ELISABETH 9. Ubudne gjester. Hilda Stahl. Oversatt av Eli Haugen. Lunde

ELISABETH 9 Ubudne gjester Hilda Stahl Oversatt av Eli Haugen Lunde

Copyright 1980 Word Spinners, Inc. Revidert og oppdatert i 2002 av Tyndale House Publishers, Inc Originaltittel: Elizabeth Gail 9, The uninvited guests (tidligere tittel: Elizabeth Gail and the Strange Birthday Party) Norsk utgave 1996 Lunde Forlag og Bokhandel A/S, Oslo Revidert og oppdatert utgave (tidligere tittel: Elizabeth og det merkelige bursdagsselskapet) copyright 2006 Lunde Forlag AS Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway www.lunde-forlag.no Sats: Lunde Forlag Omslagsfoto: Copyright 2000 Jim Whitmer Omslagsdesign: Helge Kjølberg Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta AS ISBN-13: 978-82-520-4854-4 ISBN-10: 82-520-4854-4

Innhold Libby får en fantastisk idé... 7 Uventet besøk... 13 Snowball... 19 Det første selskapet... 26 Et merkelig selskap... 34 Gary Rousch... 41 Brev fra Mark... 48 Jack og Morgan... 57 Nedgravd skatt... 65 Brendas overraskelse... 73 Rhonda får hjelp... 81 Garys hemmelighet... 89 Libbys uvanlige selskap... 97 Brian Parr... 105

Elisabeth-serien: 1. Mysteriet på Johnson-gården 2. Det mystiske skrinet 3. Forsvinningen 4. Den farlige dobbeltgjengeren 5. Smykketyveriet 6. Rømlingen 7. Problemer på Sandhill Ranch 8. Mysteriet med den gjemte nøkkelen 9. Ubudne gjester 10. Det uventede brevet

Libby får en fantastisk idé «Nå har jeg det!» Elisabeth Dobbs satte seg opp i sengen med store øyne. Morgensola kikket inn gjennom vin duet på rommet hennes og fikk de rosa veggene til å lyse. «Nå har jeg det!» sa hun, enda høyere, kastet det rosa teppet av seg og hoppet ut av sengen. Den gule natt kjolen strammet over de tynne knærne, og lange, tynne armer stakk ut fra den ermeløse overdelen. Hun smilte opprømt og stormet nedover gangen. Susan måtte få vite det, så hun var helt nødt til å vekke henne. Libby nølte likevel da hun sto ved siden av sengen hen nes. Kanskje hun kom til å bli sint. Men hun greide ikke å vente, så før hun helt mistet motet grep hun tak i skulderen til Susan og ristet i henne. «Susan, du må våkne! Jeg har det!» Susan rev seg løs og trakk puta over hodet. Libby sukket utålmodig. «Du kommer til å synes det er en super idé! Du må våkne!» Libby hadde lyst til å dra Susan ut av sengen eller plaske kaldt vann i fjeset på henne. I stedet grep hun puta og trakk den fra Susan så hun ble liggende der med bustete hår. «Du må våkne, hører du! Jeg har det!» Libby ramlet ned på sengen ved siden av Susan. «Gå bort!» mumlet Susan og prøvde å dra noe over hodet igjen. 7

«Susan Vera Johnson, du kommer til å angre hvis du ikke hører på meg!» Libby lente seg helt bort til øret hennes. «Jeg vet hvordan vi kan tjene penger til Amy Parr.» Susan satte seg fort opp og stirret på henne. «Hvordan?» Øynene hennes var like blå som sommerhimmelen utenfor. Libby slo armene om seg selv og strålte. «Du og jeg skal holde bursdagsselskaper her på gården. Vi kan ta barna med og kjøre hest eller gå på tur.» «Eller ha landtur borte ved furuene!» fortsatte Susan ivrig. «Vi kan ha leker og rideturer! Å, Libby, det er en fantastisk idé!» «Jeg er sikker på at mamma og pappa lar oss få lov.» Libby sukket lykkelig. «Vi har jo bedt om at vi kan finne en måte å tjene penger på så vi kan hjelpe Lisa å beholde barnet sitt. Nå kan ikke fru Wilkens tvinge Lisa til å gi Amy fra seg.» Libby tenkte på de mange fosterhjemmene hun hadde vært i de siste seks årene. Hun hadde ikke likt seg, og ingen hadde vært glad i henne før Johnson-fami lien åpnet hjemmet sitt for henne. Det ville bli forferdelig hvis lille Amy Parr måtte plasseres i et fos terhjem der ingen var glad i henne. Libby skalv. Det gjorde like vondt når ingen var glad i henne som å få juling av mor. «Vi kan hjelpe Lisa å kjøpe mat og klær til Amy,» sa Susan drømmende. «Og når Brian kommer tilbake igjen, finner han en fornøyd kone og et fornøyd barn.» Hun ristet langsomt på hodet. «Jeg synes så synd på Lisa. Hun giftet seg med Brian enda hun ikke fikk lov av for eldrene. Og så har han bare reist fra henne. Jeg 8

