Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar Internasjonalt barne- og ungdomspolitisk program (IBUP) 2009-2012

Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar Internasjonalt barne- og ungdomspolitisk program (IBUP) 2009-2012 Vedtatt på representantskapsmøtet 2009

Innhald INNLEIING...3 Verdigrunnlaget for det internasjonale arbeidet til LNU...3 Hovudprioriteringar for LNU sitt internasjonale barne- og ungdomspolitiske program:...3 TEMAOMRÅDE...4 Arbeid...4 Barn og unge i krig og konflikt...5 Fattigdom og utvikling...6 Helse...8 Mangfald, jamstelling og ikkje-diskriminering...10 Miljø og klima...11 Utdanning...12 Rett til informasjon...13 Side 2

Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU) Innleiing Det internasjonale barne- og ungdomspolitiske programmet (IBUP) til LNU formulerer det politiske grunnlaget for det internasjonale arbeidet til LNU, og er underlagt LNU sin langtidsplan. LNU har alltid funne støtte til arbeidet sitt i internasjonalt godkjente konvensjonar, og arbeider særleg for internasjonal godkjenning og bruk av sentrale menneskerettsdokument som Verdserklæringa, den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FN-konvensjonen om barnerettane (Barnekonvensjonen). Barnekonvensjonen og dei to tilleggsprotokollane er dokument som skal sikre at dei landa som ratifiserer konvensjonen, gjev barn og ungdom dei rettane dei har etter dei 42 artiklane. Barnekonvensjonen slår fast at barn har krav på og behov for eigne rettar. Barnekonvensjonen gjev barn rett til reell medverknad og innverknad over eige liv. Verdigrunnlaget for det internasjonale arbeidet til LNU Det internasjonale arbeidet til LNU byggjer på dei grunnleggjande verdiane LNU har: frivilligheit og engasjement, medverknad og demokratibygging og mangfald og solidaritet. Barnet har rett til å seie meininga si i alt som kjem det ved, og barnet sine meiningar skal det leggjast vekt på Bærekraftige organisasjonar som eksisterer saman i eit FNs barnekonvensjon art. 12 sivilt samfunn er, avgjerande for demokratisk utvikling. Demokratibygging er ein føresetnad for økonomisk og sosial utvikling, og dermed det overordna målet for det internasjonale arbeidet i LNU. Barne- og ungdomsorganisasjonane er ein av dei viktigaste arenaane for å lære demokratiske spelereglar, konflikthandtering og samarbeid. LNU vil bidra til at barne- og ungdomsorganisasjonane vert ein viktig og synleg arena for medverknad og ein akseptert kanal for barn og unge sine interesser i politiske prosessar nasjonalt og internasjonalt. Barne- og ungdomsorganisasjonane skal byggje verksemda si på mangfald og solidaritet. Dette gjev seg uttrykk i arbeidet for å inkludere alle barn og unge i organisasjonsfellesskapet, og arbeidet med å fremje forståing mellom barn og ungdom i Noreg og i andre land. LNU tek difor avstand frå alle former for negativ diskriminering på grunnlag av etnisitet, kjøn, funksjonsevne, seksuell orientering, økonomisk og sosial bakgrunn eller religions- og livssyn. Målet for LNU er likeverdig samarbeid mellom barne- og ungdomsorganisasjonane i Noreg og organisasjonar i andre land som leiar til gjensidig læring, organisasjonsutvikling og demokratibygging. Hovudprioriteringar for LNU sitt internasjonale barne- og ungdomspolitiske program: Barn og ungdom har rett til å seie meininga si i alt som kjem dei ved, og deira meiningar skal det leggjast vekt på (Artikkel 12 Barnekonvensjonen). Ein viktig del av LNU sitt internasjonale samarbeid og arbeid med internasjonale spørsmål er å sikre at barn og ungdom får ein reell rett til å bli høyrt og medverke i saker som gjeld dei. Barn og ungdom har rett til organisasjons- og forsamlingsfridom (Artikkel 15 Barnekonvensjonen). For å sikre eit demokratisk samfunn er organisasjonsfridomen og eit sterkt sivilt samfunn ein føresetnad. Barn og unge rår som oftast ikkje over dei finansielle Internasjonalt barne- og ungdomspolitisk program 2009-2012 side 3

ressursane som skal til for å drive organisasjonsarbeid. Gjennom alt internasjonalt arbeid må det difor leggast vekt på å styrke barne- og ungdomsorganisasjonar. At alle land ratifiserer FN-konvensjonen om barnerettane (Barnekonvensjonen). At alle land inkorporerer Barnekonvensjonen i det nasjonale lovverket og sikrar rettane barn har. At alle barn og unge skal ha rett til å organisere seg. At formelle krav frå styresmaktene si side ikkje må utformast slik at dei hemmar organisering av barn og unge. Temaområde For å oppnå at barn og ungdom skal få utøve sin rett til å organisere seg, ytre seg, bli høyrd og påverke er det mange område ein må arbeide med. I det internasjonale arbeidet i perioden 2009-2012 har LNU valt å setje fokus på følgjande tema: arbeid; barn og unge i krig og konflikt; fattigdom og utvikling; helse; mangfald, jamstelling og ikkjediskriminering; miljø og klima; utdanning; retten til informasjon. Desse temaa tek opp problem som hindrar barn og unge si deltaking og slik òg hindrar framveksten av eit