Samarbeid mellom akademia og kreative næringer.

Transkript

1 Prosjektrapport nr. 9/2013 Samarbeid mellom akademia og kreative næringer. En kvalitativ analyse i Agder-regionen Elisabet S. Hauge, Rómulo Pinheiro og Barbara Zyzak

2 Tittel Samarbeid mellom akademia og kreative næringer. En kvalitativ analyse i Agderregionen Forfattere Elisabet S. Hauge, Rómulo Pinheiro, Barbara Zyzak Rapport Prosjektrapport nr. 9/2013 ISSN-nummer Trykkeri Kai Hansen, 4626 Kristiansand Bestillingsinformasjon Utgiver Agderforskning Gimlemoen 19 N-4630 Kristiansand Telefon Telefaks E-post post@agderforskning.no Hjemmeside i

3 Forord Denne rapporten er resultat av en eksplorerende og utforskende studie av formelt og uformelt samarbeid mellom ansatte ved Universitet i Agder og lokale bedrifter innenfor kreative næringer i regionen. Prosjektet er gjennomført av; Rómulo Pinheiro, seniorforsker, innovasjonsavdeling Elisabeth Hauge, seniorforsker, innovasjonsavdeling Barbara Zyzak, forsker og prosjektkoordinator Prosjektrapporten er kvalitetssikret av professor og seniorforsker Arne Isaksen. Prosjektet er finansiert av VRI-Agder. ii

4 Innholdsfortegnelse FORORD... II INNHOLDSFORTEGNELSE... III SAMMENDRAG... V 1 INNLEDNING Forskningsmetode og informanter Rapportens struktur HØYERE UTDANNING OG KREATIVE INDUSTRIER DE VIKTIGSTE EMPIRISKE FUNNA Erfaringer fra bedriftsperspektivet Samarbeid erfart fra UiAs perspektiv KONKLUSJONER OG IMPLIKASJONER Kreative næringer i Agder og UiA: mellom pathdependency og path-creation? Kan VRI programmet forløse flere og tettere samarbeidsrelasjoner? Svakheter ved undersøkelsen PUBLISERINGSAKTIVITETER ETTER ENDT STUDIE LITTERATURLISTE FOU INFORMASJON iii

5 iv

6 Sammendrag Formålet med denne rapporten er to-delt: På den ene siden viser rapporten funn fra en studie om formelt og uformelt samarbeid mellom grupper ved Universitetet i Agder og lokale bedrifter innenfor kreative næringer i regionen. På den andre siden diskuteres noen implikasjoner funnene fra studiet kan har for regional politikkutforming som for eksempel RegionPlan Agder 2020 (2010). I studien ble følgende problemstillinger stilt: 1. Finnes der samarbeid mellom Universitetet i Agder (UiA) og kreative næringer i Agder-regionen? 2. Hva er effektene av eventuelle samarbeidsrelasjoner? 3. Hvilke barrierer opplever institutter ved UiA og bedrifter for å utvikle et kreativt miljø i Agder på tvers av kompetansemiljøer? Ni bedriftsledere som representerer ti bedrifter innen kreative næringer ble intervjuet. Fra akademia ble syv instituttledere og en studiekoordinator ved Universitetet i Agder intervjuet. Disse intervjuene avdekket at der er lite samarbeid mellom UiA og bedrifter innen kreative næringer i Agder. Samarbeid mellom UiA og bedrifter innen kreative næringer som ble kartlagt i denne studien, er ikke en del av en forretningsmessig strategi eller FoU-strategi for de to sektorene som ble studert. Det ble og avdekket at der er få insentiver for samarbeid, og at det i blant de ulike informantene er mangel på tid og økonomiske ressurser for å få til strategisk, langsiktig samarbeid. v

