AVDEKKER SYSTEMKRITIKK SULTEFORING OG LOVBRUDD? ER 22 KR. PR. DAG TIL MAT OG DRIKKE FORSVARLIG? ER STATENS OG KOMMUNENES SATSER ULOVLIGE?

AVDEKKER SYSTEMKRITIKK SULTEFORING OG LOVBRUDD? ER 22 KR. PR. DAG TIL MAT OG DRIKKE FORSVARLIG? ER STATENS OG KOMMUNENES SATSER ULOVLIGE? ÅPENT BREV OMKRING PRAKTISERING AV SOSIALTJENESTELOVEN OG FORSVARLIGHETEN I LIVSOPPHOLDSSATSER - FRA FORUMET http://fattignorge.no. Sosialtjenesteloven regulerer de sosiale tjenester og økonomisk sosialhjelp. Det kan være greit å starte med utgangspunktet : 1-1. Lovens formål. Formålet med denne loven er a) å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer b) bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Dette oppfattes som en forsikring om at de som trenger det skal ha et anstendig liv og en livskvalitet på linje med det som er vanlig i samfunnet ellers. Det er også muligheter i sosialtjenesteloven som kan gi ekstra bidrag til ulike formål til den som trenger det. I den grad det dukker opp saker i media som virker svært urimelige må det derfor være grunn til å tro at det er praktiseringen av sosialtjenesteloven med den store grad av skjønn som delegeres saksbehandlerne i sosialtjenesten som er problemet som ligger i bunnen. Vi har hatt en del korrespondanse med Arbeids og Sosialdepartementet bla. med en del spørsmål omkring sosialtjenesteloven og praktiseringen av denne. Vi har også 1

tatt opp spørsmål om forsvarligheten av den kommunale frihet som fastsetter livsoppholdssatser vi mener er meget uforsvarlige. Eksempelvis bekrefter Tromsø kommune at korttidssatsen for enslig er kr. 2514 pr. mnd. I den grad vi oppfatter departementets svar dit hen at man ikke ser noen problem med den praktiseringen av sosialtjensteloven som foregår henvender vi oss til offentligheten og media for å få en debatt om hvor langt vi skal la sparehensyn være med på å ødelegget livet til mange som hjelpeapparatet egentlig er satt til å ta vare på. Det er på tide å kalle en spade en spade for å få de ansvarlige ut av dvalen. Den malen de fattige behandles etter og fastsettelsen av de statlige veiledende livsoppholdssatser påstår vi ligger noen tiår tilbake i tid og representerer gårsdagens samfunnsforhold. Det må tenkes nytt slik at denne malen og satsene blir oppjustert til dagens samfunnforhold og den levestandard som er vanlig i samfunnet ellers. Idet det er juridiske betraktninger som peker på at det må reises tvil om det i det hele tatt er mulig å ha et forsvarlig livsopphold på satser som ligger særlig under minstepensjonen tvinger det seg frem en forsvarlighetsdebatt. Skal de som sliter i samfunnet bare få hjelp til overleve eller skal vi være så rause at de får hjelp til å leve og ha en normal livskvalitet? For å illustrere dette kan vi ta utgangspunkt i SIFO s standardbudsjettet som så dagens lys i 1987, og som oppgis å ha gjennomgått en betydelig oppdatering i 2002 mens vi etter forespørsler til SIFO, også gjennom advokat ikke har fått tilgang til dette materialet. SIFO sitt budsjett oppgis å være et nøktern budsjett som brukes i ulike sammenheng og må derfor oppfattes som en viktig referanse der en person sin levestandard og livskvalitet skal fastsettes. SIFO sier i brev datert 29.08.05 SIFOs standardbudsjett er offentlig og gratis tilgjengelig for alle på våre intenettsider. Det brukes i en rekke sammenhenger, både av offentlige myndigheter, kredittinstitusjoner, i undervisning, av organisasjoner, privatpersoner og banker.. 2