demokratisk samfunn. Arbeid At barn og unge er i arbeid påverkar framtida deira. For somme gjer arbeidslivet at dei kan realisere sine eigne talent, interesser og kunnskap, mens det for andre kan føre til utnytting, undertrykking og fysiske og psykiske lidingar. Barn og unge er spesielt utsette og sårbare for endringar på arbeidsmarknaden. For å sikre barn og unge ei trygg framtid, må ein òg sikre interessene barn og unge har i arbeidslivet, i tillegg til at dei må ha retten til ikkje å arbeide. Arbeidslivet må ikkje gå utover rettane barn har etter Barnekonvensjonen. Barnet har rett til å verte verna mot økonomisk utnytting i arbeid og mot å utføre arbeid som kan svekkje høve til utdanning eller utvikling. FNs barnekonvensjon art. 32 I mange delar av verda er barn og unge billeg og lett tilgjengeleg arbeidskraft. Over 200 millionar barn har i dag arbeid som kan vere skadeleg for utvikling eller fysisk og psykisk helse 1. At barn arbeider kan ofte vere avgjerande for den økonomiske situasjonen til familien og lokalsamfunna deira. Det vil difor ikkje vere ønskeleg å krevje at ingen barn skal arbeide, men det er sjølvsagt at dei skal ha gode arbeidsvilkår og rettar på arbeidsplassen. Alle skal ha dei same rettane i arbeidslivet upåverka av årsaker som mellom anna kjøn, etnisitet, tru og livssyn, funksjonsevne, seksuell orientering og økonomisk og sosial bakgrunn. Alle barn og ungdomar har rett til utdanning, leik og fritid. Unge er ei utsett gruppe på arbeidsmarknaden, samstundes som dei har gode ressursar. Det bør leggjast til rette for tiltak som sikrar at unge får tilgang på arbeidsmarknaden og får utnytta dei ressursane dei har. Det bør og leggjast til rette for fagopplæring og utvikling av formell kompetanse på arbeidsplassen. I tillegg bør uformell kompetanse leggjast vekt på. 1 ILO, http://www.ilo.org/global/themes/child_labour/lang--en/index.htm Side 4

Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU) At ingen under 18 år skal ha arbeid som går ut over skulegangen til barnet eller er fysisk eller psykisk skadeleg. At arbeidslivet er ope for alle. Ingen skal ekskluderast på grunnlag av kjøn, etnisitet, tru, livssyn, funksjonsevne, seksuell orientering, økonomisk og sosial bakgrunn eller andre årsaker. At unge i arbeid får høve til opplæring og kompetanseutvikling. At barn og unge vert sikra eit godt arbeidsmiljø. Barn og unge i krig og konflikt Hundretusenar av menn, kvinner og barn vert drepne i samband med konfliktar verda over 2. Barn og ungdom skal aldri vere eit mål, og skal vernast mot krigføring så langt som råd. Likevel er barn og ungdom uskuldige offer for krig og valdelege konfliktar, og dei er ofte dei som vert hardast råka. Barn skal under ingen omstende ta del i krigføring. Med nye typar våpen som er lettare og enklare har terskelen for å utruste barn med våpen blitt lågare. I tillegg ser vi ein auka lovleg og ulovleg handel på tvers av landegrensene, som spreier handvåpen til land i konflikt. Ukontrollert spreiing av handvåpen aukar faren for vald og kriminalitet, og er eit hinder for utvikling i Sør. I konfliktområde bidreg tilgang på handvåpen og tilhøyrande ammunisjon til konflikteskalering, forlenging og intensivering av krigføring og kriminalitet. Til kvar tid er over 300 000 barnesoldatar aktive deltakarar i væpna kampar i omlag 30 konfliktar verda over 3. Mange av barna vert bortførde av militære eller paramilitære grupperingar. Ofte har dei sjølv vore vitne til eller offer for mishandling og krigføring. Barn i væpna styrker vert òg ofte manipulert til å gjennomføre dei mest hjartelause brotsverk mot andre. Dokumentasjon frå fleire konfliktar syner at klasebomber rammar barn uproporsjonalt mykje. I konflikt etter konflikt har den sivile kostnaden ved bruk av klasebomber vore alt for høg. Klasebomber sin karakteristika og bruk gjev grunn til alvorleg bekymring i forhold til internasjonal humanitær rettsregel om at det skal skiljast mellom stridande og sivile, og forbod mot angrep som rammar tilfeldig. Den langsiktige konsekvensen av klasebomber er openbar i land som framleis slit med ueksploderte småbomber som ligg att etter bruk av klasebomber. Norske myndigheiter har jobba med å få på plass ein konvensjon som forbyr bruk, produksjon, lagring og distribusjon av klasebomber. Framleis har mange land ikkje signert og ratifisert konvensjonen. 19. juni 2008 vedtok eit samrøystes Tryggingsråd i FN Resolusjon 1820 om seksualisert krigsvold. Med denne resolusjonen stadfester FN at seksualisert krigsvold er eit trugsmål mot internasjonal fred og tryggleik, og ikkje utelukkande eit humanitært problem. Barn og ungdom utgjer ein stor del av menneska i flyktningleirane i verda. I 2007 rapporterte FNs Høgkommissær for flyktningar om 31,5 millionar på flukt anten i eksil eller i eige land 4. Halvparten av desse er barn. Det er viktig med eit særleg fokus på Barn som søkjer flyktningstatus eller som vert sett på som flyktningar, skal få nødvendig vern og humanitær hjelp. Staten skal i samarbeid med internasjonale organ hjelpe eit barn som er åleine til å verte sameina att med foreldra sine. FNs barnekonvensjon art. 22 2 http://www.humansecurityreport.info/index.php?option=content&task=view&id=28&itemid=63 3 http://www.unicef.org/emerg/files/childsoldiers.pdf 4 http://www.unhcr.org/cgi-bin/texis/vtx/home/opendoc.pdf?id=4981c4812&tbl=statistics Internasjonalt barne- og ungdomspolitisk program 2009-2012 side 5

