Redde barn Prosjektrapport Familievoldsprosjektet Stavanger barnevernvakt 2006 2009 Astrid Swan Croucher Ragnhild Ravn Waldeland Barneverntjenesten i Stavanger
Forsidebildet er hentet fra boken "Sinna Mann" skrevet av Gro Dahle bygger på samtaler som Øyvind Aschjem og kollega Wenche Tobiassen Sanna har hatt med barn. Illustratør Svein Nyhus. PROSJEKTETS RAMMER BAKGRUNN FOR PROSJEKTET Mange barn i Norge blir vitne til eller utsettes for vold i nære relasjoner. Volden skjer ofte i det skjulte, den er tabubelagt og blir hemmeligholdt i familien. Det er ganske nylig at voldsutsatte barn har fått økt faglig og politisk oppmerksomhet. Forskning i forbindelse med konsekvensene for barn som er utsatt for vold i nære relasjoner viser at skadene hos disse barna kan være svært omfattende og ofte varige. Psykolog Magne Raundalen uttaler at Barn som er vitne til vold i nære relasjoner, tar vel så stor skade av det, som å være direkte utsatt for volden og psykolog Per Isdal sier at Vold mot mor er vold mot barn. Når noen, for eksempel en far, skader den barnet er knyttet til, avhengig av og glad i, så angriper og skader vedkommende barnet selv. I neste omgang vil det være slik at om moren blir preget og skadet over tid av den volden hun utsettes for, vil dette også ramme barnet. At den som påfører volden og er barnets far, gjør opplevelsen av volden enda vanskeligere for barnet.(per Isdal, Meningen med volden 2002) En definisjon på vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil (Meningen med volden, Per Isdal 2002). Videre i boken til Per Isdal deler han de ulike voldsformene i 5 undergrupper: fysisk vold seksuell vold materiell vold psykisk vold latent vold Barnevernvakten i Stavanger har i nært og godt samarbeid med Stavanger politistasjon vært med politiet i akuttsaker hvor det er kommet melding om vold i nære relasjoner og hvor det var barn på adressen. Det har likevel vært saker både i og utenom barnevernvakten sin åpningstid, hvor politiet har vært ute i familievoldssaker hvor saken ble ordnet på stedet. Politiet hadde ikke sett barna (de er ikke til stede i rommet der politiet er) og foresatte hadde sagt at barna sover, de har ikke hørt noe I disse sakene ble det ikke uten videre oppfølging fra barnevernvakt/barneverntjeneste i etterkant, med mindre familiene allerede var registrert/kjent i barneverntjenesten fra før. Det å arbeide på barnevernvakten, som er samlokalisert med politiet på Stavanger politistasjon, ga oss en unik mulighet til å få kjennskap til alle saker med vold i nære relasjoner i familier med barn 0 18 år, hvor politiet var kontaktet. Kunnskapen om at barna ofte var vitner til volden mellom foreldrene og hvor skadelig dette var for barna, førte til et ønske om å kunne yte hjelp til disse barna og deres familier så snart som mulig etter voldshendelsen var meldt til politiet. Våren 2004 ble barnevernvakten/barneverntjenesten i Stavanger med i det nasjonale treårige prosjektet Barn som lever med vold i familien startet av Senter for Krisepsykologi i Bergen og Alternativ til Vold i Oslo og Telemark. Ansatte på barnevernvakten sammen med familievoldskoordinator hos politiet, hadde flere fagmøter med blant annet Magne Raundalen og Trygve Børve, Senter for Krisepsykologi i Bergen. Kunnskapen vi på barnevernvakten fikk om hvor skadelig det er for barn å være vitne til eller bli utsatt for vold i nære relasjoner, førte til at barnevernvakten i 2005 ønsket å starte et familievoldsprosjekt, hvor vi kunne jobbe med denne problematikken spesielt. Vår erfaring fra arbeidet på barnevernvakten er at i den akutte krisen, når for eksempel volden nettopp har skjedd, er det svært viktig å etablere kontakt og tilby hjelp. Derfor, om en ikke har vært ute i saken sammen med politiet, er det viktig å ta kontakt med den voldsutsatte snarest etter hendelsen. Barnevernvakten er samlokalisert med politiet i Stavanger og har, på grunn av det samarbeidet, muligheten til å bli gjort kjent med sakene som kommer akutt til politiet, hvor det er vold i nære relasjoner med barn i alderen 0-18 år. 2 Barneverntjenesten i Stavanger