Det skal ikke herske tvil om at SIFO budsjettet er et vitenskapelig utarbeidet dokument. Dette fremgår bla. i Rapport 101 fra 1987 over 132 sider. Vi oppfatter at det er nettopp det at budsjettet er vitenskapelig oppbygget som skaper problemet. Vi kan ikke se at brukers trivsel og livskvalitet har blitt tatt hensyn til. Budsjettet synes også på kollisjonskurs med Sosialdepartementets oppfordring til å doble inntaket av frukt, og tenke 5-om-dagen. Mat er en viktig del av livet vårt, og det er ikke mye tvil om at mat skal være både smaklig og tiltalende se innbydende ut. Dette er spesielt viktig for de som har dårlig apetitt. Her er tre bilder vi har tatt fra SIFO budsjettets menyer og vareoversikter: Bildene viser fra venstre en brødskive fra listen over brødmåltider, der en skive skal være på 30 gram med 3 gram smør. 10 gram kaviar er inkludert som pålegg. Tilmålt frukt for en uke taler for seg sett i sammenheng med Sosialdepartementets anbefalinger. Siste bilde viser et lørdagsmåltid som vel skal være det vi kaller lørdagskos. Fravær av gartityr synes gjennomgående i alle menyene. Vi har innhentet informasjon fra storkjøkkenet på Ullevål Sykehus. Der har man oversikt over kostøret for en del institusjoner, bla. fengsel og psykiatri. Kostøret varierer fra 65 98 kr. pr. person pr. dag og har selvsagt fordelen av gunstige innkjøp gjennom stordriften. Ser man dette i sammenheng med de tabeller som finnes nedenunder er dette en underbygging av påstanden om at et stort antall mennesker som går på trygd og/eller mottar økonomisk sosialhjelp rett og slett er feilernært. 3

Er kr. 22 pr dag til mat og drikke forsvarlig slik person A opplever det? Er kr. 25 pr. dag til mat og drikke forsvarlig slik kortidssatsen er i Tromsø? Eksempler hentet fra noen kommunale og statlige veiledende normer for voksne enslige samt en aleneforsørger med to barn. Idet enkeltposter ikke er prissatt i de statlig veiledende satser, og heller ikke i de kommunale er det naturlig å benytte SIFO budsjettet som har en slik fordeling som utgangspunkt. I eksemplene nedenfor er de ulike livsoppholdssatsene omregnet prosentvis etter fordelingen i SIFO budsjettet. På grunn av avrunding både i prosent- og kroneutregningen kan det være mindre unøyaktigheter. Når det gjelder SIFO budsjettet er det en del forutsetninger, se http://www.sifo.no/page/lenker//10242/51107.html En del av forutsetningene, bla. at det er innlagt en sparefaktor, faller derfor bort når det er snakk om så lave livsoppholdssatser. Kommune/sats Livsopphold måned Mat /drikke dag Mat /drikke dag Korttid Langtid Korttid Langtid Tromsø 2414 4140 25 43 Moss 3102 4136 33 43 Stavanger 3558 4186 39 43 Lindesnes 3880 3880 40 40 Kristiansand 4000 4000 41 41 Søndre Land 4140 4140 43 43 Suldal 4970 4970 51 51 Harstad 4200 4200 43 43 Bjarkøy 4200 4200 43 43 Mandal 3600 3600 37 37 SIFO budsjettet M. 6580 6580 71 71 Statlig veil. enslig 4140 4140 43 43 Statlig veil. par 6880 6880 71 71 4

