutual support for the purpose of self-help agency by means of self-help and self-care». 9 I 1900 dannet tidligere elever ved blindeskolen «De blindes selvhjelpsforbund» og noen år tidligere (1878) ble Døveforbundet stiftet. 10

12 Eksempler på tidlige former for selvhjelp er gjensidig hjelp i regi av arbeiderforeninger og kooperativer, samt organisasjoner for døve og blinde. Slike organisasjoner vokste fram som alternativer til veldedige og offentlige organisasjoner. Hjemdal (1986) drøfter forholdet mellom selvhjelpsorganisasjoner, veldedige organisasjoner og offentlige institusjoner. De karakteriserer dette som en kamp om selvhjelpens ideologiske sjel. Etter 1945 har det vært ulike forsøk på å knytte selvhjelp til bestemte politiske mål. I tidlig velferdshistorie mente konservative politiske talsmenn at støtteordninger til fattige og ledige arbeidere skulle følge selvhjelpstanken og at de dermed skulle hjelpe seg selv (jfr. prinsippet om hjelp til selvhjelp). Selvhjelp ble tilnærmet synonymt med forsikringstankegangen. Arbeiderbevegelsen, som selv var tuftet på gjensidighetsprinsippet, endret etter hvert sitt syn på selvhjelp og gikk inn for offentlige hjelpe- og støtteordninger basert på en likhetstankegang. Det skjedde en gradvis endring i holdningen til sivilsamfunnets organisasjoner etter andre verdenskrig, samt en dreining i retning av generell interessefremming og sosialpolitisk arbeid. Under Arbeiderpartiets mangeårige styre fikk tradisjonelle frivillige organisasjoner etter hvert mindre støtte enn kooperative ordninger. De første tiårene etter andre verdenskrig var det liten vekst innen selvhjelpsfeltet, med unntak av Anonyme Alkoholikeres første norske selvhjelpsgruppe som ble dannet i Denne utviklingen endret seg i løpet av og 70-årene og dette skjedde samtidig med en framvekst at det vi i dag omtaler som empowerment-tankegangen, med tilhørende bevegelser. Eksempler på dette er: studentbevegelsen, kvinnebevegelsen og funksjonshemmedes interesseorganisasjoner. De var alle stimulert av store internasjonale motbevegelser som vokste fram på og 60-tallet. Paulo Freire (1973,1977) med boka: «De undertryktes pedagogikk», arbeidet med Brasil som utgangspunkt, mot sult, fattigdom og analfabetisme; mens borgerrettighetsbevegelsen i USA arbeidet for sosiale og politiske rettigheter for de sorte. Det handlet om å bedre livsvilkår og rettigheter for marginale grupper som fattige, sorte, kvinner, studenter og funksjonshemmede. Nye måter å organisere selvhjelp på fra slutten av 1980-tallet kan karakteriseres som et produkt av den generelle samfunnsutviklingen. Dette inkluderte betydelige endringer i sosiale relasjoner mellom mennesker og i respekten for autoriteter og profesjoner, endringer innenfor det offentlige og profesjonelle hjelpeapparat, og en økende innsats fra enkeltpersoner innenfor frivilligheten. Hjemdal (1996) drøfter to teser om framveksten av en «moderne» selvhjelpsorganisasjoner: Den ene bygger på mangelfulle offentlige tilbud og den andre er basert på svekkelser i 11

13 naturlige sosiale nettverk. Disse tesene kan forklare bare deler av den nye bevegelsens framvekst, og Hjemdal lanserer flere supplerende forklaringer. For det første omfatter det «verdimessige» endringer med økt vektlegging av eget ansvar og egenaktivitet, vekst i antiautoritære holdninger og økt tro på alternativer til eksperter. Dernest handler det om det han kaller «kulturelle» endringer i form av større åpenhet omkring det å snakke om problemer, endrede grenser for hva som er privat og hva som er offentlig, at det som tidligere tilhørte privatsfæren nå tilhører offentlighetssfæren, og et mer positivt syn på frivillig arbeid. Den tredje forklaringen er endringer i det profesjonelle hjelpeapparatets kunnskapssyn, ved at et biomedisinsk syn på helse og sykdom erstattes med mer helhetlige helsetilnærminger. Samtidig har et endret syn på helse ført til endringer i prioriteringene i hjelpeapparatet fra akutt til kroniske og livsstils-pregede tilstander, og fra behandling til mestring. Til sist kommer et økende politisk press i retning av at den enkelte selv tar mer ansvar for eget liv: fra å være passiv mottaker til aktiv medvirker. Dette ble lansert som «brukermedvirkning» i den Nasjonale helseplanen på slutten av 1980-tallet (Sosialdepartementet, 1988). 