F O KUS. 1 Russland og terrorismen FFI. Forsvarets forskningsinstitutt

F O KUS Forsvarets forskningsinstitutt - September 2002 1 Russland og terrorismen Foto: Doug Mills/Scanpix/AP Photo. Kampen mot internasjonal terrorisme har endret internasjonal politikk. Russland er et av de land som har tjent mest på dette. Den russiske ledelsen har kommet i en situasjon hvor trusselen fra internasjonal terrorisme, trusselen den lenge har påpekt som sentral, står øverst på den politiske dagsorden. Samtidig har Russlands betydning for USA, og dermed også for NATO, blitt understreket gang på gang. Litt forenklet kan man si at USAs kamp mot internasjonal terrorisme har ført til at Russland ikke lenger er "marginalisert", men på nytt har blitt en stormakt. Men mener de to landene det samme med begrepet "internasjonal terrorisme"? Er interessene i denne kampen så sammenfallende som partene gir inntrykk av? FFI Forsvarets forskningsinstitutt

2 Velkommen til FOKUS I FFIs nye tidsskrift, Fokus, vil vi presentere temaer fra hele bredden av FFIs forskning - alt fra forsvarsplanlegging til militærteknologiske forhold. Målsettingen med Fokus er å opplyse om, vekke interesse for og skape debatt rundt FFIs mange forskningsområder. Målgruppene for tidsskriftet er Forsvaret, industrien, sivile institusjoner, utdanningssteder og samfunnet for øvrig. Tidsskriftet vil få egen nummerering og utgis jevnlig. Stoffet som presenteres kan også leses på FFIs internettsider, ofte sammen med utfyllende materiale om temaet. FFIs forskning konsentreres særlig om de utfordringer Forsvaret står overfor i årene som kommer, når det gjelder teknologisk utvikling, trusselbilde og behov for organisatoriske endringer. Fokus kan forhåpentligvis bidra til å spre viktig og informativ kunnskap om dette. Tidsskriftet er gratis og får en bred distribusjon i og utenfor Forsvaret. Jeg håper at Fokus kan gi ny innsikt og øke interessen for de problemstillingene FFI arbeider med. Velkommen som leser av Fokus. Paul Narum Administrerende direktør, FFI USA er den dominerende makt Forsker Anders Kjølberg Det er særlig to forhold som gjør at et land får internasjonal betydning i dag. Først og fremst må det ha innflytelse i viktige internasjonale fora. For det andre må landet være viktig for USA, og nå spesielt for USAs kamp mot den internasjonale terrorismen. USA er den eneste gjenværende supermakt. Russland må derfor, i likhet med europeiske stormakter, definere sin internasjonale rolle i forhold til USA og til den innflytelse USA har i det internasjonale sam - funn og dets institusjoner (Wallander 2001). Et av Russlands store problemer er at landet ikke er med når store økonomiske, politiske og militære beslutninger tas. Dette skjer i institusjoner hvor Russland er fraværende, som NATO, EU og WTO (Verdens handelsorganisasjon). Sett med russiske øyne er disse institusjonene i beste fall likegyldige til Russland og dets problemer. USA spiller en sentral rolle i flere av disse institusjonene, og avgjør ofte i praksis hvem som får delta og hvilke spilleregler som skal gjelde for medlemslandene. For Russland er det viktig at USA ser det i sin interesse at Russland får delta, og at regelverket tolkes slik at det ikke skader russiske interesser. Derfor er forholdet til USA viktig for Moskva. 11. september skapte en ny situasjon som den russiske utenriksledelsen kunne utnytte. USA og Russland hadde tilsynelatende felles interesser på et område som ble sett på som svært viktig i Washington. Samtidig var russisk støtte viktig for den amerikanske bekjempelsen av internasjonal terrorisme. Denne støtten var viktigere enn den støtte amerikanerne fikk fra NATO-landene, med Storbritannia som mulig unntak. Et resultat av dette var at Russland fikk adgang til deler av NATOs beslutningssystem, på områder hvor de felles interesser er dominerende. Dette skjedde gjennom opprettelsen av NATO-Russland-rådet. Selv om det dermed er skapt en ny situasjon, er ikke dette nye samarbeidet uproblematisk for de impliserte parter. I utgangspunktet hadde Russland og USA felles interesser i å bekjempe internasjonal terrorisme. Det var USA som overtok Russlands sikkerhetsagenda, heller enn det motsatte. Forholdene skulle derfor tilsynelatende ligge godt til rette for et nært samarbeid, men bildet er ikke så entydig. Forbindelsen mellom Russland og NATO hadde vært anstrengt siden krigen i Kosovo. Bush-administrasjonens sikkerhetspolitiske linje, med vekt på saker som rakettforsvar og NATO-utvidelse, hadde ikke gjort situasjonen bedre. Mange i Russland mente disse sakene

