BARNA ER KLAR FOR VALGKAMP!

Nr. 2 2013 BARNA ER KLAR FOR VALGKAMP! Valget og PRESS LNU: Bruk stemmeretten din Intervju med Marco Elsafadi Bildeserien: Barnekunstmuseet

INNHOLD 04 06 08 10 12 14 18 20 22 24 26 28 30 PRESS siden sist OD og Redd Barna Intervjuet: Marco Elsafadi Valget og PRESS Bruk røystretten din! Bildeserien: Barnekunstmuseet Kåseriet: Sommar-eliten Dypdykket: Klagemekanismen Pensjonerte PRESSere Barn om: Barns rettigheter Sofaaktivisten Duellen: Nivådeling i skolen Oppslagstavla Larm utgis av PRESS Redd Barna Ungdom. PRESS er en rettighetspolitisk organisasjon for ungdom mellom 13 og 25 år. Gjennom lobbyarbeid, informasjonsvirksomhet og aksjonisme jobber PRESS for et bedre samfunn for barn, i Norge og internasjonalt. Barns rettigheter brytes! - ta det personlig! Vil du bidra til Larm? Eller har tips og tilbakemeldinger? - Ta kontakt! E-post: larm@press.no Post: Pb. 6902 St. Olavsplass 0130 Oslo Besøk: Storgata 38 Tlf: 21 01 68 70 Nett: www.press.no Skribenter: Are Kalvø, Embla Husby Jørgensen, Monica Sydgård, Sanne Hofman, Stian Seland, Herman Breda Enkerud, Anne Helene Hauge, Andrea Hellener, Tale Berg-Nilsen, Andrea Sjøvoll, Christine Brown Vollan, Jonas W. A. Farshchian, Ulrikke Nedregård og Nora Hansteen Fotografer og illustratører: Barnekunstmuseet (se side14-17), Maria Jordet Bruheim, Embla Husby Jørgensen, Solveig Bua Løken, Herman Breda Enkerud, Jonas W. A. Farshchian, Andrea Hellener Andre bidragsytere: Marco Elsafadi, Liv Holm Heide, Paul Joakim Sandøy, Embla, Ronja, Sigrid, Hedvig, Julian, Sigrid, Tora, Bjarne Kristoffersen, Heidi Brynhildsen Grande og Anders Prydz Cameron Takk! Redaktør: Larmsekretær: Ansvarlig redaktør: Layout: Forsideillustrasjon: Baksideillustrasjon: Opplag/trykkeri: Solveig Bua Løken Christine Brown Vollan Andrea Sjøvoll Solveig Bua Løken og Herman Breda Enkerud PRESS PRESS 2800/07 Gruppen Artikler, kronikker og intervjuer står for den enkelte forfatters regning, og gjenspeiler ikke nødvendigvis PRESS Redd Barna Ungdoms syn. Neste Larm kommer i postkassa di i høst! 2

LARM nr. 2 2013 NOEN GANGER MÅ MAN VÆRE JÆVLIG SINT Noen ganger må man være glad. Noen ganger må man være seriøs. Noen ganger skal man tulle og være morsom. Noen ganger må man holde kjeft. Og noen ganger må man bare nikke og smile. Men noen ganger, sånn som nå, må man bare være jævlig sint! Alt for lenge har vi ventet, alt for lenge har vi vært snille og ordentlige og alt for lenge har vi trodd og håpet. Nå er jeg lei! Nå orker jeg ikke lenger at Norge skal bryte asylbarns grunnleggende rettigheter. Nå orker jeg ikke lenger at norsk asylpraksis bare blir mer og mer inhuman. Jeg orker ikke at den norske regjeringen skal kaste ut flere lengeværende barn, eller at enslige asylsøkende barn ikke får god nok omsorg. Jeg orker ikke å bo i et land der barn forsvinner fra asylmottak på grunn av politiske vedtak gjort av våre folkevalgte. Jeg gidder ikke å bo i et land der man ØNSKER å bryte barns rettigheter, der det å bryte enkelte barns rettigheter er en villet politikk. Det ser ikke særlig lyst ut heller. Hver gang dagens regjering gjør noe som er dårlig for asylsøkende barn klapper store deler av regjeringsalternativet i hendene. Frp ønsker lukka mottak, og de går på valg med et ønske om å bryte internasjonale konvensjoner. Høyre uttaler seg ikke i frykt for å miste velgere og Arbeiderpartiet uttaler seg kun gjennom statssekretær Pål Lønseth. Venstre, KrF og SV er uenige, men hva har det å si når de ikke får igjennom noe i asylpolitikken? Nå er det norske politikeres tur til å holde kjeft. Det er norske politikeres tur til å sette seg ned og høre på folk som kan dette, nemlig PRESSere! Nå skal de nikke og smile. Vi skal fortelle alle partiledere og alle som står på stand i løpet av valgkampen, at dette ikke er en måte å drive et land på. De må spørre seg selv, når ble det viktigere å styre Norge enn å lage god politikk for barn? For uansett hvilket parti de representerer, uansett hvilke ideologier de har, hva de tjener, hvilket kjønn de er eller hvem de er, så har de ikke tillatelse til å bryte barns rettigheter. Men etter at de har hørt oss er det er ikke nok å nikke og smile. Da skal de ikke lengre holde kjeft. Da skal de gjøre noe med det! Ingen skal få lov til å stå der og si; «Ja, barns tilknytning til riket, barnets beste, må veie tyngre enn innvandringsregulerende hensyn» og ikke gjøre noe med det når de kommer til makta. Nå er det valgkamp, og PRESS sin stemme skal høres! Ja, vi er sinte. Og det skal høres. Men vi skal aldri gi opp! Vi skal aldri slutte å være seriøse. Vi skal aldri, aldri, aldri slutte å tro og håpe. Vi skal aldri gi opp! «Han e lang vinter n, men ikke evig», sier Halvdan Sivertsen. At Norge bryter barns rettigheter har vart alt for lenge, men det skal ikke vare evig. Det skal vi sørge for! 3

