Foredrag i Oslo Militære Samfund Mandag 10. oktober 2011

1 Foredrag i Oslo Militære Samfund Mandag 10. oktober 2011 ved Generalmajor (p) Gullow Gjeseth Foto: Stig Morten Karlsen, OMS LANDFORSVARETS KRIGSPLANER UNDER DEN KALDE KRIGEN Den kalde krigen er for lengst historie. Det omfattende verk av planer som forutsatte at hele samfunnet skulle settes på krigsfot kan synes fjern, ja at det hele var overdrevet. Men nettopp fordi den militære planlegging var så omfattende og spesiell så fortjener den interesse også i dag. Hensikten med aftens foredrag er å gå nærmere inn på landforsvarets operative krigsplanlegging. Foredraget er basert på min bok om landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen, og vil ta for seg noen hovedpunkter i landforsvarets utvikling når en vil se hele perioden fra 1945 til 1990 under ett. Foredraget vil ta for seg periferiforsvarsspørsmålet, utviklingen av trusselen herunder Sveriges stilling, landforsvarets utvikling, prioriteringer og operative konsepter samt Lyngen og Finnmark som et eget problem. En sentral tese er at det er en stor kontinuitet i Hærens oppdrag, operative planer og organisasjon. Skal fortellingen om fortiden være basert på mer enn anekdoter og hva enkeltpersoner husker, så er våre arkiver de sentrale kildene. I 1990 ble det satt ned et utvalg for å vurdere kassasjonspraksisen i Forsvarets arkiver. Resultatet var nedslående. Betydelig arkivmateriell var kasser og tapt for ettertiden og utvalget konkluderte med at de forskningsmessige konsekvenser av kassasjonen må karakteriseres som alvorlig. Så langt jeg har erfart at det er store huller. Blant annet er forsvarsplanene på alle nivåer brent med meget få unntak. Det er heller ikke oppbevart kopier i avdelingens kopibøker. I Sverige pågikk det under den kalde krigen en diskusjon om landet burde føre et periferiforsvar eller et dybdeforsvar. Skulle all kraft settes inn på å hindre at fienden satte foten på svensk mark eller skulle en søke å vinne tid med et seigt oppholdende forsvar i dypet av Sverige. En tilsvarende diskusjon fant ikke sted i Norge. Valget ser ut til å ha vært en selvfølge, nemlig et periferiforsvar. Årsaken kan være todelt. Hoveddelen av norsk

befolkning bor langs kysten. I Norge bor 80 prosent i en avstand av 10 km. fra kysten. Skulle landets befolkning og ressurser forsvares var dette en viktig premiss. Den andre faktoren var at all planlegging av et forsvar av Norge etter 1945 har vært basert på premissen at hjelp utenfra var nødvendig dersom et effektivt forsvar skulle gjennomføres. Dette krevde at flyplasser og havner var åpne for forsterkninger. Men havnene og de aller feste av de store flyplasser var også plassert i dette beltet langs kysten. Det norske forsvaret måtte deployeres, innrettes og holde ut i hvert fall til hjelp kom. Dette var ytterligere en faktor som talte for et periferiforsvaret. Det har vært hevdet at dybdeforsvaret, striden inne i landet - med oppholdende strid - har vært den foretrukne forsvarsform i Norge. Jeg mener det ikke er riktig og i vertfall ikke for den kalde krigens tid. Dette vil jeg komme tilbake til på slutten. Trussel I de første årene etter annen verdenskrig var Norge formelt - om ikke i praksis - et alliansefritt land. På militært hold ble Sovjetunionen raskt ansett som den aktuelle militære trussel, selv om blant annet fungerende forsvarssjef i 1946 Halvor Hanson pekte på at også Vestmaktene kunne ha interesse av å sette seg i besittelse av norsk territorium i en kamp med Sovjetunionen. På 1940-tallet ble hovedtrusselen antatt å være et strategisk kupp med flybårne tropper. General Hansteen, som var sjef for Hæren i 1948, uttalte at den største faren som truet Norge kom fra luften med luftlandetropper og bombing. Sjøfronten var av underordnet betydning. I stedet for Oslofjorden ville derfor flyplassene i de sentrale områder på Østlandet og i Trøndelag bli hovedområder som landet måtte konsentrere seg om. Årsaken til dette ser ut til å være at