Ahus...Blodprøvetaking av spedbarn

EQS ID: 2364 versjon 1.3 Godkjent av S. Vaaler Sept. 2013 Ahus...Blodprøvetaking av spedbarn Tverrfaglig laboratoriemedisin og medisinsk biokjemi 1

Innholdsfortegnelse EQS ID: 23649 versjon 1.3 Godkjent av S.Vaaler 1 Blodprøvetaking av spedbarn... 1 Innholdsfortegnelse... 2 Innledning... 3 1 Kvalitetssikring... 4 2. Blodprøvetaking av spedbarn/nyfødte... 5 2.1 Id sikring.... 5 2.2 Smertelindring/ oppvarming av stikkstedet... 5 2.3 Trøst... 5 3 Utstyr... 6 3.1 Prøvetakingsrør... 7 3.1.1 Rør uten tilsetningsstoff... 7 3.1.2 Rør med tilsetningsstoff... 8 3.2 Metoder for innsamling av prøver... 8 3.2.1 Mikrorør... 8 3.2.2 Kyvette... 9 3.2.3 Heparin kapillærrør... 9 4 Hvor mye blod kan vi ta ut?... 10 5 Kapillær prøvetaking av spedbarn... 11 5.1 Hudpunksjon... 13 6 Rekkefølge av kapillærrør... 15 7 Prøvebehandling... 16 7.1 Korrekt merking av prøver... 16 8 Prøver til nyfødtscreening.... 18 9 Åpen venøs prøvetaking på håndbak eller i skallevene... 18 10 Komplikasjoner... 18 10.1 Smerte... 18 10.2 Feil stikk... 18 10.3 Tape... 19 10.4 For mye melking av stikksstedet... 19 10.5 Gjentatte blodprøver:... 19 11 Feilkilder... 20 11.1 Forbytting av prøver... 20 11.2 Uønskede koagler... 21 11.3 Hemolyse... 21 11.4 Langvarig lagring av prøvene før analysering... 21 11.5 Dårlig blanding av prøven... 22 11.6 Klemming av innstikkstedet... 22 11.7 Andre forhold som kan medføre feilkilder... 22 12 Oppsummering... 23 Referanselister... 24 2

Innledning Bioingeniører og helsesekretærer på Tverrfaglig laboratoriemedisin og medisinsk biokjemi har tidligere hatt hovedansvar for blodprøvetaking på Ahus. Innføring av desentral blodprøvetakning ble vedtatt ved Akershus universitetssykehus i oktober 2006 og implementert gradvis i klinikken fra januar 2007. I dag er blodprøvetakning en viktig del av sykepleiernes oppgaver. Tverrfaglig laboratoriemedisin og medisinsk biokjemi, TLMB, har hovedansvaret for blodprøvetakningen på sykehuset, herunder også opplæring av sykepleiere og annet postpersonell til blodprøvetakning i tillegg til prøvetakning i Glassgata og på Barne - og ungdomsklinikken. Fordeler med desentral blodprøvetakning: Forflytningstiden for bioingeniører / helsesekretærer reduseres og gir en totalgevinst når blodprøvene sendes laboratoriet i rørpost. Tidsbesparende: prøvene kan tas rett etter bestilling av legen av pasientansvarlig sykepleier. Slipper å vente på bioingeniør / helsesekretær som må komme fra laboratoriet. Færre rundt pasientens seng, skaper ro og trygghet og mulig færre sykehusinfeksjoner Sykepleierne får bedre oversikt over hvilke prøver som bestilles. Færre dobbeltrekvireringer. Blodprøvetaking er basert på fakta kunnskaper, praktiske ferdigheter og holdninger. Standardisert opplæring, gode prosedyrer og klare ansvarsforhold er viktige faktorer for å kvalitetssikre alle ledd i den preanalytiske fasen. Derfor er det kun de opplæringsansvarlige fra Tverrfaglig laboratoriemedisin og medisinsk biokjemi, som kan gi opplæring i blodprøvetaking. 3