Om satsene: Der der det benyttes korttidssatser gjelder dette vanligvis for tre måneder før en skal benytte langtidssats. Av de ti kommunene som er tatt med er det bare tre som har en egen langtidssats.. Om de statlig veiledende livsoppholdssatser som fremgår av rundskriv U-2/2004 er det presisert at dette er korttidssatser. Det er også interessant at den statlig veiledende korttidssats på kr. 4140 er utgangspunkt for langtidssats for ni av ti kommuner som ligger fra kr. 3600 kr. 4200. Kun en kommune kan vi si ligger på kr. 5000. De statlige veiledende satsene fastsettes av Sosialdepartementet. De kommunale satsene av kommunestyrene. Til sammenlikning bør nevnes at livsoppholdssatsene under statlig gjeldsordning er fastsatt gjennom et stortingsvedtak. Satsene er i dag kr. 7710 for enslige, og kr, 14132 for par/ samboere. Disse satsene er basert på 85% av minstepensjonen. Det skal legges til at det i disse satsene er inkludert kr.700 til strøm på grunn av at det ligger et sjablongbeløp nettopp til strøm i bostøtten. Vanligvis er boutgifter holdt utenom livsoppholdssatsene. Eksempler på en del korttids livsoppholdssatser brutt ned til spesifikasjonene i SIFO budsjettet. Kun 3 kommuner har egne langtissatser. M = Måned U = Uke D = Dag POST SIFO - 6580 Tromsø - 2414 Moss - 3102 U-2/2004 kr. 4140 U-2/2004 kr. 6880 M U D M U D M U D M U D M. U D Mat og drikke 1990 498 71 760 190 25 937 234 33 1252 312 43 2090 523 71 Klær og sko 550 138 20 210 53 8 259 65 9 346 87 45 578 145 21 Helse og hygiene 410 103 15 157 39 6 193 28 4 258 65 9 431 108 15 Lek og fritid 860 215 31 329 82 12 405 101 14 541 135 19 903 226 32 Reise (kollektivt) 600 150 21 229 57 8 283 71 10 377 94 13 630 158 23 Andre dagligvarer 190 48 7 73 18 3 89 22 3 120 30 4 200 50 7 Husholdningsart. 340 85 12 130 33 5 160 40 6 214 54 8 357 89 13 Møbler 300 75 11 115 29 4 141 35 5 189 47 7 315 79 11 Telefon, mediebruk, fritid 1340 335 48 512 128 18 631 158 23 843 211 30 1407 352 50 5

Noen konkrete eksempler fra husholdninger som illustrerer personer i ulike livssituasjoner. Dette er månedsbeløp. Person A Person B Person C Person D Person E Person F + 2 barn Sivilstand I arbeid Ufør Ufør Minstepen- Midl. ufør Rehabilitering m/ trekk sjonist Inntekt/trygd 9350 9161 9070 7389 7990 Lønnsinntekt brutto 10000 Skattetrekk 2300 Andre trygdeytelser 553 550 Barnebidrag 3640 Barnetrygd 2916 Andre sosiale ytelser 856 Bostøtte 3056 2700 Sum inntekt 7700 10759 12217 11700 7934 14546 Husleie 5500 5100 5250 3850 5500 Strøm 600 1000 600 1100 Egenandeler + materiell 200 200 200 200 200 200 Medisiner 1000 1133 300 480 175 500 Fysioterapi 720 Reiseutg. ved samvær 750 Fordyret kosthold 2781 Andre utgifter 250 2625 Livsopphold 4150 4140 7000 4010 Avhengig av bil Ja Ja Ja Ja Sum utgifter 16379 12600 6930 8835 8770 Netto livsopphold 2100 2783 6617 4840 3109 5776 Underdekning i 5620 901 livsopphold Private lån 2-3000 pr.mnd. 6

Livsoppholdssatser for person A, B, C, D og E brutt ned til spesifikasjonene i SIFO budsjettet. M = Måned U = Uke D = Dag POST A kr. 2100 B kr. 2783 C- kr. 6617 D kr. 4840 E kr. 3109 M U D M U D M U D M U D M. U D Mat og drikke 606 152 22 804 201 29 1911 478 68 1398 350 50 898 225 32 Klær og sko 175 44 6 232 58 8 553 138 20 404 101 14 260 65 9 Helse og hygiene 133 33 5 174 44 6 414 104 15 307 77 11 194 49 7 Lek og fritid 274 69 10 364 91 13 865 216 31 633 158 23 406 102 15 Reise (kollektivt) 192 48 7 254 64 9 604 151 22 442 111 16 283 71 10 Andre dagligvarer 60 15 2 80 20 3 191 48 7 139 35 5 90 23 3 Husholdningsart. 109 27 4 144 36 5 342 86 12 250 63 16 161 40 6 Møbler 96 24 3 127 32 5 303 76 11 221 55 8 142 36 5 Telefon, 428 107 15 567 142 20 1347 337 48 986 247 35 633 158 23 mediebruk,fritid Underdekning 1357 339 48 901 225 32 Livsoppholdssatser for person F brutt ned til spesifikasjonene i SIFO budsjettet. M = Måned U = Uke D = Dag Person F har forsørgeransvar for 2 barn. POST F - 5576 M. U D Mat og drikke 1610 403 57 Klær og sko 466 117 17 Helse og hygiene 347 88 13 Lek og fritid 729 182 26 Reise (kollektivt) 509 127 18 Andre dagligvarer 161 41 6 Husholdningsart. 288 72 10 Møbler 254 64 9 Telefon, mediebruk,fritid 1136 284 41 Underskudd 7