håper virkelig hun har rett i at han snart kommer tilbake. Jeg hørte mamma snakke om at han kanskje aldri kom tilbake.» Tårene sved i øynene til Libby, og hun blunket hardt for ikke å gråte. Far hadde reist fra henne da hun bare var tre år, og hun hadde aldri sett ham igjen. Hun tenkte på det blanke, hemmelighetsfulle skrinet på skrivepulten sin. Det hadde han sendt henne på tolvårsdagen hennes forrige Valentinsdag. Far hadde blitt drept i en bilulykke, så hun hadde aldri sett ham igjen. Han hadde stelt i stand skrinet til henne før han døde. Hemmelighetene i det og brevene fra ham hadde hjulpet henne til å forstå ham. Hun ville ikke at Amy skulle vokse opp uten å kjenne faren sin. «Hvordan skal vi finne folk som vil ha bursdagsselskaper her?» spurte Susan. Hun hadde lagt seg ned på puta igjen, og vred på seg for å ligge bedre. «Vi averterer i avisene slik som Ben gjør med juletrærne sine.» Libby hoppet ned på gulvet og sto med de bare føttene langt fra hverandre. «Jeg vet allerede om noen som sikkert vil ha bursdagsselskapet sitt her.» Susan lente seg ivrig framover. «Hvem da?» «Jason Thornton. Han blir sju år på fredag. I kirken i går hørte jeg fru Thornton si til mamma at hun holdt på å bli sprø av å planlegge selskap for Jason og alle vennene hans. Vi kan ringe til henne og spørre om vi kan lage i stand selskapet her. Mamma kan hjelpe oss å finne ut hvor mye betaling vi skal ta.» Libby greide ikke å stå stille et øyeblikk til. «Nå kler jeg på meg med en eneste gang, og så ringer jeg til fru Thornton.» Susan lo og hoppet ut av sengen. «Du bør kanskje 9

vente til klokka er ni. Hun liker kanskje like dårlig å stå opp som jeg gjør.» Da klokka var ni, var Libby ferdig med pliktene sine utendørs. Hun hadde spist frokost og øvd piano i tjue minutter. Hun spratt opp fra pianokrakken da bestefarsklokka i gangen slo ni. Hun så at Vera kikket opp fra brevet hun holdt på å skrive ved det lille skrivebordet. «Kan jeg ringe nå, mamma?» Vera smilte og nikket. «Jeg er sikker på at Barb Thornton har stått opp nå. Jeg er glad dere har kommet på å holde bursdagsselskap. Jeg er sikker på at du og Susan kommer til å gjøre en bra jobb.» «Tenk om hun sier nei!» sa Libby da hun løftet av telefonrøret. Hun så på blokka der hun hadde skrevet telefonnummeret. «Du må ta noen sjanser når du starter din egen forretning.» Vera slo med kulepennen mot hånden hennes. «Du skal aldri være redd for å prøve noe. Hvis du aldri prøver, kommer du aldri til å få noe gjort.» Hjertet til Libby dunket da hun slo nummeret, og hun holdt pusten mens hun ventet på at fru Thornton skulle svare. Libby slikket seg om de tørre leppene og fortalte fru Thornton om planen sin. Det var vanskelig å puste mens hun ventet på at hun skulle svare. Tenk om hun sa nei! Tenk om hun lo av ideen deres. Libby så seg vilt omkring etter Susan. Hvorfor hadde ikke Susan ringt? Da hadde sikkert fru Thornton sagt ja. Kanskje hun ikke kom til å si ja til noe en barnevernsunge hadde funnet på, en som ingen ville ha. Hun trakk pusten dypt. Johnson-familien ville ha henne. De var glad i henne! 10

