Lynn Austin. Det som en gang var. Roman. Lunde Forlag

Transkript

1 Lynn Austin Det som en gang var Roman Lunde Forlag

2 Copyright 2007 Lunde Forlag Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway Copyright 2005 Lynn Austin Originalens tittel: All She Ever Wanted Originalforlag: Bethany House Publishers, Baker Publishing Group Oversatt av Oddvar Nilsen og Jostein H. Sandsmark Omslagsfoto: PhotoDisc Omslagsdesign: Helge Kjølberg Grafisk utforming: Reidun Lindheim Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta AS ISBN LYNN AUSTIN har vunnet den amerikanske prisen Christy Award tre ganger for sine romaner. I tillegg til forfattergjerningen er hun en etterspurt taler til konferanser, retreater og ulike menighets- og skolearrangementer. Hun og ektemannen har tre barn og bor i Illinois i USA.

3 Til familien min Ken, Joshua, Benjamin og Maya

4 «Gi meg ikke armod, og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød, for at jeg ikke skal fornekte deg når jeg blir mett, og si: Hvem er Herren? og ikke, når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn.» Salomos ordspråk 30,8 9 (Norsk Bibel 1988)

5 Del 1 Kathleen og Joelle 2004

6

7 1 Bethesda Det ville ikke blitt første gangen Kathleen Seymour rømte hjemmefra. Og etter den dagen hun hadde hatt i dag, var hun virkelig fristet til å pakke klærne, sette seg i Lexusen og kjøre til bilen gikk tom for bensin, langt, langt vekk fra Bethesda i Maryland. Ut ifra det lille hun visste om slekta si, var det da også nærmest en familietradisjon å stikke av når livet ble for vanskelig, og så starte på nytt i en annen by. Så hvis politiet ville ha råd om hvordan de skulle gå fram for å gi truede vitner ny identitet på et nytt sted, kunne de spørre Kathleens familie. Dette var de eksperter på. «Jeg stikker av!» skrek Joelle som et ekko av det Kathleen hadde tenkt. «Og kommer aldri tilbake!» Kathleens seksten år gamle datter trampet dramatisk opp trappen til rommet sitt, men det tykke teppet dempet effekten av raseriet hennes. «Glem det!» ropte Kathleen opp til henne. «Jeg drar først!» Joelle svarte med å smelle igjen døren sin. Det klirret i tekoppene i skjenken rett under rommet hennes. «Jeg orker faktisk ikke mer, Joelle!» ropte Kathleen og tok seg til munnen. Hun hadde brukt nøyaktig samme uttrykk og tonefall som hennes egen mor alltid hadde brukt. Når var hun blitt lik mora si? Hun sank ned ved kjøkkenbordet. Beina nektet å bære henne lenger. 9

8 De hadde begynt å skjelve da hun kranglet med sjefen for noen timer siden, og hun hadde holdt på å falle om da hun stormet ut av kontorbygget. Derfor hadde det vært så deilig å sette seg i bilen og sparke av seg de høyhælte skoene. Men i samme øyeblikk hadde politiet ringt henne. Hun kunne ha svimt av på stedet. «Fru Seymour? Dette er betjent Marks fra politistasjonen ved kjøpesenteret. Vi har dattera di, Joelle Marie Seymour her i forvaring.» Kathleen husket lite av det som hendte etterpå. Men hun hadde da funnet fram til kjøpesenteret og politistasjonen, og svettet seg gjennom et smertefullt møte med betjent Marks og politimannen som hadde tatt Joelle på fersken. Hun hadde prøvd å naske en leppestift til sju dollar i kosmetikkavdelingen. Det hadde vært som en vond drøm, spesielt måten Joelle reagerte på. Hun la armene i kors, så bort og ble sittende og vippe med foten, uten det minste tegn til anger. Vakre Joelle med det kanelfargede håret hun hadde arvet av morfaren. Men det siste Kathleen trengte å bli minnet om i en slik situasjon, var faren sin. Heldigvis hadde hun fått overtalt butikksjefen til ikke å anmelde forholdet, ikke minst fordi det var Joelles første forsøk på butikktyveri. Men hun ble nektet adgang til kjøpesenteret i ett år framover. Og hvis hun prøvde seg en gang til, ville det havne på rullebladet. Kathleen var blitt så glad at hun kysset betjent Marks på begge kinn. «Hvor er venninnene dine?» spurte Kathleen da politiet endelig ga slipp på dem. «Var ikke du sammen med Colleen og Stacey?» Joelle trakk på skuldrene. «De stakk da jeg ble tatt.» «Litt av noen venninner!» De fant bilen og satte seg inn. «Kan du slippe meg av hos Colleen?» Kathleen stirret vantro på dattera. «Er du gått fra vettet, eller?» Joelle sank ned i passasjersetet og slo døren igjen. Hun brydde seg ikke om å feste sikkerhetsbeltet, og lot som om hun ikke hørte 10