1 Kvalitetssikring En forutsetning for at laboratorieanalysene skal gi et korrekt resultat er at pasientforberedelse, prøvetakning og prøvebehandling er riktig utført. Det er derfor viktig å formidle både praktisk kunnskap og teori knyttet til prøvetaking. Riktig prøvetaking er avgjørende for et korrekt analyseresultat. Blodprøvetaking skal utføres i henhold til godkjente prosedyrer, og på en så skånsom, korrekt og effektiv måte som mulig. Blodprøvetaking skal foregå på en forsvarlig måte: - Sikre pasient identitet - Velge riktig utstyr - Sikre kvalitet på prøvematerialet - Merke prøvene forsvarlig - Riktig etterbehandling av prøvene - Riktig forsendelse av prøvene. Blodprøvetaking skal kvalitetssikres og foregå i henhold til godkjente prosedyrer for å redusere muligheten for preanalytiske feil 1. Blodprøvetakeren har ansvar for at prøven blir tatt og behandlet riktig. (Blodprøvetaking i praksis, Husøy A-M., Akribe 2005) 1 Med preanalytiske feil menes det at analyseresultatet kan påvirkes av faktorer før prøvetaking, under prøvetaking, under transport og i forbindelse med bearbeiding av prøven før analysering. 4

2. Blodprøvetaking av spedbarn/nyfødte Prøvetaking av spedbarn er ikke bare et lite stikk! Blodprøvetaking hos nyfødte må tilstrebes å gjøres så skånsomt som mulig slik at ubehaget og smerten for barnet minimaliseres. Målet er minst mulig smerte og best mulig prøvemateriale. 2.1 Id sikring. Prøvetaker må forvisse seg om at det blir tatt blodprøver av rett barn. Kontroller alltid barnets fødselsdato og personnummer(nødnummer), som sjekkes mot etiketten/rekvisisjonen før barnet blir stukket. kan). Barselbarn/ premature har armbånd/ fotbånd med mors navn og fødselsdato og/eller mors navn og egen fødselsdato med nødnummer. På avdelingen for syke nyfødte er noen av barna for små og dårlige til å ha armbånd/ fotbånd. På disse barna følges prosedyre avdelingen har for å bekrefte rett barn og signere på etiketten. 2.2 Smertelindring/ oppvarming av stikkstedet Smertelindring kan skje på flere måter. Huden skal varmes opp med en varmepute/hanske med varmt vann i minimum 10 minutter. Varmen virker sirkulasjonsfremmende, og i tillegg vil den også være smertelindrende. Vær obs på at temperatur > 42 0 C kan gi forbrenning hos spedbarn. Legg alltid en klut eller lignende mellom varmeputen og huden for å unngå eventuell brannskade på huden til barnet. Smertestimuleringen kan dempes dersom babyen er mett når blodprøven tas. Barnet skal ligge godt og kan evt. få en smokk eller sukkervann. 2.3 Trøst Vi må ikke glemme å trøste barnet, hjelpe barnet til å roe seg under og etter prøvetaking. For spedbarn vil en mild god stemme hjelpe. Foreldrene bør være til stede, holde om og trøste barnet. De kan snakke til barnet, holde barnets hånd, massere barnet osv. 5

Fig. 1 3 Utstyr Til kapillær blodprøvetaking benyttes engangsutstyr: Prøvetaker må vurdere hvilke prøvetakingsrør og mikrolansetter som skal benyttes til prøvetakingen. Valg av prøvetakingsrør avhenger av ønsket prøvemateriale, valg av mikrolansetter avhenger av størrelsen på barnet (se skjema nedenfor). Hælstikk Premature barn Fullbårne barn tom 3 mnd Maksimal lansettdybde 1,9 mm 2,4 mm Til kapillær prøvetaking benyttes det: 1. engangs lansetter med stopper 2. kapillære prøvetakingsrør 6