Om personene : Person A er gift og bor i Rogaland, har gammel skattegjeld/ skjønnslikning og har i mange år hatt trekk i lønn som er så stort at livsopphold er tilmålt av namsmannen, resten går til kreditorene. Vedkommende er plaget av allergi og har diverse andre fysiske og psykiske plager og oppfatter gangen i hjelpeapparatet som svært ydmykende og nedverdigende. Den faglige orientering gjør at vedkommende har et stort behov for å holde seg oppdatert og kjøper derfor faglitteratur. Har tidligere søkt om sosialstøtte, men den behandlingen vedkommende opplevde gjorde at denne personen ikke har hatt psykisk helse til å søke på nytt. Personen har også slike tvangstanker omkring det å søke gjeldsordning. Netto livsopphold er så lite at han overlever kun fordi han har en meget snill, forståelsesfull og hjelpsom familie og omgangskrets som også dekker husleie. Det er viktig å peke på at person A ikke mottar økonomisk sosialhjelp, men den livssituasjonen som beskrives synes representativ for hvordan andre offentlige organer tilmåler livsoppholdet. Person B er enslig og bor i Akershus. Kronisk syk, kreftsykdom og 100 % uføretrygdet. Vedkommende har også en psykologfaglig diagnose.sosialtjenesten kan ikke se at person A har spesielle behov og avviser dokumentasjonen. Vedkommende har ikke råd til det kostholdet og medisiner som trengs og lever i stor grad på private lån og gaver. Person B har også en sykdom som kan være invalidiserende. Etter undersøkelser kan kiropraktorbehandlig være forebyggende/ mulig symptomreduserende men person B har ikke råd til dette. Person C er enslig og bor i Hordaland, og er også kreftsyk og 100% uføretrygdet. Person C har også et antall fysiske plager, og har bla. behov for fysioterapi og medisiner men har ikke råd. Det foreligger også psykiatrisk diagnose. Heller ikke denne personen har anledning til å kjøpe de medisiner, naturpreparater som har en gunstig påvirkning på sykdommen eller nødvendige vitaminer/mineraler. Det må være rimelig å spørre om denne hyppige forekomsten av alvorlige lidelser blant de som har hatt psykiske og fysiske belastninger over lang tid henger sammen. 8

Person D er enslig og bor i Buskerud og er minstepensjonist. Vedkommende har søkt om sosialhjelp, men får avslag. Søknad om bidrag til strømregninger avslås med begunnelse at det ligger et sjablongbeløp på ca. 300 kr. pr. mnd. til strøm i bostøtten. Dette synes å være lite kjent hos de som mottar bostøtte. Argumentasjonen blir likevel meningsløs, fordi dersom den som får bostøtten bruker kr. 300 til strøm vil det bli en tilsvarende underdekning på bidraget til husleien. Det vil i prasksis si at denne personen likevel må betale sin strømregning av et allerede alt for snaut livsopphold.. Det ser derfor ut som om sosialtjenesten bruker sjablongsatsen i bostøtten som alibi for å avslå søknader om bidrag til strømregning for å spare penger. Denne personen har nå hatt strømmen avstengt i snart to måneder. I det denne personen ikke har fått innvilget økonomisk sosialhjelp kan denne livssituasjonen være representativ for de med lav trygd/ pensjon som også sliter med sykdom. Person E bor i Rogaland og har sykdommer som gjør at legene mener vedkommende ikke vil komme tilbake til arbeidslivet og kvalifiserer til permanent uføretrygd. Fra trygdevesenets side forsøker man likevel å etterprøve legenes vurderinger. Vedkommende er derfor satt på midlertidig uføretrygd som gir en håpløs økonomi illustrert i tabellen over - som medfører at det må lånes og tigges bidrag fra venner og familie. Person F bor i Vest-Agder og er eneforsørger til to barn på 8 og 12 år. Vedkommende har noen fysiske lidelser og medfødte plager. Er avhengig av bil men har ikke råd til noen. Vurderes av leger som kvalifisert for uføretrygd, men trygdekontoret vil utrede enda mer om eventuell rest av arbeidsevne og setter familen på rehabilitering. Legg merke til at livsopphold brutt ned til dag gir en famile på voksen og to barn kr. 57 til mat pr. dag. Det er kr. 19 pr. person. Til transport kr.19 pr. dag eller kr. 6 pr. familemedlem. Felles for disse personene er at de ikke har råd til å dekke de utgiftene som henger sammen med deres situasjon og sykdom. De har ikke råd til å holde seg friske eller forebygge sykdom. Felles for disse personene er også dårlig tannhelse som gjør at minst to har kroniske problemer med å tygge fast føde. Dette er etterhvert et betydelig problem fordi det er så mange år siden noen av dem har hatt råd til å foreta selv et normalt ettersyn av tennene, langt mindre reparasjoner.for de to som har 9

