Fellesskapet mellom fag og politikk i det nordiske rusmiddelfeltet

Debatt Svanaug Fjær Den flerfaglige rusmiddelforskningen i Norden utfordringer til det nordiske forskerfellesskapet Fellesskapet mellom fag og politikk i det nordiske rusmiddelfeltet er lagt merke til internasjonalt. I den flotte samlingen av portrettintervjuer med internasjonale spesialister fra rusområdet i Edwards ed. (2002) gjengis blant annet intervjuer med Klaus Mäkelä og Gabriel Romanus. Samlingen av intervjuer dokumenterer at forholdet mellom faglig kunnskap, frivillige organisasjoner og politikk framstår som spesielt tett i Skandinavia. Fra mitt ståsted oppleves det nå likevel som om de faglige forbindelsene mellom ulike aktører på rusmiddelområdet er blitt til farlige forbindelser, kanskje spesielt for uavhengig samfunnsvitenskaplig forskning. Min uro gjelder spesielt at jeg savner forskerinitiativet, og jeg undrer nå på om dette er ei uro som deles av flere. Norden har en spesiell tradisjon i samfunnsvitenskaplig rusmiddelforskning. NAT dokumenterer dette til fulle gjennom sine til nå 22 årganger. Tidsskriftet ble etablert ut fra virksomheten som ble utviklet blant annet gjennom det nordiske forskningssamarbeidet i NAD. NADs forløper for samarbeid om epidemiologiske studier startet i Oslo i 1975, og ble etablert som et permanent Nordisk samarbeidsorgan i 1979. NAD er på mange måter et organisatorisk uttrykk for den sterke sammenvevingen mellom forskning og politikk på rusmiddelområdet i de nordiske landene. Måten det er bygd opp på i Nordisk Ministerråd, med et styre bestående av representanter fra forvaltningen og et vitenskapelig råd med representanter fra sentrale forskningsmiljøer uttrykker mye om nærkontakten mellom fagmiljøer og forvaltning i 178 N O R D I S K A L K O H O L - & N A R K O T I K A T I D S K R I F T V O L. 2 3. 2006. 2 3

de Nordiske land. Den nære forbindelsen mellom kunnskapsproduksjon og politikk i Norden er i seg selv av forskningsmessig interesse. Tradisjonelt har vi studert forutsetninger for politikken og politikkens ulike elementer mer inngående enn vi har studert kunnskapsproduksjonen. Vi har lagt for liten vekt på å reflektere over vår egen virksomhet som en del av politikkfeltet. Ut fra et norsk ståsted føler jeg at det er et stort behov for å drøfte hva som skal være forskningens status og rolle. Vi har en stolt historie, men hvor står vi egentlig i dag med hensyn til samfunnets behov for kunnskap og våre egne forskningsinteresser? Det er klart at det er mange utfordrende aspekter ved et fagfelt som er etablert gjennom en så politisk og forvaltningsnær prosess. Det interessante ved den nordiske rusmiddelforskningen er at den i praksis har bidratt med kritiske korreksjoner til det politiske liv, den har hatt rolle som nyskaper i den akademiske verden og den har bidratt til nye profesjonelle praksiser. Kontinuitet og kommunikasjon Et lite søk i det norske landskapet viser at det finnes kontaktarenaer for faglig utvikling blant praktikerne, men at det mangler en tydelig felles arena for forskningsvirksomheten. Dette har blitt spesielt tydelig etter at forskningsprogrammene for Rusmiddelforskning i NFR er avviklet. NAD har jo hatt en stor og betydningsfull rolle for kontaktskaping innenfor mange nordiske miljøer, men forholdene i de enkelte landene er vanskelig å vurdere. Vi ser knutepunktene i alle land, som SoRAD i Sverige, Center for Rusmiddelforskning i Danmark, STAKES i Finland og SIRUS i Norge. Miljøene er bygd opp på litt ulik måte med varierende tilknytning til universitetene, forvaltningen og til folkehelsepolitikken generelt. Det er likevel rimelig å slå fast at disse miljøene representerer kontinuiteten i rusmiddelforskningen i Norden, og at de alle er tyngdepunkter for samfunnsvitenskaplig rusmiddelforskning. I Norge finnes det også noen andre miljøer som har fått en viss tyngde i forhold til rustematikken, slik som NOVA (ungdomsundersøkelser) og noen av de regionale kompetansesentrene. For norske fagmiljøer sett under ett var de tre forskningsprogrammene på rusmiddelfeltet innenfor rammene til Norges forskningsråd viktige for at nye miljøer og aktører kunne komme inn på dette fagområdet. Det første programmet konsentrerte seg om forebyggende narkotikaforskning (1986 1991), og deretter fulgte de to Rusmiddelforskningsprogrammene fra 1991 1995 og 1996 2000. Etter 2000 har rustemaet vært inkludert i programmet Helse og samfunn som nå i 2006 er avløst av et nytt Folkehelseprogram. Effekten av denne endringen har vært at den felles norske arenaen for rusmiddelforskning innenfor Forskningsrådet i realiteten har forsvunnet, og det er nå ingen struktur som bidrar til kommunikasjon mellom ulike forskningsmiljøer i Norge utover de nettverkene ulike grupper selv bygger opp. Dette skjer samtidig som det etterlyses en sterkere disiplinbasert rusmiddelforskning. Initiering av forskning Jeg tror det er nødvendig å reflektere over hvordan fagmiljøer er bygd opp og hva som har særpreget forskningsvirksomheten på rusmiddelfeltet tidligere. Rusmiddelfeltet har vært et akademisk område N O R D I S K A L K O H O L - & N A R K O T I K A T I D S K R I F T V O L. 23. 2006. 2 3 179

