Advarselen D a Briana O Toole hørte lyden, var hun fremdeles ikke helt våken. Hva er det? spurte hun seg. Lyden virket så nær, men likevel var den fjern. Hva hadde vekket henne i mørket før daggry? Gjennom ei åpen dør i låven hvor hun sov, hørte Bree fiskere legge agn og utstyr i båtene. Deretter hørtes en en skrapende lyd idet de skjøv farkostene ut på fjorden. Litt senere knirket det i årer da menn fra bygda i Aurland rodde av sted til sin daglige fangst. Nå, tidlig denne sommermorgenen på slutten av 900-tallet, var lydene velkjente for Bree. Hvorfor blir jeg redd for slike hverdagslige lyder? Da skjønte Bree det. I går hadde Devin, broren hennes, fortalt at han snart kom til å reise til Irland. Bree var sikker på at hun kom til å lære noe denne dagen, hun kjente det som en advarsel dypt inni seg. Det kom utvilsomt til å bli noe hun skulle bli konfrontert med, enten hun likte det eller ikke. Bree skjøv teppet til side oppe på høyloftet hvor hun sov. Den første kvelden etter at hun hadde servert mat til Mikkels familie, hadde hun laget ei myk seng til seg selv. Det var et rede av duftende høy fra ei fjellside. Nå hadde det gått ni måneder siden vikingtoktet brakte Bree og andre irske fanger til denne bygda. 11
Til tross for alt som hadde skjedd, smilte Bree, for hun visste noe som bare irene visste. Ingen andre. Ikke Mikkel, den femten år gamle lederen for plyndringstoktet som bortførte Bree. Ikke Sigurd, faren hans, høvdingen over Aurlandsfjorden. Ikke Rika, mora hans. Ikke Cort, broren. Ikke besteforeldrene. Faren min er en irsk høvding, tenkte Bree. En klok og mektig høvding som bryr seg om folket sitt. Selv om hun var en trell ytre sett, holdt Bree på hemmeligheten om at hun var høyt elsket. Hun kjente frihet i hjertet sitt. Bree strakte ut ei hånd i mørket, tok opp klærne og kledde på seg i full fart. Da hun trakk på seg skoene, hørte hun ei sjøkiste bli sluppet tungt ned i et skip. Deretter lød fottrinn oppover stien fra fjorden. Med raske bevegelser grep Bree et trinn på stigen og kom seg ned i en fei. Hun skyndte seg gjennom den mørke låven. Nå kunne hun alle krokveiene så godt at lys var unødvendig. Da hun åpnet døra mellom låven og huset, hørte hun Mikkels sinte stemme: Jeg kan ikke! sa han bestemt. Jeg vil ikke! Uten en lyd gikk Bree inn i gangen som førte til det store rommet hvor familien spiste, sov og pratet. Det knirket i døra da hun lukket den. Med ett ble det helt stille i rommet. Bree ble urolig. Hva var det de sa om meg? Spørsmålet hamret i brystet hennes. Bree lot som om hun ikke hadde lagt merke til noe spesielt. Hun skyndte seg til det avlange, åpne ildstedet. Da hun rørte i glørne, flammet ilden opp, og hun la på mer ved. Hun tok ei sleiv og rørte i grøten. Da det banket på ytterdøra, var hun ferdig med maten. Da Mikkel åpnet døra på vidt gap, sto Ingmar utenfor. Ingmar var minst fire år eldre. Han var høyere enn Mikkel og 12
hadde ikke så lyst hår som ham. Han var også leder på skipet som hadde gitt Brees bror Devin en trygg overfart fra Irland og til den norske fjorden. Da Mikkel fikk øye på Ingmar, tok han et skritt til side. Det var som om han ikke ville snakke med ham. Nylig hadde tinget, forsamlinga av frie menn, avgjort Devins framtid og krangelen mellom Ingmar og Mikkel. Nå kikket Ingmar raskt på Bree, deretter så han på Mikkel igjen. Brått strakte Ingmar ut hånda si. Våre frie menn har talt, sa han. Ved avstemning satte de fri Brees bror Devin. Mikkel så ned på Ingmars hånd og stivnet til, men Ingmar fortsatte: Du og jeg er bundet sammen med blodets bånd, Mikkel. La oss være venner. Mikkel kastet et blikk bort på Sigurd, faren sin. Høvdingen satt på en benk ved veggen. Det var som om han ventet på hva som ville skje. Mikkel vendte seg mot Ingmar (og så på ham) igjen. Med en rask bevegelse skjøv Mikkel det uregjerlige håret sitt til side. Deretter, som om han foretok et bevisst valg, grep han Ingmars hånd og ristet den ettertrykkelig. Den unge mannen så lettet ut. Vi blir ferdige med å laste skipet mitt i dag, sa Ingmar. Hvis vinden er god i morgen, reiser vi. Mikkel nikket, avventende. Jeg vil ta med meg Brees bror. Selv om Ingmar snakket til familien, hadde han blikket festet på Bree. Jeg vil ta med meg Keely, søstera hennes, og venninna Lil. Jeg skal føre dem trygt til Dublin. Bree kjente tårer velle opp i øynene. Den er her. Stunda jeg har gruet meg til. Men så skjønte hun det: Ingmar hadde kommet for å advare henne, for å gi henne en siste dag til å ta farvel på. Bree kjente en hard knute stramme seg i magen, men hun 13