problem med å tygge vil det koste opp mot 100 000 kr. å få en tilfredsstillende tannhelse. Summen av de psykiske belastninger og lidelser, tannplager og sosial insolasjon er rett og slett er en fare for livet. Noen av disse personene har enten forsøkt å ta sitt eget liv, eller har dette som et klart definert mål dersom man ikke blir hørt. De må få en snarlig permanent løsning på de problemene som ligger i bunnen økonomien, manglende selvrespekt, og selvtillit, livslyst og en følelse av å bli tatt på alvor, kort sagt møte aksept og forståelse for seg og sin situasjon i hjelpeapparatet. Dersom sosialtjenesteloven hadde vært fulgt, og departementenes forsikringer om at alle har krav på en individuell behandlig ut fra sin reelle totalsituasjon hadde vært korrekte og blitt etterlevet, hadde vi ikke kunnet trekke frem slike eksempler. Den meget alvorlige påstanden blir derfor at departementene, politikerne og administrasjonen - til tross for de signaler de har fått gjennom tiden - har lukket øynene for de påviste problemene. I den grad sosialsaker heller ikke havner i retten på grunn av manglende prioritering under fri rettshjelpsordningen må dette være forklaringen på at det er meget sannsynlig at det foregår mer eller mindre systematiske lovbrudd, overgrep og trakassering fra sosialtjenestens side. Den som studerer tallene vil fort se at det er uverdige forhold som avdekkes. Problemet har vært der i lang tid, men i den grad enkeltpersoner har tatt opp slike saker i media blir det fort glemt. Det er gjerne en politiker eller byråkrat som forsikrer at man skal se på problemene. Ulempen er bare at de ser og fortsetter å se år ut og år inn uten at de gjør noe med problemet. Nå kan vi ikke fortsette å glemme. Dette gjelder alt for mange. De som er tvunget til å leve under disse forholdene blir snart desillusjonerte og mister all selvtillit og selvrespekt. Mange tør ikke fortelle sine nærmeste om levekårene sine. Familier går i oppløsning, det er et skremmende antall barn som har det vondt og som vil bære dette med seg for resten av livet. Den som vil se etter det, finner fort at det er utrolig mange trøstesløse og hjerteråe skjebner i kjølvannet av sosialtjenesteloven på grunn av den måten lovverket praktiseres på. Holdningen i samfunnet er fortsatt at de som mottar sosialhjelp stort sett er rusmisbrukere og folk som har rotet det til for seg og ikke fortjener noe bedre. Slik er ikke virkeligheten. Dette er bare mennesker som på en eller annen måte har sluttet å fungere sykdom eller arbeidsløshet er ofte et viktig moment. 10

