Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger

Transkript

1 Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger Kongens gate Oslo Sted: Oslo, Høringssvar fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU): Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget), saksnr.: SKJ 2017/224, Høringssvar om forslag til «Veileder ved funn av menneskelige levninger» NIKU anerkjenner at det er et behov for klarere retningslinjer for håndtering og forvaltning ved funn av menneskelige levninger, og støtter i hovedsak innholdet i dokumentet. Gjennom forvaltningsrelaterte lovpålagte oppgaver og annen virksomhet erfarer NIKU ofte at det oppstår situasjoner hvor forskningsetiske prinsipper og materialets kildeverdi er utsatt. Om NIKU: Norsk institutt for kulturminneforskning er et uavhengig forsknings- og kompetansemiljø for norske og internasjonale kulturminner. Instituttet fokuserer på kulturminner og kulturmiljøer som et aktivum for samfunnet, og driver kulturminnerelatert forskning og oppdragsvirksomhet for offentlig forvaltning og private aktører Saker som gjelder menneskelige levninger der det ikke finnes en tydelig hjemmel i lovverket for hvordan disse skal håndteres (eksempelvis løsfunn av etterreformatorisk materiale) behandles dessverre nokså vilkårlig. Beslutninger om hvorvidt materialet bør og kan beskyttes blir dermed ikke nødvendigvis basert på et etisk og faglig gjennomtenkt grunnlag. Utfallet kan være motivert av andre forhold, slik som økonomiske ressurser. På tross av gode intensjoner kan manglende kunnskap om de forskningsetiske forholdene knyttet til denne typen materiale gi utilsiktede resultater. Økt allmennkunnskap både om etiske forhold knyttet til håndtering av menneskelige levninger, og materialets kunnskapsverdi og forskningspotensiale bidrar til bedre forvaltning av materialet. Ved en og samme arkeologiske undersøkelse kan det framkomme materiale med varierende juridisk status. Det er behov for retningslinjer for finansiering i tilfeller der materialets kildeverdi anses som høy, men hvor funnet ikke har lovbeskyttelse eller framkommer i annen sammenheng enn ved forvaltningsrelaterte undersøkelser. Muligheten for å styrke lovverket slik at forvaltningen av funn som i dag mangler lovbeskyttelse, f.eks. arkeologiske funn fra etter-reformatorisk tid, i sterkere grad oppnår beskyttelse, bør vurderes. Det er nødvendig med tydelige retningslinjer for hvordan en skal håndtere funn av menneskelige levninger, og NIKU stiller derfor noen spørsmål ved formatet på retningslinjene: Er det Et institutt i Miljøalliansen NIKU hovedkontor Storgata 2 Postboks 736 Sentrum 0105 Oslo TeleFax: Farmannsveien TØNSBERG Dreggsallmenningen 3 Postboks 4112 Sandviken 5835 BERGEN Kjøpmannsgata 1b 7013 TRONDHEIM NIKU Tromsø Hjalmar Johansens gt. 14 Framsenteret 9007 TROMSØ Telefon:

2 Side 2 hensiktsmessig at dokumentet er utformet som en veileder/informasjonsskriv og ikke kommer med klarere anbefalinger til praksis? Ligger utfordringen i at utvalget ikke har mandat til å utarbeide normgivende retningslinjer? Det savnes en tydeligere «stemme» fra Skjelettutvalget. Formålet med veilederen Veilederen oppfyller langt på vei sitt formål. Den er kort og presis, som et oppslagsverk, slik at man vet hvilken myndighet som skal kontaktes. Med formålet forstås det riktignok at veilederen kun gir en oversikt over dagens praksis. Det kan vurderes om skjelettutvalget bør være tydeligere på om dette er deres egne anbefalinger til framgangsmåte eller om det kun er en beskrivelse av dagens situasjon. Målgruppe for veilederen Målgruppen er vid, fra allmennhet til forsknings- og forvaltningsmiljø. Det vil si at en stor del av denne gruppen ikke har kjennskap til lovverk og praksis på forhånd. Det er viktig at det er tatt stilling til hvordan veilederen skal brukes., f.eks. om den skal er ment å være en kontaktliste, et informasjonsskriv om dagens praksis, eller anbefalinger for håndtering og forvaltning av materialet. Hensikten bør være at veilederen leses og får tiltenkt funksjon. Da er det en forutsetning at veilederen er tilpasset målgruppen, at den er anvendbar for alle og at den blir forstått. Innledning Lover, forskrifter og konvensjoner Utforming av veilederen må ta hensyn til formål og målgruppe. For å sikre at veiledningen blir lest og brukt må den være både presis og tilgjengelig. Veiledningens format er avgjørende for om den når målgruppen eller ikke. Formatet vil være ulikt om teksten publiseres på internett eller om den har et rent tekstformat eller et web oppsett, eller om den skal distribueres på annen måte. En nettbasert versjon kan ha lenker med utfyllende informasjon om f.eks. lovverk og gjør det mulig å lage et mer forenklet bruksdokument uten tap av nødvendig informasjon. Det kan altså være nyttig å vurdere andre publiseringsmåter enn som et rent tekstdokument. Uforutsette funn Definisjon uforutsette funn, s. 5. første avsnitt: «Med uforutsette funn menes funn av graver, bein og skjeletter». Her går det an å være enda mer spesifikk og presisere om det både gjelder ubrente og brente bein, løsfunn, hele eller deler av skjeletter (gjelder også kapittel om forutsette funn). Funn av levninger hvor det er usikkert om det dreier seg om bein fra et menneske eller dyr burde gjerne også nevnes. Veilederen forutsetter at disse lar seg skille i en funnsituasjon (gjelder også forutsette funn). Det er ikke alltid tilfelle. S. 5, avsnitt 2. Uforutsette funn av menneskelige levninger skal umiddelbar meldes til politiet eller til regional kulturminnemyndighet( )

