Kartblad: Dato feltreg.: H.o.h.: moh Vegetasjonsone: nordboreal 50% mellomboreal 50% Vegetasjonseksjon: C1-Svakt kontinental

Transkript

1 Rokkåa øvre ** Referanse: Hofton T. H Naturverdier for lokalitet Rokkåa øvre, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. ( Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2012 Kommune: Stor-Elvdal Inventør: THH Kartblad: Dato feltreg.: H.o.h.: moh Vegetasjonsone: nordboreal 50% mellomboreal 50% Areal: 2372 daa Vegetasjonseksjon: C1-Svakt kontinental Sammendrag Rokkåa ligger i de lange sør- til sørvestvendte lisidene i midtre del av Imsdalen i Stor-Elvdal kommune, ca 12 km inn i dalen fra Imsroa. Elva danner ei markert bekkekløft med to greiner i øvre del, og med tilhørende lisider på sidene. Øverst er også en slak fjellskogs-bekkedal inkludert. Det aktuelle området utgjør et 2372 daa stort areal som omfatter øvre del av kløfta. I tillegg omfattet tilbudsområdet ytterligere ca 1100 daa i den nordøst- og østvendte lia under Gråfjellet i vest, men dette partiet har små naturverdier og er ikke tatt med i avgrenset verneverdig område. Området har stor variasjon i skogsamfunn. Granskog dominerer. Store arealer i dalbunnen og i den vestvendte lisida mot bilveien har rik og frodig høgstaudeskog i mosaikk med kilder og kildeskog, en litt fuktig taiga-kalkgranskog, og rik til fattig steinete skråninger bærlyngskog med mye furu. Øverst er det skrinn fjellskog med mye blokkmark. Hele området har i større eller mindre grad naturskog, men ganske hardt plukkhogd i gamle dager. Mye er halvgammel skog med spredt-sparsomt innslag av biologisk gamle trær, mange steder med mye læger, men kontinuiteten i død ved er svak. Mindre partier har bedre kontinuitet i død ved. Spredt inngår gammel selje og bjørk. Fjellskogen øverst er skrinn furuskog, med en del stående og liggende dødved av furu. Artsmangfoldet er temmelig rikt og variert av både karplanter, sopp, lav og dels også moser, inkludert et betydelig antall fulle artene er funnet på gamle restelementer. Hittil er påvist 26 rødlistearter påvist (2 EN, 3 VU, 20 NT, 1 DD) (11 vedsopp, 13 lav, 1 mose, 1 karplante). Deler av området har stort potensial for en rik mykorrhizasoppfunga, og det er trolig en god del rødlistearter av slike som ikke er påvist (soppsesongen 2012 var svært dårlig). Rokkåa har store naturverdier knyttet til store areal rik og frodig høgstaudeskog, kildegranskog og taiga-kalkgranskog, men området har også middels naturskogskvaliteter (klart negativt påvirket av omfattende gamle gjennomhogster) og moderate bekkekløft-kvaliteter. Området oppfyller ganske godt viktige skogvernmangler. Avgrensningen er noe mangelfull siden nedre del av kløfta ikke er inkludert. Gråfjell-lia har små naturverdier, og er mest å betrakte som supplementsareal, og derfor ikke inkludert i avgrenset verneverdig område. Området vurderes å ligge i øvre sjiktet av regionalt verneverdig (**), på grensa mot ***. Feltarbeid Området ble ifbm. frivillig vern undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) 5. juli Værforholdene var gode. Tidspunktet sopp. Siden mye av området (selve bekkekløfta) tidligere er ganske godt undersøkt av THH gjennom naturtypekartlegging i 2005 og bekkekløftkartlegging i 2007 (se Tidligere undersøkelser ), ble det vurdert som tilstrekkelig med kun én dags supplerende kartlegging av de deler som ikke eller bare i liten grad var kartlagt tidligere. Dette innebærer at selve bekkekløfta til Rokkåa og Bubekken ikke ble undersøkt i 2012, mens Gråfjell-lia, øverste del av Rokkåa (nord for bilveien, mot Bekkemyrene) og øvre del av lia øst for Rokkaå ble sjekket. Ifbm. en BioFokus-fellestur i Imsdalen ble nordøstre del av området (arealet mellom samløp Bubekken og bilveien høyere oppe) besøkt av ca 15 personer i løpet av et par timer , med spesiell fokus på grundigere artsdokumentasjon. Del- Asbjørn Solås, Bård Bredesen. Formålet var først og fremst å leite etter jordboende sopp, men det viste seg raskt at det Kunnskapsgrunnlaget vurderes som godt både for generelle kartleggingsparametre (avgrensning, vegetasjon, skogstruktur) og artsmangfold. Unntaket er jordboende sopp, som det er stort potensial for i området, men som det pga. meget dårlig soppsesong ikke var mulig å dokumentere. Utvelgelse og undersøkelsesområde Lokaliteten inngår i arbeidet med frivillig vern, i regi av Direktoratet for Naturforvaltning, Fylkesmannen i Hedmark og grunneier. Undersøkelsesområdet/tilbudsområdet var på 3451 daa, og omfattet øvre del av Rokkåa med Bubekken, den nordøst- til østvendte lia under Gråfjellet, og en del høytliggende skog i dalgangen nord for bilveien i retnign Bekkemyrene. Ca 1100 daa av tilbudsområdet er ikke inkludert i avgrenset verneverdig areal (Gråfjellet), siden dette vurderes å ikke holde tilstrekkelig kvalitet:

