BJØRNEN I SØR-VARANGER

BJØRNEN I SØR-VARANGER Meldinger og registreringer 1992-2001 STATUSRAPPORT av Steinar Wikan og Morten Günther

Forsidebilde: Bjørnebinne med unger på vei i Pasvik. Foto: Steinar Wikan. 2

BJØRNEN I SØR-VARANGER Meldinger og registreringer 1992-2001 STATUSRAPPORT av Steinar Wikan og Morten Günther Svanhovd miljøsenter 2002

Sammendrag Pasvik i Sør-Varanger har Norges tetteste bestand av bjørn, og dette er den eneste lokaliteten i landet hvor arten forplanter seg regelmessig. Bestanden er grundig undersøkt gjennom intensive undersøkelser i perioden 1978-1982 og gjennom senere oppfølginger. Denne rapporten er en oppsummering for 10-års perioden 1992-2001. Innsamlingen av materiale foregår gjennom meldinger fra publikum, skadedokumentasjon og vårregistreringer i regi av Fylkesmannen i Finnmark. I løpet av 10-års perioden er det mottatt 316 meldinger om synsobservasjoner og 451 meldinger om sporobservasjoner av bjørn. Bestanden er på minimum 12-16 individ og hvert år registreres 2-3 binner med unger. Det viktigste utbredelsesområdet lå tidligere i Øvre-Pasvik, men de siste årene er det gjort flest observasjoner lenger nord i Pasvikdalen. En spredning nordvestover mot Munkelvdalen, Neiden og Gallok er i gang, og til en viss grad også nordøstover til Jarfjord og Grense Jakobselv. 32 hi, higravinger og indisier på hi er registrert i perioden, og hitype er kjent for 25 av disse. De fleste var gravd i jordbakke, torv og store tuer. Forholdsvis mange lå under rotvelter. Steinhi i ur og under blokker er ikke kjent fra perioden, men fra tidligere undersøkelser vet en at dette er en vanlig hitype i området. En vet om avgang på fire bjørner i perioden. En voksen hannbjørn ble skutt i Neiden i forbindelse med et skadebjørnutbrudd, og tre forlatte unger er avlivet i Pasvik. I tillegg er en bjørn skadeskutt i Neiden. Den ble ikke funnet. Bjørnen jager og dreper elg. 35 tilfeller er kjent i perioden, og av disse er 24 elg dokumentert, eller betegnet som sannsynlig drept. Fem var nyfødte kalver, seks eldre kalver, ti voksne elgkyr og tre voksne okser. Reinen klarer seg bedre enn elgen. Bare en rein er funnet drept. Av husdyr er sauen mest utsatt. 163 kadavre er funnet, de fleste i Neiden. I tillegg er en nyfødt kalv av storfe drept, tre hester og to hunder skadet og en flokk griser jaget og skremt. Kadaver, slakteavfall og fiskeavfall utgjorde en viktig del av næringen til bjørnen i Pasvik. Et spesielt atferdstrekk har vært oppletingen av kadaver og slakteavfall i gamle deponi ved gårdsbrukene og i gamle deponi ved slakteanlegg for rein. Også dumpingplassser for fiskeavfall, søppeldynger, slakteplasser under elgjakt og hundegårder har vært flittig besøkt gjennom perioden. I enkelte tilfeller er også søppelsekker inne i bygninger blitt oppsøkt. Beiting på jorder og sundriving av rundballer er ingen sjeldenhet. I enkelte år har man sett tendens til flere nærgående bjørner i Pasvik. Det gjelder spesielt for årene 1992-1996. Etter den tid har forholdene vært mer normale. Ingen mennesker er skadet av bjørn i Sør-Varanger i perioden, men en person ble drept på russisk side av grensen etter at en bjørn ble kraftig provosert i hiet. Fire tilfeller av skinnangrep eller begynnende angrep er registrert i Pasvik. Årsakene til angrepene var kadaver, konfrontasjon med hund, forstyrrelse under graving av hi og nærhet til bjørnunger. Ytterligere tre farlige situasjoner er referert, men her gjorde bjørnen ikke antydning til angrep. En av disse gjaldt en binne som ble utilsiktet provosert i hiet, slik at den forlot ungene. Mange mennesker opplever redsel for å møte bjørn. Bjørnens forhold til gjerder og tiltrekning av oljelukt er studert, men materialet er foreløpig ikke bearbeidet. 2

Innhold Sammendrag... 2 Innhold... 3 Forord... 5 1. Innledning... 6 1.1 Historikk... 6 1.2 Innsamling av informasjon og overvåking av bjørnebestanden... 7 1.3 Registrering, dokumentasjon og forskning... 8 2. Overvåking av bestanden... 9 2.1 Meldinger... 9 2.1.1 Antall meldinger... 9 2.1.2 Syns- og sporobservasjoner... 10 2.1.3 Fordeling på måneder... 10 2.2 Registreringer... 11 2.2.1 Vårregistreringer... 11 2.2.2 Andre registreringer... 13 2.3 Skadedokumentasjon... 13 3. Bestand og utbredelse... 14 3.1 Bestand... 14 3.1.1 Bestandsstørrelse... 14 3.1.2 Kjønns- og aldersfordeling Forplantning... 15 3.1.3 Revirhevding... 16 3.2 Utbredelse i Sør-Varanger... 17 3.3 Hi... 19 3.3.1 Registrering av hi og higravinger... 19 3.3.2 Hiperiode... 22 3.4 Jakt og avliving... 23 4. Predasjon og næring... 24 4.1 Predasjon på elg og rein... 24 4.1.1 Elg drept eller jaget av bjørn... 24 4.1.2 Rein drept eller jaget av bjørn... 29 4.1.3 Bjørnen i kalvingsområdet... 29 4.2 Skader på husdyr... 29 4.2.1 Skade på sau i Neiden 1995-1997... 30 4.2.2 Bufeskade på Alstad gård i Pasvik 1995... 32 4.2.3 Skade på storfe... 32 4.2.4 Skade på hest... 33 4.2.5 Skade på hund... 33 4.3 Kadaverleiting og besøk på søppelplasser... 35 4.3.1 Oppgraving av kadaverdeponi på gårdene... 35 4.3.2 Kadaver... 35 4.3.3 Slakteplasser og fiskeavfall... 37 4.3.4 Søppeldynger... 38 4.4 Annen næring... 39 3

5. Atferd... 41 5.1 Nærgående bjørner... 41 5.1.1 Studie av nærgående bjørner i Pasvik... 41 5.1.2 Nærgående bjørner i Sør-Varanger 1992-2001... 42 5.2 Angrep på mennesker... 45 5.2.1 Skinnangrep i Pasvik... 45 5.2.2 Farlige situasjoner... 46 5.2.3 Redsel for bjørn... 49 5.3 Annen atferd... 49 5.3.1 Bjørnens forhold til gjerder... 49 5.3.2 Bjørnens tiltrekning av oljelukt... 51 6. Sør-Varanger som bjørneområde... 53 6.1 Kjerneområde... 53 6.2 Forvaltning av bjørn i Pasvik kjerneområde... 53 6.3 Bjørnens framtid i Sør-Varanger... 54 7. Litteratur... 56 4

Forord Denne rapporten er utarbeidet av Svanhovd miljøsenter på oppdrag for Fylkesmannen i Finnmark og gir et sammendrag av meldinger om og registreringer av bjørn i Sør-Varanger kommune i perioden 1992-2001. Rapporten er et supplement til tidligere sammendrag og bearbeidelser vedrørende rovvilt i området. Utredningen er skrevet av Steinar Wikan og tilrettelagt, tilpasset og redigert av Morten Günther. Utfyllende materiale finnes i rapporter, artikler og bøker som er referert i teksten (se litteraturliste) og i meldingene som fortløpende er sendt Fylkesmannen. Paul E. Aspholm takkes for gjennomlesing og faglige innspill. Svanhovd miljøsenter Februar 2002 5

