B-blad Returadresse: FN-Veteranenes Landsforbund Postboks 1635, Vika 0119 Oslo Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men sendes tilbake til senderen med opplysninger om den nye adresse. Forbundsstyret 2005 President Lorentz Boxaspen Idrettssvingen 2, 6546 Kristiansund Tlf/fax p. 71 58 31 37/71 58 31 37 m. 408 34 501 pahoevik@online.no Visepresident Arve Nilsen Postboks 79, 2240 Magnor m. 408 34 502 p. 0046 57 13 80 45 arve.nilsen@east.no Styremedlem Anne-Kari Andreassen Niels Windsvei 35, 6009 Ålesund m. 41 30 45 24/fax. 70 10 57 03 p. 70 13 82 92 andreassen@portalen.no Styremedlem Per Christian Jacobsen Ånnerudtoppen 30 A, 1383 Asker m. 90 03 40 46 pwagon@start.no Styremedlem Svein Erik Jacobsen Dåpaløkka 3 A, 3231 Sandefjord m. 90 06 82 17/fax 33 45 92 39 p. 33 45 93 15 sveijaco@online.no Styremedlem Einar Johannesen Postboks 457 4303 Sandnes m. 91 67 33 79/p. 51 86 00 21 linda.ormoy@vg.no Styremedlem Marie Elisabeth Sveri Bruraak Gaard 7036 Trondheim m. 95 83 49 81/fax. 73 86 65 53 p. 73 83 77 27/a. 73 86 89 86 marie.elisabeth.sveri@stolav.no Styremedlem Einar Ulleberg Blåklokkeveien 3, 9325 Bardufoss m. 97 04 80 65 eulleberg@mil.no Vara Ola van der Eynden 9710 Indre Billefjord 78 46 31 33 oveynder@start.no Vara Audun Spjell Lagårdveien 21 8012 Bodø p. 91 53 60 22/p. 75 58 02 93 spjaud@start.no Vara Bent Ove Røthe Bjørgaberget 57, 5700 Voss p. 91 15 60 19/p. 56 51 79 62 Vara Maiken Støkket Kanalveien 5 A, 2408 Elverum 62 42 69 79 Vara Jørund Skaali Fauskevåg 9419 Sørvik m. 48 01 58 42/fax. 76 92 58 46 p. 77 01 73 37/a. 76 92 58 42 joerund.skaali@c2i.net Vara Stein A Juul Hyllelia 37 A 4622 Kristiansand
FN-Veteranenes Landsforbund Organ for FN-Veteranenes Landsforbund nr. 2-2005 Forsvarets ansvar, s. 4-5 Normale reaksjoner, s. 10-11 På tomannshånd med Presidenten, s. 12-13 Pågående Internasjonale Operasjoner, s. 16-18 Sjekkliste før landsmøte, s. 25
Fra Presidenten Forut for Landsmøtet Så er det tid for et nytt landsmøte, og vi kan vel alle være enig om en ting, utrolig så hurtig tiden går! Jeg forstår godt at hele forbundet, dvs alle lokalavdelinger og alle medlemmer nå spent venter på årsrapporten om aktiviteten i forbundet siden vi sist så hverandre på Landsmøtet på Hønefoss i 2004. Vi trenger å se nærmere på tingenes tilstand og om hva som ellers har skjedd i forbundet siden siste landsmøte, spesielt med tanke på status både med hensyn til medlemmene, nåværende og kommende, samt aktiviteter og økonomi. siden sist Ny medalje for falne og sårede i strid Det har, som vel de fleste har fått med seg, vært et begivenhetsrikt år med både glede og sorger for forbundet, men det skal jeg få komme tilbake til. Enkelte av de ting som har skjedd i 2004/2005 er jeg redd vi bare må avfinne oss med, mens andre saker ser jeg frem til å diskutere med dere. Uten å foregripe begivenhetenes gang, kan jeg love en god og fyldig årsberetning med en del tunge saker som jeg ser frem til å dele med dere på Landsmøtet. Det er ingen hemmelighet at den største og tyngste saken styret innbyr delegatene til å konsentrere seg om, vil være vår fremtidige økonomi. Etter de til dels store kutt vi har sett og opplevd i bevilgningene over statsbudsjettet, er det et både alvorlig og viktig spørsmål, men det er også lyspunkter. Tross økonomiske kutt, har Stortinget uttalt at det fortsatt er behov for våre tjenester. Da er også en ekstra utfordring for oss alle å diskutere mulige løsninger, ikke bare problemer. Våre aktiviteter har aldri vært mer etterspurt, og de har heller aldri vært større og mer omfattende enn akkurat nå, men høy aktivitet krever økonomi. På grunn av begivenheter andre steder, har publikum, dvs den vanlige borger heller aldri før vært til de grader opptatt av psykiske senskader og postraumatiske lidelser, og hvilken betydning dette har for både enkeltpersoner og familier i hverdagen, og hva som kan gjøres for å begrense eventuelt hindre denne type skader. Kanskje begivenhetene 2. juledag 2004 har åpnet folks øyne for at dette også angår oss. Aktivitet krever også et eller flere aktivitetssentra. Vi har bare bedt om å få beholde et slikt senter. Siden Bæreia ikke ble hva vi hadde håpet, så vil jeg at dere også nå før Landsmøtet skal vite at vi nå har fått en interimsavtale med Kongsvinger Festning som vårt foreløpige fastpunkt frem til man eventuelt finner andre løsninger, og arbeidet fortsetter! Vel møtt til Landsmøtet 2005 Medaljene: Forsvarets medalje for falen og sårede i strid. Foto: Lars Skjegstad/FMS Forsvarets medalje for falne og sårede i strid er besluttet innstiftet fra 1. januar Medaljen er et synlig uttrykk for vår respekt for de soldater befal som blir såret eller drept i strid, sier general Sigurd Frisvold. Det sier seg selv at dette er en medalje som vi håper å dele ut færrest mulig av, sier forsvarssjef Frisvold. Internasjonale operasjoner er en naturlig del av Forsvarets virksomhet og innebærer en operativ risiko. Historien over de siste 40 år viser at norsk personell kan bli involvert i strid under denne type operasjoner. I oktober 2003 delte forsvarssjefen, på vegne av FN, ut Dag Hammarskjölds minnemedalje til pårørende. Det gjaldt for 40 soldater som hadde mistet livet mens de var i tjeneste for FN. Det norske forsvaret har imidlertid ikke tidligere hatt en medalje for personell som har blitt såret eller falt i strid. Klare kriterier for tildeling Forsvarssjefens klare målsetning er at norsk personell skal komme hjem «safe and sound» etter tjeneste i internasjonale operasjoner. Sikkerheten til norsk personell er derfor helt avgjørende i planlegging og gjennomføring av tjenesten. Frank Rosvoll/FMS Lorentz Boxaspen Forsidefoto: Fra UNIFIL, Libanon 1995. Tid for 10 årsjubileum? Kontakt FNVLF v/knut Østbøll, tlf. 23 09 32 49 eller mob. 91 17 63 51. 2 2-2005 Sjekkposten
KOMMENTAREN Vår organisasjon er mer enn bare forbundet. Organisasjonen er deg og alle de andre som er medlemmer, enten du har utført tjenesten med blå eller med grønn beret! Heller ikke skal vi glemme alle dem som ikke har tjenestegjort, de gjør også en innsats. AV ARVE NILSEN VISEPRESIDENT/FNVLF Arve Nilsen Visepresident/FNVLF Mer enn bare forbundet FNVLF som forbund er hva du som medlem gjør det til! Det snakkes om at forbundet må vise styrke? Vi er akkurat så sterke som dere gjør oss, og foruten deres støtte er vi ingen ting! Det er gjennom landsmøtet, med representasjon av lokalforeningene vi får de føringer som forbundsstyret i samarbeid med sekretariatet skal arbeide etter. Hvis dere er sterke og klare, så er vi også sterke og klare. Som presidenten tidligere har påpekt i sin spalte så er arbeidsoppgavene mange! Ikke alle oppgaver vil være av interesse for alle, men noe vil det alltid være som opptar nettopp deg. Jeg ser med glede at dette ofte kommer til uttrykk nettopp i denne spalte. Det er viktig at man kommenterer og tar opp ting som man er opptatt av, derfor er denne spalten viktig. I Sjekkposten er det i hver utgivelse en liste over lokalforeningene, 19 av disse har NATO med i navnet, 23 kun FN og i lokalforening med et vidt favnende navn. Hvorfor er det slik når det nesten på hvert eneste landsmøte blir tatt opp spørsmålet om navneendring? Håvard Walla stilte spørsmål om navnet i kommentaren i nr 6 for 2004. Til det kan jeg bare svare følgende; Det er et tankekors at fra de samme lokalforeninger som bruker Nato i navnet blir det stemt i mot endring! Hvorfor lar seg stå åpent, for jeg håper jeg ikke har rett svar. Landsmøtet 2004 påla forbundsstyret en del klare oppgaver. Protokollene fra styremøtene viser at dette blir tatt alvorlig. Flere arbeidsgruppe arbeider iherdig, og kommer med forslag til endringer, men ingen endring for endringens skyld. Styret arbeider ikke med dette alene; Medlemsmassen vår består av mange svært oppegående folk som har sagt seg villige til å benytte sin tid og sine kunnskaper for å se på hvor vi står, og hvor vi bør gå! Tre organisasjonskurs er gjennomført i løpet av 2004 og rapporten fra kurset i Alta påpeker nødvendigheten av å bli synlig, ha tilbud til alle aldersgrupper. Miljø og klare visjoner for fremtiden har vi i styret merket oss og vi tar det alvorlig. Samfunnet rundt oss endres raskt, og derfor har vi også utvalg som ser på våre vedtekter, navnevalg og fremtidsplaner. Kameratstøtte er og vil fortsatt være en viktig del av vår arbeidsinnsats, selv om dette ikke gir den største publisiteten utad. Forbundet ser også klart ønsket om en statusheving av våre veteraner. Dette både ved fortrinnsrett for videregående utdanning og med hensyn til plass i helsekøen. En veteranlov kommer forhåpentlig og kanskje blir vi benyttet som høringsorgan. Å endre holdninger er ikke lett, men vår påvirkning øker med medlemstallet, og som vår president har påpekt i sin leder. 