PRESS SIDEN SIST Andrea, Ulrikke og Tale utenfor stortinget på morgenaksjon, budskapet var klart: buk fakta når man snakke om asylpolitikk! KAMPANJEN RULLER OG GÅR PRESS sin kampanje «Den ukjente sannhet i asylpolitikken» har ikke stått stille siden forrige Larm. Sentralstyret har bl.a. hatt plakataksjon i Oslo der de hang opp klistermerker over hele byen. Større plakater med usannheter i asylpolitikken ble hengt opp med prikket linje til sannheten. 4 MARKERING I JAKOB KIRKE Tirsdag 4. juni var det en støttemarkering for de lengeværende asylbarna i Jakob Kirke. Andrea Sjøvoll holdt appell for PRESS der hun sa at de lengeværende barna skal få bli i Norge, det eneste som skal kastes ut av Norge er den inhumane og barneuvennlige asylpolitikken. Mange bidro til markeringen bl.a. Jørn Hoel, Mari Boine, Steinar Albrigtsen, Erling Borgen, Jan Erik Vold og Halvdan Sivertsen. 23. mai hadde PRESS aksjon foran Stortinget der vi delte ut brosjyrene til Stortingsrepresentanter og andre ansatte på Stortinget. Inni brosjyrene var det en oppfordring til at de skulle passe munnen sin i valgkampen. Vi fikk god respons og traff mange profilerte politikere som tok til seg oppfordringen. PRESS sin kampanje får stadig mer oppmerksomhet og tilbakemeldinger om at det er en viktig kampanje. Nå som vi går inn i valgkampen blir kampanjen bare viktigere og viktigere. Vi skal fortelle politikere og andre politiske aktører at de må snakke om barn som barn! Mandag 10.juni arangerte PRESS seminaret Tall, ord og mennesker - Retorikk i asylpolitikken. Dagsseminaret var fylt med mange spennende foredragsholdere. Blant dem var folk fra Flyktninghjelpen, UDI, Antirasistisk senter og Norsk folkehjelp. Vi avsluttet dagen med en dialog mellom politikere og fagfolk. Politikerne Aksel Hagen og Geir Jørgen Bekkevold deltok og hadde følgende å si; Nå må det norske folk våkne opp og ikke gå med på den retorikken de største partiene bruker i asyldebatten. F.v: Geir Jørgen Bekkevold, Aksel Hagen, Thale Skybak

Vi har fått et nytt lokallag: Gjøvik PRESS! LES MER PÅ PRESS.NO VERVEKAMPANJEN I overgangen mellom mai og juni hadde PRESS en intensiv vervekonkurranse. Blant annet ble det arrangert nasjonal vervedag lørdag 1. juni. Fredrikstad PRESS vervet flest denne dagen, og ble de heldige (og flinke) vinnerne av en videohyllest fra sentralstyret og folk fra kontoret til Redd Barna. Hedda og Sofie synes det er moro å verve! VI HAR HATT LANDSMØTE TOM STORTINGSSAL? En av vårens spørretimer på Stortinget ble avlyst da ingen av Stortingsrepresentantene hadde noen spørsmål til regjeringen. Da stilte vi opp på aksjon med dette budskapet: Ettersom Stortingets representanter tydeligvis begynner å gå tom for spørsmål til dagens regjering, har PRESS utarbeidet noen spørsmål og temaer dere kan sende inn til neste spørretime. For så lenge det finnes barnerettighetsbrudd i Norge, finnes det noe å spørre om. PRESS har hatt sitt 17. ordinære Landsmøte. 18. 21. april samlet vi oss i Horten for å diskutere, votere og ha det hyggelig. Vi fikk samlet den største gjengen med PRESSere til Landsmøtet noen sinne. Etter å ha pakket ut, og blitt litt kjent med hverandre, var debattene i gang. På Landsmøtet peilet PRESS ut veien videre for sitt politiske arbeid. Nye grunndokumenter ble vedtatt og linjene for periodens aktivitet ble lagt. Finn de nye grunndokumentene på press.no! BESØK FRA MELLOM AMERIKA I forberedelsene til årets OD fikk vi besøk av Yeni fra Guatemala og Elvin fra Honduras på kontoret. Vi hadde en halv dag der vi lærte mye om hverandres organisasjoner og barnerettighetsarbeid. Elvin som er 15 år er aktiv i Presión i Honduras (Honduras svar på PRESS), og Yeni 19 år underviser barn på Guatemalas største marked. Mange spennende historier. Det måtte feires med iskrem. Vi gleder oss til jobbe videre med OD! 5

