En filosofisk kjærlighetshistorie 5: Hva nå? Kjærlighet i evolusjonens tid
Hva kan evolusjonsteorien fortelle oss om kjærlighet?
Egenskaper er selekterte: de gener som gir best evne til å tilpasseseg omgivelsene, videreføres, over lang tid, til kommende generasjoner
Evnen til å elske ser ut til å være en selektert egenskap det er i hvert fall en evne de fleste mennesker ser ut til å ha
Merk at dette ikke er opplagt, for selekterte egenskaper er ment å gi maksimal god tilpasning til minimal kostnad
Likevel skal jeg anta at evnen til å elske erselektert ikkebare hos mennesker, kanskje,men det er vanskelig å si noe om andre dyr
Spørsmålet blir da: hvai omgivelsene våre er det denne evnen er en tilpasning til? Eller, som det ofte sies:hvilken funksjonhar kjærligheten?
Et komplisert spørsmål! Igjen viktig med et bakteppe, bestående av to poenger
Merk at vi må avklare hva vi mener med kjærlighet, som i seg selv ikke er et entydig fenomen, som vi har sett
Særlig er det viktig å huske på at kjærlighet ikke bare erfølelser og impulser, men også en evne til å knytte forbindelser, leve sammen med andre
Merk også to ulike retninger innen evolusjonsbiologi, som vi kan kalle(1) evolusjonspsykologi, og (2) Darwinistisk antropologi (se Cartwright2008: 85)
Evolusjonspsykologer hevder som regel at vår felles genetiske arv består av gitte primitive impulser
Kjærlighet er ikkeansett som en primitiv impuls, som f.eks. frykt, sinneog innordningsbehov er
Darwinistiske antropologer legger mer vekt på at menneskets genetiske arv blant annet består i en bevissthetmed en høy grad av fleksibilitet
Heller ikke dette passer så godt på kjærlighet: det er, mildt sagt, ikketypisk for den som elsker å være fleksibel
Ikke så rart, derfor, at biologer ofte erlitt kyniske når det gjelder kjærligheten: «Du tror at du elsker, men i virkeligheten»
Gitt at biologene har rett da må vi spørre: «i virkeligheten» hva da?
Kanskje kjærlighet bare er en restav noe som engang hadde en funksjon, som f.eks. griperefleksen hos nyfødte?
Veldigkynisk strategi: det vil bety at kjærlighet er en slags «biologisk slagg» som vi ikke har grunn til å ta særlig på alvor
Uansett vanligere å si at kjærlighet er en utilsiktet sideeffektav noe annet som fortsatt har en funksjon
Spørsmålet blir da: hva kan dette «noe annet»være?
Advarsel: evolusjonsteorien er full av «akkurat sånn er det!» (just so!) forklaringer
Jeg skal se kort på fire forslag
(1) Kjærligheten er en funksjon av sex vi har utviklet evnen til å elske for å sikre reproduksjon
Ingen tvil om at sex er en grunnleggende impuls, men ikke så opplagt at kjærlighet har med sex å gjøre
Noen fakta (så vidt jeg husker): (i) en kvinne produserer maks 500egg totalt, mens en mann produserer ca. 3000 sædceller hvert sekund, og
(ii) kvinners kropper ertypisk «klare for sex» ved å møte svært få menn (de sk. alfamennene), mens menns kropper typisk er «klare for sex» ved å møte svært mange kvinner
Det betyr (så vidt jeg kan forstå) at vår seksualitet, fra naturens side,ligner på gorillaens, hvor én hann får barn med mange hunner
Men vi lever ikke gorilla-liv: kvinner får barn med menn de ikkeumiddelbart tenner på, og alfamennene får ikkebarn med alle de kvinnene de tenner på
En av grunnene til det, foreslår jeg, er at vi også styres avvår evne til å elske
Hvis dette er riktig, så er det ikkeriktig at kjærligheten er en funksjon av sex
(2)Kjærligheten er en sideeffektav menneskenes behov for å ta vare på avkommene sine, somjo modnes veldig seint
Dette virker rimelig, synes jeg: de aller fleste nevner kjærlighet til barna sine når jeg spør dem hva de forstår med kjærlighet
Vi kan også tenke oss at de som ikke hadde denne evnen til å elske barna sine, lot være å ta vare på dem, slik at slekten altså døde ut (men husk: «just so»!)
Innvending 1: «Det må da være enklere måter å løse denne oppgaven på!»
Forsøk på svar: noe av komplikasjonene kan jo skyldes kulturhistorien, som vi har sett på, hvor en idé som i utgangspunktet er veldig enkel, utvikler seg til å bli innfløkt
Dette er en moderat form forkjærlighetsskepsis: «Kjærligheten er nok viktig, men ikke såviktig som folk mener!»
Innvending 2: «Hva om jeg mener at kjærligheten er det viktigste i livet mitt tar jeg da feil?»
Forsøk på svar: Det avhenger av hva du mener med «kjærlighet», og hva den er ment å være det viktigste for
Altså synes jeg det er noe riktig itanken om at kjærligheten er en funksjon av behovet for å ta vare på avkommene sine
(3) Kjærlighet er en sideeffektav den enkeltes behov for å koordinere livet sitt over tid, og hans behov for å samarbeidemed andre
Dette argumenteres for i Allan Gibbard, Wise choices, apt feelings(oxford 1990)
Dette er også ganske rimelig, synes jeg: kanskje vi som art måtte utvikle en så komplisert evne som evnen til å elske for å kunne koordinere og samarbeide på en såpass god måte
Innvending: «Kunne vi ikke like gjerne ha utviklet en evne til diplomati? det ville jo vært minst like velegnet til dette formålet, og mye mindre rotete!»
Forsøk på svar: hvis vi forstår kjærlighet i betydningen filia, er ikke kjærlighet og diplomati så helt ulike, faktisk
Dessuten: diplomati er selvutslettende, kjærlighet er selvbevarende, eller?
Altså synes jeg det igjen er noe riktig i tanken om at kjærlighet er en funksjon av den enkeltes behov for å koordinerelivet sitt og å samarbeidemed andre
Min tankegang nå er å kombineredet som er riktig i strategi 2 og 3, slik at vi får et fjerde forslag, nemlig
(4) Kjærlighet er en sideeffekt av menneskets behov for å kunne takle det uunngåelige, like det vi ikke slipper unna
Det betyr: vi elsker barna våre fordi de er avhengige av oss; vi ønsker et godt forhold til foreldrene våre fordi vi skylder dem det; vi er glade i vennene våre fordi vi trenger dem; vi elsker jobben vår fordi livet er meningsløst uten; og så videre
Slik ser jeg på kjærligheten