Spredning av fremmede karplanter fra veganlegg kartlegging og metodeutvikling

Transkript

1 DN-utredning Spredning av fremmede karplanter fra veganlegg kartlegging og metodeutvikling Oppdragsgiver: Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold

2 Spredning av fremmede karplanter fra veganlegg kartlegging og metodeutvikling DN-utredning Utgiver: Direktoratet for naturforvaltning Dato: Juni 2010 Antall sider: 32 Emneord: Fremmede arter, karplanter, veganlegg, spredning, samferdsel, hagelupin (Lupinus polyphyllus), parkslirekne (Fallopia japonica), kartlegging, overvåkning. Keywords: Alien species, vascular plants, roadsides, dispersal, transport, Lupinus polyphyllus, Fallopia japonica, mapping, monitoring Bestilling: Direktoratet for naturforvaltning, postboks 5672 Sluppen, 7485 Trondheim Telefon: Telefaks: Refereres som: Direktoratet for naturforvaltning Spredning av fremmede karplanter fra veganlegg kartlegging og metodeutvikling. DN-utredning EKSTRAKT: Vegkantene representerer gjerne et første - habitat for invaderende, fremmede arter. De kan dermed være et godt sted for tidlig identifikasjon og registrering av såkalte dørbankere ( door knockers ) -fremmede arter som er i spredning i våre naboland og som foreløpig har uavklart status i Norge. Kunnskap fra overvåkning av vegkanter kan dermed bidra til arbeidet med å identifisere potensielle nye problemarter. Denne utredningen oppsummerer resultatene fra prosjektet Spredning av fremmede kar planter fra veganlegg - kartlegging og metodeutvikling som har hatt som mål å undersøke grad av spredning av fremmede karplanter fra veganlegg til omkring liggende natur og kulturlandskap. Prosjektet omfatter også utarbeiding av metodikk for, og anbe falinger til, videre overvåkning av spredning av fremmede arter. ABSTRACT: The roadsides often represent a primary habitat for invasive, alien species. Hence, they are well suited for early identi fication of so called door knockers - alien species that are spreading in our neighbour countries and currently have an unclarified status in Norway. Knowledge obtained from monitoring roadsides may therefore contribute to identification of potentially new problem species. This report summarizes the project Dispersal of alien vascular plants from road constructions mapping and development of methods, which aims to explore whether vascular plants disperse from road constructions to the surrounding nature and cultural landscapes. The project also includes the development of methods for, and recommendations to, further monitoring of alien species dispersal. Forfatter: Inger Auestad Forside: Inger Auestad ISBN (Trykt): ISBN (PDF): ISSN (Trykt): ISSN (PDF): Layout: Guri Jermstad AS

3 Forord På verdensbasis regnes fremmede arter som en av de største truslene mot naturmangfoldet. Planter er en av de mest artsrike og spredningsdyktige organismegruppene der flere enkeltarter kan påføre betydelig skade med hensyn til både naturmangfold og landbruk, samt annen næringsvirksomhet. Også i Norge er mange fremmede plantearter vurdert til å utgjøre en høy økologisk risiko (Norsk svarteliste 2007), og utgjør blant annet en sentral trusselfaktor for våre verneområder (Riksrevisjonen 2006). Fremmede arter som bevisst eller ubevisst har blitt innført til Norge vil kunne spre seg videre langs samferdselsårer som veg og jernbane, og derfra videre til verneområder og annen verdifull natur som disse samferdselsårene passerer igjennom. Konvensjonen om biologisk mangfold forplikter partene til å; forhindre innførsel av, kontrollere eller utrydde fremmede arter som truer økosystem, livsmiljø eller arter. Dette forutsetter utvikling av verktøy som muliggjør systematisk kontroll av spredning av invasive arter blant annet fra samferdselsårer. Denne utredningen gir et godt metodisk utgangspunkt for videre overvåkning av allerede kjente, så vel som identifisering og registrering av nye, fremmede plantearter i norsk natur. Trondheim, juni 2010 Yngve Svarte 3

4 Forfatterens forord Denne utredningen er gjennomført av Høgskulen i Sogn og Fjordane på oppdrag fra Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. Direktoratet for naturforvalning (DN) har i samarbeid med Statens vegvesen Vegdirektoratet vært ansvarlig for oppfølging av prosjektet på vegne av oppdragsgiver. Takk til Esten Ødegaard i DN og Astrid Brekke Skrindo, Mariane Kokkim, Elisabeth Kongsbakk og Signy Holen for praktisk hjelp og informasjon om arbeidet til Statens vegvesen i forhold til fremmede arter. Knut Rydgren, Rune Halvorsen, Eivind Sønstegård, Anders Often, Oddvar Pedersen, Anne Sverdrup-Thygeson, Odd-Terje Sandlund, Geir Gaarder, Eli Fremstad og Bernt-Erik Sæther takkes for innspill til praktisk til nærming til kartlegging av artene. Hans Erik Svart, Peter Wind, Jesse Kalwij, Claude Lavoie, Maiike de Graaf og Ása Aradóttir takkes for informasjon om tilsvarende arbeid i andre land. Morten Slinde takkes for hjelp med framstilling av kart over artsfunn. Inger Auestad 4

5 Innhold Forord Forfatterens forord Innhold Sammendrag Innledning Definisjoner og motivering for arbeidet Prinsipper for kartlegging og overvåking av natur Metoder Litteratursøk Eksisterende registreringer av invaderende fremmede arter langs veg i Norge Valg av undersøkelsesområde Valg av arter Valg av metoder: hvilke hensyn bør tas? Valg av metode for overordna kartlegging Valg av metode for detaljkartlegging Resultat og drøfting Vegkanter inneholder svarteliste-arter og andre fremmede arter GPS-registrering er velegna for overordna kartlegging Metoder for detaljkartlegging bør velges ut fra kartleggingens formål Anbefalinger til videre arbeid Kilder Nettsider Litteratur Vedlegg Vedlegg 1. Oversikt over registrerte strekninger i overordna kartlegging Vedlegg 2. Oversikt over registrerte fremmede arter Vedlegg 3. Skjema for overordna kartlegging (punkter på vegen) Vedlegg 4. Skjema for kartlegging av spredning langsetter vegnettet Vedlegg 5. Skjema for kartlegging av spredning ut fra vegbane (transekt)