luftlandeoperasjoner ble overvurdert som fremtidens strategisk hovedverktøy. Stormaktene trakk andre konklusjoner av sine egne og Tysklands erfaringer. Det var amfibieoperasjoner ikke luftlandeoperasjoner som var de største nyvinninger av de to under annen verdenskrig. En annen og viktig grunn til Hansteens syn kan være at landet på 1940-tallet praktisk talt sto uten noe landforsvar. Et resultat av den sene reetableringen av Hæren var at arbeidet med forsvarsplanene ble lagt på vent. Først i 1949 kom en Forsvarsplan for Norge, for øvrig den eneste under den kalde krigen. Sverige hadde bygget opp et sterkt forsvar under krigen og fortsatte med dette etter krigen og på 1950-tallet. Dette var vel kjent i norske militære kretser og det var en betydelig respekt for det svenske forsvaret. Under store deler av 1950-tallet var Natos trusselvurdering at under en storkrig ville hele Skandinavia bli angrepet. På norsk side ble det fremholdt at selv om dette var et alternativ var det et like viktig alternativ at Sverige klarte å holde seg nøytral - og at et angrepet ble rettet mot kun Danmark og Norge. Det er tydelig at det første alternativet ikke ble tatt videre alvorlig på norsk landmilitær side. Bortsett fra visse planer i Nord-Trøndelag på 1950-tallet og tiltak langs Kirunavegen på et langt senere tidspunkt finnes ikke spor av planer hvor norske styrker skulle ta opp en strid ved svenskegrensen. På 1960-tallet trer hele-skandinavia alternativet helt i bakgrunn, for øvrig samtidig med at den svenske opprustningen avtok sterkt i omfang. I oppdragsformuleringene fra Nato ble det gjennom hele perioden gjentatt at norske styrker skulle etablere kontakt med svenske styrker dersom Sverige ble medkrigførende. Det norske synet var at Sverige ikke hadde den strategiske egenverdi som skulle til for at Sverige ble angrepet innledningsvis og at et angrep innledningsvis ikke ville komme den veien. Dette var imidlertid kun en antagelse. Andre, for eksempel general Lindbäck- Larsen, hadde en operativ begrunnelse. Han så bort fra en innledende trussel gjennom Sverige fordi et angrep den veien ville ta lang tid. Norge ville i mellomtiden få mer 2

presserende problemer å ta seg av, for eksempel trussel fra sjøinvasjon. Man fikk ta de første problemene først. Imidlertid kommer det stadig frem i norske vurderinger at det var en faren for luftbårne angrep gjennom svensk luftrom. Det er imidlertid klart at Hæren på 1950-tallet kom til det resultat at den landmilitære hovedtrussel var en invasjon over sjøen. Et syn Sjøforsvaret neppe var uenig i. Uansett vil det nok forbause ettertiden at Sverige lå som en stor hvit flekk i landforsvarets operativ planlegging. Landforsvaret Det var mange grunner til at oppbyggingen av landforsvaret tok tid i årene etter krigen. En grunn var mangel på både befal og materiell, en annen var striden om kvalitet kontra kvantitet i gjenoppbyggingen, hvor Hærens generaler og Jens Chr. Hauge sto på hver sin side. Hæren besto i de første årene av noen dårlig utrustet og dårlig trente vaktbataljoner. I 1947 var to mobiliseringsbrigader stablet på bena, en på Østlandet og en i Nord-Norge. Det skulle derfor ikke store styrker til for å ta sentrale deler av landet. I 1946 oppsummerte general Ole Berg situasjonen i ordene For øyeblikket er vi forsvarsløse, og året etter skrev distriktskommandosjefen i Nord-Norge A. D. Dahl i et brev de andre distriktskommandosjefene at om landet skulle komme i krig i dag ville forsvaret etter få dager bryte sammen i kaos. Imidlertid ble det organisatoriske grunnlag for etterkrigshæren lagt i disse årene. Det ligger utenfor rammene for foredraget å gå inn i utviklingen i detalj, bortsett fra at Forsvarskommisjonen av 1946 foreslo en felthær på 12 brigader. Fredsorganisasjonen fra før krigen ble imidlertid i prinsippet beholdt, og til dels føret vider med nye oppsettende avdelinger. Den virkelige prinsipielle endring var opprettingen av stående avdelinger. Disse skulle komme til å prege Hæren