mitt møte med guatemala Embla Husby Jørgensen Leder av Operasjon Dagsverk 2013 Operasjon Dagsverk (OD) 2013 samarbeider med Redd Barna om voldsfrie skoler i Guatemala, Honduras og Mexico. I mai reiste representanter fra OD og Redd Barna til Guatemala for å møte lokale partnere og involverte ungdom, samt lære om prosjektene og lage film. Det ble et uforglemmelig møte! Formålet med ODs skrivesamabeidstur er å danne et grunnlag for at kampanjen ut mot norske skoleelver i stor grad skal være påvirket av ungdommen i prosjektlandene. Vi ønsker at deres stemme skal bli hørt og at de skal kunne være med i utformingen av materiellet. I løpet av en toukersperiode blir vi kjent med kulturen, ungdommene og problematikken i prosjektene vi jobber med. Det er med andre ord en spennende og viktig tur som påvirker hele kampanjen som skal frontes mot norske skoler i oktober. Spørsmålet vi kontinuerlig stilte var «hva ønsker dere å fortelle norske ungdommer?» Land med store kontraster Med sin grønne natur, sitt varme klima, sine imøtekommende mennesker og sin rike kultur er det lett å forelske seg i Guatemala allerede ved første møte. Likevel var det store kontraster som møtte oss. Både Guatemala, Honduras og Mexico topper mange av de verste statistikkene når det gjelder vold og kriminalitet. Guatemala City rangeres som en av verdens farligste byer, og det var vanskelig å vite på forhånd hva man skulle forvente. Redd Barna i Guatemala tok imot oss med åpne armer og viste oss både vakre, men også røffere, sider ved deres samfunn. Vi følte oss aldri utrygge i Guatemala City, men det var først og fremst fordi vi var godt beskyttet av Redd Barna, og ikke tok noen sjanser. Likevel ser man tydelig at innbyggerne i byen har lært seg å leve med frykt som en del av hverdagen. Bare en kort kjøretur er nok til å illustrere dette. De fleste bilene har sotede vinduer og bildørene låses alltid. Av og til fikk vi beskjed om å lukke vinduene og man prøver å unngå å stoppe bilen helt. Menneskene her er alltid på utkikk etter noe som ikke er som det skal være, og ser seg alltid en ekstra gang over skulderen. Den første dagen i Guatemala City ble vi tatt med på sightseeing. Etter å ha besøkt to områder hadde vi sett de eneste stedene som var helt trygge for oss. Dette illustrerer godt at man ikke kan føle seg for trygg selv om klokka ikke er mer enn 13:00. Et møte med denne regionen bringer frem mange 6

Bildet: F.v. Giti (Redd Barnas OD- kontakt), Renato og Embla følelser. På den ene siden er det skremmende å måtte akseptere de vanskelige omstendighetene. Samtidig er det flott å være vitne til ønsket om å skape endring, og å møte ungdom som aktivt jobber for et mer fredelig samfunn. Ungdom ønsker en forandring Turens klare høydepunkt var nemlig en workshop vi arrangerte. Alle deltakerene var ungdommer i alderen 13 til 19 fra de tre prosjektlandene. Tre dager i strekk diskuterte vi ulike aspekter ved prosjektene som skal startes opp. Spørsmålet vi kontinuerlig stilte var «hva ønsker dere å fortelle norske ungdommer?». Gjennom diskusjonsgrupper, rollespill, diktopplesning, tegning osv. involverte vi lokal ungdom i kampanjeutformingen. Alle bidro med sine egne refleksjoner, tanker og håp for fremtiden. Det er et viktig poeng at disse ungdommene er takknemlige for det arbeidet som gjøres i Norge. Mange av dem fortalte oss at de synes det er inspirerende, interessant og viktig at norske ungdommer ønsker å engasjere seg for ungdom i Honduras, Guatemala og Mexico. Jobb på OD-dagen! Ved å jobbe på OD-dagen bidrar norske elever til voldsforebygging, spesielt på skoler, men også ute i resten av samfunnet. Pengene som jobbes inn skal blant annet brukes på å skolere lærere i konflikthåndtering. Redd Barna vil også aktivt jobbe for å øke bevisstheten rundt voldsproblematikk og kriminalitet blant elevene. Å kunne tilby tilpasset opplæring på de arenaene de er komfortable i, gir grunnlag for opplæring på elevenes egne premisser. Prosjektene vil jobbe for trygg utdanning ved 70 skoler og arrangere jevnlige møter med erfaringsutveksling på tvers av landegrensene. På landsbygda er volden mindre synlig og truende og det er derfor stor forskjell på hvordan Redd Barna jobber her sammenliknet med byene. På mindre steder vil prosjektet dreie seg om forebygging av vold og opplæring i egne rettigheter. Å jobbe med voldsforebygging blant ungdom nå er også en måte å jobbe for at kommende generasjoner skal få en økt bevissthet rundt problemet. Dette er særlig viktig fordi det er vanlig at ungdom reiser inn til hovedstaden for å finne jobber. Da er gjengmiljøer ofte en enkel måte å tjene raske penger på, men veldig vanskelig å komme ut av. Grundig og tidlig voldsforebygging kan derfor være avgjørende for å skape en bedre fremtid for ungdommen. Å arbeide med voldsforebygging er en stor utfordring. Det er både holdninger og tradisjoner som må endres. Likevel har jeg stor tro på ODprosjektet 2013. Tiltakene som skal settes i gang med støtte fra OD er gode, og vil kunne skape endringer både på individ- og samfunnsnivå. Alle ungdommene vi møtte var ivrige etter å skape forandring, og ønsket å jobbe for et tryggere samfunn. Det er ingen tvil om at fremtiden ligger hos ungdommene som både vil og kan skape endringer! 7