6 Sammendrag Denne rapporten oppsummerer arbeidet med prosjektet Spredning av fremmede karplanter fra veganlegg kartlegging og metodeutvikling. Prosjektet har hatt som mål å undersøke i hvilken grad invaderende fremmede karplanter sprer seg fra veganlegg og til omkringliggende natur- eller kulturlandskap. Prosjektet omfatter også utarbeiding av metodikk for og anbefalinger til videre overvåking av spredningen i de valgte områdene. Arbeidet har i særlig grad vært rettet mot forekomster i og nær veganlegg. Prosjektarbeidet har vært delt i tre faser: Utvikling av metode og avklaring av aktuelle forsøksområder, feltarbeid i utvalgte områder samt bearbeiding og analyse av resultater. Våren 2009 ble aktuelle metoder kartlagt gjennom litteratursøk. Det ble i tillegg opprettet kontakt med personer og miljøer i Norge og utlandet som har kunnskap om forekomst av invaderende fremmede arter og metoder som egner seg for kartlegging og overvåking av slike arter. Naturbasen og Fremmedartsbasen ble konferert for å finne en fruktbar avgrensing av studieområde. I samråd med oppdragsgiver ble det bestemt at undersøkelsene skulle konsentreres om Vestlandet og dekke variasjonen mellom kyst og innland. Det ble i tillegg lagt vekt på å undersøke variasjonen mellom by, tettbygd strøk og rurale strøk. På grunnlag av den overordna kartleggingen ble det metoder for detaljkartlegging prøvd ut i vegkanter ved sårbar /verdifull natur og ved mer trivielle naturtyper. Av de 17 karplanteartene som er registrert som høgrisikoarter i Svartelista 2007 ble de hyppig forekommende artene hagelupin (Lupinus polyphyllus) og parkslirekne (Fallopia japonica) valgt ut som aktuelle arter for utprøving av metoder for detaljert kartlegging og videre overvåking. I sommersesongen 2009 ble det gjennomført kartlegging av i et utvalg vegstrekninger på Vestlandet, både av høgrisiko svartelistearter og av en rekke fremmede arter med foreløpig uavklart svartelistestatus. Arbeidet med kartleggingen viste at det trolig vil være bruk for kartlegging på ulike romlige skalaer, og dermed ulike metoder avhengig av behov for detaljering. På bakgrunn av oversiktskartleggingen (gjennomført med GPS i bil) ble egna strekninger for detaljkartlegging av fremmedartsforekomster valgt ut. For detaljkartleggingen ble det brukt arealbaserte metoder for mengde-registrering av invaderende fremmede arter, knytta til kilometrerings-systemet i vegkanter. Det beskrives en måte å registrere forekomst langsetter vegen, og en måte å registrere forekomst ut fra vegen. Registrering på finere skala i permanent merka prøveflater vil være egna til overvåkingsformål. Den overordnede kartleggingen er prøvd ut langs mange vegstrekninger i Sør-Norge, den mer detaljerte kartleggingen er prøvd ut på et fåtall utvalgte strekninger. Erfaringene fra sommerens feltarbeid blir presentert og drøfta i rapporten, og det blir gitt konkrete råd om hvordan man kan gjennomføre registreringer av invaderende fremmede arter i vegkanter, både på grov og fin skala. For overvåking anbefales primært finskala undersøkelser i faste prøveflater. Erfaringene fra prosjektet tyder på at fremmede invaderende arter til en viss grad sprer seg inn i omkringliggende områder. Det er imidlertid en svært ressurskrevende oppgave å kartlegge denne spredningen med objektive metoder. En løsning vil være å plassere prøveflatene systematisk tilfeldig langs vegstrekninger, med spesielt fokus på om råder med stor risiko for spredning inn i tilgrensende natur (såkalte høgrisikoområder). Dette kan gjøres ved å identifisere potensielle (og reelle) habitat for invaderende fremmede arter, og kombinere det med kunnskap om hvor dokumenterte naturverdier forekommer langs vegen. Prediksjonsmodellering er en velegna metode for å supplere potensielle habitat for invaderende fremmede arter. Det anbefales derfor at en eventuell videreføring av prosjektet omfatter prediksjonsmodellering av utvalgte invaderende fremmede arter, og utvikling av en metode for å identifisere høgrisikoområder. Vegkantene representerer gjerne et første-habitat for invaderende, fremmede arter. De kan dermed være et godt sted for tidlig identifikasjon av såkalte dørbankere (door-knockers); fremmede arter som er i spredning i våre naboland og som foreløpig har uavklart status i Norge. Dørbankere er ikke risikovurdert i Svartelista 2007, men det er et mål for videre arbeid å inkludere slike arter i analyser (Gederaas et al., 2007). Kunnskap fra overvåking av vegkanter kan dermed bidra til arbeidet med å identifisere potensielle nye problemarter i Norge. 6

