Årdalsvassdraget i Hjelmeland kommune, Ryfylke: Tiltak og tilrettelegging i kvitler for bedret fiskeproduksjon

Transkript

1 UNI RESEARCH AS UNI RESEARCH AS LABORATORY OF LABORATORIUM FOR FRESHWATER ECOLOGY AND FERSKVANNØKOLOGI OG INLAND FISHERIES (LFI) INNLANDSFISKE (LFI) Thormøhlensgt. 49, N-5006 Bergen, Norway Thormøhlensgt. 49, 5006 Bergen Phone: Tlf Årdalsvassdraget i Hjelmeland kommune, Ryfylke: Tiltak og tilrettelegging i kvitler for bedret fiskeproduksjon Bergen Vedlagt finnes forslag til tiltak for å bedre tilgangen for fisk og fiskeproduksjonen i Øynåkvitlen, bekk ved Sagjå og Smith-åna. Beskrivelsen av de foreslåtte arbeidene er å betrakte som veiledende, fordi en rekke valg og avgjørelser nødvendigvis må tas underveis og tilpasses etter forholdene på stedet. Det vil også være avgjørende for et godt resultat at det legges opp til god kommunikasjon mellom LFI Uni Miljø og de som skal utføre arbeidene lokalt, både før og under gjennomføringen av tiltakene. Det anbefales at erfarne fiskebiologer tar del i arbeidet og anviser på stedet. Mvh Gunnar Bekke Lehmann, Bjørnar Skår og Ulrich Pulg LFI Uni Miljø

2 1 Vurdering av kvitler for tiltak Den ble det gjort en gjennomgang av kvitler i Årdalsvassdraget med tanke på å rangere dem i forhold til egnethet for gjenåpning og andre tiltak. Gjennomgangen ble utført som en befaring og enkel bonitering av 10 kvitler og sidebekker som ble ansett som mest aktuelle å vurdere mht. egnethet for tiltak. Vannføringen var forholdsvis lav i Årdalsvassdraget under befaringen av kvitlene i august Ved Kaltveit i øvre del av Storåna var vannføringen litt over 2 m 3 /sek. og ved Leirberget lå den på ca. 5 m 3 /sek. Dette var en avgjort fordel for vurderingsgrunnlaget, fordi det bidro til å gi et realistisk visuelt inntrykk av vannføring og vannstand i en lavvannføringssituasjon. Det kom tydelig fram i løpet av befaringen at flere av kvitlene manglet synlig vannføring i hele eller deler av løpet ved dette vannføringsnivået. Skulle det på slik vannføring vært ledet vann inn i tørrlagte sideløp, ville det være vanskelig å forhåndsberegne nøyaktig hvor mye av vannet som bare ville forsvinne rett ned i grunnen før det fikk gjøre nytte gjennom å skape vanndekkete arealer og fiskehabitat. Dette er en reell problemstilling, siden vann til mange av sideløpene vil måtte tas ut fra hoveløpet der vannføringen også kan være periodevis marginal. For å sikre vannføring i tørrlagte sideløp vil det antakelig ofte kreves omfattende og dyrt anleggsarbeid, bl.a. tetting i bunnen. Ut fra dette ble det bestemt å prioritere for tiltak kvitler som har en eller flere av følgende egenskaper: 1) Kvitler som har vanndekkete arealer selv ved lav vannføring i hovedvassdraget 2) Kvitler med stort potensielt produksjonsareal for ungfisk 3) Kvitler der tiltak sannsynligvis gir et godt kost/nytte forhold En kom da fram til følgende rangering for de tre mest aktuelle lokalitetene (Tabell 1): Tabell 1: Kvitler og bekker i Årdalselven vurdert i august 2012, for gjenåpning og/eller tiltak. Lokalitet Ca areal Prioritet Rangering Begrunnelse Øynåkvitlen 1200 m 2 Høy 1 Vanndekket areal i mesteparten av løpet. Utløpet av kvitlen er gyteområde allerede. Tiltak er opprensing av mudder/planter og leding av vann inn i vannløpene. Kvitle/bekk ved Sagjå 800 m 2 Høy 2 Vanndekket areal flere hundre meter (befaring ca 300 m). Ungfisk av aure observert, særlig i nedre 100 m. Tiltak er utbedring av mulig vandringshinder under kulvert, evt. også utlegging av skjul og begrenset mengde gytegrus. Smith-åna 2000 m 2 Høy 3 Vanndekket areal i hele løpet. Aure og laks observert. Tiltak er bedring av tilgangen for fisk nede i utløpet (lage renne ), og styring av utløpsstrømmen inn i hovedelven ("lokkestrøm"). I tillegg utlegging av trær som skjul. Rangering 1, 2 og 3 er gitt til kvitler/bekker som allerede har vannføring og fisk. Løpene kan optimaliseres med tiltak som ikke er spesielt omfattende. Det handler i stor grad om å bedre eksisterende tilgang og habitatkvalitet for fisken. Lokalitetene har forholdsvis små arealer sammenlignet med de større kvitlene, men siden tiltakene er enkle, anses de å ha et godt kostnytteforhold. De to kvitlene som har størst lengde og areal, og klart størst potensial for fiskeproduksjon, er Soppalandskvitlen med en lengde på ca. 950 m og et areal på ca m 2, og Eglandskvitlen med godt og vel halvparten av dette. Et opplegg for reetablering av Soppalandskvitlen