integrering av unge som er offer for væpna konflikt. Det er viktig at dette temaet får merksemd både i landa som gjev asyl og i opphavslandet. Førebels opphaldsløyve skal ikkje gje grunn til å underminere retten barn og ungdom har til utdanning, arbeid og inkludering i samfunnet. I ei globalisert verd er barn og unge med ulik bakgrunn, kultur og livssynstilhørigheit ein ressurs for eit samfunn, ikkje ein byrde. Som ein følgje av artikkel 2 i Barnekonvensjonen som stadfester ikkje-diskrimineringsprinsippet, må einslige mindreårige asylsøkarar bli gjeve dei same rettane og den same oppfølginga som foreldrelause barn i det landet der dei søkjer asyl. I eit samfunn som har vore råka av konflikt, er det viktig at alle lag av samfunnet får ta del i oppbygginga av landet. Nesten halvparten av verdas befolkning er under 25 år. For å sikre ein bærekraftig framtid er denne gruppa ein sentral føresetnad, og ei gruppe som må inkluderast i post-konflikt arbeid. Kvinner si rolle i fredsarbeid vert sikra gjennom Tryggingsrådsresolusjon 1325, rolla barn og ungdom spelar i fredsarbeid bør få liknande merksemd. At alle land skriv under på tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen om barn i væpna konfliktar. At prinsippa i FNs flyktningkonvensjon vert ivaretatt av nasjonal lovgiving og praksis, med særskild merksemd på barn og ungdom sin situasjon. At medlemslanda i FN arbeider aktivt og har tiltak for å reintegrere barnesoldatar i samfunnet. At alle land er med å sikre ein internasjonalt bindande avtale for å kontrollere handelen av handvåpen og lette våpen, som inkluderer sluttbrukarerklæring. At det vert retta særleg merksemd mot seksuelle overgrep mot unge kvinner i konfliktsituasjonar. At unge kvinner aktivt inkluderast i fredsarbeid. At einslege mindreårige asylsøkjarar skal ha dei same rettane til vern som foreldrelause barn i mottakarlandet. At FN inkluderer barn og unge, og deira organisasjonar i fredsarbeid og postkonflikt arbeid gjennom ein eigen resolusjon i Tryggingsrådet. At alle land ratifiserer konvensjonen om klasevåpen. Fattigdom og utvikling Dei 500 rikaste menneska i verden har ein samla inntekt som er større enn inntekta til dei 416 millionar fattigaste 5. Det er enorme forskjellar i levestandard både mellom land og innanfor land. I alle land er det barn og ungdom som er hardast råka av fattigdom. Fattigdom må kjempast mot fordi han er urettferdig. Samstundes Barnet har rett til ein levestandard som er tilstrekkeleg på alle område. FNs barnekonvensjon art. 27 har både rike og fattige interesse av at skilnadene vert mindre. Betre høve for befolkninga i fattige land til å komme seg ut av fattigdomen vil medverke til å skape felles velstand og tryggleik. Global rettferdig utvikling krev ei heilskapeleg tilnærming. Det er slått fast i tusenårsmåla til FN at fattigdom, helse, utdanning, fred, tryggleik, miljø, menneskerettar og demokrati heng nøye saman. Dersom dagens utvikling held fram, vil dei fleste land ikkje nå måla. Ein positiv utvikling vil krevje eit samspel mellom bistand, handel og førebygging av 5 http://hdr.undp.org/en/media/hdr05_summary.pdf Side 6

Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU) konfliktar og handsaming av klimakrisa. Ein heilt grunnleggande føresetnad for ei langsiktig, bærekraftig utvikling er likevel utviklinga av eit sivilt samfunn og at barn og ungdom er aktive deltakarar. Statar har eit særskilt ansvar i demokratibygging og stat til stat-samarbeid er viktig i slike utviklingsprosessar. Samstundes har frivillige organisasjonar ei viktig rolle å spele i samfunnet. Dei skal vere eit korrektiv til staten og marknaden basert på frivilligheit og engasjement. Gjennom å organisere seg kan ein få offentleg gjennomslag for interesser som ikkje har stats- eller marknadsmakt. I tillegg til vaktbikkjefunksjonen er det sivile samfunnet med sine frivillige organisasjonar skular i demokrati. Det gjer at barne- og ungdomsorganisasjonar er svært viktige aktørar i utviklingsprosessen i eit land. Gjennom mobilisering, holdningsskapande arbeid og kapasitetsbyggjande aktivitetar som leiartrening og organisasjonsutvikling er organisasjonane med på å utvikle eit berekraftig sivilt samfunn. I denne samanhengen er det viktig å ikkje gløyme dei politiske partia, og i særleg grad ungdomspartia. Eit demokrati kan ikkje fungere utan ein opposisjon, og det er difor sentralt at retten til fredeleg opposisjon blir verna. I mange land vert den fredelege opposisjonen prøvd undergrave ved at han vert sett i