7 1 Innledning 1.1 Definisjoner og motivering for arbeidet Naturen er dynamisk, og gjennom alle tider har nye arter ankommet og andre forsvunnet ut av ethvert geografisk område. Når vi i dag er i ferd med å rette et spesielt fokus på problemer knyttet til fremmede arter, skyldes det en erkjennelse av at slike arter kan representere en stor trussel mot økosystemer og arter. IUCN definerer fremmede arter som arter, underarter eller lavere taxon som opptrer utenfor sitt naturlige utbredelsesområde (tidligere eller nåværende) og spredningspotensial (utenfor det området den kan spre seg til uten hjelp av mennesket, aktivt eller passivt), og inkluderer alle livsstadier eller deler av individet som har potensial til å overleve og formere seg (Gederaas et al., 2007). Konvensjonen om biologisk mangfold ( opererer med begrepet Invasive alien species (IAS) som defineres som arter som gjennom sin introduksjon og / eller spredning utenfor sitt naturlige, tidligere eller nåværende utbredelsesområde truer biologisk mangfold. I denne rapporten omtales derfor aktuelle problemarter som invaderende fremmede arter. Den norske floraen omfatter ca arter, hvorav ca. 40 % av dem er fremmede, dvs vi kjenner tidspunktet for innføring (Lid & Lid, 2005). I hvilken grad fremmede arter blir invaderende avhenger både av artenes biologi, og av naturforhold på lokal og på regional skala. Antatt problematiske arter er vurdert som høgrisikoarter i Norsk Svarteliste 2007 (Gederaas et al., 2007). Felles for de fleste av høgrisikoartene er at de er introdusert de siste 150 år, og mange av dem er innført gjennom jordbruksdrift eller anleggsvirksomhet. Svartelista omfatter 16 terrestriske karplanter som representerer høg økologisk risiko for økosystemer, stedegne arter, genotyper eller som kan være vektor for andre arter som kan være skadelige for stedegent bio logisk mangfold. De fleste av disse artene er vanlige i forstyrra habitat, for eksempel vegkanter, som derfor er ansett som et svært viktig første-habitat for mange inva derende karplanter. Vegkanter er lysåpne og generelt utsatt for inngrep (f.eks. graving og påkjøring). I forbindelse med utbedringer og nyanlegg blir de også ofte gjort tilgjengelig for invaderende fremmede arter gjennom jordmasser som tilføres, og grøntanleggsplanter som plantes inn. I tillegg til innplanting kommer en del invaderende fremmede arter i vegkanten fra hager, enten via naturlig spredning ut av hagen, eller ved at hageavfall som inneholder rot-fragmenter eller frø dumpes i vegkanten. Arter som har effektiv frøspredning kan spres langt av gårde, både langsetter vegen og ut fra vegen. Lupinarter (Lupinus spp.) er et svartelisteeksempel, mispelarter (Cotoneaster spp.) et annet eksempel på arter som spres langt (Fremstad, 1999). Arter som først og fremst spres vegetativt kan bli meget dominerende lokalt, men vil ikke nødvendigvis ha samme evne til langdistanse-spredning som de frøspredde. Men arter som spirer fra plantedeler representerer en risiko dersom plantene deles opp, og dersom de distribueres med jord. I nyanlegg plantes det gjerne inn arter som ikke naturlig forekommer i norsk natur. Siden 2008 har Statens vegvesen hatt som offisiell politikk å ikke plante inn arter som har høgrisiko-status på Svartelista, slik som rynkerose, platanlønn og lupin ( no/binary?id=12935). De fleste foredlede arter er imidlertid foreløpig ikke risikovurdert, men trolig er langt flere arter problematiske enn de 16 som foreløpig er inkludert på denne lista. Det er derfor grunn til å advare mot bruk av foredlede arter, særlig i grøntanlegg i eller nær sårbare og verdifulle naturområder. Vi kan anta at flere ulike faktorer påvirker sannsynligheten for at invaderende fremmede arter opptrer i vegkanter. Nærhet til bebygd strøk (særlig med veletablerte hager) ser ut til å øke sannsynligheten for forekomst selv om denne sammenhengen ikke alltid er direkte korrelert med avstand fra tettsted (Kalwij et al., 2008). Antakelig spiller også andre faktorer enn rolle enn direkte avstand til tettbebyggelse, slik som alder på bebyggelse. Nærheten til større veganlegg kan også øke risikoen for forekomst av invaderende fremmede arter gjennom planting av grøntanleggsarter og bruk av masser som ofte inneholder frø og fragmenter av uønska planter. At invaderende fremmede arter opptrer i vegkanten kan i seg selv være et problem. Veg kanter kan inneholde verdifull vegetasjon, bl.a. tørre kulturmarks enger (Auestad et al., 2008) med innslag av lys elskende arter som lett konkurreres ut av for eksempel lupinarter (Lupinus spp.). Mer alvorlig er det at invaderende fremmede arter i vegkantene trolig kan spre seg inn i omkringliggende natur. Vegkantene kan både være kilde til innføring av nye arter, og stepping stones for arter som sprer seg ut fra for eksempel hager, etablerer seg i veg kanter 7

8 og så sprer seg videre til annen natur. Hvorvidt vegkanter kun representerer habitat for invaderende fremmede arter, eller om de også representerer spredningskorridorer langsetter og ut fra vegen blir diskutert (Christen & Matlack, 2006). Forskning tyder på at dette avhenger av den aktuelle artens biologi (Christen & Matlack, 2009). Det er med andre ord bruk for kunnskap om hvilken dynamikk slike arter har i vegkanter. Gjennom kartlegging og overvåking av vegkanter kan kunnskapen om disse forholdene økes, samtidig som vegkanter i seg selv er meget godt egna for tidlig avdekking av invasjon av fremmede, terrestriske karplantearter. Siden vegkanter passerer gjennom alle typer av natur, er de en opplagt tilførselskanal for invaderende fremmede arter inn i sårbare naturtyper og områder med store naturverdier. Samtidig forekommer gjerne slike store naturverdier et stykke fra utbygde områder, der det generelt er mindre risiko for forekomst av invaderende fremmede arter. Det er verd å merke seg at verneområder og naturverdier i nærheten av tettbygd strøk trolig er under spesiell risiko for invasjon av invaderende fremmede arter, og slike områder bør trolig ha spesiell oppmerksomhet. 1.2 Prinsipper for kart legging og overvåking av natur I Norge i dag har vi en rekke systemer for overvåking av natur. To sentrale begreper denne sammenhengen er kartlegging og overvåking (Halvorsen, 2009). Med kartlegging menes registrering av mengde og forekomst av en organisme ved et gitt tidspunkt. Kartleggingen får større verdi dersom den gjennomføres på en måte som gjør det mulig å gjøre tilsvarende registreringer ved seinere tidspunkt. Naturovervåking er en systematisk innsamling av data ved hjelp av etterprøvbare metoder, om mulig basert på en hypotese om årsak-virkningsammenheng ( En slik systematisk, gjentatt kartlegging kan dermed gi oss informasjon om dynamikken i et system øker eller minker artenes utbredelse, og hvor fort går endringen. Naturovervåking er spesielt rettet mot biologisk mangfold. Invaderende fremmede arter er en organismegruppe som foreløpig ikke har blitt spesielt fulgt opp med kartleggingsaktivitet. For å avdekke forekomsten av slike arter på et tidlig tidspunkt er det imidlertid viktig å systematisk overvåke naturen, slik at man kan gjøre eventuelle tiltak på et tidligst mulig tidspunkt. 8

