Kartlegging av selvhjelpsvirksomhet i rusfeltet

2009 Kartlegging av selvhjelpsvirksomhet i rusfeltet Norsk selvhjelpsforum/ Selvhjelp Norge 29.12.2009

Innhold Forord... 5 Sammendrag... 7 Om rusfeltet i et selvhjelpsperspektiv... 8 Rusfeltet hva er det?... 8 Opptrappingsplanen for rusfeltet... 8 Kort om selvhjelp og selvhjelpsgrupper... 10 Selvhjelp som forståelse... 10 Selvhjelpsgruppearbeid... 10 For hvem?... 10 Hva handler det om?... 11 Hva kan deltakelse i selvhjelpsgruppe føre til?... 11 Hva er det i prosessen som er virksomt?... 12 Noen rammer og regler.... 12 Selvhjelpsgruppe er ikke for alle.... 12 Selvhjelp i relasjon til annen hjelp.... 13 Avslutning av kapittelet om selvhjelp og selvhjelpsgrupper... 14 Andre om forskjellen mellom profesjonell hjelp og selvhjelp... 14 Selvhjelp i rusfeltet... 15 Nasjonal plan for selvhjelp og selvhjelp i rusfeltet... 16 Rusfeltets karakteristika... 16 Selvhjelpsgruppevirksomhet i rusfeltet... 17 Selvhjelpsrelatert virksomhet i rusfeltet... 18 Self Management litteratur eller selvhjelpsprogrammer... 18 Metode i/for kartleggingen... 19 Aktører i rusfeltet... 19 Mottakere av undersøkelsen/kartleggingen... 19 Validitet... 20 Beskrivelse av selvhjelpsorganisasjoner i rusfeltet... 22 Rusmiddelsituasjonen i Norge... 22 Selvhjelpsorganisasjoner i rusfeltet... 23 AA Anonyme alkoholikere... 23 NA Anonyme Narkomane... 24 Al Anon... 24 2

De norske Lenker... 24 Cocaine Anonymous... 25 Adult Children of Alcoholics (ACA)... 25 CODA Norge... 26 Landsforbundet mot stoffmisbruk (LMS)... 26 Familieklubbene... 26 Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO)... 27 LAR Nett Norge... 27 MARBORG... 28 prolar Nasjonalt forbund for folk i LAR... 28 Blå Kors... 28 Tyrili stiftelsen... 29 Forbundet mot rusgift... 29 A LARM... 29 Rusettervernet i Sogn og Fjordane... 30 Narkomanes Pårørende... 30 Tallmessig oversikt over selvhjelpsgruppearbeid i rusfeltet... 31 Anonyme Alkoholikere (AA)... 31 Al Anon... 32 NA Anonyme Narkomane... 32 Familieklubbene... 33 Landsforbundet mot stoffmisbruk (LMS)... 33 Rusmiddelmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO)... 34 LAR Nett Norge... 35 Små selvhjelpsaktører i rusfeltet gruppeoversikt... 35 Kvantitativ oppsummering av selvhjelpsgrupper i rusfeltet... 35 Rene selvhjelpsgrupper... 35 Grupper basert på selvhjelpsforståelse... 35 Selvhjelpsmuligheter i de enkelte fylker... 36 Geografisk spredning... 36 Hvorfor er det nesten bare 12 trinnsgrupper i rusfeltet?... 37 Resultater fra spørreskjemaundersøkelsen... 39 Fordeling av antall respondenter... 39 Åpne eller lukkede grupper... 39 3

Ledede eller uledede/ikke ledede grupper... 39 Profesjonell eller frivillig ledelse... 40 Kunnskap fremkommet gjennom kommentarer og mail... 40 Hvordan ta informasjon fra kommentarer i bruk i det videre arbeidet?... 41 Fagmiljøenes og selvhjelp i rusfeltet... 43 Hvordan foregår rekruttering til og utbygging av selvhjelpsarbeid i rusfeltet?... 43 Litteratur... 44 Nettressurser... 44 Vedlegg 1 spørreskjema for kartleggingen av selvhjelp i rusfeltet... 46 Vedlegg 2 Utfyllende data om organisasjonene i rusfeltet... 49 Anonyme Alkoholikere (AA)... 49 Anonyme Nakromane (NA)... 51 Familieklubbene... 52 Landsforbundet mot stoffmisbruk (LMS)... 53 Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO)... 54 LAR Nett Norge... 55 De Norske lenker... 55 Vedlegg 3 Oversikt over et utvalg ulike rusaktører... 57 4