7 1 Innledning Hvordan samarbeider Universitetet i Agder (UiA) med kreative næringer i Agder? Denne rapporten er resultatet av en eksplorativ og utforskende studie av samarbeid mellom et akademisk miljø og en næring som ofte trekkes frem i regionale utviklingsplaner. I planlegging og politikk blir kreative næringer ofte ansett som en nøkkelsektor for regional utvikling på grunn av sektorens vitalitet, merverdi og nyskapende drivkraft i regional utvikling (Pinheiro & Hauge, 2013). Innholdet i rapporten går i to retninger: På den ene siden presenterer rapporten funn fra studien om formelt og uformelt samarbeid mellom grupper ved Universitetet i Agder og lokale bedrifter innenfor kreative næringer i regionen. På den andre siden diskuteres noen implikasjoner funnene fra studiet kan ha for regional politikkutforming som for eksempel RegionPlan Agder 2020 (RegionPlan Agder 2020, 2010). Rapporten er et resultat av en utforskende nysgjerrighet og eksplorerende forskningsstrategi. En forskergruppe på tre personer har gjort et forsøk på å avdekke og studere mulig samarbeid mellom Universitetet i Agder (UiA) og bedrifter innenfor kreative næringer i Agderregionen. Intensjonen i prosjektet har vært å avdekke om hvor utbredt formelt og uformelt samarbeid mellom UiA og bedrifter innen Agders kreative næringer egentlig er. Målet med studiet har derfor vært å svare på følgende problemstillinger: 1. Finnes der samarbeid mellom Universitetet i Agder og kreative næringer i Agder-regionen? 1

8 2. Hva er effektene av eventuelle samarbeidsrelasjoner? 3. Hvilke barrierer opplever institutter ved UiA og bedrifter for å utvikle et kreativt miljø i Agder på tvers av kompetansemiljøer? Universitetet har en visjon om å være en sterk regional drivkraft, og ha nasjonalt betydningsfulle og internasjonalt respekterte utdanninger og forskningsmiljøer ("Universitets strategi," 2009). I universitetets strategi for perioden 2010 til 2015 heter det seg at UiA er preget av anvendbar nærings- og samfunnsrelevant forskning. Det påpekes blant annet at UiA skal være en attraktiv utdannings- og forskningspartner for de teknisk-industrielle miljøene i Sør-Norge. UiA har ikke en uttalt strategi for samarbeid med aktører og bedrifter innenfor kreative næringer i sitt strategidokument. Disse aktørene er hverken referert til som attraktive eller uattraktive samarbeidspartnere. Likevel er det elementer i Universitetsstrategien som inkluderer en generell visjon og mål om å styrke relasjonene til næringslivet i Agder. I strategiens visjon hevdes det at blant annet at innen 2015 skal UiA ha mål om å: I samarbeid med samfunn og arbeidsliv være en aktiv samfunnsaktør. Innen alle de yrkesrettede studieprogrammene ha partnerskap med relevant arbeidsliv og ha samarbeid med andre utdanningsinstitusjoner. Bidra til innovasjon i privat og offentlig sektor, og kunnskap fra forsknings- og utviklingsarbeid ved universitetet skal 2

9 komme til anvendelse for samfunnet ved kommersialisering eller på annen måte. Ha etablert godt fungerende møteplasser for dialog med regionens arbeidsliv og myndigheter. Selv om universitetet ikke har en utalt strategi som involverer kreative næringer spesielt, så hadde forskergruppen forventninger om at der eksisterer samarbeidsrelasjoner mellom disse to sektorene. Forventingene om hvilke institutter som har relasjoner med kreative næringer var basert på litteratur om kreative næringer og bransjenes samarbeidsrelasjoner, samt hvilke roller akademiske miljøer kan ha for kreative næringer, fra Stor Britannia (British Council, 2010; Chatterton, 2000; Hölzl, 2006) og Nordiske forskningsrapporter og offentlige dokumenter om blant annet samarbeid mellom akademia og bedrifter og bransjer innen kreative næringer (Bendtsen & Mikkalsen, 2003; FUNK, 2006; Mathiasen, Fur Poulsen, & Lorenzen, 2006; Nilsén, 2006, 2007). Dersom det under studiet skulle vise seg at slike relasjoner er fraværende blant flere bedrifter som ble studert, er det interessant å finne en begrunnelse for hvorfor. 1.1 Forskningsmetode og informanter En eksploderende og utforskende forskningsintensjon har gjort at forskningsgruppa har satset på datafangst gjennom en kvalitativ tilnærming med ansikt-til-ansikt intervju. 3