9 2 Metoder 2.1 Litteratursøk En kartlegging av overvåkingsaktivitet på terrestriske, invaderende fremmede arter i Norden viste at det ikke finnes noen egen overvåkingsaktiviteter på dette feltet. I Sverige har man nettopp utarbeidet en nasjonal strategi og handlingsplan for temaet. Muligheten for å implementere overvåking av invaderende fremmede arter innenfor eksisterende programmer vurderes som begrensa: De nationella och regionala miljöövervakningsprogrammen kan i mycket begränsad omfattning rapportera fynd av nya främmande arter (Naturvårdsverket, 2008). Det pekes på at de eksisterende overvåkingsprogrammene representerer et fåtall stikkprøver fra hele landet som undersøkes spredt i tid. Dette gjør at første introduksjon for en fremmed art meget sjelden vil bli oppdaget innenfor eksisterende overvåkingsprogram. Per dags dato blir ikke invaderende fremmede arter spesielt overvåket. I Danmark blir overvåking av invaderende fremmede arter gjennomført som en integrert del av det nasjonale overvåkningsprogrammet for naturtyper (NOVANA), i henhold til tekniske anvisninger for overvåkingen (se dk/nr/rdonlyres/2d865c9d-ca9d-4a98-bcc1-2b4f7758d16f/0/ta_besigtigelse_naturarealer.pdf). Utvidelse av eksisterende overvåkingsprogram i Norge for å fange opp invaderende fremmede arter i terrestriske miljø har tidligere blitt vurdert (Qvenild et al., 2008). I denne rapporten pekes det på at det eksisterer flere overvåkingsprogram (bl.a. TOV og 3Q), som trolig kan tilrettelegges for en generell overvåking av fremmede skadelige arter. Samtidig vil en slik tilnærming trolig være lite målretta, i og med at fremmede karplantearter ofte først opptrer i menneskeskapte, ruderate miljø, som i mindre grad er dekka opp av eksisterende overvåkingsprogram. I Canada har forskeren Claude Lavoie med kolleger (pers. medd.) registrert økende utbredelse av takrøyr (Phragmites australis; arten er rekna som invaderende fremmed art i Nord-Amerika) langs veggrøfter ved hjelp av merker og målebånd. De enkelte populasjonene merkes i hver ende, og merkene justeres en gang i året, samtidig som lengden av populasjonene langs vegen måles. Metoden gjør det mulig å estimere økningen i forekomst av takrøyr langs vegen, men ikke eventuell spredning ut fra veggrøfta. Forskeren Jesse Kalwij har kartlagt et spekter av invaderende fremmede karplantearter langs veger i Sør-Afrika ved å bruke store (6 x 25 m) prøveflater som legges i vegkanten i vegens lengderetning. Dekningen av alle forekommende arter registreres i tre delflater (2 x 25 m) per prøveflate, slik at vegetasjonen i ulike avstander fra vegbanen registreres separat (Kalwij et al., 2008). Denne metoden er mer tidkrevende enn opplegget til Lavoie, men registrering av vegetasjonssammensetning gir samtidig et mer komplekst bilde av tilstanden i vegkantvegetasjonen. Generelt kan det skilles mellom undersøkelser der mengden av bare den eller de aktuelle fremmede artene blir kartlagt (jfr. Lavoie), og undersøkelser der hele vegetasjonssammensetningen registreres (Kalwij et al., 2008). Hvilken metode som velges avhenger av formålet med undersøkelsen. Dersom hele vegetasjonssammensetningen kartlegges, kan datamaterialet nyttes til i neste gang å si noe om effekten av den/de fremmede artene på den opprinnelige vegetasjonen. Dette vil trolig være en foretrukket fremgangsmåte i tilfeller der man gjør tiltak for å begrense invaderende fremmede arter, for eksempel gjennom sprøyting med gift, og i områder der vegkant-vegetasjonen i seg selv representerer naturverdier. Slike undersøkelser er imidlertid relativt tidkrevende. En kartlegging kun av mengden av den aktuelle arten er, på den andre siden, mye mindre tidkrevende, men gir ikke mulighet til å vurdere effekten av den fremmede arten og eventuelle tiltak på vegetasjonen. 2.2 Eksisterende regi streringer av invaderende fremmede arter langs veg i Norge Det er gjort en rekke undersøkelser av forekomsten av invaderende fremmede arter i Norge, først og fremst utført av Eli Fremstad og Reidar Elven som på midten av 90-tallet registrerte bl.a. lupinarter (Lupinus spp.), store slireknearter (Fallopia spp), rynkerose (Rosa rugosa) og de store bjørnekjeksartene (Heracleum spp.) (Fremstad & Elven, 1996; Fremstad, 1997; Fremstad & Elven, 1997; Elven & Fremstad, 2000). Dette ble gjort på et tidspunkt da det var lite fokus på slike arter i Norge. Funnene ble koordinatfestet og belegg til dels levert til museenes samlinger, men datagrunnlaget er bare delvis tilgjengeliggjort i nasjonale baser. For de store, fremmede bjørnekjeksartene ble det utarbeidet en egen rapport (Fremstad & Elven, 2006) for å 9

