Norsk internasjonal insolvensrett

Norsk internasjonal insolvensrett Vilkår for og virkninger av anerkjennelse av utenlandsk insolvensbehandling etter de nye reglene i konkursloven Kandidatnummer: 746 Leveringsfrist: 25.04.2017 Antall ord: 17 795

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Problemstilling og aktualitet... 2 1.2 Begrepsavklaringer og plassering av emnet... 2 1.2.1 Begreper... 3 1.2.2 Gjeldende rett... 4 1.2.3 Den nordiske konkurskonvensjonen... 6 1.2.4 EUs insolvensforordning... 6 1.2.5 UNCITRALs modellov... 7 1.2.6 Luganokonvensjonen... 8 1.3 Avgrensninger av oppgaven... 8 1.4 Rettskildebildet og metode... 9 2 VILKÅRENE FOR ANERKJENNELSE AV UTENLANDSK INSOLVENSBEHANDLING... 11 2.1 Innledning og avgrensninger... 11 2.2 Lov 27. juni 2016 om endringer i konkursloven mv. (grenseoverskridende insolvensbehandling)... 11 2.3 Nærmere vilkårene for anerkjennelse... 12 2.3.1 Juridiske personer... 13 2.3.2 Skyldnerens hovedinteresser må være i åpningsstaten... 14 2.3.3 Insolvensbehandlingen må være kollektiv... 17 2.3.4 Rådighet... 17 2.3.5 Insolvensforvalter... 18 2.3.6 Kravet om «tilsvarende insolvensbehandling» og gjensidighetskravet... 18 2.3.7 Reglenes betydning i relasjon til EU-landene... 24 2.3.8 Reglenes betydning for forhold til land som har implementert modelloven... 25 2.4 Ordre public... 26 2.4.1 Generelt... 26 2.4.2 Forholdet mellom Forordningens ordre public og norsk ordre public... 28 2.5 Særkonkurs... 29 3 VIRKNINGER AV ANERKJENNELSE AV UTENLANDSK INSOLVENSBEHANDLING... 31 3.1 Innledning og avgrensninger... 31 3.2 Virkninger av anerkjennelsen for utenlandsk konkursbo... 31 3.2.1 Hvilken rett skal anvendes?... 31 i

3.2.2 Norsk rett... 34 3.2.3 Ulovfestede lovvalgsspørsmål... 40 3.2.4 Forholdet til særkonkurs... 42 3.2.5 Motregning... 42 3.2.6 Virkninger der en person oppfyller overfor skyldneren istedenfor konkursboet... 43 3.2.7 Anerkjennelsens virkning i praksis... 44 3.3 Effekten av lovendringen for kreditorer/konkursbo i Norge som vil ta beslag i eiendeler i utlandet... 45 4 AVSLUTTENDE REFLEKSJONER... 46 4.1 Gjensidighetskravet... 46 4.2 Automatisk og umiddelbar virkning... 47 4.3 Regelverkets avgrensning mot fysiske personer... 48 4.4 Virkningene av anerkjennelsen... 49 4.5 Bør vi uansett søke å inngå en gjensidig forpliktende avtale med EU?... 50 4.6 Avsluttende bemerkninger... 51 5 LITTERATURLISTE... 52 ii

1 Innledning I skrivende stund har ikke konkursloven regler om anerkjennelse eller virkningene av utenlandsk konkurs eller gjeldsforhandlinger i Norge. Riktignok gir konkursloven (heretter «kkl.») hjemmel til å inngå folkerettslige forpliktelser om anerkjennelse etter 161. I dag er det kun inngått én slik avtale. 1 17. juni 2016 ble det vedtatt en ny del i konkursloven. 2 Denne trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og er således ikke gjeldende rett på nåværende tidspunkt. Lovforslaget bygger på professor Mads Henry Andenæs sin utredning fra 2010 om norsk internasjonal insolvensrett (heretter Utredningen ). I denne har Andenæs påpekt behovet for regulering på dette området. Hans analyse kritiserer territorialprinsippet 3, og mener at det helst skal foregå én konkursbehandling 4 som skal anerkjennes i de øvrige statene der debitor har kreditorer. 5 Andenæs sitt forslag gikk primært ut på å inngå en gjensidig forpliktende avtale med EU som tilsvarer deres insolvensforordning, samtidig som han også foreslo lovbestemmelser om norsk internasjonal insolvensrett. 6 Departementet bestemte at det skulle vedtas nye norske ensidige regler, men at det bør avventes å søke inngåelse av en gjensidig avtale med EU. 7 De nye reglene er i all hovedsak inspirert av EUs forordning 1346/2000 og 848/2015. Reglene inneholder imidlertid noen viktige forskjeller som jeg vil komme tilbake til nedenfor. De nye reglene omhandler blant annet internasjonal jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse og virkning av utenlandske insolvensbehandlinger. 8 Dersom vilkårene for anerkjennelse er oppfylt er virkningen automatisk og umiddelbar for den utenlandske konkursen. 9 I dette ligger at det ikke er nødvendig med beslutning om anerkjennelse fra norsk domstol. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 Den nordiske konkurskonvensjonen. Lov av 17. juni 2016 nr. 55 om endringer i konkursloven mv. (grenseoverskridende insolvensbehandling). Som innebærer at insolvensbehandlinger er territorielt avgrenset. Universalitetsprinsippet. Innebærer at det skal foregå én insolvensbehandling i det landet debitor er sterkest knyttet til, som omfatter alle skyldnerens eiendeler uansett hvilket land disse befinner seg i. Territorialprinsippet og universalitetsprinsippet ivaretar ulike hensyn. Marthinussen (2015) s. 15. Se om dette begrepet punkt 1.2.1 under. Prop.88 L (2015-2016) s. 20. Ali (2016) s. 386. Prop.88 L (2015-2016) s. 59. 1

1.1 Problemstilling og aktualitet Regler om anerkjennelse av utenlandsk konkurs er ønskelig for at det skal være attraktivt å investere i Norge og fordi det kan bedre muligheten for at norske konkursboer skal få assistanse i utlandet. 10 Dessuten har virksomheter generelt økende aktivitet på tvers av landegrenser, og dette medfører flere insolvenser der en konkursskyldner har eiendeler i flere jurisdiksjoner. Det er gått nesten 7 år siden Utredningen til Andenæs ble presentert i 2010. Reglene ble ikke vedtatt før i juni 2016, og det er fremdeles vanskelig å si noe om når reglene vil tre i kraft. Det er således usikkert hvorvidt reglene vil være effektive og hvordan domstolene vil vurdere de ulike bestemmelsene. De nye reglene skal balansere flere motstridende hensyn og regulerer et svært komplekst rettsområde. Nasjonal konkursrett kan variere betydelig innenfor landegrensene, både når det kommer til lovvalgsreglene og det materiellrettslige. Norsk internasjonal rett er et utfordrende område å lovregulere, og lovteksten gir foranledning for en rekke spørsmål som ikke nødvendigvis forarbeidene sier noe særlig om. Det foreligger behov for avklaring av en rekke spørsmål. Dette kommer jeg tilbake til i del 2 og 3 under. I oppgaven vil jeg ta for meg vilkårene for anerkjennelse og virkninger av eventuell anerkjennelse. I kapittel 3 skal jeg vurdere hva slags virkninger anerkjennelsen vil få for henholdsvis utenlandske konkursbo som hevder å ha rett på eiendeler i Norge norske konkursbo som har krav på eiendeler i utlandet. I kapittel 4 vil jeg forsøke å vurdere hvorvidt reglene vil være effektive når de trer i kraft og om det foreligger behov som fremdeles ikke blir dekket av de nye reglene. Ettersom de nye reglene i stor grad bygger på EUs forordning om insolvensbehandling vil oppgaven som en følge av dette i noen grad være komparativ med forordningen. 1.2 Begrepsavklaringer og plassering av emnet Det anses hensiktsmessig å plassere oppgavetemaet i en større sammenheng. I dette avsnittet vil jeg derfor gi en kort introduksjon til gjeldende rett og de viktigste internasjonale samarbeidene på konkursrettens område som er av betydning for Norge i dag. Først vil jeg imidlertid gjøre rede for noen begreper av betydning for oppgaven. 10 Prop.88 L (2015-2016) s. 20. 2