43 lokalforeninger er registrert og flere nye er på gang. Dette hadde ikke vært mulig uten medlemmenes innsats. Forbundets arbeidsoppgaver er nedfelt i arbeidsprogrammet, og det forsøker vi å følge etter beste evne og med de midler vi har fått til disposisjon i samarbeid med dere. Aktivitetsplanen for 2004 ble gjennomført med nesten 100%. Orienteringskurs om de nye erstatningsforskriftene fra Forsvarsdepartementet er bl.a. det som er gått ut, men forslaget er jo som tidligere påpekt akkurat vedtatt med virkning fra 1. januar. Når dere syns at ting går for tregt, så husk en ting; Vi i styret bruker også av vår fritid. Vi skal samarbeide, søke bistand og forsøke å få gjennomslag for våre tanker og ideer overfor politikere og departement som har en helt annen agenda enn oss. Det tar tid å få gjennomslag og det er ikke bestandig sikkert at resultatet blir helt som vi ønsker, men det kan være en god start! Det å bygge opp en lokalforening tar også sin tid, og det får vi heller ikke bestandig til å fungere helt som vi ønsker. Samarbeid med naboforeningen er kanskje smart, hva med Hallingdal og Valdres? Det betyr ikke at man skal være redd for å «miste» medlemmer til naboen, men derimot å få ideer til tiltak for å styrke sin egen lokalforening. Kanskje har begge lokalavdelinger tilbud som man kan invitere hverandre med; «Vennskap over grensene» i et nøtteskall! Til hver og en av dere vil jeg si; Takk for at du har valgt å være medlem, og takk for din innsats så langt. FN-Veteranenes Landsforbund Nr. 1-2005 ISSN: 1503-3309 Organ for FN-veteranenes Landsforbund (FNVLF) Postboks 1635, Vika, 0119 Oslo Tlf.: 23 09 38 40 Forbundets høye beskytter: HM Kong Harald V Ansvarlig redaktør: Lars Reiermark President: Lorentz Boxaspen Idrettssvingen 2, 6546 Kristiansund p.71 58 31 37/m.90 64 40 52 fax 71 58 40 46 pahoevik@online.no Informasjonssjef: Lars Reiermark, tlf. 23 09 35 54 Leder kameratstøtte: Knut Østbøll Tlf. 91 17 63 51 E-mail: e-kostboll@mil.no Forbundssekretær: Berit Magnussen tlf. 23 09 35 49 e-bemagnussen@mil.no Ansvarlig utgiver: FN-Veteranenes Landsforbund Bygn. 22 Akershus Oslo-Mil/Akershus 0015, Oslo Tlf. 23 09 35 54, faks 23 09 37 77 Trykk: Aktietrykkeriet a.s, Fetsund Sjekkposten er et upolitisk sivilt/militært fagblad for alt norsk personell i internasjonal tjeneste for FN, NATO, EU og/- eller i internasjonale, humanitære organisasjoner. Opplag: 8.000 Se forbundets hjemmesider: www.fnvlf.no Web-master: Gunnar Orloff E-mail: g.orloff@adsl.no Husk å melde adresseforandring til FNVLF telefon 23 09 38 40 eller faks 23 09 37 77. E-post: e-bemagnussen@mil.no Sjekkposten 2-2005 3
Forsvaret og den Nettverksgruppen er avventende Vi har poengtert at vi ser på tiltaka som positive, men etter mange års erfaring med dårleg oppfølging er vi naturleg nok avventande, sier Liv M. Stenbakk Krognes, Nettverk for pårørende. Nettverksgruppen for pårørende til NATO- og FN-Veteraner har som kjent latt forbundet få adgang tilbrevvekslingen med Forsvarsdepartementet etter gruppens åpne brev til forsvarsministeren den 10. oktober 2004 og departementets svar av 25. november 2004 ved statssekretæren. Vi har tidligere gjengitt Nettverkgruppens åpne brev til forsvarsministeren. I dette intervjuet utdyper gruppens leder, Liv M. Stenbakk Krognes nærmere gruppens innstilling etter departementets svar med opplysninger om de tiltak som er iverksatt for bedre å kunne ivareta veteranenes tarv. Liv M Stenbakk Krognes i samtale med Lars Reiermark La oss gå rett på sak og spørre; For den som ikke i detaljer har fulgt med i gruppens brevveksel med Forsvarsdepartementet, hva er det viktigste dere ønsker å oppnå? Spørsmålet er om politikarane er villige til å ta dei politiske og økonomiske vala som må gjerast for dette handlar om mangel på rettstryggleik og oppfølging av soldatar etter fredsbevarande arbeid og deira øydelagde liv. Det er diverre eit stort behov for hjelp som må tilfredstillast dersom veteranane ikkje skal sitte att som den store taparen, og denne hjelpa må sikrast ved lov og etter samfunnets levestandard. Etter vårt syn er det viktig at soldaten er mentalt budd når han/ho går reiser ut i internasjonal teneste. Når Forsvaret ikkje forstår at dei skapar ei uheldig samrøre når del arbeider einsidig for å presentere dei positive sidene ved internasjonal teneste, så skapar det eit falskt inntrykk (Soldatnytt nr. 12, 2004 s. 10 og 11). Slike påstandar er i beste fall tufta på fåkunne og misbruk av både soldaten og hans/hennar pårørande. Behovet for bevisstgjering vert stadfesta i Soldatnytt (nr. 12, 2004 s.4, 5 og 6), der soldatane er svært ukjende med kva for krav som tel for å meistre ein internasjonal teneste. Er dere ikke redd for å ta for hardt i når dere jo rent faktisk hevder at informasjonen til det personell som sendes ut fortsatt ikke er god nok; Forsvaret sier det motsatte. Pårørandegruppa er ikkje ute etter skremselspropaganda, men at soldaten og det norske samfunn har krav på at soldaten og hans/hennar pårørande får realistisk informasjon! Dere har tidligere hevdet at manglende opplysninger gjør det vanskelig for personellet å bevise hva som faktisk har skjedd, snakker vi nå om manglende rulledata? I det opne brevet vårt til Forsvarsministeren viste vi mellom anna til Somalia misjonen, der 60 % av soldatane ikkje hadde fått tenesta påført på rullebladet eller at den var registrert elektronisk. Endå verre var det med NORMEDU- NIT/UNIKOM i Irak i 1991-93. Det eksisterte verken papirlister eller nokon form for elektronisk registrering før nokre pensjonistar gjorde denne jobben for FOKIV Når Forsvarsdepartementet no har tatt opp igjen arbeidet, er det vanskeleg å la oss overbevise om at dette blir tilfredstillande løyst. Våre erfaringar er så dårlege, at det skal meir til for å bygge opp eit tillitsforhold som er gått tapt. Vi rettar difor ei sterk oppmoding til statssekretæren om hove til å oppnemne vår representant, som skal del i arbeidet, og som er vår representant i styringsgruppa! I registreringssamanheng har Vernepliktsverket (VPV) operert med eit omgrep som dei kallar «godt nok», det vil seie at ein aksepterer at ikkje alle har tenesta registret. Dette er ei haldning som vi tar skarp avstand i frå og som svekkjer truverde til VPV. Pårørandegruppa ber statssekretæren om ei haldningsendring. Rent konkret, hva krever dere? Vi vil presisere at det må kome fram av dokumenta, kvar soldaten har tenestegjort, misjonen, tidspunktet, kven som var troppssjef, kompanisjef og ulike episodar. Dermed har ein større sjanse for å løyse problem som kan dukke opp i ettertid og skaffe vitne. Det er eit krav frå Pårørandegruppa, at all førebuing, oppfølging under og etter tenesta vert sett i ei samanheng, og at soldaten får behandling på ein systematisk og langsiktig måte. Her har Forsvaret et svært stort forbetringspotensiale! Men, er det ikke noe som etter gruppens mening er bra? Departementet snakker om etablering av et nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress, hva med det? Dette er bra! Vi ber om informasjon om kva for departement som er med på denne etableringa, og meir konkret om senteret. Diverre er ikkje vald og traumatisk stress ukjende problemstillingar. Pårørandegruppa er av den oppfatning at etter meir enn 50 års erfaring med fredsbevarande teneste, så er det på høg tid at dette no vert prioritert. Vi har mange dome: Kva med veteranen som gjorde teneste i UNIFIL, som no står fram og viser til 24 4 2-2005 Sjekkposten
nye generasjon veteraner år i rushelvete og kva gjere dette med hans pårørande? Kva med veteranen som sliter psykisk etter teneste og kva med den unge mora og borna? Ho fortel at det siste året har vore eit mareritt. Då ho korn heim frå klinikken med babyen, har ho avverga fleire sjølvmordsforsøk, der ambulanse og politi rakk fram i siste liten. Etter vårt syn er det viktig med ein heilskapstenking rundt soldaten/veteranen og del pårørande. Det er mykje som har gått tapt, men noko må kunne gjenskapast! Det er jo også andre positive ting på gang, hva med etableringen av nasjonalt militærmedisinsk poliklinikk? Sjekkposten brakte en fyldig omtale av saken i nr 1 i januar/februar; Er ikke det en god nyhet at man nå får en slik institusjon? Dette er svært viktig tiltak. Vi ber også her om meir konkret informasjon. Når vi les om motstanden innad i Forsvaret (Stavanger Aftenblad 21.11.04) som poliklinikken møtte ved etableringa, og vi veit at oppdateringa av rulleblada vart stoppa i 2003, så far vi ikkje inntrykk av at «Forsvarets viktigaste ressurs soldaten» har høg prioritet i eigne rekker. At det i ulike samanhengar vert vist til knappe ressursar, så er det sikkert korrekt, men det er i tillegg snakk om prioriteringar. Når Forsvaret tar seg råd til å bruke mange millionar til å betale eigne pensjonistar for arbeidet med fjerning av Forsvarets overskotsmateriell, så gjev det ikkje grunn til å tru at haldningane i Forsvaret er særleg høgverdige. Norge er jo som kjent et langstrakt land og det er ikke bestandig like lett å komme til spesialist, psykolog eller, psykiater, dyrt er det også blitt. Dere har jo tidligere pekt på hvor viktig det er at økonomi ikke skal være noen hindring når veteranere må reise for å få hjelp, er dette nå brakt i orden? Nei og det er viktig å få til ei ordning med at veteranane får dekka reise og opphaldutgifier når dei skal til konsultasjon på poliklinikken, enten gjennom Forsvaret eller over Folketrygda. Vi ber statssekretæren ta dette opp med dei rette instansar. Hva med det ett-årige prøveprosjektet som FD nå bebuder på helsesiden i form av et sivilt/militært samarbeid i et landsdekkende nettverk, er dette nå brakt i orden? Vi går ut i frå at Forsvarets sanitet er ei viktig brikke i dette arbeidet. Vi er svært uroa for bemanninga i Forsvarets sanitet, og stiller spørsmål om fagfolka kan karakteriserast som «hobbyfagfolk / hobbyoffiserar», då vi har inntrykk av at det dreier seg om deltidstillingar. Vi krev at det er fulltids stillingar, det gir størst sjanse for eit topp motivert personell. Hva har du å si til departementets opplysninger om at man nå arbeider med å opprette et digitalt helsearkiv, det såkalte prosjekt SANDOK? Det er positivt at ein arbeider med eit betre kommunikasjonsnettverk (SAND- OK). Regelen er at ein IKKJE skal skilje personell, dvs pasienten frå dokumenta. I dag har vi inntrykk av at ein splittar opplysningane og fordeler dei slik at det i ettertid er vanskeleg å finne tilbake til all informasjon. Det skulle vere sjølvsagt at helsekortet vert oversendt til fastlegen (jfr. vårt høyringsinnspel). I tillegg bør det inngå fast helsesjekk etter avslutta teneste hos soldaten sin fastlege. Siden gruppen første gang skrev til Forsvarsministeren har vi fått forskrift til økonomisk kompensasjon for psykiske senskader som trådte i kraft med virkning fra 1. januar i år; Hva