Fylkesmannen i Møre og Romsdal 05.07.13 Høyringsuttaling fra kring Brenslefjellet Naturreservat i Molde og Nesset kommunar Kort introduksjon om NOTS Norsk Organisasjon for Terrengsykling (NOTS) arbeidar for norske terrengsyklistars rettar. Dette blir gjort ved a sikre ei bærekraftig utvikling av friluftsaktiviteten gjennom stidugnadar og haldningsskapande arbeid blant terrengsyklistar, og politisk arbeide opp mot politikarar og forvaltningseningar. I fleire av dei større byane eksisterer det i dag eit nære samarbeide med lokale forvaltningsmyndigheiter som mellom anna inneber informasjonskampanjer mot terrengsyklistar og vedlikehald av trasear. NOTS sit pa høveleg kompetanse om terrengsykling, ba de na r det gjeld samspel mellom natur og brukarar, og terrengsyklistars framferd og utvikling av aktiviteten. Dette er kunnskap som vi meiner forvaltningseiningene kan ha stor nytte av i arbeid med forvaltning av friomra de og verneomra de. Terrengsykling generelt Terrengsykling er eit relativt nytt innslag i friluftslivet i Noreg, og har vakse jamt og trutt sidan midten av 80-talet. Som ei ny og relativt ukjend form for friluftsliv har sykling pa stiar møtt skepsis i einskilde miljø, og mange av argumenta mot friluftsaktiviteten er lite grunna i fakta. Veksten i terrengsykling er i hovudsak konsentrert til utfartsterrenget kring dei store byane. Terrengsyklistar oppsøkjer dei same verdiane som alle andre brukarar - mosjon, frisk luft og naturoppleving (Ska r, Odden, Vistad 2008). Mange av oss er sterkt engasjert i naturvern, og aktiviteten trekk til seg mange yngre naturbrukarar, og vert difor ein rekrutteringsarena for dei generasjonane som i framtida skal nytte, men o g ivareta naturen kring oss. «Tradisjonelt» friluftsliv er i framvekst blant den eldre generasjon, men i sterk tilbakegang hos dei under 25. Friluftsliv ma lærast, og kva sviktande rekruttering vil bety for det tradisjonelle friluftslivet er høgst usikkert (Odden 2008). - 1 -
Sykling i verneomra da Friluftslova gir rett til a sykle over alt i fjellet og pa stier i skogomra de. Sykling foresla s forbode i utkast til verneforskrift. Undeteikna har vore pa tur i verneomra da og kan melde at stiane ikkje er høvelege til sykling da dei krev ein fysisk og teknisk dugleik pa sykkel som svært fa har. Det er difor særs lite truleg at omra det vil trekke til seg tilreisande stisyklistar og at desse vil utgjere noko press pa verneomra da. Ein har ikkje registrert noko tidlegare sykkelaktivitet innafor verneomra da, korkje i media, i lokale sykkelklubbar, eller via uformelle kanalar i terrengsykkelmiljøet. Terrengslitasje Diverre føreligg det inga norsk forsking pa omra det sykling og terrengslitasje. Ifølge korrespondanse/brevveksling mellom Direktoratet for naturforvalting og NOTS ga r det fram: «Ta leevnen til stier og kjørespor vil variere, ikke minst med hensyn til klima, jordsmonn, fuktighet, osv. Men i de fleste tilfeller vil likevel omfanget av terrengsykling være avgjørende i forhold til terrengskade. For a unnga strengere regulering av sykling enn dagens faktiske bruk tilsier, er det viktig a fa til en god dialog mellom brukere og forvalting pa alle niva er» (Brev 2008/14810 ARE-NP-AH) I utlandet har det i samband med vernesaker vore gjort slike undersøkingar, mellom anna i Sambandsstatane, Australia, New Zealand, og Storbritannia. Alle konkluderar med at forskjellen pa slitasje pa sti fra turga arar og syklistar er minimal, og i alle høve er ikkje slitasje frå syklistar meir irreversibel enn slitasje frå fotgjengarar. Syklistar legg att eit kontinuerlig spor og utøvar torsjonskrefter ved hard oppbremsing og svinging, medan fotgjengarar legg at djupare spor grunna høgre marktrykk og har ein tendens til å grave ut stien i bratter med laust underlag. Det er mengda bruk som er hovuda rsaka til slitasje, ikkje om det er turga arar eller syklistar. Ein har difor ikkje