1. Innledning I Sør-Varanger kommune blir overvåkingen av rovviltbestanden, registrering og innsamling av meldinger utført av Svanhovd miljøsenter ved Steinar Wikan. Arbeidet omfatter artene bjørn, ulv, jerv, gaupe og mårhund, og det utføres på oppdrag for Fylkesmannen i Finnmark. Denne rapporten er et sammendrag for tiårs perioden 1992-2001 når det gjelder bjørn. 1.1 Historikk Systematisk registrering og forskning omkring bjørnens forekomst, næring og atferd i Sør- Varanger ble startet av Steinar Wikan i 1968 som et studieopplegg ved Universitetet i Trondheim (Wikan 1970). Etter mange år med tap av sau i Oksfjellet sauebeite i Pasvik ble det i 1976 satt i gang et større prosjekt for å berge småfenæringen. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk (nå Direktoratet for naturforvaltning) tok i den sammenheng initiativ til en faglig dokumentasjon og innsamling (Wikan 1976, 1980, 1994). Oppdraget førte til at det i 1978 ble satt i gang en stor intensivundersøkelse av bjørn i Pasvik, den største feltundersøkelse på rovdyr som til da var utført i Norge. Viltkonsulenten i Finnmark, Hans Haagenrud, administrerte prosjektet, mens Steinar Wikan ledet feltarbeidet som i vesentlig grad ble utført av feltassistent Hermann Sotkajervi. Universitetslektor Ivar Mysterud ved Universitetet i Oslo hadde det faglige ansvaret. Intensivperioden varte til og med 1982, og materialet ble i første omgang kun presentert i interne rapporter og enkelte samleutgivelser (Sørensen og Kvam 1984). Rapportene er senere utgitt av Svanhovd miljøsenter (Wikan, Mysterud og Haagenrud 1994, 1999a, 1999b). Rapporten for de to siste årene er under utgivelse (Wikan og Günther in prep). Resultatene fra undersøkelsen (som også gjaldt ulv og jerv) er dessuten presentert i en populærvitenskapelig bok (Wikan 1983) og diverse artikler. Intensivundersøkelsen gikk i 1983 over i en oppfølgingsundersøkelse og overvåking i regi av Sør-Varanger kommune. Dette arbeidet ble ledet av daværende konservator (senere miljøvernrådgiver) Steinar Wikan, og utført i samarbeid med Rovviltprosjektet ved Direktoratet for naturforvaltning og Fylkesmannens miljøvernavdeling. Etter hvert ble arbeidet i Sør-Varanger lagt helt under Fylkesmannen som fra 1991 organiserte innsamlingen og dokumentasjonen gjennom Fjelltjenesten i Sør-Varanger som da ble opprettet. I 1993 ble Steinar Wikan igjen engasjert som koordinator for innsamlingen i Sør-Varanger, denne gangen direkte for Fylkesmannen i Finnmark. Gjennom alle disse årene er det samlet inn et omfattende materiale. Noe er publisert i artikler (Wikan 1993, Swenson og Wikan 1996, Swenson et al. 1996, Persson et al. 2001), i rapporter fra Fylkesmannens miljøvernavdeling og Svanhovd miljøsenter (Henriksen 1994, 1995, 1996, Wikan 1995a, 1996a) eller i interne rapporter (noen av disse refereres senere i teksten). Materialet er også brukt i diverse semesteroppgaver, særoppgaver og andre studentprosjekt, og i hovedfagsoppgaver (Moen 1997, Persson 1998). Bjørnesituasjonen midt på 1990-tallet er skildret i den populærvitenskapelige boka Bjørnens år (Wikan 1996b). 6

1.2 Innsamling av informasjon og overvåking av bjørnebestanden Bestandsregistrering og skadedokumentasjon av bjørn organiseres av Fylkesmannens miljøvernavdeling. I Sør-Varanger utføres arbeidet av Fjelltjenesten, som nå er underlagt Statens naturoppsyn (SNO) i rovviltsammenheng, av kommunens miljøvernavdeling og rovviltkontakt Steinar Wikan ved Svanhovd miljøsenter. Publikum kan melde funn og observasjoner til hvilken som helst av disse institusjonene, men det er rovviltkontakten som koordinerer meldingene og videresender dem. Meldingene føres på særskilte skjema som månedsvis oversendes Fylkesmannens miljøvernavdeling. Spesielt viktige meldinger, som for eksempel indisier om forplantning, opplysninger om hi, funn av kadaver, skader på husdyr eller situasjoner med spesielt nærgående bjørner, kontrolleres i felt dersom det lar seg gjøre. Meldinger om skader og om nærgående individ rapporteres fortløpende til Fylkesmannens miljøvernavdeling. Ellers blir meldingene stort sett bare kontrollert og vurdert gjennom intervju og samtaler. De fleste år er det i tillegg gjennomført en vårregistrering av bjørn i Pasvik (enkelte år også i Neiden). Den utføres av Reinpolitiet, Fjelltjenesten, Oppsynsmann for Øvre Pasvik nasjonalpark og Svanhovd miljøsenter. Hensikten med undersøkelsen er å få en oversikt over de forskjellige individene i den tiden snøen fortsatt ligger. Dette danner grunnlaget for bestandsestimatene. Skader dokumenteres av de samme tre institusjonene som foretar innsamling av meldinger. Figur 1. Kart over Sør-Varanger med inndeling i fire soner for vårregistrering av bjørn i 1998 (fra Wikan 1998a). 7

1.3 Registrering, dokumentasjon og forskning Det foregår for tiden ingen direkte feltforskning omkring bjørn i Sør-Varanger, slik som i intensivperioden 1978-1982, og i noen grad fram til 1990. Vårregistreringen utføres etter vitenskapelige metoder (Wikan et al. 1994), men hovedformålet er informasjon om bestandens størrelse og sammensetning. Registreringen foregår ved patruljering langs oppsatte traseer, og ved funn av sportegn foretas beskrivelse og dokumentasjon. Ofte blir bjørnene sporet på motspor (den veien dyret er kommet fra), noe som er nødvendig for å skille individene fra hverandre og for å finne ut hvilke individ det gjelder. I den grad det er tid samles det også informasjon om bjørnens atferd. Det gjelder for eksempel bruk av terrenget og forhold til omgivelsene, jakt på byttedyr og behandling av kadaver. Slike opplysninger kan brukes i en faglig, vitenskapelig sammenheng. Også ved kontroll av sportegn og under dokumentasjon av skader gjøres det noen ganger undersøkelser som har vitenskapelig verdi. Figur 2. Bjørnespor observert under vårregistrering. Foto: Steinar Wikan. 8