syns du om det? Etter pårørandegruppa si meining, er ordninga ei stor skam! Personellet som tidlegare datt utanfor eksisterande ordningar skal riktignok no få erstatning, men takstane som blir tilbydde er altfor lave. Tilbodet er på kr. 352.000, for 100% erstatning, eller med andre ord ei årslønn for eit totalt øydelagt liv! Ekspert på erstatningsrett, advokat Carl Gunnar Sandvold uttala til Stavanger Aftenblad (27.11.04), at når ein er erklært 100% medisinsk invalid då er ein på institusjon! Tidlegare utbetalingar, som til dømes yrkesskadeerstatningar, blir trekt i frå, og det blir då svært lite å hente. Maksimal invaliditet av diagnosen posttraumatisk stress disorder (PTSD) er 54%. Utbetalinga skjer dersom vedkomande maktar/klarer å skaffe seg dokumentasjon på at den skade vedkomande har i dag skuldast tenesta ute. Slik Forsvaret fungerar i dag, er det svært ressurskrevjande å nå fram! Vi som pårørande protesterar mot denne behandlinga, samtidig som at vi nektar å vere skadelidande for politikaranes vedtak det ansvaret må dei ta sjølve! La oss til slutt snakke litt om den økonomiske støtte veteranene får over Statsbudsjettet. Dere gikk inn for full støtte til FN-Veteranenes Landsforbund; Har dere spurt statssekretæren hvorledes man ser på det og hvorfor man kuttet i bevilgningene? Det går kanskje også an å spørre hvordan gruppen ser på det kutt vi har måttet ta? Ja, i brevet fra statssekretæren kjem det fram at det er gjeve eit bidrag på 4.2 millionar til forbundet og FD viser til at; «Departementet er vel kjent med det viktige arbeidet landsforbundet gjer for veteranane våre». Konkret betyr det at sjølv med fråtrekk av ytingane for Bæreia med 1,5 mill frå totalt 7,5 mill, for 2004, så landar vi på 6 mill som minimum, men forbundet får berre knappe 4,2 mill. Til slutt i brevet vert det konkludert med kor viktig det er å ta vare på veteranane våre, og den støtte som gis som «vesentleg bidrag til styrking av Forsvaret sitt tilbød til FNveteranar». Her er det ikkje snakk om styrking/auking, men ein reduksjon på den økonomiske støtta til arbeidet som FNVLF driv. Pårørandegruppa er svært skuffa for den manglande forståing, og verdsetting av FNVLF sitt viktige arbeid! Hvis du til slutt skulle rette en appell til myndighetene, hva vil du da si? Ingen kan lovfeste eit lukkeleg veterantilvære, men utan konkret avklaring der politikarene og Forsvaret blir konfrontert med systemets overgrep mot dei som står att som taparar, så står vi dårlegare rusta til å inkludere psykiatrien, rusomsorga og kampen mot den allmenne fattigdomen i Noreg. Sjekkposten 2-2005 5
Tilbakeblikk på Første presseoffiser Norbatt I/UNIFIL, 1978 ble løytnant Per Ø. Jevne, mangeårig journalist i Adresseavisen i Trondheim. Som presseoffiser var han også ansvarlig redaktør for den norske feltavisen Blue Beret. Hans tilbakeblikk på Norbatt I er hentet fra hans bok «Farlig Ferd» som kom på Cappelens Forlag allerede samme år. I dagene for påskeuken 1978 lyttet noen hundre nordmenn spent på nyhetssendingene. Det var personell tilsluttet FNs beredskapsstyrke her hjemme som hadde fått signaler på at styrken nå snart ville komme i tjeneste i Midt-Osten, og i FN i New York ble beslutning fattet om å sette inn den norske beredskapsstyrken i Libanon. AV PER Ø. JEVNE LØYTNANT PRESSEOFFISER NORBATT I Onsdag, dagen før Skjærtorsdag, gikk det melding ut til mange av FN-soldater og befal om å melde seg på Onsrud» øyeblikkelig», for å bruke et sivilt uttrykk. Antagelsene om at FNstyrken skulle settes inn i Libanon på kort varsel, var blitt til virkelighet. Innsettingen av Norbatt og de andre norske avdelingene i 1978 var til da den første og eneste gangen den norske beredskapsstyrken ble mobilisert og på særdeles kort tid satt inn i aktiv tjeneste i utlandet. For 698 mann ble det denne våren ingen påskeferie. Onsrud leir var samlingsstedet, og i selve påskeuken ble 1. og 2. fremparti sendt til Beirut med luftforsvarets Hercules-maskiner, med oberstløytnant Vigar Aabrek som bataljonsjef. Fremparti 1 reiste fra Gardermoen den 25. mars, 2. fremparti ankom den 27. mars til Beirut. Den øvrige del av styrken ble etter dette sendt inn til Libanon via Tel Aviv. For de norske soldatene ble møtet med et særdeles urolig område av Libanon en sterk utfordring, både operasjonsmessig og ikke minst rent feltmessig, spesielt når det gjaldt både proviant, boforhold og hygieniske forhold, uten at man skal gå nærmere inn på dette nå. Men at det var en tøff tjeneste nordmennene ble satt inn i denne våren, er hevet over tvil. Den norske FN-bataljonen hadde mange konfrontasjoner med partene i området, men var også med på oppdrag som krevde både mot og dyktighet når de gjaldt å bistå den sivile befolkningen i bataljonens ansvarsområde. Et av oppdragene, som gjaldt en redningsaksjon i et minefelt, var særdeles vanskelig, men ble utført med stor dristighet og dyktighet av en liten gruppe med soldater og befal, samt av et av de norske helikoptrene. Denne aksjonen gjengis her fra boken «Farlig fred», skrevet av presseoffiser og løytnant Per O. Jevne, som selv var med på redningsaksjonen i minefeltet: En dristig aksjon Hassan! Lever Hassan? Gutten som stiller dette spørsmålet sitter i grøftekanten ved siden av en av våre ambulanser og stirrer på de norske soldatene, som kommer bærende med to bårer. På bårene ligger to lerretsposer, og inne i posene restene av to mennesker som for en time siden var driftige libanesiske bønder. Gutten, omkring 18 år, klarer nesten ikke å holde tårene tilbake der vi kommer ut av minefeltet med de to bårene. Oppe i veien står 40-50 mennesker og stirrer ned på oss. Noen av kvinnene slår hendene for ansiktene og gråter stille da de får se de to bårene. 18-åringen stirrer nesten bedende på oss. En av sanitetssoldatene sier at Hassan er ok. Hassan på sykehus. Gutten faller sammen på veien og gråter uhemmet. Soldatene setter bårene forsiktig fra seg og siger sammen i den intense for middagsvarmen. I det fjerne hører vi lyden av helikopteret, som forsvinner sydover. Det var ved 7.30-tiden en julimorgen det hele begynte. Nede i Ebel es Saqi kunne vi høre et par dumpe drønn et stykke unna. Vi reflekterte ikke særlig over smellene, dette var jo noe vi hørte daglig. Men bare noen minutter senere kom det beskjed om at seks sivile libanesere hadde gått inn i et nytt minefelt nede i dalen bak Ebel es Saqi. Noen var såret, noen var visstnok drept, man visste ikke sikkert. Sanitetstroppen ble øyeblikkelig satt i høyeste beredskap og helikopter rekvirert fra Naqura. Og etter hvert fikk vi vite hva som hadde skjedd. De seks libaneserne var gått ut om morgenen for å se til sine oliventrær, og de hadde fulgt en gammel kjerrevei, en vei de hadde brukt tidligere og som de kjente godt. Plutselig trår den ene av bøndene på en personellmine, han blir slengt til værs og faller ned på en ny mine. Han dør momentant, det samme gjør mannen som går rett bak ham. Splintene suser omkring og sårer tre andre lettere, mens den sjette blir alvorlig skadet i benet, hånden og øynene. Mineryddere fra pionertroppen ble straks sendt inn i om rådet for å rydde en sti gjennom minefeltet, og da helikopteret ankom, hoppet lege Jan G. Mjørud og en fra sanitetstroppen ombord. Bare få minutter senere var helikopteret over ulykkesstedet, men det var ingen plass hvor flyveren, fenrik Peer Olav Eriksen, kunne sette flyet ned, og legen og hans assistent hoppet ut mens helikopteret svevde et par meter over den hardt sårede libaneseren. De begynte straks å behandle mannen, som hadde fatt revet av den ene foten, en finger og skadet begge øynene. Et par meter neden for lå de to døde, hundre meter unna lå deres døde esel. De tre andre, som var lettere skadet, hadde kommet seg ut av minefeltet og ble behandlet av våre sanitetsfolk. På begge sider av den sårede lå det tett i tett med miner, slik at det var livsfarlig å bevege til noen kant. De to arbeidet intenst med den skadede og klarte å stoppe blødningene. Nå var også minegjengen kommet inn i området, og den klarte å rydde et område på noen kvadratmeter rundt ulykkesstedet. Oppgaven var uhyre vanskelig, for minene lå så tett at det omtrent var umulig å sette en fot på bakken uten å komme borti dem. Flere sanitetsfolk og mineryddere var nå på vei inn i om rådet fra en annen kant, og vi beveget oss forsiktig frem over mens en soldat proddet en sti vi trygt kunne gå langs. Det var et par kilometer å gå før vi var fremme ved ulykkes stedet, og sanitetssoldatene jobbet hardt og effektivt med den sårede, som 6 2-2005 Sjekkposten
