KLIMASTATUS 2012 Foto: Torgeir Mørk
2012 - det 9. varmeste året Globalt sett er 2012 rangert som det 9. varmeste året siden årsmiddeltemperaturen siden 1850. Årsmiddeltemåperaturen lå 0.45 C over normalen (14,2 C). For fjoråret kan vi merke oss spesielt at året startet med en svak La Niña-tilstand, noe som ofte fører til en lavere global middeltemperatur. El Niño og La Ninã er to sider av et fenomen som oppstår mellom atmosfære og hav i den tropiske delen av østlige deler av Stillehavet, og som påvirker i stor grad global årsmiddeltemperatur. Likevel lå altså 2012 over normalen. NASA publiserte nylig at fjoråret var det varmest registrerte La Ninã-året siden registreringene begynte i 1950. Etter de to våtest årene som er målt globalt sett (2010 og 2011), var årsnedbøren globalt for 2012 på det jevne over land og hav. Likevel må det nevnes at det også i 2012 var store regionale variasjoner. I følge WMO sin pressemelding (#966) for 2012, var det også en ekstrem kuldeperiod som var i østlige deler av Russland i slutten av januar, med temperaturer nede i -45 til -50 C. For deler av Øst-Europa ble temperaturer ned mot -30 C registrert. I tillegg til den rekordlave isutbredelsen i Arktis var havtemperaturen i nordvestlige Nord-Atlanteren utenfor Newfoundland uvanlig høy, faktisk den høyeste siden registreringene begynte i 1853. Globalt sett ble altså flere klimatologiske rekorder slått i 2012. I juli ble det også observert eksepsjonell issmelting på Grønland. I 2012 var gjennomsnittstemperaturen for USA (utenom Alaska og Hawaii) det høyeste som et blitt målt noensinne i moderne tid. USA opplevde eksepsjonelle hetebølger i perioden mars-mai, og nesten 15,000 målestasjoner rapporterte nye rekord-høye temperaturer for årstiden. I Russland ble den nest varmeste sommeren målt, etter den varmeste i 2010. I 65,5 % av USAs landareal, ble det rapportert tørketilstander i 2012, men også i deler av Russland var det tørt. Yunnan og sørvest i Sichuan opplevde en kraftig tørke om vinteren og våren. I 2012 vår det kraftige flommer i Vest-Afrika; Sahel, og spesielt i Niger og Chad. Der var det en svært aktiv monsunsesong. I perioden juli til oktober medførte kraftig nedbør flom i Nigeria. Deler av Kina registrerte den kraftigste nedbøren i perioden april til mai på 32 år. I Pakistan medførte monsunen ødeleggende flommer i september, mens det i sentrale og nordlige deler av Argentina ble registrert rekordhøye nedbørsmengder og flom i august. Totalt 81 tropiske stormer ble registrert i 2012, dette tilsvarer omtrent gjennomsnittet for perioden 1981-2010. Orkanaktiviteten i Nord-Atlanteren var større enn normalt med 10 registrerte orkaner. Den verste orkanen var Sandy som slo til mot slutten av oktober. Den medførte store skader i Karibia og langs USAs østkyst. Jordkloden sett mot Arktis. Figuren viser at det i store deler av Nord- Amerika var varmt i 2012 (grønne og røde farger). Det var også veldig varmt i området nord for Norge mellom Svalbard og Russland. Figuren viser globaltemperatur som avvik fra normalen representert ved de tre seriene utarbeidet av HadCRU4, NOAA-NCDC og NASA-GISS. Alle viser en markant temperaturøkning for hele måleperioden. S T A T I S T I K K G L O B A L T Foto: Gunnar Noer