1.2.1 Begreper I Norge er konkurs den vanligste formen for insolvensbehandling. Konkurs i norsk rett tjener til å gi skyldnerens fordringshavere dekning ved at formuen til vedkommende blir gjort om i penger og delt forholdsmessig mellom de ulike kreditorene, og på denne måten innebærer en fellesforfølgning og et generalbeslag i formuen til skyldneren. 11 Konkurs skiller seg således fra enkeltforfølgning og spesialbeslag ved utlegg. 12 I Norge følger vilkårene for konkursåpning av kkl. 60 jf. 61. Konkursåpning krever at skyldneren er insolvent. Offentlig gjeldsforhandling innebærer også en felles gjeldsforfølgning og et generalbeslag i skyldnerens formue, men innebærer i tillegg en sanering av skyldnerens økonomi. 13 Dette kan enten skje gjennom frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord ved rettens involvering. 14 For å åpne norsk gjeldsforhandling kreves det at skyldneren er illikvid, jf. kkl. 1. I utlandet kan begrepene konkurs og gjeldsforhandling ha ulikt innhold og ha andre vilkår enn i Norge. 15 Insolvensbehandling er en samlebetegnelse for rettsreglene om konkursbehandling og andre former for offentlig insolvensbehandling av skyldnerens formue. 16 Således brukes begrepet insolvensbehandling av og til som en samlebetegnelse for felles gjeldsforfølgning. 17 I norsk rett svarer dette til gjeldsforhandling og konkurs. Begrepet insolvensbehandling kan ha forskjellig betydning ulike steder, men i all hovedsak er det brukt i samme betydning i internasjonal sammenheng. I videre bruk forutsetter jeg at begrepet insolvensbehandling innebærer en felles gjeldsforfølgning. Jeg bruker også begrepet når jeg snakker om hovedinsolvensbehandling med mindre annet fremgår. De nye norske reglene i konkursloven regulerer såkalt norsk internasjonal insolvensrett. Norsk internasjonal insolvensrett omhandler hvordan vi etter norsk rett løser spørsmålene som oppstår der skyldneren driver virksomhet eller har eiendeler både i og utenfor Norge. 18 Herunder faller spørsmålet om internasjonalt verneting. Videre innbefatter norsk internasjonal insolvensrett både situasjonen der det er åpnet insolvensbehandling i utlandet og skyldneren har eiendeler i Norge, og situasjonen der skyldneren er under konkursbehandling i Norge og har eiendeler i et annet land. 11 12 13 14 15 16 17 18 Andenæs (2009) s. 10. l.c Andenæs (2009) s. 50. Se kkl. 23 og 30. Sml. kkl. 1 og 61 jf. 60. Andenæs (2010) s. 9 Andenæs (2009) s. 61 Andenæs (2010) s. 9 3

1.2.2 Gjeldende rett I dette underkapitlet skal jeg kort redegjøre for hvorvidt vi anerkjenner utenlandsk insolvensbehandling etter gjeldende rett. Per i dag har ikke konkurslovens fjerde del trådt i kraft, og konkursloven har dermed ikke regler om anerkjennelse av utenlandsk insolvensbehandling. Dersom det skal åpnes hovedinsolvensbehandling i Norge etter gjeldende rett må skyldnerens hovedforretningssted være i Norge, jf. kkl. 146 første ledd første punktum. Hovedforretningsstedet anses for å være der virksomheten faktisk drives, jf. Rt. 1993 s. 218. Bestemmelsen regulerer også norske domstolers internasjonale kompetanse, jf. Rt. 2014 s. 716, slik at konkurs ikke vil åpnes dersom skyldnerens hovedforretningssted ligger i en annen stat. I henhold til nåværende kkl. 161 kan Norge ved folkerettslig forpliktelse, «ved overenskomst med fremmet stat», anerkjenne utenlandsk konkurs og akkordforhandling. Slik overenskomst har Norge bare sluttet seg til med de øvrige nordiske stater, jf. punkt 1.2.3. Det tradisjonelle utgangspunktet i norsk rett er at en utenlandsk insolvensbehandling ikke får noen direkte og umiddelbar virkning for debitor i Norge. 19 Dette utgangspunktet var hevdet i juridisk teori 20 og i forarbeidene til konkursloven 21, men ble ikke avklart før i Rt. 2013 s. 556. 22 Saken omhandlet et skipsverft som ble tatt under insolvensbehandling i Spania etter at en engelsk kreditor hadde fått utlegg i fordringer som verftet hadde overfor en norsk skyldner. Spørsmålet i saken var om boet kunne kreve utleggene omstøtt etter dekningsloven 5-8 eller 5-9. Boet fikk ikke medhold i saken. Høyesterett uttalte at «dersom den utenlandske insolvensbehandlingen ikke hindrer enkeltforfølgelse mot debitors aktiva i Norge, kan den heller ikke gi grunnlag for å omstøte utlegg som kreditor har fått før åpning av den utenlandske insolvensbehandlingen». 23 19 20 21 22 23 Marthinussen (2014) s. 91. Brækhus (1993) Omsetning og kreditt 1 s. 93. NOU 1972: 20 s. 243. Tidligere var rettstilstanden noe uklar. Brækhus skriver om dette på s. 93 (1993). Rt. 1896 s. 465 ga en utenlandsk konkurs direkte virkning i Norge, mens Rt. 1858 s. 65 og Rt. 1885 s. 621 gikk i motsatt retning. Brækhus skriver videre at det imidlertid ble antatt at et utenlandsk bo kunne få åpnet «hjelpekonkurs» i Norge over debitors herværende midler, jf. Rt. 1887 s. 465 og Rt. 1891 s. 329. I en senere dom, Rt. 1925 s. 517 holdt Høyesterett spørsmålet åpent. Denne adgangen ble stengt av daværende kkl. 137 og senere kkl. 161. Rt. 2013 s. 556, premiss 66. 4

