Norsk Forms Årskonferanse KRITISK SØKELYS PÅ FORSKJELLSBEHANDLING I SKILT- OG REKLAMESAKER av MORTEN I KERR 22/11/06 pb 4614 Sofienberg 0506 Oslo mobil: +47 920 30 697 e-post: morten@kerr.no www.kerr.no org nr: 981 465 636 s. 1 av 1
Innledning (1): 6 år i Plan- og bygningsetaten der jeg arbeidet med utendørs skilt og reklame som prosjektleder av kommunens Reklameprosjekt. (2) Her ble jeg av tidligere direktør i Norsk Form, Peter Butenschøn, kalt Ayatolla Kerr åpenbart fordi jeg da representerte og synliggjorde Oslo kommunes strenge holdning til skilt og reklame på den tiden. Siden begynnelsen av 2000 har jeg vært selvstendig rådgiver. I den rollen ble jeg nylig av Øyvind Markussen beskyldt for å drive hor på alle kanter, i all vennskapelighet, naturligvis! angivelig fordi jeg nå påtar meg oppdrag for f eks Skedsmo kommune, Clear Channel, skiltleverandøren Finn Solvang, Skilt- og dekorforeningen, Drammen kommune, Statens Vegvesen, Bærum kommune, Norsk Form og skriver artikler om skilt og reklame for forskjellige publikasjoner, bl a som redaktør av Profilering - og av og til får betalt for det. Noen synes at utendørsreklame er en naturlig del av det offentlige rom (3). Andre mener at det er bare ræva (4). Dette foredraget skal ikke dreie seg om estetikk i det offentlige rom eller på annen måte komme med betraktninger omkring stygt eller pent. Jeg skal derimot (5) 1. påpeke noen anomalier innenfor området utendørsreklame; 2. problematisere ulike oppfatninger og bruk av reklame med særlig fokus på forskjellsbehandling, og 3. trekke frem eksempler på håndtering av reklamesaker sett i lys av det offentliges satsning på privatisering av offentlige tjenester mest kjent gjennom reklamefinansierte bymøbelprosjekter og private og offentlige aktørers bruk av reklame i ulike sammenhenger. Reklamefinansierte bymøbler: Offentlige vedlikeholdsbudsjetter har alltid vært stemoderlig behandlet, det er liksom ikke knyttet særlig prestisje til oppfølging og vedlikehold i forhold til nye prosjekter: man ønsker vedlikeholdsfrie og vakre omgivelser som her fra Italia (6) men ender raskt opp med forfall. Dette kommer særlig godt til syne gjennom forgjengelige og sårbare innretninger som toaletter (7), bysykler (8), leskur (9) og andre utendørsmøbler (10). En fristende løsning for kommuner med underbudsjetterte vedlikeholdsavdelinger er å la private aktører stå for utplassering og drifting av slike elementer mot at firmaene får benytte offentlig grunn til reklame som skal betale for gildet (11 14). Fra å ha hatt en temmelig passiv rolle som grunneiere og heller kanskje svært fordømmende deltagere i reklamedebatten kan det oppfattes som et paradigmeskifte at stat og kommune med de nye reklamefinansierte tiltakene nå er aktive pådrivere for utplassering av utendørs reklame, og de største enkeltaktørene som grunneiere og kontraktspartnere i reklamemarkedet (15). På denne måten kommer det offentlige i en tvilsom og vanskelig håndterbar dobbeltrolle, nemlig ved at de samtidig skal forvalte lovverket som regulerer utendørs skilt og reklame. På den annen side opplever mange private aktører at de samme kommunene er svært restriktive med å tillate tilsvarende reklame på privat grunn, også der de ytre rammene er sammenlignbare. Jeg har tidligere hevdet og gjentar det nå at dette åpenbart må være i strid med forvaltningsrettslig praksis: like tiltak skal efter norsk lov i utgangspunktet behandles likt, uavhengig av om tiltakshaver og/eller eiendomsbesitter er privat eller offentlig. 061122NF.doc s. 2 av 2
Noen eksempler: Stavanger kommune Stavanger kommune har en svært restriktiv vedtekt til PBL s 107. Den forbyr i praksis enhver reklameinnretning som vanligvis benyttes til å finansiere bymøbelprosjektene. I tillegg fastslår vedtekten at kommunen selv naturligvis må gå foran med et godt eksempel (16). Til tross for dette inngikk kommunen for noen få år siden en avtale om å outsource utplassering og drifting av leskur og toaletter til et privat firma mot at firmaet fikk utplassert reklameskilt på kommunens grunn, både integrert i møblene (17 18) og som frittstående enheter (19). Prosjektet er senere utvidet begge gangene uten at det ble søkt om dispensasjon fra vedtekten. Når Telenor nå ønsker å bytte ut en rekke telefonkiosker med mer moderne, reklamefinansierte telefonkiosker (20), er den samme kommunen i utgangspunktet positiv til selve de nye bymøblene, men ikke det