NORBATT I/UNIFIL Faksimile fra Blue Beret nr. 5. fra august 1978. lå på en båre og ynket seg. Noen tok seg av benet, andre av hånden og øynene. Tett inntil den sårede og sanitetsfolkene sto en kamerat av den sårede. Han stirret bare stumt ned i bakken, men omsider tok han seg sammen og gikk ned til de to døde kameratene og tok vare på deres penger og de verdisaker de måtte ha på seg. Rundt det hele lå avrevne kroppsdeler, og fluene hadde allerede begynt å surre rundt mannen som hadde ratt revet opp hele kroppen. Midt inne i minefeltet lå en blodig gummistøvel. Etter en halv times tid ble helikopteret atter tilkalt, nå for å hente den sårede mannen Hassan og ta ham med til hospitalet i Haifa. Heller ikke denne gang kunne flyveren lande, og han lot helikopteret henge like over bakken mens sanitetsfolkene fikk løftet den sårede inn i flyet. Bakken skrånet kraftig oppover, og det var vanskelig å holde helikopteret i en slik posisjon at rotoren ikke tok botti noe. Men hele denne operasjonen gikk godt, og helikopteret lettet og la kursen sydover mot den israelske grense. De to drepte ble lagt i lerretsposer og båret ut av området langs den oppmerkede stien, hvor et gutt merkebånd viste veien. Fremme ved ambulansen ble vi møtt av den unge gutten, som brøt sammen og gråt da han hørte at Hassan hadde overlevd, og at han sannsynligvis ville komme seg igjen. Det viste seg senere at Hassan fikk beholde synet på det ene øyet. Menneskene oppe i veien begynte nå å rusle sakte opp over mot Ebel es Saqi igjen, og en halv time senere var den ellers så tomme kirken i Ebel es Saqi fylt av mennesker som gråt og jamret høyt. De to drepte ble kjørt opp i byen, og begravelsen skulle skje allerede samme dag. Men før begravelsen kunne finne sted på den overgrodde kirkegården, måtte minegjengen atter en gang ta frem sine lange stenger prodder. Denne gang for å mineklarere kirkegården. Denne episoden ble knapt nok nevnt ute i den store verden. Det er ikke slike historier verdenspressen gjerne vil ha. Dette var ikke dramatisk nok. Helst skulle det være vå pen og kamphandlinger i artiklene. Men for dem som var med på aksjonen, var episoden viktig nok, og takket være dristighet og faglig dyktighet ble aksjonen vellykket. Beklageligvis ble to drept, sa lege Mjørud etterpå. Men vi klarte å redde ett liv, og det er vi glade for. Og Hassans kone var også glad, det samme gjaldt selvsagt hele hans familie og alle hans venner. Etter seks ukers be handling i Haifa kom Hassan hjem til Ebel es Saqi. Og da ble det fest. Men det hører også med til historien at da vårt militær politi samme dag ulykken skjedde, skulle registrere minefeltet, kom det beskjed fra major Haddad om at nordmennene fikk ett minutt på seg til å komme seg ut av området. Gjorde de ikke det, ville han straks åpne ild mot oss! Og nordmennene forlot området. Det hadde sannelig vært nok død og ødeleggelser den dagen. En av de drepte bøndene som gikk inn i minefeltet tidlig om morgenen 17. juli 1978 overlevde ikke. To ble drept, tre overlevde. Hassan fikk store skader i øynene, på hendene og bena, men overlevde. Fra boken «Farlig Fred» m/ill. fotos i sort/hvitt Cappelen Forlag Oslo 1978, heftet 109 sider ISBN 82-02.04189-9 Utsolgt fra forlaget i dag kun antikvarisk. Sjekkposten 2-2005 7
Når de beste blant li begår uforklarlige h Tredje artikkel om modeller for menneskelig Mauritz Sundt Mortensen var sist rådgiver i FO, Master of Arts i Massekommunikasjon fra University of Wisconsin, forsker de siste 12 år, tidligere mangeårlig journalist og reserveoffiser. Mortensen har erfaring fra tjeneste i internasjonale operasjoner, bl.a. UNIFIL Foto: Atlantic Press Uventede hendelser fører ofte til krav om forklaringer. Hva var det som skjedde? Hvordan kunne det hende? Spørsmålene blir spesielt påtrengende når aktede personer de beste blant likemenn plutselig og uventet begår voldelige, grufulle, straffbare handlinger. Slike saker blir gjenstand for spørsmål, rykter, sladder og funderinger. Iblant kommer konklusjonene forbausende fort. Pyskologer har en tendens til å være raskt ute med en eller flere diagnoser som ligger klar på lager (ref. Sjekkposten nr. 3/2004). De har tilsynelatende diagnoser nok til å sykelig-forklare hele befolkningen fra vuggen til graven. Men kan det hende at noen av diagnose-forklaringene kommer litt for raskt og litt for lettvint? Kanskje dreier det seg ikke om psykologi i det hele tatt? Men hva er det pyskologene driver med da? Tenk på de mange falske incest-anklagene som nå blir omgjort, slik at menn som ble urettferdig dømt, får erstatning fra Staten. Tenk på den skammelige Bjugn-saken. Det finnes mange lignende eksempler. Hvor er disse pyskologene og dommerne nå? AV MAURITZ SUNDT MORTENSEN Kriteriet for om behandling hos pyskolog er vellykket, må vel være om en person, påhengt en diagnose, blir bedre ved terapi hos pyskolog, enn uten slik terapi. Interessant spørsmål? En pyskologi-professor i Bergen forteller i en ny bok om en voksen mann som kom til ham for å få «hjelp» i forbindelse med at han ble nektet samvær med sine barn etter skilsmisse. Dette er noe som ti-tusener av menn og enda flere barn har opplevd i senere tid. Iløpet av flere år i såkalt «terapi» hos pyskologen, ble mannens tilstand stadig verre, inntil han forsøkte å begå selvmord og ble reddet ved en tilfeldighet (Thuen, 2004). Hele tiden ble han forsøkt sykelig-forklart. Sier dette noe om pyskologens «terapi»? Var mannen egentlig syk på det tidspunkt da barna ble tatt ifra ham, eller ble han det under terapien? Hva med et alternativ? Ville mannen ha fått bedre utvikling dersom han hadde gått på swing-kurs, vært på fisketur eller ganske enkelt fått kameratstøtte i en gruppe med (bare) menn i samme situasjon, uten innblanding av såkalte eksperter? Viktige spørsmål. Andre fag? Kanskje man må til andre fagområder for å finne årsaksforklaringer og tiltak som kan bygge menneskene opp, i stedet for å bryte dem ned med en flom av lettvinte diagnoser og hvite piller? Hva med barn som ved hjelp av rettsoppnevnte pyskologer blir dømt vekk fra sin lovlydige, ansvarsbevisste far, og dermed påtvinges tapstraumer og farssavn med påfølgende psykiske problemer, rusmisbruk og kriminalitet? Kommer da de samme pyskologene med «behandling» av de tilstandene som de selv har skapt?dette er et brennhett forskningstema med potensiell oppfølging i Stortinget. Men hvem tør ta tak i problemet? Ved vurdering av voksne menn, er kvinnelige pyskologer, unge, uerfarne politi-advokater og dommerfullmektiger åpenbart farlige for rettssikkerheten, ettersom de selv ikke har erfaring fra en streng militær rekruttskole hvor unge menn lærer å kontrollere vold og forsvarlig våpenbruk. De kan vanskelig forestille seg noe de selv ikke har erfaring med. Det vil kunne gå ut over voksne, lovlydige, ansvarsbevisste fedre som først mister barna, derpå får en krenkende kanskje uriktig - «diagnose», og til slutt blir fratatt retten til samvær med sine barn. Et par voksne, erfarne FN-veteraner med sterke opplevelser både under tjenesten og etterpå, med påfølgende familie-oppløsninger og «ulovlig» (?) tap av nærkontakt med sine barn, samt såkalt «terapi» hos en uerfaren pyskolog, støtter denne antagelsen. Det kan ha noe med grunnleggende forståelses-modeller å gjøre. UNIFIL-undersøkelsen av 1992 viste at bortimot FEM prosent av mange tusen FNsoldater (og offiserer) hadde vært utsatt for så store og dramatiske påkjenninger at de hadde pådratt seg diagnosen Post Traumatisk Stress Syndrom (PTSD). Samtidig ble det påvist at ca. 80 prosent av personellet hadde høstet positive erfaringer i tjenesten, og dermed fått et bedre liv enn før de dro ut. Ikke desto mindre finnes det pyskologer og andre kvinnelige «eksperter» som mistenkeliggjør voksne menn som har gjennomført slik tjeneste. De setter likhets-tegn mellom FN-tjeneste og psykiske problemer på en helt falsk og uforsvarlig måte. De fem prosent som har PTSD-diagnose, må ha rett til lege-faglig psykiater-hjelp på høyt nivå, for å komme videre i livet. Men de 80 prosent som kom ut av tjenesten med styrket selvtillit og økte ressurser, må få slippe å bli mistenkeliggjort av personer som ikke vet hva de snakker om. Enkle modeller Dersom man kan akseptere en påstand om at de fleste mennesker utfører handlinger basert på forutgående tanker, vil det falle naturlig å søke etter de tankemodeller, for årsaker og virkninger, som ulike mennesker har. Den antagelse at «tanken går foran handlingen» kalles et cognitivt system. Dersom dette aksepteres, vil det også falle lett å anta at de fleste mennesker har tankemodeller med strategier for hvordan de vil handle for å nå sine mål. Som tidligere nevnt, kan modellene bygge på egen primær-erfaring, sekundær-erfaring fra andre, rykter og sladder, eller vitenskapelig forskning. Noen kan ha svært enkle modeller. Den aller enkleste modellen har en årsak og en virkning eksempelvis den vanlige Krisesenter-modellen, som støttes av en lite selv-reflekterende høyesterettsadvokat i Trondheim: Fig. 1 a «Mann = Voldelighet» I en annen enkel modell lyder det slik: Fig. 1 b «Mann + militærtjeneste + FN-tjeneste = Økt voldelighet» 8 2-2005 Sjekkposten
kemenn andlinger adferd i kriser Forebyggende livserfaring Dette kan ikke få blitt mer feil. En kvinnelig sosiologi-professor i Bergen henviste til «kampkåte krigere». Det kan ikke få blitt mer feil. Uerfarne, men utrolig skråsikre (ofte kvinnelige) «eksperter» overser ofte viktige fakta, for eksempel at rekruttskolen er streng opplæring i kontroll med egen aggresjon, samt opplæring i forsvarlig bruk av farlige våpen. Dette vet jo alle som selv har gjennomgått militær førstegangs-tjeneste med streng, minst tre måneders rekruttskole. Men det misforstås av personer som selv IKKE har slik erfaring, d. v. s. de fleste kvinner, og dette bør sette et spørsmålstegn ved kvinner i visse offentlige stillinger. Streng militær utvelgelse og opplæring er jo årsaken til den ekstremt lave forekomst av, så vel vådeskudd som plutselig uoverveid bruk av farlige tjenestevåpen sammenlignet med land hvor det ikke er tvungen militær verneplikt for menn. (USA o. a.). Uoverveide handlinger med militære tjenestevåpen, ble begått av person som IKKE hadde gjennomgått rekruttskole (eks. Geilo-saken), og som aldri skulle ha fått utlevert et våpen. Dette reiser spørsmål ved klokskapen i å fjerne en streng, militær rekruttskole for alle menn, som et ledd i overgangen fra gutt til mann. Hvilken tankemodell benyttes av Stortinget? Farlige konsekvenser Den enkle modellen som er mye i bruk på krisesentere, i akademiske miljøer, inkludert pyskologisk forskning, og eventuelt ved «rettens skjønn» i «lukket rett», er altfor enkel. «Han slo meg,» sier kvinnen som kommer løpende tilkrisesenteret med barna på slep. Men ingen spør om hun eventuelt først truet med å stikke ham med brødkniven. Spørsmål som ikke stilles, blir heller ikke besvart, og dermed faller all skyld på mannen som i tillegg gis diagnosen «psykopat». Men den forklaringen er for enkel, fordi modellen er for enkel. I gamle rettsreportasjer