2. Overvåking av bestanden Som vist i kapittel 1 overvåkes bjørnebestanden i Sør-Varanger gjennom meldinger fra publikum og gjennom egne registreringer og feltkontroller. 2.1 Meldinger Når noen rapporterer observasjon av bjørn eller funn av sportegn som antas å være gjort av bjørn, fylles det ut et rapportskjema, og dette kalles en melding. Den kan inneholde en eller flere observasjoner. Når det foreligger flere opplysninger om samme individ i en tidsperiode, føres de som en melding. Antall meldinger er derfor nødvendigvis ikke et mål for hvor mange synsobservasjoner som er gjort eller sportegn som er funnet for hvert enkelt år. Tabell 1. Oversikt over meldinger, forplantning, bestand og avliving av bjørn i Sør-Varanger 1992-2001. År Antall synsobs. Meldinger Forplantning Bestand Antall Antall Antall Antall Antall Absolutsynlig Sann- sporobs. meldinger binner m/ årsunger fjorårs- totalt unger unger og mini- mini- Skutt eller avlivet ungbjørner mum mum 1992 9 10 19 2 3-5) 10 13-1993 25 32 57 2 1 3 11 15-1994 38 23 61 3 1) 4 1 1) 11 14-1995 48 70 118 3 1 4 2) 12 16 1 7) 1996 35 48 83 3 4 1 14 17 2 6) 1997 31 64 95 2 1 1 3) 8 15-1998 34 43 77 4 2 7 4) 17 18-1999 34 47 81 2 3 2 14 18-2000 27 55 82 3 2 3 12 16 1 6) 2001 35 59 94 3 3 4 14 18 - Sum 316 451 767 27 24 26 - - 4 Gjennomsnitt pr. år 32 45 77 2-3 2,4 2,6 12 16 0,4 1) I tillegg ble det på våren observert en binne med to ungbjørner på den finsk-norske grensen i Gallok 2) Gjelder sannsynligvis to fjorårsunger og to ungbjørner (2,5-åringer) 3) Gjelder sannsynligvis ungbjørn (2,5 åring) 4) Gjelder sannsynligvis tre fjorårsunger og fire ungbjørner (2,5 åringer) 5) To ungbjørner (sannsynligvis 2,5 åringer) ble observert uten følge av binne, men de er ikke tatt med her 6) Forlatte bjørnunger 7) Sannsynligvis en treåring, men muligens 4 år 2.1.1 Antall meldinger Tabell 1 viser at det i undersøkelsesperioden er rapportert 767 meldinger om bjørn i Sør- Varanger. Observasjoner som klart gjelder samme individ eller samme situasjon blir ført som en melding. Det gjelder blant annet når spesielle bjørner har mistet skyhet og eksponerer seg. Mange mennesker kan se og rapportere det samme individet, men i journalen blir dette normalt registrert som en melding. Det samme gjelder i skadebjørnutbrudd hvor de blir funnet mange kadavre. Også dette blir normalt rapportert som en melding, men det kan ha noe med tidsfaktoren å gjøre. Funn etter et slikt utbrudd som blir gjort senere, kan få nye nummer i journalen. 9

Gjennomsnittlig rapporteres 77 meldinger pr. år, men systemet klarer ikke å fange opp alle observasjonene. For noen som ferdes i terrenget, er observasjoner av sportegn så vanlig at de ikke finner det nødvendig å rapportere alt de ser. Andre har en negativ holdning til å rapportere til myndighetene. Ofte tror de at dette medfører økt fokusering på dem selv eller på rovviltet, og at de kommer i massemedias søkelys. Noen tror også at så snart det meldes om rovvilt, så kommer noen inspektører eller myndigheter på kontroll, og det medfører økt ferdsel og oppmerksomhet. Noen oppgir at dyrelivet er best beskyttet dersom man ikke forteller hva man ser i terrenget. De to episodene hvor bjørnunger er blitt avlivet, har trolig forsterket motviljen til å rapportere. Stort sett er likevel publikum meget samarbeidsvillig. Synsobservasjoner og spesielle hendelser blir snakket om, og dette blir raskt kjent i lokalmiljøet, slik at nærmere opplysninger kan innhentes. De aller fleste observatørene er meget imøtekommende når de ringes opp for nærmere opplysninger. Det kan være mer problematisk å få inn meldinger fra tilreisende, men noen ganger får de vite at observasjoner blant annet kan meldes til Svanhovd miljøsenter. Dette er oppgitt i en bjørnebrosjyre som utdeles på turistinformasjonen og som eller ligger utlagt enkelte steder. Mange kommer derfor innom for å fortelle hva de har sett. Spesielle tiltak for å fange opp slike meldinger er ikke utviklet, og det er ofte litt tilfeldig om besøkende treffer de rette personene som kan ta i mot meldinger og opplysninger. Det kunne sikkert vært gjort mer for å informere både tilreisende og ikke minst lokalbefolkningen om nytten og verdien av å rapportere observasjoner. 2.1.2 Syns- og sporobservasjoner Meldingene er fordelt på 316 synsobservasjoner og 451 sporobservasjoner (tabell 1). I gjennomsnitt blir det altså meldt mer enn tretti synsobservasjoner av bjørn hvert år. En stor del er gjort på eller ved vei. Antall observasjoner av spor og sportegn som rapporteres, er mer tilfeldig. Mens en prøver å innhente opplysninger om alle synsobservasjoner en hører om, må antall sporobservasjoner som etterforskes, begrenses til det som er mest interessant. 2.1.3 Fordeling på måneder I tabell 2 er synsobservasjonene fordelt på måneder. Bjørnen er som kjent bare aktiv om sommeren, og synsobservasjoner gjøres derfor normalt i perioden april-oktober, men av og til også i november. Tabell 2. Synsobservasjoner 1992-2001 fordelt på måneder. Fordeling på måneder År Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Sum 1992 3-2 1 2 1-1 10 1993 2-1 9 4 4 5-25 1994 1 3 17 4 5 2 5-37 1995-4 9 17 7 5 6-48 1996 1 2 6 9 6 6 5-35 1997 1 5 15 3 3 2 2-31 1998 2 1 4 14 8 4 1-34 1999 1 5 8 11 4 4 1-34 2000 1 6 10 1 4 1 4-27 2001-10 4 9 4 6 1-34 Sum 12 36 76 78 47 35 30 1 315 10

Tabell 2 viser at de fleste synsobservasjoner gjøres i juni og juli. Nesten halvparten av alle observasjonene er fra disse månedene. Grunnen er trolig at mange mennesker ferdes langs veiene midt på sommeren, og bjørnene er mye i bevegelse på denne tiden. En skulle forvente en topp også i september mens jakten pågår, men det er ikke tilfelle. Bjørnene oppholder seg tydeligvis på mer avsides plasser om høsten, og eksponeres ikke i samme grad langs veiene. Jegerne kommer ofte over spor og sportegn, og en tilsvarende fordeling av sporobservasjoner på måneder ville gitt en topp i september. Selv om det er mange jegere ute, er det forholdsvis sjelden de observerer bjørn direkte. Mange jegere forteller likevel om nærgående bjørner som oppsøker slakteplasser, inspiserer leirplasser og som oppholder seg nær jegerne. Hundenes reaksjoner avslører at bjørner er i nærheten. Nesten hvert år blir det observert bjørn de siste dager av april måned, som oftest gjort av feltarbeidere, reinpolitiet og andre som arbeidsoppgaver i felt på denne tiden av året. Observasjonen i november er gjort i hi, men ellers er det flere ganger funnet spor som viser at bjørner kan være ute også i november. 2.2 Registreringer Grundig forskning på bjørnens atferd og næring er ikke gjennomført i undersøkelsesperioden. De intensive registreringene som ble påbegynt i 1978, ble kraftig nedtrappet utover på 1980- tallet. Innsamling og kontroll av meldinger fortsatte imidlertid, men i 1991 ble også dette arbeidet redusert. 2.2.1 Vårregistreringer De intensive undersøkelsene viste at registrering på snø om våren gav et godt grunnlag for bestandsovervåking. I 1992 var det bjørner ute allerede i midten av april, og det resulterte i at en begrenset patruljekjøring med snøscooter ble gjennomført. En lignende vårregistrering ble også gjennomført i 1994. Organisert og systematisk vårregistrering som middel i faunaovervåkingen, ble utviklet i 1995. Tanken var at et mannskap på for eksempel fire personer (to patruljer) skulle gjennomsøke det meste av Øvre Pasvik med snøscooter i løpet av to-tre dager. Et nett av patruljeløyper ble satt opp, og det var meningen at disse skulle følges, uansett hva slags bjørneaktivitet som ble registrert. Alle spor skulle måles grundig. Undersøkelsen skulle gi et øyeblikksbilde av bjørnesituasjonen, og en håpet å finne antall individ og fordeling på enslige og familiegrupper. For at dette skal lykkes, er en avhengig av godt føre og gode forhold for sporsnø. Det må også være en viss bevegelse på bjørnene slik at sjansen for å finne spor er stor, og undersøkelsen må gjøres såpass seint på våren at de fleste bjørnene er kommet ut av hiet. Det viste seg etter et par år at flere av disse momentene ikke var mulig å tilpasse hverandre, og den synkrone registreringen i et større område, er etter hvert oppgitt. Området deles nå i felter (se figur 1), og hver av de ansvarshavende registrerer når forholdene ligger til rette. Det er også nødvendig å foreta sporinger (på motspor) for å avklare hvilke individer som er til stede. Smeltingens endring av sporene og tilstedeværelsen av flere bjørner med tilnærmet samme sporstørrelser gjør det nødvendig med grundigere granskinger enn det som først var tenkt. Figur 2 viser et vanlig dilemma. Når registrator finner et bjørnespor må han vurdere om det skal følges bakover eller om patruljekjøringen skal fortsette på søk etter spor fra flere dyr. 11