Et år på det jevne Årets middeltemperatur for fastlands-norge i 2012 var ca. 0,4 C høyere enn gjennomsnittet for normalperioden 1961 1990. Det falt samtidig ca. 6% mer nedbør i Norge i 2012 enn for gjennomsnittet i normalperioden. Hvis vi sammenlikner 2012 med de siste 25 år istedenfor normalperioden, vil vi se at 2012 var et forholdsvis kjølig år. Bare årene 2010 og 1996 har vært kjøligere enn normalen de siste 25 år. Blant årene etter 1987 er det bare 1993, 1994, 1995 og 1998 som hadde lavere middeltemperatur enn 2012 i Norge. Nedbøren har i løpet av det siste århundret økt med betydelig. For landet som helthet er nedbørmengden nå nesten 20 % større enn på begynnelsen av 1900-tallet. Det er derfor ingen overraskelse at 2012 ligger noe over normalen. De største endringene er observert om vinteren og minst om sommeren. Endringene vi ser i lange måleserier for temperatur og nedbør, og gjennomsnittsverdier for landet som helhet, føyer seg inn i bildet av et globalt klima i endring. Gjennomsnittsverdiene for hele året og hele landet skjuler variasjonene i det været som folk opplevde. I løpet av et år opptrer det alltid vær som oppleves uvanlig og truende. Ekstremt vær i egentlig forstand blir det først når hendelsene sjelden eller aldri har vært registrert tidligere. Norge opplevde noen få slike i 2012. Det som var mest ekstremt i 2012 var at det var så lite is på polhavet i Arktis både sommeren og høsten. Nyere forskning knytter dette til ekstrem nedbør og tørke i deler av Europa. Den første ekstreme hendelsen kom på Svalbard i januar. I løpet av et døgn pøste det ned 98 mm i Ny-Ålesund og 40 mm det påfølgende døgnet. Til sammenligning er normalnedbør for hele januar i dette området 30 mm. Denne hendelsen førte til store problemer, og utløste blant annet sørpeskred i området. I januar ble også ekstremværet Emil meldt på Sørlandet, som i likhet med den litterære navnebror ikke var så ille allikevel I mars ble det sommerstemning i store deler av Sør-Norge. Flere fikk rekordhøye temperaturer opp mot 20 C og noen passerte også tjuetallet. Snø ble for mange et vagt minne lenge før påske. Sommeren ble av mange oppfattet som relativt dårlig. To områder fikk målt ekstreme nedbørmengder. Målselv ble rammet av flom i juli. Nedre Eiker ble hardt rammet av ekstremværet Frida sine herjinger i august. Figuren viser årsmiddeltemperatur for Norge (svarte prikker), 10 års glidende middeltemperatur (rød strek), og normalen (grønn linje). Det kommer tydelig frem at det er store variasjoner fra år til år, og at temperaturen har økt i Norge. 2012 er markert med en rød prikk. Figuren viser årsnedbør for Norge (svarte prikker), 10 års glidende middeltemperatur (blå strek), og normalnedbør (grønn linje). Det er store variasjoner fra år til år, og nedbøren har økt markant i Norge. 2012 er markert med en rød prikk. S T A T I S T I K K N O R G E Foto: Einar Egeland
En varm framtid VVåre beregninger av framtidige utvikling av jordas klima er basert på beregninger utført ved hjelp av noen av verdens kraftigste datamaskiner. Beregningene består i å løse mange millioner likninger med like mange ukjente. Likningene er utviklet for å beskrive vel etablerte universelle naturlover, som anvendes på forholdene på jorda bestemt av jordklodens størrelse og form, bevegelsene rundt sola, solstrålingens egenskaper, samt atmosfærens, havets og jordoverflatens egenskaper. Disse likningene kalles klimamodeller, eller jordsystem-modeller. Det er nå over 20 ulike klimamodeller i verden som benyttes til å beregne klimautviklingen. met.no er med på utviklingen av en av disse (NorESM). Særlig viktig er utvekslingen av energi mellom jorda og verdensrommet. I den sammenheng dukker atmosfærens innhold av drivhusgasser opp. Atmosfærens naturlige drivhuseffekt skyldes særlig vanndamp og skyer, og gjør at lufta ved havets nivå er ca. 33 grader høyere enn den ville vært uten denne effekten. Den naturlige drivhuseffekten er