En forskningsbasert evaluering av Drammen kommunes prosjekt «Ditt valg, bolig først»

1 En forskningsbasert evaluering av Drammen kommunes prosjekt «Ditt valg, bolig først» Første delrapport 1.juni 2014 Ellen Andvig Drammen 2014 Senter for psykisk helse og rus Fakultet for helsevitenskap Høgskolen i Buskerud og Vestfold 1

2 2

3 Innhold 1.0 BAKGRUNN... 4 2.0 METODISKE BESKRIVELSER... 6 2.1 Organisering av evalueringsstudien... 6 2.2 Design og metode... 6 3.0 PRESENTASJON AV FUNN... 9 3.1 Funn fra deltakerne... 9 3.2 Funn fra ansatte... 15 4.0 DRØFTING... 20 4.1 Metodiske refleksjoner... 20 4.2 Drøfting av funn... 20 5.0 FORELØPIG KONKLUSJON... 24 Litteratur... 26 3

4 1.0 BAKGRUNN Personer med rus- og psykiske helseproblemer strever med stabile boligforhold, de er ofte hjemløse eller bor midlertidig hos venner eller på hospits. I de senere årene har norske myndigheter satt fokus på boligsituasjonen til bostedsløse, og kommunene har fått et ansvar for boligtilbudet til denne målgruppa (Sosial og helsedirektoratet 2006). Kommunens ansvar innebærer både å bygge boliger, tilrettelegge og skape forutsetninger for at flest mulig kan bo i egen bolig, samt å bistå hjelpetrengende personer som er i behov av tilrettelagte boliger (Sosial og Helsedirektoratet 2006). Myndighetene anbefaler at mennesker med rus- og psykiske helseproblemer tilbys en styrking av hjemmesituasjonen og at oppfølging skjer i eget nærmiljø i stedet for langvarig behandling i institusjoner (Sosial- og helsedirektoratet 2006, Helsedirektoratet 2011). En stabil bosituasjon er avgjørende for at denne gruppen skal kunne møte de utfordringene de står ovenfor (Rambøll 2010). For fagpersonalet innebærer dette at personenes eget hjem blir en sentral arena for samhandling og koordinering av kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester (Helse- og omsorgsdepartementet 2008-09). Et hovedprinsipp i det faglige arbeidet, er at personer som har vansker med å mestre egen boligsituasjon, skal kunne motta nødvendige og individuelt tilpassede tjenester for å kunne bo og bli boende i eget hjem (NOU 2011:15, Helsedirektoratet 2011). I stortingsmeldingen Se meg! (2011-2012) blir det poengtert at veien inn i rusproblemer henger sammen med sosioøkonomiske faktorer som inntekt, utdanning og arbeid. Stortingsmeldingen framhever forebygging og tidlig innsats i arbeidet med personer med rusproblemer. Det poengteres at tjenestene må komme tidligere inn, henge bedre sammen og bygges tettere opp rundt den som trenger hjelp. Tiltak for å sikre økt og bedre samhandling må vektlegges. Høsten 2013 startet Drammen kommune bolig og bo-oppfølgingsprosjektet Ditt valg bolig først (heretter forkortet til Dvbf). Målgruppen er personer i Drammen kommune som mangler fast bolig og som strever med alvorlige rus- og psykiske helseproblemer. Det har stor betydning at denne gruppen får et slikt tilbud (NOU 2011:15). Gruppen beskrives gjerne ut fra sine problemer, manglende ressurser og som umotiverte eller uvillige til samarbeid, snarere enn personer med ressurser, evne og vilje til endring (Innvær mfl 2005). Prosjektet Dvbf kan forstås som et forsøk på å imøtekomme det som etterspørres i de overfor nevnte helse- og sosial politiske føringene. Dvbf er utviklet etter modellen Housing First (heretter forkortet til HF). HF er en modell med en helhetlig helse- og sosialfaglig tilnærming for å hjelpe personer med alvorlige rus- og 4

5 psykiske helseproblemer til å etablere seg i egen bolig (Tsemberis 2010, Rambøll 2012). HF modellen er utviklet i USA og kjennetegnes av et sett overordnede prinsipper. HF bygger på ideen om at personen skal få en varig bolig tildelt med en gang. Boligen knyttes ikke til krav om funksjonsnivå, rusfrihet eller deltakelse i behandling. I stedet tilbys oppfølgingstjenester for personen som følger personen, ikke boligen. Modellen er basert på at det er en grunnleggende rett å ha bolig og at bosted og bistand i bolig er basert på personens valgfrihet. Fokus for oppfølging er relasjonsbygging, tverrfaglighet og ambulant/oppsøkende tjeneste (Tsemberis 2010). Et annet viktig prinsipp er at alle tjenester brukeren mener å ha behov for, skal være umiddelbart tilgjengelig. HF- tilnærmingen hevdes å være i tråd med en recoverytenkning (Tsemberis mfl. 2012). Recovery eller bedringsprosesser er gjerne knyttet til en forståelse av at personer med alvorlige rus- og psykiske helseproblemer kan komme seg og få det bedre. Recovery handler om måter å leve livet på som gir håp, trivsel og mulighet til å bidra på tross av begrensinger som psykiske helseproblemer gir. Recovery innebærer ny mening og nye mål for livet og muligheter til å vokse og utvikle seg (Anthony i Borg mf. 2013;10). Recoveryprosesser kan forstås som en personlig prosess, som en sosial prosess og som et klinisk resultat (Borg mfl. 2013). HF for mennesker med rus- og psykiske helseproblemer har vokst fram som et alternativ til den tradisjonelle «behandling- først»-tilnærmingen. «Behandling først»- tilnærmingen dreier seg om at deltakerne må kvalifisere seg til å få bolig. Før de får bolig må de gå gjennom behandling for bli rehabilitert og bli rusfrie. Det er gjort en rekke studier som sammenligner utbyttet ved å delta i de to programmene. Det viser seg at HFgruppen har signifikant lavere rate av rusmisbruk, færre symptomer på psykisk lidelse og de blir de lengre tid i programmet. I «behandling først»- tilnærmingen var det vanskeligere å hjelpe deltakerne til å unngå rusbruk og tilbakefall, og de sluttet etter kortere tid (Padgett mfl. 2011, Tsemberis mfl. 2012). I denne første delrapporten stilles følgende forskningsspørsmål: Hvordan beskriver deltakerne sine erfaringer med å delta i prosjekt Dvbf? Hvordan beskriver de ansatte sine erfaringer med å delta i prosjekt Dvbf? Hensikten med delrapporten er å undersøke og dokumentere erfaringer deltakere og ansatte i Dvbf har med å delta i prosjektet og se på hva som fremmer realiseringen av prosjektets visjoner. 5