funne prov nok til a forby stisykling pa generelt grunnlag. Hov- og klauvdyr slit dessutan betydelig meir pa stiar og terreng enn ba de fotgjengarar og syklistar. (Marion et al 2006 & 2007, White et al 2006, Sprung 2004, Goeft et al 2001, Geharty 2000, Cessford 1995). NOTS peikar pa at ein sti er resultat av slitasje pa underskogen grunna framferd utan tilretteleggjing. Av di stisykling i liten grad vil skje utafor stiar og hastigheita er la g vil ikkje ein syklist etter va rt skjønn ha noko særleg større innverknad pa biomangfaldet enn ein fotgjengar. Det er ikkje grunnlag for a hevde at terrengsykling i det eksisterande stinettverket vil utgjere nokon større barriereeffekt enn fotgjengarar. - 2 -
Det er ikkje grunnlag for a avgrense allemannsretten meir enn det som er grunna ut fra vernehensyn. Av forarbeida til Naturmangfaldsloven kjem det fram at hensikta med føre-varprinsippet i 9 ikkje er å balkanisere friluftslivet, men å kunne leggje restriksjonar på større infrastrukturåtgjerder som til dømes oljeboring, vasskraftutbyggjing, vegbyggjing, hyttebyggjing, skianlegg og liknande når konsekvensene for naturmangfaldet er ukjende. Fram til nå, har denne paragrafen kun vore nytta til å leggje lite kunnskapsbaserte restriksjonar på «moderne» ferdselsformar i ymse verneområde. Etter NOTS syn foreligg det såpass dokumentasjon kring effektane av sykling er det ikkje høve til å nytte «føre-var»-prinsippet for å leggje restriksjonar på sykling i verneområda. Det er den totale mengda ferdsel, totalsummen og ikkje om det syklast eller gåast, som avgjer mengda terrengslitasje. I alle høve er det kor godt trasèen drenerar vatn som avgjer om han er bærekraftig eller ei. NOTS leggjer til grunn at forvaltinga av våre felles fri- og verneområde skal vere kunnskapsbasert, og ikkje på kjensler eller oppfattingar om kva som er «høveleg» aktivitet i eit område. Konklusjon Me peiker o g pa at slitasje fra sykling pa veg eller sti er liten og ikkje er meir varig enn slitasje fra fotgjengarar. Eit hjulspor pa ein sti er ikkje slitasje, men bruk. Om ein av omsyn til vegetasjon og dyreliv ser det naudsamt a leggje restriksjonar pa framferd ma det vurderast om sykling faktisk vil utgjere en vesentleg større forstyrring/ skade enn fotturismen, eller om forstyrringa/slitasje skuldast framferd generelt. Noko grunnlag for at terrengsykling leier til større slitasje pa stiar eller pa verknad av biomangfaldet enn same volum fotturisme under norske forhold føreligg til va r kjennskap ikkje per dags dato. Undersøkingar fra utlandet svekkar ei slik hypotese. Det er ikkje vitskapleg grunnlag for a sidestille slitasje fra stisykling med motorcross eller bruk av hest slik ordlyden tyder i ei rekke vernevedtak og forvaltingsplanar. NOTS etterlysar dokumentasjon, kontrollerte forsøk, og ei meir aktiv forvalting før ein ser seg nøydd til a innføre tiltak som tilsidesetter friluftsloven, allemannsretten, og avgrensar generell bruk av sykkel i utmark. - 3 -
Verneforskrifta syner å sidestille terrengslitasje frå syklistar med bruk av hest og kjerre. Vitskaplege undersøkingar gjev ikkje prov til ei slik framstilling, dette er difor ikkje kunnskapsbasert forvalting. «Moderne» friluftsaktivitetar ma forvaltast etter deira verknad pa naturen, og høvelege forvaltingsa tgjerder ma prøvast, forbod og avgrensing av allemannsretten kan berre vere ein siste utveg. Som ei generell a skoding basert pa va rt arbeid i samband med høyringar i andre nasjonalparkar og verneomra de, meiner me at forbod mot sykling bør forankrast i reint kunnskapsbaserte og dokumenterte grunnar slik at det ikkje vert lagd restriksjonar pa ein forhaldsvis marginal aktivitet samanlikna med fotturisme pa eit grunnlag som ikkje tener verneforma let. Me legg til grunn at forvaltinga av va re felles naturressursar skal vere kunnskapsbasert i samsvar med vitskapleg standard, ikkje basert pa synsing. Om