10 Selvhjelp som frivillig arbeid Fra 1980-tallet var det en stor satsning på frivillig arbeid i Norge, og forskere omtaler dette som en gjeninnføring av det frivillige feltet. Velferdsstaten var i «krise», og det var tverrpolitisk enighet om at videre vekst ikke var mulig. I motsetning til de første årene etter krigen, kan vi nå se et skifte fra velferdsstat til velferdssamfunn. Dette skiftet er blant annet basert på at staten får mindre betydning eller at sivilsamfunnets virkeområder tillegges mer vekt (Kuhnle & Selle, 1990). I siste halvdel av 1980-tallet ble mange nye selvhjelpsinitiativ tatt i Norge. Mens Anonyme Alkoholikere etablerte seg allerede på slutten av 1940-tallet, fikk vi året 1986 hele tre nye selvhjelpsaktører: Anonyme Narkomane, Angstringens forløper Bare angst, og Sorg og Omsorg og året etter ble Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS) dannet. Det å forme eller danne et fenomen oppfattes i denne sammenheng som første skritt i en politiseringsprosess (Latour 2008). Når et personlig eller privat anliggende, som for eksempel 10 Se også Hilde Zeiner (2014) for en redegjørelse av denne historikken. 12

14 initieringen av en selvhjelpsgruppe, blir et offentlig tema, har politiseringen allerede begynt (Delvaux & Mangez, 2008). Et tidlig initiativ til en mer omfattende politisering av selvhjelpsfeltet kan spores tilbake til stortingsmeldingen «Om frivillig arbeid» (Sosial- og helsedepartementet, 1993). I dette dokumentet står følgende om selvhjelpsgrupper: I selvhjelpsgrupper kommer mennesker sammen og arbeider med et felles problem. Hensikten er først og fremst å gjøre noe med eget problem, selvhjelpsprinsippet, slik at personlig vekst og utvikling blir mulig. Det dreier seg om vekst med utgangspunkt i den enkelte deltakers erfaringer, selvhjelpsprosess. Den enkelte må ta et aktivt valg og bevege seg fra en passiv mottakerrolle til aktiv deltakerrolle. Ved å oppleve og høre hvordan andre takler sin situasjon kan en selv få impulser til å gå videre med det som er vanskelig ut fra sine egne muligheter og begrensninger. I selvhjelpsgrupper er alle givere og mottakere på samme nivå (Sosial- og helsedepartementet, 1993, kap 3.6, annet avsnitt). Dette sitatet stammer fra Angstringen og beskriver selvhjelpsgrupper som en aktivitet som foregår i det sivile samfunnet. I denne meldingen er tre - fire sider viet temaet selvhjelp. Flere av de nye selvhjelpsaktørene fra 1986 og 1987 omtales. 11 Samtidig presenteres det nystartede Studiesenteret for selvhjelp utførlig. La oss se nærmere på dette Studiesenteret som ble drevet av Norges kommunal- og sosialhøgskole (i dag Høgskolen i Oslo og Akershus). Fra våren 1992 til 1995 finansierte Sosial- og helsedepartementet et aksjonsforskningsprosjekt kalt Studiesenter for selvhjelp (heretter omtalt som Studiesenteret). Det hadde som mål å kartlegge omfanget av og innholdet i selvhjelpsvirksomheten i Norge. Senteret disponerte lokaler sentralt i Oslo og på det meste benyttet 20 selvhjelpsgrupper og 9 organisasjoner seg av lokalene til møter og gruppevirksomhet (Ole K. Hjemdal, 1996). Sluttrapporten fra Studiesenteret karakteriseres det som et flerstrenget system og den tilråder at mangfoldigheten i organisatorisk tilknytning opprettholdes (Ole K. Hjemdal, 1996). Den anbefaler flere økonomiske støtteordninger, utvikling av selvhjelpsnettverk, samt etablering av en sentral kunnskapsbase for selvhjelp og videre forskning. Sist, men ikke minst, foreslår den at utvikling av kunnskap og kompetanse må bli ivaretatt av et sentralt organ. Rapporten 11 Det gjelder: Samarbeidsprosjektet Sorg og Omsorg, Angstringen og Interessegruppe for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS). 13

