Henning Mankell. Kvikksand. En alvorlig historie om gleden ved livet. Oversatt fra svensk av Kari Bolstad

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Henning Mankell. Kvikksand. En alvorlig historie om gleden ved livet. Oversatt fra svensk av Kari Bolstad"

Therese Helland
8 år siden
Visninger:

2 Henning Mankell Kvikksand En alvorlig historie om gleden ved livet Oversatt fra svensk av Kari Bolstad

3 Til Eva Bergman Denne boka er også tilegnet minnet om bakeren Terentius Neo og hans kone, hvis navn vi ikke kjenner. Ansiktene deres er å se på et veggmaleri i huset deres i Pompeii. To mennesker midt i livet. De er alvorlige, men samtidig drømmende. Hun er svært vakker, men sky. Også han gir inntrykk av å være blyg. De ser ut til å være to mennesker som tar livet på stort alvor. Da vulkanutbruddet kom i år 79, kan de ikke ha hatt mye tid til å forstå hva som skjedde. De døde der, midt i livet, begravd av aske og den glødende lavaen.

Hun er svært vakker, men sky. Også han gir inntrykk av å være blyg. De ser ut til å være to mennesker som tar livet på stort alvor.

4 Skäms inte för att du är människa, var stolt! Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt. Du blir aldrig färdig och det är som det skall. (Tomas Tranströmer, Romanska bågar. Fra För levande och döda, Albert Bonniers förlag, 1989.)

5 DEL I Den krokete fingeren

6 1. Bilulykken TIDLIG PÅ MORGENEN den 16. desember kjørte Eva meg inn til Statoil i Kungsbacka, der jeg hentet en leiebil. Jeg skulle kjøre fram og tilbake til Vallåkra utenfor Landskrona. Bilen skulle leveres tilbake om kvelden. Dagen etter skulle jeg julesignere min siste roman i forskjellige bokhandler i Göteborg og Kungsbacka. Vintermorgenen var råkald. Men ingen nedbør. Turen ville ta meg tre timer hvis jeg stanset og spiste frokost utenfor Varberg, slik jeg pleide. Teatersjefen min fra Maputo var på besøk i Sverige. Manuela Soeiro, som jeg nå hadde arbeidet sammen med i tretti år. Det var det første egentlige møtet om oppsetningen vi skulle lage til høsten neste år. Manuela var hjemme hos Eyvind, som skulle regissere den versjonen av Hamlet jeg hadde gått og tenkt på i så godt som alle de årene jeg hadde virket ved Teatro Avenida. Det hadde tidlig foresvevet meg at nettopp Hamlet var som en helt innlysende afrikansk kongesaga. Det finnes noe «svart» hos Shakespeare som kunne løftes fram. Faktum er at det eksisterer en nesten identisk historie som utspilte seg i den sørlige delen av Afrika på tallet. Min tanke var at når alle er døde på slutten, og

Turen ville ta meg tre timer hvis jeg stanset og spiste frokost utenfor Varberg, slik jeg pleide. Teatersjefen min fra Maputo var på besøk i Sverige.

7 Fortinbras kommer inn på scenen, er det den hvite mannen som ankommer for å begynne å kolonialisere Afrika for alvor. Derfor var det for meg logisk å la Fortinbras få avslutte stykket med «Å være eller ikke være»-monologen. Skal man sette opp Hamlet, må man ha en skuespiller som kan gestalte rollen på den måten man streber etter. Det hadde vi nå. Jorginho ville klare det. Han hadde vokst seg til de siste årene. Dessuten var han en av de skuespillerne som hadde best foredrag. Det var en følelse av nå eller aldri. Da jeg kjørte gjennom Halland, gledet jeg meg til dagen. Jeg var fylt av en stor forventning. Veiene sørover var tørre selv om skydekket var tungt. Jeg kjørte ikke spesielt fort, noe jeg pleier å gjøre. Men jeg hadde oppgitt en ankomsttid og ville ikke komme for tidlig. Det som skjedde, gikk svært fort. Like nord for Laholm svinger jeg ut i venstrefilen for å kjøre forbi en langsom lastebil. Et sted på veibanen er det en flekk, kanskje av olje. Jeg får en plutselig sladd som jeg ikke klarer å takle. Bilen kjører rett inn i midtdeleren. Det blir frontkollisjon, kollisjonsputa blåser seg opp. Det svartner for øynene mine, jeg er borte et par sekunder. Etterpå sitter jeg taus. Hva har skjedd? Jeg kjenner etter at alt er som det skal. Jeg er ikke skadet, jeg blør ikke. Så går jeg ut. Biler har stanset, og mennesker kommer løpende. Jeg sier det som det er, jeg er ikke skadet. Jeg stiller meg i veikanten og ringer til Eva. Da hun

Skal man sette opp Hamlet, må man ha en skuespiller som kan gestalte rollen på den måten man streber etter. Det hadde vi nå. Jorginho ville klare det. Han hadde vokst seg til de siste årene.