10 Dette prosjektet har utforsket potensielt samarbeid mellom to ulike bidragsytere i Agders private og offentlige næringsliv; universitetssektoren og bedrifter innenfor den lokale kreative næringen i Agder. Det ble gjennomført i alt 8 intervjuer i perioden 22. januar til 8. februar 2013 med representanter fra Universitet i Agder (7 instituttledere og 1 studiekoordinator), campus Grimstad og Campus Kristiansand. Utvalget av informanter ble gjort på bakgrunn av diskusjoner i forskergruppa om hvilke av instituttene som kan tenkes å ha utviklet samarbeidsrelasjoner med bedrifter i lokal kreativ næringsliv. I samme periode ble også ni bedriftsledere som representerer totalt 10 bedrifter (en informant er leder for to av bedriftene), intervjuet om sitt forhold til UiA. Disse informantene var fra bransjer som spill, IT, sosiale media, nye medier, film og lyd, scene og podium. Data fra intervjuene ble skrevet ut og kategorisert i samsvar med problemstillingene. Alle informantene som representerte bedriftene i prosjektet har en tilhørighet i Kristiansand. Størrelsen på bedriftene varierte svært fra bare å ha en ansatt til å telle en arbeidsstokk på hele 70 personer. I tillegg til denne rapporten, har forskerne også startet arbeidet med å jobbe ut artikler og bokkapitler for publisering i internasjonale tidsskrifter. Mens denne rapporten har en form preget av anvendt forskning, er artiklene mer grunnforskningsorientert. I rapporten referer vi imidlertid til artiklene som er under arbeid. Abstrakts for artiklene er derfor lagt ved i et eget kapittel i slutten av rapporten. 4

11 1.2 Rapportens struktur Etter innledningen, kapittel 2 tar opp en diskusjon basert på eksisterende litteratur og tidligere funn som spisser prosjektets forskningstema gjennom drøfting og avgrensning av begrepet kreative næringer. Kapittel 3 presenterer de viktigste empiriske funna fra feltarbeidet. I kapittel 4 blir noen konklusjoner og implikasjoner basert på det teoretiske arbeidet og feltarbeidet diskutert og presentert. I tillegg gir vi noen anbefalinger basert på data og innspill fra informanter fra begge sektorene som vi har studert. Siste kapittel (5) presenterer abstrakts for faglige artikler under arbeid relatert til prosjektet. 5

12 2 Høyere utdanning og kreative industrier I dette prosjektet har målet vært å studere samarbeidsrelasjoner mellom akademia og kreative næringer. I dette prosjektet har vårt fokus vært på statlige universiteter som er involvert med både forskning og undervisning. Akademia er i feltarbeidet derfor avgrenset til Universitetet i Agder (UiA), slik at utdanningsinstitusjoner som Noroff og Mediahøyskolen Gimlekollen er utelatt fra studiet. UiA er vel forankret i Agder-regionen og er en mellomstor akademisk institusjon og et av de yngste universitetene i Norge. I følge Universitetsstyret er UiA «[ ] en statlig institusjon som skal gi høyere utdanning, drive forskning og utviklingsarbeid, formidle kunnskap om universitetets virksomhet og dets faglige arbeidets metoder og resultater, og bidra i utviklingen av samfunnet generelt og Sørlandets spesielt» ("Universitets strategi," 2009 s. 2). De instituttene vi har studert har vært valgt ut med tanke på hvor sannsynligheten er størst for at der er samarbeid med lokale bedrifter i kreative næringer. I litteraturen finnes det mange begreper som søker å ramme inn og definere næringssektorer som består av bransjer som tilbyr kunder produkter med mer eller mindre innhold av følelser, estetikk, eller opplevelser. Disse inkluderer begreper som; the new economy (Norton, 2001), creative industries (British Council, 2010; Chatterton, 2000), the experience economy (Pine & Gilmore, 1999), the cultural economy (Scott, 2000) og så videre. I Norge brukes som oftest begrepet «kulturnæringene» som er definert som «[ ] bedrifter og 6