Undersøkelsen er de fleste år utført av Fjelltjenesten (Jørn Monsen og Berit Broen), Oppsyn av Øvre Pasvik nasjonalpark (Arnstein Kalliainen), Reinpolitiet (Are Hallonen m.fl.) og Svanhovd miljøsenter (Steinar Wikan). Hermann Sotkajervi har assistert enkelte år (i 2001 som representant for Statens naturoppsyn). Snøsmeltingen gjør at noen år er dårligere gjennomført enn andre. Tilfredsstillende registreringer er utført i 1996, 1998, 1999 og 2000, mens undersøkelsene ble nokså amputert i 1995, 1997 og 2001 på grunn av tidlig snøsmelting. Spesielt var registreringene i 1998 meget grundige, og det ble foretatt lange sporinger som dokumenterte bjørnens atferd om våren (Wikan 1998a). Figur 3 viser observasjoner og figur 4 viser noe av materialet som ble samlet inn under vårregistreringen i 1998. Også i 2000 ble det gjort gode og systematiske sporinger (Wikan 2000a). Vårregistreringen i 2001 ble som sagt nokså begrenset, men takket være en nitidig kontroll på barmark tidlig i sesongen, fikk man likevel en ganske god oversikt (Wikan 2001). Figur 3. Presentasjon av resultatene fra vårregistreringen i 1998 (fra Wikan 1998a). 12

2.2.2 Andre registreringer De siste årene er det foretatt patruljeringer av skogsbilveier senere på våren. Dette er egentlig en videreføring av vårregistreringene på snøføre. Når veiene er snøfrie, men fortsatt bløte, settes det meget gode sporavtrykk av dyr som krysser eller følger langs traseene. Bjørnene går gjerne langs veiene, og sporene kan gi verdifulle opplysninger om de forskjellige individene. Utover dette foregår det ingen systematiske registreringer på barmark. I enkelte tilfeller blir det imidlertid foretatt kontroller og begrensede innsamlinger i forbindelse med meldinger eller spesielt interessante observasjoner. Begrensede registreringer blir også utført under episoder med nærgående bjørner, og ved skadebjørnutbrudd blir kadaver og sportegn dokumentert. 2.3 Skadedokumentasjon I undersøkelsesperioden er det foretatt skadedokumentasjon i forbindelse med skade på sau, hest, storfe, gris og hund (se kap. 4). Figur 4. Eksempel på aktivitet (liggeplass, biting og kloring i trær) observert på vårregistrering (fra Wikan 1998a). 13

3. Bestand og utbredelse 3.1 Bestand 3.1.1 Bestandsstørrelse Det er forbundet med atskillige problemer å telle bjørner. Selv om dyrene ikke lenger er så sky som før, holder de seg unna mennesker og blir bare unntaksvis observert. Dessuten er det vanskelig å skille de forskjellige individene fra hverandre. Litteraturen nevner flere metoder for beregning av bestandsstørrelser for pattedyr. For bjørn prøver man i Pasvik å holde de forskjellige individene fra hverandre. I forbindelse med synsobservasjoner gjøres det ved å se på størrelse, farge og spesielle kjennetegn og ved måling av sporene. Grunnlaget for bestandsvurderingen legges under vårregistreringene. Oppholdsområder, sporsløyfer og tidsfaktoren gjør at erfarne feltarbeidere langt på vei klarer å kjenne igjen de forskjellige bjørnene. Suksessen avhenger av snøforholdene og intensiteten i registreringene. Nitidige studier av sporene er til god hjelp, og det måles lengde og bredde på forfot og bakfot, skrittlengde og skræving, det vil si hvor langt sporavtrykkene settes til side for en midtakse i sporrekka. En merker seg dessuten spesielle avvik i sporavtrykket. Bjørnene er individualister, og enkelte setter beina på bestemte måter som gjør at man kan kjenne dem igjen. En bjørn kan vri en bakfot på en spesiell måte, mens en annen har en tå som peker rett ut til siden. Under måling av sporene må man ta hensyn til snøens dybde, konsistens og avtrykkenes alder. Solpåvirkningen og smeltingen gjør at avtrykkene kan utvides ganske betydelig. Informasjonen fra vårregistreringen på snøføre og registreringen på skogbilveier senere på våren danner grunnlag for senere kontroll av spor. På våren finner man helst spor av enkeltbjørner, og i tillegg kommer observasjoner av familiegrupper utover sommeren. Ut fra den informasjonen en samler inn, kan man sette opp et estimat for et absolutt minimum antall forskjellige bjørner som registreres i Sør-Varanger gjennom sesongen. Av erfaring vet man at man ikke klarer å holde alle individene fra hverandre. Ofte er det flere bjørner som har omtrent samme sporstørrelse og som oppholder seg i de samme områdene. Det kan være ungbjørner fra samme kull som har forlatt mora, men fortsatt holder seg nær hverandre. Dessuten er det bjørner man ikke har målinger på, og individ man er usikre på og som ikke tas med minimumstallet. Når slike individ blir tatt med, kommer man til et sannsynlig minimum. Tabell 1 viser at absolutt minimum er satt til 8-17 individ i undersøkelsesperioden, med et gjennomsnitt på 12 individ. Sannsynlig minimum er 13-18 individ, med gjennomsnitt 16. I figur 5 er absolutt minimum satt opp for hele perioden 1976-2001 og sannsynlig minimum for denne undersøkelsesperioden 1992-2001. Sannsynligvis er det ikke plass til mer enn 16-18 individ i området. Det er også gjort et vitenskapelig estimat av bjørnebestanden i Sør-Varanger. Denne er basert på kjente bjørnetettheter i reproduksjonsområder i det nordlige Sverige og på Kolahalvøya, og dessuten på en taksering ved bruk av radiomerkede bjørner i Norrbottens län i Sverige. Disse undersøkelsene viste tettheter på 5,0-12,6 bjørner pr. tusen kvadratkilometer. Overført til reproduksjonsområdet hos oss gir det et anslag på 7-17 bjørner i Sør-Varanger (Swenson og Wikan 1996). Dette harmonerer godt med absolutt minimum som er vist i tabell 1. 14