2 Gråfjell-lia dekkes av fjellgranskog iblandet mye bjørk, sparsomt osp, selje. Andelen bjørk tiltar oppover i høyden, men noe egentlig fjellbjørkeskogsbelte mangler. Mye er tørr blåbærskog (med enkelte blokkfelt), med mindre innslag av småbregneskog. I midtre del av lia går den fattige skogen skarpt over i frodig, middelsrik engpreget høgstaudeskog, som dekker temmelig store arealer i nedre og dels midtre høydelag her. Denne er gjerne relativt åpen blandingsskog av gran-bjørk. Mye av denne er nok tidligere tilnærmet åpen beiteskog som nå er i sakte gjengroing. Flere småbekker renner ned gjennom lia, ofte med opphav i kildeframspring, med våt kilde- og høgstaudevegetasjon. Skogen i Gråfjell-lia er strukturmessig typisk seterskog, dvs. en relativt åpen/glissen skog uten biologisk gamle trær, helt dominert av middelaldrende til relativt unge og middelsdimensjonerte trær med stedvis vid greinsetting. Fjellbjørka er dog dels relativt gammel. Stedvis er det noe læger, men nesten alt er nydannet rotvelt. Noen få grove, gamle gadd står igjen som restelementer. Helt i sør (sørøst for Gråfjellet) er det et lite, litt bedre parti som kan karakteriseres som naturskog, med eldre og grovere trær og mye læger (men bare i tidlige og midlere nedbrytningsstadier). Gråfjell-lia har små naturverdier. Det er skogtilstandsmessig helt ordinær eldre fjellskog (ikke naturskog), og med et fattig artsmangfold. På den annen side har lia mye frodig høgstaudeskog, kildeframspring og kildebekker, og en viss interesse er knyttet til disse. Det er likevel ikke snakk om annet enn intermediære utforminger, og tydelig baserike partier med tilhørende artsmangfold (slike som skogen langs Bubekken-Rokkåa og i lia øst for Rokkåa) ble ikke sett. Delområdet Gråfjell-lia ligger i grensesjiktet mellom lokalt verneverdig (*) og ikke verneverdig (verdi ). Regionen har store arealer fjellskog med betydelig større naturverdier enn Gråfjell-lia, både i Imsdalen og ellers i distriktet. Tidligere undersøkelser macher 1982). Dette arbeidet var i hovedsak innrettet på en generell beskrivelse av vegetasjonsforholdene i nedbørsfeltet som helhet. Det ble da gjort en nøyere vegetasjonsbeskrivelse av Rokkåa, og tatt opp krysslister for både karplanter og moser. Særlig framheves den svært frodige høgstaudeskogen med en frodighet vi aldri tidligere har sett maken til.. En rekke av karplantefunnene fra befaringen ligger inne som krysslisteobservasjoner på Artskart (2013), men grovt I forbindelse med naturtypekartleggingen (utført av Siste Sjanse) ble området oppsøkt av Tom H. Hofton 29. juni 2005, denne ligger inne på Naturbase (2013) som lokalitet BN Ifbm. naturtypekartleggingen mottok vi fra lokale kilder opplysninger om at det skulle være marisko og kalktelg i nedre deler av kløfta. Disse artene ble ikke gjenfunnet, men informasjonen vurderes som pålitelig. Rokkåa var også en del av de systematiske undersøkelsene av bekkekløfter i Hedmark, i regi av Fylkesmannen/DN og NVE, og utført av BioFokus. Området ble i den forbindelse undersøkt av Tom H. Hofton 6. juli 2007 (Hofton 2008). Naturtypelokaliteten fra 2005 ble da splittet opp i to kjerneområder (hvorav det nederste ikke inngår i frivilligvern-tilbudet 2012), og kløfta ble samlet sett vurdert som regionalt verdifull (verdi 3). Resultatene fra bekkekløftprosjektet 2007 Hedmark er pr ennå ikke lagt ut på Naturbase. Beliggenhet Rokkåa ligger i de lange sør- til sørvestvendte lisidene i midtre del av Imsdalen i Stor-Elvdal kommune, ca 12 kilometer innover i dalen fra Imsroa. Naturgrunnlag Imsdalen er et stort sidedalføre til Østerdalen, med lange lisider som stiger opp mot fjellet på begge sider. Flere mer eller mindre velutviklete større og mindre bekkedaler og kløfter skjærer seg ned i liene på begge sider av dalen. Rokkåa er ei av de største kløftene i dalen. Elva har utspring i et slakt fjell- og fjellskogslandskap over mot Tryas nedbørsfelt. Ved Vestgardsgammelsetra skjærer elva seg ganske brått og skarpt ned i de ellers jevne dalsidene i Imsdalen, og danner ei ganske stor sørvendt bekkekløft i 3,5 til 4 kilometers lengde (nedre ca 1,5 km er ikke en del av tilbudsområdet). Kløfta faller bratt ned fra fjellet, øverst i to greiner (Bubekken og Rokkåa). Denne øvre delen av kløfta har en del småfosser. Fallet avtar nedenfor samløp Bubekken, sider. Disse er oftest nokså jevne, men langs elva brytes de en del opp av bergvegger, og i midtre deler på østsiden er bunnen, andre steder trangere. I tillegg til øvre del av selve kløfta inngår i tilbudsområdet også jevne vestvendte hellinger opp mot bilveien på østsiden, et småkupert slakt bekkedalterreng helt øverst i Rokkåa, og på vestsiden også ei lengre nordøstvendt liside opp mot Gråfjellet (ikke inkludert i avgrenset verneverdig område).