Høyesterett kom altså til at den utenlandske insolvensbehandlingen ikke fikk noen hindringsvirkning i Norge. Kreditorene kunne med andre ord søke enkeltforfølgning av sine krav uten hinder av den spanske insolvensbehandlingen. Dette medførte at det heller ikke var grunnlag for omstøtelse av utleggene. En annen konsekvens av dette er at det ikke ville være noe i veien for åpning av eventuell konkurs også her i landet dersom vilkårene skulle foreligge. 24 Det må antas at dommens rekkevidde ikke er begrenset til å gjelde spansk insolvensbehandling, da Høyesterett generelt vurderer anerkjennelse og hindringsvirkninger av utenlandsk insolvensbehandling. Det er på denne bakgrunn ikke noe som tilsier at dommens rekkevidde er begrenset til å gjelde insolvensbehandlinger av aksjeselskaper slik som i avgjørelsen. At dommen medfører at utenlandsk insolvensbehandling ikke har hindringsvirkning i norsk rett underbygges også i forarbeidene til den nye delen i konkursloven. I henhold til forarbeidene vil bare utenlandsk insolvensbehandling få slik virkning dersom det følger av bi- eller multilaterale avtaler. 25 En naturlig følge av dette er antakelig at et utenlandsk bo ikke kan ta beslag i Norge og at den utenlandske insolvensbehandlingen ikke forhindrer skyldnerens forføyelse over sine eiendeler i Norge. 26 Det faller utenfor rammen for oppgaven å gå nærmere inn på rekkevidden av dommen enn dette. Uten gjensidig bindende avtale i traktater eller konvensjoner er det ingen garanti for at en utenlandsk stat vil anerkjenne insolvensbehandlinger fra Norge. Eksempelvis kan ikke et norsk konkursbo nødvendigvis ta beslag i skyldnerens eiendeler i utlandet selv om det følger av norsk rett at de kan ta beslag i det skyldneren eier, jf. dekningsloven (heretter dkl. ) 2-2. Hvorvidt det norske boet kan ta beslag i eiendeler i utlandet vil bero på retten i den staten det gjelder. Problemstillingen vil være om den utenlandske jurisdiksjonen anerkjenner den norske insolvensbehandlingen, og eventuelt hva slags virkninger den eventuelle anerkjennelsen vil få. Det norske boet kan også forsøke å forfølge sine krav ved enkeltforfølgning. Norge er ikke forpliktet til å anerkjenne insolvensbehandlinger fra utlandet der det ikke foreligger en gjensidig bindende avtale. Vi kan imidlertid forplikte oss til å anerkjenne insolvensbehandlinger i andre land gjennom bi- eller multilaterale avtaler. Et annet alternativ er å lovfeste ensidige norske regler om anerkjennelse, slik det nå er gjort. Dette garanterer likevel ikke at norske insolvensbehandlinger blir anerkjent i utlandet. Vi anerkjenner etter dette ikke utenlandske insolvensbehandlinger i Norge med mindre det omfattes av den nordiske konkurskonvensjonen. Utenlandske kreditorer eller konkursbo som ønsker rett på eiendeler i Norge står igjen med én mulighet; enkeltforfølgning av sine krav i 24 25 26 Dette ville imidlertid stride med universalitetsprinsippet. Prop.88 L (2015-2016) s. 36. l.c 5

henhold til norske regler. Det er imidlertid ingenting i veien for at skyldneren selv samarbeider og stiller eiendelene til disposisjon for det utenlandske boet. 1.2.3 Den nordiske konkurskonvensjonen Den nordiske konkurskonvensjonen gjelder mellom Danmark, Norge, Finland, Island og Sverige. Det følger av dens artikkel 1 første avsnitt at konkurs som er åpnet i en av disse statene også omfatter skyldnerens formue i de andre stater. Hovedregelen i konvensjonen er at med hensyn til slik formue gjelder åpningsstatens regler og innskrenkninger. Dette omfatter blant annet skyldnerens råderett og boets beslagsrett. 27 Resultatet av dette er at alle eiendelene, på tvers av landegrensene, inngår i én insolvensbehandling. Åpningen og reglene i åpningsstaten må respekteres av de andre medlemsstatene. Når den fjerde delen i konkursloven trer i kraft vil den nordiske konkurskonvensjonen fortsatt gå foran de nasjonale regler ved motstrid, se kkl. 175. 1.2.4 EUs insolvensforordning Alle statene i EU med unntak av Danmark har inngått en forordning, (EU) 1346/2000, som regulerer grenseoverskridende insolvensbehandling mellom EU-landene. Forordninger er etter TEUF 28 art. 288 allmenngyldige, bindende, og kommer direkte til anvendelse i medlemsstatene. Forordningen blir gjeldende rett i medlemsstatene så fort den er vedtatt på EU-nivå, og kan gi rettigheter og plikter til borgerne som kan håndheves for nasjonale domstoler. 29 Det ble vedtatt en ny forordning i mai 2015 30 som trer i kraft 26. juni 2017. På dette tidspunktet vil den nye forordningen erstatte den gamle forordningen. Det fremgår av fortalen til forordning 2015/848 at kommisjonen vedtok en rapport om anvendelsen av forordning 1346/2000 den 12. desember 2012. Rapporten konkluderte med at Forordningen av 2000 generelt fungerte godt, «men at det ville være ønskeligt at forbedre anvendelsen af visse af dens bestemmelser for at fremme en endnu mere effektiv administration af grænseoverskridende insolvensbehandling». 31 Det fremgår videre av fortalens punkt 1 at nåværende forordning er endret flere ganger, og at den derfor burde omarbeides av klarhetshensyn. 27 28 29 30 31 Jf. konvensjonens artikkel 1 andre avsnitt. Traktaten om den Europeiske Unions Funksjonsmåte. Sejersted (2013) s. 50. Forordning (EU) 2015/848. Se fortalen til forordning (EU) 2015/848 pkt. 1. 6

Kort oppsummert omhandler forordningene blant annet hvilket land som avgjør jurisdiksjonsspørsmålet i situasjonene der skyldneren har eiendeler i flere av statene, anerkjennelse av insolvensbehandlinger EU-landene imellom og hvilke rettigheter bostyrer har i disse tilfellene. Begge forordningene fastslår at en avgjørelse om åpning av insolvensbehandling i en medlemsstat som har insolvensjurisdiksjon i henhold til artikkel 3 automatisk skal anerkjennes i de andre medlemstatene. Forordningen omfattes ikke av EØS-avtalen og Norge er følgelig ikke en del av Forordningen. Imidlertid bygger store deler av de nye reglene på denne. For enkelhets skyld omtales denne i det videre som «Forordningen». Dersom det er tale om EU-forordning 1346/2000 vil det fremgå. 1.2.5 UNCITRALs modellov United Nations Commission on International Trade Law (UNCITRAL) er et eget FN-organ som befatter seg med internasjonal handelsrett. UNCITRAL vedtok Model Law on Cross Border Insolvency 30. mai 1997 (heretter «modelloven»). En modellov er en lovtekst som de enkelte statene anbefales å følge som mønster ved utformingen av statens nasjonale lovgivning 32. Modelloven omhandler grenseoverskridende insolvensbehandling. Formålet til modelloven er å legge til rette for at statene kan implementere like og effektive nasjonale regler slik at grenseoverskridende insolvensbehandling blir enklere. Medlemslandene er ikke forpliktet til å utforme lovgivning i tråd med modelloven, men den legger til rette for og oppfordrer til koordinering av nasjonal internasjonal insolvensrett. En viktig årsak til at det ble laget en modellov er at det vil være urealistisk for alle stater å inngå multi- eller bilaterale avtaler med hverandre. Per i dag har 42 stater basert sin nasjonale lovgivning på UNCITRALs modellov. 33 Noen har implementert hele, mens andre har implementert deler eller innlemmet andre bestemmelser i tillegg. Blant annet har en del stater lagt til et krav om «reciprocity»; gjensidighet, ved anerkjennelse av utenlandske insolvensbehandlinger. Dette kommer jeg tilbake til nedenfor i punkt 2.3.6.1. 32 33 Andenæs (2010) s. 59. UNCITRAL. 7