sto det ofte at tiltalte var «tidligere sjømann» selv om sjølivet begrenset seg til et par år som førstereisgutt (noe som var vanlig for de fleste menn på den tiden), og han senere hadde vært landkrabbe i 40 år. Nå brukes betegnelsene «offiser» eller «tidligere FN-soldat». Hetsen mot menn fortsetter med andre yrkesbetegnelser i samme nedsettende betydning, og antagelig med gale konklusjoner på såkalt forskning og/eller justismord i retten. «Den siste sovjet-republikk» Mange vil kanskje ikke tro det, men kommunistisk ideologi er fortsatt levende blant en del pyskologer som ble utdannet i 1970-årene kort etter det såkalte 1868-opprøret. Noen av dem var/er tilhengere av Pol Pot. Andre vil gjerne se Norge alliert med Albania, Cuba, Etiopia og Nord-Korea. Noen var/er tilhengere av en stalinistisk tradisjon, som medførte at «annerledes tenkende» bl.a. vitenskapsmenn og andre fikk diagnoser og ble stengt inne på sinnsykehus. I Norge fortsetter nå samme praksis ved å sette psykologiske diagnoser på ansvarsbevisste fedre som kjemper i rettsapparatet for retten til å være gode rollemodeller for sine egne barn. En professor kallte nylig Norge for «den siste sovjet-republikk», uten at det har fått noen synlige konsekvenser for hetsen mot lovlydige, ansvarsbevisste fedre. I offentlige oppdrag (for domstol o. l.) er slike pyskologer farlige for lovlydige norske menn med bakgrunn fra Forsvaret og militær FN/NATO-tjeneste. Slike pyskologer i kombinasjon med aggressive advokater og dommere i lukket rett, setter rettssikkerheten i fare, bl. a. til stor skade for utsatte skilsmissebarn. Komplekse modeller Noen modeller kan være mer komplisert, og inneholde flere faktorer som virker med og/eller mot hverandre. Det gjelder både modeller for analyse av faktorer som spiller sammen på ett gitt tidspunkt, og for modeller som forsøker å fange opp årsaker og virkninger i prosesser over tid. Forskere røper seg ofte ved sine modeller, også når disse ikke er klart beskrevet, eller ved faktorer som de tar med i årsaksanalysen, samt de som de utelater. Det er viktig at de mest realistiske, livsnære faktorene kommer med i forsknings-modellen. Det kan jo være vanskelig å finne svar på noe det ikke spørres om. Av dette følger at en forsker med begrenset livs-erfaring, kanskje kombinert med et kommunistisk eller ekstrem-feministisk grunnsyn, lett kan komme til å utelate faktorer som er viktige for å forklare voksne menns normale adferd og eventuelt plutselige, uforklarlige handlinger. Slike uerfarne forskere med for enkle modeller kan finne på å trekke inn tjenestevåpenets tilgjengelighet som en «årsak» til noen få drap (ca. 15 på ca. 15 år), mens ingen vil drømme om å bruke bilens eksistens som «årsak» til tusener av trafikk-ulykker. I det ene tilfellet skal et automatgevær i hendene på en erfaren og godt kvalifisert soldat angivelig være «årsak til handlingen. I trafikken brukes det stikk motsatte resonnement, nemlig at årsaken er en dårlig, eventuelt ruset bilfører i en dårlig bil på en dårlig vei. Men hvor er logikken? Og hvorfor blir ikke bilene fjernet fra trafikken, i tråd med at Heimevernet og Forsvaret for øvrig, ble avvæpnet og til dels nedlagt stikk i strid med «Plakaten på veggen». Skyldes det modell-forvirring? Beslutningmodell basert på spillteori Prinsippet er at en person i henhold til denne modellen vil være motivert for en handling dersom verdien av det forespeilte resultatet overstiger omkostningene. Dersom prisen anses som høyere enn målverdien, blir handlingen ikke foretatt. Selve handlingen kan bli hindret av manglende muligheter. Dette tilsvarer i noen grad resonnementet om at en kriminell må ha både «motiv og mulighet». Dersom vedkommende beregner omkostningene som større enn verdien av resultatet, vil han avstå fra handlingen. Noen er dristige, fordi de ser muligheter til å nå sine mål, mens andre er forsiktige fordi de ser mest omkostninger og hindringer, og derfor avstår. Der hvor valget står mellom handling eller ikke handling, kan beslutningsmodellen være til hjelp for både analyse og strategisk planlegging. Modellen kan fremstilles slik: Fig 2 P (act) = (V. P (gain) - (C. P (loss) hvor P = probability of action, V = Value, P (gain) = probability of gain, C = cost, P (loss) = probability of loss. Eksempel: Dersom verdien x sannsynligheten for å vinne, er betydelig større enn omkostningene x sannsynligheten for å tape, vil sannsynligheten tale for at en handling blir iverksatt (dersom de ytre forutsetninger, «opportunity», også foreligger). Dersom verdien x sannsynligheten for gevinst er mindre enn omkostningene x sannsynligheten for tap, vil handlingen ikke bli iverksatt. «Person-i-Situasjon»-modell En forsknings-modell (i samfunnsfag ) kalles «Person-i-situasjon»-modellen (Person-by-Situation, ref. Mischel). Modellen brukes til å teste hvordan mennesker med forskjellige personlighetstrekk, vil reagere når de havner i ulike situasjoner. Man antar eksempelvis at en selvsikker person som blir utfordret i en konkurranse som truer hans anseelse og status, vil handle aktivt, pågående, kanskje aggressivt. En annen person med mindre ambisjoner, vil kanskje stille seg mer passivt og avventende. På den annen side vil kanskje den selvsikre være rolig i en krisesituasjon som han har øvet på (brannmann o.l.), mens den uerfarne kan få panikk. Skjemaet nedenfor viser hvordan denne modellen kan anvendes for å utvikle hypoteser om forskjellige menneskers reaksjoner i ulike situasjoner. (Da kvinner og menn er ulike, bør skjermaet benyttes adskildt for de to kjønn.) Forts. side 22. Sjekkposten 2-2005 9
Normale reaksjon Det er normalt å reagere, sier kommandørkaptein og stabsprest ved FOHK Arve Løvenholdt. Forfatteren er født i Bergen i 1951, og har som prest og offiser lang erfaring i tjenesten både i Norge og utenlands. Således har han tjenestegjort i Marinen, vært Bn prest i Libanon i NOR- BATT XXII og på Balkan i KFOR VIII. Han har tjenestegjort ved NATO-stab på kontinentet og er nå på FOHK. I tillegg har han vært prest i sivil menighet i ti år. Her avbildet med sitt fastpunkt, hustruen! Foto: Privat AV ARVE LØVENHOLDT KOMMANDØRKAPTEIN/STABSPREST FOHK Det har vært sagt og skrevet mye om såkalt Post Traumatic Stress Disorder (PTSD), eller på godt norsk, følelsesmessige senreaksjoner etter stress og traumer. Tilnærmingen har variert fra bagatellisering og nærmest latterliggjøring til full sykeliggjøring og psykiatrisk diagnostisering. Min tilnærming vil være at selv til dels kraftige følelsesmessige reaksjoner etter rystende opplevelser og sterke sanseinntrykk i utgangspunktet er normale reaksjoner på unormale hendelser. Det er ikke sykdom, men kan bli det. Det er normalt å reagere Det er etter min mening en sunn og normal reaksjon at det kommer en etterreaksjon når vi opplever situasjoner som rokker ved selve grunnfjellet i vår tilværelse. Når alt som vi ellers regner som normalt snus på hodet og vanlige handlingsmønstre ikke strekker til. Når vi invaderes av sterke og til dels groteske inntrykk. Når vi ser overgrep og mennesker i den ytterste nød og fortvilelse. Når vi kjenner maktesløsheten og urettferdigheten langt inn i ryggraden. Når vår fysiske og psykiske tåleevne strekkes til det ytterste kanskje over lang tid. Når eget liv og helse trues. Da er det normalt å reagere. Da er det normalt å reagere til dels kraftig. Da er det normalt å tenke tanker og kjenne følelser som i en vanlig hverdag ville vært både skremmende, unormale og kanskje sykelige. Men stilt overfor den historie mange av våre veteraner kan fortelle, holder jeg fast på mitt utgangspunkt. Stressreaksjoner er normale reaksjoner på unormale hendelser. Det er i utgangspunktet ikke sykdom, men det kan bli det. Vi reagerer ulikt Alle bærer vi med oss en forhistorie i møte med de ulike stressfaktorene i tjenesten. Kjønn, familiebakgrunn, personlighet, tidligere opplevelser, hjemmesituasjon, dagsform, graden av forberedelse, fysisk og psykisk helse for å nevne noen. Det er mange faktorer som påvirker våre reaksjoner i en gitt situasjon. Det burde da ikke forbause noen at en og samme situasjon kan skape høyst forskjellige reaksjoner hos involvert personell. Jeg kjenner en særlig sårbarhet når det er gjenkjenning i eget liv. Egne barn, egen ektefelle eller andre som står meg nær. «Det kunne vært... «Når det berører tidligere opplevelser som kanskje er ubearbeidet. Eller når begeret etter hvert begynner å bli fullt. Fullt fordi inntrykkene umiddelbart er så sterke eller fullt fordi det har vært så mange av dem over så lang tid. Mange små og store hendelser som i sum blir en bør som er for tung å bære. Det er ofte lett å identifisere den siste dråpen som får begeret til å flyte over, verre er det med de dråpene som var kommet der, ofte umerkelig, før den siste dråpen. Har en tidligere hatt en følelsesmessig overbelastning er risikoen vesentlig større for at en kan få det igjen. Normalitet er et spørsmål om grad og tid Stressreaksjoner er normale reaksjoner på unormale hendelser det er altså i utgangspunktet ikke sykdom, men kan bli det. Normaliteten er et spørsmål om grad og tid. Til dels sterke og svært ubehagelige reaksjoner kan være helt normalt i akuttfase. De første dagene og nettene kan være helt fylt med dette sterke og skremmende en har sett og opplevd. Bilder som ikke vil fra netthinnen, lukt, lyd og smak som invaderer sanseorganene. Uro, sorg, sinne eller følelsen av være helt utmattet. Normalitetsbegrepet er ganske tøyelig i den første fasen. Da er gode kolleger uvurderlige. Da er kameratskap og god ledelse gull verdt. I situasjonen, i tiden etterpå, i det lengre løp sammen med andre som har forutsetning for å forstå og som vil gå et stykke på livsveien sammen med meg. Da deler vi og bærer byrder sammen. Da går åpne sår over til arr. Da vil smertene og belastningene bli tålelige. Da makter vi hverdagen på et vis selv om det kan røyne på noen ganger. Det er når reaksjonene ikke avtar. Det er når følelsene og de vonde tankene tar makten fra meg. Det er når de ubudne gjestene ikke vil gå. Det er når jeg ikke makter hverdagen, eller hverdagen fylles med begrensninger og stadig hensyntagen. Det er når familieliv og jobb blir skadelidende. Det er når følelsene behersker meg og ikke omvendt. Det er når våre øvrige mestrings-strategier kommer til kort jeg vil snakke om PTSD. Det er da jeg vil snakke om en 10 2-2005 Sjekkposten