til dømes ein sti synast a vere for vanskelig a sykle er ikkje det aleine grunn nok til a forby sykling. Konsekvensane for rekrutteringa til friluftslivet, og såleis oppsluttinga om naturvern, samt respekten for forvaltingseiningene er høgst usikker om ein fortsett å leggje lite kunnskapsbaserte restriksjonar på dei friluftsaktivitetane unge driv med. NOTS si anbefaling Na r det gjeld sykling i verneomra da anbefalar NOTS at man følgjer Direktoratet for naturforvaltning sitt forslag om adaptiv forvaltning slik den er formulert i rapporten til Miljøverndepartementet fra 2006: <Handlingsplan for bærekraftig bruk, forvaltning og skjøtsel av verneomra de.> «En adaptiv forvaltning vil innebære at en i større grad enn i dag ogsa kan prøve seg fram mht hvordan aktivitet virker inn pa biomangfoldet pa stedet. Ved uønskede konsekvenser, ma aktiviteten opphøre eller endres.» Konkret føresla r NOTS at ein: - Tillet sykling pa alle eksisterande vegar og stiar kor det ikkje er kunnskapsbaserte grunnar til a leggje restriksjonar pa aktiviteten. Referansar: - 4 -
Hva skjer med norsk friluftsliv? : en studie av utviklingstrekk i norsk friluftsliv 1970-2000. -- 2008. Alf Odden, Avhandling (ph.d.) - Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet, Trondheim Motivation for mountain biking in Norway: Change and stability in late-modern outdoor recreation -- 2008 M Ska r, A Odden, & OI Vistad, Norwegian Journal of Geography Vol. 62, 36?4 5. Environmental Impacts of Mountain Biking: Science Review and Best Practices -- 2007. By Jeff Marion and Jeremy Wimpey. Originally published in the book Managing Mountain Biking, this article provides an extensive review of scientific studies and best practices. A Comparative Study of Impacts to Mountain Bike Trails in Five Common Ecological Regions of the Southwestern U.S. -- 2006. D. White et. al., Journal of Park and Recreation Administration (Volume 24, Number 12) Handlingsplan for bærekraftig bruk, forvaltning og skjøtsel av verneomra de. --Rapport 2006. Direktoratet for Naturforvaltning. Terrengsykling -om motivasjon og effekt pa villrein --2005. NINA Temahefte 32. Margrete Ska r. Trening, mosjon og friluftsliv --Rapport 2004/13 fra Statistisk sentralbyra ved Odd Frank Vaage Natural Resource Impacts of Mountain Biking -- 2004. By Gary Sprung. Originally published in the book Trail Solutions, this article provides a summary of scientific studies that compare mountain biking to other forms of trail travel. Assessing and Understanding Trail Degradation: Results from Big South Fork National River and Recreation Area -- 2006. by Jeffrey L. Marion. Published by the U.S. National Park Service, this state- of-the-art report examines the trail impacts of different user groups and offers objective guidance on sustainable trail design, construction, maintenance and management. Perception and Reality of Conflict: Walkers and Mountain Bikes on the Queen Charlotte Track in New Zealand -- 2002. Gordon Cessford, Science and Research Unit, Department of Conservation, Wellington, New Zealand. Sustainable Mountain Biking: A Case Study from the Southwest of Western Australia -- 2001. Ute Goeft & Jackie Alder, Journal Of Sustainable Tourism, Vol. 9, No. 3, 2001. - 5 -
Trail Shock - Studies Weigh Mountain Biking and Hiking Impacts -- 2001. New research suggests that mountain bikes and boots leave equal wear and tear on trails. AMC Outdoors Magazine, April 2001. An Examination of the Physical and Social Aspects of Mountain Biking at Bestwood Park --2000 Tom Geharty, The Nottingham Trent University IMBA 1999 Advocacy Survey Summary -- IMBA's survey of members and non-members, focused on trail access, IMBA's role, and local mountain biking opportunities. Off-Road Impacts of Mountain Bikes: A Review and Discussion -- 1995. by Gordon R. Cessford, New Zealand Department of Conservation Science & Research Series No.92-6 -