på en meget avgjørende måte selv om de var en svært liten del av selve krigsorganisasjonen. Heimevernet kom til som et vesentlig nytt element i landforsvaret. Uten den amerikanske våpenhjelpen hadde det neppe vært mulig å bygge opp en hær på ni mobiliseringsbrigader og en stående brigade som var status på slutten av 1950-tallet. Boyesenutvalget av 1955, som hadde som oppgave å foreta en nyprøve av Forsvarets målsetting, kom, etter anbefaling fra SHAPE, med forslag om en radikal endring av mobiliseringshæren slik at den i praksis skulle bestå av fire brigader med en i nord og tre i sør alle i divisjonsforband. I tillegg kom to stående brigader. Av en rekke årsaker ble det ikke noe av det. På 1960-tallet ble det gjort betydelige investeringer i Hæren, dette sammen med en større tilgang av personell til førstegangstjeneste, gjorde det mulig å utvide Hæren ytterligere. Ved slutten av den kalde krigen var Hæren på 13 brigader. Jeg vil ikke gå inn i den kvantitet-kvalitets diskusjonen om Hæren som vi har sett primært etter 1990. Vi kommer imidlertid ikke unna det faktum at betydelige deler av Hæren var sakket sterkt akterut hva modernisering angår og hadde lav operativitet og ingen del av Hæren var i fronten internasjonalt. Eksistensforsvaret bygde på den tro at det var bedre med et gammelt våpen enn ikke noe våpen overhode. Under den kalde krigen finner vi få dokumentert krav fra politikere, fagmilitære eller forskere om en vesentlig mindre hær, de krav er kommet senere. Prioriteringer Prioriteringen av forsvarsinnsatsen var et strategisk spørsmål, men var selvsagt avgjørende for landforsvaret. Forsvarskommisjonen av 1945 anbefalte at Forsvaret måtte konsentreres om vitale deler av landet, men samtidig pekte kommisjonen på at erfaringene fra 1940 hadde vist at de forskjellige landsdeler måtte kjempe uavhengig av hverandre. 3

Forsvarsplan for Norge av 1949, slo fast at forsvaret av Østlandet var av dominerende betydning. Videre at Trøndelag var den best beskyttede delen av landet og at landsdelen måtte sees som et hold område. Her kunne forsterkninger lettes føres inn og området kunne også i verste fall brukes som et utgangsområde for en gjenerobring av landet. Om Nord-Norge ble det skrever En midlertidig militær oppgivelse av deler av landsdelen vil ikke spille den rolle i riksforsvaret som tapet av vesentlige deler av de sydelige landsdeler. På militært hold ledet de strategiske overveielser til at det var Østlandet og Trøndelag og med aksen mellom disse to deler som var det avgjørende område i Norge. Sør- og Vestlandet med Rogaland hadde annen prioritet og Troms-området kom som nummer tre. Natos militære sjefer ser innledningsvis ut til å ha vært uenig i dette. De vurderte Sør- og Vestlandet som det avgjørende område i Norge. Som et eksempel så Montgomery for seg en forsvarslinje grovt trukket over Arendal til Bergen. Uten å kjenne til bakgrunnen for vurderingene kan tre forklaringer være aktuelle. En forklaring kan være at man la til grunn at russerne ville komme med store styrker over land og gjennom Sverige. Da var Sør- og Vestlandet et naturlig siste område på den skandinaviske halvøy som kunne forsvares. Den andre forklaringen kan være at området var av avgjørende betydning for å hindre russisk utseiling fra Østersjøen. En tredje forklaring kan være at området ble sett i nær sammenheng med forsvaret av Storbritannia. Ved inntreden i Atlanterhavspakten var Forsvaret ennå ikke kommet på fote, og på alliert militært hold var man pessimistisk. Et forsvar av Nord-Norge ble sett på som knapt mulig. Det ser imidlertid ut til at Nato raskt innså den strategiske betydning av Nord-Norge i en atlantisk sammenheng. I utbyggingen av Bodø og Andøya flyplasser ser man ikke minst interessene til den amerikanske marinen. Resultatet av en prioritering til Nord-Norge kom klart til syne i løpet av 1952-54, og kan symboliseres med bygging av de to nevnte flyplasser og for Hæren vedkommende den stående brigade i Troms fra 