Alle fortjener tilstrekkelig hjelp til en ny start og hjelp til å reise seg igjen. Da vil de både få tilbake egen og andres respekt og blir en resurss i stedet for en langvarig belastning på det offentlige hjelpeapparatet. Det kan ikke være vanskelig å se at det er en stor samfunnsøkonomisk gevinst i å tilby denne svake gruppen levevilkår som gir dem mental styrke, mat, klær og hygiene som gjør dem til reelle arbeidssøkere i stedet for varige klienter. De som av sykdom eller andre årsaker ikke er aktuelle arbedssøkere må få samme hjelpen slik at de kan komme ut av sosial isolasjon og sulteforing og få et fullverdig liv og en livskvalitet sammenliknbare grupper i samfunnet ellers har. Bakgrunn for de statlige veiledende livsoppholdssatser spørsmål om forsvarlighet Det er naturlig å tro at i forbindelse med fastsettelse av noe så viktig som livsoppholdssatsene må de være bygget opp både omkring et budsjettmateriale, handleliste og ikke minst et forsvarlighetsprinsipp. Hva som skal gå inn under kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet og derved betales av det tildelte livsoppholdet er spesifisert i Rundskriv I-34/2001 under 5.1.4.1. Her er ramset opp Mat og drikke Klær og sko Husholdningartikler og hygiene mm Tv-lisens, avis, telefon Fritidsaktiviteter Fritidsutstyr til barn Reiseutgifter Bolig og innboforsikring. Boutgifter holdes utenom. Legg merke til at utgifter til medisiner som ikke dekkes av trygdeordninger, egenandeler og tannpleie ikke er nevnt her. Dette er også tatt inn under 5.1.4.1 Spesielle utgifter. Under dette punktet omtales utgifter som, avhengig av den konkrete situasjon, kan være del av livsoppholdet. Dersom utgiften ikke anses å være nødvendig for søkerens livsopphold, må sosialtjenesten vurdere om det skal ytes stønad etter 5-2 Utheving er gjort av oss. Problemet er at så lenge det er en så løs føring som kan vil dette oftest bli tolket som om man har legitim grunn til ikke å innvilge slike søknader. På denne bakgrunn synes det rimelig å ta de søkere som sier de ikke får en individuell behandling og derved ikke dekket slike utgifter som et bevis på at det foregår ulikebehandling og at dette kan få alvorlige konsekvenser for den det gjelder samt deres famile. 11

Vi har henvendt oss til Sosialdepartementet for å få tak i opplysninger omkring oppbyggingen av de statlig veiledende satsene. I brev fra departementet datert 26.08.05 heter det Du etterspør i flere av henvendelsene tallmateriale som ligger til grunn for de statlige veiledende retningslinjene for utmåling av stønad til livsopphold etter sosialtjenesteloven. Det er ikke gitt en budsjettveiledning eller annet materiale som spesifiserer innholdet i de statlige veiledende retningslinjene utover det som følger av rundskrivene U-2/2004 og I-34/2001. Som regel vil stønad til livsopphold bli utmålt og utbetalt som et samlet beløp til dekning av utgifter til livsopphold slik at det er opp til mottaker selv å disponere midlene. I forbindelse med utarbeidelsen av de statlige veiledende retningslinjene i 2001 ble det tatt utgangspunkt i presiseringen av sosialtjenestelovens livsoppholdsbegrep, og det ble tatt spesielle hensyn til barns behov. Det ble også sett hen til det gjennomsnittlige nivået for kommunenes normer. De statlige veiledende retningslinjene er senere prisjustert med konsumprisindeksen, samt at satsene for barns livsopphold ble hevet utover prisjusteringen i 2002. De statlige veiledende retningslinjene for utmåling av stønad til livsopphold ble gitt første gang i 2001. Satsene i de statlige veiledende retningslinjene framgår av rundskrivene I-34/2001, U-2/2002 og U-2/2004. Alle rundskrivene er tilgjengelige på www.dep.no/asd Jf. B-post av 28. juli 2005. Utgifter til lege mv., legemidler og tannbehandling inngår ikke i de statlige veiledende retningslinjene. Det følger av rundskriv I-34/2001 at dette er utgifter som, avhengig av den konkrete situasjonen, kan være en del av livsoppholdet. Med andre ord kan man ikke tallfeste de postene som ligger under kjerneområdet i livsoppholdet. Dersom en deler ut en pose med penger og sier at dette er det du skal leve for samt en liste over hva pengene skal brukes til må det selvsagt stå på listen 12

