Hva er det med Anna?

Rebecca James Hva er det med Anna? Oversatt av Hilde Stubhaug Gyldendal

Til Charlie

Jeg drømmer fortsatt om Fairview. I drømmene er huset mer enn det virkelig var; bygningen er høyere og mer påtrengende, gangene lengre og mer labyrintiske, rommene kjøligere og mørkere enn de noen gang virkelig var. I drømmene er Fairview et virvar av mørke passasjer og skygger, bratte trapper som snor seg og blir til marerittaktige knuter. Jeg løper gjennom huset i panikk, veit aldri om det er jeg som er etter noen eller noen som er etter meg, om jeg prøver å flykte eller vil bli funnet. Det eneste jeg veit, er at et skrik ljomer gjennom hodet mitt et skrik som kommer av det jeg skal til å oppdage, det jeg veit ligger rundt neste hjørne, eller neste der igjen. Noen ganger er Anna med i drømmen, svevende, spøkelsesaktig og unnvikende, foran meg eller bak meg. Uansett hvor fort jeg løper eller roper navnet hennes, når jeg aldri fram til henne. Hun kommer til syne et øyeblikk, smilende og med armene strukket mot meg, bare for å forsvinne rundt en sving eller inn i en skygge, som en illusjon eller et syn. En snor av røyk som løser seg opp i lufta. I drømmene er det som om huset selv har onde hensikter, som om det er en ond kraft i selve grunnmuren som siver inn i gulvene og veggene og forgifter lufta i huset, forandrer livet for alle som kommer inn. I virkeligheten var ikke Fairview ansvarlig for det som skjedde. Det var mennesker som sto for det.

Del 1

1 «Tim, du er nødt til å bli voksen en gang,» sier Lilla. «Få deg en skikkelig jobb.» «Jeg har en skikkelig jobb,» sier jeg. «Jeg går på jobb. Jeg gjør noe greier. Jeg får betalt for det. Virker skikkelig nok for meg.» «Greit,» sukker hun. «Kanskje skikkelig er feil ord. Du må ha en mer innbringende jobb. En som i hvert fall kan dekke husleie og mat. En jobb som gjør deg uavhengig.» «Det du egentlig sier» Jeg hever øyebrynene. «Er at jeg skal se å komme meg ut.» «Ja,» sier hun likeglad. «Nå når du sier det, så kan du ikke bli her for alltid. Å sove på sofaen min er ikke akkurat en god langtidsplan. Ikke når Patrick er her.» Hun strekker seg over stuebordet og tar pc-en, setter den på knærne sine og åpner den. «Og hvis du nekter å ta en ordentlig, nei, en lukrativ jobb, må vi bare finne et eller annet rasende billig alternativ til deg.» Jeg lukker øynene og håper at hun skal miste konsentrasjonen. Slutte å prøve å fikse livet mitt. Jeg veit at jeg må ta meg sammen, og det har jeg tenkt også. Bare ikke i dag. Etter en kort stund knuffer hun meg i siden. «Hør på

denne her. Det høres faktisk ganske bra ut. Og det er i Fairlight.» Hun leser høyt: «Stort møblert rom i romslig hus. Deles med en annen. Hundre dollar i uken. Hundre dollar, Tim. Billigere blir det ikke.» Da jeg ikke svarer, snur hun seg og knuffer meg i siden igjen. «Har du tenkt å ringe eller?» «Må være et høl,» sier jeg grettent. «Fuktskader. Rotter. Jeg ser det for meg.» «Du har ingen penger, Tim,» sier hun. «Du må bare ta det du kan få. Om det så er et høl.» Hun tar opp mobilen min og taster inn et nummer. «Sånn.» Hun skyver mobilen mot øret mitt så jeg blir tvunget til å ta imot den. «Bare spør. Det kan ikke skade. Slutt å være så vanvittig taperaktig.» En fyr ved navn Marcus tar telefonen, og vi utveksler informasjon. Han spør meg hvor gammel jeg er, om jeg har jobb og om jeg er villig til å ta en tur til Fairlight for å se rommet og treffe min potensielle samboer, en jente som heter Anna. Jeg lurer på hvorfor Anna ikke snakker med meg selv. Han gir meg adressen, og jeg sier at jeg skal ta turen seinere samme ettermiddag. «Kan jeg bare spørre deg om en ting?» sier jeg før jeg legger på. «Selvsagt,» sier Marcus. «Hvorfor er det så billig? Hva er greia?» Lilla knuffer til meg igjen og gjør en grimase. Jeg ignorerer henne. «Det er et stort hus,» sier Marcus glatt. «Veldig stort. For stort, faktisk, til at en jente kan bo der alene. Du kommer til å skjønne hva jeg mener når du ser det. Og Anna er bare tjue år. Det ville være til hjelp å ha en til