13 virksomheter som produserer mer eller mindre kommersialiserte kulturelle uttrykk gjennom estetiske symboler, tegn, bilder, farger, bevegelser, lyd og historier» (Espelien & Gran, 2011). Begrepene kulturnæringer og kreative næringer blir brukt om hverandre, og der er ingen tydelighet om hva som er forskjellene og nyansene i bruken av begrepene (Galloway & Dunlop, 2007). Kulturnæringer og kreative næringer er viktige bidrag i en kunnskapsbasert moderne økonomi i flere land. Siden 1980-tallet har der vært rask vekst i sektoren globalt (Florida, 2002; Florida & Tinagli, 2004; Hesmondhalgh, 2007), regional innom Norden (Power, 2003) og nasjonalt i Norge (Espelien & Gran, 2011; Haraldsen & al., 2004). Hvordan avgrense sektoren er som tidligere nevnt, ofte til diskusjon i politikk, forskning og næringsliv. Selv om man i dagligtale snakker om bransjer med tilnærmet lik produksjons- og markedslogikk, finnes der imidlertid ingen felles og konkret definisjon av sektoren (Galloway & Dunlop, 2007). Der har vært gjort flere forsøk på å avgrense sektoren avhengig av hva som er praktisk ut fra nasjoners og regioners særegne kontekster og sammensetning av næringer. De fleste klassifikasjonene støtter seg på en kombinasjon av følgende kriterier «kreativitet, patent og opphavsrettigheter, symbolsk mening, verdier og produksjonsmetode» (ibid, p. 19). Horkheimer og Adorno (2002) har brukt begrepet «cultural industries» (kulturnæringer på norsk) for å beskrive en næring der en industrially produced commercial entertainment like broadcasting, film, 7

14 publishing, recorded music (Gallooway & Dunlop, 2007). De har videre forsøkt å gjøre et skille mellom subsidiert kunst eller kultur visuell og utøvende kunst, museer og gallerier. Pratt (2005) hevder at de nye kreative næringers viktighet har blitt oversett av Standard Industry Classifications (SIC) modeller. På tross av flere mer eller mindre ulikheter mellom bransjer blir aktivitetene samlet under paraplyen kreative eller kulturelle næringer. Av de ulike definisjonene og konseptene som blir brukt, er begrepet kreative næringer (oversatt fra det engelske begrepet «creative industries») kanskje det begrepet som er mest utbredt globalt (Hauge, 2011). Siden slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, har Storbritannia inntatt en pionerrolle for å utvikle en agenda for kreative økonomi gjennom å kartlegge aktiviteten og sektorens betydning, så vel som å videreutvikle politiske strategier og tiltak for landets videre fokus på sektoren i årene fremover. I Storbritannia defineres kreative næringer som industries that are based on individual creativity, skill and talent with the potential to create wealth and jobs through developing intellectual property (DCMS, 1998, s.3). Bruken av begrepet «creative industries» ser ut til å øke i omfang i forskningslitteraturen (Harney, 2010; Henry, 2009). Flere nasjoner som for eksempel Australia, New Zealand og flere asiatiske land har adoptert bruken av begrepet creative industries (Hauge, 2011). Bruken av begrepet innebærer riktig nok at der er ulike nyanser og avgrensninger av hvilke bransjer som tilhører sektoren og som resulterer i ulike kartleggingsmetoder i hvert av landene (Espelien & 8

15 Gran, 2011). I Storbritannia inkluderer man for eksempel 13 bransjer i sektoren; reklame, arkitektur, kunst og antikk, brukskunst, design, motedesign, film, spillindustri, musikk, utøvende kunst, forlagsbransjen, software, og tv og radio (British Council, 2010). I andre land velger man for eksempel å ta ut arkitektur (Spania), IT og multimedia (Spania og Frankrike), mote og design (Norge, Spania og Frankrike), museum og kulturarv (Stor-Britannia og Tyskland), håndverk (Tyskland og Spania) og/ eller reklame (Spania og Frankrike) (Hölzl, 2006). Samtidig inkluderer Spania og Frankrike bibliotek som en del av den kreative næringen. I Norge har det vært en politisk tradisjon for å se på kultur som en sektor organisert i Kulturdepartementet og som er frakoblet aktivitet(er) i andre departementer. Denne tradisjonen er i endring. I 2007 kom en felles handlingsplan «Kultur og næring» fra de tre departementene NHD, KD og KRD (NHD, 2007). Fokuset er nå flyttet til også å inkludere næringsbiten i politikkutviklingen. Fremdeles mangler en innfallsvinkel på kreative næringer som inneholder muligheter for og potensialer ved relasjoner og samarbeid mellom universitetsmiljøer og aktørene i kreative næringer. Den siste kartleggingen av kreative næringer i Norge, er gjennomført av Menon. I 2011 presenterte Gran og Espelien rapporten «Kulturnæringenes betydning for norsk økonomi» (Espelien & Gran, 2011). Denne rapporten konkluderer med at kulturnæringene: 9