Forord Norsk selvhjelpsforum (NSF) driver det nasjonale knutepunktet for selvhjelpsarbeid, Selvhjelp Norge 1, på oppdrag fra Helsedirektoratet (inntil 31.12.09 avdeling psykisk helse). Knutepunktet er et av virkemidlene i Nasjonal plan for selvhjelp (Rapport IS 121, Sosial og helsedirektoratet, 2004). Selvhjelp Norges arbeid skal jfr. Nasjonal plan for selvhjelp bla bidra til: At informasjon om selvhjelpsmulighetene gjøres tilgjengelig for befolkningen generelt. At flere drar nytte av selvhjelpsmuligheten. At det etableres et nettverk og varige strukturer for kunnskapsutveksling ift. selvhjelp Kunnskapsutvikling gjennom innhenting av erfaringsbasert kunnskap. At selvhjelpsarbeidet utvikles ytterligere og at utviklingsarbeidet gis en forankring. At det stimuleres til helhetstenkning på tvers av frivillighet og offentlighet og skape vekst fordi kunnskap utveksles og utvikles. At arbeidet som blir gjort i bruker og pasientorganisasjonene styrkes gjennom selvhjelpsvirksomhet. Selvhjelp Norge har derfor bla følgende oppgaver: være koordinator for nettverksarbeid drive informasjonsformidling hva er selvhjelp og hvordan kan det brukes? bidra til opplæring av igangsettere av selvhjelpsgrupper og etablering av nye grupper på ulike arenaer bidra til oppfølging og veiledning av igangsatt virksomhet drive innhenting, systematisering, utvikling og videreformidling av kunnskap både erfaringsbasert og forskning Knutepunktet Selvhjelp Norge skal i 2010 bistå Helsedirektoratet med revidering av Nasjonal plan for selvhjelp, blant annet på bakgrunn av evalueringen av arbeidet med planen som ble gjort i 2008 (Rambøll Management på oppdrag fra Helsedirektoratet) og de erfaringer Selvhjelp Norge har gjort siden etableringen i 2006. Vår erfaring mht målgrupper for selvhjelpsarbeidet stemmer overens med de målgrupper som er beskrevet i Opptrappingsplanen for rusfeltet (Helse og omsorgsdepartementet, 2007); mennesker med et rusproblem, pårørende og fagfolk i rusfeltet. Opptrappingsplanen for rusfeltet sier følgende om selvhjelp: Selvhjelpsperspektivet innen rusfeltet skal styrkes. Arbeidet skal ses i sammenheng med Nasjonal plan for selvhjelp hvor det foregår et systematisk arbeid for å styrke selvhjelp som en del av psykisk folkehelsearbeid, jf. St.meld. nr. 16 (2002 2003), Resept for et sunnere Norge folkehelsepolitikken. Selvhjelp og deltakelse i selvhjelpsgrupper kan hjelpe den enkelte til å ta i bruk egne ressurser i 1 Norsk Selvhjelpsforum/Selvhjelp Norge er et kunnskapssenter. Selvhjelpsgrupper drives i ulike organisasjoner og lokale møteplasser for selvhjelp. 5

samarbeid med andre. Det er etablert et nasjonalt knutepunkt for selvhjelp på www.selvhjelp.no. Mestringsperspektivet i selvhjelp er ikke minst viktig for personer med rusmiddelavhengighet og deres pårørende. Organisasjoner og institusjoner som driver selvhjelp i rusfeltet er en del av knutepunktets nettverk og partnere. Knutepunktet skal bidra til systematisk utvikling av selvhjelp som metode og verktøy i rusfeltet, og bidra til å gjøre selvhjelp kjent blant brukere og ansatte i det kommunale hjelpeapparatet og i spesialisthelsetjenesten. (delmål 5.2) Tiltak: Utvikle selvhjelp som metode og verktøy i rusfeltet og bidra til at selvhjelp gjøres kjent blant brukere, i kommunene og i spesialisthelsetjenesten (Helse og omsorgsdepartementet) Helsedirektoratet, avdeling rus, tok på bakgrunn av dette høsten2008 kontakt med Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge for å vurdere hvilke spesifikke tiltak som kunne bidra til å realisere målsettingene knyttet til selvhjelp i Opptrappingsplanen for rusfeltet. Det konkrete oppdraget som ble gitt til Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge var tredelt: 1. Kartlegge og beskrive selvhjelpstilbudet på rusfeltet. 2. Oppsummere/beskrive aktuell forskning om selvhjelp på rusfeltet. 3. Komme med forslag til anbefalinger til direktoratet om hvordan selvhjelp som verktøy kan brukes innen rusfeltet og hvordan man skal gjøre selvhjelp kjent blant brukere, i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Jfr delmål 5.2 i Opptrappingsplanen for rusfeltet skal Knutepunktet bidra til systematisk utvikling av selvhjelp som metode og verktøy i rusfeltet, og bidra til å gjøre selvhjelp kjent blant brukere og ansatte i det kommunale hjelpeapparatet og i spesialisthelsetjenesten. Gjennomføring av oppdraget slik det er beskrevet over gir et godt grunnlag for Selvhjelp Norges videre arbeid med selvhjelp i rusfeltet. Rapporten om kartlegging av selvhjelpsvirksomhet i rusfeltet er skrevet på bakgrunn av systematiske undersøkelser av hva som finnes av organisasjoner i rusfeltet. Internett har vært en viktig kunnskapskilde. I tillegg er det gjennomført en spørreundersøkelse. Rapporten gir også en fremstilling av hvordan selvhjelpsarbeid fungerer og hvilke muligheter det representerer, noe vi mener er viktig for kunne ta data fra kartleggingen i bruk i det videre arbeidet med å styrke selvhjelpsarbeidet i rusfeltet og gjøre dette til en integrert del av Nasjonal plan for selvhjelp. Kartleggingsdataene danner sammen med rapporten om forskning på selvhjelp i rusfeltet, grunnlag for Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norges anbefaling til Helsedirektoratet. For hver av de tre delene i oppdraget er det utformet selvstendige rapporter, slik at disse kan leses uavhengig av hverandre. Oslo, desember 2009 Solbjørg Talseth daglig leder, Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge Eli Vogt Godager rådgiver Forsidefoto: Øystein Hvalsengen 6