1.2.6 Luganokonvensjonen Dersom partene eller tvistegjenstanden i en sak har tilknytning til flere land, regulerer tvisteloven (heretter «tvl.») 4-3 og Luganokonvensjonen hva som er rett verneting, med andre ord jurisdiksjonsspørsmålet. Luganokonvensjonen er gjort til norsk rett, jf. tvl. 4-8. Denne gir regler om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker. Konvensjonen regulerer blant annet hva som er rett verneting i internasjonale spørsmål. I utgangspunktet kunne man tenke seg at Luganokonvensjonen ville få virkning for avgjørelser om åpning av konkurs. Konvensjonen unntar imidlertid eksplisitt konkurs fra sitt virkeområde. I henhold til konvensjonens artikkel 1 nr. 2 bokstav b bestemmelsen gjelder ikke konvensjonen «konkurs, avvikling av insolvente selskaper, foreninger og stiftelser, offentlige gjeldsforhandlinger (akkord) og liknende ordninger». Bakgrunnen for unntaket var utarbeidelse av EUs insolvensforordning på dette området. 34 Dette innebærer at Luganokonvensjonen ikke får anvendelse ved jurisdiksjonsspørsmålet for rettsavgjørelser som omhandler insolvens. Derfor har vi ikke noe lovverk som per dags dato regulerer anerkjennelse eller fullbyrdelse av avgjørelser som hovedsakelig omhandler insolvens. Bestemmelsen begrenser seg til tvister som skal bedømmes etter insolvensrettslige regler, «insolvenstypiske spørsmål». 35 Vurderingstemaet er om forholdet har nær direkte sammenheng med insolvensbehandlingen. 36 Et viktig moment er hva slags regler avgjørelsen er truffet i medhold av. 1.3 Avgrensninger av oppgaven Konkurslovens fjerde del inneholder regler om blant annet norske domstolers stedlig kompetanse i saker etter konkursloven, norske domstolers saklige kompetanse i internasjonale forhold og anerkjennelse av utenlandske insolvensbehandlinger. I tillegg til såkalt hovedinsolvensbehandling basert på prinsippet om universalitet, omfatter den nye lovendringen særkonkurs 37 som er en territoriell insolvensbehandling. Det anses imidlertid hensiktsmessig å si noe om dette for å plassere temaet i en større sammenheng. Jeg kommer derfor kort inn på dette under punkt 2.5. I det videre fokuseres på hovedinsolvensbehandling. 34 35 36 37 Rognlien (1993) s. 124. l.c. l.c. Jf. konkursloven 161 og 162. 8

I henhold til konkurslovens fjerde del kreves ikke at det norske insolvensvilkåret i kkl. 61 eller tilsvarende er oppfylt for at en insolvensbehandling skal være omfattet. 38 Gjeldsforhandling 39 er også omfattet av konkurslovens fjerde del. Jeg avgrenser mot gjeldsforhandling i det videre. 1.4 Rettskildebildet og metode Jeg har skrevet en rettsdogmatisk oppgave der jeg gjør bruk av alminnelig juridisk metode. Da den nye delen i konkursloven ennå ikke er trådt i kraft, vil de viktigste rettskildene være lovteksten og dens forarbeider. EU-forordningen kan også ha rettskildemessig relevans der det er vist til denne i forarbeidene eller ordlyden i lovteksten er utformet for å vise til denne. Jeg legger da til grunn Eckhoff sin definisjon av relevansbegrepet, det vil si «hva som ifølge rettskildeprinsippene er tillatt å ta i betraktning» 40. At EU-forordningen i enkelte tilfeller kan være en relevant rettskilde medfører at også fortalen til denne og dommer fra EU-domstolen kan ha rettskildemessig relevans ved tolkning av de nye reglene. Forordningen har ikke offisielle forarbeider, men i stedet fortaler som er inntatt før artiklene. Ved tolkningstvil av Forordningen har disse uttalelsene stor betydning. 41 Dette er vanlig metode i EU-retten. Hvor stor innbyrdes vekt disse rettskildene får vil bero på rettskildebildet for øvrig. Det er imidlertid grunn til å bemerke at det er lovteksten og dens forarbeider som i utgangspunktet vil få størst vekt. Eventuell rettspraksis når denne foreligger vil også være en vektig rettskilde. Andenæs la til grunn i sin utredning 42 at utgangspunktet skulle være at bestemmelsene bør kunne anvendes og tolkes på basis av lovens ordlyd og dens forarbeider, dette fordi en slik løsning fører til økt forutberegnelighet. Han mente det derfor ikke skulle være nødvendig å gå til EU-forordningen og modelloven, herunder det omfattende materiale om hvordan disse blir forstått. Dette utgangspunktet må imidlertid modifiseres noe. Dersom det er samsvar mellom EUforordningen og lovteksten, og det er vist til EU-forordningen i forarbeidene, er utgangspunktet at disse tolkes på samme måte som EU-forordningen. 43 Disse rettskildene er i slike tilfeller relevante, og vil kunne få betydelig vekt ved løsningen av konkrete spørsmål. 38 39 40 41 42 43 Prop.88 L (2015-2016) s. 59. Vilkåret er kun illikviditet, jf. kkl. 1. Helgesen (2001) s. 22. Andenæs (2010) s. 30. Andenæs (2009) s. 68. ibid s. 68 69. 9

Jeg vil videre noen steder se hen til utenlandsk rett eller teori der denne har relevans eller kan ha argumentasjonsverdi, det vil si at den kan tjene som argumenter for at spørsmålene som oppstår bør løses likt her. Dette vil typisk være i de tilfellene man er i beit av autorative rettskilder. 10