samanheng med terroraksjonar og geriljaverksemd. Denne utviklinga leiar berre til ei svekking av moglegheitene for fredelege løysingar på konfliktane, og gjer det svært vanskeleg å drive ungdomspolitikk. Den store gjeldsbyrda til utviklingslanda er med på å oppretthalde fattigdom og hindre utvikling. All illegitim gjeld, gjeld som til døme er teke opp av illegitime regime, eller teke opp til illegitime formål som kjøp av landminer, må slettast fordi ho er urettferdig. For kvar krone rike land gjev i bistand, betalar utviklingsland fem kroner tilbake i gjeldsnedbetalingar. For mange fattige land må òg den legitime gjeldsbyrda slettast eller reduserast fordi den er med på å oppretthalde fattigdomen. Vilkår for gjeldsslette må vere i samsvar med politiske styresmakter og det sivile samfunnet i landet som står i gjeld. Fordi eit allsidig sivilt samfunn er ein føresetnad for utvikling og demokrati, er det avgjerande at sivile samfunn har innverknad på utviklingsprosessen. Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet har innført krav om at land som ynskjer gjeldsslette må utarbeide et strategidokument for reduksjon av fattigdom (PRSP). Målet er at landa gjennom brei folkeleg deltaking i utarbeidinga av strategien skal auke sin kapasitet til å kjempe mot fattigdom. I dei fleste land har det sivile samfunnet og marginaliserte grupper hatt liten eller ingen innverknad på strategiane. Barn og ungdom har spesielt liten innverknad. Det er difor viktig at alle PRSPer får barn og ungdom som målgruppe og at barnekonvensjonen skal liggje til grunn for alle strategiane. For at dette skal bli ein realitet må FN og dei internasjonale finansinstitusjonane gjennomgå ein reell reform som gjer institusjonane meir demokratiske. Det sivile samfunnet og barn og ungdom må òg ha innverknad på vedtak som vert fatta av internasjonale strukturar og institusjonar i saker som gjeld dei. Ei demokratisk forankring er viktig for at barn og unge, og det sivile samfunnet, får reell påverknad. Både menn og kvinner, gutar og jenter vert utsett for menneskehandel, og fattigdom er ein grunnleggjande årsak til menneske i utviklingsland vert offer for denne typen organisert kriminalitet. Særleg gjeld dette menneske i transittland og i postkonfliktområde. Arbeidsløyse, låge lønningar, diskriminering, vald, patriarkalske sosiale strukturar og manglande sosial støtte er faktorar som gjer menneske som alt er sårbare, vert tvungne inn i menneskehandel. FN vil gjennom Palermoprotokollen førebyggje, nedkjempe og straffe menneskehandel. Verdas byar veks med 200 000 menneske kvar dag Kvar månad busett 5 millionar menneske seg i slumbyar i fattige land verda over. Globalt vil slumbefolkninga vokse med Internasjonalt barne- og ungdomspolitisk program 2009-2012 side 7

27 millionar menneske per år. Byutviklinga skjer av seg sjølv, og den skjer raskt. I dag bur ein av seks i urbane områder i slum. I 2030 vil det vere ein av fire og i 2050 ein av tre. Det har vore alt for lite fokus på urbanisering i det internasjonale utviklingssamarbeidet. Av alle pengane som har blitt gitt til bistand frå 1970 2000 har berre 10 % gått til prosjekt i byar 6. Barn og ungdom utgjer ein stor del av befolkninga i byane, og det må leggjast til rette for at denne gruppa får ta del i ein positiv utvikling av sitt eige liv. At alle barn skal ha rett til ein levestandard som sikrar dei sunn utvikling på alle vis. At organisert ungdomskultur vert eit viktig satsingsområde for utvikling av fattige område. At barn og unge skal ha innverknad på kampen mot fattigdom i sine heimland. At barn og unge skal ha innverknad på vedtak som vert fatta av internasjonale strukturar og institusjonar i saker som gjeld dei og deira utvikling. At internasjonal handel skjer med reglar og på premisser som ikkje favoriserer rike land. At alle OECD-land må gje 1% av brutto nasjonalinntekt (BNI) i bistand, og at krav om kvalitet i bistandsarbeidet styrkast. At gjeld ikkje skal stå i vegen for utvikling. All illegitim gjeld må slettast. At barn og unge får delta og medverke i både planlegging og gjennomføring av utviklingsarbeid. At alle land må ratifisere og følgje opp FN sin protokoll, Palermoprotokollen, for å førebygge, kjempe i mot og straffe handel med menneske. At barn og unge i urbane strøk vert inkludert i utviklingsprosessar og får høve til å sikre si eiga framtid. At Noreg må stille krav om reform av styringsstruktur i Verdensbanken og IMF og vilkår som vert stilt når det vert løyva lån. Helse 2 millionar personar døydde av aids-relaterte sjukdomar i 2007, medan 2,7 millionar vart smitta i same år 7. Kvart år døyr 1,7 millionar menneske på grunn av tuberkulose 8 og 880 000 døyr av malaria 9. Det dei aller fleste av dei døde har til felles, er at dei var fattige. Barnet har rett til å få den best moglege medisinske behandling og hjelp til å kome seg etter sjukdom. Staten skal arbeide for å redusere spebarnsdød og barnedød. Staten skal også arbeide for å avskaffe