1953. Øvelse Blåtind i 1954 må også sees som en del av den strategiske endringen som hadde skjedd, og var en påpeking av at forsterkninger var nødvendig dersom landsdelen skulle forsvares effektivt. Forutsetningen for denne styrkeprioriteringen var at Sør-Norge ble beskyttet av alliert operasjoner utenfor Norge. Gjenopprustingen av Vest-Tyskland var også en viktig premiss i denne vurderingen. Prioriteringen varte den kalde krigen ut, men forsvaret av Sør-Norge ble etter hvert ble svekket sett i forhold til Nord-Norge. Det ble aldri noen reell strid i offentligheten om prioriteringen, selv om man fra enkelte på militært hold satte spørsmålstegn ved den. Generalløytnant Einar Tufte-Johnsen, den første øverstkommanderende i Sør-Norge, var meget bekymret for at Østlandet kunne bli angrepet kuppartet av luftlandestyrker som eventuelt kom gjennom svensk luftrom. Uten stående styrker av betydning kunne det være store muligheter for at angrepet ville lykkes og dermed sette landets sentrale ledelse og ressursområde ute av spill. Tufte-Johnsen påpekte at Norge ikke kunne overleve som en egen aktør i en krig dersom Sør-Norge gikk tapt, dette var derimot ikke tilfelle for Nord-Norges vedkommende. Dette var for øvrig i samsvar med de første norske etterkrigsvurderinger. Også senere ØKer i Sør-Norge var inne på de samme argumenter, men resulterte ikke i noen endringer. Det kan for øvrig stilles spørsmål om det hadde vært politisk og militært mulig å endre prioriteringen uten at disse var begrunnet i brå og uventede endringer i den strategiske- og sikkerhetspolitiske situasjonen. Alliansens dominerende strategi på 1950-tallet var den massive gjengjeldelse med kjernefysiske våpen, spesielt etter at ble klart at målsettingen for konvensjonell 4

opprustning fra 1952 ikke ville bli oppnådd. På norsk hold ble kjernefysiske våpen ansett som strategiske våpen, men etter hvert ble det klart at disse våpen også ville bli brukt på slagmarken. Selv om dette var revolusjonerende fikk det beskjeden betydning for Hæren. Det var vel kun major senere generalmajor Arne Haugan som offentlig påpekte at det knapt var mulig å føre en ordinær strid på et atomstridsfelt. Hæren tiltak var i grovt todelt. Det ene var i gå over til et territorielt konsept som resulterte i at Landforsvarene som territorielle kommandoer ble etablert i Nord-Norge. Det innebar å forlate divisjon og brigadestrukturen og i stede operere med bataljonsgrupper direkte under landforsvarene. Striden om konseptet førte imidlertid til at ordningen i første omgang kun omfattet Nord- Norge, videre at staben Brigaden i Nord-Norge ble beholdt. Det andre tiltaket var spredning av avdelingene for å unngå at for mange ble ødelagt av ett og samme våpen. Konsekvenser av dette var at muligheten for kraftsamling av engene styrker ble sterkt redusert noe som ville gi en motstander en rekke fordeler. Strategien med fleksibelt svar som ble utviklet på 1960-tallet førte til at konvensjonelle styrker fikk en større rolle. Dette sammen med norsk atompolitikk generelt, førte til at arbeidet med problemene rundt en kjernefysisk krig ble sterkt nedtonet, eller slik som historikerne Skogrand og Tamnes uttrykker det, Norske styrker hadde egentlig aldri noen kjernefysisk rolle. Det fantes ønsker og ambisjoner, men de ble aldri fulgt opp av trening og planlegging tilstrekelig til å hevde at Norge hadde en praktisk realiserbar krise- og krigsopsjon. Et vanskelig faglig og politisk problem ble skjøvet under teppet. Operativt konsepter Som nevnt ble trusselen på 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet i betydelig grad antatt å være luftlandeoperasjoner. Av denne grunn ble store deler av felthæren konsentrert relativt sentralt. Så sent som i 1952 var fire brigader gruppert i det sentrale Østlandsområdet og en i indre Troms. Etter hvert kom Jæren-området og det sentrale Trøndelag til. Flyplassforsvaret var det mest tidssensitive oppdraget, derfor var avdelinger gruppert i nærhet av de sentrale