16 Sysselsetter rundt fire prosent av norske arbeidstakere i 2009 (totalt personer i bedrifter) personer er ansatt i selskaper som er regnskapspliktige, mens er sysselsatt gjennom sine enmannsbedrifter. Der er flest ansatte innen medier som utgjør 35 prosent av alle ansatte i sektoren. Det er totalt annerledes fra kunstorienterte firmaer som sysselsetter nesten så mange som der er firmaer. Etter 2000 har ansatte i kulturnæringene økt med rundt 50 prosent. Den totale verdiskapningen i sektoren var i 2009 på rundt 42 milliarder. Det har vært vekst i de fleste bransjene i sektoren. Veksten har fulgt øvrig økonomisk utvikling i Norge, men har stagnert noe etter Fortjenesten i kulturnæringene er lavere enn øvrig økonomi. 45 prosent av verdiskapningen skjer i Oslo, men også her er veksten lav. Det er også i Oslo at de største kulturinstitusjonene som har mange sysselsatte er lokalisert. I følge Hölzl (2006) er Norge blant de landene som inkluderer flest bransjer i definisjonen av kreative næringer. I Norge inkluderes bransjene arkitektur, audio-visuelle næringer (film, TV, radio), utøvende kunst, design, billedkunst, forlag, IT og multimedia, museum og kulturarv, musikk og reklame (Espelien & Gran, 2011). Også i dette prosjektet har vi tatt utgangspunkt i begrepet kreative næringer for å avgrense og å definere forskningsfokuset i prosjektet. Et begrenset prosjekt har imidlertid ført til at feltarbeidet og analysen 10

17 av samarbeid mellom høyere utdanningsinstitusjoner og den lokale kreative næringen i Agder ikke inkluderer alle bransjene. I feltarbeidet har vi vært innom bransjene spill, IT, sosiale medier, nye medier, film, lyd, scene og podium. Tidligere studier har avdekket signifikante variasjoner når det gjelder profil og organisering av ulike bransjer innenfor kreative næringer i Agder-regionen. Musikkbransjen er for eksempel i hovedsak basert på frivilling arbeid, med bare en håndfull aktører som er organisert med egne selskaper (Elisabet Sørfjorddal Hauge, 2004; Elisabet S. Hauge, 2011; Elisabet Sørfjorddal Hauge, 2013). Nylige studier har belyst entreprenørielle praksiser (og entreprenørielle barrierer) i ulike deler av musikknæringen, slik som en case om metallmusikk (Elisabet S. Hauge, 2011). Som en kontrast til dette er kunstbransjen (bildekunst, skulptur, foto, tekstil og liknende) mye mer formelt organisert og har et større fokus på økonomisk levedyktighet for å kunne sikre kunstnerne fulltids- eller deltids arbeidsmuligheter. Likevel har aktørene i bransjen ofte en relativt lav markedsorientering (marked eller salg) og lite utviklede strategier inntjening (Hauge 2004, p. 23). En nylig studie av film og multimedia bransjen har avdekket at majoriteten av aktørene er konsentrert i og rundt Kristiansand, er hovedsak organisert som enkeltmannsforetak, har ingen planer om å forlate regionen, og er optimistisk rundt mulighetene for fremtidig utvikling. Fremtidig utvikling innebærer planer for videre vekst og ekspansjon (Grønstad, 2010; se også Elisabet Sørfjorddal Hauge, 2004 s. 27). Til sist har vi en studie av festivaler (Hjemdahl, Hauge, & Lind, 11

18 2007). Festival blir av Kulturdepartementet definert som et arrangement av en varighet på minimum to hele dager og som blir arrangert hvert andre år. Denne studien viser at bransjen er sesongbetont (helst sommertid), innebærer stor økonomisk risiko (knyttet til investeringer som må gjøres på forhånd av arrangementet), og har høye ambisjoner for fremtiden både når det gjelder å øke inntekter og antallet fulltidsansatte (ibid). 12

