Masarykova univerzita Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Norský jazyk a literatura Kristína Kováčová Norsk som et språklig eksperiment. Språklige reformer etter annen verdenskrig språkplanlegging ovenfra BAKALÁRSKÁ PRÁCE 2015 Vedoucí práce: doc. PhDr. Miluše Juříčková, CSc.
Masarykuniversitetet Det filosofiske fakultet Institutt for germanistikk, nordisk og nederlandistik Norsk språk og litteratur Kristína Kováčová Norsk som et språklig eksperiment. Språklige reformer etter annen verdenskrig språkplanlegging ovenfra. BACHELOR HOVEDOPPGAVE 2015 Veileder: doc. PhDr. Miluše Juříčková, CSc.
Prehlasujem, že prácu som vypracovala sama s použitím uvedenej literatúry a prameňov. Brno 28. 4. 2015.. Podpis
Takk Jeg vil først og fremst takke min veileder doc. PhDr. Miluše Juříčková, CSc. for hennes veiledning, støtte, verdifulle råd og nyttige kommentarer. Takk til Lukáš Klouba for hans støtte og verdifulle kommentarer. Jeg vil også gjerne takke Helene Guldbrandsen, Thor Henrik Svevad og Anders Rønning for deres hjelp med språket.
INNHOLD 1. INNLEDNING... 2 2. NORGE ETTER ANNEN VERDENSKRIG... 5 2.1 DEN POLITISKE SITUASJONEN I NORGE ETTER 1945... 5 2.2 SPRÅKPOLITIKK ETTER KRIGEN... 6 2.3 SPRÅKSITUASJONEN ETTER KRIGEN... 7 3. LÆREBOKNORMALEN AV 1959... 10 3.1 PÅ VEI MOT LÆREBOKNORMALEN... 10 3.2 HOVEDPUNKTENE I 1959 - REFORMEN MED VEKT PÅ BOKMÅLET... 12 3.3 REAKSJONENE PÅ LÆREBOKNORMALEN... 12 3.4 SITUASJONEN ETTER LÆREBOKNORMALEN... 13 4. RETTSKIVINGEN AV 1981... 16 4.1 PÅ VEI MOT 1981 REFORMEN... 16 4.2 HOVEDPUNKTENE I 1981 REFORMEN MED VEKT PÅ BOKMÅLET... 18 4.3 SITUASJONEN ETTER 1981-REFORMEN... 18 5. RETTSKRIVINGEN AV 2005... 20 5.1 PÅ VEIEN MOT DEN 2005 REFORMEN... 20 5.2 HOVEDPUNKTENE I 2005- REFOMEN MED VEKT PÅ BOKMÅLET... 21 5.3 SITUASJONEN ETTER 2005 REFORMEN... 22 6. NÅTIDSPERSPEKTIV - UTVIKLINGEN OG SPRÅKPOLITIKK ETTER 2005 24 7. AVSLUTNING... 27 8. BIBLIOGRAFI OG INTERNETT KILDER... 29 9. RESYMÉ PÅ SLOVAKISK... 33 1
1. INNLEDNING Temaet for denne oppgaven er norsk språkpolitikk etter annen verdenskrig. Som allerede navnet antyder fokuserer den på rettskrivingsreformene etter 1945 med vekt på bokmål og dets politisk kontekst. Det betyr at jeg ikke har beskjeftiget meg med nynorsk i oppgaven. Likevel har jeg nevnt nynorsk noen steder der det har vært nødvendig med tilknytning til bokmål. Jeg valgte dette emnet fordi det er ikke bare lingvistisk, men også sosiologisk og politisk. Jeg var i interessert i hvordan politikk og språk henger sammen og hvordan politikk og ideologiske interesser har påvirket det norske språket. I løpet av det forrige århundret har det i Norge foregått et svært interessant eksperiment når det gjelder språkplanlegging. I begynnelsen hadde Norge ett mål, men er i dag utstyrt med to gjensidig konkurrerende mål. I de fleste land har språkplanlegging foregått gjennom en lang periode og på et tidspunkt der antall forfattere var lite. Derfor tok det lang tid før språkvarianten begynte å spre seg blant flere mennesker. Språk var påvirket av en sosial elite som også var en styrende klasse og automatisk etablerte egne mønstre som retningsgivende for hele nasjonen. Det norske eksperimentet er annerledes, det foregikk og foregår fortsatt på nasjonalt nivå. Med denne oppgaven vil jeg finne ut hvorfor var det fortsatt behov for så mange språkreformer og hvor stor innflytelsen fra politikken var på skriftlige og muntlige former i de to norske offisielle målformene. Men nå vil jeg gjerne belyse språksituasjonen i Norge. Den var og er fortsatt komplisert og vi må derfor gå dypere inn i historien. I 1814 ble Norge politisk adskilt fra Danmark, under hvis hegemoni det hadde falt fire århundrer tidligere. Nordmenn begynte å lete etter sin kulturelle identitet som hadde blitt kuttet i løpet av unionen med Danmark. Det viktigste symbolet på nasjonal identitet og selvstendighet var språket. Nordmenn hadde lært seg å skrive dansk, selv om deres taleformer var avvikende fra de som ble brukt i Danmark. Det var fire talespråkvarianter i Norge. På landet brukte man sin egen dialekt, mens i byene snakket man dannet dagligtale. Denne formen hadde faktisk mange fellestrekk med det danske skriftspråket og det var først og fremst folk med utdannelse som snakket det. I kirken brukt man høytidsspråk. Det betydde at man leste Bibelen på dansk med norsk uttale. Den siste talemålsvarianten var dansk, som danske embetsmenn snakket. Nordmenn hadde forskjellige meninger om hvordan Norge skulle få sitt eget språk. Noen ville følge fornorskningslinjen og gradvis gjøre det danske skriftspråket mer norsk. De andre ønsket 2