Omsider svarte fru Thornton: «Jeg synes det er en veldig god idé, Libby. Jeg overlater det gjerne til dere. Er det for mye med tjue barn?» Libby sank ned i stolen ved siden av telefonen. «Å nei, da! Det går fint med tjue. Da ser vi dere klokka ett på fredag.» «Men hvis det regner, da?» Fru Thornton hørtes ut som om regn ville være en forferdelig ulykke. «Da har vi selskapet i kjelleren. Vi kan ha leker, og så kan de grille i peisen.» Libby kikket fort bort på Vera for å se om hun var enig. Hun nikket, og Libby måtte nesten le høyt av glede. Akkurat da hun hadde lagt på røret, snudde hun seg, for hun hadde hørt en lyd bak seg. Der sto Susan, helt hvit i ansiktet og med store, runde øyne. «Jeg syntes jeg hørte at det skulle komme tjue unger!» sa hun hest. «Ja visst.» «Tjue! Du og jeg skal ta oss av tjue unger?» Susan klemte hendene mot kinnene. «Vi greier jo ikke å passe på Kevin og Toby engang, uten at Ben hjelper oss!» Vera lo. «Du overdriver, Susan. Det er da ikke så vanskelig å passe på de små brødrene dine.» «Vi kan spørre om de vil hjelpe oss,» sa Libby. «Det tror jeg ikke de får tid til,» sa Vera langsomt. «De skal stelle hagen og ha grønnsakutstilling.» Libby fikk lyst til å ringe tilbake til fru Thornton og si at de hadde ombestemt seg, men så kom hun til å tenke på lille Amy. Hun løftet hodet og så på Susan. «Vi greier det, Susan. Vi greier å holde fødselsdagsselskap for Jason på fredag. Og det kommer til å bli 11

det beste bursdagsselskapet han noen gang har hatt!» Til slutt smilte Susan. «Du har rett.» Libby greide å få fram et skjelvende smil. Hun måtte ha rett. Amy Parr trengte hjelp.

Uventet besøk Libby så ned på lille Amy med et fornøyd smil, og så grep hun hånden hennes for at hun ikke skulle falle. Amy var så søt i gul skjorte og en liten, hvit bukse. Libby leide henne langsomt over det lille stuegulvet. Skrittene til Amy var nokså ustø. Hun lo og så stolt opp på Libby. «Hun liker deg, Elisabeth,» sa Lisa Parr, som sto i kjøkkendøren. Libby så opp og smilte. Hun likte å bli kalt Elisabeth. «Jeg synes Amy er så søt. Det hadde vært morsomt å ha en lillesøster.» Lisa fikk et rart uttrykk i ansiktet, og Libby lurte på om Lisa ønsket at Amy var søsteren hennes i stedet for datteren. Libby visste at Lisa var sytten år, men der hun sto i blå shorts, skjorte og hvite sandaler så hun ut som ei lita jente. Angret hun på at hun hadde giftet seg? Hadde hun fremdeles lyst å være ei lita jente hjemme hos moren sin? Libby snudde og leide Amy tilbake over gulvet. Hun syntes synd på Lisa. Hvorfor i all verden hadde Brian reist fra kona og barnet sitt? De trengte ham. «Har dere fått bestilling fra flere?» spurte Lisa og satte seg på sofaen med beina i kors. Libby løftet Amy opp på hofta og gikk bort til sofaen. «Det er tre til som har ringt siden annonsen sto i avi sen 13