hvilke summer som er avsatt til hver enkelt post akkurat som det er gjort i SIFO budsjettet. Dette både for å kunne følge med på eget forbruk i forhold til budsjettet og ikke minst for å kunne etterkontrollere forsvarligheten i enkeltposter og totalsummen som tildeles. I den grad dette tallmaterialet ikke finnes som i de statlig veiledende og kommuneale satsene synes det som om dette tallet nærmest er trukket opp av hatten. Det å si til en bruker at her får du noen penger, så får du greie deg så godt du kan oppfattes som helt urimelig så lenge det ikke er en tilstrekkelig forsvarlighetsvurdering knyttet opp mot satsene. I den grad vi kan påstå at de ansvarlige lukker øynene og nekter å ta påpekte problemstillinger og virkelighetsbeskrivelser inn over seg, har systemet et problem. Og har systemet et problem får alle som er avhengige av systemet også minst et problem. Her synes det å være en stor gruppe som er satt utenfor den legitime sosiale orden. Vi har også spurt om i hvilken grad departementet er opptatt av forsvarligheten i de kommunale normer, rett og slett hvor forsvarlighetsgrensen går. I brev datert 26.08.05 heter det Du tar i ditt brev av 10. august 2005 opp spørsmål om kontroll med forsvarligheten i kommunenes veiledende satser for livsopphold og utmålt stønad. Kommunene kan fastsette lokale veiledende satser og selv velge grad av tilpasning til de statlig veiledende retningslinjene. Veiledende retningslinjer og satser, både statlige og kommunale, er et hjelpemiddel for kommunene i skjønnsutøvelsen. Sosialtjenesten plikter å foreta en individuell vurdering av stønadsbehovet. Det er en forutsetning at de som trenger hjelp sikres et forsvarlig livsopphold. Vedtak som sosialtjenesten fatter kan påklages til fylkesmannen, som representerer staten på regionalt nivå. Fylkesmannen kan prøve alle sider av vedtaket. Når det gjelder prøvingen av det frie skjønn, kan fylkesmannen likevel bare endre vedtaket når skjønnet er åpenbart urimelig. Dette oppfattes som om departementet ikke vil ta stilling omkring forsvarligheten i de lave satsene, men bare slår fast at dette er et kommunalt ansvar. Departetmentet vil åpenbart ikke mene noe om verken satsene eller om oppbyggingen av disse er forsvarlig. Det synes oppsiktsvekkende. Videre pekes det nok en gang på de plikter som påhviler sosialtjensten i forholdet til en søker, men 13

det ser ikke ut til at det foreligger vilje til å innrømme at dette ikke alltid skjer og at det kan være grunn til å etterprøve sosialtjenestens saksbehandling. Er det mulig å ha et forsvarlig livsopphold på satser særlig under minstepensjonen? Det er mange betraktninger omkring hva slags satser som er forsvarlige ut fra kriteriet at det skal gi et livsopphold som gjenspeiler en levestandard og en livskvalitet som er vanlig i samfunnet idag. Både i sosialtjenesteloven og korrspondanse med departementene brukes ofte uttrykket forsvarlig livsopphold uten at det er gitt en nærmere definisjon. Dette er problematisk. Derfor ble det 28.08.05 sendt en forespørsel til sosialdepartementet der det bla. spørres om Det brukes i ulike sammenheng uttrykket forsvarlig livsopphold Vi ber departementet gi en klar og fyllestgjørende definisjon av hva som ligger i dette begrepet. Denne avklaringen vil være viktig i den grad departementet gjør definisjonen så spesifik som vi ber om. Prof. Kristian Andenæs tar for seg problemstillingen i Sosialrett 6 utgave side 224. Han sier Departementet har generelt gitt uttrykk for at hjelpen må ligge på et forsvarlig nivå, og at gjennom praktiseringen av sosialomsorgsloven er kjerneområdet for livsoppholdsbegrepet blitt nærmere avklart. Vi skal se nærmere på denne avklaringen. Inntil 1988 uttalte departementet at 85 % av folketrygdens minstepensjoner med tillegg av dekning av nødvendige boutgifter var et rimelig utgangs-punkt, men så ble koplingen til folketrygden neddempet fra departementets side. Dette innebærer imidlertid ikke at folketrygdens minstepensjoner er et uaktuelt utgangspunkt for fastsettelsen av nivået på sosialhjelpen. Minste-pensjonene er det eneste autoritative forsøk på å fastsette et minstenivå for hvilke inntekter man må ha for å kunne opprettholde en forsvarlig minste-standard, og det er erkjent at dette nivået i individuelle tilfeller ligger for lavt. Det er på denne bakgrunn helt urimelig å anta at 14

