1 2004 Fugler som er observert i STRANDSONEN I Nordfjordeid sentrum. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars.
2 1.Sjøorren har en utbreisle som ligner svartandas, men den hekkar lenger mot sør både i Eurasia og i Nord-Amerika. Bl.a. hekkar den vanleg i skjærgården i nesten hele Austersjøen, noe svartanda ikkje gjør. I Noreg finnes den i høyereliggende vann i Sør-Norge og sprett nordover, utbredelsen er nærmast identisk med svartandas bortsett fra at den manglar helt i indre strøk av Rogaland og Agderfylkene der svartanda er vanlig forekommende. Også trekkbevegelsene til sjøorren har mye til felles med svartanda. Den forlater hekkeområdene i innlandet og trekket til kysten frå september-oktober, men den har et noe meir nordlig tyngdepunkt i vinterutbredelsen. Sjøorren er sterkt knyter til langgrunne områder med sandbunn den tiden den opphalde seg i saltvann, dvs. ca. 3/4 av året. Kyststrekningen fra Lista til Jæren og Trøndelag synes å ha de største vinterforekomstene i Norge. Vårtrekket foregår i mai månad 2.Tjelden (Haematopus ostralegeus.) Tjelden er en karakterart i kystnære strøk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes omtrent 40 000 par i Norge. Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap. Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar. 3.Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia. Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger. Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også
3 totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge. 4.Toppskarven hekker langs store deler av den vesteuropeiske kystlinjen fra Kolahalvøya i nord til Marokko i sør, samt i Middelhavet og Svartehavet. I Norge finnes den vanlig langs kysten fra Rogaland til Finnmark, utenom hekketiden også fåtallig lenger inn i Skagerak. Den overvintrer utelukkende langs norskekysten nordover til Lofoten. Toppskarven er mer knyttet til den absolutt ytterste delen av kysten, og tar mindre og mer pelagisk fisk enn storskarven. Den finnes likevel oftest på grunne sjøområder. Toppskarven foretrekker å hekke i sterkt kuppert terreng, ofte i steinurer på øyer og holmer ytterst mot havet. Den er mer sårbar for villmink enn sin større slektning storskarven, og muligheten for skjul til reiret, lett adkomst til sjøen og fravær av rovdyr er viktige faktorer i valg av hekkeplass. Den er stort sett et fast innslag i alle sjøfuglkolonier langs hele kysten. Den norske totalbestanden er beregnet til ca. 15.000 par. 5.Stokkanda er den tallrikeste av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle-og starrvegetasjon. Den norske hekkebestanden er anslått til 40-70.000 par. Utenom hekketiden finnes den ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann. Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid, trolig finnes f.eks. minst 5000 individer i Oslo om vinteren. En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale. 6.Ærfuglen hekker i kyststrøk av Nord-Europa, Nord- Amerika og langs kystene av det nordlige Stillehavet, men mangler langs store deler av den russiske ishavskysten. I Norge finnes den vanlig langs hele kysten, fra de ytterste holmene og innover i fjordene. Den er sterkt knyttet til saltvann, og hekker normalt ikke i innsjøer. Ærfuglen er utpreget sosial, og kan hekke i store
4 kolonier. Ærfuglen er svært stasjonær langs norskekysten, av ca. 1700 gjenfunn og kontroller av ringemerkede fugler fra Møre til Nordland hadde bare en flyttet seg mer enn 50 kilometer. Noen tusen fugler fra Østersjøen trekker over land for å overvintre i Trondheimsfjorden, mens noen av hekkefuglene fra Sørlandet trekker over til danske farvann om vinteren. Ærfuglen legger 4-6 egg i april-mai, med en gang ungene klekkes ledes de ned til sjøen der hunnen får hjelp til ungepasset av unge hunner (?tanter@) som ikke har noe kull selv. Hannene mister den fine drakten og samler seg i ungkarsflokker for å myte etter at hunnen har fått ungene på sjøen. 