på tirsdag.» Hun vred på hodet for at Amy ikke skulle leke med munnen hennes. I stedet grep hun fatt i håret, og Libby måtte gjøre det fri. Til slutt satte hun henne ned på gulvet ved siden av sofaen. Det var vans kelig å snakke med Amy i armene. Amy lo og gikk forsiktig langs sofaen for å leke med tærne til moren. «Å, Amy, jeg er så glad i deg!» lo Lisa. Hun tok opp Amy og klemte henne inn til seg. Libby trakk pusten fort og så bort. Hadde mor noen gang løftet henne opp og sagt at hun var glad i henne? «Når skal selskapene være?» spurte Lisa og rakte Amy en ring med store plastnøkler i mange farger. «I morgen skal vi ha for Jason, og lørdag for en gutt som heter Gary Rousch. Mandag skal vi ha for Tammy Hayes, og tirsdag for Megan Brovont.» «Du og Susan kommer til å få det travelt, hva?» Lisa strøk Libby over armen. «Jeg kan ikke takke dere nok for at dere hjelper meg. Jeg er sikker på at Brian snart kommer tilbake. Det må han! Og da skal vi betale tilbake alt vi skylder dere!» Libby ble rød. «Vi vil gjerne hjelpe deg, Lisa. Og du trenger ikke betale noe tilbake.» «Hvis jeg kan hjelpe dere på noen måte, må dere si fra.» Libby nikket. «Moren til Megan vil at vi skal pynte ekstra. Kanskje du kan hjelpe oss med det?» De satt og la planer mens Amy lekte fornøyd med nøklene sine. Ville Brian virkelig komme tilbake? Libby ville helst ikke tenke på det. De hadde i alle fall bedt om at han måtte komme hjem, og Gud hørte bønn. 14

Til slutt spratt Libby opp. «Nå må jeg hjem, Lisa. Jeg kommer ikke til å se deg i morgen, eller på lørdag, men søndag. Hvis du vil, kan jeg og Susan passe Amy i bar nehagen i kirken.» «Takk skal du ha, Libby, men fru Taylor blir i barnehagen på søndag. Hun liker ikke å ha noen andre med seg. Kanskje en annen gang.» Lisa smilte, de blå øynene hennes lyste av takknemlighet. «Du og Susan er veldig snille mot Amy og meg. Takk skal dere ha.» Libby bøyde hodet og smilte litt flau. Hun mumlet adjø igjen, og skyndte seg ut. Sola stekte ned på henne da hun syklet hjemover. Da hun kom til huset til familien Wilkens, saknet hun farten. Kanskje Joe var ute. Men det var kanskje Brenda også. Libby skar en grimase. Hun hadde ikke lyst til å møte Brenda i dag eller høre henne kalle henne «barnevernsunge». Brenda lot aldri noen glemme at Libby var fosterbarn og egentlig ikke hørte til hos Johnsonfami lien. Det var ingen ute i hagen, så Libby syklet fort hjemover. Visste Brenda eller Joe at moren deres prøvde å få myndighetene til å ta lille Amy fra Lisa? Hun rynket brynene. Fru Wilkens hadde sagt at Lisa Parr ikke hadde penger nok for seg og barnet. Derfor burde Amy sendes til et fosterhjem som hadde nok penger og erfaring til å ta seg av henne. Fru Wilkens måtte stoppes! Lisa var skrekkelig glad i barnet sitt og stelte godt med henne. På en eller annen måte skulle hun få nok penger til dem begge. Libby bet tennene sammen. Hun hadde lyst til å si til fru Wilkens at hun skulle la Lisa være i fred. Mamma hadde snakket med henne, men 15