flyplasser. Det ble antatt at invasjon fra sjøen ville komme senere. I Sør-Norge ble det regnet med tidligst sju dager etter at krigen hadde startet. Konseptet var at lokale styrker, sammen med kystartilleriet, marinen og luftstyrker skulle ta den første støyten. Når fiendtlig angreps- og kraftsamlingretning var identifisert skulle felthærens styrker settes inn for å kaste fiende på havet, eller isolere han. Etter hvert ble en trussel fra sjøen mer dominerende. Dette krevde en grundigere vurdering av konseptet. Konseptuelt er det to hovedløsninger for å møte et slikt angrep fra landsiden. Enten gruppere så nære antatt landgangsområder som mulig eller å gruppere lengre bak for å sette hovedstyrken inn der angrepet kommer. Grupperer hærstyrken tilbake fra kysten risikerer de at fiendtlig flyangrep sinker deres fremmarsj og ødelegger så mye av styrkene at de både kommer for sent og er for svekket til å kaste fienden på havet. Grupperes styrkene ved stranden kan de bli delvis ødelagt av fiendens forbekjempning, de kan også risikere å være galt gruppert i forhold til fiendens kraftsamlingsretning. Utover på 1950-taller ble det klart at både operasjonsradius og kapasitet til det sovjetiske flyvåpen hadde økt betraktelig. Dette økte problemene med å føre frem Hærens brigader fra en sentral gruppering til de områder hvor angrepet var antatt å komme. På Østlandet var områdene Fredrikstad-Onsøy og Larvik-området spesielt utsatt. Fra sent på 1950-tall ble to av brigadene på Østlandet allerede ved mobilisering gruppert nærmere kysten og flyttet etter hvert stadig nærmere strandsonen. På Sør- og Vestlandet var for øvrig grupperingen hele tiden fremskutt. Sett i et lengre perspektiv var det også en årsak at en rekke av brigadene i Sør-Norge ikke ble modernisert i nødvendig grad, og fikk dermed 5

redusert relativ stridsevne som blant annet medførte mindre evne til manøver. Spørsmålet er om ikke dette burde ha ført til større innsats i befestninger i de aktuelle grupperingsområder. Også i Nord-Norge ble spørsmålet aktuelt etter at admiral Storheil i 1959 ble utnevnt til ØKN. Han tok opp spørsmålet om en mer fremskutt gruppering av hæres styrker langs kysten. Argumentet var at uansett trusselen gjennom Finland ville et angrep mot kysten kunne materialisere seg tidligere og man måtte ta de første problemene først. På hærsiden var oppfatningene at landeveis kommunikasjoner av noen betydning var først og fremst å finne i fjordbunnene og at spredning av hærstyrkene ytterst på kysten ga liten mening. Det lå nok også under en forskjellig oppfatning av hvorfra trusselen var størst over sjøen eller over land/luft i Troms-området. Det er imidlertid et faktum at Tromsø-området kom til å bekymre Troms landforsvar og ØKN i økende grad. Først helt på slutten av den kalde krigen da 6. brigade fikk Tromsø som sitt primære deployeringsområde ble dette problemet løst så langt man med egne midler kunne løse det. Lyngen Vi kommer ikke unna å omtale Lyngen-området, dette området som av en militærforfatter er omtalt som fjellfestningen Lyngen. Det er vel et noe overdrevet utsagn. Et viktig utgangspunkt for et forsvar i Troms var at norske styrker ville være underlegne. Ut fra dette måtte geografien utnyttes for å oppta striden der hvor terrenget var slik at det var styrke besparende. Her pekte Lyngen og Narvik-området seg ut som de mest aktuelle områder. Lyngen-området hadde en klar fordel foran Narvik-området at Lyngen hadde et større bakre område for gruppering av taktisk- og forsyningsstøtte. Ble Narvik- området valgt var alt område nord for Ofoten gått tapt. Ut fra dette var det naturlig at Lyngenområdet ble valgt som det reelle periferiforsvarets grense i nord. La det spørsmålet om befestninger ligge og først se på de grupperingsmuligheter som Hæren hadde i området. Rent teoretisk kan kraftsamlingen i forsvaret av et defilé enten være ved inngangen, inne i defileet eller ved utgangen. Fordelene ved å ta opp forsvaret ved inngangen at forsvareren