er på unormale hendelser HUSK Å TA VARE PÅ VÅRE EGNE: Vi må fortsatt ha fokus på den menneskelige side av våre militære operasjoner slik at vi kan sikre en faglig og verdig oppfølging der beslastningene på den enkelte lett kan bli for store. Bildet viser FN-tropper i det tidligere Jugoslavia under kampene på Balkan i 1990-årene. Foto: Arkivfoto behandlingstrengende skade. En skade som har et navn. En skade som mange av våre kamerater og kolleger over hele verden har. En skade på sinnet som er like reell som en skade på kroppen. Det er verken unormalt eller skamfullt. Det er ikke over Mange veteraner bærer fortsatt på arr og verkende sår snart 60 år etter annen verdenskrig. Mange nye veteraner fra FN og NATO operasjoner har kommet til. Og det ser ikke ut til å ta slutt med det første. Vi vet mer enn vi gjorde før. Vi forbereder oss bedre og vi har et bedre mottaks og oppfølgingsapparat enn vi hadde før. Men med et stadig økende engasjement i skarpe operasjoner er det overveiende sannsynlig at flere vil bli eksponert for opplevelser som kan gi varige men i tanke og sinn. Det betyr at vi fortsatt må ha fokus på den menneskelige siden av våre militære operasjoner. Vi må sikre en faglig og verdig oppfølging der belastningene på for den enkelte er blitt for store. Ingen vil gå uberørt fra en slik tjeneste. Det kan koste nattesøvn, det kan bli noen mil å gå, men de fleste vil etter hvert komme styrket ut av det de har gjennomlevd og bearbeidet. Kameratsstøtte har vært og vil fortsatt være en av de viktigste faktorene før, under og etter militære operasjoner. Både for å lykkes med selve operasjonen og for å komme ut på den andre siden med liv og fysisk og psykisk helse i behold. Behovet veteranforeninger dør ikke ut med krigsgenerasjonen. Sjekkposten 2-2005 11
RYDDEGUTTEN Noen måtte ta jobben! Det har vært en utfordring, spesielt fordi det ble slik at forbundet i mer enn ett år har vært i den situasjonen at Presidenten har måttet kombinere stillingen som President/Generalsekretær, sier Lorentz Boxaspen som nå ser frem til å få avløsning. Foto: Lars Reiermark Jeg hadde ikke tenkt meg jobben som forbundspresident, det bare ble sånn. Det er avtroppende president i FNVLF Lorentz Boxaspen som sier dette en knapp måned for Landsmøtet. Som kjent har jeg meddelt Valgkomiteen at jeg ikke tar gjenvalg, så dette er sluttspurten for meg, men det blir vemodig å slutte nettopp fordi dette arbeidet i så mange år også har vært en hobby for meg. FORBUNDSPRESIDENT LORENTZ BOXASPEN I SAMTALE MED LARS REIERMARK Presidenten har som kjent siden høsten 2003 vært ukependler og fast bruker av SAS/Braathens mellom Kristiansund og Oslo hvor han har fristet tilværelsen på «Perminalen» med kontor i bygning 22 på Akershus Festning hvor også FNVLFs sekretariat holder til. Imens har hustru Gerd hjemme i Kristiansund ventet på husbonden med siste fly hver fredag og det er fristende å spørre; Angrer du på at du påtok deg jobben? Nei, det gjør jeg ikke, men den saken har to sider. For det første var jeg som forbundets visepresident forpliktet til å overta i 2003, den er den siden av saken. For det andre så ble jeg på Landsmøtet på Hønefoss i 2004 valgt til president. Jeg ønsket det selv, og igjen, det henger ikke minst sammen med at jeg da følte at vi var kommet så langt med arbeidet at jeg følte at jeg personlig fortsatt ville være med også i 2004/2005, ikke minst fordi jeg gjerne ville se slutten på den jobben som det daværende styret påtok seg å gjennomføre etter president Jan Erik Karlsens avgang i 2003. Så enkelt er det, og så ble det som det ble. Ble det som du hadde håpet? Både ja og nei. Det ble både flere og tyngre saker enn jeg først hadde regnet med, med det skyldes bla. det forhold at forbundet fikk langt større ufordringer i 2004/2005 enn tidligere, ikke minst på grunn av Bæreia saken som vi måtte ta standpunkt til, Samtidig måtte vi tåle et ikke ubetydelig kutt i våre bevilgninger over Statsbudsjettet. Begge disse sakene fikk store følger for forbundet og førte til betydelig merarbeid. Ikke minst måtte styret bruke mye tid på den omlegging som nødvendigvis også fikk bred omtale både innad og utad i forbundet. Er Bæreia-saken død, eller regner forbundet med fortsatt å kunne bruke stedet som før selv med nye eiere? Nei, ikke som tidligere. Det følger av eierskiftet og har med økonomi å gjøre. Når det er sagt, så er det altså slik at de nye eierne har gitt oss et tilbud om at vi kan bruke Bæreia på lik linje med andre brukere, men da til en helt annen pris enn tidligere. For oss er det avgjørende, og da er det selvsagt heller ikke så interessant. Organisasjonen «Bæreias Venner» har imidlertid sagt seg villig til å betale for noe av vår møtevirksomhet 12 2-2005 Sjekkposten
hvis den legges til Bæreia, for eksempel kontaktmøter med pårørendegruppen for FN-og NA TO soldater. Det vil vi da også gjøre, men det blir ikke det samme som tidligere. Vi hadde som kjent håpet at det var FNVLF som skulle ha overtatt stedet og ført tradisjonene videre, men slik ble det som kjent ikke. Betyr det at forbundet ser seg om etter et nytt sted for sine aktiviteter? Ja, i realiteten så betyr det at vi er i markedet for et nytt sted å være, og helst skulle det også være i Kongsvinger-traktene! Det er kanskje litt tidlig å si noe om det på nåværende tidspunkt, men vi er i inngrep både med Forsvarsdepartementet og med Kommandantskapet på Kongsvinger Festning med tanke på å sikre oss bruksretten til festningen når Forsvaret i løpet av året avvikler nåværende ordning med Heimevernet. Som kjent har HV-04 hatt tilholdsted på festningen, og vi ser for oss at når Forsvaret reduserer sin virksomhet, så vil det være plass til oss. Det tror jeg kan bli bra hvis vi får til det vi planlegger, både når det gjelder kurs, konferansevirksomhet og annen drift Det geniale er jo at hvis vi leier stedet av Staten ved Forsvaret, og pløyer tilbake til Forsvaret i form av leie noen av de pengene vi får bevilget over statsbudsjettet, så burde dette være til fordel for alle parter. Er det noe spesielt som gjør at dere holder på Kongsvinger? Ja, det er det og bortsett fra det økonomiske som egentlig er det grunnleggende, vil jeg gjerne få nevne det jeg velger å kalle for ytterligere tre (3) gode grunner til at vi fortsatt skal være i Kongsvinger-området og ingen andre steder. Det første er det rent følelsesmessige og er knyttet til Kongsvinger Festning som er en av våre mest monumentale festninger, sentralt beliggende i historiske omgivelser på mellomriksveien til Sverige. Derav følger at hvis det fortsatt skal være aktivitet knyttet til festningen, så bør det etter min mening være enten Forsvaret eller et forsvarsrelatert forbund som for eksempel vårt. Det andre er det faktum at minnesmerket over våre falne fra UNIFIL i Libanon 1978-1998 er reist nettopp på Kongsvinger Festning. Det gjør at vi i FNVLF føler tilhørighet til festningen. Den tredje årsaken er at stedet etter min mening er fantastisk godt egnet rent kommunikasjonsmessig nettopp ut fra sin beliggenhet med kort avstand både til Oslo, til Gardermoen og til utlandet via Sverige. Både for tiltreisende fra alle våre lokalforeninger, og fra våre broderorganisasjoner i Sverige, Danmark og Finland er Kongsvinger et sted som det er lett å komme både til og fra enten det er snakk om fly, tog eller via egen transport. Det er snart landsmøte, er det noen flaggsaker du brenner for? Ja, det kan du trygt spørre om, men jeg skal her nøye meg med å nevne to. Begge har sammenheng med hvordan vi blir oppfattet utad! Det ene er måten vi er organisert på, kall det gjerne for form og fasong. Det andre er det jeg velger å kalle «vårt indre liv» som dekker begreper som hensikt, formål, prioriteringer og som når man kommer til handlinger, må være tuftet på vedtekter, policy, markedsføringsstrategi, herunder navn og logo. Er dette et problem? Nei, og her vil jeg ikke bli misforstått. Det dreier seg tross alt om å gjøre godt bedre. Vi har i dag 44, snart 45 lokalavdelinger og ca. 7.000 medlemmer. Det kommer nye til hver eneste dag, også nye lokalavdelinger. Da gjelder det å bevare helheten, slik at vi også utad i all vår virksomhet blir oppfattet som et forbund! En god måte for å nå dette mål er den jeg personlig tror mest på, nemlig å ha faste retningslinjer utad og innad, og da snakker jeg om organisasjonen i stort og i smått. Med andre ord, den indre disiplin må være sterk og sunn. Det andre er hvoran vi oppfattes ut fra hva vi heter og hvordan vi fremstilles. Størst betydning mener jeg er hvordan vi selv fremstår, kall det gjerne eksempelets makt og det går like mye på lokalavdelingene som på forbundet, og ikke minst på den enkelte av oss som med bakgrunn i internasjonale operasjoner gjerne vil gjøre noe for å ivareta og fremme våre intesser uansett om bereten under tjensten var lys blå, lys grønn, olivenfarget, sort eller hvilken som helst annen farge det måtte være snakk om. Det er alt sammen kun ytre tegn, på innsiden er vi på mange måter like selv om det også sies at vår organisasjon kanskje er landets minst homogene forbund. Her er både tidligere befal og mannskaper, unge og gamle samlet i ett forbund og bakgrunnen kan variere fra FN-tjeneste til NATO tjeneste og/eller