6 2.0 METODISKE BESKRIVELSER 2.1 Organisering av evalueringsstudien Evalueringen av prosjektet ble bestilt av prosjektledelsen og styringsgruppen for prosjekt Dvbf i Drammen kommune. Evalueringen foregår i perioden 01.09.2013 til 31.08.2016 og blir gjennomført ved Senter for psykisk helse og rus, Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Prosjektansvarlig er dekan Heidi Kapstad og professor Stian Biong. Førstelektor Ellen Andvig har ansvaret for å gjennomføre evalueringen i tråd med oppdraget. Evalueringen er en forskningsbasert følgeevaluering. Slik vi oppfatter oppdraget, ønsker Oppdragsgiver en evaluering av målene for prosjektet Ditt valg bolig først slik de er formulert i prosjektspesifikasjonene. Evalueringen har til hensikt å undersøke og dokumentere de erfaringer personer i Ditt valg bolig først har med å delta i prosjektet. Evalueringen vil også dokumentere erfaringene til samarbeidspartnere og ansatte i prosjektet. En ønsker videre å undersøke hvordan de ulike aktivitetene bidrar til å nå målene i relaterte tjenester i Drammen kommune. Plan for datasamling i evalueringsperioden Informanter Type datasamling Antall ganger Deltakere i prosjektet Individuelle intervjuer Spørreskjema TOP 2 ganger årlig 2 ganger årlig Ansatte i prosjektet Fokusgrupper Spørreskjema 2 ganger årlig 2 ganger årlig Samarbeidspartnere Spørreskjema 3 ganger i prosjektperioden 2.2 Design og metode Datasamlingen foregår i flere runder, flere ganger pr. år. Det er lagt opp til en triangulering av metoder, som betyr at data samles inn både ved hjelp av kvantitative målinger (ved spørreskjema) og kvalitative undersøkelser (ved individuelle intervjuer og fokusgruppeintervjuer). Den delen av evalueringsstudien som presenteres i denne underveisrapporten, har et kvalitativt og utforskende design for å søke ny innsikt (Polit& Beck). Denne delrapporten er basert på data fra individuelle intervju med tolv deltakere og ett fokusgruppeintervju med ansatte. 6

7 Utvalg Deltakerne ble forespurt av de ansatte i Dvbf om å delta i intervju. Tolv deltakere møtte til intervju, tre kvinner og ni menn. Den yngste var født i -93 og den eldste i -49. Til fokusgruppeintervjuet deltok alle ansatte (4). De ble forespurt om å delta av prosjektleder. Datasamling Datainnsamlingen ble gjennomført ved bruk av kvalitative, individuelle intervju med deltakere. Det kvalitative forskningsintervju er egnet som metode for å avdekke menneskelige erfaringer relatert ulike problemstillinger (Kvale & Brinkman 2011). Målet var å innhente rike beskrivelser av deltakernes hverdagslivserfaringer. Intervjuene ble gjennomført som en åpen samtale med en semistrukturert intervjuguide som var knyttet til deres erfaringer med å delta i prosjektet. Samtalene varte fra et kvarter til en time og foregikk i mars og april 2014. Ti intervjuer fant sted på biblioteket, og to foregikk hjemme hos deltakere. Deltakere som ble intervjuet, vil i denne rapporten bli omtalt som informanter. Datasamlingen med de ansatte ble foretatt gjennom ett fokusgruppeintervju i februar 2014. Undertegnede ledet fokusgruppa sammen med prosjektleder i Dvbf. Flerstegs fokusgruppeintervjuer karakteriseres av at samme gruppe undersøker et fokusert tema gjennom flere møter. Metoden fokuserer på erfaringsnært materiale der gruppemedlemmene oppfordres til å fremme sine synspunkter og til å diskutere og reflektere over dem (Hummelvoll 2008). Fokusgruppe-samtaler kan gi mulighet til kunnskapsutvikling og læring for de som deltar (Andvig 2014). Det ble benyttet en semistrukturert intervjueguide som var knyttet til de ansattes erfaringer med å arbeide i prosjektet. Intervjuet foregikk på de ansattes arbeidsplass. Det varte i 90 minutter og ble tatt opp digitalt. Analyse av datamaterialet Datamaterialet ble analysert ved bruk av kvalitativ innholdsanalyse etter Graneheim og Lundman (2004). Analyseprosessen foregikk gjennom flere steg. Lydopptakene av intervjuene ble nedskrevet ord for ord. Intervjuutskriftene ble lest flere ganger av forskeren for å få et helhetsbilde av innholdet, samtidig som innholdet ble reflektert mot forskningsspørsmålene. Dette resulterte i at sentrale utsagn ble identifisert, markert og sortert i grupper med likartet innhold. Gruppene ble fortettet til meningsbærende enheter som fremdeles var nær den opprinnelige teksten, det manifeste innholdet. De meningsbærende enhetene ble abstrahert til en rekke tema som ble eksemplifisert med tekst basert på utsagn fra informantene. 7

8 Etiske overveielser Evalueringsstudien ble godkjent av NSD. Deltakerne og ansatte fikk muntlig og skriftlig informasjon om studien av prosjektledelsen. I informasjonen ble det lagt vekt på at de kan trekke seg når som helst og uten å oppgi grunn så lenge evalueringen pågår. Det vil ikke få noen konsekvenser for dem. Dessuten ble det lagt vekt på konfidensialitet i behandlingen av data. Ved gjennomføring av intervjuene var etisk holdning, respekt og lydhørhet viktige prinsipper, og intervjuene foregikk på deltakernes premisser. For å ivareta mest mulig anonymitet i framstillingen av datamaterialet i denne rapporten, omtales informantene konsekvent som han. 8

9 3.0 PRESENTASJON AV FUNN 3.1 Funn fra deltakerne Analyse av datamaterialet fra deltakerne resulterte i seks tema: erfaringer med å mangle bolig, oppfølging på egne premisser, ansatte som er tilgjengelige, ansatte som bryr seg, endringer i eget liv og ønsker framover. Erfaringer med å mangle bolig Mange informanter beskriver utfordringer med å skaffe bolig. De peker på at leiemarkedet i Drammen er stramt og prisene høye. For mange blir alternativet gata eller midlertidig opphold hos venner. En forteller: Jeg har slitt med å finne meg leilighet siden jeg mista den forrige. Så har det vært noen måneder ute på gata eller litt her og litt der da. Sovet litt hos noen kompiser, og så har jeg vært litt på gata og litt på hotell, frem og tilbake. Det er sirkus. Å mangle bolig beskrives som at livet er tungt og at helsa blir dårlig. Man mister muligheten til å tenke framover eller gjøre noe med egen livssituasjon. En sier det slik: «Da klarer man ikke å komme seg ut i arbeid eller skole, eller fullføre noe sånt. Man har ikke sjans til det, får ikke til å etablere seg». Deltakerne forteller om erfaringer med å bo i kommunale boliger. Det er som å bo i «rusgettoer», der boligene preges av beboere med store rus- og psykiske helseproblemer som bor i samme blokk. Informantene forteller om rusing, bråk, kriminalitet og politiutrykninger midt på natten. Andre som bor midlertidig hos venner og bekjente i rusmiljøet opplever også at det har sine omkostninger: «De skal ha sitt, ja, og i hvert fall i DET miljøet..». Flere forteller om erfaringer med mangelfull hjelp til å få bolig hos Nav. Hvis de får et tilbud derfra, er det oftest boliger som nettopp ligger i dårlige bomiljø med mye rus og kriminalitet. Noen har vært på en rekke visninger på det private leiemarkedet uten resultat. Informantene poengterer at de ønsker å bo i et vanlig bomiljø som ikke er belastet med rus og kriminalitet. «For da kan man havne utpå igjen, og hvis man er der (at man ruser seg), så kan det bli verre. Det er mye kriminalitet som skjer oppi der». Mens noen informanter kan fortelle at de har lykkes i å skaffe leilighet på leiemarkedet med aktiv støtte, veiledning og oppmuntring fra ansatte i Dvbf. 9