3 er tidligere gjennomgått i eget notat, og en tilsvarende utredning bør gjøres for Eglandskvitlen når/hvis det skulle bli avklaret at denne er aktuell for gjenåpning. 2 Øynåkvitlen Øynåkvitlen (Figur 1/nr. 4, og Figur 2) er midlertidig rangert som nr. 1 for tiltak. Øvre del av kvitlen har flere små løp som stedvis har gytegrus. Utløpet av kvitlen kommer inn i hovedvassdraget like ovenfor broen på Kaltveit. Kvitlen har her grusbunn, men denne er nesten helt dekket av vannplanter og mudder. I dette området er det også en kulp som er standplass for fisk. Rett nedstrøms utløpet av kvitlen ligger det et gyteområde, og det er sannsynlig at dette kan bli utvidet etter tiltak. Tiltak: 1) Rense utløpet ved å grave ut planter og mudder. Det må vurderes om underlaget ved elvebredden er stabilt nok til at det kan benyttes en lett gravemaskin til dette arbeidet. Alternativt kan 3-4 personer gjøre jobben manuelt vha spade og grafse. Materialet som tas ut bør så langt mulig deponeres på land, slik at det ikke slammer elven unødig mye nedstrøms. Grusen som har ligger under plante- /mudderlaget kan være hardpakket. Det vil være nødvendig å lufte/harve denne. 2) Senke terskelen på utløpet av kulpen som ligger like ved innkjøringen til den dyrkete marken på Øynå. Hensikten er å gjøre kulpen litt grunnere og å få litt mer fall gjennom kulpen, slik at strømhastigheten øker noe mot bunnen. Dette, i kombinasjon med noe høyere vanngjennomstrømning (se pkt 3), antas å ville gi bedre utskylling av materiale som ellers ville ha sedimentert, slik tilfellet er i dag. Arbeidet utføres vha spade og grafse. Det graves først en ca 20 cm dyp renne ut fra kulpen, og deretter observeres effekten av dette i kulpen. Så graves rennen evt. dypere om nødvendig. 3) Det lages en liten demning der denne er indikert i Figur 1. Det er mulig at det også må demmes et par andre steder i dette området. Hensikten er å forhindre at vannet tar korteste vei ned igjen til hovedløpet, og å lede det videre inn på kanalene som fortsetter gjennom skogholtet. Samtidig må det graves bort en del jordmasse og kvist som har lagt seg opp og som i dag blokkerer inngangen til den indre av kanalene. Demningen(e) lages av trykkimpregnert material, ved at det slås ned påler som liggende tverrbord festes til. På vannsiden av demningen legges det om nødvendig grus som tetning. Det er vanskelig å beskrive dette arbeidet nærmere i detalj. En må i stedet begynne med å gjennomføre tiltaket som beskrevet her, og så observere resultatet og gjøre de nødvendige justeringer for å lede vannet riktig vei. 3 Bekk ved Sagjå I nedre del av bekken ved Sagjå (Figur 1/nr. 2), er det registrert at det står en del aureunger. Det ble imidlertid under befaringen i 2012 ikke sett aureunger i den delen av bekken som ligger på oppsiden av veien. Det antas derfor at tettheten av fisk er en god del lavere i øvre del av bekken enn nederst. Bekken er bare et par meter bred, men den potensielt fiskeførende strekningen er antakelig minst lang, -kanskje mer. Tiltak: 1) Et viktig tiltak i denne bekken vil være å sikre at ikke kulverten under veien utgjør et vandringshinder for fisk. I dagens situasjon er steinsettingen i utløpet fra kulverten på nedsiden et mulig stengsel for passasje av fisk, særlig for småfisk og ved lav vannføring (Figur 3). Tiltaket vil bestå i å lage en terskel i utløpet av kulpen på nedsiden av veien, slik at vannstanden i kulpen heves med cm. Terskelen lages med en forsenkning eller liten åpning ved dyprennen i utløpet, som samler vannet på lav vannføring (Figur 4). I tillegg kan det vurderes å endre plasseringen til steinene i steinsettingen nederst i kulverten slik at det blir enklere for fisken å passere/hoppe forbi. Alternativt kan steinsettingen erstattes av en tverrvegg med lavvannsrenne (Figur 4).