3 Geologi Berggrunnen er variert. Hovedsakelig består berggrunnen i denne delen av Imsdalen av fattig feltspatisk sandstein og kvartsitt, som også er vanligst i det aktuelle området, men belter av rike bergarter berører mye areal i øvre del av Rokkåa og lia på østsiden (konglomeratskifer, karbonatholdig sandstein og udifferensiert marmor) og øvre del av Bubekken (mørk grå skifer og sandstein) (NGU 2013). Løsmassedekket varierer mye. Brattlia på østsiden av kløftas nedre-midtre del er ganske sparsomt avsatte løsmasser (men stedvis med en del blokkmark). I østvendte lier og særlig i dalbunnen ligger det derimot til dels tjukke løsmasser, oppe i Rokkåas dal er det ganske tjukke avsetninger av bunnmorene i form av grov blokkmark, som danner et småkupert terreng med dødisgroper og rygger. Klima kontinental vegetasjonsseksjon (C1). Det aktuelle området tilhører nordboreal vegetasjonssone (NB) og øvre del av mel- måte ekstremfuktig) nede langs bekken, til svært tørt og varmt i vest- og sørvendte solhellinger og i den øverste, blokkrike delen av dalen. Vegetasjon og treslagsfordeling Kløfta er relativt stor og variert, noe som gir opphav til stor variasjon i skogsamfunn. Hovedskillet går mellom fattig og mer eller mindre tørr skog i solrike vest- og sørvendte skråninger, blokkrikt terreng øverst i dalen, og rik og fuktig skog i dalbunn og baklier. Skillet kan til dels være meget skarpt, noe en særlig ser der en går ned i brattskråningene og kommer ned på Gran er dominerende treslag, bortsett fra i de tørreste lisidene opp på østsiden av kløfta hvor det også stedvis inngår en del furu. Her veksler det mellom bærlyng-barblandingsskog, tørr blåbærskog og i partier med mye ur og generelt grovlendt substrat tørr furudominert barblandingsskog (stedvis med en del selje). Noen steder strekker slik skog seg langt ned mot bunnen av juvet (sør i frivilligvern-tilbudsområdet samt videre litt sørover). Vanligste skogsamfunn i dalsidene er blåbærgranskog. I litt fuktige lier er denne av en typisk utforming med tjukk mosefell over et relativt grovt bunnsubstrat, men en noe tørrere utforming er nok vanligere. Noen steder i solhellinger (bl.a. sett langs øvre grein av Rokkåa) inngår mindre partier lågurtvegetasjon med arter som til et bergveggsparti også så vidt registrert tørr kalkgranskog. Her vokser bl.a. både kalktelg og marisko. Slik skog dekker imidlertid bare et svært lite areal. Høgstaudeskog er en vanlig og viktig type som dekker mye areal i området. Den står ofte i mosaikk med kildeframspring, kildeskog og rik bekkekantvegetasjon. Slik skog står langs dalbunnen gjennom hele kløfta, i den vestvendte lia på østsiden i øvre del, og i lavere deler av Gråfjell-lias midtre del. I de nevnte liene står høgstaudeskog ganske høyt oppover, men skarpt avgrenset av bratte, tørrere skråninger på begge sider. Nederst i kløfta snevrer denne sonen seg inn til et smalt belte langs bekken, begrenset av bergvegger og brattskråninger på begge sider. Høgstaudeskogen i Gråfjell-lia er av intermediær utforming, og har her gjerne et åpent, beitepreget skogbilde. Tydelig rikere utforminger, med mange basekrevende arter, er vanlig langs Bubekken, Rokkåa ovenfor samløpet, og ikke minst i den vestvendte lia opp mot bilveien (kjerne 1). Nedre og midtre del av denne lia har mye taiga-kalkgranskog av høgstaudetype, lågstaudetype (lavvokste høgstauder og lågurter i blanding), tørrere partier med en del barmatter under trærne, og baserike kildeframspring og kildegranskog. Rik kilde- og bekkekantskog inngår også andre steder i området, men ikke i like i lia videre sørover, men bare på små arealer, og blåbær- og småbregneskog dominerer her. Sumpskog (rik, intermediær, Ved samløpet mellom Rokkåa og Bubekken ligger rester etter ei gammel løe. Dette partiet har i dag åpen, svært frodig høgstaudeskog med tresetting av nokså unge trær, og antakelig har dette vært slåttemark for lenge siden. Øverst oppe langs Rokkåa er det fjellskog med et utpreget kontinentalt preg. Her er grana sterkt oppblandet med bjørk, og skogen er som oftest ganske glissen. Ganske mye areal er åpent eller glissent tresatt blokkmark, og helt øverste er det store helt treløse partier i dalbunnen (antakelig kuldeinversjon og svært vanskelige foryngelsesforhold for trær). Langs bekkesøkkene er det derimot, i skarp kontrast, frodig gran-bjørk høgstaudeskog. Skogstruktur og påvirkning eldre trær der vanlig alder trolig ligger på år, med enkelte trolig opptil år. Det kompakte skogbildet brytes langsmed kløfta stedvis en del opp av bergvegger og skrenter, samt enkelte steder også ved større og mindre sammenbruddspartier der det har gått hull på tresjiktet. Dette mosaikkartede glennepreget ser en særlig langs Rokkåa ovenfor brattskråningene videre oppover. Her er terrenget stedvis nokså vanskelig framkommelig pga mye læger på kryss og tvers i bratt terreng.