å skape et nytt språk med utgangspunkt i dialektene. Utover i 1840 årene ble de to utviklingslinjene utviklet. En av dem ble utviklet av bokmålets far, Knud Knudsen, en norsk lærer og språkforsker. Han mente at Norge skulle få et skriftspråk som er forskjellig fra dansk. Knudsen konserterte seg først og fremst om rettskrivingen og ønsket at skriftspråket skulle gjenspeile talespråket. Som utgangspunkt tok han den dannede dagligtale, fordi det hadde høy prestisje og han trodde at det ville bli lettere å få folk å akseptere en fornorskning av dansken. Fra 1850 dukket landsmålet opp. Det var utviklet av Ivar Aasen. På 1840 tallet reiste han rundt i Norge og samlet informasjon om dialektene. Han var interessert i bygdedialektene fordi han ville ta utgangspunkt i det norske talespråket og få et nytt språk som hadde linjer tilbake til norrønt. Omkring 1850 hadde han ferdig ei ordbok og en grammatikk. Gjennom disse to bøkene hadde Aasen gitt en oversikt over ordforrådet og grammatikken i de norske dialektene. Det tok ikke lenge før hans mål ble brukt i skrift. I 1885 ble Sidestillingsvedtaket vedtatt og landsmål ble sidestilt med riksmål som skole- og offisielt språk. Fra 1905, etter unionsoppløsningen fra Sverige, ble Norge helt fritt og en uavhengig nasjon. Skriftspråket i Norge på denne tiden var nesten lik dansk, og de aller færreste brukte landsmål. Da landet skulle bygge seg opp trengte de et eget språk som kunne forsterke nasjonalfølelsen. De to frontene som nå kjempet mot hverandre var dansk-norsken, senere riksmål, og bygdemålet, senere landsmål. Disse språkstridene førte til politisk strid mellom Høyre som støttet riksmålet, og Venstre som gikk både inn for landsmålet og en fornorskning av dansken. De var også åpne for Moltke Moes 1 tanke om samnorsk. Reformene i 1917, 1938 og 1959 ble derfor basert på samnorsk-tanken og tilnærming mellom landsmål og nynorsk. 1970-tallet betydde ro og stabilitet når det gjelder språkpolitikk. Reformene i 1981 og 2005 førte til endring av språkpolitikken og ideen om samnorsk ble for alltid forlatt. I 2005-rettskrivningen forsvant sideformer som ble innført med 1938- rettskrivningen for godt og med denne rettskrivingen fikk bokmål stabilitet og oversiktlighet. Avstanden mellom riksmål og moderat bokmål ble mye mer mindre enn noen gang før. Planen for de enkelte kapitlene er slik, jeg åpner oppgaven med en innledning til situasjon etter annen verdenskrig, som skaper forståelse for både den politiske og språklige situasjon etter krigen (kapittel 2. Norge etter annen verdenskrig). Det er viktig fordi krigen betydde stor milepæl for alle områder av samfunnslivet. De neste tre kapitlene dreier seg om de enkelte 1 Ingebret Moltke Moe var norsk folklorist, og en høyt verdsatt altmuligmann i samtidens kulturliv. Han tok også del i den norske målstriden, og arbeidet for en tilnærming mellom nynorsk og bokmål. 3
reformene fra 1959, 1981 til den hittil siste reformen i 2005. Hver av dem inneholder underkapitler om forberedelser, hovedpunkter i reformene, hvor jeg karakteriserer kort reformen og gir en oversikt over de hovedendringene i språket. Deretter følger underkapitlet om mottakelse og situasjon etter enkelte reformene. Kilder jeg bruker er først og fremst boka Language planning as a sociolinguistic experiment: The case of modern Norwegian skrevet av Ernst Håkon Jahr. Boka er en studie av norsk språkplanlegging. Den markerer 200-årsjubileet for fødselen av den norske nasjonen etter århundrer under dansk styre. Jahr analyserer hvordan nordmenn definerte, kjempet over, og utviklet sitt egett uavhengig språk. De nesten to århundrer med norsk språkplanlegging omfattet et ekstraordinært sosiolingvistisk eksperiment som førte til tiår preget av intens språklig kamp. Videre arbeider jeg med bøker av Einar Haugen, amerikansk forsker som fokuserer seg på sosiologiske aspekter ved norsk språk og norsk språkplanlegging. Jeg bruker også flere artikler og brosjyrer på Språkrådets nettside. Mine sekundære kilder er boka Hovuddrag i norsk språkhistorie og flere forskjellige internett sider. 4
2. NORGE ETTER ANNEN VERDENSKRIG 2.1 DEN POLITISKE SITUASJONEN I NORGE ETTER 1945 Etter krigen er verden delt i to store motsetningssider: øst og vest. I mange vestlige land er det politisk uro og regjeringer kommer og går. Men når det gjelder Norge, er det litt annerledes. Under krigen ble det skapt en sterk følelse av felleskap mellom partiene og ulike grupper i samfunnet. Under krigen oppstod det en tanke om et program for samarbeid på tvers av partigrensene som hadde eksistert under krigen det såkalte Fellesprogrammet. Hovedtanken bak dette programmet var at samarbeid mellom partiene (Arbeiderpartiet, Bondepartiet, Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Kommunistpartiet) skulle fortsette gjennom gjenreisningen. Det gjorde at det ikke var noen provokasjon fra opposisjonen. Det var faktisk Arbeiderpartiet som fikk flertall på Stortinget i 1949, og Høyre var det største opposisjonspartiet. Fellesprogrammet hadde ingen stor betydning i praksis, det fungerte som bekreftelse av samhold og enighet som en nasjon. Einar Gerhardsen fra Arbeiderpartiet ble leder av samlingsregjeringen. Arbeiderpartiet førte politikken med vekt på sysselsetting, industrireising og utbygging av velferdsstaten. Det viktigste punktet i velferdsstaten var innføringen av folketrygden i 1966. In 1969 ble det endelig vedtatt en niårig obligatorisk enhetsskole. På denne tiden ble antallet elever i den videregående skolen tredoblet, mens tallet på studenter ble firedoblet. I 1961 mistet Arbeiderpartier sitt rene flertall ved stortingvalget, og Sosialistisk Folkeparti fikk to representanter som kom i vippeposisjon. Det hadde store konsekvenser senere, da den såkalte Kings Bay-saken ble behandlet. Det var en gruveulykke på Svalbard i november 1962, hvor 21 mennesker mistet livet. Opposisjonen beskyldte regjeringen for å ha dårlig trygghet på arbeidsstedet og påstod også at regjeringen hadde ikke informert Stortinget utilstrekkelig om saken. De borgerlige partiene stilte mistillitsforslag til regjeringen og det ble vedtatt av regjeringen måtte gå av. Da ble det dannet en koalisjonsregjering under ledelse av John Lyng fra Høyre, men han ble bare sittende i 3 uker før han ble felt av Stortingsflertallet. Kings Bay saken fikk store konsekvenser for norsk politikk, fordi det enerådende Arbeiderpartiet hadde fått en knekk. 