omkring 10 ganger sterkere enn de som skyldes menneskeskapte utslipp. Alle beregninger av mulige klimautviklinger er basert på scenarier for samfunnsutvikling som blant annet kan påvirke drivhuseffekten. Scenariene kan være svært ulike, men i grove trekk viser de at ved økt drivhuseffekt varmes kontinenter raskere opp enn hav, mens Arktis både varmes opp raskere enn gjennomsnittet og får økt variasjon. Fordamping fra havene øker og det gjør også nedbøren over de fleste områder som allerede har betydelig nedbør. Over deler av kontinentene beregnes det lengre perioder med lite eller ingen nedbør, samtidig som total nedbør øker. År om annet betyr dette økt fare for tørke og økt fare for episoder med intens nedbør. Store usikkerheter knyttet til beregning av klimaendringer skyldes beregningene av skyer og nedbør, og is på hav, samt hvordan disse endres med økt drivhuseffekt. Moderne globale klimamodeller beskriver geografiske detaljer på jorda for grovt til at resultatene kan benyttes direkte til virkningsstudier som følge av klimaendringer på natur og samfunn. Derfor benyttes såkalt «nedskaleringsmetodikk» for å anslå mer geografisk detaljerte endringer. På bakgrunn av dette igjen kan man utvikle tiltak for å tilpasse oss et klima som er i endring og utvikle strategier for å redusere klimaandringene. Resultater fra den globale klimamodellen NorESM. Arktiske områder er vist i rødt, mens globale resultater er vist i blått. Det fremkommer tydelig at global oppvarming har de største effektene i Arktis. Den regionale effekten av 2 C global oppvarming vises i figuren. Nordområdene vil være den regionen som får størst effekt av en global oppvarming på 2 C. F R E M T I D G L O B A L T Foto: Ingrid Våset
Nedbøren vil øke K lima globalt er i endring som følge av økende utslipp av klimagasser. Dette får også konsekvenser for Norge. Nordområdene, som vi er en del av, vil få størst temperaturøkning. Likevel vil klimaet fremdeles preges av store og økende variasjoner fra år til år. Økningen i temperatur vil være størst om vinteren, med store variasjoner fra vinter til vinter. Nedbørmengden i Norge har økt i gjennom hele det forrige århundret, og vil fortsette å øke frem mot slutten av vårt århundre. Hvor stor økningen vil bli, er vanskelig å si med sikkerhet. Beregninger viser at økningen blir størst der det allerede er mye nedbør, og da særlig på Vestlandet høst, vinter og vår. Sommeren, spesielt på Østlandet, er preget av bygesituasjoner. Det er større usikkerhet knyttet til disse. Særlig over sørøstre deler av landet kan tørkesomre bli mer vanlig, samtidig som bygenedbøren kan bli mer intens. Varmere luft kan holde på mer fuktighet, noe som gir økt bygeaktivitet sommerstid. Dette vil føre til en økning i intense nedbørsepisoder, noe som spesielt kan Figuren viser årsmiddeltemperatur for Norge (svarte prikker), 10 års glidende middeltemperatur (rød strek), og normalen (grønn linje). Høy og lav framskrivning er stiplet, mens middels framskrivning er heltrukket. Disse grå strekene viser at vi må forvente en raskere økning i temperaturen det kommende århundret enn i det forrige. skade byområder ved flommer i mindre bekker og vassdrag. Til tross for at temperaturen øker, vil snømengden i fjellet øke frem mot midten av århundret. Dette skyldes nedbør i form av snø til tross for temperaturøkning. Globalt var 2012 det 9. varmeste året siden målingene startet for på 134 år siden. For Norge var temperaturen på ingen måte tilsvarende ekstrem. Det var et vått år. Månedene juli og november lå begge langt over verdiene for normalperioden. Disse