3. Klorhexidinsprit 5 mg/ml eller injeksjonstørk 4. Forlengelseshylser 5. Tupfere 6. Plaster 7. Hansker (unntak premature barn) 2 8. Avfallsboks NB! Alle engangslansetter/kanyler der forseglingen er brutt, og alle prøverør som er forsøkt brukt skal kastes!.1 Prøvetakingsrør Til kapillær prøvetaking benyttes kapillære prøvetakingsrør. De finnes med ulike tilsetninger og har ulike fargekoder avhengig av tilsetningen som er i rørene. Vær oppmerksom på at alle prøverør er datostemplet (unntatt heparin rørene), og skal ikke benyttes etter at datoen er gått ut. Alle glass må blandes godt umiddelbart etter prøvetakingen med rolige bevegelser (ikke rist). Prøvetaker må undersøke om analysene krever serum, serum med gel eller fullblod. 3.1.1 Rør uten tilsetningsstoff Rørene er ikke tilsatt antikoagulerende midler og brukes til fremstilling av serum. Mange medikamentanalyser krever serum fremstilt av rør uten tilsetning. Fig. 2 2 Det anbefales å bruke hansker ved kapillærprøvetaking fordi det lett blir mye søl. Unntak er kapillærprøvetaking på små premature barn hvor det oppfordres til å ikke benytte hansker for å skåne barnets sarte hud. 7

3.1.2 Rør med tilsetningsstoff EDTA rør Er tilsatt det antikoagulerende stoffet etylendiamin-tetra-acetat for å forhindre koagulering og samtidig bevare blodcellenes morfologi. EDTA fullblod brukes til hematologiske analyser. Gel rør Brukes til fremstilling av serum. Ved bruk av gel rør vil silikongelen legge seg som en barriere mellom blodlegemene og serum etter sentrifugering. Heparin rør Kapillærrørene er tilsatt heparin og hemmer koagulasjonssystemet ved å øke virkningen på antitrombin III. Rørene brukes til bla til syre base og alle andre parametre som gis ut når røret kjøres på syrebase apparat. Fig. 3 Fig. 4 Fig. 5 3.2 Metoder for innsamling av prøver 3.2.1 Mikrorør Utfør hudpunksjon og første dråpe tørkes vekk. Fylles ved å holde røret inntil bloddråpen, og tillater blodet til å renne varsomt ned langs kanten for å unngå hemolyse. 8

Unngå å skrape med mikrorøret da vaselinen vil blande seg med blodet og forstyrre analyseringen. Det kan også være ubehagelig for barnet. Det er viktig å begynne å blande prøven (med en lett vugge bevegelse) i rør med tilsetningsstoff med engang noen bloddråper er kommet oppi røret. Beveg røret med jevne mellomrom under prøvetakingen slik at blod og tilsetningsstoff blandes for å hindre koagulasjon. Fig. 6 Sett korken godt på. Det skal høres et lite klikk. Bland røret umiddelbart og forsiktig mot korken 5 til 6 ganger, uten å riste. Merk så rørene forsvarlig (se kap. 8) og sørg for at prøvene kommer fram til Tverrfaglig laboratoriemedisin og medisinsk biokjemi. NB! Ikke overfør blod fra forskjellige typer rør dersom det ikke er nok blodvolum i ett rør. 3.2.2 Kyvette Fylles helt og uten luft ved å holde kyvetten bort til bloddråpen uten å berøre stikkstedet. Bloddråpene må være store nok til å fylle hele kyvetten i en håndvending. Blodet suges inn i røret ved kapillærkrefter. Fig. 7 NB! Metoder for innsamling av prøver fra nyfødte på filter papir har strenge retningslinjer. Se kap. 9. 3.2.3 Heparin kapillærrør Monter den ene plastproppen løst på den ene ende av kapillærrøret. Utfør hudpunksjon. Blodet skal renne fritt (ikke klem for å få det til å renne). Første dråpe tørkes vekk. Fig. 8 EQS ID: 23649 Godkjent av S. Vaaler versjon 1.2 9