19 3 De viktigste empiriske funna Feltarbeid i universitetsmiljøet og i bedriftsmiljøet gav sterke indisier om at samarbeid mellom de to miljøene oppleves forskjellig og praktiseres ulikt for informanter i universitetsmiljøet og aktører i bedriftssektoren. Bakgrunnen for ulike erfaringer og tilnærminger til samarbeid begrunnes med ulike intensjoner og formål som samarbeid er tenkt å bidra med. I dette kapitlet presenteres først funn fra feltarbeidet i bedriftsmiljøet. Deretter presenteres funn fra feltarbeidet i universitetsmiljøet. 3.1 Erfaringer fra bedriftsperspektivet Agderbedriftenes opplevelser av samarbeid med akademia tyder på at bedriftsinformantene har svært forskjellige intensjoner med å samarbeide med UiA, erfaringer om hva samarbeid kan omfatte, hvilke effekter samarbeid kan medføre, og hvilke oppgaver det er mulig å samarbeide med UiA om. Intervjuene viste at bedriftene samarbeider i ulik grad med UiA (tabell 1). Bedriftene kategoriserte selv sitt forhold til UiA ut fra om de har formelle eller uformelle samarbeidsrelasjoner. Selv om en av bedriftene svarte at de ikke samarbeider med UiA, var samarbeid likevel noe som var ønskelig fra bedriftens side. Hele fire av bedriftsrespondentene fortalte at de har formelt samarbeid med UiA, og 3 av bedriftene oppgav at de samarbeider uformelt. 13

20 Av de tre bedriftene som ikke samarbeider fast med UiA, eller som samarbeider uformelt, fortalte flere at deres bedriftspartnere har prosjekter i samarbeid med UiA. Av disse var det bare en (bedrift 6) som ikke hadde noe ønske eller intensjon om å samarbeide med UiA. De to andre bedriftene så på samarbeid som en mulighet. Tabell 1: Samarbeid med UiA, bedriftsperspektivet: Kreative næringer Bedr ift 1 Bedr ift 2 Bedr ift 3 Bedr ift 4 Bedr ift 5 Bedr ift 6 Bedr ift 7 Bedr ift 8 Bedr ift 9 Bedr ift 10 Antall ansatte Bransje Spill Spill IT (sosi Sosia le Nye medi Film og IT Film og Scen e og Scen e ale medi er) medi er a IT lyd podi um Utdannin gs-nivå X Bach elor Mast er Mast er Samarbe id med UiA Lite, men i dialo g Vil sama rbeid e Form elt sama rbeid Tett sama rbeid Mast er og PhD Gjen nom stipe ndiat (for melt) Høye re utda nnin g Nei (ikke plane r om sama rbeid ) Høye re utda nnin g Noe form ell og ufor mell Høye re utda nnin g Ikke fast (ufor melt) Fagu tdan ning og høye re utda nnin g Prosj ektba sert (for melt) Form ell utda nnin g er ikke vikti g Form elt og ufor melt (pros jektb asert ) Konkrete eksempler av uformelt og formelt presenteres i avsnittene under (avsnitt 3.1.2). 14

21 3.1.1 Kunnskapsnivå I intervjuene kan vi spore en trend der bedriftene som har ansatte med lavt utdanningsnivå (overvekt av videregående og bachelor) ikke samarbeider med universitetet. Motsatt viser intervjuene at bedriftene som har overvekt av ansatte med lang høyere utdanning (master eller høyere) har tettest relasjon med UiA. Flere av bedriftsinformantene fortalte at de hadde tatt med seg sin tilknytning til universitetet ut i arbeidslivet etter endt utdannelse. En slik relasjon gjør det enklere for bedriftene å ta kontakt med ansatte ved UiA. Samarbeid er da stimulert gjennom personlig kjennskap til spesifikke ansatte i universitetssystemet Hva det samarbeides om Aktiviteter som det samarbeides med UiA om er, naturlig nok, relatert til bedriftenes bransjetilhørighet og næringsaktivitet. Det formelle samarbeidet oppgis å være igangsatt når studenter skal ha arbeidspraksis i bedrift eller skrive eksamensoppgaver. Kunnskapstilførsel og hjelp til forskning gir med andre ord ikke nødvendigvis behov for samarbeid med UiA blant bedriftene som ble intervjuet i dette prosjektet. Kunderelasjoner ble av noen informanter forvekslet med samarbeid. Ofte ble universitetets ansatte og studenter trukket frem som viktige fordi de er kunder av bedriften. At UiA har mange ansatte og studenter mente flere av respondentene bidrar til å vedlikeholde en kulturinteressert kundemasse. Det understreker UiAs viktighet for bedrifter innenfor kreative næringer i Agder, men sier 15

