Med tomhet som utgangspunkt

Transkript

1 Mer info: Med tomhet som utgangspunkt Eirik Balavoine har viet store deler av sitt liv til spørsmålet hva autentisk spiritualitet er hva er spiritualitet når vi søker innhold og ikke form? Han vil gjennom fire artikler forsøke i samtale med Christine Schjetlein å se grunnstrukturene for en mulig vei fra psykologisk bearbeiding til Buddhas erfaring. Eirik Balavoine arbeider til daglig med ledelse og undervisning av terapeut-utdannelser, samt individualterapi, med terapi for mediterende som spesiale. Han har arbeidet profesjonelt med terapi og meditasjon og undervisning i bevisshetsutvikling i 25 år. Christine Schjetlein jobber til daglig med transpersonlig terapi, individuelt og med par. Meditasjon og bevisstgjøringsarbeid har opptatt henne gjennom 20 år. Hun er mor til fire, skribent og autorisert 5 rytme-lærer. I 25 år har du virket som terapeut og meditasjonslærer i Norge. For tiden er du igang med en transpersonlig terapeut trening. Der kombinerer du psykoterapeutisk arbeid med spirituell praksis. Hva satte deg på denne veien? Helhet har aldri vært og kan aldri bli stykkevis og delt. Verden, den indre og den ytre, er allerede hel. Hvis vi ikke opplever den som sammenhengende er det noe galt med oss og med øynene som ser, ikke med det som sees. Jeg hadde tidlig som barn og ung gutt spontanopplevelser av å se verden som intenst hel og vakker. Noe som det ene øyeblikket var helt vanlig, f.eks. en betongmur, ble i øyeblikket etter, uten at jeg hadde gjort noe for det, krystallaktig, gjennomskinnelig og strålende vakkert som om det var del av noe større og helt. Dette var virkelighetssprengende opplevelser som ikke var mulig for meg å komme utenom. Når verden kunne endre seg slik, hva kunne jeg stole på når jeg ikke kunne stole på mine egne øyne. Hva var egentlig virkelig? Siden den gangen har jeg vært mest opptatt av dynamikken i hvordan vi opplever virkeligheten, og hvilke krefter vi bærer på som kan forme vår persepsjon av den. Jeg opplever ikke den ytre virkeligheten som noe adskilt. I min erfaring har det vist seg at vårt indre totalt former den virkeligheten vi opplever. Vi ser verden gjennom fargede briller som gjør at vi skaper vår verden i eget bilde og med egne farger. Etter hvert som dette gradvis ble klart for meg var det bare en ting som ble viktig. Å få disse brillene av meg og oppleve verden utolket. Opplevelsen av kjærlighet og innsikt som fulgte med det å være brilleløs var også så sterk og gjennomtrengende at alt annet bleknet i forhold. Selv seksualiteten i en hormonsprengt guttekropp var en treigere erfaring enn opplevelsen av helhet. Anerkjente psykoterapeutiske skoler underviser metoder som bringer mennesker til terskelen av det spirituelle, men de krysser den ikke. De peker hen mot det transpersonlige uten å trenge inn i feltet. Du hevder det er grunnleggende å jobbe i begge felt og gjerne samtidig. En spirituell rebell Arbeidet med å forstå dynamikken i det å bli hel har nødvendigvis bragt meg i kontakt med de tradisjonelle spirituelle praksisene østfra, og med cutting edge psykologi vestfra. Jeg oppdaget jo etter noen år at jeg ikke var alene om å ha sterke transcendente opplevelser. Imidlertid opplevet jeg det som en fallitterklæring når østlige mestre oftest ikke hadde kapasitet til å inkludere andre utviklingssystemer som vestlig psykologi i sin virkelighetsoppfatning. Like skuffet har jeg vært når mange med dyp psykologisk kunnskap om individets utvikling ikke hadde rom og vidsyn til å inkludere den spirituelle dimensjon. Dette gjorde meg til en spirituell rebell, umulig å ha med å gjøre når jeg drilla spirituelle og andre autoriteter jeg møtte på min vei. Det var og er vidunderlig å være fri fra å godta hykleri. Dermed måtte jeg jo forsøke å være inkluderende og skjønne sammenhengene mellom det spirituelle og det terapeutiske selv. Du er ikke alene om å se ting på denne måten. Syntese av disse veiene er idag et hovedanliggende for flere innen det psykologisk-spirituelle feltet. Jeg tenker på A.H. Almaas, Ken Wilber, Jack Kornfield m.fl. Det var krutt for ca 50 år siden da meditasjon ble introdusert i større skala i Vesten. Samtidig VISJON 2006/2 16