8 svarer, konsentrerer jeg meg om å være helt rolig. Du hører at det er meg, sier jeg. Og du hører at alt er som det skal? Hva har skjedd? spør hun straks. Jeg forteller om ulykken. Jeg forminsker kollisjonen med midtdeleren. Alt er bra. Hva som skal skje videre, vet jeg ikke helt. Men det er bra med meg. Om hun tror meg, vet jeg ikke. Etterpå ringer jeg til Vallåkra. Jeg kommer ikke, sier jeg. Jeg har kjørt inn i en midtdeler utenfor Laholm. Jeg er ikke skadet. Men jeg drar hjem. Bilen er totalvrak. Politiet kommer. Jeg blåser og blir erklært edru. Imens tauer brannvesenet vekk bilen, som nok må skrotes. En ambulansesjåfør spør om jeg ikke tross alt burde dra inn til sykehuset og få en sjekk. Jeg avslår. Jeg har jo ikke vondt. Politiet kjører meg til jernbanestasjonen i Laholm. En halvtime senere sitter jeg på et tog tilbake til Göteborg. Turen til Vallåkra ble det ikke noe av. Det har fortsatt ikke blitt noe av den. Like lite som boksigneringen dagen etter. Uten at jeg helt kan si hvorfor, daterer jeg min kreftsykdom til nettopp denne dagen, den 16. desember I det ligger det selvsagt ingen logikk. Svulstene mine må ha vokst i lengre tid. Heller ikke hadde jeg fått noen symptomer eller andre indikasjoner nettopp denne dagen. Det var mer som en advarsel. Noe var i ferd med å skje. En uke senere, akkurat til jul, reiste Eva og jeg til den

Jeg kommer ikke, sier jeg. Jeg har kjørt inn i en midtdeler utenfor Laholm. Jeg er ikke skadet. Men jeg drar hjem. Bilen er totalvrak. Politiet kommer. Jeg blåser og blir erklært edru.

9 lille leiligheten vår i Antibes. Julaften morgen våknet jeg av vond og stiv nakke. Jeg tenkte at jeg idiotisk nok hadde ligget feil og fått nakkesperre. Men verkingen ga seg ikke. Dessuten spredte den seg raskt nedover i høyre arm. Jeg mistet følelsen i høyre tommelfinger. Og det gjorde vondt. Til slutt ringte jeg en ortoped i Stockholm som jeg fikk tak i, selv om det var romjul. Jeg reiste til Sverige, og han undersøkte meg den 28. desember. Han mente at det nok kunne være begynnende prolaps i nakken, men at det selvsagt ikke kunne fastslås uten en grundig røntgenundersøkelse. Vi bestemte at det skulle skje over nyttår. Så kom den 8. januar. Det var en kald morgen med lett snøfall. Jeg tenkte at nå handlet det om å få prolapsen bekreftet. Smertene i nakken var der fortsatt. Sterke smertestillende tabletter hjalp bare nødtørftig. Nå skulle nakken behandles. Tidlig på morgenen gjennomgikk jeg to røntgenundersøkelser. Etter to timer ble nakkesperren og den antatte prolapsen forvandlet til en alvorlig kreftdiagnose. På en dataskjerm fikk jeg se en kreftsvulst, tre centimeter stor, i den venstre lungen min. I nakken hadde jeg en metastase. Den var årsaken til smertene. Beskjeden jeg fikk, var tindrende klar. Det var alvorlig, kanskje uhelbredelig. Jeg spurte tamt om jeg bare skulle gå hjem og vente på slutten. Før i tiden, ja, sa legen. Men i dag behandler vi. Eva var med meg til Sophiahemmet, der jeg fikk beskjeden. Etterpå, da vi sto ute i den kalde vinterdagen og ventet på en taxi, sa vi ikke så mye. Vi sa nok

Til slutt ringte jeg en ortoped i Stockholm som jeg fikk tak i, selv om det var romjul. Jeg reiste til Sverige, og han undersøkte meg den 28. desember.

10 ingenting. Men jeg så ei lita jente som hoppet opp og ned i en snøfonn, full av energi og glede. Jeg så meg selv, som barn, hoppende i snø. Nå var jeg sekstifem år gammel og hadde fått kreft. Jeg hoppet ikke. Det var som om Eva hadde lest tankene mine. Hun tok et stødig grep i armen min. Da vi kjørte av gårde i taxien, drev jenta fortsatt og hoppet i snøfonnen sin. I dag når jeg skriver dette, den 18. juni, kan tiden som har gått, beskrives som både lang og kort. Jeg har ikke noe punktum å sette, verken med dødelig utgang eller med friskmelding. Jeg er midt i. Noen endelig fasit finnes ikke. Men dette er det jeg har gått igjennom og det jeg har opplevd. Fortellingen mangler slutt. Den pågår. Det er nettopp dette denne boka handler om. Livet mitt. Det som har vært, og det som er.

I dag når jeg skriver dette, den 18. juni, kan tiden som har gått, beskrives som både lang og kort. Jeg har ikke noe punktum å sette, verken med dødelig utgang eller med friskmelding. Jeg er midt i.

Like dokumenter

INT. BRYGGA. SENT Barbro har nettopp fått sparken og står og venter på brygga der Inge kommer inn med siste ferja. INGE BARBRO INGE BARBRO INGE

INT. BRYGGA. SENT Barbro har nettopp fått sparken og står og venter på brygga der Inge kommer inn med siste ferja. INGE BARBRO INGE BARBRO INGE I DAG OG I MORGEN av Liv Heløe Scene for mann og kvinne Manuset finnes til utlån på NSKI I DAG OG I MORGEN er et stykke som handler om Inge og Barbro som er et par, bosatt på en øy et sted i Norge. Inge