PROSJEKTPERIODEN Det ble søkt om økonomiske midler hos Fylkesmannen i Rogaland, samt kommunene Stavanger barnevernvakt er akuttberedskap for, Stavanger, Randaberg, Sola og Rennesøy kommune. Det ble søkt om midler for 3 år. Vi fikk innvilget midler fra og med 1. November 2006 til og med 15. Juni 2009. PROSJEKTANSATTE Det har vært to prosjektansatte i 50 % stilling hver i prosjektperioden. Ragnhild Ravn Waldeland og Astrid Swan Croucher er utdannet barnevernpedagoger og har blant annet erfaring i akutt krisearbeid, arbeid med familievoldssaker og erfaring i samtaler med barn. Begge ansatt i Stavanger barneverntjeneste, avdeling Barnevernvakt/Mottak. ORGANISERING Prosjektet er tilknyttet og samlokalisert ved Barnevernvakten på Stavanger politistasjon. Leder for Barnevernvakt/mottak er leder for prosjektansatte. Prosjektet er interkommunalt og dekker Stavanger, Sola, Randaberg og Rennesøy kommune. ARBEIDSTID Arbeidstiden har vært lagt til både dag, ettermiddag og kveldstid. Dette for å legge til rette for tidspunkter til det beste for samtaler med barna og de voksne. MÅLGRUPPE Familier med barn og unge under 18 år, hvor det er vold i nære relasjoner. Familiene blir formidlet til prosjektet fra politiet og barnevernvakten. MÅLSETTING Målsettingen med prosjektet er å sikre at barn, som blir utsatt for vold eller er vitne til vold, blir gitt et tilbud utover den akutte fasen. Vi brukte følgende arbeidsmetoder og prinsipper: Tidlig intervensjon Kartlegging Øke fokus på barnas situasjon Informasjon til foresatte om skadevirkningene på barn utsatt for/vitne til vold nære relasjoner Samtaler med barna, voldsutsatt og voldsutøver Motivere for videre hjelp Videreformidling til det øvrige hjelpeapparatet Legge til rette for samarbeid med andre instanser Gi informasjon om vold i nære relasjoner ut fra et barneperspektiv. SAMARBEIDSPARTNERE Arbeidet med familievoldssakene har betydd at vi har lagt til rette for samarbeid med mange forskjellige instanser. Vi har gitt saksveiledning etter behov til saksbehandlere i de forskjellige barneverntjenestene i forhold til barn som lever med vold i nære relasjoner. Den enkelte sak er arbeidskrevende og behovene hos den enkelte familie har vært forskjellige. Barneverntjenesten i Stavanger 3
Våre samarbeidspartnere i denne perioden har vært: Stavanger politistasjon: Herunder familievoldkoordinator, politipatruljene, vaktleder, operasjonssentralen, politijurister, avsnitt for vold og sedelighet, arrestforvarer Barneverntjenestene i den enkelte kommune Familievernkontoret Helsestasjonens Familiesenter i Stavanger Krisesenteret i Stavanger Tolketjenesten Senter for Krisepsykologi i Bergen Rogaland A-senter Advokater Sinnemestring, SUS Alternativ til Vold Barnehager Skoler Legevakt/Livskrisehjelpen/Akuttmottak på SUS Helsesøstere Ungdomspsykiatrisk avdeling på SUS Stavanger Akuttsenter INFORMASJONSARBEIDE Informasjon om familievold og skadene barn tar av volden, er gitt til følgende samarbeidsinstanser og andre: Barneverntjenestene i de fire kommunene Politiet på de ulike avdelingene Ansatte og studenter på UIS Politikere Skole og Fritidsordning Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling Kriminalomsorg i Frihet Ansatte på Sinnemestring, SUS Helsestasjonens Familiesenter Kvinnelosje, Odd Fellow Fosterforeldreforeningen i Rogaland Andre barnevernvakter SAMARBEID MED POLITIET Samarbeidet med politiet har vært avgjørende i vårt arbeid og har