det hadde ikke hjulpet i det hele tatt, for fru Wilkens hadde be stemt seg for hva som var best. De brune øynene til Libby ble smale, og hun løftet den spisse haka. Hun kunne være bestemt, hun også! Hun svingte inn på den lange gårdsveien, men stoppet. Var det noen som gjemte seg bak det store treet på gårdsplassen? Hadde hun sett noen hoppe fort ut av syne? Hvor var Goosy? Som regel pleide gåsa å skvatre og løpe mot alle som kom inn på gårdsplassen. Og hvor var Rex, den store svarte og brune collien? Libby skjøv ned støtten på sykkelen og satte sykkelen fra seg ved veien. Hun så bort mot det store, hvite huset. Var det noen som kikket ut av et vindu? Var det bare hun som hadde sett noen på gårdsplassen? Det gikk kaldt nedover ryggen på henne, og hun nølte litt. Kanskje den som hadde gjemt seg sto og ventet for å kaste seg over henne? Burde hun rope på Ben? Han var sterkere enn henne. Men hvis hun ropte på noen, så forsvant kanskje den som gjemte seg. Libby trakk pusten dypt og gikk bort mot det store treet. En kvist knakk under foten hennes, og hun skvatt og så rett mot treet. Akkurat da hun kom bort dit, hørte hun et halvkvalt nys. Det var noen som gjemte seg på den andre siden av det store treet! Det var ikke noe hun hadde innbilt seg. Hjertet spratt nesten ut av brystet hennes, og beina føltes som gummi under henne. Hun gikk rundt treet og ble stående og se forbauset på ei ung jente som sto og lente seg mot treet. Tårene rant nedover det bleke ansiktet hennes. Hun hadde på seg olabukser og hvit t-skjorte. Det lange, blonde håret 16

var veldig bustete, og hun klemte de smale hendene mot munnen. «Er du skadet?» spurte Libby åndeløst. Hun hadde ikke ventet å finne noe slikt som dette. Jenta ristet på hodet, men tårene fortsatte å renne. «Har du gått deg bort?» Hun ristet på hodet igjen. Libby rynket brynene. Jenta virket kjent, men hun visste ikke hva hun het eller hvor hun kom fra. «Kan jeg hjelpe deg med noe?» Jenta svelget. «Jeg jeg er så sliten og sulten.» Libby nølte litt. Skulle hun ta henne med seg inn? Kom Vera til å ha noe imot det? Nei, det gjorde hun sikkert ikke. Vera og Bob hjalp alle som trengte det. «Bli med inn, så skal du få mat.» Jenta så mot huset og tilbake mot Libby. «Hvem er du?» Libby blunket. Det var hun som burde spurt den fremmede hvem hun var. Til slutt sa Libby hva hun het. «Du bor ikke her,» sa jenta skarpt. «Det er familien Johnson som bor her.» Libby ble rød. «Ja, jeg vet det. Men jeg bor hos dem.» Hun hadde lyst å si at hun var datteren deres, men det var ikke helt sant. De kom kanskje til å adop tere henne en dag. En dag kom mor til å undertegne papirene som sa at de kunne gjøre det. Jenta nølte. «De vil kanskje ikke se meg. De vet ikke hva jeg har gjort.» Hun skjøv nervøst det bustete håret vekk fra ansiktet. Av de mørke skyggene under 17

øynene hennes forsto Libby at hun ikke hadde sovet på en stund. «Jovisst, de kommer til å hjelpe deg,» smilte Libby. «De er veldig snille.» Jenta løftet hodet og rettet seg opp. Hun var nesten et hode høyere enn Libby. «Kom, så går vi inn, da. Jeg kan like gjerne fortelle dem at jeg er her. Jeg vet ikke hva de kommer til å si.» Hva var det hun snakket om? Trodde hun Vera kom til å skjenne på henne fordi hun var på privat grunn? En hest knegget i innhegningen ved siden av låven. En hane gol, men så hørtes ikke annet enn jentenes ujevne pust. Inne i huset sto klimaanlegget på. Libby syntes det var godt å komme fra varmen og inn i det dei lige, kjølige huset. Hun åpnet munnen for å rope på Vera. Akkurat da kom Vera ut fra kontoret. Hun stoppet og ble stående og stirre på jenta ved siden av Libby. «Men Rhonda, hva er det som har skjedd med deg?» Vera tok et skritt mot henne. «Hvorfor er du kommet hit?» Libby blunket forbløffet. Vera kjente henne. Plutselig la Libby merke til at hun lignet på Vera. De hadde begge blondt hår og blå øyne. Og det var noe i ansiktsuttrykket deres som lignet hverandre, også. «Jeg måtte komme, tante Vera,» sa Rhonda lavt. «Jeg kunne ikke bli hjemme en dag til. Jeg jeg er så fortvilet!» Hun slo armene rundt Vera og hulket inn mot halsen hennes. Vera holdt henne tett inn til seg og snakket lavt til henne. Libby ble stående og se forundret på dem. Hvem var Rhonda? Hvor kom hun fra?