Barnas advokat Christine Brown Vollan Informasjonssekretær i PRESS Mange har dem i klassen sin. Ungdommer som bråker, skulker og er frekke i kjeften. Gutter og jenter som mange ville gitt opp. Siden han jobbet som lærervikar i begynnelsen av 20-årene, har Marco Elsafadi møtt mange av disse ungdommene. Han bestemte seg for å gi dem en ny start. - Da jeg jobbet som lærervikar, så jeg mange elever som havnet mellom to stoler. De hadde problemer hjemme og instansene som skulle hjelpe dem sviktet i praksis. Noen oppførte seg utagerende, andre trakk seg tilbake og ble passive. Barn utvikler ikke en slik atferd uten at det ligger noe bak, forteller Marco engasjert. Vi sitter på utekafé i Oslo på en av forsommerens fineste dager. Larm har vært så heldige å få en intervjuavtale med Marco Elsafadi. Han er basketballprofilen, foredragsholderen og sosialarbeideren som har brukt mesteparten av sitt voksne liv på å kjempe for dem som ikke har hatt en enkel start på livet nemlig barnevernsbarna. Dette engasjementet resulterte i organisasjonen New Page, som i samarbeid med barnevernet tilbød individuell oppfølging til utsatt ungdom. Løsningen er enkel - Da jeg jobbet i skoleverket, opplevde jeg å se ungdom bli utsatt for mye urett. Som lærer har du mye ansvar, og du får ikke ressurser nok til å følge opp dem som trenger det lille ekstra. Får du elever med en tidvis uspiselig oppførsel, kan det derfor være lett å gi dem opp, sier Marco, før han legger til: - Men ingen barn oppfører seg på den måten uten grunn. Man må huske på at alle barn hadde klart seg fint, hadde de hatt et sunt nettverk og to trygge og gode relasjoner med foreldrene sine. Hvis alle barn hadde hatt det, tror jeg ikke så veldig mange hadde sklidd ut, fortsetter han. Marco har nå 15 års erfaring med ungdomsarbeid, og mener løsningen er enkel. - Etter å ha jobbet med denne målgruppen i mange år, har jeg sett at det er nettopp så logisk og enkelt som jeg hadde tenkt på forhånd. Gi ungdom som sliter mer oppfølging, en trygg voksenrelasjon med ros, korrigeringer, anerkjennelse og omsorg, så vil de takle tilværelsen på en mye bedre måte, forteller han. Lager TV-dokumentar om bortførte barn Marcos engasjement for at barn skal oppleve trygge voksenrelasjoner kommer også til uttrykk i hans seneste prosjekt. I løpet av neste år er han aktuell med TV-serien «De bortførte barna», som handler om barn som blir bortført til utlandet av en av foreldrene. - Denne serien tar for seg tilspissede konflikter med foreldre som har gjort det aller verste, nemlig å bryte barnets kontakt med den andre forelderen og stikke av til utlandet. Barnet straffes dermed både ved å bli tatt bort fra sitt hjemsted, og ved å fjernes fra enten en mor eller far de viktigste støttespillerne i barnets oppvekst, forteller Marco, før han forklarer sin rolle i den nye serien. - Som programleder skal jeg være en slags barnas advokat. Jeg skal prøve å få foreldrene i dialog igjen, sånn at vi kan sette fokus på det som er viktigst, nemlig barnet. Hvis ikke vi klarer det, vil vi legge mer press på myndighetene som har et ansvar for å gå inn og løse det, fortsetter han. Hva håper dere å få frem med «De bortførte barna»? - Det vi først og fremst ønsker å oppnå med denne TV-serien, er å få til konkrete løsninger for barna som er involvert. I tillegg håper jeg jo at vi ikke bare får frem hvor klønete foreldre kan være, men at vi også kan skape en debatt om hvordan myndighetene utøver sitt virke og sin makt. Tar de ansvaret de har på alvor, eller skjuler de seg bare bak begreper som «vi kan ikke uttale oss om enkeltsaker»? Det var nok at noen oppdaget at vi hadde lyst til å spille fotball, og da fikset de det slik at vi fikk være med. En annerledes oppvekst På spørsmålet om hvor han henter engasjementet sitt fra, trekker Marco frem to gode rollemodeller i foreldrene sine. I tillegg har han en bakgrunn som er annerledes enn de fleste av oss. - Jeg vokste opp som palestinsk flyktning i Vest-Berlin i perioden 1977-1987. Hele denne tiden levde familien min med usikkerheten om vi skulle få bli eller ikke. Til slutt reiste pappa i forveien til Norge for å finne et bedre sted å være, og fant Kragerø. Da vi andre skulle reise etter, fikk vi bare én dag til å ta farvel med hele nettverket vårt. Jeg hadde ikke noe lyst til å dra, så dette oppbruddet opplevde jeg som svært vanskelig, forteller Marco. - Det er dette jeg ønsker å få fram til folk, nemlig at det er de færreste som legger ut på flukt. Selv om du lever i 8

et krigsherjet land, skal det mye til for å gi slipp på alt du kjenner og reise til et helt fremmed sted. Derfor vil jeg si at flyktningene som kommer til Norge har et felles karaktertrekk, som er ganske bra de er nemlig tøffere og modigere fordi de har turt å påføre seg selv mye ubehag og ta sjansen på et bedre liv. Dette kan brukes til noe godt, hvis man kommer raskt i gang med å inkludere og gi dem en mulighet, sier Marco engasjert. En slik mulighet fikk familien til Marco i Kragerø. - Det de gjorde i Kragerø var helt glimrende. Det var nok at noen lokale ildsjeler oppdaget at vi hadde lyst til å spille fotball, og da fikset de det slik at vi fikk være med. Så gikk flyktningkonsulenten i kommunen ut i lokalavisen og etterlyste om noen ville ta med seg disse flyktningene med på noe hyggelig, og oppfordret lokalsamfunnet til å bistå. Jeg har ofte brukt det de gjorde der som eksempel på godt integreringsarbeid. Det som Røde Kors prøver å sette i system, gjorde Kragerø via lokalsamfunnet, forteller Marco. - Den investeringen Kragerø gjorde i oss den gangen, førte til at mine tre søsken og jeg har fullført skolegangen. I dag jobber vi, betaler skatt og bidrar i det norske fellesskapet. Kom deg ut av komfortsonen! Marco er en som har fått til mye, og har klart å gjøre en forskjell for mange unge. Har han noen tips til engasjert ungdom som vil gjøre det samme? - Engasjert ungdom har det til felles at de i større grad enn andre på sin alder mestrer det å utfordre seg selv, å komme ut av komfortsonen. Jeg oppfordrer alle, spesielt unge, til å tro på egne ferdigheter og ikke alltid ha så sterkt fokus på hvor bra resultatet blir, sier Marco, før han kommer med en siste oppfordring: - Er det noe du ikke tør å gjøre, så bør du gjøre det likevel, for da lærer du mer. Og flir litt av deg selv når du går på trynet det er lov det og. Bildet: Marco Elsafadi på Jernbanetorget i Oslo foran life is fantastic 9