integrerte reklameskiltet i dem. Begrunnelsen hjemles i kommunens vedtekt. Det siste er at det nå skal utplasseres nye, reklamefinansierte leskur langs riks- og fylkesveier i Rogaland fylke, også i Stavanger. Anbudsdokumentene viser til at det er inngått en avtale med Stavanger kommune om at byen tåler inntil ti reklameskilt til bare i bykjernen, og det kan virke som om saksbehandlingen allerede er fullført. Dette lukter av avtalt spill eller vil kommunen ha en like avvisende holdning til denne utvidelsen når søknadene om dispensasjoner foreligger? Oslo kommune: Oslo kommune har de siste årene inngått avtaler om bysykler og bymøbler med to firmaer, og store deler av byen bærer preg av disse avtalene populære bysykler (21) og flotte leskur (22). I tillegg har Hafslund inngått en obskur avtale med kommunen om ombygging av i første omgang 60 nedstigningstårn (23). Kravspesifikasjonene til ombyggingen ble i prosessen tilpasset standarden reklamefirmaene benytter i sine bysøyler, slik at tårnene ble ca to meter høyere og noe bredere enn strengt tatt nødvendig. Den endelige utformningen ble godkjent gjennom en designkonkurranse hvor også Norsk Form satt i juryen. 40 av disse tårnene ble utplassert for omtrent et år siden og vakte allmenn bestyrtelse og masse avisskriverier. Gjennom innføringen av bymøblene og reklametårnene har kommunen med et pennestrøk satt til side sin egen faglige dømmekraft: Mange av reklameskiltene i leskurene og omtrent alle nedstigningstårnene er plassert i umiddelbar nærhet av fotgjengerfelt, kryss og langs temmelig trafikkerte gater og veier. Alle er belyst, og mange reklameskilt i leskurene er plassert parallelt med kjøreretningen, det siste et klart brudd på veimyndighetenes egne retningslinjer for skilt og reklame. Hils velkommen kommunens nye trafikklys (24-25). Samtidig avslås søknader om identisk reklame på privat grunn, under henvisning til trafikken, nemlig at de er plassert for nær fotgjengerfelt og at de er belyst, hvilket vil kunne medføre distraksjonsfare i motsetning til leskurene og nedstigningstårnene som alle er plassert på behørig avstand fra fotgjengerfelt og kryss og knapt nok er synlig efter mørkets frembrudd (26)? I en annen sak ble søknaden om å få sette opp disse unnselige skiltene avslått under henvisning til at de ville være trafikkfarlige, mens reklameskiltet rundt hjørnet ble godkjent (27 28). For en gangs skyld omgjorde Fylkesmannen kommunens faglige skjønn. 061122NF.doc s. 3 av 3
Drammen kommune: I Drammen kommunes vedtekt til 107 gis det unntak for reklame i forbindelse med bymøbler, mens man ellers er temmelig restriktiv til utplassering av reklameskilt. Kommunen har inngått avtaler om både reklamefinansierte bysykler (29) og bymøbler, og utplassert reklame for å få disse prosjektene på plass. Samtidig vurderer kommunen nå å sette i gang et prosjekt for å redusere eller helt bli kvitt reklame på private eiendommer, der de er i strid med vedtekten. Det er i beste fall uklart om norsk lov gir en kommune adgang til å favorisere seg selv gjennom en særbestemmelse til plan- og bygningsloven, slik Drammen kommune har gjort. Reklame og det gode formål: Når kommunene blir konfrontert med at de favoriserer seg selv gjennom forskjellsbehandlingen som beskrevet tidligere, har de en eiendommelig evne til å hevde at slike prosjekter les denne typen reklame tjener et godt formål. Publikum får noe igjen for reklamen i det offentlige rom. Da benyttes plutselig helt andre vurderingskriterier enn annen reklame som ikke har noe offentlig eller annet, godt formål. Gjeldende krav til estetikk og trafikksikkerhet tillempes for å få bymøbelprosjektene på plass. Problemet med dette er at det hverken i veilovens 33, plan- og bygningslovens 107 eller forvaltningsloven står noe om at kravene til reklame kan fravikes ut fra formålsbetraktninger. Eksempler: Statens Vegvesen er på tynn is med sine bilbeltekampanjer (30) og annen folkeopplysning langs riks-, fylkes- og europaveier. Disse reklameskiltene er av Statens Vegvesens egne jurister vurdert å være reklame på linje med budskap som Drikk Solo Stem Høyre, osv. Statens Vegvesens egen håndbok om utendørs skilt og reklame er også helt entydig m h t hva slags innretning det her er snakk om. Slik sett er de løyvepliktige tiltak i medhold av veiloven (31), og søknadspliktig efter plan- og bygningsloven. I noen tilfeller vil også naturvernloven kunne komme til anvendelse (og da vil de i så fall være forbudt!). En rask undersøkelse hos Bærum kommune viste at man ikke der kunne se at skiltene langs E 16 mellom Skui og Sollihøgda var omsøkt, og Statens Vegvesen kunne heller ikke bekrefte at de var blitt behandlet som løyvepliktig tiltak. Se for dere en privat grunneier som setter opp et like stort skilt med et like enkelt budskap ut mot samme og svært ulykkesbelastede! veistrekning: hva ville utfallet bli? Men det offentlige er ikke alene om å ha ett syn på reklame på egen grunn og et annet på andres grunn. Kulturinstitusjoner har de siste årene ganske ukritisk forsynt seg av det offentlige rom: store reklameseil dekker i lange perioder konserthus (32), museer (33) og teatre (34) med annonser for konserter, utstillinger og forestillinger åpenbart påvirket av utenlandske trender. Og når de samme institusjonene utfordres på denne praksisen, viser de til at dette dreier seg om kultur og kulturformidling og plutselig gjelder ikke lenger de samme kravene til estetikk (eller for den slags skyld trafikksikkerhet) som andre aktører må forhold seg til. I forhold til lovverket er det ingen forskjell på reklamebudskap som markedsfører Nikeprodukter, Coca Cola eller Ibsen-festivaler, Los Angeles Philharmonic på turne eller Julio Iglesias for den saks skyld. Samtidig er de samme institusjonene ofte høylydte motstandere av reklame i det offentlige rom vi skal ikke langt utenfor disse veggene for å finne dem. Og hva mener Plan- og bygningsetaten om denne praksisen? Nationaltheatret har holdt på i mange år med å drapere sitt fredete bygg med kommersielle budskap. Og hvorfor er dette mer akseptert enn H&M-damen på Jernbanetorvet (35) hun ble fjernet efter bare få dager? Er Nationaltheatrets budskap mer høyverdig enn H&M-kampanjer er Nationaltheatret et mindre betydningsfullt bygg? 061122NF.doc s. 4 av 4
Hvis det skulle være mulig å vurdere et tiltak ut fra formålet, hvem skal i så fall stå som overdommer og bestemme hvilket tiltak kan finansieres med reklame ut mot eller i det offentlige rom: kommunens ønske om å tilby offentlige tjenester eller en privat gårdeiers behov for å tjene penger eller vedlikeholde eiendommen sin eller kulturinstitusjonene med sin kulturformidling. Er ett formål bedre eller mer høyverdig enn et annet og i så fall er det tilstrekkelig høyverdig til å sette til side lovens krav til trafikksikkerhet eller estetikk? Kan Nationaltheatrets behov for å annonsere Hedda Gabler oppveie de generelle og spesifikke skjønnhetskrav i plan- og bygningsloven hva om det samme budskapet plutselig var sponset og åpenbart bar preg av H&M eller Coca Cola? Konklusjon: Reklame i det offentlige rom dreier seg som vi har sett ikke bare om stygt eller pent, men også om: likebehandling av sammenlignbare tiltak, at det offentlige makter å håndtere reklamesaker på en forutsigbar og helhetlig måte, og at reklame gis en faglig og planmessig behandling. I dette foredraget har jeg anskueliggjort at hverken stat eller kommune - i dobbeltrollen som grunneier og forvalter av lovverket sjelden har tilstrekkelig kompetanse, dømmekraft eller ryggrad til å håndtere reklame i det offentlige rom. Dette skaper usikkerhet: 1. Noen kommuner velger å kaste barnet ut med badevannet og takke nei til inngå bymøbelkontrakter med kommersielle aktører, slik bl a Arendal, Larvik og Bergen har gjort. Slik kan de lettere håndtere en restriktiv linje i skilt- og reklamesaker. 2. Andre kommuner som velger å inngå denne typen kontrakter må være forberedt på å godta større mengder reklame på privat grunn når de ytre rammene ellers er sammenlignbare, for øvrig påpekt i anbudsdokumentene i Rogaland. Dette kan igjen medføre mer reklame i det offentlige rom enn kommunen egentlig ønsker. Situasjonen i Oslo er et eksempel på dette, og det virker ikke som om kommunen umiddelbart står foran en håndterbar løsning. For ca ti år siden ble det utgitt to hefter om utendørs skilt og reklame, og de har vært nyttige hjelpemidler for offentlige og private aktører. Med de siste årenes utvikling av utendørsreklame, viser det seg derimot at disse heftene ikke lenger gir den nødvendige hjelp i håndtering av reklamesaker. Jeg tror det er viktig at det utarbeides nye nasjonale retningslinjer for utendørs skilt og reklame for å få etablert en felles forståelse av problemstillingen og et felles sett med løsningsforslag kanskje et prosjekt ledet av Norsk Form? 061122NF.doc s. 5 av 5