2 Partiet fikk ikke sin dominerende posisjon tilbake og de borgerlige partiene hadde vist at de også kunne samarbeide. 2 Norge etter annen verdenskrig [online]. [cit. 2015-2-18] Lastet ned fra: http://norgetk.com/ 5
Den første oppgaven som Einar Gerhardsens samlingsregjeringen hadde var den økonomiske gjenreisningen. Nesten hele Finnmark ble ødelagt og flere byer sørover, blant annet Tromsø, var utbombet etter en offensiv fra Sovjetarmeen. Landet ville komme tilbake på fote så fort som mulig både på økonomisk og politisk side. Det var stor enighet om at staten måtte løse problemer etter krigen. Det viktigste var å skaffe arbeid og bolig til de som trengte det. I 1946 ble det født over 70 000 3 barn i Norge og disse familiene trengte hjelp. Staten opprettet derfor husbanken, hvor det var mulig å få billige lån. Senere ble det bygd moderne blokkleiligheter, og det ble et stort fremskritt i forhold til de dårlige boligene de hadde før. En viktig bidrag til gjenreisingen var Marshallhjelpen, en økonomisk hjelp fra USA til de fleste landene i Europa som kom i gang i 1947. Norge fikk til sammen over 250 millioner dollar. Marshallhjelpa var til stor hjelp, det ble satt i gang oppbygning av hus og satsing på industri, som førte til flere arbeidsplasser, butikker og skoler. Det skjedde også store forandringer og modernisering som for eksempel at traktorene tok over for hestene i gårdsarbeidet. Pengene fra hjelpen ble brukt til å kjøpe utstyr til kraftkrevende industri, mekaniske verksteder, aluminiumsverk, jernverk osv. Vannkraften ble også utnyttet og billig strøm ble levert til industrien. Produksjonen innenfor industri, fiske og jordbruk var nå mer effektiv med traktorer og melkemaskiner. Det var stor etterspørsel etter transport med skip og det gjorde at den norske handelsflåten vokste. Det førte også til mer arbeidsplasser, fordi det ble igjen behov for butikker og skoler. Norge fikk sentralisering og urbanisering, økt velstand, en utdanningseksplosjon og en generell utjevning av gamle skillelinjer både mellom land og by og mellom overklasse og arbeiderklasse. 2.2 SPRÅKPOLITIKK ETTER KRIGEN Samtidig som etterkrigstiden var preget av samhold og felleskappfølelse, var den preget av ro i skriftspråkspørsmål. Strid om skriftspråket og fornorskningspolitikk ble forlatt og skiftet med politikk som omhandlet minoriteter og kulturell diversitet. Tiden fra 1880 til den andre verdenskrigen var en tid preget av brutal fornorskningspolitikk mot grupper som var språklig og kulturelt forskjellige fra norsk majoritetsbefolkningen dvs. spesielt mot samer og kvener. Fra 1880 måtte alle samiske og kvenske barn lære seg norsk. I 1902 ble 3 Se Norge etter annen verdenskrig [online]. [cit. 2015-2-18] Lastet ned fra: http://norgetk.com/ 6
vedtatt loven at alle som ville kjøpe jord måtte ha norsk navn og ha gode kunnskaper i norsk. Denne loven ble først opphevet i 1965. Etter krigen ble forholdet til minoriteter liberalisert og diskrimineringslovene ble opphevet. Men sosial stigma tilknyttet til minoriteter levde videre, disse menneskene sloss seg med diskriminasjon og fordommer. Gjenreisning av Finnmark som ble ødelagt i løpet av krigen bidrog til assimilasjon av samer som var mer påvirket av krigen enn andre nordmenn. Målet av Finnmarks fornyelse var modernisering og sentralisering av bosetting og skoler. Det ble slutt på samenes tradisjonell nomadisk liv. Konsentrasjon av skoler førte til at barn eldre enn sju år måtte bo på studentboliger hvor norsk var det eneste tillate språket. Samer kunne ikke bruke sitt eget språk og mange av dem snakket ikke lenger samisk med sine barn. I de samiske områdene var alt etter norske forhold. Alle offentlige organer brukte norsk, og samene så det som nødvendig å lære seg norsk for å fungere i det norske samfunnet. I 50- og 60- årene ble fornorskning forlatt og målet av den nye minoritetspolitikken var å beskytte samisk nasjonal arv og språk. I 1950 ble den nye loven om samisk skriftspråk tatt i bruk. I 1988 kom loven om Sametinget som har til oppgave å legge forholdene til rette for at samene skulle utvikle sitt eget språk, sitt samfunnsliv og sin kultur. For å utrykke den nye retningen i norsk minoritetspolitikk gikk Norge med på internasjonale konvensjoner: konvensjon om urfolks rettigheter og europeisk konvensjon om minoritetsbeskyttelse som ble vedtatt i 1998. Med disse konvensjonene forpliktet Norge seg til gjenforsikring av likestilling mellom majoriteter og minoriteter. Med konvensjon om urfolksrettigheter forpliktet Norge seg til å gi samer rett til å ha sin egen jord og ha kontroll over områder hvor de har majoritet i befolkningen. Målet for norsk politikk overfor minoriteter var å la dem bevare sin identitet og kultur. Men det er forskjell på opprinnelige minoriteter og nye innvandrere. Norsk innvandringspolitikk legger til rette for integrasjon uten mål om assimilering. 