9 den irriterende lyden som varslet om at det ikke var festet. Hun ville heller skru opp lyden på bilradioen, men da dyttet Kathleen hånden hennes vekk. «La radioen være. Og ta på deg beltet!» «Som om du bryr deg om hva som skjer med meg!» Kathleen kjente at hun var i ferd med å miste kontrollen. Hun startet bilen og vrengte den ut fra parkeringsplassen. Det skrek i dekkene. «Hvordan kunne du gjøre noe så dumt, Joelle? Hva i all verden tenkte du? Jeg gir deg femti dollar i ukepenger. Hvorfor stjeler du da en leppestift til sju dollar?» Joelle trakk på skuldrene. «Ro deg ned, du a. De lot meg jo gå.» Etter det ble hjemturen et mareritt av skrik og beskyldninger. Det endte med Joelles trussel om å stikke hjemmefra for godt. Kathleen hadde brukt den samme trusselen hvor lenge siden var det? og hun hadde gjort alvor av det. Kathleen skalv fortsatt på hendene da hun tok den trådløse telefonen på kjøkkenbordet og ringte mannen sin. Heldigvis var det Mike som svarte, ikke telefonsvareren hans. «Hva er det, Kath?» «Du må komme hjem.» Stemmen hennes brast. «Hvorfor det? Jeg har det veldig travelt» «Joelle ble tatt for nasking.» Da kom tårene. Hun var sint, hun var lei seg, hun forsto ingenting av det som skjedde. Men hun holdt gråten for seg selv, helt til hun så opp og fikk øye på lappen på kjøleskapdøren. Det var en påminnelse om at Joelle skulle ha med seg mat til ungdomssamlingen i kirken samme kveld. Da begynte hun å hulke. «Jeg kommer med en gang,» sa Mike rolig. Han kom tidsnok til å stanse Joelle. Hun var i ferd med å dra ryggsekken sin og en fullstappet koffert ned trappen da han stilte 11

10 seg foran henne. «Jeg kommer ikke til å la deg stikke av, jenta mi,» beroliget han henne. «La oss heller gå opp og snakke om det.» Kathleen lurte på om Mike ville ha prøvd å stanse henne hvis det var hun som hadde kommet slepende på en koffert, og ikke Joelle. Hun hørte dem prate sammen ovenpå, og misunte dem det tette forholdet. Nok en gang hadde hun ødelagt muligheten for å komme innpå Joelle. Hun og dattera kranglet og kriget akkurat slik Kathleen og mora hadde pleid, om ikke mer. Kathleen lovte stadig seg selv at hun skulle bli ei bedre og mer omsorgsfull mor, men hun ante ikke hvordan det skulle skje, eller hvor hun skulle begynne. Hun strakte seg etter det innrammede bildet på kjøkkenbenken. Det var tatt sist vinter da de var på skiferie i Colorado. Alle tre myste mot den skarpe vintersolen, holdt hodene tett sammen og smilte i et sjeldent øyeblikk av fellesskap. På bildet var de den perfekte familien. Mikes bekymrede rynker var blitt til smilerynker, og det stålgrå håret som ellers pleide å stritte i alle retninger, var skjult under en skilue. Det fikk ham til å virke yngre enn femtiåtte år. Kathleen fikk ofte høre at hun ikke så ut som om hun var femtifire. Det takket hun den regelmessige treningen på helsestudioet for. Det hjalp også godt at hennes kreative frisør sørget for at det lysebrune håret alltid var moteriktig klippet og uten grå striper. Hun fikk Joelle da hun var trettiåtte, etter år med medisinsk behandling og utallige bønner. Hun hadde lovt å holde seg ung for datteras skyld, men i dag følte hun seg som den gamle, onde heksen i et skummelt eventyr. Bildet viste Joelle med masse rødbrune, naturlige krøller. De rammet inn et ansikt som ennå var mjukt og uskyldig som hos et barn. Samtidig bar det tegn på at kvinnelig skjønnhet og sensualitet var på vei. «Kjære Gud, hjelp oss,» sukket Kathleen og lukket øynene. Joelle var bare seksten og hadde allerede havnet i trøbbel. Bare Gud visste hva som ventet henne. 12