10 øke kunnskapen om deres taksonomi, utbredelse, spredning og etablering i Norge, beskrive virkningen på naturtyper og hjemlige arter og vurdere muligheter for å hindre videre spredning og metoder for bekjempelse. Fremstad og Elven lokaliserte artene og registrerte mengden av dem med hensyn på etableringsgrad (nyetablert, intermediær, veletablert), arealestimat (flate i kvadratmeter eller dekar, eller lineær forekomst målt i meter), populasjonsstruktur (tett, intermediær, grissen) og reproduktivitet (antall reproduktive individer: 0, 1-5, 6-30, >30). Statens vegvesen har gjennomført flere ulike registreringer av invaderende fremmede arter. I Region Nord har det i sommer blitt gjennomført enkle oversiktsregistreringer av tromsøpalme (Heracleum laciniatum/ Heracleum tromsoensis), kjempespringfrø (Impatiens glandulifera), hagelupin (Lupinus polyphyllus) og sibirbjørnekjeks (Heracleum sibiricum) i Sortland og Andenes i Nordland fylke. Arbeidet har blitt koordinert av landskapsarkitekt i Statens vegvesen Region Nord; Elisabeth Kongsbakk. og utført av Landbrukstjenesten Midtre Hålogaland. Miljøvernavdelingen hos fylkesmannen i Nordland skal tilgjengeliggjøre data fra registreringene gjennom Artdatabankens kanaler. I Statens vegvesen Region Vest har landskapsarkitekt Mariane Kokkim koordinert arbeidet med å registrere strekninger i Stor-Bergen funksjonskontraktområde med innslag av invaderende fremmede arter. Her har pilemispel og bulkmispel (Cotoneaster spp.), store slireknearter (Fallopia spp). og bjørnekjeksarter (Heracleum spp.) blitt registrert [sistnevnte trolig mest av arten kystbjørnkjeks (H. sphondylicum) som ikke reknes som en fremmed art i Norge] langs vegnettet i Stor-Bergen funksjonskontraktområde. Disse registreringene er ikke knytta til konkrete geografiske punkter, men til strekninger i vegnettet, og skal legges til grunn for en prioritering av strekninger for bekjemping av invaderende fremmede arter. I Statens vegvesen Region Øst har først og fremst kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum) blitt registrert i store deler av regionen. Bekjempelse av de store bjørnkjeks-artene er inkludert i funksjonskontraktene, eller eventuelt inkludert som et tillegg til disse. Dersom entreprenørene finner nye fore komster rapporteres disse til byggelederen på den respektive funksjonskontrakt. Også parkslirekne (Fallopia japonica) blir stedvis registert (og bekjempet). Sommeren 2009 har studenter fra UMB og Høgskulen i Hedmark kartlagt kjempespringfrø (Impatiens glandulifera), parkslirekne (Fallopia japonica), hagelupin (Lupinus polyphyllus) og russe kål (Bunias orientalis) i noen deler av Oppland, Hedmark og Akershus koordinert av Grete Sponga og Turid Winter-Larsen i Statens vegvesen. I tillegg regi strerte Astrid B. Skrindo de samme artene i Follo funksjonskontrakt område (Akershus). Region midt (kontaktperson Hanne Mørck) og region sør (kontaktperson Mari Dørsdal) har gjennomført kartlegging av bl.a. store bjørnekjeksarter i enkelte områder. Ellers har Region Sør hatt fokus på boersvineblom (Senecio inaequidens). De fem regionene skal i løpet av 2010 utarbeide handlingsplaner for sine prioriteringar i arbeidet med invaderende, fremmede arter. Høgest prioritet gis til kartlegging av arter i forbindelse med funksjonskontrakter og i tilfeller der bekjempelse samordnes med Fylkesmannen. Kort oppsummert er det gjennomført ulike registreringer av invaderende fremmede arter i Norge, men det eksisterer per i dag ikke noe etablert program eller omforente metoder for slik kartlegging. 2.3 Valg av undersøkelsesområde Det var ønskelig at metodeutprøvingen skulle gjennomføres i et representativt undersøkelsesområde der viktige (regionale) gradienter ble dekka inn. Det ble gjennomført overordna kartlegging i deler av Sør- og Midt-Norge, med spesiell vekt på Sogn og Fjordane og Hordaland (se oversikt over registrerte strekninger i Vedlegg 1). Metodikk for detalj-kartlegging ble også prøvd ut i disse to fylkene. De dekker inn den klimatiske variasjonen mellom kyst og innland, samt variasjonen mellom stor by (Bergen), mindre byer / tettsteder (Sogndal, Voss, Førde osv.) og grisgrendte strøk utenfor tettstedene. I tillegg omfatter undersøkelsesområdet områder med ulik verneverdi (naturreservat/ landskapsvernområde/ viktig naturtype) i tillegg til områder som ikke er har dokumenterte naturverdier eller formell vernestatus. Både grad av urbanisering og forekomst av dokumenterte verneverdier vil påvirke sannsynlighetene for at invaderende fremmede arter kan ha negativ effekt på biologisk mangfold. 10

11 2.4 Valg av arter I dette arbeidet har det blitt fokusert på arter som er rekna som høgrisikoarter på Norsk Svarteliste Dette er arter som har blitt klassifisert som å ha negativ innvirkning på biologisk mangfold, og som det derfor er grunn til å følge med på og forhindre spredning av. For utprøving av metoder for detaljert kartlegging valgte vi å fokusere på to arter: Fallopia japonica (parkslirekne) og Lupinus polyphyllus (hagelupin). I tillegg til å være høgrisikoarter på Norsk Svarteliste 2007, er disse artene vanlig forekommende i undersøkelsesområdet (basert på litteratursøk, tidligere undersøkelser og informasjon i Artskart.no). 2.5 Valg av metoder: hvilke hensyn bør tas? I valg av metoder for kartlegging og overvåking av invaderende fremmede arter er det viktig å avklare formålet med overvåkingen: vil man gjøre en oversiktskartlegging for å registrere hvor arten finnes på regional skala, eller vil man gjøre en detaljkartlegging slik at man kan fange opp endringer i lokal forekomst? Dette er to ulike mål som fordrer ulike metoder. I denne rapporten beskrives en enkel metode for kartlegging på overordna skala ved hjelp av GPS. Denne metoden er rask og enkel og gir en verdifull oversikt på regionalt og nasjonalt nivå. Men den er ikke egna til detaljkartlegging av endringer over kortere tid eller på finere romlig skala, og dermed lite egna til for eksempel oppfølging av skjøtselstiltak eller overvåking av konkrete risikoområder der det er fare for spredning inn i tilgrensende natur. Ved bruk av vanlig tilgjengelig GPS-teknologi har registreringene vanligvis en feilmargin på 3-6 m, men feilmarginen kan bli så stor som 50 m dersom punktet ligger nær en fjell-skjæring som skjermer for satellitt-signalene. Feilmarginen er dessuten større midt på dagen enn morgen og kveld. En rask og grovkornet metode som registrering med GPS vil med andre ord ikke kunne fange opp endringer på finere skala enn metodens feilmargin, og endringene vil dermed måtte være svært grove for at de skal slå ut. Det er derfor argumenter for å bruke mer finkorna registreringsmetodikk dersom målet er å avdekke endringer i forekomst av en art over kortere tidsrom eller på finere romlig skala. Metoder for detaljkartlegging bør gi et kvantitativt mål på mengden av arten, og må være replikerbar (enkel og objektiv). Den ideelle metoden gir resultater som er sammenliknbare for de ulike observasjonene, slik at endringer i forekomst (indikatorvariabel) lett observeres. For detaljkartlegging må man ta stilling til tre ulike faktorer: 1. valg av observasjonsenhet (ofte: faste prøveflater (arealbasert) vs. bestandsbasert) 2. valg av indikatorvariabel (ofte: telling av individ vs. dekning i ruter) 3. valg av aspekt (her: utbredelse langsetter veg vs. utbredelse ut fra veg) Nedenfor følger en beskrivelse av metodene som ble valgt for henholdsvis overordna kartlegging og detaljkartlegging i prosjektet Valg av metode for overordna kartlegging For overordna kartlegging ble koordinater for funn av invaderende fremmede arter registrert som vegpunkt ved hjelp av Garmin Etrex GPS, UTM(WGS84) Sone 32. GPS-en lagrer koordinatene knyttet til observasjonen (vegpunktet). Disse dataene lastes inn i dertil egna programvare, og kan bearbeides der eller eksporteres til annen programvare (Excel, ArcGIS, etc.). De fleste aktuelle artene er store og lett synlige fra bilvinduet, og dersom registreringene kan gjennomføres når arten blomstrer, letter det registreringene ytterligere Valg av metode for detaljkartlegging I detaljkartleggingen ble mengden av studiearten estimert. Det ble gjort forsøk på telling av individ, men mest fokus ble satt på registrering av forekomst i faste, mindre prøveflater, både mengde langs etter vegen (Del 1) og ut fra vegen (Del 2). For begge delene gjelder det at de faste prøveflatene knyttes til parselleringssystemet i vegkanter, der alle vegstrekninger er inndelt i hovedparseller som så er videre inndelt i parseller på 500 m. Prøveflatene plasseres i bestemt avstand fra kilometrerings-skiltene og merkes permanent med underjordiske metallrør slik at de kan gjenfinnes (evt. med metalldetektor) seinere. Den tidvis/stedvis store usikkerheten til GPS- registreringer gjør det til et uegnet verktøy for å gjenfinne faste punktet i denne skalaen. Mengden av arten i de faste prøveflatene estimeres på en grov 11