fungert svært godt. 90 % av familievoldsakene har vi fått direkte fra politiet. Prosjektet har hatt ukentlige møter og drøftinger med politiets familievoldskoordinator Kjell Vignes. Prosjektet har gitt jevnlig informasjon til de operative polititjenestemenn, samt til ledere og operasjonssentral om skadevirkninger for barn som lever med vold. Vi opplever at dette har ført til at politiet har fått økt fokus på barna i disse sakene og dermed oftere og raskere kontakter barnevernvakten på kvelds- og nattetid i familievoldsaker. Politiet har også innført rutiner på at de skriver bekymringsmeldinger som videreformidles til barneverntjenesten. Vi har også raskt fått samarbeid og mulighet for innhenting av informasjon i den enkelte sak. Den 01.01. 2006 ble Straffelovens 219 modernisert til en ren familievoldsbestemmelse. Det offentlige, politiet, kan i familievoldsaker der politiet har vært tilstede begjære en offentlig påtale. Dette er uavhengig av hva den fornærmede måtte mene. Dette har igjen ført til at den voldsutsatte, som av mange forskjellige årsaker finner det vanskelig å anmelde slike saker til politiet, slipper belastningen med å anmelde saken selv. (Straffelovens 228, 4. ledd, som omhandler legemsfornærmelse i nære relasjoner, modernisert 26.02.88 og 4 Barneverntjenesten i Stavanger
Straffelovens 227 når det gjelder trusler generelt, modernisert 01.09.03) For oss i prosjektet, kan det synes som om politiet i flere saker nå, selv tar ut offentlig påtale i saker med vold i nære relasjoner. Ansatt i prosjektet har i flere av sakene fungert som setteverge for barn som må til dommeravhør hos politiet. Ansatt i prosjektet har også vitnet i noen av politiets straffesaker i Tingretten. Prosjektet sammen med familievoldskoordinator har hatt møter med voldsutsatte. Dette for blant annet å informere om besøksforbud, voldsalarm, om tilbudet Rådgivningskontor for volds- og kriminalitetsutsatte og for å hjelpe med å legge planer i forbindelse med for eksempel en anmeldelse. VEILEDNING Prosjektansatte har, i prosjektperioden, deltatt på veildening i forhold til vold i nære relasjoner ca 1 gang i måneden. Veileder har vært psykolog Unni Heltne, Senter for Krisepsykologi i Bergen. Her har vi mottatt veiledning og fått drøftet saker noe, som har vært til stor nytte i vårt arbeide i familievoldsprosjektet. SAMTALER MED BARN Den metoden vi har valgt å bruke i prosjektet, er en dialogisk tilnærming til kommunikasjon med barn. Det vil si at vi tar utgangspunkt i samtalen med barnet, her og nå og basert på den konkrete situasjonen. I dag er det en økende interesse for barnas perspektiv. I barneperspektivet ligger det tre aspekter; Barnets som aktiv aktør Barnets synsvinkel Voksen vinkel på barnet i sin kontekst Alle tre aspektene må ivaretas i samtaler med barn. Dette viser et positivt syn på barns forutsetninger til å gi informasjon om vanskelige temaer i sitt eget liv. Barnet sitter inne med kunnskap om sin egen livssituasjon som voksne ikke automatisk kjenner til. For å få vite dette, må vi spørre barnet selv. Når vi inntar et barneperspektiv er målet å få vite noe om akkurat hvordan dette barnet opplever sin subjektive virkelighet. På grunnlag av dette synet har prosjektet valgt å bruke denne metoden som en fremgangsmåte for en målrettet samtale med barn, der temaene er rettet mot sensitive og vanskelige områder i barnets liv. Samtale med voldsutsatte: Kontaktetableringen startet med moren, da hun er den som i de fleste av våre saker, er den voldsutsatte. Samtale med voldsutøver: I starten av prosjektet hadde vi ikke kontakt med voldsutøver. Da det etter hvert viste seg å vær behov for det, hadde vi samtaler med voldsutøver både etter ønske fra voldsutsatte og voldsutøver selv. Samtalene handlet om skadene barn tar av å leve med vold i nære relasjoner og om motivering til hjelp. Samarbeid med hjelpeapparatet: Etter kartlegging, kontaktet og henviste prosjektansatte de i hjelpeapparatet familien skulle få videre hjelp fra. Se eget punkt over samarbeidspartnere. Samtale med barna: Se neste punkt Barneverntjenesten i Stavanger 5