tjeneste i EC eller i OSSE. Er det slik å forstå at det kanskje går mot et navnebytte? Det vet jeg egentlig ingenting om. Jeg har lyttet til forslag og argumenter både for og i mot. Det er det opp til Landsmøtet eventuelt å fatte vedtak om. Det jeg vet, er at enhet gjør sterk, og at det må være sammenheng mellom hva vi er og hva vi vil. Det kommer til uttrykk i hva vi sier, hva vi står for. Her har vi felles interesser alle vi som har vært ute i internasjonale operasjoner. Uansett forskjellige tjenesteforhold er det mer som binder enn som skiller. Navn og logo på forbundet er ytre tegn, men likevel viktig. Nå snakker jeg om signaleffekten, folk må kjenne tilhørlighet! Vi må kunne fremstå som mest mulig inkluderende slik at vi både er en organisasjon for alle «gamlé «fredsveteraner som hovedsakelig har deltatt i de såkalte «Blue helmet» operasjoner, dvs for FN, men også nye veteraner fra internasjonale operasjoner som Norge nå deltar i må føle at de er velkomne i vårt forbund! Derfor heter det også i opplysningsfolderen som vi deler ut ved våre informasjonsmøter at vi som overordnet mål ønsker å samle alle veteraner fra alle internasjonale operasjoner i ett forbund! Det har selvfølgelig vært mange ting å vektlegge når man skal kombinere stillingen som president og generalsekretær. Hvis du skulle nevne en sak som du har vært spesielt opptatt av som virkelig har betydning for forbundet, hva vil du da si? Det er ikke lett å nevne en ting blant flere eller la meg si, mange viktige saker. Jeg vet heller ikke om det er riktig, men det får våge seg. Jeg skal forøvrig få komme nærmere tilbake til dette tema på Landsmøtet i april, men la meg kort nevne det jeg da velger å kalle «ugress». Med det mener jeg den smule ukultur som, hvis den får anledning til å bre seg, lett kan ødelegge bildet av et forbund i sterkt vekst. Vi er ikke oss selv nok, men er avhengig av å spille på lag med andre organisasjoner. I mange saker, ikke minst i de store sakene er vi både medspillere og motspillere for så vel politikerne på Stortingen som for Forsvaret, og da mener jeg både Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben. Det stiller krav, både formkrav og krav om riktig prioritering slik at vi blir oppfattet slik vi som forbund ønsker det. Det betyr at vi må kunne vise, innad og utad at vi som forbund har evnen til å gå i takt Jeg ønsker ikke å drepe lokalt initiativ, men noen ganger kan lokale utspill komme på tvers av forbundets interesser, spesielt hvis de ikke på forhånd er avstemt medforbundet. Her kan vi utvilsomt bli bedre, men det er ikke bare et spørsmål om kommunikasjon. Det er snakk om den indre disiplin som viser både spenst og styrke, innad som utad. Her ligger utfordringen både når det gjelder de mål vi har satt oss i dag og de mål vi bestemmer oss for i fremtiden. Sjekkposten 2-2005 13
Veteraner fra Internasjonale Operasjoner Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner. Be om bestillingsskjema. Har du mottatt Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner for din deltakelse i internasjonale militære operasjoner i utlandet? Medaljen tildeles alt norsk personell som har deltatt i norske internasjonale militære operasjoner av minst 6 mnd varighet eller en kontingent. FNVLF administrerer medaljen til veteraner. Forsvarets faste personell får medaljen via Forsvaret. Du vil få tilsendt et enkelt bestillingsskjema ved henvendelse til Forbundets kontor tlf. 23 09 35 49 eller e-post: e-bemagnussen@mil.no, eller til en av våre lokalavdelinger som du finner på Forbundets hjemmeside www.fnvlf.no FN-Veteranenes Landsforbund The Norwegian Association of UN Veterans Forsvarssjefens Medaljeråd har meddelt at rådet på møte 30. oktober 2003 enstemmig har gått inn for at FNVL kan fortsette tildelingen av medaljen i ytterligere tre år fra 1. januar 2004, og at Forsvarssjefen har sluttet seg til rådets tilrådning. Det betyr at alle dem som ikke allerede har fått medaljen, fortsatt kan henvende seg hit; til prosjektansvarlig Nils Kallar på tlf. 23 09 50 26. 14 2-2005 Sjekkposten
INT OPS RINGEN Her er INT OPS RINGEN i gull med sort emalje med logo som for Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner. Ringen kan bare kjøpes av personell som har fått tildelt medalje for internasjonale operasjoner. Ved bestilling av ringen vedlegges dokumentasjon (kopi av diplom eller kontingent nummer) Det må oppgis ringmål som tas hos gullsmed. Ringen som leveres av Norsk Kunstforum koster kr 1.986, inkludert moms pluss oppkravsgebyr. Inntektene går til FNVLFs reservefond. Bestilling sendes til: Norsk Kunstforum, postboks 49 Røa, 0701 Oslo Bestilling kan også sendes til følgende internettadresse: kunstforum@hotmail.com Leveringstid er 6 8 uker FN-Veteranenes Landsforbund The Norwegian Association of UN Veterans Bestilling Jeg bestiller herved:... antall ringer á kr. 1.986, pluss oppkrav sendt meg snarest. Ringmål:... Navn:... Adresse:... Postnr.:...... Underskrift Sjekkposten 2-2005 15
Sender militære til Sudan Det er besluttet at Forsvaret skal sende personell til Sudan. Norge har spilt en aktiv rolle i fredsprosessen. Det er derfor også naturlig å bidra når fredsavtalen skal iverksettes, sier forsvarsministeren. AV GRO ANITA FURREVIK, FORSVARETS MEDIESENTER NORDMENN I SUDAN: I tillegg til å ha personell i en rekke internasjonale operasjoner ulike steder i verden, har Norge til nå hatt fire nordmenn engasjert i Sudan. To i JMC (The Joint Military Comission), en i FN-styrken UNAMIS (United Nations Advance Mission in Sudan) og en i forbindelse med fredsforhandlingene. Når fredsavtalen mellom regjeringen i Sudan og Sudan People's Liberation Movement (SPLM) skal iverksettes, vil et norsk bidrag innbefatte militært personell, observatører, stabsoffiserer og sanitetspersonell til FN-styrken. I tillegg vil også politiet bidra med et mindre antall tjenestemenn. Disse kapasitetene er etterspurt og imøtekommer FNs behov. Synlige og vesentlige bidrag til FN-styrken i Sudan er viktig i stabilisering av det afrikanske kontinent. Norges militære bidrag i Sudan vil være tilpasset de rammer som er satt for vårt samlede internasjonale militære engasjement. Norsk ledelse Den omfattende våpenhvilen legger opp til tilbaketrekking og demobilisering av partenes militære styrker, etablering av felles militære enheter, og utplassering av en FN-styrke for å overvåke og verifisere fredsavtalen. Norge har hatt en fremtredende rolle i arbeidet for en fredelig løsning på konflikten i Sudan, gjennom utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsons aktive rolle som pådriver og meklingsinstans i fredsforhandlingene. I tillegg har den norske offiseren brigader Jan Erik Wilhelmsen ledet den flernasjonale styrken (Joint Military Commision), som overvåker den lokale våpenhvilen i Nubafjellene i det sentrale Sudan. Skjør våpenhvile Fredsavtalen omfatter ikke Darfur i Vest- Sudan, hvor det fortsatt pågår kamper og hvor den afrikanske union (AU) leder en operasjon som overvåker en skjør våpenhvile. Håpet er imidlertid at iverksettingen av fredsavtalen nord-sør vil kunne sette fart i fredsforhandlingene om Darfur, og FN planlegger derfor å innlemme overvåkningsoperasjonen i Darfur når en slik fredsavtale foreligger. Kritiske faktorer Det er avgjørende for den videre utvikling at det internasjonale samfunnet nå FAKTA FREDSAVTALEN 9. januar i år undertegnet regjeringen i Sudan og SPLM (Sudan People s Liberation Movement) en fredsavtale som markerte slutten på den 21 år lange borgerkrigen mellom den nordlige og den sørlige delen av landet. Krigen har hatt negative konsekvenser ikke bare for Sudan, men for hele regionen. Fredsavtalen er bredt anlagt og omfatter maktfordeling i sentrum, desentralisert styresett i regionene og med Sør-Sudan som en selvstyrt region. Etter seks år skal befolkningen i sør gjennom en folkeavstemning nå velge enten løsriving eller enhet med resten av Sudan. OBSERVATØR: Hilde Frafjord Johnson deltok som vitne ved signeringen av fredsavtalen. Her sammen med Sudans 1. visepresident, Ali Osman Taha. Foto: Utenriksdepartementet støtter aktivt opp om iverksettingen av fredsavtalen nord-sør, for derved å legge forholdene til rette for varig stabilitet og fred i Sudan. Helt sentralt i denne sammenhengen står utplassering av FN-styrken UNMISUD. Det er forventet at FNs sikkerhetsråd i løpet av februar/mars vil vedta mandatet for styrken. Det dreier seg her om en fredsbevarende FN-styrke som vil ha som hovedoppgave å verifisere og overvåke gjennomføringen av fredsavtalen, støtte demobilisering, avvæpning og reintegrering av tidligere soldater, samt støtte annen FN-innsats i operasjonsområdet. Overvåkings- og verifiseringsoppgavene vil utføres av ca 750 militære observatører, som utgjør kjernen i operasjonen. Tilfredsstillende sikkerhet Sikkerhetssituasjonen i området vurderes som generelt tilfredsstillende, men man kan samtidig ikke utelukke at FN-styrken vil bli stilt overfor sikkerhetsmessige utfordringer. Det vil derfor være behov for et antall væpnede sikringsstyrker for å ivareta observatørenes sikkerhet. Inkludert ledelseselementer, logistikkavdelinger og sivilt politi vil operasjonen totalt telle mellom 8000 og 10 000 personer. 16 2-2005 Sjekkposten