Valget og press Det er valgår, og det er valgkamp. I tiden framover kommer det offentlige rom til å bli fylt av debatter mellom partiene. Vi har spurt lederne av PRESS sine politiske utvalg om hvilke saker de synes er viktigst å få på dagsorden. UNGE STEMMER DEMOKRATI OG DELTAGELSE Andrea Hellener Sentralstyremedlem i PRESS Når vi nå går inn til valg er mitt høyeste ønske at vi får den største valgdeltagelsen blant unge mellom 18 og 30 år Norge noen sinne har sett. Valgdeltagelsen blant førstegangsvelgere har ligget på rundt 55 prosent en lang periode, noe som tilsvarer omtrent 20 prosentpoeng lavere enn hos befolkningen generelt. Andelen som stemmer blant velgere i slutten av 20-årene er like lav, som betyr at det er et stort overtall av gamlinger som påvirker valget mest. Dessverre kan ingen barn stemme ved dette valget, så jeg vil at alle unge her til lands stemmer (og da spesielt stemmer på vegne av barna), og det kan du hjelpe meg med ved å snakke om valget. Hvis ikke politikerne setter ungdomssaker på dagsorden eller gjør politikk interessant for oss førstegangsvelgere, så skal vi gjøre det sjæl. Unge er også underrepresentert på stortingslistene. I årene fremover vil jeg se unges kampsaker på dagsorden. Det får vi til ved å stemme frem partiene som setter unge opp på listene og dermed inn på Stortinget; noe jeg er FELLES VAGHET Psykisk helse BLANT barn og unge glad for at flere partier gjør. Men noen partier har virkelig gjort leksa si i år når det kommer til å tale barn og unges sak. I år kan faktisk noen av partiene tilby oss velgere et mye større fokus på barn og (spesielt etterlengtet) ungdom. Jeg har lagt merke til, og gledet meg over, en del ønsker PRESS og jeg kan oppdage i partiprogrammene, som styrking av demokratiopplæringen i skolen, senkning av stemmerettsalderen til 16 år og til og med ratifisering av den siste tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen. Så det skal kunne gå an å stemme på vegne av barns demokrati og deltagelse i år. Lykke til! Herman Breda Enkerud Sentralstyremedlem i PRESS Når vi nå etter hvert nærmer oss valget så kan vi vel vente at de store sakene, eller «den hete poteten» blir eldreomsorg, skole og vei. Men er det mulig å håpe på at noen tar ordet for psykisk helse blant barn og unge? partiprogram som sier noe sånt som at det skal være en særlig satsning på utbredelse av arbeidet for en bedre psykisk helsetjeneste også for barn og unge. Noen partier presenterer konkrete tiltak, som endring av skolehelsetjenesten, men hos andre partier, hvor psykiske helse blant barn og unge ikke er nevnt får vi bare anta at det kommer under partiets generelle meninger om psykisk helsehjelp. Med det til grunn kan man stille seg spørsmålet om hvorfor samtlige partier er så vage i deres politikk på psykisk helse for barn og ungdom. Manglene på tilstrekkelig behandling og oppfølging utgjør et stort problem, et stort problem som ingen av partiene presenterer en løsning på. 10 I debattene om skole, eller vei, eller eldre, kommer partiene til å vise sine forskjeller. De kommer til å hakke på hverandre, og de kommer til å kalle hverandres politikk for naiv, urealistisk, gammeldags osv. Men når det kommer til unges psykiske helse opplever vi noe ganske annet. Det er som om partiene deler en felles, ikke enighet, men vaghet. De aller fleste partiene har en bisetning i sine Det er ikke godt nok! Det er til enhver tid 15 20 prosent av alle barn mellom 3 og 18 år som har en nedsatt funksjon på grunn av psykiske lidelser. Tall viser at denne gruppen med ungdommer ikke blir større, men at de i større grad faller ut av samfunnet og blir uføre. Helseministeren skrev i Dagsavisen 15. januar at satsningen på psykisk helse er en viktig del av satsningen på folkehelsen. Ikke alle verdens problemer kan løses ved å sette det på dagsorden, men her trenger man å utfordre partiene til de grader. Området er ikke utdebattert, men man mangler fokus. Mitt håp for valgkampen er at en debatt om psykisk helse blant barn og unge skal være det som hjelper folk med å velge parti når de går til stemmeurnene 9. september.