Pasvik har potensiale til en tettere bestand enn det som ellers er forventet i nord. Pasvikdalen stikker som en relativt rik og frodig kile inn i et område med lav produktivitet. Området har dessuten høy tetthet av elg og rein, noe som gir muligheter for kadavre og byttedyr, og en rik forekomst av bær på gamle hogstflater. Dessuten er bjørnen fredet i Norge, i motsetning til i nabo-områdene på finsk og russisk side. 20 18 16 14 12 10 8 6 4 2 0 1976 1978 1980 1982 1984 1986 1988 1990 1992 1994 1996 1998 2000 Absolutt minimum Sannsynlig minimum Figur 5. Utviklingen av bjørnebestanden i Pasvikdalen. Absolutt minimum 1976-2001 og sannsynlig minimum 1992-2001. 3.1.2 Kjønns- og aldersfordeling Forplantning Materialet gir ikke grunnlag til å si hvor mange dyr av hvert kjønn som finnes i bestanden. I kjerneområdet i Pasvik er det neppe mer enn 1-2 voksne hanner ( alfahanner ) og et varierende antall voksne hunner (binner). En alfahann i et område vil ikke tolerere andre voksne hanner, men utfordrere vil alltid finnes. Bjørner skutt etter fellingstillatelse i forbindelse med skadesituasjoner i nabo-områdene (Jarfjord, Neiden, Tana) er utelukkende unge hanner. Disse er utvilsomt overskuddsindivid fra reproduksjonsområdet i Pasvik. Registreringsmaterialet viser imidlertid at det normalt observeres 2-3 binner med unger i Sør- Varanger hvert år. I 1998 var det 4 binner (tabell 1). Så godt det lar seg gjøre, prøver en å skille mellom årsunger og fjorårsunger. Det er normalt lett å se forskjell på årsunger og fjorårsunger, men mye vanskeligere å holde fjorårsunger (1,5-åringer) og eldre unger (2,5- åringer og 3,5-åringer) fra hverandre. De siste betegnes som ungbjørner. Ungene følger moren hele den første sommeren og går i hi sammen med henne neste vinter. Den påfølgende sommer, når ungene er 1,5 år, kan hun forlate dem. Ofte følger imidlertid ungene moren som 2,5-åringer og i enkelte tilfeller også som 3,5-åringer. Tabellen viser at det hvert år observeres 1-4 årsunger (gjennomsnittlig 2,4) og 0-7 fjorårsunger og ungbjørner (gjennomsnittlig 2,6). 15

Figur 6. Binne med unger på Vaggetem i Øvre Pasvik 1994. Foto: Steinar Wikan. 3.1.3 Revirhevding Gjennom nesten hele undersøkelsesperioden har reproduksjonsområdet i Pasvik vært dominert av en stor og mørk hannbjørn. Den er observert mange ganger og filmet ved et par anledninger. Sporene kjennes igjen fra år til år. I 1999 hadde den tydelig fått konkurranse fra en stor hann med kastanjebrun pelsfarge. På vårregistreringen ble det flere ganger sett merker etter kamp mellom disse to bjørnene. De hadde løpt etter hverandre, fulgt i sporene til hverandre, og ofte hadde de slåss. På kampfeltene lå det tafser med svart hår sammen med brunt hår. Sporene viste at dyrene hadde stått på bakbeina og bitt og revet hverandre i pelsen. I 2001 var tydelig den gamle alfahannen detronisert. Den så gammel og forkommen ut, fjeset var grått og nesten hårløst, og den virket døv. I et tilfelle vandret den langs en skogsbilvei og hørte ikke en større bil som kom kjørende bak den. Et par ganger kjørte bilen helt opp i baken på bjørnen, uten at den reagerte. Først når sjåføren ruset motoren kraftig like bak bjørnen, reagerte den. Skifte av lederhann (antagelig i 2000) kan være årsaken til at det ble observert svært få enslige ungbjørner (unge individ som ikke var i følge med binne) i 2001. De kan være jaget bort eller drept av den nye alfahannen. Slike revirkamper blant hannbjørner ble også registrert i Pasvik i 1980 (Wikan, Mysterud og Haagenrud 1999b). 16

3.2 Utbredelse i Sør-Varanger Pasvik er kjent som det viktigste bjørneområdet i Sør-Varanger. Her observeres binner med unger hvert år, og flere bjørner går i hi. Tidligere ble mesteparten av observasjonene gjort i Øvre Pasvik, men nå finnes bjørnen spredt over et mye større område. Enkelte år synes Svanvikområdet i Nedre Pasvik å ha den tetteste bestanden. I alle fall er det der det gjøres flest observasjoner, men det kan også skyldes at det er der det drives mest feltaktivitet gjennom hele sesongen. Figur 8 gir eksempel på fordelingen av bjørneobservasjoner i Sør- Varanger i 1996. Observasjonene er fordelt over et mye større område enn det som tidligere var vanlig. Den nordligste observasjonen var på Brannsletta hvor Sør-Varanger grenser til Nesseby kommune. Bjørnen blir årlig registrert også i de vestlige delene av kommunen. Flere hi er funnet i Munkelvdalen, og det synes som arten har etablert seg fast i dette området. Nesten hvert år blir det observert bjørn i Neiden, også i de årene det ikke har være skade på sau, og enkelte år meldes det om sporfunn i Gallok. Også i øst registreres det årvisst bjørn. De fleste meldingene er fra Elvenes og Jarfjord, men noen ganger også fra Grense Jakobselv. De østlige delene av Sør-Varanger var fram til ca. 1960 de sikreste stedene for bjørneobservasjoner i kommunen, men arten ble senere fullstendig borte. Bjørnen er kommet tilbake på 1990-tallet, og det er mulig den også går i hi i dette området. En binne med to årsunger ble sett i nærheten av Lanabukt i 1996. Figur 7. Bjørnebinne ved Pasvikelva. Foto: Steinar Wikan. 17

Figur 8. Kart som viser fordelingen av bjørneobservasjoner i Sør-Varanger i 1996. er synsobservasjoner og er sporobservasjoner (fra midlertidig årsrapport 1996). 18

3.3 Hi 3.3.1 Registrering av hi og higravinger I forbindelse med en landsomfattende undersøkelse av overvintrede bjørner i Norge 1979-99 ble det satt opp en oversikt over bjørnehi i Øst-Finnmark (Wikan 1999). Kriteriene var at hiet skulle ha vært brukt, og selve hiet måtte være lokalisert og undersøkt av fagfolk. Denne oversikten inneholder 15 bebodde hi i 20-års perioden. Et av dem var fra Tana og resten fra Pasvik. Figur 9. Bjørnehi i torvkant ved et tjern nær Holmfoss i Nedre Pasvik. Fra dette hiet ble en bjørnebinne skremt ut 2. april 1996. To unger ble forlatt. Foto: Steinar Wikan. Tabell 3 viser oversikt over alle registreringer av hi i undersøkelsesperioden (1992-2001), både brukte hi og ferdiggravde eller forlatte. Higravinger som er forlatt på grunn av forstyrrelse, er også med. Det samme er antatte hi i et område der man ved hjelp av sporinger og kontroll-løyper vet at bjørner har kommet ut, men selve hiet ikke funnet. Prøvegravinger og andre mindre gravinger som kan være forsøk på higravinger, er ikke med. 11 av registreringene i den landsomfattende undersøkelsen finnes også i tabellen. 19