2 som den eksistensielle psykologi begynte å bli et reelt alternativ til Freud og psykoanalysen. Men, vi som var ferske søkere på den tiden var spirituelt avhengige av autoriteter fra andre kulturer og det gikk ikke bestandig så greit. Nå har vi holdt på i et halvt århundre og vi begynner å få nok dybdeerfaringer innen både psykologi og spiritualitet til å se konturene av hvordan ting henger sammen i psyken. Dette er spennende. Mennesker som valgte å arbeide med seg selv utfra psykologiske metoder begynte å få erfaringer som den tradisjonelle psykologi ikke kunne forklare. De mediterende oppdaget at lyset de hadde arbeidet for å realisere i sitt indre ikke bare lyste opp hjertet og himmelen, men også hadde en ubehagelig tendens til å lyse opp ubearbeidet personlighetsstoff. Vi begynte å oppdage at meditasjon ikke var en effektiv metode til å rydde opp i våre personlige problemer. En som tar opp dette direkte er Jack Kornfield i After the ecstacy, the laundry. Kvantespringet kom da tre autoriteter (Stanislav Grof, Jack Kornfield og Michael Murphy) introduserte begrepet transpersonlig psykologi for å fange opp erfaringer som åpenbart gikk utover det som kunne forklares innenfor det tradisjonelle psykologiske rammeverk. Endelig ble det mulig for mange av oss å finne et filosofisk ståsted hvor vi kunne puste friere. Dette er nå i rivende utvikling ledet av kapasiteter som de du nevner og mange fler. Hvordan ser du samspillet mellom det spirituelle og det psykologiske? Du har arbeidet både som individualterapeut, gruppeterapeut, meditasjonslærer og leder av stillhets-retreater. Spirituelle overgripere Vi må våkne opp til å se at bearbeiding av vår psykologi er en nødvendig forberedelse til sunn spirituell utvikling. Spirituelle erfaringer og spesielt gjennombruddsopplevelser kan ikke forståes innenfor rent psykologiske referanserammer. Samtidig setter de psykologisk arbeid i et videre perspektiv som det ikke er mulig å få uten disse erfaringene. Det å utvikle seg bare innenfor psykologiske referanserammer er som å leve inne i en identitetsboks uten å vite at det er en boks man lever i. Psykologisk arbeid er grunnleggende for å se, forstå og reorganisere innholdet av denne boksen. Derfor er det heller ikke mulig å vite at det er noe som er utenfor og selvfølgelig heller ikke hva som er utenfor. Spirituelt arbeid handler om å krype ut av boks etter boks. Hver boks er større enn den forrige og hver gang tror vi at vi har krøpet ut av den siste. Hver gang er opplevelsen av frihet, space og pusterom så gjennomgripende at det er lett å stoppe opp og glemme at kanskje dette også er en boks. Reelt spirituelt arbeid medfører en enorm økning av energi i kropp og sinn. Denne energien går først til hjertet og mentalt basert bevissthet, deretter synker den og begynner å animere instinktbasert bevissthet. Økningen av energi forsterker ens individuelle kraft og personlig karisma, men ofte også ens følelse av makt og ens seksualitet. Det viser seg at denne økningen av energi etter et spirituelt gjennombrudd fort kan forsterke ubalansen i mennesker som ikke har bearbeidet disse sidene i seg psykologisk. Alfor ofte har vi sett spirituelle autoriteter falle for fristelsen å misbruke sin innflytelse, makt og seksualitet. Enten det handler om guruer som misbruker sine kvinnelige elever eller kristne prester som ikke klarer å holde seg unna små korgutter. Det er for jævlig, det er unødvendig og det kan ikke fortsette. I gamle dager var det kloster og samfunn som satte gode rammer for å håndtere dette. Idag har vi ikke dette sikkerhetsnettet. Samfunnet er blitt materialistisk ensrettet, ribbet for spirituelle ver- 4 VISJON 2006/2 17