de små er best Barn på flukt Anne Helene Hauge Sentralstyremedlem i PRESS inndelingen alltid like godt. Vi deler gjerne de politiske partiene inn i to bolker: en høyreside og en venstreside. Men i asylpolitikken fungerer ikke den Faktisk gir det mer mening å trekke en skillelinje mellom de fire småpartiene og de tre store partiene. De små partiene har nemlig generelt en asylpolitikk som tar mer hensyn til barns beste enn det de tre store partiene har. Vel, det er også en sannhet med modifikasjoner. Senterpartiet har stort sett meldt seg ut av hele diskusjonen. Derfor kommer jeg stort sett også til å ignorere dem i denne teksten. Det er ikke av vond vilje, jeg skulle gjerne skrevet masse om Sp, men da må de skaffe seg en asylpolitikk først. Av de andre småpartiene har alle spesifisert i partiprogrammene sine at de ønsker en overføring av omsorgsansvaret for barn som søker asyl alene som er over 15 år fra UDI til barnevernet, slik det nå er for de under 15 år. Alle ønsker også å endre reglene for familiegjenforening så de tar mer hensyn til barns beste. De ønsker seg et regelverk som i større grad spesifiserer at barns beste skal vektlegges sterkere enn innvandringsregulerende hensyn. Programmet til Krf inneholder færre spesifikke tiltak enn SVs og Venstres. Jeg har lyst til å tro at det er en unnlatelsessynd og at det ikke er sånn at Krf vil mindre enn SV og Venstre. Men det er i alle fall sånn at både SV og Venstre vil la barn som søker asyl få rett til å gå på videregående skole og dessuten avvikle ordningen med midlertidige tillatelser til barn mellom 16 og 18 år, mens Krf ikke sier noe om noen av delene. Av de store partiene kan det nevnes som positivt at Arbeiderpartiet også vil gi barn som søker asyl rett til videregående skole på like linje med andre barn og at de vil gjøre mer for å hindre at barn forsvinner fra mottak og blir ofre for menneskehandel. Ellers er streng, konsekvent og retur de tre stikkordene for Arbeiderpartiets asylpolitikk. Høyre vil ha flere muligheter til å internere asylsøkere, ellers nevner partiprogrammet deres få tiltak og ingen av dem handler direkte om barn. Fremskrittspartiet går enda lengre enn Høyre og vil plassere alle asylsøkere i lukkede mottak. De vil også åpne for å «returnere» asylsøkere til land de ikke kommer fra. Heller ikke de har tiltak som handler direkte om barn. Om vi ønsker oss et Norge som i større grad ivaretar rettighetene til barn på flukt som har kommet seg til Norge bør vi håpe på at småpartiene slutter å være småpartier. Uten utenriks HANDEL & FRED Nora Hansteen Sentralstyremedlem i PRESS Norge er et rart og lite land, men viktig internasjonalt. Likevel er utenrikspolitiske saker sjeldent oppe under valgkampen. Det man hører om er for det meste eldre, skole, kommunesammenslåing, privatisering og skatt, men om Norges eksport av våpendeler, om våre bidrag til korrupte regimer gjennom statsobligasjoner eller om hvordan vi faktisk skal få Afghanistan til å klare seg når alle hjelpestyrkene har dratt hjem, hører vi fint lite. Det er faktisk sånn at det ikke er noe særlig fokus på internasjonale spørsmål verken i valgkamp eller partiprogram, det er veldig vanskelig å finne ut hva de forskjellige partiene mener om for eksempel våpeneksport. Skal man finne ut av det må man grave langt og lenge inne på partienes nettsider. Norge har nettopp undertegnet verdens første internasjonale våpenhandelavtale i FN, en avtale som skal kontrollere handel av det meste fra AK47 til angrepshelikopter. Det er ikke en perfekt avtale, den dekker ikke alle våpen, alle våpendeler, eller ammunisjon, men det er en start. Hvor stor del av Norges befolkning har fått med seg dette? Dette er jo noe sittende regjering kan skryte over at ble gjennomført i deres regjeringsperiode, men det er kanskje ikke sexy nok med våpen og sånt. Det kan jo også henge sammen med at man ikke vil snakke om hvordan norsk ammunisjon og våpendeler kanskje ender opp i undertrykkende regimer, noe PRESS og fredsbevegelsen for øvrig nok ville påpekt hvis de hadde begynt å snakke om krig og fred. Så for at disse sakene faktisk skal snakkes om så trenger vi organisasjoner og enkeltmennesker som stiller krasse spørsmål og tar det opp til debatt. Det var vi i sivilsamfunnet som fikk våpenhandelavtalen på agendaen, og til nå er det over 70 land som har signert, og avtalen er blitt gjeldende internasjonalt. Ting tar tid, og man må gjerne grave, men gjennomslag får man bare man løfter det opp i lyset. 11

BESTEM! Bruk røysteretten din! 12 Stian Seland Leder i LNU Synest du valkampen er prega av tåkeprat og lite engasjerande politisk spel? Bli med å vise politikarane at unge er opptekne av politiske saker og at vi har sterke meiningar! Steg ein er sjølvsagt å bruke røysteretten. Noreg har eit velfungerande demokrati, det viser fleire internasjonale målingar. Men det er ikkje slik at vi kan seie oss nøgde og ta det med ro. Ei av dei største utfordringane vi har er at valdeltakinga blant unge er låg. For at eit demokrati skal fungere optimalt, må alle grupper i samfunnet ha makt, også dei unge. Det har vi ikkje om vi ikkje brukar røysteretten vår. Ved førre Stortingsval var det berre 57 % av førstegongsveljarane som brukte røysteretten, mot 76 % av resten av befolkninga. Det betyr at unge gjev frå seg makt til andre. Ein kan kanskje tenkje at ei stemme frå eller til ikkje har så mykje å seie, men i eit lite land som Noreg er dette feil eit døme er Vest- Agder i 2005. Berre 20 stemmer gjorde at FrP fekk det siste mandatet i staden for Arbeidarpartiet. Det vedkjem deg Kvifor røystar ikkje unge? Somme synest det er vanskeleg å setje seg inn i politikken, fordi det synast innvikla og lite relevant. Men særs mykje av det som skjer rundt oss er jo faktisk politikk alt ifrå om bussen går, til kor mykje du betaler for studenthybelen din. Men når media og politikarar snakkar politikk handlar det om kven som skal i regjering med kven, kven som har lova kva men ikkje gjort det, og nokre gonger kan ein mistenkje at det er funne på nye ord for å gjere politikk vanskelegare. Vi er ikkje uviktige! Unge mellom 18 og 30 år er i dag underrepresentert i dei politiske organa som styrer samfunnet vårt. Sjølv om vi som er mellom 18 og 30 år utgjer 15,5 % av befolkninga, utgjer vi berre 5,6 % av stortingsrepresentantane. Ingen veit betre enn unge korleis det er å vere ung, og om unge ikkje er representert i dei folkevalde organa går samfunnet glipp av viktig kunnskap. Når ungdom blir underrepresentert, blir dessutan makt flytta til andre. Eg trur at når få unge brukar røysteretten sin, blir dei ei mindre viktig gruppe for politikarane. Eg trur at dei prioriterer dei gruppene der dei kan få flest stemmer, og at dei difor ikkje ser nytta i å utvikle ein god politikk og ein god kommunikasjon for dei unge veljerane. Når ungdom blir uviktige, går det utover politikken som er viktig for oss. Eg veit at politikk er viktig for unge, og at dei gjerne skulle blitt teke meir på alvor av politikarane. Korleis bruke røystretten? Men korleis finn ein ut kva ein skal røyste? Jens Stoltenberg har sagt at det å finne eit parti å røyste på er som å finne ein kjæraste sjølvsagt skal du ha krav, men om du er for kresen gjer det berre at du ikkje finn nokon. Alle har sine manglar, både kjærastar og parti. Som førstegongsveljar må du for første gong bestemme deg for kva for eit parti du vil røyste på. Dette er noko mange synest er utfordrande. For det er ingen som finn eit parti der dei er hundre prosent einig med all politikken partiet har. Noko slikt parti eksisterer heller ikkje for deg, og det er viktig å ha i bakhovudet når du skal velje eit parti å røyste på. Fokuser på enkeltsaker Du kan velje mellom fleire strategiar når du skal bestemme deg for kven du skal røyste på. Nokre følgjer magekjensla.