2 Vilkårene for anerkjennelse av utenlandsk insolvensbehandling 2.1 Innledning og avgrensninger Spørsmålet i dette kapittelet er hva som skal til for at utenlandske insolvensbehandlinger anerkjennes i Norge etter de nye reglene i konkursloven. Når den fjerde delen i konkursloven trer i kraft vil den regulere hvilke insolvensbehandlinger som anerkjennes i Norge. Jeg vil derfor se på anvendelsesområdet til konkurslovens fjerde del, herunder hva som skal til for at vilkårene for anerkjennelse er oppfylt. Virkningene av eventuell anerkjennelse kommer jeg tilbake til i kapittel 3. Den nye delen i konkursloven gjelder kun juridiske personer 44, det vil si at insolvensbehandlinger der skyldneren er en fysisk person 45 ikke er omfattet. Oppgaven vil således fokusere på juridiske personer, ikke fysiske. Jeg vil imidlertid komme tilbake til denne avgrensningen under punkt 2.3.1. 2.2 Lov 27. juni 2016 om endringer i konkursloven mv. (grenseoverskridende insolvensbehandling) Den nye delen i konkursloven gir hjemmel for anerkjennelse av utenlandske insolvensbehandlinger på gitte vilkår. Uttrykket anerkjennelse fremgår ikke av lovteksten, men det «følger implisitt av 163 sammenholdt med 164 til 166 at dersom den utenlandske insolvensbehandlingen oppfyller vilkårene i 163, blir insolvensbehandlingen anerkjent i Norge» 46. Det opprinnelige forslaget til utformet lovtekst 47 er endret en del: «I Andenæs utredning er det [ ] foreslått at reglene i fjerde del skal gjelde for «utenlandske behandlinger av lignende art som gjeldsforhandling og konkurs etter konkursloven». Departementet er enig i dette, men mener det er behov for en nærmere presisering av anvendelsesområdet». 48 44 45 46 47 48 Jf. kkl. 163 (1) e. Fysiske personer omfatter også enkeltmannsforetak fordi dette ikke er en juridisk enhet som skiller seg fra innehaveren. Prop.88 L (2015-2016) s. 59. Andenæs (2010). Prop.88 L (2015-2016) s. 22. 11

På denne bakgrunn ble Andenæs sin opprinnelige utforming endret, og det ble lagt til en rekke vilkår. Disse følger av kkl. 163 (1). Det er seks kumulative vilkår som må være oppfylt dersom insolvensbehandlingen skal få virkning her. 49 Det er gitt unntak fra denne hovedregelen i annet og tredje ledd. Jeg vil ikke gå nærmere inn på unntakene, men ser det hensiktsmessig å nevne dem for å gi et helhetlig bilde av regelverket. Insolvensbehandling i kredittinstitusjoner, forsikringsforetak, pensjonsforetak, verdipapirforetak og andre foretak omfattet av direktiv 2001/24/EF, UCITS-fond og alternative investeringsfond er unntatt etter kkl. 163 andre ledd. Insolvensbehandling i banker, andre kredittinstitusjoner, pensjonsforetak og forsikringsselskaper er også unntatt. 50 Departementet kan gjøre unntak fra kkl. 163 første og andre ledd i forskrift. 51 En utenlandsk insolvensbehandling vil videre bare få virkning i Norge der det ikke leder til et resultat som er uforenlig med grunnleggende prinsipper i norsk rett. Dette er en såkalt ordre public reservasjon. 52 Nektelse av anerkjennelse innebærer at den utenlandske insolvensbehandlingen ikke vil få virkninger som nevnt i kkl. 164 166. 2.3 Nærmere vilkårene for anerkjennelse Kkl. 163 bestemmer at åpning av en utenlandsk insolvensbehandling «som omfatter skyldnerens samlede formue, har slik virkning i Norge som angitt i 164 til 166» dersom vilkårene i bokstav a til f er oppfylt. En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at alt skyldneren eier må inngå i insolvensbehandlingen, uavhengig av landet eiendelene befinner seg i. Det følger av forarbeidene til kkl. 163 at utenlandske særinsolvensbehandlinger ikke omfattes, jf. ordlyden «skylderens samlede formue». 53 Reglene samsvarer mer eller mindre med EUforordningen artikkel 19 nr. 1, jf. artikkel 1. 54 Det er ikke opp til norske domstoler å fatte avgjørelse om anerkjennelse, dette skjer automatisk dersom vilkårene er oppfylt 55. Norske domstoler skal med andre ord ikke fatte noen av- 49 50 51 52 53 54 55 Jf. kkl 163 (1) bokstav a til f. Jf. kkl. 163 andre ledd andre punktum. Jf. kkl. 163 tredje ledd. Se punkt 2.4. Prop.88 L (2015-2016) s. 59. l.c. l.c. 12

gjørelse om anerkjennelse, slik som blant annet modelloven legger opp til. 56 jeg tilbake til i underkapittel 2.3.8. Dette kommer 2.3.1 Juridiske personer Det følger av 163 første ledd bokstav e at skyldneren må være en «juridisk person». Et resultat av dette er at fysiske personer vil falle utenfor. Det følger av forarbeidene at utenlandske gjeldsordninger som tilsvarer gjeldsordning etter gjeldsordningsloven, ikke får virkning i Norge. 57 Dette er en konsekvens av at fysiske personer faller utenfor reglenes anvendelsesområde. Både EU-forordningen og modelloven omfatter derimot fysiske personer i tillegg til juridiske. Fysiske personer er ekskludert fordi de omfattes av et annet forslag som gjelder utenlandske gjeldssaneringsordninger for de nordiske land. 58 Utenlandsk gjeldssaneringsordninger for privatpersoner er ikke utredet av Andenæs. 59 Departementet var av den oppfatning at spørsmålet bør vurderes videre som en del av det nordiske samarbeidet. 60 Forarbeidene begrunner avgrensningen med at reglene skulle være enkle å praktisere. 61 Fysiske personer er ikke omfattet fordi grensen mellom gjeldsordningsloven og konkursloven vil være vanskelig å trekke der den fysiske personen driver næringsvirksomhet. 62 Fordi gjeldssaneringsordninger ikke skal være omfattet, ville det være vanskelig å regulere at bare insolvensbehandlinger som tilsvarer konkurs for fysiske personer skulle være omfattet. 63 Konkurslovens fjerde del har derfor et snevrere anvendelsesområde enn resten av konkursloven, som også kommer til anvendelse ved konkursbehandlinger i fysiske personers bo. Forarbeidene nevner flere ganger at det er dagens rettstilstand at utenlandsk insolvensbehandling ikke anerkjennes i Norge etter dommen inntatt i Rt. 2013 s. 556. Jeg viser om rekkevidden av dommen til punkt 1.2.2 over. Hvis man sammenholder dommen med disse uttalelsene og ordlyden i bestemmelsen i kkl. 163 (1) bokstav e, taler dette for at bestemmelsen kan tolkes antitetisk. Dette innebærer at utenlandsk insolvensbehandling som gjelder fysisk person 56 57 58 59 60 61 62 63 Prop.88 L (2015-2016) s. 59. ibid. s. 60. Bang-Pedersen (2010). Andenæs (2010). Prop. 88 L (2015-2016) s. 22. Prop. 88 L (2015-2016) s. 23. l.c. l.c. 13