2.3 SPRÅKSITUASJONEN ETTER KRIGEN Etter krigen oppstod en situasjon der mange av de tradisjonelle argumenter ikke lenger gjaldt, eller var blitt svakere. Det nasjonale argumentet om at nynorsk var mer brukt enn bokmål og at de som brukte og støtte nynorsk dermed var mer nasjonalistiske enn de som ikke gjorde det, var ikke lenger mulig å bruke fordi tyskerne hadde gitt ordet nasjonal et helt nytt innhold. Ved første øyekast kan det nok se ut til at den andre verdenskrigen ikke betydde stort for språkstriden og språkutviklingen. Begge stridsorganisasjonene, Noregs Mållag og Riksmålsforbundet, ble 7
satt under nazistenes press, men det førte bare til at det i praksis sluttet å virke. Nazi regjeringen bestemte en ny rettskrivning i 1941, men den fikk lite å si for hvordan folk flest skrev i krigsårene, selv om de nazifiserte storavisene brukte den. I skolene ble den stort sett sabotert. Hele språkstriden ble overskygget av kampen mot okkupasjon. Men i de første par tiårene etter krigen var språkstriden på sitt mest intense. Senere ble det stilt spørsmål ved om den sosiale utjevning egentlig var kommet så langt som folk hadde trodd, og i den sammenhengen våknet ny interesse for motsetningen mellom folkemål og overklassemål. De praktiske og økonomiske ulempene ved å ha to målformer var fremdeles tydelige for mange. Evolusjonismen og planleggingsoptimismen, en viktig del av 1938 rettskrivingen, stod fremdeles sterkt. Men Målbevegelsen hadde det vanskelig i femtiårene: Nynorsken var i tilbakegang som skolespråk, og hele bevegelsen hadde langt på veg havnet i ei bakevje i den offentlige debatten, den var mest forbeholdt av å forsvare gamle posisjoner. At den interne striden mellom i - mål og a- mål fra femti årene ble holdt fram med stor styrke fram til av slutten av femtiårene gjorde alt enda verre. Det var riksmålsbevegelsen med Riksmålsforbundet som hovedorganisasjon som framfor alt kom til å prege språkstriden i femtiårene. Denne bevegelsen var sterkt mot samnorskpolitikken 4 og basert på en ideologi som hadde to hovedelementer. Den første var protest mot brudd på språklige tradisjoner og vaner. Denne protesten var basert på et estetisk argument: de nye formene var vulgære og stygge. Det måtte ligge ei sosial vurdering bak et slikt syn og dermed ei sosial nedvurdering av de som brukte denne formen i sitt talemål, ville riksmålsfolk ikke gå med på. 5 Det som provoserte mest var radikale former som var innført i lærebøkene på grunn av et vedtak i Oslo skolestyre i 1939 om at undervisningen skulle baseres på de radikale bokmålsformene. Riksmålstilhengere engasjerte seg sterkt i diskusjonen om språket i lærebøkene. I Riksmålforbundets tidsskrift Ordet skrev Arnulf Øverland i 1950: Vi vil ikke finne oss i at en departemental komité har besluttet sig til å ta morsmålet fra våre barn og gjøre dem umælende. Dette er et så alvorlig inngrep i barnas sjeleliv at det må reises en folkebevegelse mot det. 6 Selv om Oslo vedtaket ble vedtatt i 1939, kom de første bøkene med disse språkformene på begynnelsen av 1950-tallet. Resultatet ble en proteststorm fra foreldrenes side. 4 Samnorsk var norsk skriftnorm der bokmål og nynorsk skulle være smeltet sammen til ett språk og enkelte ord og bøyningsformer skulle være felles som bokmål og nynorsk. Den såkalte tilnærmingspolitikken som hadde som formål å avskaffe forskjellene mellom nynorsk og bokmål dominerte norsk språkpolitikk fra ca. 1917 til 1966. 5 Se TORP, Arne.VIKØR Lars S. Hovuddrag i norsk sprakhistorie. s. 226-227 6 BERGE, Anne Lene. ROTTEM, Øystein. Spor: Teoribok VK I og VK II. s. 168 8
Foreldreaksjonen ble organisert av Riksmålsforbundet i 1951. I 1953 ble det arrangert underskriftskampanjer der foreldrene krevde at barna skulle få nye lærebøker med moderate former. Foreldreaksjonen samlet på kort tid over 300 000 underskrevne protester mot det planlagte arbeidet for ved tvang å innføre et nytt, samnorsk språk. 