4 2) Lengre oppe i bekken kan en vurdere å legge ut steingrupper og hugge ned mindre trær som legges ut i bekken som skjul for fisken. Det kan i dette området evt også legges ut små felter med gytegrus av størrelse 8-16 mm (20 %) og mm (80 %). 4 Smith-åna Smith-åna (Figur1/nr. 10) er karakterisert av et forholdsvis hurtigstrømmende innløpsparti som etter hvert går over i en mer stilleflytende kulp. Utløpet fra kulpen flyter nederst mot hovedvassdraget over en grusflate der det er forholdsvis grunt (noen få cm) på lav vannføring. Det skal ha vært observert laks inne i kulpen i kvitlen om høsten, men som regel er det ikke mye fisk å se der. Overfisking av arealet med el-apparat våren 2011 tydet på at det sto lite ungfisk i dette løpet. De få som var der sto samlet innunder trær som lå i vannet. Det grunne utløpet kan være medvirkende årsak til at fisken ikke bruker kvitlen. Det genereres antakelig ikke en tydelig vannstrøm ut av kvitlen som fisken oppfatter, og de grunne forholdene gjør i tillegg oppvandring vanskelig/lite fristende for fisken. Tiltak: 1) Utløpet fra kvitlen bør lages litt dypere og smalnes inn, slik at vannet samles i en renne der fisken kan gå. Dette gjøres ved utlegging av steinmasser i sk. buner eller ledemurer, se Figur 5. Oppover på utløpsstrekningen legges døde trær som forankres med påler og steinmasser. Disse vil både fungere som buner og som skjul for fisken. Midten av rennen justeres med maskin. Det bør ikke graves for dypt. I utgangspunktet kan det tas sikte på å lage en dybde på cm, avhengig av hvordan forholdene på utløpet varierer. Det kan også vurderes å fjerne noe av stein- og grusmassene som ligger fra utløpet av kvitlen og ned mot strømmen i hovedvassdraget. Dette må avgjøres etter nærmere vurdering på stedet. Bunene kan bygges opp av sprengstein eller av rullestein (helst). Steinen bør være forholdsvis grov, med sidelengder mellom 0,2 og 1,0 meter. Det kan i utgangspunktet beregnes at det vil gå med ca 3 billass med stein (24 m 3 ). Steinen legges på plass med gravemaskin (20 t beltegraver). 2) Erfaringsmessig liker fisk å stå innimellom grenverket på døde trær som har falt ut i vannet. I kulpen oppe i kvitlen, og også videre oppover i retning innløpet til kvitlen, kan det derfor legges ut trær i vannet for å skape nye skjulesteder for fisken. Disse kan enten festes til påler, tilsvarende som for bunene i utløpet, eller trær som står langs bredden kan veltes ut i vannet vha gravemaskin og legges til rette etterpå. I dette tilfellet vil gjenværende feste i rotvelten ofte forankre trærene godt nok.

5 Egland Kaltveit Svadberg Tjentland Figur 1: 1: Kvitle ved Øykholmen, 2: Kvitle/bekk ved Sagjå, 3: Eglandskvitlen, 4: Øynåkvitlen, 5: Kvitle ved Kvalahølen, 6: Foren v. Valheim, 7: Linjerkvitlen, 8: Soppalandskvitlen, 9: Smalabekken, 10: Smithåna.

6 Figur 2: Øynåkvitlen.

7 Figur 3: Bekk ved Sagjå. Kulvert under veien.

8 Figur 4: Vandringshindre og tekniske løsninger.

9 Figur 5: Prinsippskisse for tiltak i Smith-åna

10 Fysiske habitatforhold: Gytebekker med strømmende vann, mye gytegrus, stein, døde og levende trær som gir skjul har største ungfisktettheter. Utrettete, oppdemmete og kanaliserte strekninger har betydelig lavere tettheter. Er bunnen plastret eller av betong finnes det nesten ingen fisk. Her resultater fra 77 strekninger i små anadrome elver på Vestlandet (trendlinje r 2 = 0,6 p< 0,001 Kruskal-Wallis-test ).