SAMTALER MED BARN Fra prosjektets begynnelse har vi hatt et barneperspektiv. Vi har hatt fokus på samtaler med barnet. Vi har hatt som hovedmålsetting å snakke med barn som har vært vitne til volden mellom foreldrene / de voksne de bor sammen med. Vi har lært at barn har et stort behov for å snakke med andre voksne om den volden de opplever. Vi vet at barn har et stort behov for å sette ord på den volden de har vært vitne til/utsatt for. Vi har også fått kunnskap om at mange barn som lever med vold i familien, går i konstant alarmberedskap i frykt for ny vold. Prosjektet gjennomførte planlagte samtaler med barn i alle aldre opp til 18 år. Prosjektet har også hatt akutte samtaler med barn som ikke har vært planlagte. Det er likevel en del faktorer som er viktige uansett når og hvordan samtalen finner sted. Det aller viktigste for å ha en samtale med et barn som har opplevd vold, er at foresatte har gitt barnet tillatelse til å snakke med oss om volden. For at et barn, uansett alder, skal kunne tørre å snakke med noen andre om volden, må det føle seg trygg på at foresatte tillater dette. Barn og unges lojalitet til de voksne er sterk. Ofte forteller ikke barn om sine opplevelser, dersom de føler seg illojale mot foreldrene. Våre erfaringer er at de fleste mødrene gir oss tillatelse til å snakke med barna. Vi har fått tilbakemeldinger fra mødrene om at de synes det er vanskelig å snakke med barna om volden. Vi opplevde ofte at det var godt for mødrene å slippe og snakke med barna om den volden de har vært vitne til. Mødrene trodde og håpet at barna ikke husket det som hadde skjedd og mødrene hadde gjerne tanker om at dette burde ties i hjel. Prosjektet har på forhånd snakket med moren om at hun blir den som kan tilrettelegge situasjonen for barnet. Vi rådet mødrene på forhånd til å forberede barnet på at vi kommer på besøk og at barnet er informert om hva vi skal snakke om. Førstesamtalen er ofte en fellessamtale med mor og barn. Enesamtale med barn legger vi til rette for når det har skjedd en kontaktetablering, altså i oppfølgningsfasen. Barnet skal møte en voksen som er fokusert mot det barnet er opptatt av. En slik holdning formidler : jeg ser deg, jeg hører deg, jeg er interessert i deg. Praktiske faktorer: Samtalen bør foregå der barnet føler seg trygg, oftest i hjemmet Samtalen kan, ved små eller utrygge barn, være med moren til stede Samtalen bør være i et rom der barnet fritt kan bevege seg bort dersom det blir for vanskelig. Barnet kan få bestemme i hvilket rom vi kan sitte. Barn liker ofte å ha tegnesaker tilgjengelig. Et godt verktøy for å komme i gang med samtalen. Små barn liker å sitte på gulvet, gjerne med leker rundt seg. Igjen et godt verktøy. Vi setter oss på gulvet sammen med barnet. Vi må ha god tid, ikke ha forstyrrende elementer som for eksempel mobiltelefon. Vi har erfart at noen mødre gråter under samtalen på grunn av det barnet forteller. De finner det svært vanskelig å høre barna sine opplevelse. Vi har da valgt å fortsette samtalen alene med barnet, dersom moren tillater dette. Vi har også valgt å la de minste barna få være fysisk tilstede i samtalen med moren. INFORMASJON TIL BARNET For at samtalen skal bli meningsfull for barnet, må den være basert på at barnet er tilstrekkelig informert om det vi skal snakke om. Vi har erfart at barna må få vite hvorfor vi snakker med dem og hva vi gjør med den informasjonen de gir oss. Vi har på forhånd innhentet informasjon, så konkret som mulig, av for eksempel moren og politiet som har vært tilstede i situasjonen. Den informasjonen deler vi med barnet slik at barnet vet at vi vet. Et eksempel på det kan være: 6 Barneverntjenesten i Stavanger