7 Lederne for motstanderen bad foreldrene om å rette de radikale formene i barnas lærebøker. Men noen steder gikk de enda lenger - skolebøker med radikale former ble samlet inn og brent på bål. I 1954 ble det bestemt at i Oslo skulle lærebøkene på bokmål ha bare moderate former. Siden lærebokmarkedet i Oslo utgjør en stor andel av alle bøker som blir solgt, fikk dette vedtaket konsekvenser for språkformen i alle lærebøker på bokmål og fra 1954 ble det bare brukt moderate former. Mye av striden i 1950 årene dreide seg om Norsk Språknemnd, som Stortinget i 1951 gjorde vedtak om å opprette. Det var et offentlig, faglig organ som skulle ha ansvar for arbeidet med språklige spørsmål på vitenskapelig grunnlag. Men det ble stor uenighet om hvilke oppgaver et slikt organ skulle ha. Striden var størst i spørsmålet om en av oppgavene skulle være å fortsette i tilnærming mellom bokmål og nynorsk. I praksis mener det å fortsette arbeidet etter de samme retningslinjene som før rettskrivingsreformen i 1938. Arbeiderpartiet gikk inn for språklig samling, mens Høyre satte mest inn på hindre en slik utvikling. Etter mye diskusjon vedtok Stortinget i 1952 å opprette et rådgivende organ. Organet fikk navnet Norsk språknemnd. Nemnda skulle arbeide for fortsatt språklig tilnærming mellom de to norske skriftspråkene, gi styremaktene, allmennheten rettledning i språkspørsmål på vitenskapelig grunnlag. Nemndas mål var å gi rettledning i rettskrivingsspørsmål, fremme enhet i terminologi, føre tilsyn med språket i lærebøker og sørge for utgreiinger, språkkurs og annet opplysningsarbeid til styremaktene, offentlige institusjoner, pressen og allmennheten. Norsk språknemnd bestod av representanter fra universitet, skole, presse og kringskasting. Den hadde 30 medlemmer og antall representanter var likt fra bokmål- og nynorsksiden. I sekretariatet var det ansatt to personer, en til å ta seg av bokmål og en til å ta seg av nynorsk. Språknemndas første oppgave var å lage en læreboknormal som språket i lærebøkene skulle rette seg etter. Etter krigen kom lærebøkene ut i tre forskjellige utgaver: bokmål med radikale former, bokmål med moderate former og nynorsk. Det skapte stor språklig usikkerhet hos elevene og derfor var det viktig å finne fram til én språkform for bokmål og én for nynorsk. 7 Se Store norske leksikon Foreldreaksjonen mot samnorsk utdypning (NBL-artikkel) [online]. 14.2.2009 [cit. 2015-12-19]. Lastet ned fra: https://snl.no/foreldreaksjonen_mot_samnorsk 9
3. LÆREBOKNORMALEN AV 1959 3.1 PÅ VEI MOT LÆREBOKNORMALEN Læreboknormalen av 1959 bygde på den samme språkpolitikken som 1938- reformen, nemlig samnorsk folkemål. Det var nødvendig å sette i gang arbeidet med 1938 reformen, fordi den hadde for mange valgfrie former og det skapte stor usikkerhet hos elevene. Problemet var også at språkformen i lærebøkene ofte skilte seg fra formene som var vanlig brukt i litteratur eller presse. Det var altså krav for en læreboknormal for begge mål. Denne gangen gjaldt de fleste endringene nynorsk. Det viktigste for bokmålet var at tillatte former i lærebøkene ble redusert. 8 Det betyr at flere hovedformer ble gjort til sideformer eller tatt ut av rettskrivingen. Læreboknormal er ikke en helt presis betegnelse på denne reformen, fordi det ble også gjort andre endringer enn disse rangeringene. Den var i virkeligheten en revisjon av 1938- rettskrivningen. Læreboknormalen var et forsøk på å roe ned språkstriden som raste i Norge på denne tiden. La oss minne om foreldreaksjonene mot samnorsk. Læreboknormalen av 1959 ble utarbeidet av Norsk Språknemnd. Retningslinjene for arbeidet med normalen hadde vært å arbeide for fortsatt tilnærming av bokmål og nynorsk samtidig som den skulle redusere valgfrie former. Men forsalget inneholdt fremdeles mange valgfrie former. Samtidig var den et nytt skritt på veien mot språklig samling. Nynorsken hadde kommet i bokmålet i møte, mens tilnærmingen fra bokmålssiden var liten. Det ble vanskelig oppgave å lage læreboknormalen for den unge og uprøvde institusjonen. Det at representanter for bokmål og nynorsk måtte samarbeide, kom nødvendigvis til å prege debatten. På den ene siden påstod flere bokmål-representanter at forlagene må ha rett til å gi ut så mange utgaver av samme lærebok som de ønsker. Slike parallell-utgaver måtte godkjennes språklig så sant de holdt seg til gjeldende former. På den andre siden advarte både bokmål- og nynorskrepresentantene mot fri adgang til å gi ut parallellutgaver. Men alle var enige om at ABC må godkjennes i flere utgaver slik at barna kan lære å lese i bøker som ligger nærmest deres talemål. Utgangen på saken ble et vedtak med bokmålsseksjonen stemmer. Det inneholdte to viktige punkter. Først burde nemnda utarbeide framlegg til nye læreboknormalen. For den andre departementet måtte godkjenne nye parallellutgaver for kommende skoleår. Formålet for den nye læreboknormalen 8 Den 2. mars 1939 vedtok Oslo skolestyre at ved overgangen til ny rettskrivingen skal en i undervisning så langt råd er legge til grunn de formene som ligger nærmest barnas talemåte og er ens for bokmål og for nynorsk. Etter dette vedtak ble det i Oslo folkeskoler nytter ABC og lesebøker rettskrivingsformer som var i samsvar med dette vedtak, altså såkalte radikale former. Derfor ønsket foreldre, kommunale myndigheter og lærerstanden å få redusert antallet av godkjenne lærebøker. 10