7.Kvinanda hekker i et bredt belte over hele Eurasia og Nord-Amerika, tett knyttet opp mot de boreale barskogsbeltene. I Norge finnes den tallrikt hekkende fra Vest-Agder gjennom alle østlandsfylkene til Trøndelag, lenger nord er den også stedvis vanlig, avhengig av forekomsten av barskog. Kvinanda plasserer som regel reiret i et trehull, ofte i et gammelt svartspettreir der svartspetten forekommer. Ellers hekker den ofte i holker som er hengt opp spesielt for kvinand og ugler. Noen steder er kvinanda blitt vanligere etter at man har hengt opp holker, en indikasjon på at mangel på egnede hekkeplasser mange steder begrenser utbredelsen. Høyvokst, gammel skog med større og mindre vann og sakteflytende elver er kvinandas nøkkelbiotop. På Vestlandet er kvinanda sjelden som hekkefugl, den mangler omtrent helt på vestsiden av en linje som strekker seg fra Eigersund sør i Rogaland og følger vannskillet over fjella nord til grensen mellom Romsdal og Nordmøre. Vinterstid forekommer kvinanda vanlig både i ferskvann og saltvann langs kysten nordover til Nordland. 8.I Norge har silanda en utbredelse hovedsakelig knyttet til kysten, men den finnes i enkelte områder med gode bestander også i innlandet. Den er meget tilpasningsdyktig, og hekker både i saltvann og ferskvann og fra den ytre kystlinjen til 1000 m.o.h. Den er mest tallrik i beskyttede saltvannsbukter, gjerne i brakkvann ved elvemunninger. Ofte plasseres reiret i terne- og måkekolonier, der den rugende fuglen får god beskyttelse mot predatorer. Etter hekkingen samles ofte silanda i store konsentrasjoner i fiskerike områder for å myte, viktige myteområder finnes særlig på kyststrekningen Møre & Romsdal til Nordland. Silanda lever av småfisk, og foretekker områder med klart vann siden den jakter under vann ved hjelp av synet. Vinterstid finnes silanda stort sett mellom holmer
og skjær over alt, med størst konsentrasjoner langs kysten av Trøndelag og Nordmøre 5 9.Heiloen finnes hos oss vanlig i både kyststrøk, og som utpreget fjellfugl. Den hekker i høyereliggende strøk på åpne områder i bjørke- og vierbeltet, og på lynghei ved kysten. Den norske hekkebestanden er anslått til å ligge rundt 130 000 par. Som følge av oppdyrking i lavlandet, har mange bestander i Europa gått kraftig tilbake i det seneste århundret, bl.a. på Jæren. Søker mat i biller, makk og dessuten diverse vegetariske innslag i kosten som bær og frø. Når heiloene skal dra ut på høsttrekket, samles de ofte istore flokker på dyrket mark. Høsttrekket foregår fra juli til oktober, og de overvintrer fra Storbritannia til Middelhavet. Tilbake kommer de mot slutten av mars måned. 10.Vipa hekker vanlig i hele Sør-Norge opp til 1000 m.o.h. I de nordligste fylkene begrenser den seg derimot til de kystnære strøk. Det hekker omkring 60 000 par i Norge i dag. Insekter, meitemark og diverse bløtdyr utgjør hovednæringen. Vi finner arten vanligst i jordbrukslandskap og myrer med kortvokst gras. Det virker som om omleggingen til moderne driftsformer i jordbruket, har gjort at vipa mange plasser har problemer. Noen viper prøver å overvintre i Norge under milde vintre, men de fleste drar sørover fra Storbritannia til Spania. De kommer tilbake allerede i februar, og ønsker våren velkommen med sitt akrobatiske fluktspill. 11.Vi finner rødstilken fordelt utover hele Norges land, fra Østfold til Finnmark. Den foretrekker fuktige myrete områder, enten det er ved kysten eller i innlandet, helt opp i fjellet. Det hekker omkring 58 000 par hos oss. Utenfor hekketiden finner vi den overalt langs grunne strender, og knyttet til våtmark i innlandet. Bløtdyr, insekter og ormer er preferert mat. Våre rødstilker trekker om høsten helt ned til Afrikas vestkyst, mens de relativt få fuglene som er her om vinteren trolig er islandske. Høsttrekket varer fra juli til oktober, og de returnerer i april/mai.