10 Oppfølging på egen premisser Informantene legger stor vekt på opplevelsen av at oppfølgingen fra ansatte i prosjektet foregår på deres egne premisser. En presiserer dette poenget gjennom utsagnet: «jeg kan jo si opp dem, men de kan ikke si opp meg, sånn at hjelpa fortsetter da, så lenge jeg trenger den». Uttrykk som «det er jeg som bestemmer», «alt foregår på min bestilling», «det er seriøst ditt valg, ikke noe tull med det, de lever opp til det, altså» går igjen i de fleste intervjuene. Disse sitatene kan forstås som en opplevelse av at de selv har styringen over den hjelpen de får. De opplever seg ikke som passive mottakere. I det å ha styringen, ligger også opplevelsen av at de ansatte støtter dem til selv å være aktive og ta ansvar og initiativ. Som en sier: «det ligger litt på mitt initiativ, at jeg spør om han har en time ledig». To informanter forteller om hvordan ansatte stimulerer dem til å ta ansvar: De spør: «Hva vil du gjøre for å gjøre situasjonen din lettere?» For eksempel med det å lete etter en leilighet. Så de er veldig interessert i hva JEG vil gjøre da for å finne den leiligheta. For best mulig å få en bra bosituasjon for meg. Så sånn er de flinke, de står ikke bak deg og slår deg med pisken. De kan si: «nå er det kanskje på tide å ta en opprydning igjen?» Men det er ikke sånn at de rydder for meg, du må gjøre det selv, og det er egentlig veldig bra. Da lærer du at du MÅ rydde selv. Ansatte som er tilgjengelige: som er der når jeg trenger det og som gir meg den hjelpen jeg trenger når jeg trenger den Dette temaet handler om ansatte som kan kontaktes ved behov og som responderer raskt, som er aktivt oppsøkende, som bidrar med praktisk støtte i hverdagen og som gir tett oppfølging. En forteller: «De kan følge meg og bli med meg. De er bare glade for å bli med, de hjelper meg uansett, de er med meg hele veien. Jeg får hjelp til akkurat det jeg trenger». Mange informanter framhever at de ansatte kan kontaktes når behovet er der og at de responderer raskt. Et typisk utsagn er: «Det er bare å ringe eller smsè, så svarer de med en gang». Det framheves spesielt hvor betydningsfullt det er at de ansatte er tilgjengelige når man har det ekstra vanskelig, for eksempel på dager med stort russug, sterk følelse av mismot etc. En framhever at de ansatte i prosjektet «har mer tid og ressurser til å følge opp» enn han er vant til fra oppfølging han har fått tidligere. For informantene handler tilgjengeligheten også om at de ansatte selv tar initiativ til kontakt og til å oppsøke dem: «Hun sender meg en melding, hun ringer når det er ting som skal skje, eller som jeg burde vite, ja hun er veldig oppsøkende, vil jeg si». 10

11 At de ansatte er tilgjengelige, innebærer også at de bidrar med hjelp og støtte til å gjennomføre praktiske hverdagslige gjøremål sammen med deltakerne. Det kan være å skru sammen møbler fra Ikea, kjøre til butikken, kjøpe støvsuger på salg og hjelpe med å avskilte bilen, eller det kan være å ta en tur på byen sammen og drikke en kopp kaffe. Dessuten framhever flere hvor positivt det er at ansatte kommer på hjemmebesøk i stedet for at de møtes på et kontor. En informant framhever at ansatte som kommer på besøk, gjør forholdet mer likeverdig og oppleves mindre skamfullt. Da kan man være vertinne og besøket kan bli en positiv opplevelse for begge parter. En annen trekker fram hvor viktig det er med hjemmebesøk for å få hjelp til å skape rutiner hjemme: «de ansatte kommer innom regelmessig og ser at jeg har det bra. De ser etter om det er ryddig og at jeg får vasket klær og støvsugd». Informantene forteller også om oppgaver i hverdagslivet det kan være ekstra vanskelig og utfordrende å gjennomføre på egenhånd. Derfor betyr det mye at de ansatte kan bli med til tannlege og lege, til Nav, på visninger på leiligheter, hjelpe med å ordne opp i gammel gjeld etc. En sier det slik: De er tilgjengelige, det er gull verd. Jeg får hjelp til å skrive søknader, hjelp til å formulere, feks papirer til kontorer i Oslo. X (ansatt) blir med meg dit, så slipper jeg å gå aleine rundt i Oslo og slipper å kjenne på fristelsene der. Flere vektlegger at ikke noe annet har hjulpet dem så godt som Dvbf, fordi det er tett oppfølging. «Synes det er fabelaktig at de klarer å få til så mye, egentlig, som de har gjort på så kort tid. Det er ikke bare meg, hører jo litt jeg og». Mange trekker fram betydningen av at de kan få hjelp til å ordne Nav-saker gjennom en ansatt i prosjektet i stedet for å måtte gå på Nav selv. Det gjør at en rekke tjenester knyttet til økonomisk støtte og bolig blir tilgjengelig for dem og ordnes raskt og effektivt på en helt annen måte enn det de er vant til fra Nav. En framhever at han ønsker at alle Nav-sakene hans kunne ordnes gjennom prosjektet. Han vil ikke ha noe mer med Nav å gjøre. En annen sier det slik: Jeg aldri har opplevd maken til effektivitet, sånn som jeg har opplevd her (i Dvbf). For tidligere i Nav har jeg stått i kø lengdevis, årevis. Og dette her greide de (i Dvbf) å ordne på noen få måneder. Ansatte som bryr seg Informantenes opplevelse av å møte «ansatte som bryr seg» er gjennomgående i datamaterialet. Temaet ansatte som bryr seg, har flere dimensjoner. En dimensjon knyttes til at de ansatte er engasjerte, at de liker jobben sin og at de passer til jobben. En sier det slik: «de er veldig PÅ på det de driver med, jeg tror de synes det er morsomt. Det er veldig mye 11

