ASLE SKREDDERBERGET Metallmyk (kriminalroman), 2010 Smertehimmel (kriminalroman), 2013 Hegnar. Outsider på innsiden (biografi), 2013
HISTORIEN OM NORGE OG OLJEFONDET DOKUMENTAR
2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Nils Olsson Katlosa Design Layout: Dag Brekke akzidenz as ISBN: 978-82-489-1750-2 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og stiftelsen Fritt Ord.
«Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.» Norges geologiske undersøkelse (NGU) i brev til Utenriksdepartementet den 25. februar 1958, i forbindelse med FN-konferansen i Genève om havrett.
Ingen steder å gjemme seg Natt til mandag 15. september 2008 sto slaget mellom Statens Pensjonsfond Utland på folkemunne bare kalt Oljefondet og den amerikanske storbanken Lehman Brothers. Mens nordmenn flest nøt å ha søndagsfri, møttes oljefondsjef Yngve Slyngstad og nestleder Stephen Anthony Hirsch tidlig om morgenen i de tomme lokalene til Norges Bank. Etter en turbulent høst med store kursfall på børsene verden rundt, brygget det opp til storm. Stormens øye var USA. Siden toppnoteringene på børsene i oktober 2007 hadde aksjekursene falt og fortsatt å falle. I løpet av året hadde et tosifret antall gjeldstyngede amerikanske banker gått over ende. Årsaken var boligboblen som ble skapt av såk alte subprime-lån 1. Noen uker senere skulle Det internasjonale pengefondet (IMF) gå så langt som å advare om at verdens finansielle system var «på randen av et systematisk sammenbrudd» 2. Denne septemberhelgen 2008 var informasjonen som krysset Atlanterhavet ekstra foruroligende. Lehman Brothers var en av verdens aller største finansinstitusjoner, med 26 000 ansatte. Etter at banken rapporterte milliardunderskudd i juni hadde uroen rundt den økt, og dette påvirket også Oljefondet. Lehman var som en enorm
edderkopp i det finansielle nettet som omsluttet verdens børser det var umulig å være en global investor og ikke ha noe med dem å gjøre. Men Lehman Brothers med røtter tilbake til 1850 var en tikkende finansiell bombe, og i Oljefondet ante de at lunten var i ferd med å brenne helt inn til antenningsmekanismen. Siden sommeren 2008 hadde den statseide koreanske utviklingsbanken vurdert å kjøpe den amerikanske storbanken, men forsøket strandet. Tirsdag 9. september hadde Lehman-aksjen stupt 45 prosent som følge av nyheten om at oppkjøpet var satt på vent. Onsdag 10. september la banken frem nok et dundrende kvartalsunderskudd. Torsdag sprakk nyheten om at ledelsen lette etter en ny kjøper av selskapet. Da falt aksjen ytterligere 40 prosent. I New York jobbet Lehman-ledelsen på spreng denne septemberhelgen. I Oslo satt Slyngstad og Hirsch og var stadig mer ukomfortable med situasjonen. Én ting var at fondet eide aksjer i Lehman, og lå an til å tape stort på dem. Som en av verdens største indeksforvaltere hadde Oljefondet også måttet kjøpe seg ytterligere opp i banken da den tidligere hadde utstedt nye aksjer i et forsøk på å refinansiere. Den virkelig store hodepinen for fondet var imidlertid at det på grunn av Lehmans størrelse også hadde dem som motpart i en rekke ulike transaksjoner. Oljefondet hadde blant annet lånt ut aksjer til Lehman, de hadde gjort derivathandler med dem og gjennomført alt fra swaps til repo-handler, som det heter på stammespråket i finans. 3 I tillegg hadde Lehman regnskapsføringen med derivathandlene til fondet. Utfordringen for Oljefondet var at det risikerte å tape flere milliarder kroner dersom Lehman gikk over ende. Riktignok kunne fondet da henvende seg til konkursboet,