satte pris på gaven hans. Familien din skal aldri bli bortført mer, sa Ingmar uten ord. Jeg gjør mitt beste for å hjelpe deg. Langsomt la Bree fra seg sleiva. Med hevet hode trådte hun fram fra plassen sin bak den store gryta som hang fra en kjetting i taket. Hun gikk rank rundt til enden av ildstedet og stilte seg foran Ingmar. Med en ung kvinnes eleganse tok Bree tak i sidene på skjørtet sitt og neide dypt for ham. Jeg takker deg, sa hun mildt. Da hun løftet blikket igjen, så Bree vennligheten i Ingmars øyne, og hun visste at hun hadde forstått ønsket hans om å ville hjelpe henne. Da la hun merke til noe mer motet som hadde formet Ingmars liv slik at han torde å snakke slik til Mikkel. Denne gangen snakket Ingmar rett til henne: Jeg skal si ifra når jeg vender tilbake til Aurland. Du skal vite at din bror, søster og venninne er trygge i Irland. Bree neide dypt igjen. Idet hun rettet seg opp og sto der rak i ryggen, nikket Ingmar. Han godtok takken hennes. Da hun vendte seg bort, sto omsorgen å lese i ansiktet hans. Han gikk ut og lukket døra stille etter seg. Ingen sa et ord da Bree gikk tilbake til ildstedet. Det ble heller ikke sagt noe da hun tok opp den store sleiva og delte ut grøten. Men nå trodde hun at hun visste hva som lå i Mikkels ord da hun kom inn i rommet. Hun følte seg sikker på at mora og faren hans hadde sagt: Sett Bree fri. Send henne tilbake til Irland sammen med broren og søstera hennes. Og Mikkel hadde sikkert svart: Jeg kan ikke. Jeg vil ikke! Hvis det var slik, hadde Bree enda en grunn til å være sint på Mikkel. Han visste at hun var en verdifull trell, og grådigheten hans seiret alltid. Da Bree var ferdig med å oppvarte familien, forsynte hun seg med grøt og tok den med ut. Taus og alene satte hun seg på et av trinnene som vendte ut mot fjorden. Til tross for smerten 14
i brystet og klumpen i magen, lovet hun seg selv at hun skulle overvinne dette. Jeg kan klare det, tenkte Bree, selv om det rev og slet i henne. Men jo lenger hun så på at mennene lastet ting om bord i Ingmars skip, desto vanskeligere ble det. Én dag til, sa hun til seg selv. I morgen blir jeg alene igjen. Alene. Hvor lenge da? For alltid? På det siste møtet da Devin ble løslatt, hadde Bree funnet ut en måte hun kunne kjøpe fri søstera Keely og venninna Lil på. Bare Bree skulle forbli trell. Da hadde Mikkel kommet med en overraskende plan. Han hadde sagt til Devin: «Bli sagafortelleren min. Hvis du og Bree blir med meg på en sjøreise, skal jeg sette henne fri når vi kommer hjem.» Fri! Bare lyden av ordet hadde fylt Bree med håp. Aldri mer en vikingtrell! Devin hadde sagt til Mikkel: «Jeg er irsk. Jeg er ikke som skaldene dine.» Men Mikkel hadde insistert: «Bli sagafortelleren min. Bli min venn.» Devin hadde sett Mikkel rett inn i øynene og gjentatt betingelsen: Hvis Bree og jeg blir med deg på én reise, så setter du søstera mi fri når vi kommer tilbake. Men nå var det som om et sverd hogg ned Brees mot. Dypt inni seg følte hun en advarsel hun ikke kunne overse: Hvor troverdig er Mikkels løfte? Kan Dev og jeg stole på at han vil gjøre det som er riktig? Mot, tenkte Bree. Jeg trenger mot som kan hjelpe meg til å overvinne frykten jeg kjenner. Akkurat da åpnet Mikkel døra og kom ut. Bree kastet et blikk på ham og så bort. Hvis Dev kommer tilbake og vi seiler med Mikkel, vil vi noensinne få se Irland igjen? 15