Hold den bakre enden av røret litt høyere (ca 20 fra huden) for å unngå lufttilblanding. Kapillærrøret skal fylles helt og uten luft, ved å holde røråpningen inntil midten av bloddråpen uten å komme i kontakt med stikkstedet. Blodet suges inn i røret ved kapillærkrefter. Etter at kapillærrøret er fullt, forsegles begge endene ved å trykke plastproppene fast i røret. Bland prøven ved å vende røret slik at metallbiten går frem og tilbake for å unngå koagler i røret. Fig Kapillærrøret merkes forsvarlig og legges i isvann. Kapillærrøret sendes ikke med rørpost, men transporteres til prøvemottaket. NB! Prøven oppbevares horisontalt og har en holdbarhet på 10 minutter ved romtemperatur og ½ time i isvann eller kjøleskap. 4 Hvor mye blod kan vi ta ut? Blodvolumet er ca. 8% av kroppsvekt (dvs. 80ml/kg), og av dette kan vi ta ut maksimalt 3% ved en prøvetaking. Hvis vi tar ut mer enn 5-10 % av blodvolumet i løpet av 48 timer, bør pasienten få blod 3. Se eksempel i tabell nedenfor. Barnets vekt Blodvolum (8%) Prøvetaking Prøvetaking i maks. pr.gang løpet av 48 (3%) timer (10%) 0,5 kg 40 ml 1,2 ml 4 ml 1,0 kg 80 ml 2,4 ml 8 ml 2,0 kg 160 ml 4,8 ml 16 ml 3,0 kg 240 ml 7,2 ml 24 ml 6,0 kg 480 ml 14,4 ml 48 ml Fig. 9 3 Jfr. Hematologic problems in the newborn, F.A.Oski og J.L.Naiman 1982 10

Det viktigste er at det ikke skal tas mer blod enn nødvendig. Det skal alltid vurderes om prøvetaking er nødvendig og om det er mulig å samordne to eller flere prøvetakinger, for å redusere antall stikk på barnet. Ta kun prøver som har klar diagnostisk verdi og fokuser på at kun nødvendige prøver skal tas. Ved flere tilstander kan det være nødvendig med mye prøvemateriale. Ta kontakt med laboratoriet om hva som er minimumsprøve-mengde på de forskjellige analysene før prøvene tas. 5 Kapillær prøvetaking av spedbarn Kapillærblod stammer hovedsakelig fra arterioler og venoler tilblandet noe inter- og intracellulær væske. Mengden av arterielt blod i prøven er større her enn i venøst blod på grunn av trykkforskjellen mellom arterioler og venoler, forutsatt at sirkulasjonen er god. Konsentrasjonen av erytrocytter og leukocytter er ofte litt høyere i kapillære prøver enn i venøse prøver. Det anbefales å bruke hansker ved kapillærprøvetaking fordi det lett blir mye søl. Unntak er kapillærprøvetaking på små premature barn hvor det oppfordres til å ikke benytte hansker for å skåne barnets sarte hud. Oppvarming av huden For å få best mulig kapillær prøvetakning bør stikkstedet varmes opp først, ved bruk av for eksempel varmepute i minimum 10 minutter. Husk at varmeputene blir veldig varme. Temperatur > 42 0 C kan gi forbrenning hos spedbarn. Legg alltid en klut eller lignende mellom varmeputen og huden for å unngå eventuell brannskade på huden til pasienten. Identitet sikring Kontroller alltid pasientens identitet før pasienten blir stukket. Desinfeksjon av stikkstedet Ved kapillær prøvetaking desinfiseres innstikkstedet før prøvetakingen med 5 mg/ml klorhexidinsprit eller en injeksjonstørk. Pass på at innstikkstedet er tørt før punksjon av huden for at desinfiseringen skal være optimal og at det ikke svir under prøvetakingen. 11

Hvor kan vi stikke? Kapillærprøvetaking på nyfødt utføres som regel i foten, ved et såkalt hælstikk. Lansetten velges ut i fra barnets størrelse. Det ligger et årenett under huden på hælen. Men avstanden er kort ned til ben under hælen! Det er viktig at punksjonen ikke penetrerer ben, noe som innebærer en viss infeksjonsfare og smerter. Stikk aldri mer enn 2,4 mm dypt. Derfor er det anbefalt å benytte mikrolansett med standardisert stikkdybde ved kapillær prøvetaking. Bakerst på hælen er avstanden enda kortere til ben samtidig som blodsirkulasjonen er relativt dårlig her. Det kan være fare for infeksjon, osteomyelitt og sepsis hvis prøvetaker ikke er nøye med hygienen og dybden på stikket. Stikk kun i de sikre områdene (skravert med sort på bildet 10) lateralt og medialt på hælen, og unngå områdene bakpå og under hælen. 12