Vi kommer på besøk til dere i dag fordi vi vet at det skjedde noe skremmende og vondt hos dere i natt. Vi vet pappa slo mamma mens du var inne på soverommet ditt. Vi vet at mamma ble så redd at hun ringte til politiet. Vi vet også at politiet tok med seg pappa slik at volden skulle slutte. Når vi gir barnet informasjon, må la vi barnet få reagere slik det selv ønsker. Noen begynner å gråte, noen forteller om alt som skjedde uoppfordret, andre barn lurer på hvem som har gitt oss denne informasjonen for å dobbeltsikre at moren synes det er ok å snakke om det som har skjedd. Vi har erfart at barna er bekymret for ulike ting etter en voldsepisode, det kan være: hva som skal skje med fedrene deres hvordan de har det f.eks i fengsel hva skjer neste gang vi skal på helgesamvær til pappa hva er besøksforbud Vi opplever at det er positivt for barna at vi forklarer dem, så konkret som mulig, hvordan det ser ut på politistasjonen, og at pappa får mat og drikke og at politiet skal passe på dem. Noen barn er redde for at pappa er ekstra sint når ha kommer ut av arresten. Vi har brukt mye tid på å snakke barna om denne frykten og må legge opp sikkerhetsplaner etter dette. Vi informerer barna om rettssystemet og hvordan dette fungerer. Noen barn er redde for at familien må flytte og at de aldri skal få treffe pappa igjen. Andre barn igjen er opptatt av hva de skal fortelle til venner, skolen og øvrig familie. Vi lar barna selv få tenke over hvem de skal fortelle hva til og hvor mye de skal si. Vi opplever at barna svært ofte har en sunn og fornuftig tankegang i forhold til dette. Vi opplever at vi blir deres medhjelpere til å sortere ulike ting og hendelser, i nåtid og fremover. Flere av barna vi har vært i kontakt med, bærer en skyldfølelse for volden. Barn kan ta på seg ansvaret for volden. Vi har, i samtaler, arbeidet mye med å ta fra barn denne skyldfølelsen fordi den er hemmende i deres videre utvikling. Det er viktig at vi ansvarliggjør den voksne. SAMTALEN Når samtalen er i gang, lar vi barnet få styre tempo, fokus og varigheten. Vi har i prosjektet valgt å være konkrete i våre spørsmål som for eksempel: Vi vet at du så at pappa slo mamma, hvor var du da dette skjedde? Kan du vise oss hvor du gjemte deg? Vi er forsiktige med å stille nye spørsmål når barnet forteller, vi gjentar mye av det barnet sier til oss, slik at barnet selv styrer hva det vil fortelle. Vi bruker gjerne setninger som: Jeg tenker at du var redd når du hørte at pappa skrek til mamma?. Vi bruker ofte gjenkjennelses historier, spesielt for de barna som sliter med å sette ord på det vanskelige de har opplevd. Mange av barna vi treffer, tror at de er de eneste i hele verden som lever med vold i familien. Vi har erfart at disse gjenkjennelseshistoriene kan hjelpe barna til å fortelle om det aller verste som har skjedd. Vi spør alltid barn vi kommer i kontakt med, om hva som er det verste som kan skje? De barna som har opplevd grov vold mellom foreldrene, svarer ofte at det verste som kan skje er at : faren skal drepe moren. En god samtale forutsetter gjensidig forståelse av sammenhengen samtalen foregår i. Det er vårt ansvar å definer dette på et nivå som barnet også forstår. Vi må gi barnet anerkjennelse for at de forteller, og anerkjennelse for deres adferd. Et eksempel kan være barn som har ringt til naboer, politiet, eller på annen måte kommet seg unna en farlig situasjon. Barn går ut og inn av det vonde og vanskelige i samtaler. Det er vår erfaring at barn bør få styre dette slik som de selv vil. Barn kan være midt i en historie, for så å avspore for på vise oss noe de har laget inne på rommet Barneverntjenesten i Stavanger 7