representerte alvorlige trusler mot russiske interesser. Putin hadde ikke noe valg, til tross for skepsis i Russland Selv om president Putin ønsket å bruke 11. september til å understreke russiske ønsker om samarbeid med Vesten, var det sterke krefter i Russland som gikk mot dette og ønsket at Russland skulle være nøytralt (Godzimirski 2002). USA hadde imidlertid gjort det helt klart at det ikke godtok nøytralitet i kampen mot internasjonal terrorisme: "Den som ikke er for oss er mot oss", var det klare budskapet. Sett med Putins øyne måtte derfor de politiske kostnader ved ikke å støtte USA fortone seg som svært store. Selv om de innenrikspolitiske kostnadene ved en slik støtte også kunne være store, måtte resultatet for en pragmatisk politiker som Putin være klart. Det utenrikspolitiske handlingsrommet var i realiteten svært begrenset. Man kan si at han gjorde en politisk nødvendighet til en dyd. Det innenrikspolitiske handlingsrommet er vanskeligere å vurdere. De deler av det økonomiske etablissement som har interesser i eksport av russiske råvarer, olje og gass til Vesten, støtter opp under den nye vestorienteringen. Flere av Putins viktigste rådgivere kommer fra denne gruppen (Bukkvoll 2002). Den tradisjonelle industrien og det militær-industrielle kompleks, industrier som er utsatt for vestlig konkurranse, er negative. Det samme er stort sett tilfelle med de militære og de sikkerhetsorienterte departementene. Derimot er de hemmelige tjenester splittet. Den russiske opinion har på sin side alltid hatt et ambivalent syn på Vesten og USA, med en blanding av beundring og skepsis. Men Putin har en så sterk posisjon i opinionen at slik skepsis neppe utgjør noe stort politisk problem. og han har i tillegg påvirkningsmidler av ulik karakter til disposisjon. Putin har derfor et visst innenrikspolitisk handlingsrom. Det er også en klar tradisjon i russisk politikk at initiativ kommer ovenfra og pådyttes en mer eller mindre motvillig administrasjon og opinion. Peter den stores vestorientering på 1700-tallet er det klassiske eksemplet her. Putins nye vestorientering faller derfor inn i et velkjent mønster. For de deler av det russiske politiske spektrum som var skeptiske til støtten til USA, og spesielt NATO-nærværet i Sentral-Asia, var det viktig å understreke at Russland måtte kreve motytelser av ulik karakter. Dette har imidlertid aldri vært del av Moskvas offisielle politiske agenda. Her er det de felles interesser og den felles europeiske og vestlige identitet som blir understreket. Dette betyr selvfølgelig ikke at Putin og hans regjering ikke bare ville sette pris på, men også forvente politiske og økonomiske belønninger for hjelpen til NATO. Her er det tre forhold som er viktige: Russlands behov for å styrke og modernisere økonomien, ønsket om å blir akseptert som stormakt og dermed kunne påvirke den sikkerhetspolitiske agenda i Europa, og ikke minst å ha noe å vise for seg i forhold til en kritisk hjemlig politisk opinion. Sovjetunionens pro-vestlige politikk under Gorbatsjov ble tatt for gitt av den vestlige verden. Derfor så Vesten liten grunn til å gi motytelser for det man i Moskva så på som konsesjoner på viktige områder. Putin blir nå advart mot å komme i samme situasjon. 3 I oktober 2001 anslo den ledende russiske sikkerhetspolitiske ekspert og medlem av Statsdumaen (Nasjonalforsamlingen), Aleksej Arbatov, at bare 10-15% av de russiske politikerne støttet president Putins nye vestorientering. Dette betyr imidlertid ikke at de øvrige vil gå mot ham. De politiske, og kanskje også økonomiske, kostnader ved å gå mot en russisk president i en så viktig sak kan bli store for den enkelte politiker. Selv om hans nye tilnærming til USA møter skepsis og motvilje i det politis - ke etablissement, er Putin personlig populær, Russlands president Vladimir Putin har en vanskelig oppgave i å balansere innenriks- og utenrikspolitiske hensyn i tilnærmingen mot vesten. Foto: Torbjørn Kjosvold/FMS.

4 NATOs nye rolle Bush og USA har omfavnet Putin og Russland på grunn av støtten i kampen mot den internasjonale terrorismen. Det har vært mange store ord om Russlands nye rolle i NATO. Russland- NATO-rådet og toppmøtet i Roma i mai 2002 er viktige symboler i den forbindelse. Spørsmålet er bare hvor dypt denne endringen egentlig stikker, både i Russland og i Vesten. Det er Russlands rolle og betydning for USA i kampen mot internasjonal terrorisme som gir Russland dets nye status i internasjonal politikk. Det er imidlertid svært langt igjen før man kan snakke om Russland som en integrert del av det vestlige samarbeidet. At Russland knyttes til NATO sier i denne forbindelse kanskje like mye om NATOs endrede rolle som Russlands. Selv om Artikkel 5 ble tatt fram for første gang i organisasjonens historie etter 11. september, var ikke dette et amerikansk initiativ, men et europeisk. USA har senere ikke satt sin kamp mot terrorisme inn i en NATO-kontekst, men knyttet til seg ressurser fra enkeltland i en "coalition of the able". Dette viser at NATOs rolle i praksis bestemmes av USA, og at amerikanerne ønsker å kjøre sitt eget løp og ikke ha en "war by committee". NATO blir således mer en ressursbase og et legitimeringsorgan. I en slik sammenheng representerer ikke Russlands tilknytning en så dramatisk endring. Hvor internasjonal er Russlands kamp mot internasjonal terrorisme? Når det gjelder den felles kampen mot internasjonal terrorisme, kan det stilles spørsmål om hvor langt enigheten og interessefellesskapet egentlig går. Både for Russland og USA er kam - pen mot internasjonal terrorisme en svært viktig del av sikkerhetspolitikken. Men går man nærmere inn på hvilke utfordringer dette medfører for de to land og hvordan disse utfordringene møtes, er det store ulikheter. Den arabisk-fødte tsjetsjenske geriljalederen Khattab. Khattab var ansett som et bindeledd mellom tsjetsjenske separatister og Osama bin Ladens al-qaida-nettverk. Khattab ble drept av russiske styrker i april 2002. Foto: Scanpix/Reuters. Den russiske kampen mot internasjonal terrorisme har sin viktigste front på russisk territorium, i Tsjetsjenia. Sett med russiske øyne er denne konflikten et indre russisk anliggende, som andre parter ikke bør blande seg inn i. Det internasjonale aspektet ved Tsjetsjenia-konflikten representeres ved russernes påstander om at krigen blir inspirert fra omverdenen, og at "terrorister" utenfra også deltar i kamphandlingene. Trusselen om løsrivelse fra Russland er mer alvorlig enn terroranslag mot andre områder i Russland som middel i den tsjetsjenske frigjøringskampen. Den andre fronten i kampen mot terrorisme, sett fra Moskva, er i Sentral-Asia. "Terrorismen" i dette området, som delvis var understøttet av Taliban-regimet i Afghanistan, truet ikke Russland direkte. Den var rettet mot de lokale regimene i Sentral-Asia, og hadde som mål å styrte disse regimene. Men fordi det er et viktig mål for Russland å ha stabilitet i og kontroll over sine nærområder i sør, ble gruppene som opererte her sett på som en alvorlig trussel. I sum representerte truslene fra "terroristene" eller "fundamentalistene" i Kaukasus og Sentral-Asia en viktig del av det totale russiske trusselbildet. Sammenbruddet av Sovjetunionen og etterfølgerstatenes manglende evne til å løse viktige politiske, økonomiske og sosiale problemer, ga grobunn for nasjonalist- og ekstremistbevegelser i de ikke-russiske områdene i Kaukasus og i Sentral-Asia. Dette førte igjen til en politisk radikalisering på fundamentalisk eller islamistisk grunn. I tillegg skjedde det en viss infiltrering i disse områdene fra utenlandske islamis-

tiske nettverk, bl a veteraner fra krigen i Afghanistan. Disse radikale religiøs-politiske elementene ble med en fellesbetegnelse kalt "wahhabister", etter den opprinnelige islamske bevegelsen i Saudi-Arabia. Etter Talibans maktovertagelse i Afghanistan i 1996 kom det militært utdannede militante islamister til Tsjetsjenia fra Midt-Østen og Balkan. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at disse gruppene var særlig tallrike. Det som skjedde i Tsjetsjenia var derfor i hovedsak lokalt betinget, selv om det i den andre Tsjetsjenia-krigen var et noe større nærvær av utenlandske islamister. Når det gjelder Sentral-Asia var tilknytningen til Afghanistan, både før og etter Talibans maktovertagelse, endel sterkere pga de tette forbindelser som tradisjonelt har eksistert mellom folkegruppene i disse områdene. Støtten fra Taliban til grupperinger i de sentralasiatiske statene kan derfor ses i lys av religiøse og his - torisk-kulturelle bånd, i stedet for en intensjon om å spre "internasjonal terrorisme". Det reelle problemet for Russland er derfor ikke "internasjonal terrorisme", men den politiske og militære utfordring fra nasjonalistiske og islamske grupper som dels truer stabiliteten og den russiske dominansen i Sentral-Asia, dels resulterte i løsrivelsesforsøket fra Tsjetsjenia. I tillegg er Moskva bekymret for en politisering og radikalisering av de 15-20 millioner muslimer i Russland. Disse utgjør over 10% av Russlands befolkning, og er landets største minoritet. De utgjør imidlertid ingen homogen gruppe. Deres identitet går nå mer langs den nasjonale enn den religiøse dimensjon, og det er vanskelig å se at grupperinger utenfra kan endre dette bildet på noen avgjørende måte. Russland ser likevel religiøs konflikt som en viktig del av sitt trusselbilde. Dette er ikke konflikt mellom religioner eller sivilisasjoner, slik Samuel Huntington forespeiler i sine vyer om konfliktene mellom sivilisasjonene. Utfordringene synes mer å ligge innen de muslimske samfunn, mellom tradisjonelle og til dels sekulariserte etablerte grupperinger, og fra impulser som i noen grad kommer utenfra og som utnytter Russlands svakhet for å infiltrere med sine ideer. Tsjetsjenske separatistambisjoner, islamske holdninger og mulig undergravning av de russisk-avhengige regimene i Sentral-Asia blir knyttet sammen og satt inn i et større trusselbilde. Dette blir understreket både av militære og politiske ledere. Et eksempel på dette er en uttalelse av tidligere forsvarsminister Igor Sergejev i den russiske hærens organ Røde Stjerne i november (Smith 2002): "The vector of potential threat to the security of the Russian Federation is gradually moving to the south. This is conditioned firstly, by the widening of the zone of influence of the Taliban up to the border with Tajikistan. The threat of the spreading of Islamic extremism throughout the entire region of Central Asia, which has exclusively important significance for Russia, is becoming all the more real". Tidligere ble denne trusselen assosiert med begreper som "ekstremisme", "bandittvirksomhet" og "kriminell" aktivitet, samt trussel mot nasjonal enhet. Det er først i de siste par årene at tilknytningen til internasjonal terrorisme har 5 Ødelagt boligblokk i Moskva 9. september 1999. En rekke tilsvarende eksplosjoner krevde rundt 300 menneskeliv denne høsten, og ble tilskrevet tsjetsjenske separatister. Foto: Tatiana Makeyeva/Scanpix/AP Photo.

6 blitt trukket fram av det politiske og militære Russland. Etter 11. september har også tilknytningen til al-qaida blitt understreket. Hvor dypt stikker enigheten? Russland finner det hensiktsmessig å knytte sikkerhetsutfordringer som i hovedsak er lokalt russiske, til kampen mot internasjonal terrorisme. Russerne er ikke alene om dette. Det som skiller Russland fra de andre land som spiller dette politiske spillet er at de var tidlig ute, allerede i god tid før 11. september. Russerne satte også sin motstand mot den vestlige krigføringen på Balkan inn i denne sammenhengen, fordi denne etter deres mening støttet opp under regimer som igjen støttet seg på hjelp fra islamske grupper. Dette ble ytterligere understreket i et intervju Vladimir Putin ga til Paris Match i juli 2000 (Smith 2002): "Today we are witnesses of the creation of an extremist international in the so-called arc of instability beginning in the Philippines and ending in Kosovo. This is indeed a terrorist international. And in this sense Russia stands at the forefront of the struggle against this international terrorism. And Europe should get on its knees and show a large amount of gratitude for the fact that we struggle against it, so far, unfortunately, on our own". Ut fra dette fører Russland i realiteten Vestens og Europas kamp når landet bekjemper den "internasjonale terrorismen" i Kaukasus og Sentral-Asia. Dette faller godt inn i det tradisjonelle bilde Russland har av seg selv som Europas og sivilisasjonens forsvarer mot trusselen fra øst, og at Russland ikke får noen takk for dette. President Putin ønsket felles operasjoner mot Osama bin Laden i Afghanistan fra han overtok som president i januar 2000, og var blant de første som slo alarm når det gjaldt al-qaidatreningsleirene i dette landet. Videre støttet Russland USA i FN i desember 2000 når det gjaldt sanksjoner mot Taliban, og ønsket senere sanksjoner også mot Pakistan pga landets støtte til Taliban (Hill 2002). Dette kunne utnyttes fra russisk side. Landet fremsto som interessant, noe som igjen kunne føre til større mottagelighet i USA og NATO for russiske synspunkter, og dermed også gi muligheter for russisk innflytelse. En første virkning av dette var at den vestlige kritikken av Russlands krigføring i Tsjetsjenia ble dempet. Dette spilte neppe noen særlig stor rolle for Moskva, fordi man trolig så på denne kritikken som "rituell" og mer beregnet for den hjemlige opinion i de vestlige land enn for Moskva. Når det gjaldt mer konkrete interessemotsetninger, som utvidelse av NATO og utvikling av et amerikansk rakettforsvar, var det ingen endring i amerikansk politikk. Det virket heller som om den russiske pro-vestlige politikken førte til at man trodde Russlands motstand nå ville bli mindre, fordi en slik motstand ville vanskeliggjøre vestorienteringen. Dette understreket at Putin sto overfor samme problem som Gorbatsjov: at hans vestorientering kunne bli tatt for gitt, slik at de eventuelle politiske gevinster uteble mens kritikken innad fikk ny gjæring. Det president Putin tydeligvis har satset på i denne forbindelse er å "veksle inn" den mer situasjonsbetonte innflytelsen som skyldes de felles interesser i kampen mot terrorismen, med mer varig innflytelse. Stikkordene her er russisk deltagelse i viktige politiske internasjonale organer, som WTO og NATO, og at G-7 (Organisasjonen av de store industriland) ble til G-8 gjennom russisk medlemskap. På dette området har han fått mer uttelling, og i så henseende fått noe å vise for seg hjemme. Har Putin "kjøpt katta i sekken"? Det er imidlertid to forhold som kan gjøre disse gevinstene mer usikre. Det første er den reelle betydningen av det nye NATO-Russland-rådet. Dette rådets innflytelse er avhengig av to forhold: at rådet blir en arena for drøfting av sentrale sikkerhetspolitiske problemer, og at de reelle beslutninger ikke er tatt på forhånd. Bush-administrasjonens klare unilaterale utenrikspolitiske orientering, dvs at USA selv tar de viktige beslutninger uten først å legge sakene fram i de relevante internasjonale institusjoner, gjør at man kan være skeptisk til det nye rådets betydning som premissleverandør for beslutninger. Det kan lett få samme rolle som Det faste felles råd mellom NATO og Russland, hvor Russland stort sett bare ble orientert om beslutninger som allerede var tatt i NATO. EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) kan også være et problem i denne forbindelse. Dersom disse landene på forhånd har blitt enige om sitt standpunkt, minker også Russlands muligheter for å få gjennomslag for sine syn. Til tross for disse mulige begrensningene kan dette rådet likevel bli et viktig organ for å integrere Russland i det vestlige samar-

beidet, og på denne måten bygge opp en gjensidig tillit som til nå har vært mangelvare. Det andre problemet gjelder graden av felles interesser mellom USA og Russland i den videre kampen mot terrorismen. Russlands terrorutfordring har en helt annen karakter enn den USA står overfor, og spesielt sammenhengen mellom internasjonal terrorisme og ulike tredje lands politikk fortoner seg ganske annerledes i Moskva enn i Washington. Mens regimene i Irak, Iran og Nord Korea i amerikanske øyne utgjør en "ondskapens akse" som må bekjempes, er de samme regimene sett fra Moskva stabile faktorer i områder preget av potensielle konflikter som kan skape sikkerhetsproblemer for Russland. USAs nye strategi, som legitimerer forebyggende angrep på stater som kan mistenkes å støtte internasjonal terrorisme, har skapt politisk hodepine for USAs NATO-allierte. De direkte problemene for Russland kan imidlertid bli langt større. En av grunnene til at Saddam Hussein fikk sitte ved makten etter Golfkrigen i 1991 var bekymringen for politisk kaos og ustabilitet i dette området, dersom man fikk et maktvakuum etter hans fall. Dette problemet er ikke mindre nå. Hovedforskjellen er at andre hensyn nå må vike i USAs kamp mot internasjonal terrorisme. Dette kan ramme andre staters interesser, og her er Russland mer utsatt enn de fleste. Irak og spesielt Iran blir av mange russere sett på som samarbeidspartnere mer enn motstandere, og slik sett vil det være vanskelig for Putin å støtte en amerikansk offensiv mot disse statene. På den annen side kan han også her komme i en situasjon hvor de politiske kostnadene ved ikke å støtte USA blir større enn kostnadene ved å la være. Russland må finne sin plass som trues av de vestlige verdier og normer? Russlands rolle i kampen mot den internasjonale terrorisme har igjen satt dette problemet på dagsordenen i Moskva, og svaret er ikke gitt. Russland har derfor fremdeles ikke funnet sin plass i det internasjonale system. En rolle som juniorpartner til USA og NATO appellerer ikke til en tidligere supermakt som fremdeles har ambisjoner om å spille en selvstendig rolle i stormaktspolitikken (Zlobin 2002). Putin er en pragmatisk politiker som kjenner Russlands reelle handlingsrom i storpolitikken. I stedet for å forsvare tapte saker er han mer interessert i å utnytte nye muligheter. Kampen mot terrorismen har gitt ham denne muligheten, men han må også få sitt eget folk med seg inn i den vestlige verden. Andre har forsøkt dette før ham, uten å lykkes. Dette skyldes imidlertid ikke bare Russland, men også Vesten. Russland er den svake part og må derfor gi mest, men større vestlig hensyntaken til russiske interesser vil gjøre det lettere å skape det felles Europa alle ønsker. Den felles kamp mot terrorisme har gitt en ny mulighet, men et fellesskap skapes ikke bare av å være mot de samme tingene. Det må også bygges på et bredere interessefellesskap og på felles verdier. Dette er en utfordring for begge parter. 7 Russland står derfor overfor et viktig valg når det gjelder sin fremtidige utenrikspolitiske orientering. Vil landet bruke kampen mot internasjonal terrorisme som et middel til å få innpass i den vestlige verden og dets institusjoner? Eller vil landet som tidligere søke å markere seg som en selvstendig stormakt, gjennom aktivt å frem - me interesser som kan føre til at landet kommer på kollisjonskurs med USA? Putin står her overfor den kanskje mest grunnleggende problemstilling i russisk utenrikspolitisk historie (Davies 1996): Skal landet se på seg selv som en del av Europa og dets verdier og normer, eller er Russland noe utenfor Europa, en "eurasiatisk" stat med egne tradisjoner og verdier Vladimir Putin og George W Bush har tilsynelatende felles interesser på den internasjonale arena. Men hvor dypt stikker enigheten mellom dem? Foto: Jim Young/Scanpix/Reuters.

www.ffi.no Forsvarets forskningsinstitutt, Instituttveien 20, Postboks 25, 2027 Kjeller, telefon 63 80 70 00 Referanser Bukkvoll 2002: Bukkvoll, Tor, "Den nye russiske politikkens interne forankring". Foredrag ved FFIseminar Russland som "assosiert NATO-medlem" og Norge, Lillestrøm 10. september 2002. Davies 1996: Davies, Norman, "Europe - A History". Oxford University Press. Godzimirski 2002: Godzimirski, Jakub M., "11. September 2001 and the shift in Russia's policy towards NATO". Den norske atlanterhavskomite, Sikkerhetspolitisk bibliotek 7-2002 Hill 2002: Hill, Fiona, "Extremists and Bandits. How Russia Views the War against Terrorism". PONARS Policy Memos, No. 246 Smith 2001: Smith Mark A., "Russia & Islam". Conflict Studies Research Centre, Sandhurst. Wallander 2001: Wallander, Celeste, "The Multiple Dimensions of Russian Threat Assessment". PONARS Policy Memos, no. 1999 Zlobin 2002: Zlobin, Nikolaj, "Being a junior partner to the US is not demeaning. Russia just needs to understand where its interests coincide with American interests". World Energy Journal, juni 2002. (Oversatt på Johnson's Russia List 20. juni) http://www.cdi.org/russia/johnson Artikkelforfatter Anders Kjølberg er magister i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, og har vært ansatt som forsker ved FFI siden 1971. Sentrale fagområder i hans forskning er norsk sikkerhetspolitikk, konfliktteori, internasjonale operasjoner og russisk politikk. Kjølberg har forelest ved en rekke institusjoner i inn- og utland, blant annet Universitetet i Oslo og Forsvarets Høgskole. Han har gitt bidrag til flere bøker om utenriks- og sikkerhetspolitikk, og skrevet en rekke artikler i tidsskrifter og aviser. Kontaktinformasjon Forsvarets forskningsinstitutt Postboks 25 2027 Kjeller E-post: ffi@ffi.no Telefon: 63 80 70 00 FFIs hjemmesider: http://www.ffi.no Faglig ansvarlig for dette nummeret er Thomas Hegghammer e-post: thomas.hegghammer@ffi.no