NB! Stikk aldri hvis det er tegn til infeksjon eller ødemer på hælen og unngå å stikke der det er stukket nylig. Fig 11 5.1 Hudpunksjon En dråpesamlende krem, som f. eks steril vaselin, kan smøres på i et veldig tynt lag for å lettere samle bloddråpene i prøvetakingsrøret. Forseglingen på engangslansetten skal brytes ved barnet rett før prøvetakingen. Barnet bør ligge på magen og benet bør ikke heves mer enn 10-15 cm fra underlaget. Fig. 12 Når blodprøver tas kapillært fra hæl, er det viktig å ikke stikke for langt mot midten av hælen. Stikk innenfor det skraverte område på hælen (se figur 13). Fig. 13 13

Plasser hælen mellom tommelen og pekefingeren i en komfortabel stilling, som f. eks ved å holde fingrene i en "ring" rundt ankelen. Hold hælen i et stødig grep uten å holde for hardt. Punkter huden i hælens høyre eller venstre side; loddrett mot huden med en hurtig bevegelse. Det er meget viktig at blodet renner godt. Første dråpe skal være med i hematologirøret ved telling av Fig. 14 Fig. 15 trombocytter, ellers tørkes dråpen av før man begynner å samle opp i de ulike rørene. Unngå å klemme for å få blod. Ved behov kan en klemme meget forsiktig et stykke over innstikkstedet. Viktig å slippe opp taket, slik at nytt blod får komme til. Blodet skal helst strømme fritt uten for mye melking. For mye klemming kan føre til hemolyse, tilblanding av vevsvæske og fremskynding av hemostasen. Dersom det blør dårlig: Stikk heller en gang til enn å klemme for mye! NB! For å unngå senere hofteproblemer hos barnet, ikke strekk eller dra i benet. Etter at prøven er tatt, løftes hælen opp samtidig som en tupfer presses i minst 10 sekunder mot stikkstedet. Unngå å plastre for stramt og ikke bruke plaster med sterkt lim. Dersom limet er sterkt kan plastret rive med seg hud når det fjernes. Fig. 16 14

6 Rekkefølge av kapillærrør Fig. 17 Den anbefalte rekkefølgen av kapillærrør: 1. EDTA- rør (250-500 µl) 2. Heparinrør (syre base rør, ca 100µL) 3. Glukose stix (Glux)(5µL) 4. Rør uten tilsetning (250-500µL) 5. Serum-gelrør (600µL) Rørene fylles med riktig volum og blandes 5-6 ganger med en gang før neste rør fylles. 15

7 Prøvebehandling 7.1 Korrekt merking av prøver Det er barkodeetikettene som skal klistres på glassene og det må gjøres umiddelbart etter prøvetaking. NB! Umerkede prøver blir kastet! Etikettene bør klistres ved barnets seng, før pasientrommet/prøvetakingsrommet forlates, med mindre pasienten er under et smitteregime som krever andre prosedyrer. Glassene merkes med rett barkode i forhold til materiale og analyse. Det skal kvitteres med prøvetakerens initialer og klokkeslett på når prøven blir tatt. Skriv under barkoden. Ikke skriv på eller ved siden av barkoden, dette gir problemer ved avlesning av barkoden. Er det øyeblikkelig hjelpsprøver må det merkes med rødt. Er det kjent blodsmitte eller mistanke om blodsmitte, må det merkes på etikettene med gult. 16

Fig 18 Feil merking av glassene kan føre til at barkoden på prøvene ikke blir lest. Følgende kan føre til problemer ved avlesning av barkoden: 1. Prøvetakingsetikettene er skeive. 2. Prøvetakingsetiketten er satt feil vei på glassene. 3. Prøvetakingsetiketten er satt alt for langt ned på glasset. 4. Prøvetakeren har kvittert på eller ved siden av barkoden. Korrekt merket Feil feil Fig 19 EQS ID: 23649 versjon 1.2 Godkjent av S. Vaaler 17