var å begrense valgfriheten for lærebøkene. Derfor ble listene over jamstilte og sideformer tatt til utgangpunkt. Ved nyttår 1958 ble Framlegg til læreboknormalen utgitt og sendt ut i pressen. Den ble det viktigste dokumentet i sammenheng med læreboknormalen. Framlegget ble også veldig kritisk mottatt både fra bokmål- og nynorsktilhengere. 9 Kritikken som de forskjellige riksmålsorganisasjoner 10 hadde kommet med ble på våren samlet i ett skrift, som fikk navnet Kritikk. Bak skriftet stod mange viktige personer som blant annet professor Leif Amundsen, forfatteren André Bjerke, kontorsjef i Riksmålsforbundet Leif Korshavn, professor Georg Morgenstierne, forfatteren Øistein Parmann, dr. philos. Ragnar Ullmann og forfatteren Arnulf Øverland. Noen av de kritiske kommentarene var holdt i samme foraktelig tone som hadde vært typisk for de konservative avisene. 11 Men også flere skribenter i Kritikk hadde lagt an på en saklig imøtegåelse av de argumenter som Framlegg bygde på. Etter Stortingsvedtaket om læreboknormalen skulle Framlegget danne grunnlag for nye regler, men endringer måtte departementet gjøre i samråd med Norsk språknemnd. Så snart stortingsbehandlingen var avsluttet, tok Språknemnda opp arbeidet med revisjon av Framlegg på bakgrunn av kritikk som den fikk. I oktober 1958 ble det utarbeidet en systematisk oversikt over alle kritikken, så medlemmene kunne overveie alle omstridte punkter på nytt. To måneder senere var revisjonen ferdig og en rekke endringer gjort. En av de viktigste endringene var at hele forslaget om en supinumsform i bokmål med utgang på vokal i sterke verb ble tatt ut av listen. 12 Fra de 15 medlemmene i bokmålsgruppa var 9 som var for å innføre en slik form, men det var uenighet om det burde velges i eller e vokal. Det ble ikke flertall for noen av dem og derfor ble hele tanken om et alternativt supinum forlatt. Den nye læreboknormalen trådte i kraft i skolene i august. Til og med 1962 var det ikke feil når elevene brukte formene som stemte med reformen av 1938. På en annen side måtte elevene ha adgang til å bruke de nye formene alt nå. I statsadministrasjonen ble normalen tatt i bruk fra 1. oktober 1959. 9 Forventningene om at Framlegg skulle bli godtatt langt inn i de mest konservative kretser, ble straks gjort ettertrykkelig til skamme. Så godt som alle konservative aviser fordømte det generelt og i detalj. 10 Organisasjonene var Riksmålvernet, Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, Riksmålsforbundet, Forfatterforeningen av 1952, Foreldreaksjonen mot samnorsk og Norsk lytterforening. 11 Se Arbeidet med læreboknormalen [online]. [cit. 2015-2-30]. Lastet ned fra: http://www.sprakradet.no/vi-ogvart/om-oss/historikk1/norsk_spraaknemnd/arbeidet_med_laereboknormalen/ 12 I sommeren 1956 ble det framsatt ønsket i arbeidsutvalget om å få innført supinumsformer av typen biti, sungi i bokmål, slik nynorsk hadde det. Tanken var at slike former ville bli hjelp til å få et enhetlig preg over stilen når språket var radikalt. 11
3.2 HOVEDPUNKTENE I 1959 - REFORMEN MED VEKT PÅ BOKMÅLET Rettskrivingsreformen i 1959 gikk offisielt under navnet Læreboknormalen av 1959. Hovedmålet med arbeidet med reformen hadde vært å arbeide for fortsatt tilnærming slik at det skulle bli færre valgfrie former. Men forslaget til normalen omfattet fremdeles mange valgfrie former. Det var samtidig et nytt skritt på veien mot en språklig samling. Det hadde sammenheng med de radikale formene i 1938 reformen. Både i 1917 og 1938 hadde spørsmålet om a endringer i bestemt form entall av hunkjønnsord og bestemt form flertall av intetkjønnsord vært gjenstand for uenighet og konflikt. 1959 reformen bestemte at konkrete hunkjønnsord normalt skulle ha -a, mens det var valgfritt a eller en for abstrakte ord og ord brukt i overført betydning. For intetkjønnsord i bestemt form flertall ble i de fleste tilfellene a og ene sidestilt, mens a fortsatt skulle være obligatorisk i en del av ord. Nedenfor følger en oversikt av andre viktigste punktene i 1959- reformen: Dobbeltkonsonant ble innført obligatorisk i verb som ender på ere når grunnordet har det f. eks. plassere og trafikkere av plass og trafikk. Før var det plasere og trafikere. I en del ord som begynner på hv- var h- kastet bort fordi nynorsk tok dem opp i denne formen. Det gjald f. eks. ord som valp, virvel, verken. Før var det hvalp, hvirvel, hverken. Mange jamstilte hovedformer fra 1938 ble gjort til sideformer. Sådan fikk norsk dogg [dugg], trøtt [trett], sein [sen], mage [mave]. Adjektiv og verb med stammeutlyd på diftong fikk enkeltkonsonant i bøyingsendringer med dobbeltkonsonant som sideform: grei greit - [greitt], greie greide, [greidde]. Mange former på te i a- verb var strøket og former med et/ a innført igjen: grøssa/grøsset, stønne/stønnet, dansa/danset. 3.3 REAKSJONENE PÅ LÆREBOKNORMALEN I dette kapittelet vil jeg fokusere på Framlegg til læreboknormalen av 1959 og hvordan det ble mottatt. Etter det ble vedtatt, den 23. januar 1958, var morgenavisene fulle av kommentarer til læreboknormalen. Vi kan se på noen eksempler på reaksjonene i aviser. Først følger noen av de mest kritiske. For eksempel Morgenbladet skrev at: Hva riksmålet angår, forsøker nevnden å få det til å se ut som om forslaget stort sett tilsvarer moderat 1938. I virkeligheten går det et langt skritt videre i radikal retning. Det kan derfor med en gang slåes fast, at forslaget vil bli blankt avvist av riksmålsfolk. [...] Det eneste positive som kan komme ut av forslaget er at det her endelig helt tydelig kommer for dagen at samnorsk-tanken har vært falsk fra begynnelsen av. [...] Sprognevndens arbeide, som har kostet enorme summer, er et bortkastet arbeide. 12