12 menneskene som er ansatt, som gjør at det er så bra». En annen sier: «Dvbf har folk som orker å stå på, som orker å jobbe mot hele systemet». En forteller: «De er veldig engasjerte og flinke da og bryr seg med deg personlig og er opptatt av hvordan du har det. Det skulle vært flere sånne mennesker, rett og slett». En informant presiserer for øvrig at «de ansatte ikke bryr seg for mye, men akkurat passe». En annen dimensjon ved å bry seg handler om ansatte det er godt å snakke med. De beskrives som åpne, lyttende og forstående. En sier: «det er noen som lytter, som spør om hva jeg trenger å få gjort», og en annen: «de er veldig hyggelige og ålreite å snakke med. De er sånn som du kan snakke med om alt mellom himmel og jord, og ikke noe er for dumt, upassende å spørre om», og «med dem kan du prate om noe vettugt». Det kommer også fram positive erfaringer med å møte en ansatt med egenerfaring, for han forstår hva problemene dreier seg om: Hvis jeg forteller om en ting i livet mitt, så veit han, han trenger ikke sitte der og spørre og grave ut av meg; hvordan fungerer det, hvordan er ditt, hvordan er datt, fordi da veit han hva jeg prater om. En ansatt ble imidlertid beskrevet som for pågående og som snakket for mye om seg selv, slik at informanten opplevde ikke å komme til orde: «og det tappa meg litt, energien ble liksom sugd ut av meg». Det kommer også en henstilling til ansatte om å bli flinkere til å gi tilbakemeldinger og informasjon om hva som skjer med informantens saker som er under arbeid. En tredje dimensjon ved ansatte som bryr seg, handler om «å bygge tillit», «å føle seg verdsatt» og «at de ansatte ser mennesket». En sier: «Jeg SER at hun bryr seg, en føler at en ikke er en mappe blant mange andre mapper, en føler seg mer verdsatt». En informant forteller om opplevelsen av å bli vist tillit da han fikk depositumet som skulle betales til huseier inn på egen konto slik at han selv kunne formidle det videre til huseier: For i forbindelse med det depositumet så fikk jeg jo veldig følelse av å være selvstendig og liksom føle meg normal da, i den prosessen. Fordi jeg fikk pengene inn på kontoen min. De viste meg den tilliten, og i og med at jeg har kommet så langt som jeg har og sånn, så sa de at det gjør de ikke med alle, men de valgte å gi meg den tilliten. Og bare det gir jo meg masse, å føle at NÅ er jeg virkelig kommet langt. Og da kunne jeg jo aleine kontakte huseier og avtale tid. Vi kunne møtes i banken og sette inn de pengene fra min egen konto. Det var sånn ordentlig god følelse da, som jeg ikke har opplevd før. Dette sitatet utdyper betydningen av å bli møtt med tillit og føle seg verdsatt etter år med rusavhengighet. Sitatet synliggjør hvordan de ansatte viser ham tillit samtidig som de 12

13 utfordrer ham. Han responderer på tilliten ved å vise seg verdig og ta ansvar for pengene. Sitatet sier også noe om kraften og motivasjonen som kan mobiliseres ved å bli sett som et normalt menneske - som (like)verdig. Å bli sett som verdig synes å styrke selvfølelsen hans og gi en opplevelse av bemyndigelse. Det kommer også fram opplevelser hos informantene av å få oppmuntring og anerkjennelse av de ansatte. En sier det slik: Du føler at de oppmuntrer, de ser hjemme hos deg, og ser at det faktisk, ja at det er strøkent, og de syns det er morsomt å se at: «å, så fint det er her, du har det kjempeflott». Jeg tror de synes det er morsomt å se at DU utvikler deg også. Selvfølgelig hjelper det, alle liker å få litt ros også. Mange av informantene kontrasterer sine opplevelser av å møte ansatte i Dvbf som bryr seg med opplevelsen av ansatte i Nav som ikke bryr seg. I datamaterialet er det gjennomgående fortellinger om erfaringer med ikke å bli møtt av ansatte i Nav. Informantene opplever seg verken sett eller hørt i Nav, de møter en vegg av manglende imøtekommenhet og forståelse. En omtaler Nav som byråkratiet: Tidligere når jeg har prøvd å komme igjennom med disse sakene, så har jo byråkratiet malt så voldsomt at.. ja, jeg har aldri nådd fram. Det er akkurat som det treneres i byråkratiet. Og for en som står på gata, så skal det ikke fungere sånn, vet du. Da er det faktisk en nødsituasjon. Endringer i eget liv Når informantene får spørsmål om hva deltakelse i Dvbf har betydd i livet deres, brukes uttrykk som «livsforbedring», «økt livskvalitet», «tilfriskning», «større tro på framtiden». Mens enkelte synes de har vært med i for kort tid til å kunne uttale seg om endringer i eget liv. De som setter ord på en opplevelse av at livet har blitt bedre, framhever opplevelsen av større ro og trygghet, økt motivasjon til å ta tak i eget liv og økt sosial kontakt. Større ro og trygghet er nært knyttet til vissheten om at de ansatte er tilgjengelige. Det er for flere en trygghet å vite at ansatte har nøkkel så de kan låse seg inn ved overdose eller psykisk krise. En informant poengterer at livet har blitt roligere med mindre rusing etter at han ble med i Dvbf. En annen sier: Når jeg tenker etter, så er jeg faktisk blidere nå enn jeg var for to, tre måneder siden. Det er fordi jeg veit jeg har folk rundt meg. For meg så er det så trygghet at det er helt vanvittig, at de er der og at de prøver alt de kan for å hjelpe meg. Å ha en fast bolig ser ut til å øke motivasjonen til å ta tak i eget liv og til å skape drømmer og håp for framtiden. En forteller: 13