3 4 dier og kirken er blitt en tannløs sosial institusjon totalt uten kraft og troverdighet som ikke kan møte menneskers mysterielengsel med annet enn romantisk ferniss. Det mest naturlige er å erstatte nødvendigheten av et spirituelt ytre rammeverk med grundig personlig psykologisk bearbeiding. Dette er noe av grunnen til at jeg underviser løpet av vår tidlige barndom for å overleve. Denne forståelsen av ego inkluderer psykologiske traumer og nevrotiske mønstre opparbeidet i møtene med familie, venner, samfunn og kultur. Det er strukturer vi ubevisst har arvet fra foreldre og strukturer vi har med oss fra eventuelle tidligere liv. Ego har ikke basis i hvem vi er autentisk sett. Arbeidet med å forstå dynamikken i det å bli hel har bragt meg i kontakt med de tradisjonelle spirituelle praksisene østfra, og med moderne psykologi vestfra. med to fokus og utviklingslinjer samtidig: Psykologisk bearbeiding av biografi og personlighet. Transpersonlig, spirituell trening for å tilgjengeliggjøre oppvåkning og indre realisering. Synergieffekten som oppstår mellom disse er enorm på den enkeltes vei. De er gjensidig nærende og styrker livet innenfra. Vi snakker om å tilgjengeliggjøre økt helse, sunne samliv, autentiske valg og inspirasjon til å ha et arbeid som gjenspeiler den du er, samtidig som kraften og lyset i det indre øker dramatisk. Hvis vi for eksempel ser på Ken Wilbers modell så opererer han med opp til 13 bevissthetsnivåer hvor hvert høyere nivå inkluderer de under og han foreslår praksiser og arbeid for hvert av disse nivåene. Du hevder å ha en forenklet modell av syntesen mellom psykologisk arbeid og spirituell praksis. Din forståelse nedfeller seg i fire utviklingsstadier fra det personlige til det absolutte? De fire utviklingsstadiene Dette er en kake som kan deles i så mange deler man vil, men selv har jeg kunnet redusere det til fire. Enklere har jeg ikke klart å formulere det, og det har vært et hovedanliggende for meg å få det så enkelt og generisk som mulig. De fire typene indre landskap som vi beveger oss i kaller jeg for: 1) det konstruerte selv eller ego 2) det autentiske selv 3) det høyere selv 4) det Absolutte. Hvert landskap har sin egen unike virkelighet, sine egne lovmessigheter og metoder for transformasjon og frigjøring. Det som er effektivt i ett landskap er stort sett enten ubrukelig eller mye mindre virksomt i et annet. Derfor er det viktig å få presis veiledning fra en erfaren som har gått i disse landskapene, kjenner dem intimt, og kjenner metodene godt fra eget arbeid. Uten en veileder er det uhyre lett å gå seg vill. Jeg mener det er spesielt viktig i denne type arbeid. Før vi går videre vil jeg bruke litt tid på å definere hva ordet ego refererer til i dette vokabularet. Ego-betegnelsen blir brukt i enormt mange forskjellige sammenhenger og med svært forskjellig betydning. I mitt perspektiv betyr ego den delen av vår personlighet som vi i alt vesentlig utvikler i Ego styres og opprettholdes av angst og redsel. Det forholder seg utelukkende til ytre referanser som familiekoder, samfunnsnormer og det som er alment godtatt. Ego, slik jeg ser det, utvikles ikke i selvutviklingsarbeid det avvikles. Det legges til side som gamle klær vi ikke lenger trenger. Det forlates når vi våkner opp