deres. Det kan vøre tøft og vanskelig for barna å snakke om det vonde de har opplevd. Barn har behov for en pause og dette regulerer de selv. Vi har erfart at barn opplever det som greit at vi tar opp tråden igjen. Vi har erfart at barn trenger en tydelig, anerkjennende og respektfull avslutning på kontakten. Forventningene til oss om flere samtaler med barnet må være avklart når vi avslutter. Prosjektet tar individuelle vurderinger på hvor mange oppfølgningssamtaler barnet har behov for. Generelt har vi 2-4 oppfølgingssamtaler med barnet. En oppfølgningssamtale bør skje i løpet av en uke etter første samtale. En samtale kan ha en varighet på 20 45 minutter. TIPS FOR SAMTALER MED BARN I FAMILIEVOLDSSAKER Planlegg at det kan legges til rette for en samtalerekke på ca 3 samtaler Viktig å innhente informasjon om situasjonen og volden. Få tillatelse fra moren til å snakke med barnet Avklar med moren om hva vi skal snakke med barnet om Legge til rette for en god atmosfære der samtalen skal foregå Sette av god tid til samtalen Sitte uforstyrret Barnet må vite at han/hun har lov til å snakke med oss Presentere oss med navn og hvor vi jobber Presentere hvorfor vi har samtale med han/henne Være konkret om volden, si til barnet det vi vet Ikke bagatelliser eller unnvik sannheten. F.eks: Vi vet at pappa var veldig sint i går og slo mamma i ansiktet. Vi vet også at pappa ble hentet av politiet etterpå. Vi vet at barn blir redde når pappaer slår mammaer og vi vet også at barn blir engstelige for hva som skal skje med dem, med mamma og med pappa Still åpne og konkrete spørsmål til barnet. F.eks: Hvor var du da det skjedde? Hva så du? Hva hørte du? Hva var du mest redd for? Hva var det verste som kunne skje? Barnet er ekspert på egen historie. Vis respekt for barnet og det han/hun forteller. Gi barnet tid og pauser ikke avbryt. Bruk ord som: fortell mer om og beskriv. Bruk gjenkjennelseshistorie. F.eks: Fortell at barnet ikke er alene, at du kjenner andre barn som har opplevd det samme Bekreft til barnet at det ikke er barnet sin feil, Ta skylden bort fra barnet Bekreft til barnet at det er den voksne voldsutøveren som må ta ansvar for det han gjør Ikke lov barnet at det han/hun forteller skal bli en hemmelighet mellom dere Forklar at dette må vi snakke om slik at situasjonen kan bli bedre Vi MÅ vise barnet at vi tåler å høre det verste AVSLUTNING AV SAMTALEN Takk for samtalen, gi ros og tilbakemelding til at barnet er modig, våget å fortelle Vær ærlig på at vi ikke helt vet hva som skal skje fremover men at barnet skal holdes orientert Spør barnet om hva han/hun tenker skal til for at de skal få det bedre Spør barnet om han/hun har spørsmål før vi avslutter Skal vi ha ny samtale med barnet, avtaler vi med barnet når vi skal komme tilbake Formidle til barnet at vi kan snakkes igjen om behov og at de alltid er velkommen til å ta kontakt SIKKERHETSARBEID OG PLANER Prosjektet har hatt mye fokus på å utarbeide sikkerhetsplaner. Disse sikkerhetsplanene har endret seg i løpet av prosjektets 3 år. I begynnelsen laget vi sikkerhetsplaner i samarbeid med moren, men etter hvert har vi også laget sikkerhetsplaner med barna, helt ned i fem års alder. Vi har erfart at mødrene kan bli så redde og handlingslammet når de utsettes for vold, at de ikke greier å tenkte. En mor sa til oss jeg ble så redd at jeg ikke 8 Barneverntjenesten i Stavanger