14 Jeg vil si at å få den leiligheten har ført til tilfriskning. For jeg opplever å få ny giv og lyst til å stå på igjen, og ta fatt på oppgaver, og begynne å gjøre noe med meg selv igjen. Situasjonen er ikke så mørk lenger. Flere forteller om drømmer og håp om et bedre liv etter at de ble med i Dvbf. En informant drømmer om å fullføre studiekompetansen og begynne å studere: «Det er det jeg drømmer om, og det er matematikk og det er pugging og pugging, så det er jobbing». For andre er det å få seg jobb eller kjøpe sin egen leilighet. Deltakelse i Dvbf har også ført til mer sosial kontakt og aktiviteter knyttet til jobb og skole. En har begynt å trene, noen tar videregående fag, og andre har begynt å søke jobber. En framhever gjenforening med familien som en stor positiv endring: «Det har blitt en livsforbedring for meg og moren min og familien min og alle». Fra nesten ikke å ha kontakt med familien på flere år, har de nå hyppig kontakt som oppleves positivt for alle parter. En informant forteller at livet har endret seg fullstendig etter å ha fått nye tenner. Han opplever å ha fått livskvaliteten tilbake fordi han kan fungere sosialt igjen. Han hadde isolert seg og gjemt seg bort i mange år fordi han skammet seg over utseendet. Med nye tenner kan han «gå ut i verden og smile og snakke med folk». Ønsker framover og forslag til endring De aller fleste informantene er meget tilfredse med deltakelsen i prosjektet og har ikke forslag til konkrete forbedringer. En opplever deltakelsen i Dvbf som «å vinne gullbilletten». Enkelte er positivt avventede og synes Dvbf virker lovende, men mener det har gått for kort tid til å kunne uttale seg om erfaringer med prosjektet i sin helhet. En informant opplever ikke å ha fått noen som helst hjelp og støtte gjennom prosjektet, men det viser seg at han i praksis knapt har hatt kontakt med de ansatte. (Hans forhold til Dvbf ble avsluttet på grunn av manglende oppmøte og kontakt). En informant peker konkret på viktigheten av at ansatte ikke bryter taushetsplikten når de er ute sammen og møter på hans familie og bekjente. Det kan være personer han ikke ønsker skal vite at han er deltaker i prosjektet. Ellers er det flere som framhever at de ønsker at flere får hjelp gjennom Dvbf, slik de selv gjør: «Fint om de kan få inn flere deltakere, at de kan klare å engasjere litt flere ungdom da som sliter med å finne leilighet og er i vanskelige situasjoner. Gi dem litt mot til å ville noe». En foreslår å formidle mer informasjon om prosjektet ut til offentligheten slik at det kan bli kjent for flere. 14

15 Det kommer også fram en bekymring for at prosjektledelsen blir nødt til å ta inn flere deltakere uten å få økt antall ansatte. Det vil gå utover kvaliteten. 3.2 Funn fra ansatte Analyse av datamaterialet fra fokusgruppeintervjuet med ansatte resulterte i fire tema: relasjonsarbeid, individuelt tilpasset opplegg, tverrfaglig samarbeid i team og veien videre. Relasjonsarbeid I beskrivelsene av temaet relasjonsarbeid, framheves momentene å bygge tillit, å gripe øyeblikket og gradvis tilnærming for å etablere kontakt. Å bygge tillit En ansatt framhever at «å skape relasjon er å vinne tiltro». Å etablere tillit beskrives av teamet som å være tilstede, bruke tid, gå forsiktig fram, vise varsomhet, «som å skrelle en løk», ikke si nei, men høre på den enkelte og prøve å finne løsninger, komme i dialog. En forstår sammenhengen mellom det å snakke sammen, bygge tillit, brukerstyring og å utvikle en relasjon slik: Jo mer relasjon og kommunikasjon, jo mer brukerstyrt blir det, jo mer har deltakerne følelsen av kontroll, jo mer stoler de på oss, jo mer kommer fram om hvor skoen trykker.det handler om å respektere den andre som en legitim annen. Videre framheves det at «Vi snakker ikke et fagspråk med dem. Vi snakker om de tinga som gjør vondt der og da. Vi snakker om det som er viktig for dem». Å gripe øyeblikket De ansatte framhever at deltakere kan unngå kontakt. De faller ofte av når de opplever krav og press, og de har mange dårlige erfaringer med systemene og med mennesker. Å etablere kontakt innebærer ofte tålmodighet for de ansatte. Det kan bli mange bomturer før de når fram, før deltakeren er mottakelig og «tiden er moden». Plutselig kan han være klar for kontakt, klar for å gjøre noe, og da må de ansatte være tilgjengelige der og da. Gradvis tilnærming Betydningen av en gradvis tilnærming for å etablere kontakt, poengteres av teamet. For å illustrere det, brukes et eksempel med en deltaker med mye sosial angst og rus som bodde i en kontainer og ikke gikk til legen. De møtte moren først, deretter deltakeren selv. De overbeviste ham om at det var han som skulle bestemme og styre opplegget som deltaker i Dvbf. Fire dager etter fikk han leilighet på det ordinære leiemarkedet og fikk ordnet økonomien sin for ett år framover. I begynnelsen åpnet han ikke døra for dem, de måtte sende 15

16 sms før de kom, etter hvert kunne de ringe, så ha direkte kontakt. Slik kunne de gradvis utvikle en relasjon. De opplever nå at han har vokst når det gjelder selvtillit og tillit til hjelpeapparatet. En kommenterer: «Jeg får håpe at vi klarer å høste noen frukter, sette noen poteter for dem. Poteter er fint, for det kan vi høste seinere». Individuelt, tilpasset opplegg De ansatte forteller at de har helt forskjellige opplegg for oppfølging av hver enkelt. Det innebærer 25 forskjellige tilnærminger. De har ingen standard og ingen fast agenda. De framhever at de tilpasser seg hver enkelt deltaker og hans / hennes ønsker: «det kommer jo veldig an på bestilling, hva de ønsker», «de trenger oss på forskjellig plan, på forskjellige måter». Momenter som vektlegges under dette temaet er helhetlig forståelse, brukerstyring, gjøremål sammen med deltakerne, nærmiljøarbeid, bo-oppfølging og skadereduksjon. Helhetlig forståelse og tilnærming De ansatte legger vekt på at teamet søker å få en mest mulig helhetlig forståelse av hver deltakers situasjon. Forståelsen utvikles etter hvert som de blir kjent og er sammen med personen. En ansatt omtaler det å ha en helhetlig forståelse og tilnærming for å tenke globalt: «Måten vi jobber på er jo totalt forskjellig fra alle andre institusjoner. Fra en upersonlig tilnærming til faktisk å være sammen med dem, og det er en mer global måte å se det på». Utsagn som «du ser mennesket, ikke søknaden, ikke nummeret», «vi jobber ikke med vedtak, men vi gjør alt», sier også noe om en helhetlig tilnærming. Brukerstyring De ansatte forstår brukerstyring som at deltakerne må være med og «holde spaken» og at de ansattes jobb er «å gjøre det så funksjonelt for deltakerne som mulig, ved å la dem styre ting». De er opptatt av å etterspørre hva deltakeren selv mener han kan greie og hva han trenger. En framhever viktigheten av å gå veien sammen med deltakeren og at han «må få lov å prøve ut det han ønsker, kanskje gå flere runder, kanskje erfare at han ikke greier det før han har gått ti runder og kanskje han oppdager ting som han ikke var klar over». En er opptatt av å «gjøre ting sammen med dem, ikke for dem. Det er å bygge ned den tradisjonelle maktbarrieren der deltakerne er vant med systemets makt over dem og snu det til at deltakeren er sjefen». Men det blir også framhevet i teamet at de setter krav til deltakerne. Et viktig krav er at de ansatte skal treffe hver deltaker en gang i uka. 16