15 presiserer at selvhjelpsfeltet må oppleve det koordinerende senteret som sitt eget organ og at det bør være uavhengig av særinteresser i og utenfor feltet. Den uavhengige rollen til Studiesenteret i årene , framheves som en fordel: «Vi tror dette er svært viktig i et felt som er preget av til dels uttrykte motsetningsforhold mellom offentlige instanser og enkelte grupper og organisasjoner, og til dels også ideologiske, verdimessige og praktiske motsetninger mellom enkelte grupper og organisasjoner» (Ole K. Hjemdal, 1996:264). Under overskriften «Nasjonalt nettverk for selvhjelp» anbefaler rapporten videre at myndighetene støtter opp om den grasrotorganiseringen som allerede eksisterer. Samtidig presiseres det at de ulike organisasjonene trenger å utvikle en «felles forståelse» for hva selvhjelp er og at selvhjelpsfeltet må skape sin egen identitet. For å komme i gang med en slik utvikling trengs også offentlige og frivillige støttespillere, frivillighetssentraler, kommuner, menigheter og individuelle profesjonelle (Ole K. Hjemdal, 1996:266). Etter at aksjonsforskningsprosjektet, Studiesenteret, var lagt ned, ble det arrangert tre seminarer: Selvhjelp på norsk i 1995 og Selvhjelp på norsk 2 og Selvhjelp på norsk 3 påfølgende år. 12 De tre seminarene kom i stand ved at flere av aktivistene innen selvhjelpsfeltet dannet en felles arena der de kunne dele sine erfaringer. 13 I denne perioden arbeidet Angstringen i Oslo med et spredningsprosjekt for Helse- og sosialdepartementet. Målet var å spre Angstringens modell for selvhjelpsarbeid til hele landet (Talseth & Godager, 1996). De nyopprettede Frivillighetssentralene var viktige lokale samarbeidspartnere i dette spredningsprosjektet. Utover på 1990-tallet endret selvhjelpsarbeidet, forstått som et grasrotinitiativ, til å bli en del av den offentlige frivillighetssektoren i Norge. Som nevnt tidligere, er et felt allerede politisert når det er blitt et offentlig anliggende (Latour, 2008). Selvhjelpsarbeid beveger seg altså fra å være et privat og personlig anliggende til å bli en del av det offentlige og det politiske utover 1990-tallet. Dette skjer gjennom tre prosesser: For det første flyttet selvhjelpsgruppa fra det private hjem til et offentlig lokale (som for eksempel studiesenterets lokaler). For det andre førte etableringen av Studiesenteret til at arbeidet med formidling og kunnskapshåndtering ble ivaretatt innenfor en offentlig 12 Det tredje og siste seminaret er ikke oppsummert og gitt ut i form av en rapport. Muntlig kilde: Eli Vogt Godager. 13 Fire av de store selvhjelpsorganisasjonene dannet en seminarkomite: Anonyme Alkoholikere (AA), Angstringen (AR), Sorg og Omsorg (S&O) og Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS), i tillegg til noen enkeltaktører (Sandvik, 1996; Talseth & Nilsen, 1995). 14

16 sosialfaglig utdanningsinstitusjon. For det tredje ble selvhjelp som fenomen, omtalt og beskrevet i en stortingsmelding om Frivillig arbeid. Dette er eksempler på ulike politiseringer av selvhjelpsfeltet. Når et fenomen overføres til en ny arena eller ny situasjon leder dette, ifølge Latour (1996), ikke bare til en fysisk overføring til nye arenaer, men også til en refortolkning av selve fenomenet. Slike transformasjoner omtales som «oversettelser». Dette betyr at når selvhjelpsgruppa flytter ut av hjemmet blir den offentlig, og dermed også «politisert», i Latours betydning av ordet. Videre, når selvhjelpsfeltet struktureres og organiseres av en utdanningsinstitusjon og i et forskningsprosjekt med sosialfaglig kompetanse, blir den formet av sosialfaglige aktører. Aktiviteten ved studiesenteret omfattet både samtalegrupper og aktivitetsgrupper, som dekket somatiske, sosiale, psykiske og rusrelaterte problemer i befolkningen. Studiesenteret var bredt orientert, men det var ikke brukernes eller selvhjelpsfeltets eget senter. For å oppsummere: Når en stortingsmelding her Frivillighetsmeldingen ( ) skriver om selvhjelp, så er det også en form for