Tabell 3. Registrering av hi i Sør-Varanger 1992-2001. Nr. Funnet Lokalitet År Type Type Merknad brukt hi bjørn 1 21.11.91 Hallerfjell 91/92 Rotvelte Voksen Naturlig hulrom, bjørnen fotografert 2 16.04.92 Ellenvann 91/92 Rotvelte Ungbjørn Naturlig hulrom, bjørnen tidlig ut 3 06.10.93 Kapperijärvi 92/93 Stor tue? På finsk side, 600 m fra grensen 4 07.10.93 Triangelen Ikke brukt Jordbakke Voksen Forstyrret, skinnangrep mot jeger 5 10.10.93 Sortbrystjern Ikke brukt Rotvelte Ungbjørn Forstyrret av jeger under graving 6 16.10.93 Krokvika Ikke brukt Vedstabel? Forstyrret av jeger 7 Høst 93 Munkelv? Sandbakke? Ferdig hi funnet av reingjeter 8 14.05.94 Ellenelv Ikke brukt Morenebakke? Nesten ferdig graving oppgitt 9 05.06.95 Klarbekken 94/95 Sandbakke Voksen Sannsynligvis alfahannen 10 19.09.95 Holmfoss 94/95 (?) Rotvelte? Kan være fra 93/94 11 Høst 95 Namdalen 94/95 (?) Torvdynge? I gammel torvstabel fra tidl. bosittere 12 15.10.95 Spurvelv Ikke brukt?? Graving forlatt 13 02.04.96 Holmfoss 95/96 Torvkant Binne med to unger Binna skremt ut av skiløper, ungene forlatt 14 04.05.96 Ødevann 95/96? Voksen Selve hiet ikke funnet 15 16.05.96 Skjellbekken 95/96? Voksen Alfahannen, selve hiet ikke funnet 16 13.07.96 Bjørnsund 95/96 Rotvelte Voksen Stor bjørn oppholdt seg i området 17 10.09.96 Ruskenes Ikke brukt Stor tue? Ferdig gravd hi forlatt, trolig skremt 18 26.09.96 L. Sametti 95/96 (?) Bjørkerot Voksen (?) Lignet binnehi, årstall brukt usikker 19 27.04.97 Ellenvann 96/97? Voksen Selve hiet ikke funnet 20 05.05.97 Sandnesdalen 96/97 Morenebakke Voksen I fjellterreng med bjørkeskog 21 30.07.97 Holmfoss Ikke brukt Torvkant Binne (?) Ferdig gravd, ikke brukt, trolig samme binne som 13 over 22 12.10.97 Skjellbekken Ikke brukt Sandbakke? Ferdig gravd, rast sammen 23 Okt. 98 Hallerfjell 97/98 Stor tue? Forseggjort, brukt vinteren før 24 Okt. 98 Hallerfjell 96/97 (?) Stor tue? 2,5 km fra forrige, brukt tidligere 25 Høst 99 Munkelv? Sandbakke? Ferdig gravd, vet ikke når brukt 26 18.04.00 Munkelv 99/00 Sandbakke Voksen Spor rundt hiet, forlatt 2-3 dager før 27 29.04.00 Svartåsen 99/00? Voksen Alfahannen, selve hiet ikke funnet 28 04.05.00 Føllbrann 99/00? Binne, en fjorårsunge Selve hiet ikke funnet. Stor aktivitet i området 29 30.05.00 Seksognitti 99/00? Binne, en årsunge Selve hiet ikke funnet. Den ene ungen forlatt i området. Utmagret 30 04.10.00 Malbekken Ikke brukt Morenebakke? Gravingen oppgitt og forlatt 31 Høst 00 Klarbekken? Sandbakke Voksen Ferdig hi, vet ikke om den ble brukt 32 04.04.01 Steinstryka 00/01 Rotvelte Ungbjørn Naturlig hulrom, hiet raste sammen Tabellen viser 32 hi og higravinger fra perioden. Av disse er 31 funnet på norsk side og et på finsk side like ved grensen (nr. 3). Tre av hiene er i Munkelvdalen, et i Sandnesdalen og resten i Pasvik (figur 10). Det er funnet 20 hi som er brukt i undersøkelsesperioden. I tillegg er det ni hi som ikke er brukt, enten fordi bjørnen er skremt under higravingen (fire tilfeller), hiet rast sammen (et tilfelle), kommet vann i hiet (et tilfelle) eller ukjent (tre tilfeller). Det er voksne bjørner og spesielt binner som graver skikkelige hi i jordbakke eller i tuer. Unge hannbjørner tar ofte til takke med et naturlig hulrom under et vindfall eller en steinblokk. Samme hi brukes vanligvis ikke flere ganger. Bjørnen graver eller finner et nytt neste høst. Naturlige hi kan brukes flere ganger, som oftest med mange års mellomrom. Sannsynligvis er det nye individ som tilfeldig finner det samme hulrommet og tar det i bruk. 20

Figur 10. Kjente hi og hiområder i Sør-Varanger 1992-2001. Hitype er kjent for 25 hi (figur 11). De fleste er jordhi i sand-, jord- og morenebakke (10 stykker). Tre lå i torv. To av disse var gravd på samme måte inn i en torvkant tett ved et tjern (nr. 13 og 21), og var sannsynligvis gjort av samme bjørnebinne (figur 9). I det første tilfellet var hiet gravd så dypt at det var kommet vann inn i bunnen av hiet, og det var forlatt. Et tredje jordhi var gravd inn i en gammel torvstakk fra den tid man stakk torv til bruk som strø i fjøset (nr. 11). Fire hi var gravd inn i store tuer, noen av dem hadde opprinnelig vært maurtuer, men koloniene var for lengst gått ut (nr. 3, 17, 23 og 24). Et hi var utformet på tradisjonell måte inn under røttene på en bjørkeklynge (nr. 18), mens et annet var gravd under en gammel vedstabel som var blitt liggende igjen i skogen og hadde ligget i årevis. Seks hi lå under 21

rotvelter, tre av dem i naturlige hulrom uten graving eller tilpasning (nr. 1, 2 og 32), mens de tre andre var gravd i bakken under røttene (nr. 5, 10 og 16). I en tidligere undersøkelse av hityper i Pasvik var det en overvekt av hi grav inn i store maurtuer (Wikan et al. 1994, 1999a,b). Noen av dem var i tuer som fortsatt var i bruk som maurkoloni, og i et tilfelle var maurene i ferd med å bygge ny tue inne i hikammeret sommeren etter at bjørnen var gått ut. En annen vanlig type var såkalte steinhi, hi under store steinblokker eller inne i steinurer. Denne typen finnes ikke i dette materialet. 12 10 8 6 4 2 0 Jordbakke Torvkant Tue Bjørkerot Rotvelte Annet (vedstabel) Figur 11. Typer av bjørnehi funnet i Pasvik 1992-2001. 3.3.2 Hiperiode Bjørnen går normalt ut av hiet i midten eller slutten av april, men oppholder seg gjerne ved hiet en langs stund. Binner med unger ligger i hi til mai, og det er derfor sjelden å se spor av små unger på snøføre. De tidligste observasjonene er gjort 2. og 4. april. I det første tilfellet ble en binne skremt ut av hiet og forlot ungene (1996), og i det andre tilfellet måtte bjørnen forlate hiet fordi det raste sammen (2001). Disse bjørnene gikk i hi igjen. Den 16. april 1992 ble det observert en bjørn som hadde forlatt et hi under en rotvelte av fri vilje ca. 12. april og siden var den ute hele tiden. Den gravde seg imidlertid dypt ned i maurtuer hvor den tilsynelatende sov i perioder. Et lignende tilfelle ble funnet den 18. april 2000. Bjørnen hadde forlatt hiet to eller tre dager tidligere, uten at man kunne se noen grunn til dette. Den hadde oppholdt seg noen dager ved hiet og vandret så bort. I løpet av oktober går bjørnen i hi. Flere higravinger er funnet under elgjakten i slutten av september og i oktober. Bjørnespor er vanlig å se på sporsnø om høsten, og siste synsobservasjon av bjørn ute i terrenget er fra 20. oktober (1994). I 1997 ble ferske spor etter bjørn sett i Øvre Pasvik, Nedre Pasvik og Gallok helt til ca. 12. november. Høsten var usedvanlig mild dette året. Den 10. november var myrene fortsatt ikke frosne, og det var bare 2-3 cm snødekke i Øvre Pasvik. 22