17 Gjøremål sammen med deltakerne Teamet beskriver en rekke hverdagslige gjøremål/aktiviteter som de gjør sammen med deltakerne. Det dreier seg om alt fra nedvask av leiligheter, betale regninger, hjelpe med flytting, tilsyn av leiligheter, bli med til tannlege, gå på visning, være med på familiebesøk, informere pårørende om prosjektet, sitte og prate for å skape relasjon, jobbe med serviceplaner og finne den enkeltes mål, delta i ansvarsgrupper, samarbeide med DPS, gå på hjemmebesøk, treffe de som ikke har bolig på kafeer eller biblioteket. De ansatte har alt fra faste ukentlige avtaler med deltakere til at de leter opp deltakere på byen og følger med hvor de holder til. Nærmiljøarbeid Det blir pekt på at nærmiljøarbeid er å få deltakerne til å slå seg til der de har fått bolig. De ansatte framhever at de kan besøke deltakere som går på GUTS, gå tur i nærmiljøet for å bli kjent, finne butikker, treningssentre. I en blokk følger de opp flere deltakere, og de samarbeider med huseiere. De forholder seg også til naboer og blir ofte kjent med dem ved innflytting. De samarbeider med apotek i nærmiljøet og er med deltakerne for å hente LARmedisiner. De gjør avtale med apotek-ansatte som kan ringe og gi beskjed når deltaker uteblir fra å hente sin medisin, så kan de ansatte i Dvbf spore ham opp. Dessuten kan apotek-ansatte ringe når deltakeren møter opp, slik at de ansatte i Dvbf kan treffe ham der. En annen side ved nærmiljøarbeid knyttes til bevissthet om / kjennskap til hvilket område det er aktuelt å bosette deltakerne i. De prøver å plassere dem som er rusfri vekk fra rusbelastede områder som Kollerudveien. Bo-oppfølging Teamet framhever at bo-oppfølging handler mye om å trene deltakerne på å klare hverdagslivets utfordringer knyttet til å bo i egen bolig. Det kan dreie seg om rengjøring, skrive søknader, lære om økonomi, lage budsjett, lære å disponere pengene hensiktsmessig, få oversikt over inntekt og utgifter, bevisstgjøring av innkjøp av for eksempel mat, lære om kosthold, gjennomgå regler i samfunnet, lære om konsekvenser av adferd som for eksempel at mye festing og manglende betaling av husleie, fører til utkastelse. Teamet er bekymret for en konkret deltaker som ikke føler seg hjemme i sin nye leilighet. Den er for stor, kun noen få m2 benyttes, han greier ikke ansvaret med å ha den, greier ikke å være alene. Drøftingen rundt hans situasjon preges av forståelse og innlevelse i hvor stor overgang det er å skulle etablere seg i egen bolig etter år med rus. 17

18 Skadereduksjon I følge teamet er skadereduksjon innebygget i mye av oppfølgingsarbeidet med deltakerne. En ansatt forklarer det slik: Skadereduksjon er at du på en eller annen måte greier å minimalisere skaden av de valgene de tar til et nivå som står i forhold til situasjonen. At det ikke blir så stor forskjell mellom ikke å holde måla og den straffen de får. Det er ikke noe vits at de mister hus og alt mulig fordi de ikke var med på et møte. Andre supplerer med at skadereduksjon er å samarbeide med naboer, huseiere og andre som er i miljøet rundt deltakeren for å hindre at det oppstår vanskelige situasjoner og kriser. Det er viktig å kunne stille opp straks når noe problematisk har skjedd, være der når det skjer eller aller helst i forkant slik at skade kan forebygges. Derfor er det viktig at deltakerne har tillit til de ansatte slik at de tør å si ifra når noe problematisk inntreffer. Skadereduksjon er også å motivere en deltaker til å bytte sprøytespiss ved hver injeksjon eller å gå til tannlegen før det går så langt at tennene faller ut. Tverrfaglig samarbeid i team Dette temaet handler om ulik erfaring og ståsted og tilgjengelighet og tid. Ulik erfaring og ståsted Det blir gitt uttrykk for at teamtilnærmingen oppleves spennende. At teamet er sammensatt av folk fra ulike fagfelt og etater som Nav, psykisk helse, SFR og fra egenerfaring, sees som en styrke. Det gjør at teamet har ansatte med ulik erfaring og ulike ståsted som medfører at de kan tilby pakkeløsninger. Det oppleves positivt å kunne lære av hverandre. De ansatte opplever det verdifullt å ha en medarbeider med egenerfaring i teamet som undrer seg og stiller spørsmål ved det som gjøres, som de andre kanskje tar for gitt. De peker også på at morgenmøtene er viktige for å oppdatere hverandre. Her kan de diskutere sine erfaringer og reflektere sammen for å få større forståelse for deltakernes situasjon og se dem fra ulike vinklinger. Tilgjengelighet og tid Det kommer fram at de ansatte opplever å ha nok tid til «å gjøre en god jobb i stedet for å rote i toppen av grøten», slik en uttrykker det. Å gjøre en god jobb innebærer blant annet at de kan være fleksible og raskt tilgjengelige og handle umiddelbart overfor deltakernes ønsker og behov, være oppsøkende og treffe dem på kort varsel. Men det gir også mulighet til å bruke tid til å bli godt kjent med deltakerne. Å følge opp 25-30 deltakere på fire oppleves som en 18

19 helt annen verden enn det de er vant med fra tidligere. En har tidligere fulgt opp 200 brukere alene som ansatt i Nav. Det oppleves også som en ressurs at de har to biler tilgjengelig på fire. Teamets arbeidsmåter beskrives som systemmessig annerledes enn det som er vanlig praksis andre steder i kommunen. For eksempel har de større mulighet til å utøve skjønn i arbeidet sitt, fordi de ikke må følge vedtak fattet av andre. Veien videre /arbeid framover Teamet forteller at de har brukt mye tid på relasjonsbygging og til å løse deltakeres kriser de første månedene de har vært i funksjon. De peker på at erfaringsgrunnlaget ikke er så stort etter bare noen måneders jobbing. Det er ønskelig at de framover kan jobbe mer med TOP og utarbeide serviceplaner og mål for hver enkelt. Å jobbe med en serviceplan innebærer å begynne med et blankt ark og for eksempel komme fram til tre punkt i samarbeid med deltaker. Det framheves også at de ansatte ønsker å bli bedre på dokumentasjon av arbeidet de gjør. En utfordring i arbeidet synes å være å skaffe boliger til deltakerne innen rimelig tid. Det tar tid å finne boliger på det åpne leiemarkedet, systemet er sårbart. For mange deltakere er kommunale boliger ikke aktuelt å tilby på grunn av rusmiljøet. 19