Normaliseringen [normeringen] av riksmålet utføres av Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi i fellesskap. De har både den videnskapelige autoritet og riksmålsfolkets tillit. Norsk Språknemnds medlemmer har hverken autoritet eller tillit, Det er ingen som trenger dem. De kan gå hjem. [...] 13 Også Aftenposten skrev om radikalisering. Den påpeker at på den ene siden hadde læreboknormalen tatt hensyn til riksmålets skriftlige tradisjon, men den bidro også til den sterke radikalisering av skolespråket. Det var det Aftenposten reagerte på. De skrev om skuffelsen som læreboknormalen hadde vekket med følgende ord: Norsk Språknemnd har gjort meget grundig og omfattende forarbeide, og resultatet vidner tildels om stor sakkunnskap, iallfall på det filologiske plan. Men de som kanskje har håpet og trodd at denne "normal" skulle bidra til å bilegge eller dempe sprogstriden, vil sikkert bli skuffet. Endel av de ting nevnden foreslår er nemlig av den art at de antagelig vil vekke sterk motstand, både på riksmåls- og landsmålshold. [...] På noen få punkter har nevnden tatt et visst hensyn til riksmålets skriftlige tradisjon og tillatt former som hittil har vært bannlyst. Det gjelder f.eks. enkelte bøyningsformer av svake verber og gjeninnførelse av såkalte stemte konsonanter i visse ord, f. eks. hige, knuge, skjød m.v. Disse innrømmelser er imidlertid temmelig uvesentlige, sett i forhold til den sterke "radikalisering" av skolesproget læreboknormalen ellers medfører. [...] 14 Framlegg til læreboknormalen fikk også noen positive kommentarer, særlig i konservative blad. For eksempel Drammens Tidende/ Buskerud Blad skrev at: Det forslag Språknemnda nå har fremlagt, vidner på mange punkter om en riktig erkjennelse av at man må gå frem med en varsomhet som var totalt fremmed for reformatorene av 1938, og bare det er en vesentlig vinning for dem som har talt riksmålets sak i disse årene. [...] Som man vil forstå er tendensen til fortsatt samnorsking fremdeles levende, men man har bare ikke våget å la den komme til en så brutal utfoldelse denne gang som i 1938. Man plukker vekk litt av det verste i den nåværende normal, dels for å dempe gemyttene, og dels i erkjennelse av at samme former representerte et så uhyrlig stilbrudd at de hadde ingen chanse til å slå igjennom. På den annen side forsøker man seg med nye fremstøt på andre områder for å imøtekomme kravet om tilnærming. [...] 15 Heller ikke Stavangeren ikke fordømte normalen: Om forslaget til læreboknormal vil vi i dag bare si, at det første inntrykket av den ikke er ille. Der er renset ut, strammet til, valgfriheten er justert men beholdt fordi vi må ha den, på noen punkter blir den større til gunst for moderate. Nemnda slipper inn en del nye folkelige former, og noen av dem er fæle, men de bare står der for dem som liker dem, ingen tvinger dem på oss. Stort sett ser det ut til at læreboknormalens tendens er å gi et gunstigere klima for levende, nyansert og skjønnsom bruk av det skriftsprog vi har. [...] 16 Ifølge Drammens Tidende og Stavangeren hadde Nemnda levert et dyktig arbeid som vitner om stor grundighet. De synes at Framlegg til læreboknormalen kan gi ny retning for språkutvikling og skape gunstigere klima for bruk av det norske skriftspråket. 3.4 SITUASJONEN ETTER LÆREBOKNORMALEN 13 Arbeidet med læreboknormalen [online]. [cit. 2015-2-30]. Lastet ned fra: http://www.sprakradet.no/vi-ogvart/om-oss/historikk1/norsk_spraaknemnd/arbeidet_med_laereboknormalen/ 14 Ibid. 15 Ibid. 16 Ibid. 13
Læreboknormalen av 1959 syntes å signalisere at den samnorske strategien ville fortsette. Men i virkeligheten hadde samnorsk språkplanleggingspolitikk allerede blitt forlatt. Arbeiderpartiets ledere ønsket å være frie fra en bindende forpliktelse til samnorsk. Partiet ville overføre språkproblemet fra den politiske scene til et organ som bestod av eksperter. Men det hadde vært for mye uro knyttet til Norsk språknemnds anbefalinger til at den kunne bli forvandlet til et slikt organ. Arbeiderpartiets ledere arbeidet ikke lenger for å forsone de to målene, og uten aktiv støtte fra Arbeiderpartiet ble den samnorske politikken dømt. På begynnelsen av 1960-tallet ble det holdt flere hemmelige møter mellom lederne av riksmålsbevegelsen og Arbeiderpartiet, samt med sentrale personer fra andre politiske partier. Dette førte til at regjeringen i januar 1964 opprettet en politisk komité. Dens mål var å vurdere språksituasjonen i Norge og foreslå lover eller tiltak for å ta vare på og utvikle den norske språkarven 17. Komiteen fikk navnet Vogtkomiteen, etter dens leder, lingvisten og president ved Universitetet i Oslo, Hans Vogt (1903-1986). Ernst Håkon Jahr har skrevet om komiteen at den: [...] was also known as The Language Peace Commission, since it was given a mandate to propose mechanisms that were to serve as the basis for reconciliation between the various parties of the language struggle. The commission was asked to evaluate the entire language situation and recommend measures which may serve to protect and develop our Norwegian linguistic heritage. [...] 