Andre røystar kanskje det same som foreldra sine. Båe disse strategiane kan heilt sikkert fungere for nokon, men om du er engasjert i ei spesiell sak, så er det naturleg å ta for seg politikken til partia på den saken. Politikarar snakkar ofte om prioriteringar, og slik må du og tenke. Kva er viktigast for deg? Er det asylpolitikk? Eller kanskje bensinprisar? Eller kan kanskje det partia meiner om oljeboring i Lofoten og Vesterålen vere det som avgjer kven du stemmer på. For somme kan det vere fornuftig å sjå nærare på ideologien til dei enkelte partia, i staden for enkeltsaker. Kva løysingar eit parti vel å gå for i enkeltsaker, kan ofte handle om kva tankar partiet har om korleis dei vil styre samfunnet. Som førstegongsveljar må du for første gong bestemme deg for kva for eit parti du vil røyste på» Møt politikarar Endå betre er det å møte politikarar, anten på stands under valkampen eller i til dømes skuledebattar. Ved å snakke med representantar for dei ulike partia kan du lære kva dei meiner om enkeltsaker og du kan utfordre dei på standpunkta deira der du ikkje er einig. Påverk politikarar Du kan også arbeide for å gjere ungdom viktig for politikarane. Når du besøkjer dei på stands kan du stille dei spørsmål som er relevante og viktige for ungdom. Skriv lesarbrev om aktuelle saker til lokalavisa. Utfordr politikarane i debattar. Planlegg og gjennomfør eit arrangement i valkampen der du set fokus på saker som er viktige for deg. Då får du makt til å sette dine saker på agendaen. Om du stiller politikarane spørsmål til dømes i media, vil det også bli enklare for andre å sjå forskjellane mellom partia. STEM Du har forstått at det viktig å røyste. Nå er oppgåva di å få andre til å bruke røysteretten sin. Snakk med vennene dine om at det er val. Få dei til å planleggje at dei skal gå og røyste. Eller endå betre, avtal at de skal gå og røyste saman. Etterpå kan de gjere noko huggeleg saman. Det å røyste tek jo ikkje veldig mange minutt, men det kan vere enklare å dra til vallokala om ein dreg saman med nokon. Har du eller venar av deg flytta heimafrå, utan å melde flytting, er det viktig at de planlegg. På valdagen kan du nemleg berre røyste i den kommunen som du er folkeregistrert i. Skal du røyste i ein annan kommune enn der du bur no, så må du hugse å førehandsrøyste. LNU skal fram til valet drive kampanjen Stem 9/9. Målet med kampanjen er å heve valdeltakinga blant ungdom. På nettsidene våre, stem.no, kan du finne meir info om kva du kan gjere og kvifor det er viktig at du brukar røysteretten din. Politikarane og media må fokusere meir på oss unge som veljargruppe men då må også vi vise at vi vil stemme, og at det er faktisk politikk vi er opptekne av, ikkje politisk spel og tåkeprat. 13

The Brutal Ethnic War, Dishami P. S. Mudalige, 15 år, Sri Lanka BildeserieN: Barnekunstmuseet Det Internasjonale Barnekunstmuseet i Oslo har som hovedmålsetning å fremme barns rettigheter. Deres langsiktige prosjekt er å spre respekt og forståelse for verdien av barns kunst og kultur, og samtidig fremme barns rettigheter. Museet har en stor og unik kunstsamling, med bidrag fra barn og ungdom fra mer enn 180 land. Akkurat nå, i anledning Stemmerettsjubileet 2013, har museet et pedagogisk opplegg for elever i den norske grunnskolen. Prosjektet heter Retten til en stemme, og handler om hva det vil si å ha stemmerett. Gjennom opplegget får elevene kjennskap til FNs barnekonvensjon, særlig artikkel 12, som poengterer at barn har rett til å si sin mening og bli hørt. De to siste bildene i denne bildeserien kommer fra utstillingen som prosjektet bygger på, de fire siste tematiserer «Flukt», og er hentet fra tidligere utstillinger på Barnekunstmuseet. www.barnekunst.no 14

The War Takes Everything From Us, Trisiana (bare oppgitt fornavn), Indonesia My Family Has to Run Away, Irena Serpak, 13 år, Kroatia 15

Before Rain, Deepa R. Tobanputra, 13 år, India 16 Me, Adult Who is Talking, Lefebvre Victor, 9 år, Belgia