Den absolutt seineste observasjonen av bjørn i undersøkelsesperioden ble gjort i 1992. En bjørn ble observert i et nokså åpent hi under en rotvelte den 21. november. En fotograf tok bilder av bjørnen med blits, og den våknet. Noen dager senere ble den observert utenfor hiet, men det vites ikke om den gikk tilbake igjen eller fant seg et nytt overvintringssted. 3.4 Jakt og avliving I undersøkelsesperioden er det kjent avgang på fire bjørner i Sør-Varanger (tabell 1). En ung hannbjørn ble skutt under et skadebjørnutbrudd i Neiden i 1995. I Pasvik er til sammen tre årsunger avlivet. To individ (hann og hunn) ble tatt i hiet og avlivet på Rødsand i Nedre Pasvik 6. april 1996 etter at moren var skremt ut av hiet og ikke kom tilbake. En utmagret bjørneunge (hann) ble avlivet ved Seksognittihøyden ved Svanvik 30. mai 2000 etter at den var forlatt av moren. I tillegg ble en voksen bjørn påskutt og skadet under et skadebjørnutbrudd i Neiden 13. juli 1997. Bjørnen ble ikke funnet. Totalt er det i løpet av siste femti år (1952-2001) skutt og avlivet 13 bjørner i Sør-Varanger, derav sju i Pasvik, fem i Jarfjord/Grense Jakobselv og en i Neiden (figur 12). Figur 12. Felte bjørner i Sør-Varanger 1952-2001. 23

4. Predasjon og næring 4.1 Predasjon på elg og rein Intensivundersøkelsen i Pasvik 1978-1982 avslørte bjørnen som en effektiv predator på elg, særlig om våren. I en periode under snøsmeltingen, når skaren om natta er så sterk at bjørnen flyter oppå og elgen går i gjennom, har bjørnen en fordel. Dessuten var det en meget stor konsentrasjon av elg i Øvre Pasvik om vinteren, og enkelte år var kondisjonstilstanden meget dårlig om våren. Reinen syntes å klare seg bedre. Den har omtrent samme nedsynking i snøen som bjørnen, og berger seg derfor godt på skaren om våren. Bjørnens jakt på elg og rein på barmark er vanskeligere å studere. Funn av en rekke kadavre og studier av sportegn gir imidlertid indisier på at bjørnen også jager og dreper elg om sommeren og høsten. Mange tilfeller er grundig beskrevet i rapportene (Wikan 1994, Wikan et al. 1994, 1999a, b, Wikan og Günther in prep.). Også noen reinsdyr ble drept i denne perioden. Det ble i intensivperioden foretatt en omfattende innsamling av ekskrementer av bjørn i Pasvik. I en spesialstudie er 146 møkkruker innsamlet i perioden 1976-1982 analysert (Persson 1998, Persson et al. 2001). Den viser at hjortedyr (elg og rein) utgjør den viktigste delen av føden for bjørn i Pasvik. I materialet var det ikke mulig å skille mellom de to artene, men det er grunn til å tro at elgen utgjør en langt større andel enn reinen. Bjørnen får tak i dyrene både som følge av aktiv jakt og som kadaver. Også registreringene i perioden 1992-2001 viser en rekke observasjoner av bjørn som jager elg og rein, og funn av kadaver. Selv om disse registreringene ikke er så systematiske som i intensivperioden 1978-1982, kan materialet supplere det en vet fra tidligere. Det kan også ha betydning i den pågående debatt om elgjakt og elgforvaltning. 4.1.1 Elg drept eller jaget av bjørn I undersøkelsesperioden 1992-2001 er det registrert 35 tilfeller hvor bjørn har jaktet på eller jaget elg (tabell 4). De fleste jagene mislykkes trolig, men det er i denne sammenhengen ikke gjort forsøk på kartlegge hvor mange jag som er mislykket for hver elg som er drept. Tidligere sporinger tyder på at det er 4-5 mislykte jaktforsøk på hver elg som blir drept, men det varierer. I et tilfelle fra 1998 (nr. 23 i tabell 4) ble en flokk på 4-5 elg fulgt over en distanse på ca. fem kilometer. Bjørnen hadde flere ganger forsøkt å komme inn på dyrene, men alltid uten hell. Den hadde ventet en stund og prøvd seg på nytt, men med samme resultat. Snøen var våt og gav ikke særlig bedre bæreevne for bjørnen enn for elgene. Deretter hadde bjørnen forlatt flokken og tatt seg opp til toppen av en liten ås. Her hadde den lagt seg og sannsynligvis lyttet og været hvor elgflokken beveget seg. Utover kvelden og natta ble det kaldere, og øverste del av snøen frøs til skare. På natta hadde bjørnen forlatt sitt leie, og nå bar skaren. Raskt peilet den seg inn på elgene som befant seg omlag en kilometer unna, og et avgjørende angrep ble satt inn. Bjørnen lyktes på første forsøk, og en stor og drektig elgku ble drept (figur 13). Under jaget trådde elgen gjennom skaren, mens bjørnen løp oppå. Av 12 mislykte jakter som er med i registreringen (tabell 4), er fem på barmark, fire er slike som tilfeldig er sett på nysnø om høsten og tre er fra snøperioden om våren. Mislykte jag registrert under sporinger under vårregistreringen er ikke tatt med. 24