12 skala i forhold til hvor mye den dekker av prøveflaten (ikke knytta til rotfesting, men til faktisk areal som dekkes av plantedelene). Vi klassifiserte mengden av arten mellom 0 til 3, der 0 = ingen forekomst 1 = dekning <25% 2 = dekning 25-75% 3 = dekning >75% Del 1. Mengde langsetter veg. Innenfor hver 500 m parsell avgrenses 5 seksjoner på 100 m (se Fig 1). Hver av disse seksjonene deles så inn i 10 del-seksjoner med 10 m utstrekning. Disse bitene avgrenses 3 m fra vegbanen, slik at observasjonsenheten blir 30 m 2 (10 x 3 m). Innenfor denne enheten regi streres dekningen av arten i forhold til de fire klassene. Samme vurdering gjøres i totalt tre delseksjoner, Figur 1. Plassering av prøveflater for finskala overvåking av invaderende fremmede arter i vegkanter. Nederst vises hvordan en parsell tenkes delt opp i fem like store seksjoner (à 100 m). I midten vises hvordan en slik seksjon kan deles inn i underseksjoner (10 lengde x 3 m bredde). Dekning av arten registreres i hver underseksjon på en firedelt skala (del 1). Øverst vises hvordan et transekt kan legges vinkelrett på vegens retning, der dekning av arten i ruter på 1 x 1 m registreres (del 2) på samme grove skala som i del 1. Transektet kan i prinsippet forlenges så langt man vil for å fange opp spredning av arten inn i omkringliggende naturområder. 12

13 som gjerne kan ligge inntil hverandre. Dersom hver seksjonen representeres av tre delseksjoner, vil totalt 15 permanente flater på 30 m 2 eller 30% av arealet i parsellen bli registrert. Observasjonsflatene merkes permanent med underjordiske metallrør. Ved registering kan man visuelt avgrense flatene med målebånd og tommestokker (se Fig 2). Del 2. Mengde ut fra veg. Mengden av arten i ulike avstander til vegen kan registreres ved hjelp av transektanalyser. Ei linje trekkes vinkelrett på vegens retning, og mengden av arten i avgrensa 1 m 2 flater registreres på skala fra 0 til 3 (som i del 1). Transektene merkes perma-nent i hver ende, og kompassretningen noteres. Visuell avgrensing kan gjøres med målebånd i og tommestokker (se Fig 2). I metodeutprøvinga ble mengden av artene notert i flater plassert 1, 2, 3, 4, 5 og 10 m inn fra vegbanen. Første flate (1 m) ble plassert helt inntil vegbanen og strakte seg en meter inn fra denne. Det ble syste matisk plassert et transekt ved starten av hver registrert delseksjon, totalt 15 transekter per parsell. Eventuelle forekomster lenger fra vegbanen ble notert for hvert transekt. Transektet kan i prinsippet forlenges så langt man vil for å fange opp spredning av arten inn i omkringliggende naturområder. Figur 2. Mengden av arten (her: hagelupin, Lupinus polyphyllus) i forhold til avstand fra vegen ble analysert i 1 x 1 m ruter lagt langs et langs et transekt plassert vinkelrett på vegen. Mengden av arten ble registrert på en grov skala innenfor hver rute. Tommestokker gir en enkel visuell avgrensing, ellers kan også analyserammer av ønska størrelse benyttes. Foto. Inger Auestad 13

14 3 Resultat og drøfting 3.1 Vegkanter inneholder svarteliste-arter og andre fremmede arter I Norsk svarteliste 2007 er 17 karplanter ført opp som høgrisiko arter. Mange av disse artene er vanlige i vegkanter, men har ulike regionale tyngde punkt. Majoriteten av registreringer i dette prosjektet ble gjort på Vestlandet, og her forekom fortrinnsvis lupin (mest hagelupin Lupinus polyphyllus, på kysten også sandlupin L. nootkatensis) og store slireknearter (mest parkslirekne Fallopia japonica). I tillegg ble spanskkjørvel (Myrrhis odorata), japanpestrot (Petasites japonica) og skogskjegg Aruncus dioicus stedvis observert (se Fig 3). En oversikt over funn gjort i kartleggingen finnes i Vedlegg 2 og i Fig 4. Dataene er også tilgjengeliggjort gjennom Artsdatabanken. Kjempebjørnkjeks (Heracleum mantegazzianum) ble funnet bare på en lokalitet (Fig 5) og er foreløpig ikke vanlig på Vestlandet. I Trøndelag og på Øst landet, derimot, har arten i seinere år blitt så vanlig at den stedvis representerer et helsemessig problem. I Østlandsområdet ble det i prosjektet observert store mengder av store slireknearter (Fallopia spp.) og hagelupin (Lupinus polyphyllus), i tillegg til kanadagullris (Solidago canadensis). Rynkerose (Rosa rugosa) er plantet ut i veganlegg en rekke steder, men ble i prosjektet ikke observert i spredning langs vegen. I prosjektet ble det ikke fokusert på eller registrert forekomst av fremmede treslag, men stedvis ble det observert mye småplanter av gran (Picea spp.) og platanlønn (Acer pseudoplatanoides) på vegskulderen. Skjøtsel vil generelt hindre trær i å oppnå reproduktiv størrelse i vegkanter, men det kan likevel ikke avvises at vegkanter kan fylle viktige funksjoner også for fremmede treslag, med eller uten avklart svartelistestatus. Figur 3. Japanpestrot (Petasites japonicus) sprer seg langs vegnettet, men spredningen er sparsom siden den etter alt å dømme ikke setter modne frø i Norge. Arten introduseres trolig som utkast fra hager, og spredningen foregår med rotskudd. Innenfor japanpestroten ser vi skudd av parkslirekne (Fallopia japonica). Jølster kommune, Sogn og Fjordane. Foto. Inger Auestad 14