11 «Jeg har fått roet henne,» sa Mike da han kom ned trappen en time seinere. Han hadde løsnet slipset og rullet opp ermene på den stivete, hvite skjorten. «Jeg synes du skal gå opp og snakke med henne. Fortell henne at du fortsatt er glad i henne.» «Akkurat nå er jeg veldig, veldig sint på henne,» svarte Kathleen, stram om munnen. Hun hadde omsider klart å komme seg opp av stolen og begynt å varme middagsrester i mikrobølgeovnen, selv om mat var det siste hun kunne tenke seg nå. Hun hadde ikke tatt av seg jakken, skoene eller strømpene, som om hun fortsatt lekte med tanken på å flykte hjemmefra. «Vi har gitt henne alt hun kunne ønske seg, Mike, og så er dette takken. Da jeg var på hennes alder, lengtet jeg etter å få det sånn som hun har det. Og så vil hun ødelegge alt det for en dum leppestift? Jeg fatter det ikke. Hvorfor gjør hun noe så idiotisk? Vi gir henne godt med lommepenger, hun kan kjøpe seg tjue leppestifter om hun vil. «Kanskje hun vil ha oppmerksomhet. Fra deg.» Ordene var som et slag i ansiktet. «Hvordan våger du? Det er du som er hjemmefra i ukevis! Mens jeg alltid har vært her for henne!» Hun grep håndvesken, fisket til seg bilnøklene og gikk mot døren. «Ikke gå, Kathleen. Dette er et problem du ikke bør rømme fra.» Hun snudde seg brått mot ham. «Jeg rømmer ikke, selv om jeg er fristet til det! Jeg må bare ha frisk luft!» Han tok nøklene fra henne. «Ikke ta bilen. Du bør ikke kjøre slik du er nå.» «Greit!» Hun gikk til enden av kvartalet og tilbake igjen. Lengre orket hun ikke å gå med de høye hælene. Det var et rolig strøk. Her var det ikke barn som lekte og syklet 13

12 i gaten en varm sommerkveld. Husene lå spredt bak busker og trær, og alle fremmede lyder forsvant i summingen fra luftkjølingsanleggene og rensepumpene til svømmebassengene. Så Kathleen trengte ikke å bekymre seg for om nysgjerrige naboer hadde hørt at hun kranglet med Joelle, eller om de lurte på hvorfor hun gikk opp og ned gaten i drakten hun brukte på jobb. På vei tilbake til huset stanset hun ved postkassen. Den var full av kataloger og annen reklame. Men midt i alt det glansede papiret fant hun en konvolutt med håndskrevet navn og adresse. Det var så sjeldent at hun rykket til. Hun kikket på avsenderadressen. Brevet var fra søstera hennes. Hun bodde fortsatt i Riverside, der de hadde vokst opp. Men hvorfor skrev Annie? Kathleen rev opp konvolutten. Det var en glorete innbydelse med tegninger av ballonger og papirhatter. Kathleen leste den. Og gjorde det en gang til for å forsikre seg om at hun ikke hadde misforstått. Søstera skulle holde selskap for faren deres. «Gjør alt du kan for å komme, Kathy,» sto det nederst. «Det ville bety så mye for far.» «Et siste halmstrå,» mumlet Kathleen. Hun gikk raskt opp til huset og inn, mens hun prøvde ikke å se for seg farens smittende smil. Hun ville ikke huske lykken hun hadde opplevd hver gang han tok henne i de fregnete armene sine og kalte henne Kathy-en min. Hennes bekymringsløse far med det kanelfargede håret. Vel, for alt hun visste, kunne han være skallet nå. Det var trettifem år siden sist hun hadde sett ham. Men hun kunne ikke reise hjem, ikke nå, ikke i det hele tatt, det kunne hun aldri gjøre. Bare tanken på å dra tilbake til Riverside ga henne lyst til å gjemme seg, skamfull og rødmende. Da måtte hun kjøre forbi gymnaset der hun hele tiden hadde gått med bøyd nakke, i håp om at ingen skulle legge merke til henne og kalle henne Luse- Kathy eller det som verre var, som Kommunist-Kathy. Nei, det var 14

13 dette hun hadde rømt fra, og det ville hun aldri tilbake til aller minst for å glede faren. Kathleen kastet innbydelsen i søpla under vasken og slengte resten av posten på bordet foran Mike. Han spiste kinesisk restemat mens han leste Washington Post. «Jeg går og legger meg,» sa hun. «Jeg vil helst ha slettet hele denne dagen.» «Så, så, Kathy. Vil du ikke spise litt først?» «Er ikke sulten.» Hun gikk mot døren, men stanset og snudde seg. «Jeg kranglet forresten med sjefen i dag. Det var før dette med Joelle. Jeg gikk veldig hardt ut mot ham, så jeg regner med å bli oppsagt.» Uten å vente på svar gikk hun ovenpå og tok seg en lang, varm dusj. Det hadde vært langt verre enn bare en dårlig dag. Omhyggelig hadde hun bygd opp livet sitt, og nå raste det sammen rundt henne, uten at hun ante hvordan hun skulle få orden på det igjen. Hun tenkte på Job i Bibelen. Han var blitt rammet av det han fryktet mest. Det var det samme Kathleen var redd for at alt det hun hadde jobbet for, alle hun elsket, skulle bli tatt fra henne. Hun lot tårene strømme i dusjen. Da hun kom ut fra badet, satt Mike på sengen. «Jeg fant denne i søpla,» Han holdt opp innbydelsen. «Mente du å kaste den?» Hun trakk pusten dypt. «Hadde vi hatt en makulator, ville jeg kjørt det der gjennom den.» 15