8 Prøver til nyfødtscreening. Følg Oslo universitetssykehus HF, Rikshospitalets gjeldende retningslinjer i kvalitetshåndbok: Håndtering av prøver til nyfødtscreening. 9 Åpen venøs prøvetaking på håndbak eller i skallevene Følg gjeldende prosedyre: Åpen venøs blodprøvetaking med ID 18154 i EQS for når denne prøvetakingen kan utføres. 10 Komplikasjoner 10.1 Smerte Forårsaket av for mye og for hardt klemming eller melking av hælen. Å Stikke på en kald fot vil også være vondt. 10.2 Feil stikk Ved for dypt innstikk kan mikrolansetten komme i kontakt med beinet (calcaneus) og føre til infeksjon (osteomyelitt) og abscess. Fig. 20 18

10.3 Tape Hudskader forårsaket av bruk av tape med sterk lim. Hemming av sirkulasjon pga for stram tape. Fig. 21 10.4 For mye melking av stikksstedet Blåmerker kan forekomme ved for mye og for hardt klemming av hælen. 10.5 Gjentatte blodprøver 4 : Unngå å stikke mange ganger på samme sted for å unngå smerte, arrdannelse og vevskader, samt at for mye blod blir tatt ( se figur 22). Fig. 22 4 Blodprøver på nyfødte kan gjentas med jevnt mellomrom. Risiko for skader knyttet til gjentatt prøvetaking kan reduseres ved å redusere antall hudpunksjoner. 19

11 Feilkilder Feil svar som oppstår kan til dels ligge i forhold hos pasienten, dels ved prøvetakingen og prøvebehandlingen og dels i selve analysearbeidet. Feil som angår de to første punktene kalles Preanalytiske feil. Opptil 75 % av usikkerheten i et analyseresultat kan knyttes til den Preanalytiske fasen. (Blodprøvetaking i praksis, Husøy A., Akribe 2005) Kapillærprøvetaking kan medføre feilkilder. I forbindelse med stikket presses vevsvæske ut fra såret og kan gi tilblanding i blodprøven. Det kan også bli hemolyse i blodprøven ved at blodlegemene ødelegges når man klemmer og presser blodet ut. 11.1 Forbytting av prøver Forbytting av prøver er en av de hyppigste årsaker til grove feil i analysesvar, og bør mistenkes dersom prøveresultatene sterkt avviker fra det man klinisk forventer, eller fra tidligere analysesvar. Det viktigste man kan gjøre i praksis for å unngå denne feilkilden er: - Forsikre seg om at det er riktig pasient man tar prøve av. - Påse at det er overensstemmelse mellom identifikasjonsdata på prøven og rekvisisjonen før prøven tas. - Merke alle prøver med identifikasjonsnummer eller navn og fødselsdato straks etter prøvetaking, ved pasientens seng. - Prøvetakeren må aldri sette fra seg umerkede prøver og så foreta merkingen etterpå. Prøven tatt av feil pasient kan føre til - Feil diagnostisering. - Feil behandling. - Flere unødvendige prøver/undersøkelser eller mangel på sådanne. 20