15 Figur 4. Kart over funn av fremmede arter i prosjektet. Innfelt kart viser alle funn, hovedkartet funn i Hordaland og Sogn og Fjordane (området som ble mest inngående undersøkt). De to vanligste artene, parkslirekne (Fallopia japonca) og hagelupin (Lupinus polyphyllus) er merket med ulike symbol, mens alle andre arter har fått samme signatur. For en nøyaktig oversikt over arter og funnstedslokaliteter, se Vedlegg 2. 15

16 Figur 5. Kjempebjørnkjeks (Heracleum mantegazzianum) representerer et stort problem på Østlandet og i Trøndelag, men har foreløpig bare fire kjente lokaliteter langs vegnettet i Bergensområdet. Nestun, Bergen kommune, Hordaland. Foto. Inger Auestad Vi observerte en del eksempel på at svartelistearter hadde etablert seg i vegkantvegetasjon med stor naturverdi, for eksempel ble hagelupin (Lupinus polyphyllus) observert i artsrike tørrengvegkanter (Fig 6). Vurderinger av hvorvidt slike arter sprer seg videre inn i tilgrensende natur er vanskeligere å gjøre med sikkerhet. Funn som ble gjort av parkslirekne (Fallopia japonica) i kanten av naturreservat i Hordaland (Rambjøra sumpskogsreservat, Bergen kommune og Uranes edellauvskogsreservat, Granvin kommune, Fig 7) vitner uansett om risiko for spredning inn i verdifull natur. I tillegg til de økologiske høgrisikoartene som er oppført på Svartelista, ble en rekke andre fremmede arter observert i vegkanter på Vestlandet. Mange av disse artene er grøntanleggsrømlinger, hage- og anleggsplanter som har evne til å forville seg ut i semi-naturlige og naturlige habitat. Blant de vanligste artene var en rekke Spiraea-arter (Fig 8A), fortrinnsvis arter fra Spiraea sect. Spiraria [omfatter gamle sorter med avlange blomstertopper i rødt eller kvitt, eks. billiardspirea (S. billiardii) og douglasspirea (S. douglasii)]. Men også mer moderne Spiraea-arter og -sorter fra seksjon Chamaedryon og Calospira ble observert forvilla i vegkanter. Skogskjegg (Aruncus dioicus) og rognspirea (Sorbaria sorbifolia) ble også stedvis observert i vegkanter. 16

17 Figur 6. Hagelupin (Lupinus polyphyllus) kan invadere verdifull vegkantvegetasjon, som her på Hafslo, Luster kommune, Sogn og Fjordane der den har spredt seg inn i en artsrik tørrengvegkant. Foto. Inger Auestad Figur 7. På motsatt side av vegen for Rambjøra sumpskogsreservat i Bergen vokste frodige bestand av parkslirekne (Fallopia japonica). Denne arten kan vokse relativt fuktig og har dermed potensiale til å spreie seg inn i reservatet. Målrettet overvåking av invaderende fremmede arter bør trolig rettes inn mot slike lokaliteter der naturverdiene er store og trusselen mot mangfoldet reelt. Foto. Inger Auestad 17

18 Gyvel (Cytisus scoprarius) er en annen art som tidligere har vært rapportert som forvilla på Sørlandet, men som ble observert i prosjektet og som ser ut til å være i spredning på Vestlandet (Fig 8B). Vi fant også en god del gamle, forvilla stauder som dagfiol (Hesperis matronalis). Stedvis kan man gjøre enkelt-observasjoner av store prangende stauder som kjempemjødurt (Filipendula kamtschatica) og valurt (Symphytum officinale), Fig 9. Generelt kan man si at de fleste invaderende, fremmede karplantene som opptrer i vegkantene er flerårige, store og lett gjenkjennelige planter. De har effektiv spredning av diasporer (frø eller andre plantedeler som kan skyte dersom de spres), dvs. at de spres effektivt, både generativt og/eller vegetativt. En del invaderende arter har foreløpig ikkje formert seg ved hjelp av frø, men med forventa klimaendringer kan de på sikt komme til å greie det også her hos oss. De er herdige i forhold til klima og de regenererer lett etter greinknekk eller andre fysiske påkjenninger. Mange tåler tørre vokseforhold. Klipping av de ytterste delene av vegkanten holder gjerne plantene borte eller nede slik at de ikke kan formere seg med frø eller dominere over andre planter. Men >3 m vekk fra vegbanen kan bestandene bli store og dominerende og fortrenge annen vegetasjon og lage frø og dermed bli kilde til videre spredning. 3.2 GPS-registrering er velegna for overordna kartlegging Invaderende fremmede karplanters størrelse gjør dem generelt lette å observere fra avstand, og enkle å registrere fra for eksempel bil. Utprøving av GPS for oversiktkartlegging viste at dette er en god og effektiv måte å registrere forekomsten av slike arter på i vegkanter. Dersom man registrerer bare en art, kan man i teorien bare kjøre og klikke hver gang man ser et objekt uten å notere mer informasjon. Slike punktdata er i utgangspunktet ikke egnet til registrering av polygoner, men kan tilpasses registrering av større bestand ved at man klikker gjentatte ganger ved passering. En slik tett vegpunkt-sverm kan så defineres som et større bestand ved hjelp av for eksempel ArcGIS. Figur 8. A. I mange vegkanter vokser forvilla hageplanter, blant annet ulike Spiraea-arter (Spiraea spp.). De færreste av disse artene er foreløpig risikovurdert, men mange er svært vitale og greier seg godt. B. Gyvel (Cytisus scoparium) er ikke en svartelisteart hos oss, men den er i spredning på sørlandskysten og ble i prosjektet registrert i spredning bl.a. i nyanlegg langs E39 på Stord. Som andre erteplanter kan den etablere seg på nærings-fattige steder siden den binder nitrogen. I tillegg produserer den mye frø som kan ligge lenge i jorda i påvente av vilkår for spiring. Her ser vi forvillede planter i en vegkant på Njøs, Leikanger kommune, Sogn og Fjordane. Foto. Inger Auestad 18