politisering. Selv om teksten som er trykket i den meldingen er utformet av en selvhjelpsorganisasjon, endrer den allikevel karakter når den presenteres og representeres i et stortingsdokument som er den sittende regjeringens melding til Stortinget. Både selvhjelpsaktørene og Studiesenteret var i denne perioden opptatt av tilgang til økonomiske ressurser fra det offentlige. Det betyr at virksomheten må ha en form for aksept fra myndigheter og befolkning for at den skal tildeles midler, og dermed øker også politiseringen av feltet. Selvhjelp som psykisk helsearbeid Etterat Studiesenterprosjektet var lagt ned og seminargruppa avviklet, ble selvhjelp i større grad omtalt som psykisk helsearbeid. Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom frivillig arbeid og psykisk helsearbeid; det interessante er at aktørene som arbeidet med selvhjelp som en form for psykisk helsearbeid grupperer seg sammen, og at den nye sentermodellen for selvhjelp i de neste årene tar utgangpunkt i psykisk helsearbeid. Dermed toner det nye senteret også ned sosial og somatisk orientert selvhjelpsvirksomhet. Midt på 1990-tallet ble psykisk helsearbeid løftet fram på den politiske dagsorden. Fra å være beskrevet i en stortingsmelding, er det nå tematisert fra Stortingets talerstol (jfr de innledende sitatene i paperet). Samtidig snakkes det om et helsepolitisk skifte fra psykiatrisk 15

17 institusjonsbehandling til lokalt psykisk helsearbeid. For å få til denne snuoperasjonen, ble en egen Opptrappingsplan for psykisk helse lansert. I stortingsmeldingen «Åpenhet og helhet: Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene» ble begrepet «selvhjelp» nevnt flere ganger (Sosial- og helsedepartementet, 1997). Selvhjelpsbegrepet ble brukt med henvisning til tre forskjellige typer bistand: (1) det gamle prinsippet om «hjelp til selvhjelp», (2) selvhjelp etablert eller drevet av tidligere medlemmer av selvhjelpsgrupper, og (3) de mange ulike brukerforeningene som initierte selvhjelpsaktiviteter som en del av sin portefølje (Sosial- og helsedepartementet, 1997). Målet med å øke interessen for selvhjelp, var begrunnet i forebygging av sykdom og samt helsefremmende arbeid. I motsetning til Frivillighetsmeldingen fra , representerte stortingsmeldingen om Psykiske lidelser en mer flertydig forståelse av begrepet «selvhjelp». Dette skal jeg presisere nærmere. I meldingen, som leder fram til Opptrappingsplanen, er selvhjelp definert bredt som hjelp til selvhjelp, brukerforeningenes selvhjelpsforståelse og det vi kan kalle selvhjelpsaktørenes forståelse. Selv om forståelsen av selvhjelp er vid, avgrenses feltet av at det ikke handler om sosiale og somatiske selvhjelpsgrupper, men om psykisk helsearbeid. Det betyr ikke at andre selvhjelpsgrupper ikke eksisterte, men at det brede nettverket som var etablert gjennom seminarene Selvhjelp på norsk ble erstattet med en mindre gruppe som konsentrerte seg om selvhjelp relatert til psykisk helsearbeid. Under det forberedende arbeidet med Opptrappingsplanen for psykisk helse inviterte Sosialog helsedepartementet til en konferanse under navnet «På egne vegne». Målet var å øke myndiggjøringen av brukerne, samt styrke nettverksbygging innen organisasjonene for å sikre forankring og oppfølging av det framtidige arbeidet. Det ideologiske forbildet var National Empowerment Center i USA og representanter derfra var invitert til konferansen av myndighetene (Bjørgen, 2012; Sosial- og helsedepartementet, 1998). Dette statlige initiativet dannet grunnlaget for arbeidsgruppen «På egne vegne», med deltakere fra Mental Helse, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Angstringen - i tillegg til representanter fra offentlige og profesjonelle aktører. I motsetning til seminargruppa, som bestod av representanter for flere selvhjelpsorganisasjoner samt en frivillighetssentral, var den nye arbeidsgruppa bredere sammensatt, og både frivillige og offentlige aktører deltok. Den nye arbeidsgruppa var opptatt av å sette brukernes kompetanse, erfaringer og deltakelse på dagsorden. De foreslo etablering av et forum hvor brukernes erfaringer kunne deles og 16