3 Side 3 Her kan det nevnes i teksten at et godt samarbeid mellom politi og kulturminnemyndighet bør etterstrebes, slik at sistnevnte blir kontaktet så snart som mulig uten at funn flyttes på eller fjernes fra funnstedet. Den vitenskapelige kildeverdien til funnet ivaretas best om funnkonteksten er intakt. Det er positivt at dette er nevnt i første del av avsnitt 3, s. 5, det bør anbefales at representant fra kulturminneforvaltning eller den som har rette ansvar/myndighet og den rette kompetansen involveres så tidlig som mulig i prosessen. Her kan også en henvisning til Riksantikvarens retningslinjer for metallsøk være hensiktsmessig. Finners ansvar for å sikre funnet inntil til relevant myndighet kommer bør spesifiseres. Det kan for eksempel være aktuelt å sperre av eller på annen måte sikre området. Kjennskap til funnkonteksten og sikker identifikasjon av bein kan være eneste mulighet for å fastslå alder og status på funnet. Forslag til fagkompetanse er osteologi/fysisk antropologi, osteoarkeologi og arkeologi, der kjennskap til begge fagfelt er en fordel for å kunne sikre fullstendig dokumentasjon. Om funnet etter innsamling har uavklart status eller antas å være et arkeologisk funn bør rette forvaltningsmyndighet snarest kontaktes for videre håndtering. Det bør ikke oppbevares midlertidig annet sted lenger en nødvendig. Rådgivning om riktig behandling av funnene kan fås ved de enkelte institusjoner. Det er viktig å presisere at materialet kan være svært skjørt om det må håndteres og oppbevares på en korrekt måte for å sikre at det bevares. Det bør framgå tydeligere i veilederen at all håndtering av levningene hele veien fra funntidspunkt til avlevering (uavhengig av om det er bestemt magasinert, gjenbegravd eller destruert), må følge en faglig og etisk fundert plan. Dette innebærer at passende tiltak settes inn så tidlig som mulig. Eksempel på tiltak er sikring av funnstedet, dokumentasjon og innsamling av levningene eller varig tildekking og bevaring. s.5, avsnitt 3, setning 4: «Den rette etat kan være». Riksantikvaren er rette myndighet for middelalderbyene, NIKU er utførende institusjon. Det kan henvises til side 10. s.5, avsnitt 4, første setning: «Fredet materiale vil normalt bli magasinert av universitetsmuseene.» Det er ikke nødvendigvis noen automatikk i dette. Det er avhengig av funnsituasjon og funnsted om funnet skal sikres gjennom videre undersøkelse og innsamling eller bevares på stedet. Rette myndighet avgjør. Avgjørelsen bør være faglig og forskningsetisk begrunnet. s. 5, avsnitt 4, andre setning: «gjenbegraving, enten på funnstedet eller på en vigslet gravplass». Her må det tas hensyn til ikke-kristne trossamfunn og andre gruppers ønsker. Det er riktig at det henvises til NESHetiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger generelt i dokumentet, men det kan være nødvendig med en spesifikasjon. s. 5, avsnitt 4, fjerde setning: «Før eventuell gjenbegravning». Gjenbegraving gir i realiteten ingen mulighet for å undersøke materialet igjen. Fra et faglig ståsted vil dette i praksis innebære destruksjon av et forskningsmateriale. Det er positivt at det nevnes at: «Før gjenbegraving er det viktig å vurdere om det er relevant å sikre kildeverdien i materialet gjennom prøver og dokumentasjon». Det bør også oppfordres til å undersøke andre muligheter for videre oppbevaring grundig før avgjørelse om gjenbegraving tas. Figur 1 og 2 bør ha forklarende figurtekster. Figur 2: Ikke-fredete funn undersøkes også av NIKU. Slike kan fremkomme ved undersøkelser av automatisk fredet grunn, f.eks. kirkegårder med nyere tids bruk.