20 4.0 DRØFTING 4.1 Metodiske refleksjoner Beskrivelsene av deltakernes erfaringer med Dvbf viser svært positive resultat. Som forsker kan en undre seg om dette har sammenheng med at informantene ønsket å gi et positivt inntrykk. Det kan skyldes at de var gjenstand for forskning, og/eller at de ønsket å bidra til at prosjektet skulle fortsette. Resultatene kan derfor være del av en begynnende entusiasme eller forskningseffekt (Kvale & Brinkman 2011). På den andre siden viser funnene meget stor grad av samstemmighet mellom deltakeres og ansattes beskrivelser av praksisen som foregår i prosjektet. Funnene fra hver av partene bekrefter hverandre, utfyller og kompletterer hverandre. Sammenfallet mellom funnene styrker troverdigheten av resultatene. Deltakernes beskrivelser var preget av en detaljrikdom som gjør at de kan gjenkjennes og forstås på et allmennmenneskelig plan, og som bidrar til å styrke troverdigheten (Finlay 2002). Dessuten er funnene fra deltakerne i Dvbf nærmest identiske med funn i en rekke studier om deltakeres erfaringer med HF-program i USA og Canada (se bla Parkinson & Nelson 2003, Padgett 2007, Watson 2012). 4.2 Drøfting av funn På grunn av tidsaspektet for denne delrapporten, blir funnene fra deltakerne viet størst oppmerksomhet i drøftingen. Hovedfokus for drøftingen er å se etter sammenheng mellom praksis i Dvbf og idealer i HF og knytte inn relevant forskning som kan utdype forståelsen av funnene. Prinsippet om valgfrihet Funnene bekrefter en sterk grad av samsvar mellom praksisen i Dvbf og idealer og prinsipper beskrevet i HF (Tsemberis 2010). Funnene viser at deltakerne opplever at tilbudet foregår på deres egne premisser. Dette er i tråd med prinsippet om valgfrihet i HF og innebærer at tilbudet vurderes ut fra personens perspektiver og at det legges til rette for at personen selv definerer sine behov og målsetninger. I HF-tilnærmingen er man også opptatt av at hjemmebesøk skjer på deltakerens premisser. Tsemberis (2010) framhever at ved hjemmebesøk skjer det et skifte i maktforholdet mellom deltaker og ansatt fordi hjemmebesøket er på deltakers egen grunn, hvor respekt for hans / hennes valgfrihet står sentralt. Utsagnet fra deltakeren som opplevde seg som vertinne ved hjemmebesøk og som beskrev opplevelse av likeverd i forholdet, bekrefter dette. 20

21 Erfaringer med for eksempel å være vertinne, å betale depositum fra egen konto og å ta ansvar for å holde orden i boligen, bidrar også til å utvikle et eierforhold til boligen. I følge Tsemberis (2010) har det avgjørende betydning at deltakerne kan ta egne beslutninger knyttet til bolig og bo-oppfølging. Å utføre dagligdagse gjøremål i boligen og utvikle et eierforhold til den, styrker muligheten til å gjøre boligen til et hjem der en kan slå seg til ro og føle seg hjemme. Det kan styrke opplevelsen av tilhørighet og identitet. Å ha et eget hjem gir også en opplevelse av å være som alle andre, å være normal (Andvig & Gonzales 2014). Dagligdagse gjøremål forteller om betydningen av hjemmet som arena for dagliglivet og bekreftes i en rekke studier (Andvig mfl.2013a,b, Borg & Davidsson 2008, Borg 2009). Denne forståelsen er også i tråd med Gullestad (1989) som karakteriserer hjemmet som et livsprosjekt som ordner tiden og livet. Når man ordner livet og tiden, begynner man å finne ut hva man ønsker for framtiden. Det stemmer også med funnene, der informantene i økende grad ble opptatt av å tenke på framtiden. Dersom man ikke har en stabil og trygg bolig, greier man ikke å tenke framover og planlegge framtiden (Andvig mfl. 2013a,b). Prinsippet om tilgjengelige tjenester Funnene om de ansattes tilgjengelighet er også i tråd med HF prinsippene. Tsemberis (2010) framhever nettopp at tjenestene skal være tilgjengelige, de skal ikke være avhengig av ledig kapasitet, lang saksbehandlingstid eller liknende. Deltakeren skal være trygg på at tjenestene er tilgjengelige så lenge han / hun selv ønsker det. Funnene bekrefter sammenhengen mellom deltakernes opplevelse av trygghet og de ansattes tilgjengelighet. I forskning om HF knyttes en sterk sammenheng mellom HF-tilnærmingen og faktorer som grunnleggende trygghet (Padgett 2007). Padgett kaller det ontologisk trygghet som dreier seg om opplevelse av kontinuitet i livet der man opplever at man har et stabilt miljø der en kan utvikle sin identitet. Å erfare trygghet ved å ha et sted å bo med oppfølging av ansatte en kan stole på, har avgjørende betydning for personer som har vært boligløse og levd ustabile liv i årevis med rus- og psykiske helseproblemer (Taksdal mfl. 2006, Padgett 2007). Opplevelse av trygghet kan dessuten knyttes til recoveryprosesser fordi stabilitet og identitet påvirker opplevelsen av livskvalitet, noe også funnene fra informantene i Dvbf bekrefter. Prinsippet om å møte deltakere med respekt og varme Funnene bekrefter at de ansatte viser i praksis at de bryr seg og er engasjerte. Dette er i tråd med HF prinsipper om at ansatte skal møte deltakerne med respekt og varme (Tsemberis 2010). HF vektlegger å utvikle nære, gode relasjoner, formidle håp, respekt, og tro på 21

22 deltagernes muligheter til å lykkes. Det er avgjørende at de ansatte forplikter seg på å følge opp personene og vise i praksis at de faktisk gjør dette (Tsemberis 2010), noe funnene bekrefter. Dette kan forstås som at det har foregått et «mindshift» hos de ansatte i Dvbf, som såvel Rambøll (2012) som Tsemberis (2010) framhever er avgjørende for at HF-tilnærmingen skal kunne la seg gjennomføre i praksis. Betydningen av oppfølging av ansatte som er tilgjengelige og som bryr seg, framheves også i en rekke norske studier om hva personer med rus- og psykiske helseproblemer trenger for å etablere seg i egen bolig (Andvig 2014, Andvig mfl. 2013a,b, Follesø mfl. 2011,Taksdal mfl. 2006, Thommesen 2008). Funnene viser at de ansattes væremåte i møte med deltakerne, bidrar til å skape tillitsfulle relasjoner. Funnene bekrefter betydningen av respekt og tillit for å kunne etablere en god relasjon. Å erfare tillit er grunnleggende i menneskers liv (Løgstrup 2010). Tillit gir mulighet til å utvikle selvtillit og til å etablere relasjoner. Når det etableres en tillitsfull relasjon mellom deltaker og ansatt, vil det bidra til å skape åpenhet, der deltakerne kan fortelle om problematiske forhold i hverdagen, som for eksempel rusbruk. Dette kan de gjøre fordi de har en trygghet om at de ikke blir avvist / utvist av programmet. Hvis man derimot må skjule forhold som rusbruk, er det også nærliggende å skjule andre vanskelige forhold. Opplevelsen av å måtte holde ting skjult, kan fort vokse til å omfatte mange sider ved livet (Henwood et al 2011). Mangel på tillit er en av grunnene til at mange personer med rus- og psykiske helseproblemer ser ut til å bli fanget i en negativ sirkel. De får gjentatte tilbud om hjelp som de gjentatte ganger faller fra. De kan ha tillit nok til å oppsøke hjelp, men ikke nok til å uttrykke sine behov (Edland-Gryt & Skatvedt 2012) eller de blir avvist fordi de oppfører seg aggressivt eller har annen uakseptabel oppførsel. Funnene beskriver de ansattes aktive oppsøkende virksomhet og deres praktiske hverdagslige gjøremål sammen med deltakerne. Dette kan forstås som «å vandre sammen med», som er vektlagt i prinsippene for Dvbf. Funnene viser at når de ansatte er medvandrere, blir de involvert i områder i deltakernes liv som kan være forbundet med mye skam. Dårlige tenner, utestående gjeld, en nedgriset leilighet, utkastelse eller å bli funnet i aktiv rus kan være svært skambelagt. Informantenes beskrivelser kan forstås som at de ansatte tåler det, de avviser ikke deltakeren, men viser at de respekterer ham og godtar ham som den han er. De viser at de bryr seg (om ham) uansett. Dette sier mye om hvordan legge grunnlaget for å etablere en kvalitativt annerledes relasjon enn det deltakerne er vant med fra for eksempel Nav. 22