det er mulig å opprettholde en forsvarlig levestandard med ytelser som ligger vesentlig under folketrygdens minsteytelser De kommunale og statlige veiledende satser vi har tatt opp er vesentlig lavere enn minstepensjonen. Det må derfor reises tvil om disse satsene er forsvarlige. Følger vi denne tankegangen videre må det være rimelig å anta at uforsvarlige satser også er ulovlige. Det oppfattes som svært alvorlig. Det er nevnt holdninger annet sted. De som oppsøker sosialtjenesten er gjerne spesielt sårbare mennesker som har krav på en pedagogisk, psykologisk og faglig korrekt mottakelse og behandling gjennom hele sin kontakt med hjelpeapparatet. Mange opplever akkurat dette møtet som ydmykende og nedverdigende. Det er interessant at også enkelte sosionomer allerede under utdanning/ praksis på sosialkontor reagerer på den måten en bruker blir behandlet på. For å illustrere dette skal vi ta med en epost som kom fra en sosionomstundent etter praksis på et sosialkontor. Studenten har gitt tillatelse til at eposten brukes. Jeg merker at jeg er helt forvirra, underende og tømt for energi etter praksis ved et sosialkontor. Jeg hadde mange fordommer før jeg kom dit og jeg observerte med sorg at mange av mine fordommer stemmer. Det var selvfølgelig en del av sosialarbeiderne som virkelig gjorde det de kunne for klientene sine, men det hjelper kanskje lite når et par mennesker har litt for mye makt. Samtidig ser jeg jo det synet de har på virkeligheten og de hadde mange "gode" argumenter som forsvarte det de gjorde. Jeg var meget uenig i mye av det som skjedde, men når jeg ser et helt kontor som jobber på en annen måte som kræsjer mer eller mindre med mine idelogier, så følte jeg meg til tider bare naiv. Disse vakre ordende vi lærer på skolen var ikke å finne igjen i sosialkontorets korridorer. På sluttevalueringen så fikk jeg høre at jeg ofte talte klientenes sak mye sterkere enn det veilederen min gjorde. Men hun så på meg med et 15

nedlatende blikk som liksom sa, jaja, stakkars du vokser det nok av deg. Men når jeg ser på at hun forteller en narkoman som trenger krisehjelp at "det er ingen som har dødd av sult i løpet av et døgn enda, du får komme i morra - kanskje jeg gidder å ta det da!" og til en arbeidsledig: "dette er for faen det eneste du har i livet, det å komme hit og hente penger. Du kommer aldri til å få noen jobb, for jeg kjenner på lukta di at du drekker for mye!"... da blir jeg helt satt ut og tenker at dette er skremmende! Oppgaven min bærer preg av at jeg er sliten og forvirra. Føler at det til slutt bare ble en samling av pjatt, for helheten er så kompleks at jeg ikke fikk systematisert en eneste tanke. Det er så mange elementer som spiller inn, samtidig som vi har mange retningslinjer vi må følge i opggaveskrivingen. Jeg har lest en del idèhistorie, sosialpolitikk og sosiologi, og på det "tekniske" plan har jeg forsåvidt hatt en del kunnskap og meninger. Men nå har jeg sett dette nede på menneskenivå og jeg merker at jeg skjønner ingenting lenger. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det er så vanskelig å møte et menneske som et menneske, selv om man har jobbet i systemet i 20 år. Jeg har aldri følt meg så naiv som nå, men likevel tenker jeg at jeg ikke uten videre er villig til å oppgi mine ideologier. For å oppsummere det saken gjelder gjentar vi sosialtjenestelovens kapittel 1: 1-1. Lovens formål. Formålet med denne loven er 16

a) å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer b) bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Kan vi samle oss om at denne svake gruppen skal bli møtt med medmenneskelighet, likestilling og likeverd? At politikere og andre ansvarlige er villige til å angripe problemet fra bunnen og ikke bare flikke på et byggverk preget av sterkt forfall? At vi legger hvem som har skylden bak oss og tar et kollektivt ansvar der vi både ser fremover og finner løsninger? Er det noen som føler seg ansvarlige og melder seg frivillig til denne dugnaden? Maura, den 2. september 2005 Med vennlig hilsen Forumet Fattignorge Georg Rønning Teamet bak dette åpne brevet er : Georg Rønning Vigdis von Ely Tore Lende Fattignorge Holmsgutua 10 2032 Maura Telefon 63993020 Mobil 99396666 Epost : georg@fattignorge.no Web : http://fattignorge.no Organisasjonsnummer: 988 421 847 Konto for bidrag:1020.22.67837 17