4 Side 4 Forutsette funn s.4. Kulepunkt: «Fremgangsmåte ved forutsette funn i forbindelse med planlagte utgravinger...». Her ønsker NIKU å påpeke at menneskelige levninger kan framkomme i andre sammenhenger enn ved «utgravninger», f.eks. ved andre typer arkeologiske undersøkelser (grunnboringer, overvåkinger, prøveuttak), museumsarbeid eller annen aktivitet. De er ikke alltid jordfunnet, men kan ha vært deponert, skjult eller oppbevart på annen måte. Begrepet forutsette funn bør omfatte funn framkommet ved ulike former for arkeologiske undersøkelser eller annen forsknings- eller forvaltningsrelatert aktivitet. s.7, 1. setning: «menes funn av graver, bein og skjeletter som er resultat av» s. 7 avsnitt 2, 1. setning: «er alle gravminner». Her bør det presiseres at menneskelige levninger ikke alltid framkommer som gravminner. Før-reformatorisk materiale er uansett automatisk fredet. S.7 avsnitt 2, siste setning «krigsgraver». Her kan det spesifiseres at skips- og flyvrak fra krigen kan regnes som krigsgraver, samt at flere kirkegårder, særlig de for russiske krigsfanger ble flyttet etter krigen uten at alt materialet ble gravd opp. s. 8, avsnitt 2, 4. setning: «Automatisk fredete funn blir utgravd, dokumentert osv.». Dette er ikke riktig. Her er det ingen automatikk. Dette avgjøres av rette myndighet ved vedtak fra sak til sak (jf. det som tidligere er sagt om magasinering). Avgjørelsen bør være faglig og forskningsetisk begrunnet. Det kan være aktuelt enten med videre undersøkelse eller det kan komme pålegg om tildekking og bevaring på stedet (in situ-bevaring). Ved forvaltningsundersøkelser er undersøkelsesgraden og finansiering bundet av tiltakets omfang, og ikke først og fremst av materialets kildeverdi. Et funn leder ikke automatisk til undersøkelse og innsamling av funnmateriale. Her kan det med fordel også nevnes hva som er utførendes plikter når det gjelder å sikre ikke-fredet materiale. Kan man kreve at anleggsområdet sikres for å hindre tilgang for uvedkommende? Skal materiale som blir avdekket bli dekket til slik at det ikke blir liggende åpent? Skal graver tas opp individuelt eller samles sammen om det må tas opp? Her bør være noen forslag til «best practice» i veilederen. Fredet materiale kan ofte framkomme som ikke-komplette graver eller skjeletter, enten som løsfunnet bein fra eldre forstyrrede graver eller som delvis eksponerte graver innenfor et definert undersøkelsesområde. Problemstillinger knyttet til datering av omrotet materiale, utgravning av deler av en grav/skjelett vs. utvidelse av undersøkelsesområdet eller valget mellom full utgravning eller in situ-bevaring vil oppstå. Skjelettutvalget presenterer i dette avsnittet kun lover, forskrifter og ansvarlige institusjoner. Det bør nevnes at det er etiske og faglige og ikke minst økonomiske utfordringer (tiltakshavers finansiering) knyttet til håndtering av menneskelige levninger som framkommer ved arkeologiske forvaltningsundersøkelser. Det foreslås at det tas opp at det er et behov for å etablere regler for finansiering og økonomisk ansvar. Både fredet og ikke fredet materiale framkommer ofte innenfor

5 Side 5 samme undersøkelse. Det er behov for retningslinjer for finansiering når materialets kildeverdi anses som høy, men funnet ikke har lovbeskyttelse eller ikke kan skilles fra fredet materiale. Da bør andre muligheter for finansiering vurderes. Med vennlig hilsen Kristin Bakken Adm. direktør Katarina Lorvik Fagkonsulent arkeologi