4 Området har gjennomgående mye læger, men varierende fra store konsentrasjoner i deler av kjerne 2 (lokalt mer døde enn øvre grein, også i grove dimensjoner, men det meste er trivialstokker (rotvelter i tidlige nedbrytningsstadier), og kontinuiteten i død ved er dårlig. Dette skyldes tidligere plukkhogster, som synes å ha vært omfattende i det meste av området. Av samme grunn er de eldste aldersklassene blant stående trær tydelig underrepresentert, og biologisk virkelig gammel gran er sjelden. Langs deler av Bubekken, oppe på kløftebrekket (nedre del av lia) i den vestvendte lia på østsiden (kjerne 1), og helt nederst i kløfta (nedenfor frivilligvern-tilbudsområdet) er naturskogskarakteren bedre utviklet. Her er det noe høyere innslag av biologisk gamle trær, dødvedkvalitetene varierer mer (knekk, granstokkjuke-drepte trær, høgstubber etc), og kontinuiteten er noe bedre (inkludert enkelte gamle læger). Fjellskogen helt øverst er glissen, med mye bjørk som fyller ut mellom grantrærne (som dels står som enkelttrær, dels som større og mindre holt). Dette er dels middelaldrende-halvgammel skog, dels relativt gammel skog, med en del tydelig gamle trær og en del dødved i ulike nedbrytningsstadier, men den svake bonitetet begrenser dødved-produksjonen mye, slik at tettheten av dødved ikke er høy. Langs elva i nedre deler og i et mindre parti oppe i lia på østsiden (kjerne 4) er det det stedvis ganske høyt innslag av gammel (men oftest relativt smådimensjonert) selje. Spredt gammel bjørk, selje og så vidt rogn, og dødved av disse, inngår også spredt, men i lav tetthet bortsett fra øverst der det er mye gammel fjellbjørk. Mellom kjerneområdene (særlig litt oppe i lisidene) er det gjennomgående fattigere, tørrere og hardt plukkhogstpreget aldersfaseskog (god sjiktning, moderat trealder, sparsomt død ved). Praktisk talt hele frivilligvern-tilbudsområdet er gammelskog som ikke er påvirket av hogster i nyere tid. Derimot er det ei hatt betydelig negativ effekt på naturverdiene i området samlet. Imidlertid har den trolig ikke ført til at skogtyper eller vege- Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Rokkåa øvre. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Rokkåa-Trylivegen Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog BMVERDI: A og bekkekløftprosjektet (Hofton 2008). Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger på østsiden av Rokkåas øvre del, og består av den vestvendte lia ovenfor bekkekløfta, avgrenset mot skogsbilvei i overkant og fattigere skog mot sør. Berggrunn: ifølge NGU (2013) konglomeratskifer, karbonatholdig sandstein og udifferensiert marmor. Bioklima-region: nordboreal svakt kontinental (NB-C1). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lia dekkes av rik og fuktig, ofte svært frodig, granskog. Øvre deler av lia har mosaikk mellom småbregneskog og høgstaudeskog, små arealer blåbærskog på opplendt mark, og mye intermediær til fattig kildeskog og sumpskog på utformingen karakterisert av lavvokste høgstaudearter og lågurtarter i blanding, og med tørrere partier med en del barmatter under trærne. Granskogen i øvre del er sein optimalfase til aldersfase, bestokket hovedsakelig av trær av moderat alder og dimensjoner, og med lite dødved. Mange gamle, mosegrodde stubber viser gamle dagers harde plukkhogstpåvirkning. Nedover i lia (lenger vekk fra setrene) avtar påvirkningsgraden, og her er det godt innslag av biologisk gamle og relativt grove trær, og også mye læger (i hovedsak tidlige og midlere blom, grønnkurle, svartstarr, storrapp, hengeaks. Mest interessant er huldreblom (NT). Storkransmose er vanlig i bunnsjiktet i litt tørrere fulle og sjeldne). Vedsoppfungaen på granlæger er også relativt artsrik, med en god del naturskogsarter inludert et par relativt sjeldne, men artene opptrer sparsomt og i hovedsak er det ganske vanlige naturskogsarter. Nevnes kan piggbroddsopp (Asterodon ferruginosus), foldeskinn (Ceraceomyces borealis) (NT), duftskinn (Cystostereum murrayii) (NT), rosenkjuke (Fomitopsis rosea) (NT), harekjuke (Onnia leporina) (NT), granstokkjuke (Phellinus chrysoloma), svartsonekjuke (P. nigrolimitatus) (NT), rynkeskinn (Phlebia centrifuga) (NT), fjell- (VU), rimnål (Chaenothecopsis viridialba) (NT), trollsotbeger (Cyphelium karelicum) (EN) (på et par avvikende, meget gamle grantrær) og rustdoggnål (Sclerophora coniophaea) (NT). Bruk, tilstand og påvirkning: Gammelskog som ikke er påvirket i nyere tid, men tydelig påvirket av gamle dagers gjennomhogster. Fremmede arter: Ingen påvist. Del av helhetlig landskap: Indre og høyereliggende deler av Imsdalen har mye gammel naturskog med høye naturverdier, men på lavere kaliteter.