19 Enkle vegpunkt-registreringer er mulige å gjøre mens man kjører bil, men presisjonen og trafikksikkerheten blir bedre med egen sjåfør. Ofte vil det være praktisk å registrere flere ulike arter når man er ute på observasjonstur. Da blir det nødvendig å registrere hvilke arter som er observert for hver unike kode, og dette gjøres i skjema, bok eller på såkalt voice recorder (må da transkriberes i etterkant). Skjemaet som er utviklet for notering av slik informasjon (se Vedlegg 3-5) inneholder kolonner for kart-koordinater, men det anbefales heller at disse data lastes direkte ned fra GPS. Det er mulig å notere annen informasjon (veg- og parsellnummer, tilgrensende vegetasjon, mulige spredningsveger vekk fra vegen etc.) for hver observasjon, men det vil ta lenger tid og må vurderes om er nødvendig. Statens vegvesen nylig har utviklet et system der kartkoordinater for et gitt vegpunkt kan omsettes direkte til kilometreringsinformasjon (pers. medd. Astrid B. Skrindo, Statens vegvesen). Dette gjør notering av veg- og parsellinformasjon overflødig. Ved registrering må man også vurdere om bare en, eller begge sider av vegen skal registreres. Registrering av begge sider av vegen kan angis med høgre eller venstre (relatert til retningen på kilometreringen). Erfaringsmessig er det lett å overse forekomster på motsatt side av vegen, i sær på breie veger der farten er høg, og usikkerheten ved registreringen blir større. På strekninger med høg fartsgrense er det vanskelig å gjøre nøyaktige registreringer fra bil. For å oppnå sikre data bør det trolig benyttes merka kjøretøy og lavere fart (dersom det er mulig). Enkelte ganger kan det være vanskelig å vurdere om invaderende fremmede arter i vegkanten egentlig bare er en del av tilgrensende hagebeplantning (Fig 10). Her må man bruke skjønn, men dersom arten klart har etablert seg utenfor hagens grenser må den kunne reknes som forvilla, selv om kilden til spredningen ligger ganske nær. Figur 9. Valurt (Symphytum officinale) er ikke definert som svartelisteart i Norge, men i Finland er den med på listen over arter som myndighetene advarer mot å dyrke (Info fra Finlands miljöcentral). Arten er stor og dominerende og lett å observere fra bil. I bakgrunnen ses hagelupin (Lupinus polyphyllus). Naustdal kommune, Sogn og Fjordane. Foto. Inger Auestad 19

20 Figur 10. I nærheten av enkelte hager kan vegkantene inneholde mengder av fremmede arter som trolig har blitt introdusert fra hagen. På bildet sees parkslirekne (Fallopia japonica), kjempemjødurt (Filipendula kamtschatica) og platanlønn (Acer pseudoplatanoides). Tvers over vegen vokste japanpestrot (Petasites japonica). Selv om det i dette tilfellet er enkelt å finne kilden til artene, nemlig den nærmeste hagen, representerer spredning ut i vegkanten et første steg i spredning ut til tilgrensende naturområder. I dette tilfellet hadde parkslirekne spredd seg ned til elva Jølstra som passerer 20 m unna. Vassenden, Jølster kommune, Sogn og Fjordane. Foto. Inger Auestad 3.3 Metoder for detaljkartlegging bør velges ut fra kart leggingens formål Ved bruk av mer finkorna registeringsmetodikk kan man gjøre ulike valg med hensyn på valg av observasjonsenhet (areal- eller bestandsbasert, størrelse på prøveflater) og valg av observasjonsparameter (telling av individ eller registrering av dekningsgrad). I tillegg må metoden være tilpassa det aspektet undersøkelsen skal belyse; for eksempel spredning langs veg versus spredning ut fra vegområdet. I denne studien prøvde vi ut ulike varianter av observasjonsenheter, observasjonsparameter og metoder for vurdering av ulike aspekt. Det ble gjennomført fullskala utprøving på hagelupin (Lupinus polyphyllus) på Evanger, Hordaland fylke (Fig 11), i tillegg til mer avgrensa utprøving på Hafslo i Luster, Sogn og Fjord ane og på parkslirekne (Fallopia japonica) på Vassenden i Jølster, Sogn og Fjordane. Under søkelsene ga kvantitative mål på mengden (dekningsgraden) av artene i kilometrerings- strekningen. Det anbefales generelt at observasjonene knyttes til kilometeringssystemet i vegkantene, slik at under søkelsesområdet lett lokaliseres gjennom informasjon om vegnummer, hovedparsell og kilometrering. 20

21 Figur 11. Oppmåling av seksjoner i for detaljstudier. Her er en 50 m seksjon målt opp, med start ved parselleringsskilt. Innenfor 50 m-strekningen avgrenses strekninger på 10 x 3 m, og innenfor disse gjøres en vurdering av dekningsgraden på en grov skala. Evanger, Voss kommune, Hordaland. Det anbefales å registrere forekomst av studieartene i faste prøveflater. Innfelt vises et eksempel på registrering av hagelupin (Lupinus polyphyllus) i 1 m 2 rute. Arten dekker ca 20 % av ruta, og gis dermed forekomst 2 (mellom 25 og 75 % dekning i ruta). Dekningsgrad er et godt mål på artens vitalitet og dominans i vegetasjonen. Foto. Inger Auestad I motsetning til registreringer på grov skala, der observasjonsenheten gjerne kan være parsellen observasjonen er gjort innenfor, vil det være nødvendig med finere observasjonsenheter for detaljundersøkelser. Arealbaserte observasjoner, der mengden av arten registreres i et gitt areal, anbefales. I prosjektet ble to størrelser av prøveflater benyttet, 3 x 10 flater for registrering av utbredelse langs vegen, og 1 x 1 m ruter i transekt for utbredelse ut fra veg. For overvåking bør man merke prøveflatene permanent, for eksempel med underjordiske metallrør som kan gjenfinnes med metalldetektor. Alternativt til arealbaserte undersøkelser kan man gjøre bestandsbaserte evalueringer av mengde, der man registrerer størrelsen på et gitt bestand (for eksempel som utstrekning langs veg (målt i m) eller som areal av bestandet (målt i m 2 ). Problemet med bestandsbasert observasjon er at det fordrer en nøyaktig oppmåling/oppmerking av bestandet ved hver observasjons-hendelse. Vanlig GPS er for unøyaktig til å kunne brukes til slike oppmålinger, dermed er man nødt til å tegne opp bestandet på kart eller på en portabel PC med egna programvare på grunnlag av eksisterende kart eller (helst) flyfotogrunnlag. I prosjektet ble denne metoden prøvd ut på forekomster av hagelupin (Lupinus polyphyllus) på Hafslo, Luster kommune (Fig 12). Siden oppløsningen av flyfotoene vil begrense nøyaktigheten av oppmålingen, vil resultatene være beheftet med en ganske stor usikkerhet. Metoden vil kunne brukes til undersøkelser av et avgrensa antall bestand, men er for arbeidskrevende til å være godt egna for mer utstrakt kartlegging. 21