av transen egomønstrene fanger oss inn i. Når avviklingen skjer åpenbarer vårt autentiske selv seg helt naturlig, helt automatisk. Omtrent som når vi pakker opp en gave. Ego-papiret legges til side som unyttig og vi gleder oss over gaven som er der. Vi kan så utvikle vår evne til å bruke gaven og vi lærer hvordan vi må leve for ikke å pakke oss selv inn i igjen. Det autentiske selvet Det autentiske selvet åpenbarer seg når egostrukturene avvikles. Det er vidunderlig når dette skjer. Vi trenger ikke lenger spille roller i forhold til andre mennesker eller late som, ikke lenger la oss tråkke på, ikke lenger la oss definere av andre eller leve opp til andre menneskers forventninger. En opplever seg selv som fri. For de aller fleste vil dette være målet for et personlig arbeid. Vi erfarer at det vi har lett etter den perfekte partner, den perfekte jobben, det perfekte livet, egentlig er oss selv. Vi har lett etter tilfredsstillelse i det ytre og oppdager at kilden til det vi har søkt etter befinner seg i vårt indre. Det har vært der hele tiden, men vi har ikke sett skogen for bare trær. Friskheten vi vagt husker fra vår barndom kommer tilbake og vi ser verden med nye øyne. Det oppleves som intet mindre enn revolusjonerende og er tilgjengelig for de aller fleste som orker å ta opp kampen med egne demoner. Det autentiske selvet realiseres ikke i sin helhet over natten. Det begynner med en liten smak, som ofte tenner en og vekker sulten etter mer. Vi mister det igjen, men husker smaken. Deretter kommer hovedarbeidet som handler om å bevisstgjøre alle de store livsområdene en for en. Vi må riste oss løs fra egoets smertefulle, komfortable dødsgrep ved å våge om og om igjen å være nakne i møte med livet. Det høyere selv åpenbarer seg stort sett bare etter lang tids konsentrasjonstrening og meditativ utvikling. Frukten er transpersonlig, spirituell oppvåkning. VISJON 2006/2 18

4 Det absolutte er opplysning. Også dette er en lang prosess. Det første glimtet varer bare noen sekunder og er så kraftig at det tar år å integrere. Deretter noen sekunder til, osv. Dette er opplevelser av det absolutte som vi vender tilbake fra. Ut av personligheten og tilbake inn i fengsel igjen. Glimtet viser en virkelighet som er så radikalt annerledes at ingenting lenger er det samme som før. Anderledes også i forhold til høyere bevissthet, som i seg selv er en virkelighet totalt bortenfor det en normalt kan forestille seg. Det å være opplyst er den endelige avslutningen på personligheten som sådan, ved å realisere at den aldri egentlig har eksistert. Dette vender vi ikke tilbake fra. Er vi heldige tar det et helt liv å realisere dette hvis vi mediterer mange timer daglig, har effektive metoder, god veiledning, år etter år uten avbrudd. Og villighet til å miste alt. Når vi ikke lenger snakker om utvikling, men avvikling, hva er det som transformerer bevissthet? Jeg baserer meg på noen velkjente fenomener; hvis vi tømmer oss for det vi bærer på blir vi automatisk fornyet. Det klassiske eksemplet på dette ser vi i det kristne skriftemålet. Hvis du bekjenner dine synder og angrer, så skal du motta nåden. Her har de kristne monopolisert et naturlig fenomen som gjelder for alle mennesker uavhengig av tro. All terapi baserer seg på en eller annen måte på dette fenomenet. Det er allmengyldig for all transformasjon av egobevissthet. Fritz Pearls sa det litt annerledes. When you accept what is, what is changes. Vakkert sagt, men i min erfaring bare nesten riktig. Når vi aksepterer tingenes tilstand vil vi oppleve en endring, en lettelse i vårt indre, men ingen transformasjon. Da må det mer til. Det som uttrykkes må uttrykkes med total ærlighet og formidles til et annet menneske, helst