22 likevel ikke noe om konkrete samarbeidsrelasjoner mellom ulike aktører. I de tilfellene der bedriftene knytter UiA ansatte til seg, er det ofte gjennom samproduksjoner og prosjektarbeid der bedriftene engasjerer ansatte ved UiA som også jobber som frilansere. Her er det viktig å poengtere at ingen av bedriftene som ble intervjuet har en strategi for tett og langsiktig samarbeid med UiA. Bedriftene anså seg generelt som viktige potensielle samarbeidspartnere for UiA fordi de gjerne oppfatter seg «som en kompetansebedrift som har noe å tilby de som er i et utdanningsløp» Effektene av samarbeid Selv om flere av bedriftene ikke samarbeider formelt, og kanskje har en svakere tilknytning til UiA som uformelle samarbeidspartner, mente flere av respondentene at er UiA er en nøkkelinstitusjon. Gjennom ulike seminarer, konferanser, og møtearenaer mellom bedriftsmiljø og universitetsmiljø bidrar UiA med mye ny informasjon som kulturnæringsbedriftene i Agder har stor nytte av. For noen bedrifter, særlig de som er sesongbetonte og avhengig av å ha mange ansatte i perioder, er studenter fra UiA attraktiv arbeidskraft når prosjekter skal realiseres. Mange bedrifter innenfor kulturnæringene er prosjektorienterte. Det vil si de jobber frem prosjekter, enten det er teaterstykker, konserter, spill, film eller liknende, presenterer dette for et publikum og går så i gang med utvikling av nye prosjektkonsepter. De fleste informantene 16

23 mente at UiAs tilstedeværelse, enten som en arena for informasjonsutveksling, publikumsmasse eller som aktør inn i prosjektene, bidrar til å styrke kvaliteten på prosjekter. Ved noen tilfeller jobber bedriftene sammen med UiA for å skaffe finansiering til enkeltprosjekter. UiA deltar da som partner i prosjektsøknader Barrierer i kreative næringer Halvparten av bedriftene som ble intervjuet viser (etter forskergruppens mening) begrenset forståelse for hvordan UiA kan bli og være en nøkkelsamarbeidspartner. Samarbeid knyttes til studenter ut i praksis og gjennomføring av eksamener, til kunnskapsbasert informasjon på konferanser og seminarer, og prosjektsøknadsskriving. Respondentene var tydelige på at UiA er en ønsket partner, men kunnskapen om hvordan de kan samarbeide med UiA viste seg å være heller begrenset. Bedriftene rapporterte om mange barrierer for å inngå samarbeid med UiA. En årsak til at noen bedrifter ikke samarbeider med UiA (men som ikke ble referert til som en barriere) er at bedrifter har andre partnere som de finner mer nyttige enn UiA. I følge to respondenter er deres respektive bedrifter medlem av Arena Usus, et klyngenettverk for bedrifter i kultur-, reiseliv og opplevelsesnæringen på Sørlandet, og respondentene mente de fikk dekket sine behov for akademiske kontakter gjennom dette nettverket. Flere respondenter mente at deres bedrifter er såkalte «born globals» (Knight & Cavusgil, 2004), og at bedriftenes formål og 17