der. Mer vil jeg ikke si over telefonen. Hvis du møter meg oppe i huset, får vi fortalt deg mer ansikt til ansikt. Men du kan bare slappe av, det er ikke noe å bekymre seg for. Det er veldig rimelige betingelser.» Betingelser. Det ordet lyder illevarslende. Jeg lurer på hvorfor rommet ikke er tatt for lengst, og konkluderer med at «betingelsene» ikke kan være så rimelige som Marcus påstår. Det må være en eller annen hake. Hvis noe virker for godt til å være sant, er det som regel det. * Selv om jeg er mistenksom på grunn av den vanvittig lave husleien, bestemmer jeg meg for å dra og ta en titt. Kjæresten til Lilla, Patrick, kommer hjem, og fiendtligheten han utsondrer er nesten like tjukk som stanken av aftershaven hans. Plutselig virker leiligheten altfor trang. Lilla har rett. Jeg må finne meg et annet sted å bo. Jeg småløper ned trappa og ut i glovarmen, og rekker akkurat en buss til Fairlight. Huset er enormt. Det ruver to etasjer opp i sandstein og murstein og er det største og mest imponerende huset i en gate full av temmelig prangende hus. Det er den typen sted du ikke kan la være å merke deg når du kjører eller går forbi. Den typen hus som får deg til å lure på hva slags mennesker som bor der. Det er omgitt av frodige hager, store plener og vakre trær, og det er så uventet staselig at jeg lurer på om det er en feiltakelse. Det har til og med et navn. Navnet Fairview er inngravert i lekker skrift på et skilt på porten. Jeg dobbeltsjekker adressen. Det er helt klart riktig

sted, og helt klart ikke det hølet jeg hadde forventet. Inngangsdøra går opp mens jeg er på vei opp mot huset, men det er så lyst ute og så mørkt i huset at jeg først ikke kan se hvem som har åpnet den. Da jeg er på toppen av trappa, ser jeg at det står en mann i døra. Han er pent kledd i bukse og skjorte, og han mønstrer meg med blikket mens jeg kommer mot ham. Jeg ser sjuskete ut i shortsen og T-skjorta, og et øyeblikk vurderer jeg å beklage, men så kommer jeg på at jeg er ute etter et sted å bo og ikke en jobb. Han rekker fram hånda. «Marcus Horrow,» sier han. «Du må være Tim.» Han er mer enn et hode høyere enn meg. Han har mørkt hår og sterkt ansikt. Jeg hører skritt nærme seg i gangen, og en kvinne kommer til syne ved siden av ham. Som Marcus er hun høy og mørk og forretningsmessig kledd. «Dette er søsteren min, Fiona,» sier han. «Fiona, dette er Tim.» «Vi er venner av Anna,» forklarer hun. «Hun venter inne på kjøkkenet.» De fører an innover en lang, brei korridor. Øynene bruker et øyeblikk på å venne seg til mørket. Det er bonet tregulv og høyt under taket, som har detaljerte og fine rosetter. Vi går forbi diverse rom, alle sammen med lukket dør, og en gedigen trapp som fører opp til annen etasje. Innerst kommer vi til et stort kjøkken med spiseplass. I motsetning til den dystre gangen er det mange vinduer og mye lys i dette rommet, med franske dører som fører ut til en gårdsplass med en hage bakenfor.

Det sitter en lyshåret jente ved kjøkkenbordet. Hun er tynn og bleik og ser ulykkelig ut. Det er noe sårbart og skjørt ved henne som får meg til å lure på om hun er syk. «Tim,» sier Marcus. «Dette er Anna. Anna London.» Hun reiser seg og rekker fram hånda, før hun straks trekker den til seg. Hun sier hei veldig stille og stirrer ned i bordet. Marcus sa at hun var tjue år. Hun ser mye yngre ut. «Hyggelig å hilse på deg,» sier jeg. «Takk, det samme,» mumler hun. «Ja, Tim,» sier Fiona. «Marcus sa at du jobber i en restaurant?» «Det stemmer,» sier jeg. «Like nede i Manly. Ikke så langt herfra. Maks ti minutter å gå.» «Og det er en pålitelig jobb? Sikker? Du kommer ikke til å bli arbeidsløs med det første?» «Jeg jobber for fatteren,» sier jeg. «Jeg tror ikke han kommer til å gi meg sparken. Ville ikke gitt bra stemning i familien.» Det er ment som en humoristisk kommentar, for å lette litt på stemningen, men ingen ler. Ansiktet til Marcus er like tomt. Anna stirrer ned på de fiklende hendene sine. Fiona gir meg et stramt smil. «Fint,» sier hun. «Ja, det var sikkert nok forhør foreløpig. Nå får vi vel ta deg med opp og vise deg rommet ditt.» Jeg går etter dem bortover den mørke gangen igjen og opp trappa. Fiona går først. Jeg går ved siden av Anna. Jeg prøver å fange blikket hennes, smiler, forsøker å få til noe vennskapelig, men hun stirrer på føttene sine hele veien og unngår blikket mitt. «Fairview ble bygget i 1890,» forklarer Marcus mens