5 Verdivurdering: Lokaliteten har betydelige naturverdier, knyttet til at lia har både relativt gammel naturskog og særlig at store arealer er velutviklete kalkskogsvarianter av lågstaude-, høgstaude- og kildegranskog. Øvre del av Rokkåa skiller seg ut regionalt ved å ha noe av den rikeste skogen som er kjent i Imsdalen. Artsmangfoldet er variert og rikt, med et betydelig antall rødlistearter. Lokaliteten vurderes som svært viktig (verdi A). Forvaltning: Fri utvikling (ingen inngrep) vil være optimalt for å ivareta naturverdiene. Skjøtsel er ikke nødvendig. 2 Rokkåa-Bubekken Naturtype: Bekkekløft og bergvegg - Bekkekløft BMVERDI: B Innledning: Undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) ifbm. naturtypekartlegging (Naturbase 2013) og bekkekløft-prosjektet Beskrivelse og avgrensning oppdatert ifbm. tilbud om frivillig vern, og erstatter gammel naturtypelokalitet BN (Naturbase 2013) og kjerneområde 2 i bekkekløft-område Rokkåa (pr 2013 ikke lagt inn i Naturbase). Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten består av Bubekkens og Rokkåas bekkekløfter oppover fra samløpet mellom de to bekkene. Begge er markerte bekkekløfter som faller hhv mot sørøst og sørvest. Bubekken har mest jevne, bratte løsmassedekte sider, mens Rokkaå har skarpere gradienter og brattere, mer berglendte skråninger. Berggrunn: hovedsakelig konglomeratskifer, karbonatholdig sandstein og udifferensiert marmor (NGU 2013). Bioklima-region: mellom- til nordboreal svakt kontinental (MB/NB-C1). rogn, selje, bjørk). Særlig langs Bubekken dekker frodig, rik høgstaudeskog store arealer, spesielt i øvre deler der slik skog går langt opp del av Bubekken er sterkt beitepåvirket. Lenger nedover, med brattere skråninger og dypere kløft, snevrer høgstaudeskogen seg inn til denne er det skarp overgang til tørrere typer i brattskråningene, på vestsiden mest blåbær- og småbregnetype, på østsiden rikere, med svært frodig høgstaudeskog med tresetting av nokså unge trær, og antakelig har dette vært slåttemark for lenge siden. Storparten av skogen er kompakt aldersfaseskog, med grove og høyreiste trær. Det kompakte skogbildet brytes en del steder av større og mindre felt med oppløsningsfase, med glennevis sammenbrudd i tresjiktet. Dette er typisk særlig langs Rokkåa oppover fra samløpet, hvor skogen er kommelig pga mye læger på kryss og tvers i bratt terreng. Generelt er det store mengder læger, også i grove dimensjoner, men det meste er trivialstokker (dvs rotvelter i tidlige nedbrytningsstadier), og kontinuiteten i død ved er svak. Dette skyldes tidligere plukkhogster, som har påvirket hele området i ganske omfattende grad. Av samme grunn er de eldste aldersklassene blant stående trær tydelig underrepresentert. Langs Bubekken er mengden død ved lavere, men til gjengjeld er skogbildet mer stabilt (halvåpen skog), og dødved-kontinuiteten deskog, rik bekkekant-vegetasjon, kildesig og våte søkk, eksempelvis storrapp. Sjeldne karplanter er imidlertid ikke påvist. Vedsoppmangfoldet er ganske fattig. Et stort antall læger er undersøkt, men bare noen ganske få naturskogsarter er påvist i små populasjoner, og granstokkjuke (Phellinus chrysoloma), granrustkjuke (Phellinus ferrugineofuscus), svartsonekjuke (P. nigrolimitatus) (NT), gammelgranskål (Pseudographis pinicola) (NT). Mest interessante soppfunn er parasittkjuke (Antrodiella parasitica) (DD), en sjelden art med få funn i penålslav på gamle levende grantrær og stående død ved: dverggullnål (Chaenotheca brachypoda), langnål (C. gracillima) (NT), rimnål (Chaenothecopsis viridalba) (NT), gråsotbeger (Cyphelium inquinans) (NT), trollsotbeger (C. karelicum) (EN), rotnål (Microcalicium ahlneri) (NT), rustdoggnål (Sclerophora coniophaea) (NT). Av makrolav er det en del gubbeskjegg (Alectoria sarmentosa) (NT) og noe sprikeskjegg (Bryoria nadvornikiana) (NT) i trærne, på bergvegger sparsomt kort trollskjegg (Bryoria bicolor) (NT) og randkvistlav (Hypogymnia (suboseanisk, sjelden i Østerdalen). På våte læger i bekkekanten vokser den meget sjeldne råtetvebladmose (Scapania carinthiaca) (EN). Bruk, tilstand og påvirkning: Gammelskog som ikke er påvirket i nyere tid, men tydelig påvirket av gamle dagers gjennomhogster. Fremmede arter: Ingen påvist. Del av helhetlig landskap: Indre og høyereliggende deler av Imsdalen har mye gammel naturskog med høye naturverdier, men på lavere kaliteter. Verdivurdering: Lokaliteten har betydelige naturverdier, i kraft av å være bekkekløft med stort areal frodig høgstaudeskog, relativt gammel skog (selv om dødvedkontinuiteten er svak), og et relativt rikt artsmangfold med en god del rødlistearter. Lokaliteten vurderes under tvil som viktig (verdi B) (på grensa mot A). Forvaltning: Fri utvikling (ingen inngrep) vil være optimalt for å ivareta naturverdiene. Skjøtsel er ikke nødvendig. 3 Rokkåa øverst Naturtype: Gammel barskog - Gammel granskog BMVERDI: B Innledning: Undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) ifbm. frivillig vern. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger helt øverst i Rokkåas dal, og består av en slakt sørvendt, åpen fjellskogsbekkedal med langs bekkesøkkene. Berggrunn: hovedsakelig feltspatisk sandstein og kvartsitt, men trolig med rikere soner nederst (NGU 2013). Bioklima-region: nordboreal svakt kontinental (NB-C1). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Området har svært skarpe kontraster i vegetasjonen og et markant kontinentalt fjellskogspreg. Ganske mye areal er åpent eller glissen tresatt blokkmark, mens det langs bekkesøkkene står frodig gran-bjørk høgstaudeskog, og på hellinger ellers glissen gran-bjørk blandingsskog. Sparsomt inngår også selje og osp. Skogen er gjennomgående gammel, med en del tydelig gamle trær og en del død ved i ulike nedbrytningsstadier av både gran og bjørk (men lav produktivitet på mye av arealet begrenser dødved-produksjonen).