en gruppe med mennesker. Vi trenger alle en gruppe nære mennesker som kjenner oss tvers igjennom. Dernest må vi kognitivt forstå hvorfor vi har holdt ting tilbake. Vi må forstå hvorfor vi har vært så redde for å være utad den vi er innad. For det er slik Freud skal ha sagt det på slutten av sitt liv da han motvillig skulle oppsummere sitt livs innsikter én setning: Han sa: Secrets make you sick. I din transpersonlige terapeuttrening legger du mye vekt på arbeid med energi både fysisk og ikkefysisk. Redselen for å være synlig Det jeg tar utgangspunkt i er den tosidige naturen til livskraft eller vitalenergi. Den kraften som er tilstede i en levende kropp, men ikke i en død kropp. Denne energien kan vi velge å forholde oss til som ladning eller vi kan velge å forholde oss til den som bevissthet. Den er begge deler. Stagnert energi opplever vi bl.a. som psykisk sammenpressethet, oppdemmede følelser og stramme muskler, som på sikt genererer et negativt indre klima. Energi som strømmer oppleves som fysisk og psykisk avslappethet, utvidethet, positivitet, overskudd og kjærlighet. Denne energien er sunn når den sirkulerer og usunn hvis den er stagnert. Når vi holder ting tilbake i vår bevissthet, fordi vi av en eller annen grunn ikke vil at folk skal vite om det, så sakner energiflyten og vi blir fysisk og psykisk slitne og syke. Hvis vi derimot velger å slippe taket og vise oss eller uttrykke det til et annet menneske så livner vi ganske raskt til igjen. Den stagnerte energien begynner å flyte fritt igjen. Dette er enkel visdom, men det er kanskje den de fleste synder mest mot. Det viser seg i praksis at de aller fleste av oss er pisse redde for å bli synlige for den vi innerst inne er. Dermed velger vi heller å gå rundt som energetiske trykkokere og lide psykisk. Det vi holder tilbake er også det som er viktigst å åpne opp for. De delene av vår personlighet som er tynget med skyld og skam, undertrykket sinne, sorg, seksualitet, angst og mindreverdighet later vi som ikke er der, både overfor oss selv og hvertfall overfor andre. Dette MÅ vi å ta fatt i hvis vi ønsker å utvikle oss som mennesker. Det nytter ikke å drasse med seg hemmeligheter inn i det autentiske eller videre mot det spirituelle. Vi MÅ våge å senke forsvaret 4 VISJON 2006/2 19

5 4 og vise hvem vi er. Ingen vei utenom, uansett hvor små, skralle og verdiløse vi måtte føle oss når vi avslører oss selv for verden. Å tømme seg selv Så arbeidet dreier seg om å få frosset energi i flyt uansett utviklingsnivå. Men, energiflyt på et autentisk nivå er ikke det samme som på et egonivå? Arbeidet med å frigjøre oss fra alt det begrensende som vår ego-virkelighet representer er som du sier, å få fastfrosset eller krystallisert energi i flyt igjen. Løsner energien så åpner bevisstheten seg tilsvarende. Når vi endelig tør fortelle så kvitter vi oss med en tung bør. Et ord som går igjen ved beskrivelse av denne forvandlingen er lettelse. Et annen effekt når vi tømmer oss for det vi er sanne fylles vi av vitalitet og entusiasme. Min påstand og erfaring er at når vi ikke lytter til denne subjektive sannheten og handler i forhold til den så skaper vi våre eksistensielle grunn-traumer. Når vi ikke tar vår dypere sannhet seriøst som rettesnor for det vi gjør og måten vi lever på, så splintres vi innvendig og vikler oss etterhvert inn i et liv i falskhet. Vi kan være i rytme med dette indre elementet eller utav rytme og da går livet i ball. Når vi er i kontakt med den større virkeligheten, lever vi i rytme med oss selv. Vår sunnhet og sannhet utvides med denne indre kontakten. Transpersonlig terapi bidrar til å gjenoppdage kunsten å lytte innover og å begynne å leve igjen i forhold til den indre rytmen av