helsefarlege tradisjonar, samarbeide med andre land og særleg ta omsyn til utviklingslanda sine behov. Barn og ungdom vert dei største taparane når eit samfunn rammast av hiv og aids. Ettersom det er foreldregenerasjonen som i størst grad døyr av aidsrelaterte sjukdomar, vert barn og ungdom tvungne til å tre inn i rolla som forsørgjar, først for foreldra medan dei er sjuke, deretter for yngre søsken etter at foreldra er døde. Barn og ungdom må difor ofte slutte på skulen for FNs barnekonvensjon art. 24 å arbeide. Fordi utdanning er eit av dei viktigaste virkemidlane for å hindre vidare spreiing av hiv og aids, er dette særs urovekkande. Forsking viser at risikoen for hivsmitte blant menn som har sex med menn er mykje 6 http://www.unhabitat.org/pmss/getpage.asp?page=bookview&book=2562 7 2008 Report on the global AIDS epidemic, UNAIDS 8 WHO Report 2008 Global tuberculosis control - surveillance, planning, financing. 9 WHO, http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs094/en/index.html Side 8

Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU) høgare enn i den generelle befolkninga 10. Samstundes er det mange land som kriminaliserer homofili. Kriminaliseringa gjer at færre tør teste seg, og at ei gruppe i samfunnet fell utanfor arbeidet med hiv og aids. Diskriminerande lovverk og sosialt stigma vert slik eit direkte hinder for førebyggjande arbeid mot hiv og aids. Manglande kartlegging av problemet gjer det òg vanskeleg å finne gode løysningar i kampen mot pandemien. Involvering av ungdomsorganisasjonar i Afrika har ført til betre og meir effektive metodar for å auke medvitet rundt hiv og aids, òg blant barn og ungdom. At barn og ungdom får delta i arbeidet er heilt avgjerande for å endre seksuell åtferd, som igjen vil føre til redusert risiko for å bli smitta av hiv og aids. Òg i kampen mot andre sjukdomar er det viktig at barn og ungdom sine eigne organisasjonar vert sikra retten til å delta og medverke i avgjersleprosessar. 9,2 millionar menneske får kvart år tuberkulose; den største auka ser ein i Afrika sør for Sahara 11. I Aust-Europa har tuberkulose som er motstandsdyktig mot medisinar blitt eit stort problem. På verdsbasis vert 247 millionar menneske kvart år ramma av malaria, 59 % av tilfella er i Afrika kor malaria er ein av dei vanlegaste dødsårsakene. Over 80% av menneska som døyr av malaria er barn i Afrika sør for Sahara, og ingen annan sjukdom er så nært knytt til fattigdom 12. På grunn av fattigdom døyr hundre-tusenar av barn av sjukdomar det finst vaksine og medisin mot, men som dei ikkje har tilgang til. Mangelen på tilgang til vaksiner og medisinar skyldast mellom anna patenter på medisinar som gjer at prisen vert unaturleg høg og produksjon av billege kopimedisinar ulovlig. Mangel på medisin og helsepersonell er ein annan stor årsak til at menneske døyr. Mangelen på helsepersonell skyldast mellom anna hjerneflukt til rike land som følgje av at rike land aktivt rekrutterer helsepersonell frå utviklingsland framfor å utdanne eige helsepersonell. Barn og unge skal ha rett til sjølv å bestemme over eigen kropp og helse. Omgrepet helse inkluderar både psykisk og fysisk helse. Utvikling av eigen seksualitet er ein viktig del av det å vakse opp. Fattigdom og andre sosiale omstende gjer i mange tilfelle at barn og unge vert utnytta seksuelt, blant anna gjennom barnepornografi. Jenter har ein større risiko når det gjeld å bli utsett for seksuelle overgrep, og i somme samfunn tyr ein òg til kjønnslemlesting for å kontrollere seksualiteten til jenter. Kjønnslemlesting trugar jenter si helse og seksualitet, og er i yttarste konsekvens fatalt. Alle barn og ungdomar har rett til ikkje å bli utsett for seksuelle overgrep og til ikkje å bli diskriminert på grunnlag av seksuell orientering. Verdens Helseorganisasjon kalkulerar med at alkoholen sin totale byrde i verda er verre enn tobakk. Alkohol utgjer den femte største risikofaktoren for dårleg helse i verda, og alkoholforbruket aukar i utviklingsland. Kvart år døyr 1,8 millionar på grunn av alkohol, i tillegg vert 58,3 millionar menneske ramma av død og skader som følgje av alkohol 13. Alkoholbruk aukar samtidig som velstanden og utviklinga aukar. At barn og unge opp til 18 år skal ha tilgang til gratis helseteneste og vaksiner, samt tilgang på medisinar og hjelpemidlar som sikrar ei god helse. 10 2008 Report on the global AIDS epidemic, UNAIDS 11 WHO Report 2008 Global tuberculosis control - surveillance, planning, financing. 12 World Health Organization, World Malaria Report, 2005 13 World Health Organization, www.who.int/substance_abuse/facts/alcohol/en/index.html Internasjonalt barne- og ungdomspolitisk program 2009-2012 side 9