18 To av ni medlemmer i komiteen representerte riksmålsbevegelsen, som indikerte at regjeringens mål nå var å finne en vei ut av den samnorske planleggingspolitikken som hadde blitt fulgt siden rundt 1915. Komiteen leverte sin rapport i april 1966 etter at Arbeiderpartiet regjeringen hadde resignert og blitt skiftet ut med en koalisjon som bestod av ikke sosialistiske partier. Rapporten ble umiddelbart sendt til en rekke institusjoner og foreninger som ble bedt om å gi sin mening om anbefalingene. Det vesentligste og senere mer kontroversielle punkt i komiteens rapport var at formene som tradisjonelt hadde blitt brukt i skriftspråket, litteraturen og språket ble utelukket fra det offisielle bokmålet i 1938- reformen. 17 Store norske leksikon Vogt-komiteen utdypning (NBL-artikkel) [online]. 14.2.2009 [cit. 2015-3-20]. Lastet ned fra: https://snl.no/vogt-komiteen 18 JAHR, Ernst Håkon. Language planning as a sociolinguistic experiment: the case of modern Norwegian, s. 142 14
Dette punket signaliserte seieren for riksmålsbevegelsen. 19 I tillegg anbefalte komiteen å oppløse den permanente Språk komiteen og erstatte dem med det enda større Språkrådet, som ikke skulle ha ambisjoner om å initiere språkendringer gjennom språkplanlegging, men i stedet følge utvikling av språkbruken. Denne rapporten fra Vogt - komiteen som var veldig mye i favør av riksmålet, markerer slutten av språkstriden i etterkrigstiden. 20 Hovedmålet til Riksmålsbevegelsen hadde vært å motvirke det sosiolingvistiske eksperimentet introdusert gjennom 1938 reformer. Grunnarbeidet ble nå forberedt på en rask gjenopprettelse fra taleformer av den øvre middelklasse som hadde blitt droppet fra bokmål i 1938. Men før dette kunne skje, endret seg hele den politiske situasjonen og nye politiske ideer dukket opp fra hendelsene i 1968 i Paris, USA og Praha. 1970- tallet var preget av en dyp endring i perspektiv blant mange unge i Norge. Dette betydde at språkkampen endret kurs en gang til og det førte til en annen type norsk språkplanleggingspolitikk. 19 Se JAHR, Ernst Håkon. Language planning as a sociolinguistic experiment: the case of modern Norwegian. s. 143 20 Ibid. 15
4. RETTSKIVINGEN AV 1981 4.1 PÅ VEI MOT 1981 REFORMEN Det nye liberaliserte bokmålet ble vedtatt på Språkrådets årsmøte 26. 27. januar 1979. Bokmålsseksjonens medlemmer stemte først om å innlemme hele riksmålsrettskrivingen i den offisielle normal. Denne løsningen ble forkastet med 11 mot 10 stemmer så isteden måtte de stemme over enkeltord. Sluttresultatet ble summen av en rekke avstemninger, hvor tilfeldighet spilte en stor rolle. 21 Mens for eksempel rede og dugg ble godtatt med 11 stemmer mot 10, ble syv og sne forkastet med samme stemmetall. De endringer som ble vedtatt på årsmøtet, innebar at motsetningen mellom bokmålsnormalen og utbredt skriftlig språkbruk ble betydelig redusert. Det liberaliserte bokmålet skilte seg fra normale standardspråket på at det innebar en rekke folkelige former uten grunnlag i skrifttradisjon og standardspråk og det utelukket en rekke former som hadde et slikt grunnlag. Nå var det tillat å skrive klokka sju og også klokken sju, men derimot ikke klokken syv og eller til syvende og sist. Ernst Håkon Jahr skriver in sin bok Language planning as a sociolinguistic experiment. The case of modern Norwegian det følgende om Liberaliseringsvedtaket: [...] The implication of this resolution was that for three grammatical features, the use of nonstandard upper-middle-class speech forms would not be corrected by teachers in pupils essays written in Bokmål. The most important of these features concerned the definite article for nouns which were feminine in Standard Bokmål, since, as we saw earlier, the private Riksmål standard, as well as upper middle- class speech, barely used the feminine grammatical gender, employing instead common (masculine/feminine) gender. The 1972 Resolution meant that if pupils wanted to, they could use the common gender system in their essays without penalty. [...] 22 Etter dette vedtaket fikk elever rett til å bruke non standard øvre middelklasse taleformer uten å bli korrigert. De kunne for eksempel bruke bestemt artikkel for substantiver som feminine i standard bokmål. Språkrådets liberaliseringsvedtak skapte sterke reaksjoner fra tilhengerne av tilnærmingspolitikken. Blant annet protesterte 49 norsklærere ved høyskoler og universiteter i et brev som de sendte til departementet. Aksjonen avfødte et motbrev fra 160 vitenskapelige tjenestemenn fa norske universiteter som støttet Språkrådets vedtak. Etter at Liberaliseringsvedtaket var tatt i bruk, forløp forberedelser for å tilnærme standart bokmål til retning av riksmål langsomt. I 1973 nedsatte Språkrådet en ad hoc komité for å egge flere reformer til bokmål. Språkrådet gjorde endelig ferdig sine forhandlinger i 1979, og 21 Se SELBERG, Ole Michael. Hvorfor ble bokmålet reformert i 1981?. Språknytt. 1997, 1-97, s. 22 22 JAHR, ENRST HÅKON, Language planning as a sociolinguistic experiment. The case of modern Norwegian. s. 155 16