men det ville ta lang tid, og som regel får kreditorer bare tilbake en liten del av det et konkursbo skylder dem. Hverken Slyngstad eller Hirsch ville vente og se hva som skjedde etter forhandlingene i New York. Tidlig på formiddagen søndag 14. september begynte de derfor å ringe rundt til fondets ansatte. Beskjeden var klar: «Lehman kommer til å gå konk. Dere må møte på kontoret straks!» I løpet av formiddagen ble trading-gulvet i fjerde etasje i Norges Bank-bygget fylt med nærmere 50 personer som forberedte seg på den mest krevende ryddeoperasjonen i Oljefondets historie. Siden sommeren hadde de vært klar over problemene i Lehman, men nå kunne de ikke lenger sitte og vente på at amerikanerne selv løste situasjonen. I løpet av ettermiddagen og kvelden gjorde de sine forberedelser. De skaffet seg full oversikt over absolutt alle berøringspunkter fondet hadde med Lehman, de planla hvordan de skulle kvitte seg med risikoen og hvilke investorer de skulle forsøke å videreselge verdipapirene til for det finnes alltids en annen investor der ute som er villig til å påta seg risikoen dersom prisen er god nok. I New York fortsatte arbeidet med å redde Lehman, men ikke alle Lehman-ansatte var opptatt av bankens ve og vel. Da ledelsen i et investeringsfond foreslo at sjefene i Lehman burde avstå fra de enorme bonusutbetalingene, og dermed sende et viktig signal til omverden at de gjorde alt de kunne for å redde banken, ble dette blankt avvist av Lehman-toppene bonusene er hellige på Wall Street. 4 Sent søndag kveld norsk tid gjorde nordmennene seg klare til å handle. Utenfor kontorene ble det stadig mer folketomt. Bare en håndfull prostituerte trakk i kvartalene rundt banken og i gatene bortover mot Akershus festning. Slyngstad og mannskapet skjønte at de kjempet mot
klokken. New York-børsen åpnet ikke før klokken 15.00 norsk tid på mandag, men da kunne Lehman allerede være konkurs. En av fordelene ved globaliseringen er at det alltid finnes en børs som er åpen. Dermed siktet de seg inn mot de asiatiske børsene for å utnytte tidsforskjellen til egen fordel. Klokken passerte midnatt i Oslo, det var mandag 15. september. Oljefondets tradere, porteføljeforvaltere og analytikere måtte smøre seg med tålmodighet, mens de nok en gang gikk over porteføljene på de mange dataskjermene sine og forberedte seg på alle transaksjonene de skulle gjennomføre. Da klokken ble 02.00, viste uret på veggen at lokal tid i Tokyo var 09.00. Uret ved siden av viste at klokken i New York var 20.00. På USAs østkyst var det fortsatt søndag 14. september. På dataskjermene begynte tallene å bevege seg idet startskuddet for Tokyo-handelen gikk. Dermed skred fondets forvaltere til verket. Ingen hadde tid til å tenke på den nattestille byen utenfor kontorene, nå gjaldt det å kjøpe, selge, bytte og forhandle alt hva de var gode for. Alt med ett eneste mål for øye: Å komme seg ut av de finansielle klørne til Lehman Brothers. I flere timer jobbet de. Den svarte Oslo-natta ble til en grå Oslo-morgen. I USA passerte de også midnatt, og begynte på en ny uke. Det gikk én time og tre kvarter inn i det nye døgnet i New York klokken var da 07.45 i Oslo før nyheten sprakk: Lehman Brothers gikk til skifteretten. I praksis betydde det at alle eiendeler og all aktivitet i selskapet ble frosset. Den største konkursen i amerikansk historie var et faktum. Oljefondet hadde risikert en milliardsmell da de bare noen timer tidligere hadde påbegynt rekken av transaksjoner via de asiatiske børsene. Spørsmålet var