Menneskerettar og rett til medisinar må settast over patentrettigheiter. At barn og unge sjølv får delta, vert høyrd og får påverke arbeidet med hiv og aids. At alle unge får tilstrekkelig seksualhelseundervisning i det formelle utdanningssystemet, dette inneber ei heilskapleg tilnærming til hiv og aids, og seksuelle og reproduktive rettar. At ein nyttar uformell utdanning, formell utdanning og barne- og ungdomsorganisasjonar for å styrke ungt leiarskap og byggje opp kompetanse på hiv og aids. At det globale vaksineprogrammet (GAVI) må styrkast slik at ingen barn døyr av sjukdomar det finst vaksine mot. At alle land arbeider aktivt for å få slutt på kjønnslemlesting av kvinner. At ingen land kriminaliserer menneske på grunn av seksuell orientering, og at det vert arbeida for å bryte ned stigma knytt til hiv og aids. At produksjon, omsetning, bruk og oppbevaring av barnepornografi er forbode i alle land. At alle land har seksuell lågalder definert ved lov. At internasjonale alkoholprodusentar stoppar sin marknadsføring ovanfor barn. Mangfald, jamstelling og ikkje-diskriminering Evne til å leve saman i respekt og likeverd er avgjerande for utviklinga av verda og menneskeslekta. Mangfald er viktig for å byggje trygge samfunn som legg til rette for utvikling, skaping og forståing. Etnisitet, kjøn, seksuell orientering, tru og livssyn, funksjonsevne og alder er noko av det som uttrykker mangfaldet blant barn og unge. Samstundes vert mange barn og unge diskriminert nett på grunnlag av desse og andre faktorar verda over. Barnekonvensjonen slår fast prinsippet om ikkje-diskriminering i alle delar av samfunnet. I tillegg til barn har òg kvinner og urfolk eit serleg vern gjennom FNs konvensjonar, som kjem i tillegg til det generelle vernet i Menneskerettskonvensjonen. Ingen skal nektast rettar eller høve eller på annan måte bli behandla negativt av nokon årsak, som mellom anna etnisitet, kjøn, seksuell orientering, tru og livssyn, funksjonsevne, alder eller sosial og økonomisk bakgrunn. Somme grupper er spesielt utsette og treng eit særleg vern frå vald, forfølging eller annan undertrykking. LNU skal jobbe for at alle som treng eit slikt minoritetsvern, får det. Barne- og ungdomsorganisasjonar bør nyttast aktivt for å skape dialog og for å setje fokus på problema diskriminering fører med seg, samt til å synleggjere fordelane ved eit breitt mangfald i organisasjonslivet og elles i samfunnet. Dette gjeld òg for dei organisasjonane LNU samarbeider med. Rettane i konvensjonen gjeld for alle barn utan forskjellsbehandling og utan omsyn til barnet og foreldras rase, farge, kjønn, språk, religion, opphav, eigedom, funksjonshemming eller oppfatningar. Staten skal sørgje for at ingen vert diskriminert. FNs barnekonvensjon art. 2 Dei aller fleste barn og unge i verda har, og veks opp med, ei tru. Samarbeid og støtte til forsoningsarbeid med religiøse organisasjonar og trussamfunn i utviklingsland vil kunne gje kontakt og inngang til arenaer ein elles ikkje når. Dette vil kunne gje viktige bidrag til å kunne snakke og møtast på tvers av livssyn. Kvar einskild må få velje sitt eige livssyn på fritt grunnlag, samt få utøve trua si både privat og offentleg. Side 10

Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU) At ingen vert behandla negativt på noko grunnlag som etnisitet, kjøn, seksuell orientering, tru og livssyn, funksjonsevne, diagnose, alder eller sosial og økonomisk bakgrunn, og at alle skal få reelt høve til å delta i samfunnet. At LNU sine samarbeidsorganisasjonar skal vere trygge, opne arenaer utan nokon form for diskriminering. At grupper som treng særleg vern frå undertrykking, får det anten i heimlandet eller i andre land. At dei negative følgjene av diskriminering, særleg av kvinner, urfolk og andre sosialt marginaliserte grupper, vert synleggjort og aktivt motarbeida. At einskildstatar og internasjonale institusjonar arbeider for å fremje mangfald og motarbeide framandfrykt, diskriminering og ekskludering. Miljø og klima Naturen er grunnlaget for alt liv på jorda. Alle barn og ungdom har rett til å vakse opp i eit miljø utan skadeleg forureining og miljøgifter, og med høve til ein variert og bærekraftig bruk av naturen. Ein bærekraftig miljøpolitikk er avgjerande for å redusere fattigdom, for å unngå væpna konfliktar og for å oppretthalde økonomisk og kulturell velstand. Naturressursar må forvaltast slik at behova framtidige generasjonar har, ikkje vert sette på spel. Klimaendringar og ein forsterka drivhuseffekt er dei mest alvorlege miljøproblema verda står ovanfor. Slike utfordringar kan berre løysast gjennom forpliktande internasjonale avtalar. Klimaendringane rammar fattige land hardast, medan utsleppa hovudsakleg skjer i rike land. Mange land i Sør opplever konsekvensane av klimaendringane og den globale oppvarminga i svært sterk grad. Endringar i nedbørsmengder og temperaturar gjer matproduksjon vanskeleg. Flom og ekstremvêr gjer menneske heimlause og øydelegg livsnødvendig infrastruktur. Tropiske sjukdomar spreiar seg til nye område, og enno færre får tilgang til reint drikkevatn. Desse endringane gjev ekstreme kostnader for land og menneske som er fattige frå før. Klimaendringane råkar hardast i land som ofte har minst pengar og er mest utsett for flom, tørke, sjukdom og hungersnød frå før av, klimaendringane forsterkar difor fattigdomsproblematikken for land i Sør. I følgje FN sitt klimapanel kan klimaendringane føre til ca. 150 millionar nye flyktningar, klimaflyktningar, innan 2050. 