GUTTEN SOM HATET DESEMBER PROLOG Den siste kvelden i november samlet de nye innbyggerne seg i den nedlagte fabrikken ved elva. De kom fra alle kanter, snek seg inn dørene med minutters mellomrom, gjorde alt de kunne for å unngå nysgjerrige blikk. De var kledd i varme vinterklær, gikk i det tempoet man gjorde når man småhutret og aller helst ville komme seg hjem og krype under dyna. For tilfeldige forbipasserende lignet de på alle andre innbyggere i byen. Men byen lot seg ikke lure. Den sanset at de fremmede hadde vært der før. Ikke noe uvanlig i det. Folk kom og gikk. Spesielt i dårlige tider. Nei, det som uroet byen, var at den ikke kunne si bestemt når de hadde vært der. Hukommelsen dens var plettfri. Det neste den merket seg, var auraen de fremmede utstrålte. Rundt hver eneste en av skikkelsene befant det seg et lag av hat og sinne. Byen følte at de fremmede ville den vondt. Vel innenfor dørene tok skikkelsene raskt plass rundt bordet. Bestemor signaliserte til Sveitseren, en kvinne i mørk pels, med mørke briller, at hun kunne starte møtet. Selv foretrakk hun å lytte. Sveitseren trommet fingertuppene mot bordplaten. Det ble stille. Hun gikk rett på sak. Hva er situasjonen for vaskeriet? spurte hun. Uro rundt bordet. Vaskeriet var -- slik de var blitt det fortalt -- det siste hinderet på veien. Med en eier som rundet åtti, og dører som stengte forrige påske, hadde de antatt at bygningen ville være et enkelt oppkjøp. Men den gang ei.
Gubben som eide vaskeriet -- en stabeis av de sjeldne -- aktet nemlig å gjenåpne forretningen når tidene ble bedre. Noe de selvsagt aldri ville bli, men når hørte vel en stabeis på fornuft? Vi fant en niese, svarte kvinnen spørsmålet var rettet mot, en rødtopp med tunge, hundeaktige ansiktstrekk. Hun heter Julia. Det ene øyet til Sveitseren smalnet. Står de hverandre nær? Hans nærmeste gjenlevende slektning,» opplyste den andre kvinnen. «De snakkes på telefonen hver eneste dag. Han forteller henne at hun er lyspunktet i alderdommen hans. Så da antar jeg at det er i orden? spurte Sveitseren. Hundeansiktet smilte. Folkene våre tar hånd om Julia akkurat nå. Sukk av lettelse fra alle kanter. Sveitseren vendte oppmerksomheten mot mannen to plasser bortenfor. Som den eneste mannen i rommet var han lett å fange opp. Han var i ferd med å sette et kryss på kartet foran seg, da han merket blikket hennes. Har vi tallene for julaften? spurte hun ham. Mannen la ned tusjpennen. Med hjemvendte studenter og besøkende familie, sa han, kan vi anslå at innbyggertallet i byen vil ligge på rundt førti tusen mennesker i det aktuelle tidsrommet. Ja, om tidligere høytider er noe å gå etter, la han raskt til. Blikkene til samtlige gled mot enden av bordet, mot Bestemor. Små, respektfulle blikk. Ingen våget å stirre rett på den vevre skikkelsen, enda så spente de var. Hodet til Bestemor bikket svakt fremover. Jo, nikket hun. Førti tusen ville holde. Hjem, mumlet flengen av en munn. Hjem, svarte de andre lengselsfullt. Hjem. Hjem.
En time senere forlot kvinnene og mannen bygningen til fots. Satte kursen mot smug og smale gater. Nattemørket absorberte dem som kaffedråper på et svart tøystykke. Bare en og annen søvnløs stakkar fikk et glimt av skyggene som strøk forbi. I byen som hadde tre uker igjen å leve, var det den første desember og frost. 1. 10. DESEMBER. Benjamin Holm hadde ingen anelse om hvordan han var havnet på kirkegården. Dagen var blitt visket ut etter hvert som han levde den. At tanten og onkelen beordret ham til å holde senga, var borte. Det samme var minnene om hvordan han -- til tross for feberen i kroppen -- hadde fulgt takrenna ned til fortauet. Han var ikke engang sikker på grunnen til at han var der. Alt han visste var at han var forferdelig varm, og at han neppe kunne bli sittende på bakken stort lenger. Snøen falt stille omkring ham. Snøflakene dekket benkene, blomsterpottene. Korsene, gravsteinene. Han ante ikke hvor lenge følelsen hadde vært der, men plutselig var den overveldende: Han var ikke lenger alene. Snøen raste fra hodet hans da han snudde seg. Til høyre, under et tre, var det dukket opp to loslitte skikkelser: en gråskjegget mann med et trekkspill i hendene og en stram kvinne som trakterte en tamburin. Et sting av uro prikket mot muren av sløvhet, for selv i den tilstanden han nå var i, ble han redd ting han ikke forsto. Ting som Hvorfor fryser jeg ikke?
Musikantene lot seg ikke stoppe av snøen. De skjøre tonene akkompagnerte snøkrystallene hele veien ned. Et øyeblikk av klarhet fulgte med musikken. Sløret forsvant fra de uttrykksfulle øynene til gutten. Jeg er syk, tenkte han. Egentlig er jeg kald. Om jeg ikke kommer meg opp, vil jeg dø. Som mamma og pappa. Musikantene begynte å synge. En julesang, eller en salme. Engstelse -- nei, frykt! -- fant veien gjennom laget av sløvhet. Hodet hans rykket opp. Gjennom en sprekk i snødrevet møtte blikket hans kvinnens. Armene hennes stoppet bevegelsene sine. Tamburinen stilnet. Sangen òg. Nicolae, gispet hun forferdet, den gutten, se på øynene hans. Jeg Jeg tror han kan se oss! Lyden av trekkspillet forsvant. Tilbake var bare snøflakene. Som falt tvers gjennom de to skikkelsene ved treet. Reise meg, tenkte Benjamin redd. Jeg må reise meg. Men bevegelsen gikk feil vei. Kroppen traff bakken. Og da ble det kaldt.