11.2 Uønskede koagler - En kald fot vil føre til treg blodstrøm som igjen kan føre til hemolyse og uønsket koagulering i røret. - Blodet vil koagulere dersom det ikke er riktig blandet med tilsetningsstoffet i glasset. Bland glassene under prøvetaking. - Blodet vil koagulere dersom man fyller EDTA mikrorørene lenger enn den blodmengden røret er beregnet for. o Koagulerte prøver er ikke homogene og vi kan ikke stole på resultatene. o Koagel kan tette maskinene. o Prøven er ikke lenger representativ for pasientens status. 11.3 Hemolyse Ved hemolyse vil erytrocyttenes membran bli ødelagt. Hemoglobin og andre intracellulære stoffer frigjøres ut i ekstracellulær væske (plasma eller serum), og øker konsentrasjonen der. Faktorer som kan føre til hemolyse: - Mye klemming ved kapillær prøvetaking. Kan også føre til tilblanding av vevsvæske - Prøven ristes i stedet for å blandes - Treg blodstrøm Allerede ved lite synlig hemolysegrad gir dette signifikante utslag for LD, asat og kalium. Ved synlig hemolyse endres også verdiene for alat (synker), jern, MG og fosfat (øker). 11.4 Langvarig lagring av prøvene før analysering Lever prøven til laboratoriet straks etter prøvetaking slik at anbefalt tid fra prøven blir tatt til den blir sentrifugert og separert fra blodlegemene blir overholdt. Serum må skilles fra blodlegemene innen 2 timer. Ved henstand ut over 2 timer er det fare for at prøven ikke lenger er representativ og resultatet blir forfalsket. 21

Erytrocyttenes metabolisme vil fortsette, samtidig som cellemembranen gradvis ødelegges. Glukose vil forbrukes og intracellulære stoffer lekker ut i serum. Dette fører til lave glukoseverdier og høye verdier for kalium, LD, fosfat og delvis asat i serum. 11.5 Dårlig blanding av prøven Alle rør med tilsetningsstoffer fylles med den blodmengden røret er beregnet for og blandes godt. Dårlig blanding av prøven kan føre til: - Usikker homogenitet av prøven. - Uønsket koagler i prøven. - Sedimentering av røde blodlegemene. o Hb blir feil. o Feilen avhenger av hvilken del av prøven som blir analysert (fullblod). 11.6 Klemming av innstikkstedet Blodet renner ikke fritt: selv om lett press er tillatt, melking eller massering av foten for å fremme blødning kan føre til hemolyse, tilblanding av vevsvæske og uønskede koagler i prøven. Analyse resultatet kan få ukorrekte verdier av f. eks. Hb, kalium og stoffer bundet til proteiner (medikamenter, jern, ferritin, ol) ved sterk klemming og melking. For mye og hard klemming kan også føre til hemolyse i prøven. 11.7 Andre forhold som kan medføre feilkilder Kald hæl Dårlig sirkulasjon Ødem Dårlig vasket hæl For hard klemming Luft i kyvette eller kapillærrør For mye vaselin 22

12 Oppsummering Prøvetakeren må: Være bevisst i sin rolle og forstå sitt ansvar og kompetanse. Utføre blodprøvetaking på en så skånsom, korrekt og effektiv måte som mulig. - Sikre kvalitet på prøvene ved å: o Sikre identitet til pasienten o Sikre identitet og kvalitet til prøvematerialet Sjekk holdbarhet på glasset Følge anbefalt rekkefølge av glass Ta riktig prøvematerialet i riktig mengde Riktig merking av glassene Riktig før- og etterbehandling av prøven - Ha kunnskaper om: o Retningslinjer for prøvetaking o Forhold som kan påvirke analyseresultatet o Riktig valg og bruk av utstyr o Alle typer prøvetakingsrør som brukes til prøvetaking, deres virkemåte, bruksområde og rekkefølge o Utføre kapillær prøvetaking/åpen venøs prøvetaking 23

Referanselister Guder WG, Narayanan S, Wisser H og Zawta B.; Samples: From the Patient to the Laboratory; GIT VERLAG; Darmstadt; 1996 Husøy AM, Askeland E, Astrup E, Blaaflat S, Bruland RVE, Kalkvik II, Kjærstad S, Knudsen GR, Knudsen M, Minde T og Running T; Blodprøvetaking i Praksis; Akribe AS; 2005 NCCLS 5. Procedures for the Collection of Diagnostic Blood Specimens by Venipuncture; Document H3 A5; 2003 NOKLUS Laboratoriet I-2. 03 kapillær blodprøvetaking; 2010 Stakkestad JA, Åsberg A; Brukerhåndbok i Klinisk Kjemi Jfr. Hematologic problems in the newborn, F.A.Oski og J.L.Naiman 1982 5 Clinical Laboratory and Standards Institute 24