ikke vil bli anerkjent etter de norske reglene, verken nå eller når de nye reglene trer i kraft. Hvorvidt avgrensningen er hensiktsmessig kommer jeg tilbake til i kapittel 4. 2.3.2 Skyldnerens hovedinteresser må være i åpningsstaten I henhold til 163 første ledd bokstav a får en utenlandsk insolvensbehandling bare virkning her dersom den er åpnet «der skyldneren har sine hovedinteresser». Fordi det er tale om selskaper, tilsier en naturlig språklig forståelse at selskapet må ha sin sterkeste tilknytning til det aktuelle landet. I henhold til forarbeidene innebærer vilkåret at norsk rett kan prøve utenlandsk avgjørelse av jurisdiksjonsspørsmålet. 64 Det siktes derfor til de tilfeller der den utenlandske insolvensbehandlingen er åpnet uten at den fremmede stat hadde jurisdiksjon etter 161 første ledd, eksempelvis ved at åpningsstaten ikke bruker et slikt vilkår eller har tolket det feil. 65 Dersom norsk rett mener åpningsstaten ikke har myndighet vil dette medføre at den utenlandske insolvensbehandling ikke vil få virkninger her. 66 Dersom det er åpnet insolvensbehandling i eksempelvis Tyskland, vil ikke norsk rett anerkjenne denne dersom retten kommer til at skyldnerens hovedinteresser ikke er i Tyskland i henhold til 161. Norsk rett vil dermed komme til at Tyskland manglet myndighet til å åpne slik insolvensbehandling, og insolvensbehandlingen får ingen virkninger her etter 163 (1) a. Dersom norsk rett mener at skyldnerens hovedinteresser er i Norge og dermed åpner konkurs her, oppstår det to territorielle insolvensbehandlinger som i utgangspunktet kan være i strid med hverandre. Løsningen etter Forordningen er en annen. EU-statene kan ikke overprøve en avgjørelse av jurisdiksjonsspørsmålet fra en annen EU-stat. Det følger forutsetningsvis artikkel 3 nr. 3 i Forordningen. Hvorvidt en EU-stat vil overprøve eventuell norsk avgjørelse om det samme vil bero på retten i den staten det gjelder. 64 65 66 Prop.88 L (2015-2016) s. 60. l.c. l.c. 14

2.3.2.1 Center of main interests (COMI) Tingrettens stedlige kompetanse i internasjonale forhold er regulert i 161. Bestemmelsen fastslår hva som ligger i skyldnerens «hovedinteresser». Dette er ment å samsvare med Forordningens artikkel 1 annet ledd. 67 I henhold til departementets vurdering i forarbeidene var det ønskelig at kravet til at skyldnerens hovedinteresser måtte være i åpningsstaten tilsvarte reguleringen i andre stater. 68 Både EUs insolvensforordning og UNCITRALs modellov bygger på skyldnerens «center of main interests» (heretter COMI), som dermed er avgjørende for hvilken stat som kan åpne hovedinsolvensbehandling. 69 Et hensyn bak EUs insolvensforordning er å unngå konkurrerende jurisdiksjon slik at det ikke blir åpnet hovedinsolvensbehandling i flere stater. 70 Dette hensynet har også vært viktig for norsk lovgiver og er bakgrunnen for at praksis fra EU-domstolen kan gi veiledning på hva som ligger i COMI. Dette følger av forarbeidene til kkl. 163 første ledd bokstav a. 71 Begrepet «har sine hovedinteresser her» er brukt for å henvise til den EU-rettslige hovedregelen. Forordningen og rettskilder med tilknytning til denne, herunder dommer fra EU-domstolen, vil derfor ha rettskildemessig relevans og vil i en avveining kunne få betydelig vekt. Det vises i dette henseendet til redegjørelsen over i punkt 1.4. Hvor stor vekt kildene vil få er relativt til rettskildebildet for øvrig. Med mindre «noe annet godtgjøres», følger det av kkl. 161 første ledd at selskaper og andre upersonlige rettssubjekter anses for å ha sine hovedinteresser i «den registrerte hjemstaten, eller i mangel av slik, den vedtektsbestemte hjemstaten». Dersom det ovennevnte ikke er tilfellet, er spørsmålet hva som ligger i at «noe annet godtgjøres», som svarer til ordlyden «med mindre andet godtgøres», jf. Forordningens artikkel 1 annet ledd. Det er litt uklart hva som er kjernen i dette. Det anses derfor hensiktsmessig å se hen til hvordan EU-domstolen har tolket begrepet. I Eurofood-dommen 72 tolket EU-domstolen hva som er kjernen i COMI-begrepet og hva som skal til for at unntaket i annet ledd er oppfylt. I dommen påpeker domstolen at begrepets rekkevidde fremgår av fortalens punkt 13. 73 Av punkt 13 i den danske versjonen fremgår at «[c]entret for skyldnerens hovedinteresser bør 67 68 69 70 71 72 Prop.88 L (2015-2016) s. 60. ibid s. 29. l.c. l.c. ibid s. 30. Sak C-341/04. 15

være det sted, hvor skyldneren normalt forvalter sine interesser, og det er således identificerbart for tredjemand». Domstolen uttaler om dette: «Af denne definition fremgår, at centret for skyldnerens hovedinteresser skal identificeres på grundlag af kriterier, som er objektive og identificerbare for tredjemand. Denne objektivitet og denne identificerbarhed for tredjemand er nødvendig for at sikre retssikkerheden og forudsigeligheden vedrørende fastlæggelsen af, hvilken ret der har kompetence til at indlede en hovedinsolvensbehandling.». 74 Av dette følger at COMI skal identifiseres på grunnlag av kriterier som er objektive og identifiserbare for tredjemann. Et tilsvarende krav har vi ikke etter norsk rett per dags dato. Videre uttaler domstolen at hovedregelen, eller lovens formodning, kan fravikes hvor det «på grundlag af omstændigheder, som er objektive og identificerbare for tredjemand, kan fastlås, at det er tale om en faktisk situation, som er forskjellig fra den situation, som lokaliseringen til det vedtægtmæssige hjemsted skal afspejle.». 75 Deretter viser domstolen til en situasjon der unntaket kommer til anvendelse, med andre ord at «andet godtgøres». Dette kan være tilfelle der «et «postkasseselskab», som ikke udøver nogen form for virksomhed i den medlemstat, hvor dets hjemsted er beliggende». Forarbeidene til kkl. 163 første ledd bokstav a viser til samme eksempel. 76 I avsnitt 36 uttaler domstolen at et selskap som utøver virksomhet i den staten «hvor dets hjemsted er beliggende», hvor et morselskap som ligger i en annen medlemstat kan kontrollere eller kontrollerer økonomiske beslutningene til selskapet, ikke oppfyller lovens unntak. Av dette kan utledes at det ikke er tilstrekkelig at et morselskap kontrollerer eller kan kontrollere selskapet fra et annet land. Det avgjørende er hvorvidt det blir utøvet noen form for virksomhet i den registrerte (eller vedtektsregistrerte) hjemstaten, eller om det er tale om en faktisk situasjon som ikke samsvarer med denne omstendighet. Dette må også være objektivt identifiserbart for tredjemann. I dommen påpeker domstolen at COMI-begrepet skal tolkes autonomt, og uavhengig av nasjonal rett. På bakgrunn av uttalelsene i forarbeidene har dette rettskildemessig relevans for tolkningen av «hovedinteresser» i Norge. Det samme er nå også inntatt i fortalen punkt 30 til Forordningen. Vurderingen av om unntaket kommer til anvendelse skal etter dette gjøres på bakgrunn av om «centret for skyldnerens hovedinteresser er reelt beliggende i den pågældende medlemstat». Vurderingen må gjøres ut fra en uttømmende vurdering av alle relevante faktorer. Det avgjørende er om det etter en slik vurdering fremstår som identifiserbart for tredjemann at: 73 74 75 76 Forordning 1346/2000. Sak C-341/04, avsnitt 32. ibid. avsnitt 37. Prop.88 L (2015-2016) s. 30. 16