Children s Rights, Sanchita M. Hira, 9 år, Bangladesh 17

sommar-eliten Are Kalvø, fast spaltist i Larm Eg har tidligare, mange gonger, gitt uttrykk for at eg liker festivalar. Det kan eigentlig ikkje bli nok festivalar. Festivalar har nesten alt eg liker: Musikk, mat, drikke, hopping, folk. Nokre bruker sommaren til å dra på festivalar. Og artistane kjem for å glede festivalgåarane. Kven kjem til norske festivalar i sommar? Blur, til glede for dei halvgamle. Kraftwerk, til glede for dei veldig gamle. Susanne Sundfør, til glede for dei innadvendte. Slayer, til glede for dei som kanskje burde vore meir innadvendte. Karpe Diem og Kaizers, til glede for dei fleste. Biffy Clyro. 50 Cent. Jamie Cullum. Og så finst det folk, litt rarare folk, som ikkje bruker sommaren til å gå på musikkfestivalar, men på andre festivalar. For eksempel protestfestival, poesifestival, fjellfestival, bussfestival, landhandlerifestival (fleire av desse festivalane finst faktisk) eller litteratur-festival, der du i staden for å danse til musikk, sitt stille og høyrer forfattarar som les høgt frå bøkene sine. (I mange tilfelle les dei ikkje spesielt høgt heller. Alle som har vore på litteraturfestivalar veit at mange forfattarar, som lever av å uttrykke seg skriftlig, er påfallande dårlege til å uttrykke seg munnleg). Og så har du ein tredje kategori folk. Dei er unge. Dei er aktive. Dei meiner mykje. Dei veit meir enn mange. Det kan nok hende nokre av dei drar på festivalar om sommaren også, men høgdepunktet for desse er ein annan type sommararrangement: På ein annan måte liknar ikkje sommarleirar på festivalar i det heile tatt. For kven er hovudattraksjonane på for eksempel sommarleiren til PRESS i år? Er det Karpe Diem? Er det Blur? Er det Slayer? Nei. Det er, i følgje nettsida til PRESS, statssekretær Pål Lønseth, Framtiden i våre hender og Landsgruppen av helsesøstre. Elles er det mange aktivitetar som liknar på festivalar, sjølvsagt, på ein sommarleir. Det er grilling. Det er bading. Det er folk. Bra folk. Veldig bra folk. For det er sjølvsagt sommarleir-folka som er eliten. Som sett oss andre i skammekroken. Medan vi dansar og tullar til Kaizers, så benkar dei seg for å høyre på ein statssekretær. Ein statssekretær som mange av dei sannsynligvis ikkje ein gong liker. Her kan vi snakke om å bruke sommardagane til noko fornuftig. Og til å bli endå betre menneske. Og så kan ein jo alltids danse og tulle i tillegg. God sommar, eliten! Sommarleiren. Sommarleirar er ein slags festivalar. Som inneheld mykje av det festivalar inneheld: Mykje bra folk saman. Overnatting langt under hotellstandard. 18

Bildet: Fra PRESS sin sommerleir i 2012, en ensom bader i Oslofjorden 19

Dypdykket: Barn må få klage til FN! 20 Monica Sydgård Redd Barna Sanne Hofman Redd Barna I 2012 fikk barn over hele verden et historisk løfte om at rettighetene deres ville bli styrket. Da ble det mulig for alle FNs medlemsland å signere og ratifisere en tilleggsprotokoll til FNs barnekonvensjon som gir barn klagerett. Tilleggsprotokollen innebærer at FNs barnekonvensjon, som den siste av de viktige menneskerettighetskonvensjonene, får en klagemekanisme. Dette kan for eksempel gjelde brudd på barns rett til tilstrekkelig mat og vann, skolegang, og beskyttelse mot vold og overgrep. Dersom det nasjonale rettssystemet ikke beskytter barn godt nok, vil barn nå kunne ta saken sin til FNs barnekomité. Organets uttalelser er ikke i seg selv rettslig bindende, men vil kunne ha rettskildemessig vekt. Norge har ikke signert Norge er foreløpig ikke blant de 36 statene som hittil har signert tilleggsprotokollen med mål om å ratifisere den. Finland var det første nordiske landet til å signere. Fire land har hittil ratifisert: Thailand, Bolivia, Tyskland og Gabon. For at klagemekanismen skal kunne tre i kraft, må minst ti land ratifisere. Redd Norge må slutte seg til FNs nye klagemekanisme til Barnekonvensjonen. Det vil styrke barnas rettssikkerhet i Norge, og sende et viktig internasjonalt signal. Barna mener at Norge så snart som mulig må bli ett av disse landene. Norge var heller ikke aktive i de internasjonale forhandlingene om å få på plass en klagemekanisme. Det har vakt oppsikt. Norge trosser dermed en samlet Ekspertkomité for barnets rettigheter i Genève, den Europeiske sammenslutningen av barneombud (ENOC) og over 600 andre menneskerettighetsorganisasjoner, som alle ser arbeidet som et av de viktigste juridiske steg i nyere tid for å styrke barns rettigheter globalt. Regjeringens nøling med å støtte klageordningen har blitt begrunnet med nasjonalt demokratisk handlingsrom, og mulige konsekvenser for lov- og budsjettvedtak. Redd Barna mener at en klageadgang knyttet til barnekonvensjonen vanskelig kan medføre innskrenkinger i det nasjonale handlingsrommet. Gjennom klagemekanismen blir en internasjonal praksis for tolkningen av de enkelte artiklene i konvensjonen utviklet. Norge, som har inkorporert Barnekonvensjonen i norsk lov, er dermed forpliktet å sørge for at den nasjonale lovgivningen er i samsvar med barnekonvensjonen og dens tolkning. Norge må derfor uansett forholde seg til de prinsipielle avgjørelser fra FNs barnekomité, selv om Norge ikke skulle ratifisere protokollen. Norge får dermed ikke mer eller mindre handlingsrom enn de har nå. Viktig for barns rettssikkerhet Nå utredes klagemekanismen av regjeringen, og de skal legge fram sin vurdering til Stortinget før sommeren. På oppdrag fra Utenriksdepartementet har advokat Frode Elgesem gjennomført en juridisk analyse av fordeler og ulemper ved eventuell norsk tilslutning til en klageordning under FNs barnekonvensjon. Elgesem startet arbeidet i mars i år og har nå overlevert sin rapport til Utenriksdepartementet. I utredningsprosessen har innspill fra sivilsamfunnet, norske barn og andre interessenter spilt en viktig rolle. Det er mange gode grunner til at Norge bør signere og ratifisere tilleggsprotokollen: