Majken van Bruggen Julia og Leon Roman
«I ve always depended on the kindness of strangers.» TENNESSEE WILLIAMS
Til George
1 Jeg er sytten år og reiser hjemmefra. Når toget forlater perrongen, klemmer jeg ansiktet mot ruta og smiler. Det er et kunstig smil, for det står ingen og vinker. Jeg er alene og vet at jeg ikke kommer tilbake på lenge, kanskje aldri. I setet ved siden av meg står ryggsekken med klær og skolebøker. I trusa har jeg pengene jeg fikk av farmor. Det er stille i kupeen, og jeg reiser meg og går ut i gangen og stiller meg ved vinduet. Trær og åkrer, bondegårder og bolighus farer forbi, til toget bremser ned ved stasjonene. Jeg tenker på mor og far, jeg ser dem for meg ved middagsbordet. Det er mørkt og stille i huset, for far slår ikke på lyset før det er kveld. De sitter overfor hverandre ved kjøkkenbordet og tygger. Det er bare to stoler ved kjøkkenbordet, far har fjernet min og satt den i garasjen. Jeg drar ned vinduet, tenner en sigarett og blåser ut røyken. Så stikker jeg hodet ut. Vinden får tårene til å renne, og jeg tenker på det som har vært hjemmet mitt. Jeg blir stående med hodet ut av togvinduet til en stemme sier over høyttaleren at vi nærmer oss Oslo. Jeg lukker vinduet og går tilbake til plassen min. I veska finner jeg lommespeilet og sminkepungen. Jeg pudrer ansiktet og tar på ny maskara. Leppene maler jeg røde. Når toget kjører inn på perrongen i Oslo står jeg klar ved døren. Perrongen er full av mennesker. En mann trenger seg inn på toget mens jeg er på vei ut, og jeg snubler ned trinnene og lander på knærne. Det er ingen som spør om jeg trenger hjelp, og jeg reiser meg raskt og børster av
meg. En stein har slått hull på strømpen, og jeg drar ned skjørtet for å prøve å skjule masken som er raknet. Jeg slenger sekken på ryggen og går gjennom gamle Østbanehallen. Jeg går sakte oppover Karl Johan og ser på alle menneskene og butikkene. En gatesanger smiler når jeg stopper for å høre på, og en tigger spør om jeg har noen kroner til overs. Jeg gir ham en tier og går videre. Ved slottet tar jeg en røyk. Trærne i Slottsparken begynner å få høstfarger, og jeg setter meg på en benk og ser meg rundt. I lomma ligger lappen fra farmor med adressen til pensjonatet. Jeg tar frem kartet fra sekken og finner retningen. Pensjonatet ligger i en sidegate til Bogstadveien. Når jeg åpner døren ringer det i en bjelle, og en gammel dame dukker opp bak resepsjonen. Hun har forkle over kjolen og krøllspenner i håret. «Velkommen,» sier hun og rekker meg hånden. Hånden til fru Berg er tørr og knoklete, og jeg rister forsiktig i den. «Rommet ditt ligger i andre etasje,» sier hun. Hun går foran meg opp trappen, peker på en dør og sier «bad», på en annen og sier «toalett». Så subber hun bort til en dør nederst i korridoren. «Her er rommet ditt. Og det er ikke tillatt med mannfolkbesøk etter klokka seks.» Hun ser på meg med nysgjerrige øyne. Rommet har vindu mot bakgården, seng og skrivebord og servant med speil over. Jeg pakker ut av sekken og legger meg på sengen. Den er hard, og sengetøyet lukter mugg. Over sengen henger et bilde av kongen. Jeg åpner vinduet og setter meg i vinduskarmen. Nede i bakgården mjauer en katt. Jeg finner frem pengene, stikker noen sedler i lomma og gjemmer resten bak bildet av kongen. Så går jeg ut igjen. Jeg går på måfå rundt i byen. Det er lenge siden jeg var i Oslo, det var da
farfar hadde den røde lastebilen og kjørte tømmer fra fabrikken. Jeg var liten, og satt mellom farmor og farfar i førersetet og spiste sjokolade. Jeg går i butikker og kjøper nye støvler og svarte klær, og en eske med hårfarge. Om kvelden farger jeg håret rødt på badet på gangen. Jeg tar av håndkleet og ser meg i speilet. Brystene er små og magen flat. Jeg snur meg og kikker over skulderen. Arret på ryggen synes ikke i kveldsmørket. Jeg skyller ut fargen og tørker håret. Når jeg ser meg i speilet igjen, ser jeg annerledes ut. Før jeg sovner tar jeg en røyk i vinduskarmen. Jeg sitter i bare håndkleet, høstluften er mild. Om natten hører jeg kattene skrike i bakgården. Neste morgen spiser jeg frokost i spisesalen. Ved nabobordet sitter en gutt. Han har svart hår og frakk, og ser eldre ut enn meg. Vi hilser ikke, men når jeg reiser meg for å gå, merker jeg at han stirrer på meg. Jeg henter veska på rommet. Gymnaset ligger like i nærheten, det tar ikke lang tid å gå dit. Jeg går inn porten og setter meg på en benk i skolegården. Det er ti minutter til skolen starter, og skolegården begynner å fylles. Noen står to og to, andre i gjenger. De prater og ler. En jente snur seg og ser på meg, så hvisker hun noe til de andre. Jeg reiser meg og går ut porten, tenner en røyk og ser meg rundt. Skolen begynte for tre uker siden, og de andre kjenner hverandre. Jeg er ny og kjenner ingen. Når skoleklokka ringer, går de i flokk inn døren. Bakfra ser alle like ut. Jeg kaster røyken på bakken, tråkker på den og går sakte etter. Når jeg kommer inn i klasserommet har timen begynt. Jeg finner en plass, stolen bråker når jeg drar den frem fra under pulten, og noen av jentene fniser. Jeg setter meg uten å se meg rundt. Læreren kremter, han ser ut
som en fugl, med lang hals og smale skuldre. «Vi har en ny jente i klassen i dag,» sier han. «Julia, vil du reise deg?» Jeg blir sittende. «Hei,» sier jeg. Det er ingen som svarer, men en av guttene plystrer. Læreren kremter igjen, sier at han heter Bøe, og så ber han oss om å ta opp samfunnsfagbøkene. Mens Bøe tegner grafer på tavla, kikker jeg meg rundt. De fleste elevene er på min alder, men noen er eldre. Jentene sitter to og to sammen og hvisker, de har permanent i håret og Paul & Sharkgensere over blondeblusene. Guttene er i mindretall, et par av dem har islendere og ser ut som Bellonatilhengere, og bakerst sitter en fyr i skinnjakke. Han blunker når jeg ser på ham, og jeg gjetter at det var han som plystret. Jeg gjør ferdig grafene mine og ser på Bøe der han sitter bak kateteret. Han har stålinnfattede briller og et slitent drag over ansiktet. Når han sier at timen er over, er stemmen hans skarp. I friminuttet står jeg utenfor porten og røyker. Det er bare gutter som står der, og flere er alene, men jeg snakker ikke med noen. Jeg sier ikke noe før i siste time. Da har vi norsk, og vi blir bedt om å fortelle om en roman vi liker. Når turen kommer til meg, snakker jeg om Céline og Reisen til nattens ende, jeg fikk den av farmor på 17-årsdagen min. Jeg kan sitatet foran i boken utenat. «Vårt liv, det er en reise i vinternattens mørke. Vi speider etter stjerner, men himmelen er sort,» sier jeg. Det blir stille. Så sier en av jentene at jeg er en intellektuell, og de andre ler. Norsklæreren ber dem være stille. «Bra, Julia,» sier hun, og i blikket hennes ser jeg noe som minner om gjenkjennelse. Når jeg går hjem fra skolen føler jeg meg
bra, selv om jeg går alene. Jeg tar en omvei til pensjonatet. Gatene på Frogner er brede, og husene flotte. Menneskene rundt meg har pene klær og fint hår, og ser annerledes ut enn hjemme. Jeg smiler mens jeg ser meg rundt. På pensjonatet er det stille. Jeg spiser middag i spisesalen hver dag klokka fem, og etterpå ligger jeg på sengen og leser. Når jeg våkner om natten, tar jeg meg en røyk i vinduskarmen, og hvis jeg ikke får sove igjen, ligger jeg og tenker på alt jeg vil gjøre når jeg er ferdig med skolen. Klokka sju står jeg opp og går i håndkleet ned til badet på gangen. Jeg møter sjelden noen andre så tidlig på morgenen. Jeg spiser frokost i spisesalen og ser etter gutten fra første dagen. Han pleier å komme sent, like før skolen begynner, og smører kjapt et par brødskiver som han tar med seg. En dag følger jeg etter ham når han går, og når han kommer til skolen og svinger inn porten, skjønner jeg at han også går der. Jeg ser etter ham i friminuttene, men får ikke øye på ham noe sted. Når jeg snakker i klassen, hermer jentene etter meg fordi jeg ikke snakker sånn som dem. Jeg prøver å legge om dialekten, men det høres allikevel at jeg ikke er fra Oslo, og det får dem til å le enda mer. Til slutt gir jeg opp og prøver ikke engang. Klærne mine er også feil. Jeg har ikke merkeklær, og går i svart. Det er ingen som vil bli kjent med meg, og jeg gir faen. Norsktimene er de eneste timene jeg får være i fred. Læreren ber de andre være stille, og hører på hva jeg sier. Når jeg sier noe hun er enig i, nikker hun og smiler, og jeg smiler jeg også, helt til timen er slutt. Bøes timer er de verste. Han sier ingenting når de andre slenger kommentarer til meg, og etterpå ler han
med. Når jeg reiser meg og svarer, blir han skarp i stemmen og ber meg sette meg. Jeg blir stående og stirre hardt på ham. «Sett deg,» sier han igjen, men jeg later som jeg ikke hører ham. Bøe kommer helt bort til pulten, tar tak i skuldrene mine og dytter meg ned på stolen. Så snur han seg og går tilbake til tavla. Jeg åpner pennalet og finner frem passeren og presser den mot øreflippen. Jeg rykker til når nålen går igjennom huden, så sprer varmen seg fra øreflippen og gjennom kroppen. I friminuttet går jeg inn på do. Det har rent blod nedover halsen. Jeg spytter på fingrene og gnir det bort. Så går jeg, selv om det er flere timer igjen av skoledagen. Jeg går hele dagen. Når jeg ikke vet hvor jeg er, tar jeg frem kartet som jeg har i veska og finner igjen retningen. Innimellom stopper jeg og tar en røyk, og så går jeg videre. Det blir kveld før jeg er tilbake på pensjonatet. Når jeg tar av meg støvlene blør jeg på hælene. Jeg setter meg i vinduskarmen og kikker ut i bakgården. Når jeg lukker øynene kan jeg se for meg mor og far som snakker sammen. «Vi gjorde det riktige.» Far lener seg over middagsbordet. Han borer øynene inn i mor. Mor ser ned, skyver på potetene. «Jeg har vondt i hodet,» sier hun. «Jeg går og legger meg.» «Hun kunne ikke bo her lenger. Og i hvert fall ikke med en unge.» Far reiser seg brått. Han skubber borti bordet så vannglasset skvalper over. Far tar glasset og drikker resten av vannet i én slurk. «Tenk hva folk ville sagt.» Han setter glasset hardt ned på bordet. Mor skvetter av lyden, tar seg til hodet og strammer beltet rundt morgenkåpen. Hun holder seg i bordkanten mens hun