23 Å bli sett, forstått, bekreftet og akseptert som den man er med alle sine mangler, slik funnene viser, kan forstås som anerkjennelse (Schibbye 2012). I følge Honneth (2008) kan anerkjennelse forstås som en forutsetning for dannelsen av individets identitet. Mennesket er avhengig av å erfare anerkjennelse for å kunne være menneske. Slik framstår anerkjennelse som fundamentalt i menneskers liv, samtidig som begrepet tydeliggjør viktigheten av relasjoner mellom individer. Uten noen form for anerkjennelse fra andre vil man ikke kunne utvikle et positivt selvforhold. Anerkjennelse kan forstås som synliggjøring av personen som person. Dermed fører det til en følelse av å bli godtatt, og gjennom anerkjennelse blir personen akseptert som en likeverdig person. Dette bekreftes også av funnene. En slik aksept vil ha avgjørende betydning for selvoppfattelsen til personer med rus- og psykisk helseproblemer som gjennomgående ikke har vært ønsket velkommen i hjelpeapparatet. Hvis man mangler anerkjennelse, noe vi kan anta deltakere i Dvbf har lang erfaring med, kan man, i følge Honneth, utvikle negative følelsesreaksjoner som skam eller raseri. Dette bekreftes gjennom informantenes reaksjoner på Nav. Deres erfaringer med avvisninger fra «byråkratiet» generelt og Nav spesielt kan forstås som fortellinger om krenkelser. Honneth forstår begrepet krenkelse som former for ringeakt eller manglende anerkjennelse (2008:140). Han poengterer at følgene av krenkelse kan være tap av selvtillit, selvrespekt og selvverdsettelse. Å møte ansatte som viser varme, aksept og anerkjennelse, vil på sikt kunne hele opplevelsen av krenkelser fra hjelpeapparatet og gi deltakerne tillit til hjelperne og større tro på seg selv. Recoveryorientering Funnene som handler om erfaringer med at livet har endret seg i positiv retning ved deltakelse i Dvbf, kan forstås som recoveryprosesser. Deltakeres erfaringer med å ha fått en bedre boligsituasjon, orden på økonomien, kontakt med familien og gjenopptatt interesse for, eller drømmer om studier og arbeid, kan forstås som sosiale recoveryprosesser (Borg 2009, Borg mfl. 2013). I følge Borg mfl. (2013) dreier et sosialt perspektiv på recovery seg om hverdagspraksis med fokus på samfunnsforhold, levekår og sosiale prosesser. Endringene i livene til informantene i Dvbf handler nettopp om bolig, arbeid og aktivitet, utdannelse, økonomi, sosial arenaer og lokalmiljø, venner og familie. Noe som beskrives som å ha stor betydning for recoveryprosessen (Borg 2009, Borg & Davidsson 2008, Borg mfl. 2013). Funnene antyder at tilgang til egen bolig med oppfølging på egne premisser, kan virke positivt på den psykiske helsa og redusere rusbruk. Samtidig som det (å få oppfølging til) å klare å bo og etablere rutiner, bidrar til en opplevelse av verdighet og stolthet, påvirker det selvfølelsen 23

24 og fremmer velvære. Deltakelse i Dvbf ser ut til å stimulere aktiviteter og strategier i deltakernes hverdagsliv og lokalmiljø som dreier seg om å ta kontrollen tilbake, finne mening, leve det hverdagslivet de ønsker, ha rett til valgmuligheter og rett til reelt samarbeid med fagpersoner (Borg mfl 2013). Funnene viser også at teamet i Dvbf er ressursorientert og bygger på deltakernes ressurser, styrker og muligheter. Det skaper håp og framtidsdrømmer og har stor betydning for recoveryprosessen hos personer med alvorlige psykiske helseproblemer (Deegan 1988). Ansatte som ser muligheter og potensialer framfor problemer, kan beskrives som å ha en håpefull praksis (Herrestad & Biong 2011). En slik praksis dreier seg om å lete seg fram til det positive, finne det som kan reise håp og stimulere personens mål og drømmer. Å fokusere på ressurser og muligheter er også i tråd med anbefaling nr. 37 i Helsedirektoratets (2010) retningslinje for arbeid med personer med ROP-lidelser. Helsedirektoratet peker på at personens egne ressurser må støttes under hele forløpet på en slik måte at livskvaliteten bedres. Utfordringer knyttet til gjennomføring av Dvbf Funnene kan tyde på at den største utfordringen i Dvbf så langt, er å skaffe adekvate boliger til deltakerne, boliger som ikke ligger i rusbelastede områder. Utfordringen med å skaffe boliger samsvarer med en evaluering av HF i et storskalaprosjekt i Canada (Nelson mfl. 2014). Her ble problemet med å skaffe tilgjengelige boliger relatert til huseiere som ikke ville leie ut til personer med rus- og psykiske helseproblemer. 5.0 FORELØPIG KONKLUSJON Drøftingen av funnene viser at praksisen i Dvbf er sammenfallende med sentrale HFprinsipper. Funnene viser at mennesker med alvorlige rus- og psykiske helseproblemer som mangler bolig og som ofte har falt ut at det etablerte hjelpeapparatet, trenger en annen tilnærming enn den tradisjonelle. Den tradisjonelle tilnærmingen er gjerne preget av «behandling først». Den alternative tilnærmingen som Dvbf kan by på, er preget av valgfrihet, brukerstyring, ansatte som er oppsøkende og tilgjengelige på kort varsel og som har en væremåte preget av varme, aksept og anerkjennelse. Tilnærmingen i Dvbf er også preget av deltakernes aktive deltakelse, styring og valg i planlegging og utforming av oppfølgingen. Det innebærer at deltakerne er reelle samarbeidspartnere i praksis. De har reell innflytelse på 24