6 (Cystostereum murrayii) (NT), granrustkjuke (Phellinus ferrugineofuscus), svartsonekjuke (P. nigrolimitatus) (NT), rynkeskinn (Phlebia Bruk, tilstand og påvirkning: Gammelskog som ikke er påvirket på lang tid. Fremmede arter: Ingen påvist. Del av helhetlig landskap: Indre og høyereliggende deler av Imsdalen har mye gammel naturskog med høye naturverdier, men på lavere kaliteter. Verdivurdering: Lokaliteten har naturverdier knyttet til fjellnær gammel granskog og gammel bjørkeskog av høgstaudetype, og temmelig lav påvirkningsgrad, dessuten interessant geomorfologi, men fjellnært og hardt klima begrenser artsutvalget. Lokaliteten vurderes som viktig (verdi B). Forvaltning: Fri utvikling (ingen inngrep) er nødvendig for å ivareta naturverdiene. Skjøtsel er ikke nødvendig. 4 Rokkåa Ø-side Naturtype: Gammel barskog - Gammel furuskog BMVERDI: B Innledning: Undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) ifbm. frivillig vern. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger oppe i den vestvendte lia på østsiden av Rokkåas sørvendte bekkekløft, ovenfor kløftekanten, og består av et mindre skogparti avgrenset mot bekkekløfta i nedkant, skrinn fjellskog bak, mer ordinær halvgammel granskog i nord, og skarpt mot relativt ung skog i sør. Berggrunn: feltspatisk sandstein og kvartsitt (NGU 2013). Bioklima-region: nordboreal svakt kontinental (NB-C1). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Skråningen dekkes av tørr, dels steinete bærlyngdominert barblandingsskog med furu, noe gran og en del bjørk og selje. Skogen er temmelig gammel, og til dels ganske godt utviklet furu-naturskog, med en del biologisk gamle levende furu (men svært gamle trær mangler), litt gammel furugadd, og ganske bra med gamle furulæger. Det er også mange tydelig gamle seljer. Artsmangfold: Dårlig dokumentert pga. tidspress. Furulægrene har potensial for en del furu-naturskogsvedsopp. På gammel furugadd og granseterlav (Hypogymnia bitteri), samt en del lungenever (Lobaria pulmonaria) og skrubbenever (L. scrobiculata). Bruk, tilstand og påvirkning: Gammelskog som ikke er påvirket på lang tid. Fremmede arter: Ingen påvist. Del av helhetlig landskap: Indre og høyereliggende deler av Imsdalen har mye gammel naturskog med høye naturverdier, men på lavere liteter. Dette er den eldste furuskogen ved Rokkåa. Verdivurdering: Lokaliteten har klare naturverdier knyttet til furu-naturskog med en god del kelo-dødved-elementer av furu, og i tillegg bra innslag av gamle seljer. Lokaliteten vurderes som viktig (verdi B). Forvaltning: Fri utvikling (ingen inngrep) er nødvendig for å ivareta naturverdiene. Skjøtsel er ikke nødvendig. Artsmangfold inngår også en god del mer uvanlige og dels basekrevende arter. Nevnes kan bl.a. fjell-lok, taggbregne, skavgras, fjellsnel- svartstarr, blårapp, fjellrapp, storrapp. Ett sted ble også huldreblom påvist rikelig blomstrende Lågurt-elementet i kalkgranskog nederst i kløfta (nedenfor frivilligvern-tilbudsområdet), men disse er ikke gjenfunnet. I sump- og kildeskog er mye skogsnelle typisk, sammen med bl.a. sumphaukeskjegg, mjødurt, enghumleblom, hestehov, krypsoleie. Se ellers mangfoldet å være variert. Klart mest interessante funn er råtetvebladmose, en meget sjelden bekkekløft-spesialist, som nende korallsop). Artsgruppen er utvilsomt rikt utviklet i området, i første rekke i taiga-kalkgranskogen i lia på østsiden (kjerne 1), hvor det er potensial for en god del rødlistearter (inkludert kravfulle og sjeldne). Tidligere tiders betydelige plukkhogster har gitt redusert variasjon og kontinuitet i nøkkelelementer som gamle trær og død ved i mye av området. Dette har igjen ført til at artsmangfoldet knyttet til slike naturskogsegenskaper er tydelig redusert. Langs øvre del av Rokkåa ble mange læger undersøkt i 2007, men vedsoppmangfoldet var påfallende dårlig. Stokkene bare noen få funn av interessante arter ble gjort. Av disse er parasittkjuke (Antrodiella parasitica), som ble funnet på ei grov, med bare noen få funn i Norge, men trolig uten spesiell tilknytning til gammel skog. Vedsoppmangfoldet er mer variert og rikere langs Bubekken og i nedre deler av lia i kjerne 1, hvor mengden død ved er lavere men det er bedre spredning på vanlige naturskogsarter. De mest interessante er fjellgrankjuke (Skeletocutis chrysella) og bølgekjuke, samt i den skrinne