6 12.Storspoven finnes hos oss i størst antall på østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. I den siste delen av dette århundret har arten gått tilbake i de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt. Storspoven finnes i mange ulike habitater under hekketiden, både langt inn i landet, men er kanskje mest typisk ute ved kysten. Alle former for dyrket mark, strandeng, lynghei, og myrer synes å være områder hvor den trives. Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten spiser de dessuten endel bær. På trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi hovedsaklig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. Hovedtyngden av de norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer. 13. De fleste hekkende norske småspover finner vi fra Trøndelagsfylkene og nordover. Rogaland, Oppland og Hedmark har også sin del av den norske bestanden, som teller i overkant av 10 000 par. Småspoven har finner sine hekkeplasser hovedsaklig ved høyereliggende heier og myrer, men også ved kysten visse plasser. Kosten består av like deler animalsk og vegetabilsk føde. Under trekket kan vi finne arten i hele landet, både innland og ute ved kysten. Da foretrekker de våtmarker, men også dyrket mark. Høsttrekket begynner allerede mot slutten av juli, og varer ut september. Våre fugler overvinterer i all hovedsak i Vest-Afrika. Småspoven kommer tilbake til Norge fra april av. 14. Hettemåser er en relativt ny art i norsk fauna. Det første hekkende paret ble påvist i 1867 på Jæren. Etter den tid har den ekspandert kraftig, og finnes nå hekkende i store deler av landet. Østlandet, Sørvestlandet og Trøndelag har de største bestandene. I dag hekker det mellom 20 000 og 30 000 par i Norge. Hettemåser er en koloniruger, som helst er å finne ved næringsrike ferskvann. Utenfor hekketiden finner man hettemåser i mange forskjellige habitat, gjerne midt i byer, i fjæreområder etc. Mesteparten drar ut
av Norge om vinteren, til Nordsjøen og de Britiske øyene. Hekkingen starter i april-mai. 7 15. Svartbaken er vår aller største måkeart, og er utbredt langs hele norskekysten. De foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken. Vi har 40 000 par hekkende i Norge. Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blandt annet fugleunger, avfall, egg, fisk. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på søppelplasser. Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike. Feil! Bokmerket er ikke definert. 16. Sildemåser er i all hovedsak knyttet til kyststrøk, og hekker ofte på holmer og skjær langt ute i havgapet. Under hekkesesongen finner man den som regel i kolonier. Det er også funnet reir noen få ganger i innlandet. Majoriteten av den norske bestanden finnes i Sør-Norge. Anslagsvis 25 000 par hekker i Norge. Sildemåser er en trekkfugl, og svært få individer tilbringer vinteren i Norge. De fleste drar til Sørvest-Europa, og innover mot Middelhavet og Svartehavet. De trekker ut av landet fra august til oktober, og kommer tilbake fra vinterkvarterene i mars-april 17. Gråmåser er en utpreget marin art som hekker langs hele norskekysten, men spredte innlandsfunn er også gjort. Hos oss har vi 150 000-200 000 hekkende par. Man kan finne gråmåse som solitær hekkefugl, og som koloniruger, med kolonier opp i tusenvis av par. De største koloniene finnes i Nord-Norge. Som de fleste av de store måserartene er gråmåken en alteter. Man kan finne store ansamlinger ved for eksempel søppelplasser, og ved fiskerimottak. Man antar at de fleste norske gråmåser trekker ut av landet om høsten i perioden september til november, til kyststrekningen Danmark til
Portugal. Man ser mye gråmåse om vinteren også, men dette er sansynligvis nordlige og østlige fugler. De starter å hekke i april. 8 18. Fiskemåsen er en av våre vanligste måseart, med et minimumsanslag på 150 000 hekkende par. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk, til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h. Drar som regel ikke langt til havs, men holder seg nært land. Søker føde på alt fra dyrket mark og fjæreområder. De norske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om østlige fugler, fra Finland og Russland. Våre fiskemåser kommer tilbake i mars-april. 19. Vi finner makrellterne hekkende langs hele norskekysten. Arten er vanligst i Sør-Norge, og blir gradvis mer fåtallig jo lenger nord man kommer. Den hekker også i innlandet. Det er anslått at det hekker omkring 10 000-20 000 par i Norge. Makrellternene lever av små fisk, som den finner enten ved kysten, eller i ferskvann. Krepsdyr og insekter blir også spist. Ternene er utpregete trekkfugler, og makrellterna overvintrer langs kysten av Sør- og Vestafrika. Allerde i juli tar høsttrekket til, og varer ut september. De fleste ettåringene returnerer ikke til Norge den første sommeren, men tilbringer denne tiden blandt annet i Sør- Europa. Vårtrekket foregår fra april til mai. 20. En av våre mest kjente fuglearter, linerla, er et av de første sikre vårtegnene. De kommer til Norge allerede i begynnelsen av april. Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.). Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer. Vi har en stabil bestand hos oss, på et sted mellom 100 000-500 000 par. Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom, hvor den legger sine egg i mai. Maten er insekter og
andre småkryp. En utpreget trekkfugl, som drar ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika. 9 21. Norges nasjonalfugl, fossekallen, finnes utbredt i hele landet. Den er alltid knyttet til rennende vann, der den finner sin mat. Den er den eneste av våre spurvefugler som søker næring gjennom dykking. Tildels næringsrike elver og stryk med steiner som stikker opp, er fine fossekallhabitat. Vanninsekter som vårfluelarver, små krepsdyr og rumpetroll er god mat. Om vinteren tar de mest småfisk. Reiret legges nært vann, ofte godt skjult under broer eller fosser. Eggene legges i mars - april. Man antar at det hekker et sted mellom 5 000-25 000 par i Norge. Om vinteren drar mange fugler ut av landet, til Sør-Sverige, Danmark og Tyskland. 22. Staren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir staren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis. Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter. Staren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper. Staren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø. Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Staren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.