Spesialstyrker til Afghanistan Enda en gang vil norske spesialstyrker kunne bli sendt til Afghanistan for å bidra i den amerikanskledete operasjonen Enduring Freedom. Bakgrunnen er en henvendelse fra USA. Varighet er ventet å bli inntil seks måneder. AV JAHN RØNNE, FORSVARETS MEDIESENTER Regjeringen ønsker å svare positivt på henvendelsen fra USA om å sende en gruppe soldater fra Hærens jegerkommando eller Marinejegerkommandoen til Afghanistan for å delta i operasjon Enduring Freedom. Operasjonen ledes av USA og omfatter ikke den internasjonale sikkerhetsstyrken (Isaf). I tillegg til spesialstyrker vil Norge tilby seg å ta ledelsesansvar for et regionalt stabiliseringslag ute i provinsen. Dette kom frem i forbindelse med utenriksminister Jan Petersens redegjørelse på Stortinget i februar. Dermed kommer Afghanistan til å være det viktigste området for norsk militær innsats i utlandet, ifølge Forsvarsdepartementet. Norge har altså mottatt en anmodning om å bidra med spesialstyrker for en periode på inntil et halvt år til operasjon Enduring Freedom, og denne tar regjeringen sikte på å besvare positivt. Norge hadde meget gode erfaringer med to lignende styrkebidrag i 2002 og 2003. Et nytt norsk spesialstyrkebidrag til Enduring Freedom vil være et viktig bidrag til stabilisering og til bekjempelse av terrorisme, og samtidig en indirekte støtte til at Nato og Isaf-styrken lykkes med sitt oppdrag i Afghanistan, uttaler forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Under Natos uformelle forsvarsministermøte i Nice i februar var alliansens engasjement i Afghanistan et sentralt tema. Helt siden høsten 2003 har Nato hatt ansvar for Isaf-operasjonen. Foto: NORSOF TG Flere grupper til distriktene Siden begynnelsen av 2004 har Isaf-styrken gradvis blitt forsterket og operasjonsområdet utvidet. Dette skal bidra til å styrke afghanske myndigheters innflytelse i provinsene. Sentralt i denne strategien står etableringen av regionale stabiliseringslag, såkalte Provincial Reconstruction Teams (PRT). Nato leder nå fem slike team i Nord-Afghanistan. Det er et slikt regionalt stabiliseringslag som trolig får norsk ledelse. I dag er 25 nordmenn stasjonert i Meymaneh, nordvest i Afghanistan. På møtet i Nice ble det avklart at alliansen har tilstrekkelig med styrker for å opprette fire nye regionale team i Heratprovinsen i vest, ifølge Forsvarsdepartementet, og opplyser at Nato også tar sikte på å bevege seg sørover mot Kandahar-regionen for gradvis å bidra til sikkerhet i stadig større deler av Afghanistan. SPESIALISTER: Det er USA som har spurt om Norge kan bidra med spesialstyrker. Nylig fikk soldater fra spesialstyrkene en amerikansk utmerkelse for tidligere innsats. Foto: NORSOF TG Avventer politisk klarsignal Dersom det blir en politisk godkjenning av oppdrag for spesialstyrkene, er sjefen for situasjonssenteret i Forsvarsstaben, oberst Steinar Hannestad, sikker på at det vil gå greit med å sende styrkene ut. Rent faglig er det greit å deployere en slik styrke. Det kan ha sine fordeler å ha dem ute en periode. Det bringer kompetanse og nyttige erfaringer tilbake, slik som i 2002 og 2003, sier Hannestad. Nylig ble soldater fra Hærens jegerkommando og Marinejegerkommandoen tildelt en utmerkelse i Oslo fra den amerikanske regjeringen. I beskrivelsen av innsatsen het det at soldatene hadde utvist enestående mot, taktisk dyktighet og evne til operativ utførelse. De første spesialstyrkene den gang var på plass i Afghanistan allerede i desember 2001. Sjekkposten 2-2005 17
Spesialstyrker fikk anerkjennelse «Enestående mot, taktisk dyktighet og evne til operativ utførelse.» Slik beskrives norske spesialstyrkers innsats i Afghanistan i kjølvannet av 11. september 2001. I februar ble de tildelt en prestisjefylt utmerkelse fra den amerikanske regjeringen. AV OLE KÅRE EIDE, FORSVARETS MEDIESENTER Under en privat markering i Oslo mottok norske spesialstyrker båndstriper og avdelingsdiplom som symbol på at de er tildelt «Navy Presidential Unit Citation» av USAs president, George W. Bush. Den amerikanske ambassadøren i Norge, John Doyle Ong, sto for tildelingen, på vegne av presidenten. Forsvarssjefen, general Sigurd Frisvold, og generalinspektøren for Hæren, generalmajor Lars Johan Sølvberg, var også til stede. De norske styrkene besto av bidrag fra både Hærens jegerkommando (HJK) og Marinejegerkommandoen (MJK). De var på Skal gi opplæring i Irak KLARE: Oberst Tom skal lede de norske offiserene i Irak. Det norske bidraget skal i første omgang gå over to perioder, på tre måneder hver. ELVERUM: Snart reiser en gruppe norske offiserer til Irak. De skal lære irakerne å drive hovedkvarter. Vi er motiverte og godt forberedt, sier oberst Tom, sjef for de norske offiserene. AV OLE KÅRE EIDE OG MARIANN DYBDAHL (FOTO), FORSVARETS MEDIESENTER plass i Afghanistan fra desember 2001 til april 2002, som del av en internasjonal koalisjonsstyrke. Utmerkelsen hedrer styrkens fremragende innsats og rolle i operasjon Enduring Freedom. Selve utdelingen av utmerkelsen fant sted i USA den 7. desember 2004. I disse dager avslutter norske offiserer tre ukers opptrening i Elverum. Snart setter de kursen mot Bagdad. I tre måneder skal nordmennene hjelpe det irakiske forsvaret med å bygge kommando- og kontrollapparat, det vil si hovedkvarter slik vi ser dem i de fleste Nato-land. Vår oppgave er å formidle hvordan Nato driver sine forsvarsstaber, sier Tom. Han skal være øverste norske representant i en flernasjonal Nato-styrke, med blant annet USA, Storbritannia, Nederland, Ungarn, Polen og Danmark. Og det er Irak selv som ønsker opplæring i hvordan strukturen fungerer. Det er viktig å få fram, påpeker obersten. Tom forklarer at det Irak først og fremst trenger, er stabilitet. Det finnes mange dedikerte offiserer i det irakiske forsvaret, problemet er akutt mangel på høyt utdannede offiserer. De fleste forsvant nemlig med Saddam-regimet. Her kommer vi inn. Vi ønsker å være med på å skape et stabilt samfunn i Irak. Men vi skal ikke delta operativt, vår oppgave er å utdanne irakiske offiserer, understreker Tom. ROSES: Norske spesialstyrker spilte en viktig rolle under operasjon Enduring Freedom i Afghanistan. Nå får de ros for sin innsats. Foto: NORSOF TG Stolt forsvarssjef Utmerkelsen er svært eksklusiv. Det er første gang siden Vietnamkrigen at utmerkelsen blir delt ut til en spesialstyrke. Den er svært anerkjent i USA og betraktes på lik linje med «Navy Cross», som kun gis til enkeltpersoner. Dette er den nest høyeste utmerkelsen man kan få i USA. Det er også første gang at en norsk avdeling får utmerkelsen. Forsvarssjefen beskriver tildelingen som svært gledelig. Dette viser at de norske styrkene i utlandet blir satt pris på og lagt merke til. Vi har vært i Afghanistan helt siden operasjon Enduring Freedom begynte og har høstet gode erfaringer, som vi også har hatt nytte av her hjemme. Utmerkelsen viser at vi gjør en utmerket innsats i flernasjonale koalisjonsstyrker, sier general Sigurd Frisvold. Vi er stolte av de operative kapasitetene det norske forsvaret har levert og som vi vil fortsette å levere. De norske spesialstyrkene holder svært høy kvalitet, understreker han. Heroisk innsats De norske spesialstyrkene var del av en internasjonal koalisjonsstyrke på til sammen åtte land. Ifølge utmerkelsen bidro styrkene til å Gode lærere I Irak skal de norske offiserene fungere som lærere. Tom betegner nordmennene som svært gode pedagoger. Gjennom lang tjeneste i Forsvaret er vi alle pedagoger, sier han. De fleste som deltar er godt voksne. Snittalder? 40 pluss. I tillegg har samtlige bred militær erfaring, blant annet fra tidligere Nato-oppdrag. Vi stiller sterkt, med solid militærfaglig bakgrunn og rikelig med sunt bondevett, sier en tydelig stolt oberst. Sunt bondevett? Et eksempel er gode etiske holdninger. Vi har et verdisyn som sier at menneskeliv er viktigere enn noe annet. Det fungerer som en rød tråd gjennom alt vi gjør, sier han. Føler seg trygge I likhet med de andre offiserene som skal til Irak, vil Tom kun stå fram med fornavn. Samtidig er han den eneste som kan vise seg på bilder. Forsvaret tar nemlig offiserenes sikkerhet svært alvorlig, også i forhold til deres trygghet her hjemme. I Elverum har offiserene terpet etablere nye standarder for hva som er profesjonell atferd i slike situasjoner. Utmerkelsen er en stadfestelse av det profesjonelle arbeidet vi gjør som spesialstyrke, understreker Torgeir Gråtrud, sjef for HJK. Han synes selvfølgelig tildelingen er svært hyggelig. Arbeidet vårt er tuftet på grundighet, god trening og nøyaktig seleksjon av personell. Alt vi gjør er nøye vurdert og godt forankret hos den øverste militære ledelse, sier han. grunnleggende militære ferdigheter innenfor blant annet sanitet, selvforsvar og beskyttelse i forbindelse med kjemiske og biologiske angrep. Bård og «Wenche» er godt fornøyd med opptreningsprosessen. De skal arbeide i den såkalte grønne sonen i Bagdad, det vil si et område som er under streng militær kontroll. Den amerikanske ambassaden ligger blant annet her. De norske offiserene føler derfor at deres egen sikkerhet blir godt ivaretatt. Hva kan dere bidra med? Vi er gode på det vi skal gjøre, nemlig å drive opplæring, sier «Wenche». Samtidig er vi veldig ydmyke i forhold til det vi skal delta på. Oppgaven vår er svært utfordrende. Vi har ingen planer om å revolusjonere Irak med vår måte å gjøre ting på, men derimot vil vi bidra på en positiv måte og legge grunnlag for framtidig aktivitet, sier Bård. Og på mange måter er vi del av en historisk begivenhet. Vi er med på å forme et demokrati, påpeker en reiseklar «Wenche». 18 2-2005 Sjekkposten
Rana og omegn FN-Veteranforening FN-hytta i Umbukta Beliggenhet ca. 20 m fra riksveien, ca. 1,3 km fra Umbukta Fjellstue og ca. 1,8 km fra riksgrensen. Gode parkeringsmuligheter. Hytta har 4 soverom, 8 sengeplasser og innlagt vann og strøm. Pris pr. døgn: Kr. 150, For mer informasjon og leie, kontakt Henry Finanger, Karvebakken 4, 1814 Mo i Rana Tlf. 75 16 83 78. Mob.tlf. 900 66 949 E-post: henry.finganger@monet.no eller Jens A. Jensen, Granåsen 11, 1610 Mo i Rana Mob.tlf: 95 88 56 96. E-post: jaj.kongsvegen@nfk.no Rana og omegn FN-Veteranforening Postobks 1426, 8602 Mo i Rana E-post: arnljot.skogheim@rana.kommune.no Skal du besøke Rana? Benytt da sjansen til et opphold på FN-hytta og nyt den vakre naturen Sjekkposten 2-2005 19