18 utvikles; en tilgjengelig kunnskapsbase. Empowerment tankegangen fra USA var forbildet, og gruppa fremmet kravet om et nytt koordinerende senter med et frittstående styre der brukerne var i flertall. Dette ble kalt «Senter for egenkraftmobilisering og egenerfaring» og følgende mandat ble utformet (sitat): - Opprette et senter som en stiftelse med statlig finansiering og brukerrepresentasjon - Opprette en alternativ kunnskapsbase med brukerorientert og brukererfart kunnskap - Opprette et nettverk omkring selvhjelp og ressursmobilisering, samt dialog og samhandling mellom aktører i feltet (Bjørgen & Jahn, 2001; Rekdal, 1996) Arbeidsgruppa «På egne vegne» var engasjert i brukerstyring og foreslo at alle ansatte ved et koordinerende senter skulle ha brukererfaring. Mens det tidligere studiesenteret hadde aktører fra utdannings-, forsknings- og offentlige myndigheter involvert i virksomheten, var altså den nye arbeidsgruppa opptatt av at faglige og offentlige autoritetspersoner ikke skulle utføre kjernevirksomheten (Rekdal, 1996): Forutsetningene for å realisere dette er bl.a. at det foregår samarbeid mellom brukerorganisasjoner, interessegrupper, selvhjelpsgrupper og Sosial- og helsedepartementet. Erfaringer hos brukerne, deres organisasjoner og grupper vil bli samlet og systematisert i det nasjonale senteret. Senterfunksjonene og funksjonelle ITløsninger skal hjelpe til å fremme bruk av kunnskapene i møte med hjelpere, i organisasjonsutvikling og i kompetanseutviklingsarbeid. (Sosial- og helsedepartementet, 1998: ) Sommeren 1998 ble Norsk selvhjelpsforum (NSF) etablert. Den nye stiftelsen ble dannet av to personer fra Angstringen, en psykolog med lang erfaring fra samarbeid med Angstringen og en fra det tidligere Studiesenteret. Samme år ble NSF samlokalisert med nasjonalt egenkraftsenter (Sosial- og helsedepartementet, 1998: ). 14 Et par år senere ble prosjektet «Nasjonalt egenkraftsenter», NEKS, utredet av en samarbeidsgruppe med tanke på mer permanent drift. Fem ulike organisasjoner fra brukersiden deltok i arbeidet (Bjørgen & Jahn, 2001). 15 I utredningen står det: 14 Enheten som først ble omtalt som «Senter for egenkraftmobilisering og egenerfaring» ble senere omdefinert til «Nasjonalt egenkraftsenter», NEKS, og hadde mental helse som sitt hovedfelt. Dette er senere omtalt som et forprosjekt i Bjørgen og Jahn (2001). 15 De var: Voksne for barn, Norsk selvhjelpsforum (NSF), Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS), Landsforeningen for pårørende innen psykiske helse (LPP), Anoreksia Bulemia Foreningen og Mental Helse Norge. 17

19 NEKS må ha sin forankring i et levende brukermiljø som viser at det er i stand til å synliggjøre og praktisere brukerinnflytelse og kompetanse, og som samtidig har et aktivt forhold til kvalitetssikring av behandling innenfor det psykiske helsevern. Dette vil også kunne være et miljø som sikrer egenkraft og utvikling av ulike former for selvhjelpsarbeid, både på individuelt nivå og på gruppenivå (Bjørgen & Jahn, 2001:5). NEKS skulle altså yte både «hjelp til selvhjelpsarbeid» og «hjelp til selvhjelpsarbeid i form av brukermedvirkning» (Bjørgen & Jahn, 2001). Samarbeidsgruppa var opptatt av å beskrive arbeidet med selvhjelp på ulike måter: For det første handlet det om «selvhjelpsarbeid for psykisk helsearbeid», og dette er noe smalere enn Studiesenterets ambisjon. For det andre fremmes systematisering av erfaringene fra selvhjelpsarbeid og det de kaller «brukerstyr[k]ing» gjennom formidling av metoder for selvhjelpsarbeid. Sist, men ikke minst, var de opptatt av definisjonsspørsmålet: og at mangfoldet i defineringen av selvhjelp og brukermedvirkning skulle opprettholdes, samt at begge begrepene skulle brukes på både individ- og samfunnsnivå (Bjørgen & Jahn, 2001:17,19). Den økende vektleggingen av brukermedvirkning og psykisk helsearbeid, skapte nye mulighet for å bygge ut selvhjelpsarbeidet i Norge (Sosial- og helsedepartementet, 1997, 2001; Stortinget, 1998). Dette kan kalles en ny fase i politiseringen av selvhjelpsarbeid, og jeg vil begrunne det med å vise tre nye dimensjoner ved prosessen: nye presiseringer av selvhjelpsforståelsen, nye nettverksdannelser og en ny sentermodell for selve organiseringen. 