7 ru-naturskogsarter av vedsopp, men dette er ikke undersøkt. - er ikke særlig godt utviklet, med sparsomme forekomster av kort trollskjegg og en del randkvistlav som eneste påviste Tabell: Artsfunn i Rokkåa øvre. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Snellefamilien Equisetum hyemale Skavgras 1 Storburknefamilien Cystopteris montana Fjell-lok 1 Stortelgfamilien Polystichum lonchitis Taggbregne 1 Portulakkfamilien Montia fontana Kildeurt 1 Orkidéfamilien Epipogium aphyllum Huldreblom NT Starrfamilien Svartstarr 1 Grasfamilien Poa remota Storrapp Bladmoser Anomodon viticulosus Kalkraggmose Bladmoser Dicranodontium denudatum Fleinljåmose Moser Scapania carinthiaca Ròtetvebladmose EN Busk- og bladlav Alectoria sarmentosa Gubbeskjegg NT Bryoria bicolor Kort trollskjegg NT Bryoria nadvornikiana Sprikeskjegg NT Collema subnigrescens Ospeblæreglye 1 1 Evernia mesomorpha Gryntjafs NT Fuscopannaria mediterranea NT Hypogymnia bitteri Granseterlav Hypogymnia vittata Randkvistlav Leptogium saturninum Filthinnelav 4 4 Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Calicium denigratum Blanknål NT Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål NT Chaenotheca laevigata Taiganål VU Chaenotheca subroscida Sukkernål Chaenothecopsis viridialba Rimnål NT Cyphelium inquinans Gråsotbeger NT Cyphelium karelicum Trollsotbeger EN Microcalicium ahlneri Rotnål NT Pyrrhospora elabens Sclerophora coniophaea Rustdoggnål NT Sopp jordboende Mørknende korallsopp Sopp vedboende Antrodiella parasitica Snyltekjuke DD Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp Ceraceomyces borealis Foldeskinn NT Cystostereum murrayi Duftskinn Fomitopsis rosea Rosenkjuke NT Onnia leporina Harekjuke NT 1 1 1

8 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Sopp vedboende Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke NT Phlebia centrifuga Rynkeskinn NT Pseudographis pinicola Gammelgranskål NT Skeletocutis chrysella Fjellgrankjuke VU Spongiporus undosus Bølgekjuke VU Trichaptum laricinum NT Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Mesteparten av de lange dalsidene i Imsdalen preges av bestandsskogbruket, og landskapet består av en grovkornet partier. På høyere nivåer, mot fjellbandet, øker andelen naturskog. Det samme gjelder i indre deler av Imsdalen, inn mot fylkesgrensa, der det står ganske store arealer gammel naturskog selv langt ned i dalsidene. Frivilligvern-tilbudsområdet i Rokkåa er middels godt arrondert. Det grenser mot eldre skog med stort sett små naturverdier i vest og øst, mot skrinn fjellskog i nord-nordøst, og mot kulturlandskapet rundt Vestgardgammelsetra i nordvest. Området slik det nå er avgrenset fanger opp hele den øvre delen av kløfta med tilhørende lisider. Imidlertid er det en betydelig svakhet at ikke hele kløfteformasjonen også videre nedover (ned til Imsdalsvegen) er med, er med, og at et biologisk verdifullt kløfteparti i nedre del ikke inngår. Det er gammelskog også videre østover mot Bjørnberget (mest fjellgranskog, men også noe furu), men antakelig er det meste av dette ganske ordinær, plukkhogstpreget skog (kanskje liknende som står under Gråfjellet på vestsiden). Unntaket er kjerne 4, som strekker seg litt utenfor tilbudsområdet. Andre inngrep Slik området nå er avgrenset er det nesten uten nyere inngrep. Eneste unntaket er bilveien Trylivegen, som krysser Rokkåas øvre del. Høgstaudeskogen i Gråfjell-lia er også betydelig beitepåvirket (men dette er ikke en negativ påvirkning) (beite i den våte skogen i kjerne 1 ville derimot vært klart negativt). Ved samløpet mellom Rokkåa og Bubekken ligger rester etter ei gammel løe. Dette partiet har i dag åpen, svært frodig høgstaudeskog med tresetting av nokså unge trær, og antakelig har dette vært slåttemark for lenge siden. Vurdering og verdisetting Rokkåa er ei middels stor bekkekløft. Bekkekløftelementet er middels godt utviklet (med både fuktig bekkenær granskog, bratte lisider, skrenter og bergvegger i ulike eksposisjoner), men uten at området framviser spesielt store og/eller særegne kvaliteter knyttet til naturtypen. De største verdiene på skogtypenivå er knyttet til de store arealene med uvanlig frodig og rik høgstaudeskog, og særlig til mosaikkene av rik høgstaudeskog, rik kildegranskog og taiga-kalkgranskog. Slike skogsamfunn er sjeldne i så velutviklet grad og i såpass brukbar naturskogstilstand med grove trær og død ved. Det er også brukbare gran-naturskogsverdier i området (samt også et lite areal med relativt gammel furuskog), spesielt sammenliknet med det aller meste av annen skog i nedre og midtre lisider i resten av Imsdalen, som er sterkt preget av bestandsskogbruket. Særlig de rike og frodige skogtypene i dalføret er hardt hogd. Naturskogskvalitetene mht. gamle trær og død ved, og tilhørende artsmangfold, kan