husket nødnummeret, 112, til politiet en gang Flere har fortalt at de ikke er i stand til å tenkte fornuftig og rasjonelt i situasjonen. Barn og ungdommer som vi har vært i samtaler med, er de som har reddet familien ved å kontakte politiet eller ved å gå imellom foreldrene. Det å utarbeide en sikkerhetsplan sammen med familier som lever med vold i nære relasjoner er svært viktig. Dette kan være forskjellen på om barna og den voldsutsatte kommer seg vekk fra en farlig situasjon eller ikke. En sikkerhetsplan kan være: telefonnummer til politi, barnevernvakt og våre åpningstider telefonnummer til krisesenter telefonen alltid ved nattbordet eller i en lomme bilnøkler lett tilgjengelig rømningssvei, åpen terrassedør, vindu ha en nabo eller annen familie i beredskap, hvem kan du springe til En sikkerhetsplan for barnet skriver vi ned sammen med dem og kan inneholde: lapper med telefonnummer til politi og barnevernvakten, med åpningstider telefonnummer til andre aktuelle hjelpere rømningsveier i huset hjelpende nabo som de kan gå til annen familie de kan kontakte Sikkerhetsvurderinger/arbeid har vært en viktig del av prosjektets arbeid. Det å gjøre en sikkerhetsvurdering for en mor med barn kan være helt avgjørende for om familien kan komme seg unna ved ny vold. Tilbakemeldingene fra mødre som vi har vært i kontakt med har vært at det har vært en trygghet at en offentlig instans var kjent med voldsproblematikken. Prosjektet har i de fleste sakene informert politiets operasjonssentral om vår kontakt med familien, i tilfelle ny vold. Tilbakemeldingen fra barn som vi har laget sikkerhetsplaner med er at de ikke tør å ringe oss i akuttsituasjoner. De har tatt i bruk andre punkter i sikkerhetsplanen. HVORDAN HAR VI ARBEIDET I DE ENKELTE SAKENE Kartlegger/innhenter informasjon Kontakter mor så snart som mulig (1-3 dager etter hendelsen) Avtaler samtale med mor og barn enten ved hjemmebesøk eller på kontoret Vurdere sikkerheten til moren og barna, vurdere akuttplassering Oppfølgingssamtaler Ta kontakt med voldsutøver Motivere for vider hjelp VIDEREFORMIDLING De fleste sakene ble videreformidlet for videre oppfølging og hjelp, fra barnevernvaktens sitt familievoldsprosjekt til: Barneverntjenestene i Stavanger, Randaberg, Rennesøy og Sola kommune Familievernkontoret i Stavanger Helsestasjonens familiesenter i Stavanger Alternativ til Vold i Stavanger Sinnemestring, Stavanger Universitetssykehus AVGRENSINGER Barneverntjenesten i Stavanger 9
I rapporten har vi valgt ikke å utdype samtalen med voldsutsatte og voldsutøver. Vi har heller ikke utdypet arbeidet med familier med annen etnisitet. Samtidig kan vi si at vi har arbeidet tilnærmet likt i sakene på tvers av kultur og religion. Vi har brukt tolk i de fleste familiene med annen etnisk bakgrunn. Prosjektet har ikke hatt kapasitet til å undersøke hva som har skjedd med disse sakene etter at vi har videreformidlet dem. Vi har heller ikke oversikt over hvor mange saker det er blitt iverksatt barnevernstiltak på etter videreformidling. OVERFØRINGSVERDI TIL ORDINÆR DRIFTSSITUASJON Det er en kjent sak at vold i nære relasjoner er tabubelagt og holdes hemmelig innad i familien. Det er viktig at barneverntjenesten i Stavanger fortsetter med arbeidet i forhold til vold i nære relasjoner i de sakene som kommer til politiet. Disse sakene er ofte ikke kjent i hjelpeapparatet fra før. Det er i denne samarbeidsrelasjonen at barneverntjenesten har anledning til å fange opp barn som lever i en omsorgsviktsituasjon og som ellers er vanskelige å komme i kontakt med. Problematikken vold i nære relasjoner er kjent, da det er grunnen for at politiet er kontaktet. Det gir et godt utgangspunkt for videre arbeid med disse familiene. Våre erfaringer er at dersom familien ikke blir kontaktet innen kort tid etter voldshandlingene, blir volden bagatellisert både hos den voksne og hos barnet. Det er lettere for familien å avvise hjelpeapparatet. Vi har videre erfart at kunnskap om vold i nære relasjoner, samtaleteknikk, tørre og spør