noe større. Når et menneske bryter gjennom sin begrensethet skjer det et fenomen som er mer eller mindre likt for alle. Det inntreffer en avspenning, kroppslig og mentalt. bærer på er at den frisatte energienflyten bringer liv til hjertet vårt igjen. Helt av seg selv, hver gang. Hvis vi vet dette så blir ikke kjærlighet et lotteri lenger. Det er opp til oss om vi tør gripe valgmuligheten. Tømmer vi oss for det som har hopet seg opp over kort eller lang tid, så strømmer kjærligheten naturlig inn og tar plass i oss igjen. Når f.eks. begge i et parforhold tømmer seg jevnlig så fornyes kjærligheten også tilsvarende. Enkel visdom, men ikke så enkel å gjennomføre. Vi er for redde og for dullete med vårt ego. Vi trenger å være litt kamikaze og ta noen emosjonelle selvmord av og til. Det å tømme seg er en holdning som er bærende på alle fire utviklingsnivåer. Det er bare teknikkene og hva som tømmes som endrer seg. Det som tømmes på et egonivå er alt som er falsk og som har hopet seg opp og stivnet i kropp og sinn gjennom kort eller lang tid. Når vi etterhvert hviler i vårt autentiske selv endrer tømmingen seg. Vi begynner å tømme oss for alt sinnsinnhold, uansett om innholdet er positivt eller negativt. Så på ego-nivået er det subjektivt ærlige uttrykk som transformerer bevisstheten. På det autentiske nivået derimot er det sentrering som transformerer energi og bevissthet, og det er en evne som kan og må trenes for å bli aktivt virkende i oss. I TTT bruker du hovedsaklig fem transformasjons-verktøy: Ordet, kroppen, pusten, indre bilder og stillhet. Det transcendente aspektet med stillhet og meditasjon er vel den største forskjellen fra annen psykoterapi? Mange forholder seg ikke til at det finnes noe større utover personligheten. De fleste psykoterapeuter har ikke meditativ erfaring. Det skiller transpersonlig psykoterapi fra vanlig psykoterapi. Det er transpersonlig fordi vi trekker inn forholdet til en større virkelighet inn i terapien. Dette gir først mening når man faktisk har transpersonlige erfaringer. Dette er erfaringer som bl.a. gjør det åpenbart for oss at det er mulig leve på en individuell, sann og unik måte. Når vi Gjennombruddet fra ego Dette forutsetter at vi har opplevet denne indre lyttingen og vet hva intuisjon er? Ja, det forutsetter indre kontakt. Gjennombruddet fra ego til det autentiske og økt indre kontakt er et fenomen som jeg har sett gjenta seg utallige ganger gjennom de årene jeg har jobbet med mennesker. Når et menneske bryter gjennom sin begrensethet skjer det et fenomen som er mer eller mindre likt for alle. Det inntreffer en avspenning, kroppslig og mentalt. Vedkommende føler seg plutselig på plass, hjemme i seg selv, noe som umiddelbart endrer menneskets evne til å være i verden på. Dette skjer ikke som konsekvens av læring, men som avlæring. Vi sviktet i utgangspunktet oss selv, selv om vi gjorde det som en del av en nødvendig overlevelsesstrategi i en tøff barndom. Opprinnelsen til problemet var fremmedgjøringen fra egen indre virkelighet. I dette perspektivet blir ikke problemene våre løst, de blir oppløst i møte med en sannere større virkelighet. For meg er ikke et lykkelig liv avhengig av en lykkelig barndom. Mye kan bli lettere med en god barndom, men et lykkelig liv må velges og vinnes. Utvikling blir avvikling, læring blir avlæring, det personlige oppløses når dypere sannere bevissthet får slippe gjennom. Meditasjon løser ikke våre personlige problemer, men likevel paradoksalt nok oppløser det vårt forhold til dem. Absolutt, jeg kunne ikke ha oppsummert det bedre selv. Eirik Balavoine kan kontaktes på , eirik@balavoine.no. Christine Schjetlein; tlf , christine@5rytmer.no. christine@schjetlein.no 4 VISJON 2006/2 20