forholdene kan knyttes til den eksepsjonelt lave isutbredelsen polhavet som ble registrert i sommerhalvåret 2012. Det er stor usikkerhet om vinden blir mer ekstrem i fremtiden. Våre beregninger gir små, om noen, indikasjoner om systematiske endringer i vindstyrke. På samme måte som for bygenedbør er det stor usikkerhet knyttet til dette, fordi sterk vind oppstår i små værsystemer. Polare lavtrykk som dannes over de nordlige havområdene om vinteren er et eksempel på dette. Figuren viser årsnedbør for Norge (svarte prikker), 10 års glidende middeltemperatur (blå strek), og normalnedbør (grønn linje). Høy og lav framskrivning er stiplet, mens middels framskrivning er heltrukket. Framskrivningene som ligger i midten viser en endring omtrent som vi har sett til nå, mens ytterpunktene symboliserer henholdsvis en mye kraftigere økning og en relativt liten økning i nedbøren. FREMTID NORGE Foto: Einar Egeland
Rekordlav isutbredelse i Arktis I september 2012 ble det målt ny minimumsrekord for utbredelsen av sjøisen i Arktis. Den nye bunnoteringen var betydelig lavere enn den forrige rekorden fra 2007, og er det laveste vi har observert gjennom mer enn 30 år med satellittovervåking av havisen. Nå er det vinter i Arktis, og havisen øker igjen i omfang. Så langt i 2013 følger isutbredelsen kurvene fra de to rekordårene 2007 og 2012, og ligger tydelig under gjennomsnittet for perioden 1979-2000. Havisen i Arktis gjennomgår en naturlig, årlig variasjon i utbredelse. Den fryser til og vokser om vinteren, og når en maksimal utbredelse i mars. Deretter starter smeltesesongen som varer til september. En stadig større andel av ismengden om våren er såkalt førsteårsis, is som er dannet foregående vinter. I motsetning til den tykkere flerårsisen - is som har overlevd en tidligere smeltesesong - er førsteårsisen Daglig utbredelse av isen i Arktis fra 1979 og frem til i dag. Grå linje og grått område viser henholdsvis gjennomsnittet og variasjonen for perioden 1979-2000. Rød linje viser 2007 utbredelse, grønn linje tilsvarende for 2012. 2013 er representert ved svart linje. Figuren viser at det er stor variasjon mellom sommer og vinter i isutbredelsen, og at sommerisen i 2012 dekket et rekordlite areal. tynn. Den er i tillegg mer utsatt for smeltedammer på overflaten, noe som gjør at overflaten blir mørkere, mer varme absorberes, og isen smelter raskere. I mars 2012 var isutbredelsen noe høyere enn den har vært de siste 10 årene. Allikevel ble det satt en ny minimumsrekord i etterkant av den påfølgende smeltesesongen. Fra mai til august 2012 fulgte isutbredelsen kurven fra rekordåret 2007. Mot slutten av august bidro en uvanlig langvarig syklon, nord for Beringstredet, til at den tynne, smeltende isen ble brutt opp, og smeltingen akselererte. Resultatet ble at minimumsnivået i september endte omlag 1 million km2 under den forrige rekorden. Satellittmålinger, som har blitt foretatt siden 1979, viser at i løpet av disse 34 årene har ismengden om våren (mars måned) blitt redusert med i gjennomsnitt 45 000 km2 per år. Septembermålingene viser en gjennomsnittlig reduksjon på nesten 100 000 km2 is per år. Årlig minimum isutbredelse for 1979 2012. Figuren viser at isutbredelse i Arktis har avtatt, og at nedgangen i isutbredelse har pågått i hele måleperioden. KLIMA OG IS Foto: Kåre Holter Solhjell