10 23. Skjora er velkjent for de fleste med sin lange stjert, sine kontrasterende svarte og hvite fjær og sin "kreksende" lyd. Den finnes over det meste av Norge der det er menneskelig bosetning. Skjora er godt tilpasset til urbane omgivelser. Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. 6-7 egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt 3 overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir 24. Gråkråken (underart: cornix) er vanlig i Norge og kjennes lett på kombinasjone av grått og svart i fjærdrakten. Den hese "krakselyden" til kråken er vel kjent for de fleste. Kråken er meget tilpasningsdyktig og finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper, fra avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv. Noen kråkebestander (da gjerne nordlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråken stasjonær eller trekker ut til kysten om vinteren. Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker. 25. Havørnen finnes over store deler av Øst- Europa og i et bredt belte østover gjennom Asia til Stillehavet. Den er altså ikke bare en kystbundet fugl som den er her hjemme, i store deler av utbredelsesområdet er den en innlandsfugl knyttet til våtmarksområder. Den finnes også på Island og Grønland, men ikke i Nord-Amerika. Den norske bestanden har vært grundig kartlagt de siste 20 årene gjennom?prosjekt Havørn@. Fram til havørnen ble fredet i 1968 var den på vikende front i Norge. Den hadde forsvunnet helt fra svenskegrensa til Hordaland, og den sørligste delen av bestanden var svært uttynnet. Fra midten av 70-tallet har bestanden ekspandert, og den er blitt mer tallrik i sørlige deler av
11 utbredlesesområdet. Den har også spredt seg sørover igjen, og hekker nå ganske tallrik i Hordaland og sør til nordlige Rogaland. I dag har vi ca. 1500 par i Norge, tyngdepunktet av utbredelsen ligger i Nordland som har ca. 40% av bestanden. Havørnen finnes fra den ytterste kystlinjen til innerst i fjordene, men den er mest tallrik i øyrike områder i ytre fjordstrøk. God tilgang på fisk og sjøfugl er viktig for valg av tilholdssted, reiret plasseres ofte i kupert kystskog, ofte i gammel furuskog. Den finnes i reirområdet året rundt, men ungfuglene kan vandre nokså langt sørover i vinterhalvåret. 26. Steinskvetten, Oenanthe oenanthe, 15 cm lang trostefugl. Finnes i åpent og steinet terreng over hele landet,fra kyst til høyfjell. Neier ofte med kroppen og viper med halen. Den spiser mest larver og voksne insekter og edderkopper den finner på bakken.og den har også bær på menyen. Den har en lang vandring, trekker i august -september til tropisk Afrika, tilbake april-mai. Steinskvetten har flere fiender selv om reiret er godt skult,kan det bli røvet av røyskatt, måker kråker. Steinskvetten trives dårlig til rette i moderne jordbruksområder. 27. Berganda er mer høyarktisk enn sine slektninger toppand og taffeland, og har en sirkumpolar utbredelse som stort sett følger tundra- og høyfjellsområder. I Norge forekommer den mest i fjellstrøk fra Aust-Agder og Hardangervidda til Trøndelag, og mer spredt nordover. Den synes å foretrekke grunne, næringsrike vann med innslag av akvatiske planter langs strandbredden. Her er det god produksjon av vanninsekter, som er viktige innslag på matseddelen. De fleste norske hekkefugler finnes i høyereliggende barskogstrakter og i vierregionen. På Hardangervidda hekker berganda opp i 1200-1300 meters høyde. Berganda overvintrer i Norge i mindre antall langs kysten, men hvorvidt dette er norske hekkefugler er uklart. Ca. 150.000 bergender overvintrer rundt Nordsjøen, trolig befinner storparten av våre hekkefugler seg en plass i dette områdt vinterstid. Bergendene innfinner seg på hekkeplassen når isen går, dvs. i mai-juni
12 La strandsonene i Eid gå i arv!
13