med noen entreprenører og stor politisk oppmerksomhet. For samfunnsforskningen har det vært spennende å forstå den sosiale konstruksjonen av avvik, hvordan sosial og kulturell kontroll blir etablert, og at politikk og problem formes innenfor den samme historiske konteksten. Rus og avhengighet ble en arena for de radikale på 1960- og 1970-tallet. Sosiologene representerte i denne perioden en klar venstreopposisjon i forhold til myndigheten arbeiderpartistaten utøvde (Slagstad 1998) Sosialpedagogikken bidro vesentlig til nye perspektiver på ungdom og oppdragelse og prinsippene om straff og kontroll endret seg (Fjær 2004). Innsikter og perspektiver fra flere akademiske disipliner spilte en betydelig rolle i denne perioden, men på en eller annen måte skjedde det en endring på 1980-tallet som gjorde at rusmiddelområdet mistet mye av sin akademiske interesse i Norge. Jeg mener dette har med forholdet mellom kunnskap og politikk, forskning og forvaltning å gjøre. På 1980-tallet vokste det etter hvert fram et forskningsfelt for rusmiddelspørsmål som i sin helhet var finansiert gjennom sosialdepartementets budsjett. Da var det også naturlig at departementet formulerte spørsmål og oppgaver de gjerne ville ha svar på. Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning skulle ivareta forvaltningsoppgaver så vel som egeninitiert forskning. Forskningsprogrammene skulle administreres gjennom Forskningsrådet, og være konsentrert om temaer som var prioritert gjennom en prosess som involverte fagfolk, politikere og byråkrater. Det er ganske spesielt at de to stortingsmeldingene om narkotikapolitikk fra 1985 og 1996 begge gir ganske inngående oversikter over hva som skal prioriteres i forskningsprogrammene (St.meld. 13 (1985 86); St.meld. 16 (1996 97)). Forskningsstrategien blir en del av regjeringens orientering til Stortinget om hva det skal satses på framover. Stortingsmeldinga for 1996 setter eksempelvis opp tema som endring i forbruksmønster av rusmidler som følge av europeisk integrasjon og studie av virkningene av økt kommunalt ansvar for rusmiddelbrukere og hvordan det virker inn på forebyggende strategier og misbruksutvikling. Naturlig nok dreier mye seg om å følge med i utviklingen og få vite mer om effekten av offentlig politikk. Bildet av kunnskap på politiserte felt Ola Stavseng pekte i sin doktorgradsavhandling fra 1996 på det problematiske ved for sterke forbindelser mellom politikk og vitenskap. Han betegner dette som sterke vi -konstruksjoner, og sier: Sterke vi -konstruksjoner kan lett tilkludre forholdet mellom politikk og vitenskap. Dette gjelder spesielt selvforståelsen. En politisk kontekst drives framover i historien ved hjelp av enighet, og ved å oppnå denne enigheten gjennom legitime flertallsbeslutninger, der mindretallet må føye seg (eller undertrykkes effektivt). Det grunnleggende kjennetegn ved en vitenskapelig kontekst er at den utvikles og oppnår historisk framgang gjennom uenighet, der mindretallene hele tiden skal finne de sentrale og fruktbare uenighetspunktene for å drive konteksten framover. (Stavseng 1996, 437) 180 N O R D I S K A L K O H O L - & N A R K O T I K A T I D S K R I F T V O L. 2 3. 2 0 0 6. 2 3