16 Dette skaper et inntrykk av at myndighetene kan ha hatt et ønske om å styrke relasjonen mellom selvhjelpsaktørene og de sentrale brukerorganisasjonene innen psykisk helsearbeid. Alt i alt kan denne politiseringsprosessen oppsummeres slik: Midt på 1990-tallet arbeidet myndigheter, fagfolk og aktivister med forberedelser til Opptrappingsplanen for psykisk helse. 17 Studiesenteret for selvhjelp var lagt ned, samtidig som en ny arbeidsgruppe blant brukere og selvhjelpsaktører ble etablert. Utgangspunktet for representasjonen i denne arbeidsgruppa var at de var opptatt av den politiske storsatsningen på psykisk helse. Det var altså en økende orientering mot selvhjelp i psykisk helsearbeid, og da var det naturlig at aktørene som arbeidet spesifikt med dette temaet (som Angstringen) inngikk i samarbeid. 16 Latour (2008) problematiserer spørsmålet om myndighetene er interessert i å håndtere et nytt arbeidsfelt, og i tilfelle på hvilken måte. 17 Det at departementet hadde avsluttet det sosialfaglig orienterte Studiesenterprosjektet, og at flere nasjonale seminar om Selvhjelp på norsk var avholdt, ledet ikke til en direkte videreføring av samarbeidet med de største selvhjelpsaktørene. 18

20 Psykisk helse er som nevnt bare ett av de fire områdene som Studiesenteret hadde etablert selvhjelpsgrupper på (psykisk helse, somatikk, rus og sosiale grupper). Hovedaktøren innen den nye satsningen var brukerorganisasjonen Mental Helse. Det nye forslaget om et permanent nasjonalt egenkraftsenter (NEKS), stod samtidig for en bred forståelse av selvhjelp, psykisk helse og brukermedvirkning (Bjørgen & Jahn, 2001). I disse årene «splittes» selvhjelpsnettverket opp i psykisk, sosial og somatisk virksomhet. Fra å være et studiesenter i regi av en offentlig utdanningsinstitusjon med faglig utdannet personell, er det nye senteret i større grad brukerstyrt og brukerorganisert. Samtidig er offentlige myndigheter sterkere inne i bildet, både i form av prosjektleder og økonomiske driftsmidler. Nasjonalt egenkraftsenter ble lagt ned etter et par års prøveprosjekt fordi Mental Helse ikke lenger ønsket å ha ansvar for det. Flere av de prosjektansatte sa opp sine stillinger. Dette ledet til at samarbeidet mellom selvhjelpsaktører og brukerorganisasjoner innen psykisk helsearbeid ble satt på vent. Mental Helse arbeidet videre med ideen om et eget kompetansesenter for brukererfaringer og tjenesteutvikling, mens Norsk selvhjelpsforum arbeidet for å etablere et senter med en noe mer avgrenset forståelse av selvhjelp, men innenfor et bredere område enn psykisk helse. Selvhjelp som folkehelsearbeid Et nytt politikkområde for selvhjelp ble tidlig omtalt av sosialantropologen Frøydis Eidheim i notatet «Selvhjelp i folkehelsearbeid - En forstudie i Angstringen» (2000). 18 Denne avgrensningen mellom psykisk helse og folkehelse er ikke entydig. På den ene siden kan en si at psykisk helse er en del av folkehelsen; og på den annen side kan folkehelsebegrepet brukes for å overskride skillet mellom det somatiske, psykiske og sosiale gjennom folkehelsebegrepet. Samtidig har folkehelse, i betydningen forebyggende og helsefremmede arbeid, vært et helsepolitisk område i heile etterkrigstida. I den nye folkehelsemeldingen «Resept for et sunnere Norge» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2003) kan vi lese følgende om selvhjelpsarbeid: Det overordnede målet med den nasjonale planen er å styrke selvhjelpsarbeidet. Satsingen skal bidra til at tidligere erfaringer fra selvhjelpsrelatert arbeid og prosjekter 18 Frøydis Eidheim var selv engasjert i prosjektet omkring etableringen av et nasjonalt egenkraftsenter (NEKS). 19