om det verste, tåle å høre det verste, å bli møtt med respekt, samt tydelighet er viktig i den første fasen. Denne kunnskapen og kompetansen kan en fortsatt gjøre seg nytte av ved å gi råd. Det er viktig at en person med kompetanse om vold i nære relasjoner, får ansvar for fortsatt jevnlige samarbeidsmøter med familievoldskoordinator på Stavanger politistasjon. Være i dialog med de fra politiet som har vært ute på oppdraget for utdypende informasjon eventuelt be om bekymringsmelding. STATISTIKK På barnevernvakten registrerer vi alle saker i dataprogrammet Vaktdata. Vi har hatt et eget registreringssystem av de sakene familievoldsprosjektet har arbeidet i for å kunne lage statistikken som dokumentert i rapporten. BARNAS ALDER Alderen på barna som er utsatt for vold i nære relasjoner og som familievoldsprosjektet har jobbet i forhold til i perioden november 2006 april 2009. I alt 203 barn i alderen 0-17 år i kommunene Stavanger, Sola, 10 Barneverntjenesten i Stavanger
Randaberg, Rennesøy. 2 av barna var fra andre kommuner. Barneverntjenesten i Stavanger 11
ANTALL FAMILIER OG BARN FORDELT PÅ KOMMUNE Til sammen 201 barn i alderen 0-17 år fra 114 familier fra 4 kommuner. LANDBAKGRUNN (ETNISITET) I flere av disse familiene har hver av foreldrene ulik landbakgrunn. Tallet på familier vi har jobbet med er fortsatt 116, selv om det er registrert totalt 135 i denne tabellen. Vi har valgt å registrere den etniske bakgrunnen, men tabellen sier ikke noe om hyppighet av vold generelt. Land som forekommer hyppigst, utenom Norge, alfabetisk: Etiopia, Iran, Polen, Somalia, Tyrkia og Tyskland. 12 Barneverntjenesten i Stavanger
HENVISNING AV FAMILIER GJENNOMFØRT 1-5 SAMTALER MED: Samtalene med mødrene og fedrene har i de aller fleste sakene blitt gjennomført med mor og far hver for seg. Samtalene med barna har vært gjennomført med mødrene til stede og med barna alene. Barna har i de aller fleste tilfellene da blitt gitt lov til å snakke med oss av sin mor. Barneverntjenesten i Stavanger 13
KILDER Meningen med volden. Per Isdal, Kommuneforlaget 2002 Kan vi snakke med barn om alt? Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz, Pedagogisk Forum 2008 HJELP pappa slår! Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz, Pedagogisk Forum 2008 Samtaler med små barn i saker etter barneloven. Artikkelsamling utgitt av Barne- og likestillingsdepartementet 2006 Senter for Krisepsykologi i Bergen og Alternativ til Vold har gode bulletenger og artikler i forhold til barn som lever med vold i nære relasjoner. Disse kan lastes ned fra nettet: www.senterforkrisepsykologi.no. www.alternativtilvold.no VIKTIG INFORMASJON Instanser som kan kontaktes for drøfting og hjelp i saker vedrørende vold i nære relasjoner: Barnevernvakten kl.08-15.30 kl.18-02 (kl. 03 fredag og lørdag) 51899167 Politistasjonen i Stavanger 51899000 Familievoldskoordinator, Stavanger politistasjon 51899279 Barneverntjenesten i Stavanger kommune 51912600 Sola kommune 51653500 Randaberg kommune 51414100 Rennesøy kommune 51720230 Livskrisehjelpen 51510234 Legevakten 51510202 Krisesenteret i Stavanger kommune 51525594 Rådgivningskontor for kriminalitetsofre 78989615 Rogaland A-senter 51729000 Familievernkontoret 51538150 Alternativ til Vold (ATV)- Telefontid kl.12-13 51934343 14 Barneverntjenesten i Stavanger
2009 Familievoldsprosjektet Ragnhild Ravn Waldeland, til venstre, og Astrid Swan Croucher, til høyre, besøker familier som har opplevd familievold. - Vi ser verdien av at barna får snakke med noen som vil høre på det de har opplevd, sier leder av barnevernsvakten i Stavanger, Cissel Økland (i midten). (Foto: Tomas Alf Larsen) Utgitt av: Barneverntjenesten i Stavanger, Postboks 8001, 4068 Stavanger, Tlf.: 51 91 26 00 Barneverntjenesten i Stavanger 15