Stavseng mener at et moderne vitenskapssamfunn er basert på en slags uenighetsforvaltning (s. 438). Jeg tror dette er enormt viktig i forhold til den videre utviklingen av rusmiddelforskningen. Kritisk refleksjon og faglig diskusjon oppfatter jeg som selve kjernen i denne uenighetsforvaltningen. Spesielt i narkotikaforskningen ble uenighet en mistenkelig og potensielt farlig størrelse på 1980-tallet. En gjennomgang av kontroverser på narkotikaområdet illustrerer at dette var tilfelle fram mot slutten av 1990-tallet (Fjær 2005). Jeg vil hevde at hovedutfordringen for forskningen ligger i at den er moralisert at vi blir presset til å godta at en lang rekke spørsmål er verdispørsmål og ikke faglige spørsmål. En mulig vei ut av den moraliserte forskningen er å gå inn for en veldig nøytralisert kunnskapsforståelse. Den hviler på et bilde av sannheter som skal forskes fram for så å bli satt ut i livet som effektiv politikk. Men alle vi som driver forskning på dette feltet vet at vi bare må beklage; samfunnsforskning fungerer svært sjelden på den måten. Diskusjonen om en kunnskapsbasert rusmiddelpolitikk har de siste årene vært preget av denne litt nøytraliserte kunnskapsforståelsen. Jeg tror likevel at vi er i ferd med å få en større erkjennelse av at kunnskap skapes på nytt, gjennom aktualisering og kontekstualisering hver eneste gang vi prøver å dra nytte av den. Erkjennelsen er absolutt nødvendig i forhold til utfordringene som ligger i å bringe dette forskningsfeltet videre. Tidligere forskning reproduseres blant annet gjennom utdanningssystemene. Vi vet lite om hvordan kunnskapsgrunnlaget fra rusfeltet formidles til relevante profesjonsgrupper gjennom utdanningene. Den norske rusreformen medfører også at mer rusbehandling skal inn i spesialisthelsetjenesten. Der er det svært liten kjennskap til den flerfaglige samfunnsforskningen og begrenset erfaring med å arbeide flerfaglig utover de medisinske spesialitetene. Dermed står vi nå i fare for at den medisinske forskningen vil etablere sin virksomhet for seg selv innenfor Helseforetakene uten oversikt over forhistorien og tradisjonene på feltet. Dette er meget beklagelig sett i forhold til potensialet for spennende forskning som ligger i et samarbeid mellom samfunnsvitenskap og medisin. Nødvendig med uavhengighet og nyskaping Rusmiddeltemaet egner seg godt som en målestokk for normative prinsipper i velferdsstaten, slik Kaukonen og Stenius (2005) påpeker. Det er en spennende arena for studiet av hvordan grensene trekkes mellom privat og offentlig og mellom kollektivt og individuelt ansvar. Spørsmålene om hjelp og kontroll, marginalisering og inkludering, regulering og forvaltning er kjerneområder i den samfunnsvitenskaplige rusforskning. Fra mitt ståsted her på vestsiden av Norge føles det altså som vi har mistet initiativet. Jeg mener også at det skjer en endring i maktbalansen fordi den medisinske ekspertisen har kommet mye sterkere inn på området de siste årene. De vet rett og slett svært lite om oss samfunnsforskere. Det spesielle er også at medisinerne kommer inn på feltet med penger, prestisje og en innfallsvinkel som setter våre studieobjekter i en sterkere stilling. De blir pasienter med rettigheter og diagnose. Jeg er urolig for at vi nå har vi vært underlagt felles- N O R D I S K A L K O H O L - & N A R K O T I K A T I D S K R I F T V O L. 23. 2006. 2 3 181

skapshensynet så lenge at vi ikke klarer å formulere interessante forskningsspørsmål. Våre nære forbindelser til politikk og forvaltning er blitt til farlige forbindelser. Dette er en oppfordring om å ta tilbake initiativet! Svanaug Fjær, forskare Rokkansenteret Nygårdsgaten 5, N-5015 Bergen E-post: svanaug.fjar@rokkan.uib.no LITTERATUR Edwards, G. (ed.) (2002): Addiction evolution of a specialist field. Oxford: Blackwell Publishing Fjær, S. (2004): From Social Radicalism to Repression: The Construction of the Norwegian drug Policy in the 1970ties. I: Andresen, Astri & Elvbakken, Kari Tove & Hubbard, William (eds.): Public Health and Preventive Medicine1800 2000. Knowledge, Co-operation and Conflict. Bergen: Stein Rokkan Centre for Social Studies, Report no.1, 2004 Fjær, S. (2005): Ubehaget i enigheten. Arr idéhistorisk tidsskrift 16: 1 2; 3 17 Kaukonen, O. & Stenius, K. (2005): Universalism under re-construction: from administrative coercion to professional subordination of substance misusers. I: Kildal, N & Kuhnle, S. (eds.): Normative Foundations of the Welfare State. London: Routledge Slagstad, R. (1998): De nasjonale strateger. Oslo: Pax Forlag Stavseng, O. (1996): Den historiske konstruksjon av moderne ungdom. Dr.grads-avhandling. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag/ UNGforsk St.meld.nr.13 (1985 86): Om narkotikaproblemene og narkotikapolitikken. St.tid. 13.mars 1986, 2210 2236 St.meld.nr. 16 (1996 97): Narkotikapolitikken. St.tid. 22.mai 1997. [Online: www.stortinget.no/stid/1996/s970522-01.html]. 182 N O R D I S K A L K O H O L - & N A R K O T I K A T I D S K R I F T V O L. 2 3. 2 0 0 6. 2 3