ofte da har de taktiske fordeler ved overhøyde, men har begrensede grupperingsrom bak egne styrker. I Lyngen ville også det bakre område bestå av høyfjell uten veiforbindelser. Å fremføre taktisk støtte og forsyninger ville være et betydelig problem. Kraftsamling inne i defileet fører til at fienden kommer inn i defileet, men får problemer med etterforsyninger og utgruppering, mens forsvareren forenkler sine problemer. Dette var i betydelig grad den tyske løsningen i Lyngen. Forsvar ved utgangen av defileet med fører at man overlater betydelige fordeler til fienden, ofte også overhøyde, men samtidig får fienden også problemer med å utnytte sin numeriske overlegenhet. Forsvareren har store manøvermuligheter og kan utnytte sine styrker maksimalt. Det ser ut til å være enighet blant norske militære sjefer at det avgjørende forsvaret i øst gikk over Lyngen. Her var konklusjonen den samme som tyskerne hadde trukket i 1944. Men her opphørte enigheten mellom det tyske og norske synet på hvordan striden skulle føres. Sjefen for Hæren fra 1946, Olaf Helset, forlangte at i Lyngen måtte det føres et bevegelig forsvar i motsetning til det som tyskerne hadde planlagt. På tross av den lave status som befestninger hadde i militære kretser etter krigen ble det likevel planlagt å forsterke forsvaret av Lyngen. Dette var de såkalte Lyngen befestninger og 30 millioner var avsatt til prosjektet. Prosjektet var for øvrig også anbefalt av en tysk studiegruppe som var i Norge i 1949. Hæren hadde innvendinger mot prosjektet, blant annet var mangelen på mobiliserbart personell i området et argument mot en utbygging. 6

7 Det var også et stort behov for en raskest mulig utbygging av kystartillerianlegg i fjordene øst for Tromsø, dette førte til at midlene ble prioritert til kystartilleriet. Først på slutten av 1970-tallet kom man tilbake til spørsmålet om permanente befestninger ved Frøy utbyggingen. Konseptuelt ser vi her en endring fra Helsets bevegelige forsvar til et mer statisk forsvar med permanente befestninger som det sentrale holdet i forsvarsstriden. En lignende utvikling skjedde i Sør-Norge ved gruppering av brigadene nære strandsonen, men uten muligheter til permanente befestninger utover det kystartilleriet rådde over. Årsaken til dette var nødvendigvis ikke endringer i konseptene, men heller at man i praktisk forsvarsplanlegging måtte ta hensyn til den Hæren man hadde og ikke i den man ønsket man hadde. En tilsvarende hensyntagen til realitetene var de planer som 6. divisjon på 1950-tallet hadde for en oppholdende strid fra Lyngen og vestover i Troms. Forsterkninger Som nevnt var styrkedisponeringen i Nord-Norge også basert på forsterkninger både nasjonale og allierte. Muligheten for massivt bruk av atomvåpen under store deler av 1950-tallet og inn i 1960-tallet gjorde store overføringen av styrker til Nord-Norge til et tvilsomt foretak. Overgangen til nytt strategisk direktiv i Nato hvor man så for seg muligheten av en konvensjonell fase før atomvåpen eventuelt ble tatt i bruk gjorde diskusjonen om landmilitære forsterkninger til Nord-Norge igjen realistisk. Det avgjørende spørsmålet var om forsterkningene ville være på plass i tide. Lufttransport var den hurtigste transportmåte. Imidlertid besto hovedtyngden av materiellet i en hæravdeling av tungt materiell av forskjellig slag, det var det som ga avdelingene mobilitet og ildkraft. Lufttransportkapasitet i nødvendig omfang eksisterte ikke. I 1964 kom det fart i planleggingen av norske forsterkninger basert på forhåndslagring av tungt materiell i Nord-Norge og overføring av personellet med lett utstyr med fly fra Sør- Norge. Etter at forsvarssjefen admiral Hauger Johannessen hadde gitt FFI i oppdrag å vurdere spørsmålet, ble det besluttet at Brigade 5 fra Elverum skulle få sitt tunge materiell lagret i Troms og dermed bli en lufttransportabel forsterkning. I tillegg kom forsvarssjefens utrykningsstyrke på en infanteribataljon som fikk sitt tunge materiell lagret i