«det faktiske center for selskabets ledelse og tilsyn for fovaltningen af dens interesser er beliggende i den anden medlemsstat». 77 Det må altså gjøres en konkret helhetsvurdering på bakgrunn av det ovennevnte. Som nevnt over, vil unntaket få anvendelse der selskapets postadresse er i et land på tross av at ikke noe av den faktiske virksomheten drives i samme land. Et annet eksempel der jeg kan tenke meg at unntaket kan komme til anvendelse er der hovedkontoret flyttes rett før konkursåpning, typisk fordi selskapet ønsker mest mulig fordelaktig avvikling eller gjeldsforhandling. I så fall vil bakgrunnen for dette være at selskapet i en slik situasjon ikke vil kunne godtgjøre at dets hovedinteresser er reelt beliggende i den stat selskapet blir flyttet til. Dette kalles for «forum shopping». En redegjørelse for dette faller utenfor rammene for oppgaven her. 2.3.3 Insolvensbehandlingen må være kollektiv I henhold til 163 første ledd bokstav b må insolvensbehandlingen være «kollektiv». Ordlyden tilsier dermed en avgrensning mot enkeltforfølgning av krav. 78 Det følger av forarbeidene at det ligger i vilkåret at bobehandlingen er ment å tilgodese samtlige av skyldnerens fordringshavere. 79 I norsk rett er eksempler som oppfyller vilkåret konkurs og gjeldsforhandling da begge disse formene for insolvensbehandling omfatter samtlige av skylderens fordringshavere. Dersom insolvensbehandlingen kun omfatter en del av skyldnerens fordringshavere er ikke vilkåret oppfylt. Vedlegg A til EU-forordningen kan gi veiledning på hvilke insolvensbehandlinger i de ulike EU-statene som «gjør krav på virkninger» i Norge. 80 De norske reglene omfatter ikke fysiske personer, hvilket betyr at insolvensbehandlingene i vedlegget som omfatter fysiske personer, ikke anerkjennes her. 2.3.4 Rådighet Paragraf 163 første ledd bokstav c bestemmer at det er et vilkår for anerkjennelse at den utenlandske insolvensbehandlingen «medfører at skyldneren helt eller delvis mister rådigheten over sin formue». Dette samsvarer i henhold til forarbeidene med Forordningens artikkel 1 nr. 77 78 79 80 Fortalens punkt 30. til forordning 2015/848. Eksempelvis ved å begjære utlegg eller å skaffe norsk/utenlandsk tvangsgrunnlag som kan danne grunnlag for tvangsfullbyrdelse her, jf. prop.88 L (2015-2016) s. 60. Prop.88 L (2015-2016) s. 60. l.c. 17

1 bokstav a. 81 Bestemmelsen må ses i sammenheng med 163 første ledd bokstav d, som forutsetter at det er utnevnt en insolvensforvalter, jf. punkt 2.3.5. Det avgjørende er at insolensforvalteren helt eller delvis har overtatt rådigheten over skyldnerens interesser, eller at vedkommende har betydelig innflytelse på hvordan skyldneren disponerer over dem. 82 I henhold til forarbeidene er kkl. 14 et eksempel fra norsk rett som ville oppfylt vilkåret. 83 Et eksempel fra utenlandsk rett som vil oppfylle vilkåret kan således være en tilsvarende ordning som etter kkl. 14. Denne bestemmelsen innebærer at gjeldsnemnda fører tilsyn for skyldneren og skyldneren må rette seg etter pålegg fra nemnda. Gjeldsnemnda må godkjenne fornyelse eller stiftelse av gjeld. Dette må være en slags nedre grense. Det kan vanskelig tenkes et eksempel som oppfyller vilkåret hvor skyldneren har større rådighet enn etter kkl. 14. 2.3.5 Insolvensforvalter Videre er det et vilkår for anerkjennelse at «det er utnevnt en person eller et organ med oppgave å forvalte eller realisere skyldnerens aktiva eller å føre tilsyn med forvaltningen av skyldnerens aktiva og interesser (insolvensforvalter)», jf, 163 første ledd bokstav d. Denne bestemmelsen samsvarer med forordning (EU) 2015/848 artikkel 1 nr. 1 bokstav a jf. artikkel 2 nr. 5, selv om dette ikke er et absolutt vilkår etter Forordningen. 84 Videre følger av forarbeidene at vedlegg B til Forordningen kan gi veiledning på om vilkåret er oppfylt eller ikke. 85 I dette er det opplistet hvilke «insolvensbehandlere» som er omhandlet av artikkel 2 nr. 5 i Forordningen. Dette vilkåret henger sammen med kollektivitetsvilkåret i kkl. 163 (1) b, slik at insolvensforvalteren skal representere kreditorenes kollektive interesser. 2.3.6 Kravet om «tilsvarende insolvensbehandling» og gjensidighetskravet Det følger av kkl. 163 litra f at «insolvensbehandlingen [må være] åpnet i en stat som etter sin nasjonale rett anerkjenner tilsvarende insolvensbehandling åpnet i Norge». Dette reiser to spørsmål. Det første er hva som ligger i «tilsvarende insolvensbehandling». 81 82 83 84 85 Prop.88 L (2015-2016) s. 60. l.c. Denne bestemmelsen regulerer situasjonen der skyldneren er underlagt gjeldsnemndas tilsyn og er avhengig av dens tillatelse for å foreta ulike disposisjoner over sine eiendeler. Prop.88 L (2015-2016) s. 60. l.c. 18