Svalbard under kraftig oppvarming Varmast på over 100 år Arktis skjer det endringar som er så markerte at dei i I periodar har dominert mediebiletet når det gjeld klima. Det er sommarisen i Arktis som har skapt denne interessa. Han har minka både i utstrekning og i volum til eit nytt minimum sist sommar (2012). Som ein kunne vente har dette skjedd i kombinasjon med ei temperaturstigning i Arktis, særleg i dei siste 30 åra. Dette er i samsvar med resultat frå klimamodellar der det blir teke omsyn til aukande konsentrasjon av klimagassar i atmosfæren. I Noregs del av Arktis ligg Svalbard. Her har vi hatt nesten samanhangande målingar heilt sidan 1898. Målingane viser at temperaturen no er høgare enn det som nokon gong er registrert, og dei høgste års- og sesongverdiane skriv seg alle frå 2000-talet. Siste vinter (des. 2011-feb. 2012) var den mildaste som er registrert, og siste året (2012) det nest mildaste. Langtidstrenden mot høgare temperatur kjem lett til syne på figuren under, men samstundes ser vi også at stigninga langt i frå har vore jamn. Det viser at det også er andre faktorar som fører til at lufttemperaturen endrar seg enn klimagassane. Innstrøyming av varmt vatn frå Atlanterhavet er ein viktig faktor saman med variasjonar i trykkmønsteret. Vi legg merke til den sterke temperaturstigninga fyrst på 1900-talet som førde til relativt høge temperaturar frå 1930-1950. Permafrosten varmes opp femten år uavbrutt har vi målt temperaturen i I permafrosten på Svalbard. Dette har vi gjort ved hjelp av temperatursensorer i et 100 m dypt borehull i fjellet på Janssonhaugen. Målingene viser at permafrosten er under kraftig oppvarming. På 30 meters dyp viser målingene at temperaturen økte med 0,5 C i perioden 1999-2012. Det tar lang tid før oppvarmingen i atmosfæren forplanter seg nedover i bakken. Kurven som viser målinger gjort på 30 meters dyp gjenspeiler de siste 15-20 års oppvarming på Svalbard. På 15 meters dybde er de årlige temperaturvariasjonene mellom sommer og vinter så vidt synlige og varierer derfor langt mer enn hva den gjør på 30 meter. Resultatet av den svært milde vinteren 2005-2006 vises svært tydelig på 15 meter ved at temperaturkurven nesten ikke sank. Den etterfølgende milde sommeren og høsten 2006 forårsaket derfor en kraftig temperaturstigning. Oppvarmingen vi nå er vitne til, er betydelig. Det kan synes ufarlig at temperaturen i bakken stiger, men permafrost som tiner betyr endring av grunnforholdene. Faren for skred kan øke dersom permafrosten tiner i bratte fjellvegger eller fjellskråninger. Store områder i Sibir og Alaska innholder betydelige menger organisk karbon, som kan brytes ned og danne klimagasser når bakketemperaturen stiger og permafrosten tiner. Det foretas også målinger i permafrost på Fastlands-Norge, men ingen steder i Norge øker bakketemperaturen slik den gjør i fjellet på Svalbard. Figuren viser årlig temperatur for Svalbard (svarte prikker), 10 års middeltemperatur (rød strek), og normalen (grønn linje). Det er store variasjoner fra år til år, temperaturen har økt i markant på Svalbard siden 1970. 2012 var den nest varmeste året som er målt. Året er markert med rødt. Temperatur målt ved 15 og 30 meters dyp på Janssonhaugen, Svalbard. På 15 m er det variasjon gjennom året, mens på 30 meter er årsvariasjonen jevnet ut. Begge målepunktene viser klart at permafrosten på Svalbard varmes opp. S V A L B A R D Foto: Ketil Isaksen
Klima i Norge 2100 NASA-GISS NCAR-NCEP HadCRU NorESM-gruppen (met.no/bjerknes) Meteorologisk institutt Mer info: http://met.no/klima/metno_mener/ Hans Olav Hygen Ketil Isaksen Mari Anne Killie Rasmus Benestad Torill Engen-Skaugen Trond Iversen Øyvind Nordli Grafikk: Ingrid Våset Henrik Mohns plass 1 Tel: 22 96 30 00 Postboks 43, Blindern E-post: post@met.no 0313 Oslo Internett: met.no / yr.no Foto: Kåre Holter Solhjell