I tillegg er det registrert en rekke kadaver og kadaverrester som tydelig er besøkt av bjørn, men hvor man ikke har holdepunkter for å påstå at dyrene er drept av bjørn. Tabell 4. Registrering av elg drept eller jaget av bjørn i Sør-Varanger 1992-2001. Nr. Registrert Lokalitet Type elg Beskrivelse 1 Okt. 93 Munkefjord Voksne, kalv Div. spor av bjørn jaget elg, mislykket 2 Okt. 93 Krokvika Voksen Spor av bjørn jaget elg, vært helt på siden av dyret, mislykket 3 25.05.94 Muotkavarre Voksen ku Drektig ku (med to fullbårne kalver) jaget i reingjerdet og drept 4 02.10.94 Spurvbekken Voksen okse Elgokse med brukket fot jaget og drept 5 16.06.95 Skogly Ku m/kalv Elgku m/ nyfødt kalv observert jaget av bjørn, kom seg unna 6 20.06.95 Vaggetem Ku m/kalv Elgku m/ nyfødt kalv observert og fotografert jaget av bjørn, kalven trolig tatt 7 10.09.95 Oksfjell Voksen ku Jeger funnet elg nylig drept og overdekket av bjørn 8 10.09.95 Ruskenes Fjorårskalv Jaget og drept tidligere på sommeren, vært overdekket, oppspist 9 20.10.95 Okselv Voksen ku Jeger funnet elg nylig drept og spist av bjørn 10 09.05.96 Store Sametti Voksen ku Jaget på skaresnø og drept ute på innsjø 11 26.06.96 Kjerringnes Ku m/kalv Jaget, men kom i sikkerhet ved å svømme til Russland 12 11.07.96 Bjørnsund To kalver Rester av to småkalver funnet drept og spist, mange sportegn og flere observasjoner av bjørn på stedet 13 Okt. 96 Svaraksla Voksne, kalv Flere spor av bjørn jaget elg, mislykket 14 13.11.96 Oksvann Voksen Ferske spor av bjørn som har jaget elg, mislykket 15 01.12.96 Spurvvann Voksen okse Drept elg, spor av kamp med bjørn etter snøfall, sammenheng 13 16 01.05.97 Ellenvann Kalv (åring) Drept etter lang jakt, bjørnen spiste på kadaveret i 8 dager 17 13.05.97 Vaggetem Voksen ku Jaget inn i slaktegjerde og drept 18 15.05.97 Elgryggen Voksne Elgflokk jaget gjennom reingjerde, alle kom seg unna 19 17.05.97 Skjellbekken Voksen ku Observasjon av bjørn i jag etter elg, mislykket 20 10.06.97 Vaggetem Kalv Elgku obs. paralysert mot bjørn, nyfødt kalv antagelig drept 21 13.06.97 Gjøkåsen Kalv Bjørn og elg observert på myr, nyfødt kalv antagelig drept 22 23.06.97 Sametti Ku m/kalv Spor på vei av bjørn jaget elgku med nyfødt kalv 23 02.05.98 Føllbrann Voksne, kalv Flere jag etter elgflokk reg. på sporing. Voksen ku drept 24 04.05.98 Ellenelv Voksen ku Elgflokk jaget, drektig ku (med to fullbårne kalver) drept 25 22.05.98 Gjøkåsen Kalv (åring) Drept etter jag på våren 26 22.07.98 Isakvann Voksen okse Drept i reingjerde, sannsynligvis jaget av bjørn på våren 27 25.07.98 Vaggetem Voksen ku Jaget i gårdsgjerde og drept 28 09.08.98 Strand Voksen ku Observasjon av bjørn i jag etter elg på myr 29 11.05.99 Lyngbukta Kalv (åring) Svak kalv jaget og drept 30 11.05.99 Lyngbukta Voksne, kalv Spor av bjørn jaktet på elgflokk, dyrene samlet seg på tjern 31 11.05.99 Hallen Kalv (åring) Svak kalv jaget og drept 32 27.05.99 Gjøkåsen Kalv (åring) Svak kalv jaget og drept 33 04.05.00 Føllbrann Voksen ku Jaget og drept av bjørnebinne med fjorårsunge 34 02.06.00 Tommamoen Voksen Spor på vei av bjørn jaget elg 35 15.09.00 Ellenvann Voksen ku Funn av kadaver vært gravd ned, sannsynlig drept på våren Tabell 4 viser videre 24 tilfeller der elg er drept av bjørn i perioden 1992-2001. Ti av de 24 drepte dyrene er voksne elgkyr, og sju av disse igjen var kalvtunge kyr drept om våren (tabell 5). Bare en av de ti elgkyrne var drept om sommeren, og den var jaget inn i et gårdsgjerde i en slik situasjon at den var lett å ta (nr. 27 i tabell 4). Også to av elgkyrne tatt om våren, var jaget inn i reingjerder og drept. En drektig kolle (med foster av tvilligkalver) var jaget på barmark fra russisk til norsk side ved Treriksrøysa i mai 1994 (nr. 3 i tabell 4). Kua visste tydeligvis om et sted hvor reingjerdet (grensegjerdet) lå delvis nede, og den satte kursen dit. Gjerdet ble likevel en felle for elgen. Den viklet seg inn i strengene og ble tatt. I det andre tilfellet ble en elgku jaget inn mellom fangarmene i et reinslaktegjerde og inn i kjerna hvor reinene 25

normalt fanges inn av gjeterne (nr. 17 i tabell 4). Bjørnen jaget kua rundt i innhengningen og klarte å få lagt den ned og drept. Figur 13. Elgku jaget på skaresnø, drept og lagret i snøen våren 1998 etter flere mislykte jag i våt snø (se teksten). Registrering under sporing (fra Wikan 1998a). Figur 14. Kalvtung elg drept av bjørn ved Ellenelva i Øvre Pasvik våren 1998. Foto: Steinar Wikan. 26

To kyr var drept om høsten uten at en vet mer om hva slags tilstand de var i (nr. 7 og 9 i tabell 4). Nærmere undersøkelse ble ikke gjort. Den nest største gruppen var det som vanligvis kalles fjorårskalver eller åringer. I denne sammenhengen gjelder det kalver i første leveår som nærmer seg ett-års alder. De har gjennomlevd sin første vinter og er ofte meget svake om våren. Av de seks store kalvene (åringene) som er registrert (tabell 4 og 5), er fem med sikkerhet drept om våren. Flere i dem var i meget dårlig kondisjon. Den sjette (nr. 8) er det usikkerhet om. Den kan være drept på våren eller tidlig på sommeren. Registreringene bekrefter den tidligere kunnskapen fra intensivundersøkelsen om at bjørnen mest dreper drektige koller og svake kalver (åringer) om våren. Hvordan det er om sommeren, vet man mye mindre om, men sannsynligvis tar bjørnen en hel del nyfødte kalver. I en fersk studie fra Dalarna i Sverige med høy tetthet av bjørn og moderat tetthet av elg, tok bjørnen ca. 26 prosent av elgkalvene som ble født. De fleste ble tatt i løpet av de første fire ukene i kalvenes liv (Swenson et al. 2001). Under registreringene i Sør- Varanger 1992-2001 er det indisier på fem kalver i første levemåned som er drept av bjørn (tabell 5). I Nedre Pasvik ble det funnet rester av to tvillingkalver som sannsynligvis var drept av bjørn (nr. 12 i tabell 4). En rekke bjørnesportegn og flere observasjoner av bjørn er fra det området hvor kalvene ble funnet. I tre andre tilfeller er det indiser på at en elgku har mistet en eller flere nyfødte kalver. På Vaggetem ble en bjørn observert den 20. juni 1995 mens den jaget etter elgku med nykalv (nr. 6). Episoden ble fotografert. Man så ikke hvordan jakten endte, men den samme elgkua ble i dagene etter flere ganger observert i det samme området, og den var da ikke lenger i følge med kalv. Noen dager tidligere var en lignende episode registrert ved Skogly av feltpersonalet (nr. 5). Bjørnen ble først observert mens den snek seg inn mot et lite skogbelte der en elgku med nykalv opphold seg. Like etter kom kua og kalven løpende med bjørnen hakk i hæl. Observatørene ventet en halv time og fulgte deretter sporløypa med ettersøkshund. Elgkua og kalven hadde flyktet over en rismyr og oppover fastmark ca. en kilometer til et hull i reingjerdet som kua må ha visst om. Søket ble avsluttet og det vites ikke hvordan jakten hadde endt. Sannsynligvis hadde elgene kommet seg unna. I et annet tilfelle kom en elgku og kalv seg unna bjørn ved å legge på svøm over Pasvikelva (nr. 11). I to andre tilfeller er det oppførselen til elgkua som gir indisier om at kalven (eller kalvene) er tatt av bjørn (nr. 20 og 21). Den 10. juni 1997 ble en elgku observert fra bil ved Vaggetem (nr. 20). Kua stod som paralysert og kikket mot et bestemt punkt. Etter en stund så observatørene at det var en bjørn den stirret på. Bjørnen var bare 8-10 m fra elgen. Da bjørnen stakk av, viste elgkua en aggressiv holdning. Samme kveld var kua tilbake og stilte seg i lignende positur på samme sted. Også to dager senere kom den dit og gjorde det samme. Dette ble tolket slik at kalven var tatt av bjørn. Også voksne elgokser er tatt av bjørn. Tre slike er registrert (tabell 5). En hadde brukket en bakfot og haltet rundt på tre bein (nr. 4 i tabell 4). Likevel ble det en hard kamp før elgen ble drept. En annen elg var jaget inn i grensegjerdet mot Finland og drept der (nr. 26). For den tredje er detaljene ikke kjent, men det hadde vært hard kamp før elgoksen hadde havnet i en innsjø (nr. 15). 27