14 Fordi klima i framtida først og fremst vil ha mykje å seie for barn og unge er det avgjerande at barn og unge vert høyrd, og er med på å sette premiss for klimapolitikken som vert ført no. Barn og unge og deira organisasjonar kan medverke til haldnings- og avferdsendringar gjennom sine aktivitetar og engasjement. Satsing på ungt leiarskap er avgjerande i kampen mot klimaendringane. At omsyn til barn, ungdom og framtidige generasjonar skal kome først når miljøspørsmål skal vegast opp mot andre omsyn. At barn og unge får delta og set premiss for klimapolitikken. At rike land ikkje skal løyse sine eigne miljøproblem ved å eksportere dei til fattige land. Rike land, som har den største skulda for klimaendringane, må ta eit større ansvar og kutte drastisk i eigne utslepp. 14 FNs klimapanel; IPCC, Forth Assesment Report, WGI, FN 2007. http://www.ipcc.ch/ipccreports/ar4- syr.htm Internasjonalt barne- og ungdomspolitisk program 2009-2012 side 11

At rike land legg til rette for klimatilpassing for land i Sør gjennom teknologioverføring og finansiering. Dette vil mellom anna sikre at menneske ikkje vert drivne på flukt på grunn av klimaendringane. At alle land inngår forpliktande avtalar om kutt av utslepp av klimagassar. Noreg må kjempe for ein internasjonal klimaavtale som effektivt stansar global oppvarming samtidig som den sikrar fattige land rett til utvikling. At det må arbeidast for å opprette ein internasjonal miljødomstol som skal dømme i tvistar mellom land som gjeld miljøspørsmål, og som skal ha oppsyn med oppfølging av forpliktingar i internasjonale miljøavtalar. At klima- og miljøflyktningar vert definert av FN og tilleggjast status og rettar som flyktningar. Utdanning I følgje FN sin organisasjon for utdanning, vitskap og kultur, UNESCO, er det over 100 millionar barn som ikkje går på skule. Dei fleste av dei er jenter. Desse barna risikerer å bli ein del av statistikken som viser at 774 millionar vaksne ikkje kan lese og skrive i dag, to tredjedelar av desse er kvinner. For mange av dei som går på skule er kvaliteten på undervisninga låg, og mindre enn ein tredjedel av elevane i det sørlege Asia og i Afrika sør for Sahara vil kome lengre enn til 5. klasse. Forsking syner at barn treng minst 6 års skulegang for at lese- og skrivedugleiken skal kome på eit grunnleggjande nivå 15. Barnet har rett til utdanning. Staten skal gjere grunnskuleutdanninga gratis og obligatorisk, og gjere ulike former for vidaregåande utdanning tilgjengeleg for alle barn, og setje i verk tiltak for å redusere talet på dei som ikkje fullfører skulegangen. FNs barnekonvensjon art. 28 Utdanning er avgjerande for at barn og ungdom skal kunne tilegne seg kunnskap, og gjev enkeltindividet reiskap til kritisk og sjølvstendig tenking og til ei meiningsfull deltaking i samfunnslivet. Medvit om eigen situasjon, rettar og rolle er ein føresetnad for utvikling og demokrati. Samtidig er utdanning avgjerande for eit samfunn si politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske utvikling. Utdanning er formidling, forvaltning og utvikling av kunnskap. Dette inneber at grunnutdanning, vidaregåande utdanning, høgare utdanning, forsking og uformell utdanning må sjåast i samanheng for å sikre eit godt heilskapleg utdanningssystem. For å sikre eit godt utdanningssystem er det avgjerande at det vert satsa på utdanning av gode lærarar. Staten er ansvarleg for å sikre ei gratis, god og heilskapleg formell utdanning til sine barn og ungdomar. Utdanningssystemet må vere bygd på lokale forhold. For å kunne delta i samfunnet, er det avgjerande at ein kan språket eller språka som vert nytta. Barn og ungdom har rett til opplæring i morsmål, i landets offisielle språk og til opplæring i framandspråk. Det er ei særleg utfordring å sikre at jenter får den same tilgangen til undervisning som gutar. Manglande tilgang på utdanning for jenter er med på å oppretthalde undertrykking og diskriminering basert på kjøn. Barn og ungdom som har ein annan etnisk bakgrunn eller anna religions- og livssyn enn majoriteten av befolkninga vert òg i mange samfunn haldne utanfor utdanningssystemet, eller dei vert tvungne til å praktisere majoritetens 15 UNESCO,http://www.uis.unesco.org/ev.php?URL_ID=6401&URL_DO=DO_TOPIC&URL_SECTION=201 Side 12

Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU) språk og religion. Barn og ungdom sin rett til utdanning skal vere uavhengig av kjønn, etnisitet, språk, tru- og livssyn, seksuell orientering eller funksjonsnedsetjing. At alle barn og unge skal ha lik tilgang til grunnutdanning og høgare utdanning utan omsyn til økonomisk og sosial bakgrunn, etnisitet, religion og livssyn, seksuell orientering, kjøn eller funksjonsnedsetjing. At grunnopplæring og høgare utdanning i alle land skal vere staten sitt ansvar. Utdanninga skal vere gratis, og utdanningssystemet skal vere heilskapleg og kvalitetssikra. At kvart enkelt land skal ha rett til å definere sin eigen utdanningspolitikk så lenge den er i tråd med Barnekonvensjonane. At alle barn skal ha rett til utdanning og opplæring i sitt eige morsmål, i landets offisielle språk og minst eit framandspråk. At elever og studentar skal vere sikra eit reelt elev- eller studentdemokrati der dei blant anna skal ha påverknad på planlegging, gjennomføring og evaluering av utdanninga. At styresmaktene sikrar jenter sin tilgang til utdanning, samt tryggar skulekvardag deira. Rett til informasjon Informasjon er grunnlaget for kunnskap og kommunikasjon. Gode, opne informasjonskanalar og tilgong på ei rekke informasjonskjelder gjev eit breitt kunnskapsgrunnlag og gjer at barn og ungdom får eit reflektert, kritisk, balansert og nyansert bilete av samfunnet kring seg og vert oppøvd til å ta aktiv del i samfunnet dei lever i. Barnet skal ikkje verte utsett for vilkårleg eller ulovleg innblanding i privatlivet sitt, i familien, i heimen eller i korrespondansen sin. Det skal verte verna mot ulovlege åtak mot ære og omdøme. Den globale teknologiske utviklinga gjev høve til FNs barnekonvensjon art. 16 kunnskapsformidling og global kulturell utvikling og demokratibygging utan sidestykke i menneskeleg historie. Men ikkje alle barn og ungdomar kan delta i denne utviklinga på like vilkår. I tidsalderen til informasjonssamfunnet kan gapet mellom fattige og rike land bli spegla i eit digitalt skille 16 mellom dei som har kunnskap om og tilgang til kommunikasjonsverkty og infrastruktur og dei som ikkje har det. Tilgangen på informasjon, kunnskap og høve til å kommunisere uavhengig av geografiske hindringar er i vår tid eit sosialt gode som alle barn og ungdom må få tilgang til uavhengig av levevilkår. Prosjektet One laptop per child 17 er eit viktig skritt i retning av å viske ut det digitale skillet mellom landa i verda, men det er framleis langt att. Fleire slike tiltak må på plass. Frie ytringar i både tale, trykk, kringkasting og i digitale media gjer at barn og ungdom kan kommunisere med kvarandre og utveksle meiningar, idear og ulike forståingar. Slik kan dei sjølve finne løysingar på problem og utfordringar. Det gjev òg eit godt grunnlag for sosialt samspel. Særleg gjeld dette den elektroniske kommunikasjonen. Men kompetansegapet mellom barn og ungdom på ei side og foreldra og representantar frå styresmaktene og samfunnet, særleg i skuleverket, aukar stadig. Mange vaksne er urolege for at barna har fri tilgang til informasjon utan tilstrekkeleg oppsyn. Dei ser på mykje av 16 http://en.wikipedia.org/wiki/digital_divide 17 http://www.unicef.no/page?id=120&key=3691 Internasjonalt barne- og ungdomspolitisk program 2009-2012 side 13

kommunikasjonen som potensielt farleg, sidan han kan setje barn og unge i kontakt med overgriparar. Særleg skulen har difor vorte freista til å nytte overvaking over og kontroll med nettbruken og kommunikasjonen til barn og ungdom som den beste løysinga på desse utfordringane. Overvaking og sensur er døme på uhøvelege og krenkande inngrep i kvardagen til barn og unge. Ein skule i Doncaster i Storbritannia sydde inn radiosendarar i skuleuniformane til barna, slik at rørslene deira kunne følgjast av skulen og foreldra 18. Det er òg teknologisk mogleg å overvake tastetrykk, nettstader som er vitja og e-post som er sendt heime og på skulen. Dette er eit klart brot på artikkelen om barn sitt rett til privatliv slik det er nedfelt i FN-konvensjonen om barnerettane. Det må difor setjast klåre grenser for kor langt foreldre, forskarar og kommersielle interesser kan gå i å hente inn privat informasjon, som ofte rører ved kjensler, tankar og det inste vesenet hjå barn og ungdom. Foreldre og styresmakter må vere gode eksempel for barn og ungdom i deira møte med informasjonssamfunnet, slik at framtidige generasjonar vert lært opp til å ha gode haldningar til sjølvstende og integritet hjå eigne barn. Om barn lærer at overvaking er eit akseptabelt verkemiddel sjølv om problema kan løysast med mindre inngrep, misser dei perspektiv som vil vere viktige for samfunnet når barna vert vaksne og skal spele ei borgarrolle i demokratiet. At alle barn og ungdom skal ha same høve til å kommunisere med kvarandre og få tilgang til fri, ubunden og usensurert kunnskap og informasjon. At alle barn og ungdom fritt skal kunne kommunisere med kvarandre og utfalde seg gjennom alle medium og informasjonskanalar. At alle barn og ungdom skal vernast mot vilkårlige og uhøvelege inngrep i privatlivet. At det skal vere ei absolutt grense for tilgangen foreldre og styresmakter kan ha til dei inste kjenslene og tankane hjå barn og ungdom. At foreldre og skulen må få større kompetanse og kunnskap om kommunikasjonsteknologi og rettane barn har. 18 http://www.theregister.co.uk/2007/10/22/kid_chipping_doncaster_go/ Side 14