Porsanger. Øvelser viste at en lufttransporterte bataljoner kunne være klar i Finnmark etter 20 timer etter fremmøte på Elverum. På slutten av den kalde krigen ble også Brigade 6 lufttransportert. I 1968 hevdet ØKN, generalløytnant Zeiner Gundersen, at Nord-Norge trengte fire brigader sørfra. Dette var for så vidt i samsvar med vurderinger gjort på 1950-tallet, men lå på kanten av det som var mulig. I tillegg til de lufttransporterte avdelinger var Brigade 13 under hele den kalde krigen planlagt overført med alt materiell fra Trøndelag.Transportene skulle gå over land, og eventuelt med fartøyer. Brigade 3 og Brigade S hadde også opsjoner på overføring til Nord-Norge, men på et senere tidspunkt. I 1977 ble det gjennomført en studie av transportlinjene gjennom Nordland under tre forskjellig antatte nivå av fiendtlige luftangrep på veier, jernbane og fartøyer. Avhengig av den fiendtlige innsats kunne tapene under veis bli meget store. Under det høyeste trusselnivået ville landtransportlinjen bryte sammen før Brigade 13 overhode var kommet frem, og ved transport over sjøen ville 40 prosent av brigaden gå tapt under veis. I tillegg til norske forsterkninger kom også planlagte allierte forsterkninger. Disponeringen av disse skjedde selvsagt i nøye koordinering med den landmilitære planer for øvrig, og det hele ble årlig drøftet og justert mellom partene.

8 Finnmark Allerede i Halvor Hansons strategiske utredning fra sommeren 1946 var det klart at Finnmarks beliggenhet og størrelse gjorde at det ikke var mulig å tilføre forsterkninger i noe omfang utenfra. Her var det et tid/rom problem som ikke lot seg løse. Dette var et syn som politiske myndigheter i realiteten sluttet seg til. Det som imidlertid hele tiden var klart, var at det skulle kjempes også i Finnmark, men at det var få muligheter til å stanse fienden over tid. Dette førte til at Finnmark kom utenfor det man kan definere som periferiforsvaret av Norge. På mange måter var dette i strid med forward defence strategien til Nato og forsvarssjef Folke Johannessen uttalte da også ved en anledning at Finnmark i liten grad syntes identifisert med fellesforsvaret i Nato. Etter at Nato endret sin strategi til fleksibelt svar oppsto problemet med at det kunne skje et lokalt angrep på Finnmark med formålet å bedre russiske strategiske posisjoner og teste samholdet i Nato. Som et tiltak mot en slik mulighet ble det allerede i 1962 utarbeidet en plan for å forsterke Finnmark med styrker fra Troms også kaldt operasjonsplan Expressen. Dilemmaet som ridde planen var at skulle styrker fra Troms komme til Finnmark i tide måtte operasjonen starte før det var klart om en konflikt var lokal eller del av en større operasjon mot Nato. I det siste tilfelle ville en overføring føre til en alvorlig svekking av forsvaret av Troms. Det kan være på sin plass å minne om at avstanden Bardufoss- Lakselv er 577 km. mens avstanden Kirkenes-Lakselv er 398 km. Vurderinger som ble foretatt ut over på 1960-tallet førte til at konklusjonen ble den samme som i 1946. Fylket måtte forsvares med de beskjedne styrker som kunne settes opp lokalt og med stående styrker. De stående styrker var ca 250 mann i Sør-Varanger. På tross av et operativt behov på tre stående infanteribataljons til Finnmark, maktet ikke Hæren mer enn en, nemlig Garnisonen i Porsanger. Den var fullt oppsatt i 1973. Det kan stilles spørsmål om de vurderinger og planer vedrørende forsvaret av Finnmark under den kalde krigen har relevans i dag. Det ligger utenfor min kompetanse til å vurdere, men det er å håpe at de i vertfall blir studert. Jeg hevdet innledningsvis at Norge bevist eller ubevist hadde et periferiforsvar. Støtter de planer som foreligger fra den gangen en slik antagelse, var dette praksisen i den operative landmilitære konsept? Ser man på grupperinge av felthæren, det vil si brigadene, så var de i meget stor grad gruppert kystnært, med brigader krigsgruppert til søndre Østfold, søndre Vestfold, Kristiansand-Lista, Jæren, Bergens-området, Fosen