imidlertid på ingen måte måle seg med skogen lengst inn i Imsdalen (særlig på Ringebu-siden, men også tilgrensende arealer på Stor-Elvdal-siden). Tidligere ganske hard og jevn plukkhogstpåvirkning har ført til redusert variasjon og kontinuitet i nøkkelelementer som gamle trær og død ved, med etterfølgende klare negative innvirkning på artsmangfoldet. Arronderingen er brukbar iom. at det omfatter hele øvre del av kløfta og tar opp i seg omtrent all biologisk interessant gammelskog her. Avgrensningen har imidlertid betydelige mangler fordi spennvidden i kløftemiljøet bare delvis er fanget opp, har redusert naturverdiene ganske betydelig i kløfta samlet sett, men som av arronderingsmessige grunner likevel burde vært med (i hvert fall de nederste delene av lia). Området oppfyller ganske godt viktige skogvern-mangler. Av generelle mangler oppfylles (1) rike skogtyper meget godt og (2) viktige forekomster av rødlistearter i middels grad. Av prioriterte skogtyper er det særlig (1) høgstaudeskog som må trekkes fram, den oppfylles meget godt, men også (2) kalkgranskog (i form av den spesielle taiga-varianten ) og kildegranskog er godt representert, bekkekløft i moderat grad (middels grad hvis også nedre del hadde vært med), og boreal naturskog i moderat grad. Det er i seinere år vernet relativt mye høyereliggende gran- og furuskog i regionen, hvorav særlig områdene på Ringebu-siden av Imsdalen har svært store naturverdier. Slik sett vil Rokkåa bare i begrenset grad bidra til å dekke inn regional -

9 tert både i Ringebu-Imsdalen og i Ledsagaren, men ikke så godt utviklet og på såpass store sammenhengende arealer som i Rokkåa. Gråfjell-lia (vestre del av tilbudsområdet) har små naturverdier, og er å betrakte som supplementsareal. Det er skogtilstandsmessig helt ordinær eldre fjellskog (ikke naturskog), og med et fattig artsmangfold. På den annen side har lia mye frodig høgstaudeskog, kildeframspring og kildebekker, og en viss interesse er knyttet til disse. Det er likevel ikke snakk om annet enn intermediære utforminger, og tydelig baserike partier med tilhørende artsmangfold (slike som skogen langs Bubekken-Rokkåa og i lia øst for Rokkåa) ble ikke sett. Delområdet Gråfjell-lia ligger i grensesjiktet mellom lokalt verneverdig (*) og ikke verneverdig (verdi ), og fordi det er vernet relativt mye fjellskog i regionen, og fordi det er store arealer skog med klart større naturverdier i distriktet, er delområdet ikke inkludert i avgrenset verneverdig område. Rokkåa har store naturverdier knyttet til store areal rik og frodig høgstaudeskog, kildegranskog og taiga-kalkgranskog, men området har også middels naturskogskvaliteter og moderate bekkekløft-kvaliteter. Artsmangfoldet er også rikt og Området vurderes å ligge i øvre sjiktet av regionalt verneverdig (**), på grensa mot ***. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Rokkåa øvre. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet Kjerneområde 1 Rokkåa- Trylivegen 2 Rokkåa- Bubekken 3 Rokkåa øverst 4 Rokkåa Ø-side Samlet vurdering Urørthet Død ved mengde Død ved kontin. Gamle bartrær Gamle løvtrær Topo- variasjon Vegetasjonsvariasjon Arter Arrondering *** ** ** ** * * * * *** *** - ** *** *** * * * * *** *** *** ** - ** *** ** ** ** ** * ** *** ** * - ** *** ** ** ** ** ** * * 0 ** - ** *** ** ** ** ** ** *** *** *** ** ** ** ** Samlet verdi Referanser Universitetet i Oslo. Rapport 52. Hofton, T.H Naturverdier for lokalitet Rokkåa, registrert i forbindelse med prosjekt Bekkekløfter 2007, Hedmark. NaRIN faktaark. NGU Berggrunnskart på nett, Norges Geologiske Undersøkelse. Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Rikhet Størrelse se-rapport

10 Rokkåa øvre (Stor-Elvdal, Hedmark). rddalen 919 Volltjørnene Areal 2.372daa, verdi ** 844 Bekkemyren Vestgardsgammelsætra Gråfjellet 881 Bubekken Rokkåa Bjør 995 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog under ordningen "frivillig vern" 2012 Verneverdig område Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Målestokk 1: Omr. for vurdering (DN/FM 2012) Ekvidistanse 20m Rutenett 1km Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 32 Kartgrunnlag N50 Produsert mN mE mE

11 Bilder fra området Rokkåa øvre Øvre del av Rokkåa, med den tunge granlia på østsiden til høyre i bildet. Foto: Tom Hellik Hofton Lia på østsida har store areal rik granskog, her et parti kalk- høgstaudeskog (kjerne 1). Foto: Tom Hellik Hofton Gammel granskog langs Rokkåas øvre del (kjerne 2). Foto: Tom Hellik Hofton Glissen, blokkrik fjellskog øverst oppe i Rokkåa (kjerne 3). Foto: Tom Hellik Hofton