Det andre spørsmålet er hva det innebærer at den utenlandske jurisdiksjonen skal anerkjenne tilsvarende insolvensbehandling etter sin nasjonale rett. I henhold til forarbeidene oppstilles her et krav om gjensidighet for at insolvensbehandlingen skal anerkjennes i Norge. 86 2.3.6.1 «Tilsvarende insolvensbehandling» En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier et krav om at den utenlandske domstolen anerkjenner liknende insolvensbehandling som i Norge. Man må derfor se hen til den respektive statens gjeldende rett. Ordlyden «tilsvarende» tilsier at insolvensbehandlingen ikke må være helt lik som her, slik at kravet som stilles er lempeligere. Det vil være tilstrekkelig at insolvensbehandlingen etter sin art svarer til enten konkurs eller gjeldsforhandling i Norge. Det må spørres om det i den konkrete saken foreligger avvik ved den utenlandske insolvensbehandlingen som gjør at ikke den kan regnes som «tilsvarende». Dersom de øvrige vilkårene i kkl. 163 første ledd bokstav a til e er oppfylt, har det formodningen for seg at insolvensbehandlingen er «tilsvarende» i henhold til bokstav f. Det står ikke mye om hva som ligger i kravet til «tilsvarende insolvensbehandling» i forarbeidene. Det fremgår imidlertid av disse at vedlegg A til forordning (EU) 2015/848 kan gi veiledning om hvilke av EU-statenes insolvensbehandlinger som etter lovforslaget «gjør krav på virkninger i Norge». 87 Dette vedlegget inneholder en liste over ulike type insolvensbehandlinger som faller inn under Forordningens virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 4. En tolkning av forarbeidene tilsier at det har formodningen for seg at insolvensbehandlinger som er omfattet av vedlegget regnes som tilsvarende. Det bemerkes i dette henseendet at det er ulikt virkeområde for konkurslovens fjerde del og EU-forordningen. Dersom insolvensbehandlingen gjelder fysiske personer vil den ikke bli anerkjent i Norge, jf. kkl. 163 første ledd bokstav e. Vilkåret i loven har sannsynligvis bakgrunn i at nasjonal konkursrett ofte skiller mellom to eller flere behandlingsformer. I norsk rett har vi eksempelvis konkurs og gjeldsforhandling. Dersom selskapet går konkurs, innebærer dette at det vil avvikles og at det slutter å eksistere. Dersom det åpnes gjeldsforhandling, og dette er vellykket, kan det hende at selskapet fortsetter å eksistere. Insolvensbehandlingen fra utlandet må være tilsvarende en av disse dersom den skal anerkjennes. Dersom en utenlandsk jurisdiksjon kun anerkjenner insolvensbehandlinger som tilsvarer det norske konkursinstituttet, men ikke gjeldsforhandlinger, medfører dette at kun insolvensbe- 86 87 Prop.88 L (2015-2016) s. 45 og 60. ibid. s. 60. 19

handlinger som er tilsvarende norsk konkurs vil anerkjennes her i henhold til gjensidighetskravet, se nærmere om dette under punkt 2.3.6.2. Dette er fordi den aktuelle stat da ikke anerkjenner insolvensbehandling tilsvarende gjeldsforhandling. 2.3.6.2 Gjensidighetskravet Jeg forutsetter i det videre at de øvrige vilkårene i kkl. 163 er oppfylt. Bestemmelsen i 163 første ledd bokstav f oppstiller i henhold til forarbeidene et krav om gjensidighet, jf. over. Det står imidlertid ikke noe i forarbeidene om hva som er innholdet i gjensidighetskravet. I sin høringsuttalelse i forbindelse med lovforberedelsen uttalte Den Norske Advokatforening at flere land har et krav om «reciprocity», gjensidighet, med andre ord regler som anerkjenner utenlandske insolvensprosedyrer. 88 I vurderingen av hvorvidt den staten det er snakk om «etter sin nasjonale rett anerkjenner tilsvarende insolvensbehandling» 89 må vi derfor se hen til hvordan den utenlandske jurisdiksjonen regulerer anerkjennelse av tilsvarende norsk insolvensbehandling. Jeg mener at gjensidighetskravet innebærer to elementer. For det første kreves det at tilsvarende insolvensbehandling anerkjennes i den utenlandske staten. For det andre ligger det et materielt krav til hva selve anerkjennelsen skal innebære. Når det gjelder det materielle innholdet i kravet til at fremmed rett «anerkjenner [ ] insolvensbehandling i Norge» 90 mener jeg at ordlyden må tolkes som et krav til at den aktuelle staten gir den norske behandlingsformen lignende virkninger som angitt i kkl. 164 til 166. 91 Loven bruker ikke ordet anerkjennelse eller liknende når den omtaler virkningene i Norge av at vilkårene i 163 er oppfylt. I proposisjonen er følgende uttalelse inntatt: «Uttrykket «anerkjennelse» er ikke ansett nødvendig å benytte i lovteksten. Det følger implisitt av 163 sammenholdt med 164 til 166 at dersom den utenlandske insol- 88 89 90 91 Prop 88 L (2015-2016) s. 18. Jf. kkl. 163 (1) f. Jf. kkl. 163 (1) f. Jeg har hatt nytte av å diskutere dette med Sjur Swensen Ellingsæter, stipendiat på Institutt for privatrett, UiO (2017). 20

vensbehandlingen oppfyller vilkårene i 163, blir insolvensbehandlingen anerkjent i Norge». 92 Det fremstår derfor nærliggende å lese termen «anerkjenner» i kkl. 163 første ledd bokstav f som en henvisning til tilsvarende virkninger som i 164 til 166. I denne forbindelse viser jeg til gjennomgangen av disse bestemmelser i kapittel 3 under. Det nevnes kort at åpningsstatens rett vil regulere boets beslagsrett og skyldnerens råderett. 93 Når det gjelder selve anerkjennelsen, bør det være tilstrekkelig at den aktuelle staten har anerkjent insolvensbehandlinger fra Norge på et tidligere tidspunkt, og denne eller disse regnes som «tilsvarende». En forutsetning i dette henseendet må være at staten ved anerkjennelsen har gitt insolvensbehandlingen liknende virkninger som etter 164 til 166, jf. over. 94 Videre må ikke gjeldende rett være endret. I vurderingen av hvorvidt det materielle vilkåret er oppfylt er man derfor nødt til å se hen til rettstilstanden i den jurisdiksjonen det gjelder. Det kan ikke stilles altfor strenge krav her, da det i motsatt fall vil være svært prosesskrevende. Bevisbyrden må nødvendigvis ses i sammenheng med den automatiske anerkjennelsen 95, nemlig at de enkeltforfølgende kreditorene må godtgjøre 96 at vilkårene i 163 (1) ikke er oppfylt; eksempelvis at den utenlandske jurisdiksjonen ikke anerkjenner norsk insolvensbehandling, eller at anerkjennelsen ikke tilsvarer de virkningene som må kreves etter norsk rett. Dersom anerkjennelsen hadde vært betinget av en rettsavgjørelse, ville situasjonen vært motsatt. I så fall måtte den utenlandske insolvensforvalteren ha godtgjort at vilkårene for anerkjennelse var oppfylt. Bevisbyrden ligger således på den som ønsker at insolvensbehandlingen ikke skal få virkning, enten dette er insolvensforvalteren eller skyldneren selv. Det som skal bevises er altså at den aktuelle staten ikke anerkjenner og gir tilsvarende virkninger til norsk insolvensbehandling som vi gir utenlandsk insolvensbehandling her. Man må derfor fremlegge dokumentasjon på eksempelvis lovtekst eller rettspraksis som viser at den utenlandske rett ikke anerkjenner norsk insolvensbehandling. Fordi det ofte kan være vanskelig for norske aktører å fastlegge eller tolke utenlandsk rettstilstand, vil et alternativ være å fremlegge uttalelser fra enten en sakkyndig eller eventuelt myndighetene i det landet det gjelder. Spesielt kan dette være nyttig der det ikke foreligger en re- 92 93 94 95 96 Prop. 88 L (2015-2016) s. 59. Jf. kkl. 164 første ledd. Se punkt 2.3.6.1. Se om denne i punkt 3.2.7 I første omgang overfor namsmyndighetene. 21