24 produksjonsinnhold gjør det naturlig at heller de finner sine samarbeidspartnere utenfor Agder og Norge. Enkelte av informantene påpekte at bedrifter og universitetet representerer to ulike miljøer som jobber på ulike måter. Flere kulturbedrifter finner da få oppgaver som det er mulig å samarbeide med UiA om. Dette finner forskergruppa noe paradoksalt fordi de fleste av informantene trakk frem nettopp ulikheten mellom de to sektorene som noe av det som skaper en god match for partnerskap. Flere av virksomhetene som ble intervjuet er nyetablerte, noe som gjorde at de har for lite kunnskap og kjennskap til universitetsmiljøet. For eksempel var det enkelte respondenter som påpekte at UiA fremstår som et lukket miljø der det er mangel på åpenhet og imøtekommelse av eksterne aktører. Dersom ansatte ute i bedriftene har for lav formell kompetanse, hadde disse informantene inntrykk av at de da fremstår som dårlige samarbeidspartnere for UiA. Da vil internasjonale aktører fremstå som mer attraktive samarbeidspartnere for ansatte ved UiA. Universitetet kan fort bli en for stor aktør for små, lokale bedriftsaktører som ikke har personlige forbindelser med UiA-ansatte. Selv om årsakene til manglende samarbeid som ble nevnt i intervjuene, var mange og varierte, var det et punkt informantene var enige om som den viktigste årsaken til mangelfulle samarbeid; de fleste bedriftene innen kulturnæringene er små, og de har derfor ikke nok økonomiske ressurser og tid til å initiere og vedlikeholde samarbeidsrelasjoner. For de fleste respondentene var det ikke kompetanse som var det største hindret, men at solid og god 18

25 nettverksbearbeiding krever for mye innsats fra bedriftsaktører som i utgangspunktet har for lite tid og begrensede økonomiske ressurser til nettverksarbeid. 3.2 Samarbeid erfart fra UiAs perspektiv Tabell 2: Samarbeid mellom insitutter ved UiA og kreative næringer Institutt IKT Informas jonssyste mer Samarbe id med kreative næringer Type samarbei d Nordisk og mediefag Musikk Visuelle og sceniske fag Økon omi Pedag ogikk Ja Noe Ja Ja Ja Ja Ingen Form elt og uform elt Formelt Mest formelt Uforme lt Formelt Forme lt og uform elt Ingen Av de 7 instituttene som ble studert var det kun et (pedagogikk) som svarte at de ikke samarbeider med kreative næringer (tabell 2). Av de 6 instituttene med samarbeidsrelasjoner til kreative næringer svarte hele 5 institutter at de samarbeider formelt med lokale bedrifter. Disse instituttlederne fortalte at de utformer skrevne og forpliktende avtaler med bedrifter innen kreative næringer. Avtalene er prosjektorienterte og dermed tidsbegrensede. De fleste samarbeidsprosjektene er del av instituttets undervisningsopplegg, spesielt med å få studenter ut i arbeidspraksis, veiledning til studenter og studentoppgaver. Dette samarbeidet er kommet igjennom en lengre tids utvikling der universitetet må kunne vise til et strategisk samarbeid med eksterne aktører for å gi studenter et godt studietilbud. 19

26 Tre av instituttene fortalte at de også samarbeider med kreative næringer mer uformelt. Da er gjerne relasjonen til tidligere UiA studenter. Slikt samarbeid er gjerne initiert og opprettholdt gjennom personlige kontakter mellom UiA ansatte og bedrifter. Samarbeid er da nettverksorientert basert på sosial kapital eller etablerte personlige relasjoner (Chakrabarti & Santoro, 2004). Informantene var ikke tydelige på hvilke type oppgaver det «samarbeides uformelt» om. Hvordan instituttlederne vurderer viktigheten og intensiviteten av samarbeid varierer fra institutt til institutt. Fra UiAs side styrer instituttenes fagområde hvor vidt samarbeid med kreative næringer er formålstjenlig og arbeidet inn i instituttets praksis som samfunnsaktør. Mens to av instituttene sier at de har en velutviklet praksis for samarbeid, fortalte to institutter at de har samarbeid, men at det er lite, mens de resterende to rapporterte om et moderat samarbeid. Når vi spurte instituttlederne om hvor utbredt samarbeid med kreative næringer er, gis svarene basert på instituttledernes egne forståelser av relasjonene til kreative næringer. Ofte er instituttledernes relasjon til kreative næringer distansert, mens andre ansatte på instituttene har tettere kontakter med bedrifter. Disse kontaktene er ofte basert på personlige bekjentskaper. 20