ytre Trondheimsfjorden, Bodøhalvøya, Evenes-Harstad, Lyngen, Tromsø og Bardufoss. Grupperingen var ekstremt konsentrert om kysten. Det var klare mangler med periferiforsvaret. Det krevde store styrker som var spredd over hele landet. Det var også liten villighet til å la noen områder være uten store hærstyrker, noe som diskusjonen rundt opprettelsen av Brigade Vest på 1980-tallet viste. Det var en i øyenfallen mangel på sentral reserver selv om Brigade S og Brigade 6 delvis hadde slike oppgaver. Brigadene, bortsett fra i Troms måtte kjempe isolert med ingen muligheter til gjensidig støtte. Grupperingen hadde også sin bakgrunn i den lave strategiske mobilitet som Hæren hadde, ikke minst på grunn av geografi og kommunikasjonsmuligheter. I utgangspunktet førte det også til stedbunnet og statisk måte å føre striden på. Uttrykt i en setning var landforsvarets konsept å ta opp forsvaret på landsiden i Lyngen, for resten av landet et kystnært og

9 stedbundet forsvar mot angrep fra sjøen og med ryggen sikret av Sverige. For øvrig ikke så ulikt det tyske konseptet av 1944. Selv om tittelen på foredraget skulle være klart er det sikkert mange som stiller spørsmålet om ikke Sjø- og Luftforsvaret hadde betydning for landforsvaret operative planer. Kystartilleriet som portvoktere til de mest sentrale innfallssteder for sjøinvasjon var sentrale elementer i periferiforsvaret. Marinenes minekrigføring var viktig både i sammenheng med kystartilleriet, men også for å holde havner og leder åpne for transport langs kysten. I transportsammenheng var Troms og nordre Nordland som en øy å betrakte i forhold til det øvrige land. Derfor var det viktig å holde leden nordover seilbar. Verdien av det mobile element som kampfartøyene utgjorde ble ikke alltid forstått i Hæren. På 1950-tallet og delvis på 1960-tallet var luftforsvarets jagerflyinnsats en støtte til Natos kjernefysiske krigføring. Fra 1970-tallet av ble det klart at luftforsvar air defence var Luftforsvarets overordnede oppgave. Betydningen av dette må sees opp mot at luftvern var den mest underprioriterte delen av Hæren, selv om forbedringer kom i siste delen av den kalde krigen. Et annen viktig element var de operative flyplassene. Disse var en forutsetning for overføringen av både allierte fly til forsterkningen av det norske Luftforsvaret, men også for andre allierte forsterkninger. I det hele kan ikke landforsvaret operasjoner sees isolert fra det øvrige Forsvaret, kun i rammen av totalforsvaret vil landforsvaret ha fungert. Avslutning Selv om Hæren måtte bygges opp fra nytt etter 1945 så hadde den en arv i form av et offiserskorps vesentlig fra førkrigstiden og tysk materiell og infrastruktur. Nato medlemskapet gjorde det mulig, ved siden av våpenleveransene. med den klare prioritering til Nord-Norge. Ut over dette ser det ikke ut til at Nato i vesentlig grad påvirket grupperingen av lokalforsvaret eller felthæren avgjørende. Jeg har i foredraget prøvd å vise hvor grunnleggende de første årene etter krigen var for den senere utvikling av landforsvaret. Mobiliseringsorganisasjonen med de oppsettende avdelinger viste seg utrolig seiglivet på tross av mange angrep. Nato-medlemskapet ga Hæren det materiell den trengte for å nå den tallmessige målsetting som Forsvarskommisjonen av 1946 hadde satt. Heimevernet ble etablert som et viktig redskap i en kupp- og mobiliseringsfasen. Stående avdelinger med en lang førstegangstjeneste kom til som et nytt element i Hæren, et element som gjorde de store omveltningene på 2000-tallet lettere. En hovedkonklusjon vil være at det var kontinuitet som preget landforsvaret under den kalde krigen både i organisasjon og krigsplanlegging, Kontinuiteten hadde sin pris. Den store organisasjonen, som ikke minst periferiforsvaret krevde, førte til at det ikke var mulig å fornye organisasjonen og skaffe nytt materiell i nødvendig grad. Dette førte til en statisk tenkning og uten at nødvendige operative konsekvenser ble tatt.