Sammendrag Helsedirektoratet ga i november 2008 Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge i oppdrag å kartlegge selvhjelpsvirksomheten i rusfeltet, samt å få oversikt over aktuell forskning på selvhjelp i rusfeltet. Oppdragets tredje del er en anbefaling om videre utvikling av selvhjelpsarbeid i rusfeltet. Ut fra erfaring i Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norges arbeid ser vi at selvhjelpsarbeid i rusfeltet har tre hovedmålgrupper: den som selv har et rusproblem, den/de som er pårørende til noen med et rusproblem og ansatte som arbeider med disse målgruppene, slik det også er skissert i Opptrappingsplanen for rusfeltet (Helse og omsorgsdepartementet, 2007). Utarbeidelsen av den oversikt over selvhjelpsarbeidet i rusfeltet som presenteres i denne rapporten har bestått av to deler: undersøkelser på Internett og kontakt med organisasjoner i feltet samt utsendelse av en spørreskjemaundersøkelse. Spørreskjemaundersøkelsen ble gjort tilgjengelig gjennom QuestBack. Svarene som kom inn via denne utsendte undersøkelsen kompletterte data vi hadde funnet fram til gjennom forarbeidene. Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge har i kartleggingen skilt mellom selvhjelpsgrupper og selvhjelpsrelatert aktivitet. Dette betyr: selvhjelpsgrupper er grupper av mennesker som utgjør et arbeidsfellesskap rundt et livsproblem og der gruppene jobber etter bestemte prinsipper for å endre egen livssituasjon. Selvhjelpsrelatert aktivitet er for eksempel turgrupper eller annen felles aktiviteter som ikke er så strukturerte i sin form som selvhjelpsgrupper. Tydelighet i begrepsbruken er nødvendig for å ha klart for seg hva man kartlegger og i neste omgang er slik tydelighet av betydning i arbeidet med å gjøre selvhjelp tilgjengelig for flere. Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge har gjennom kartleggingen funnet fram til 499 selvhjelpsgrupper i rusfeltet. Hovedtyngden av grupper er selvhjelpsgrupper som arbeider etter 12 trinnsmodellen 2. Det dreier seg både om grupper som for den som selv har et rusproblem eller for mennesker som er pårørende. Tettheten av grupper er størst i byområder. Vi mener også å kunne si at fremvekst av nye grupper rundt om i landet er basert på lokale drivkrefter, noe som betyr at variasjonene er store. Rapporten over aktuell forskning i rusfeltet som John Kåre Vederhus har utarbeidet for Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge, danner, sammen med kartleggingen grunnlaget for Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norges anbefaling om videre arbeid med selvhjelp i rusfeltet. 2 12 trinnsmodellen ble grunnlagt gjennom etableringen av Anonyme Alkoholikere (AA). Prinsippene det arbeides etter i AA har siden blitt tatt i bruk for eksempel også av Anonyme Narkomane (NA). 7

Om rusfeltet i et selvhjelpsperspektiv Rusfeltet hva er det? I rusfeltet finner vi mennesker som har problemer knyttet til bruk av rusmidler (misbrukere av alkohol eller narkotika), deres pårørende og hele det omkringliggende behandlingsapparatet, dvs. både primær og spesialisthelsetjenesten, det kommunale hjelpeapparatet og private aktører som arbeider med rusproblematikk, for eksempel private behandlingsinstitusjoner. Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge har i gjennomføringen av dette oppdraget avgrenset rus til å dreie seg om misbruk av alkohol eller illegale rusmidler som narkotiske stoffer. Derfor er problematikk knyttet til spillavhengighet utelatt fra kartleggingen. Kartleggingen av selvhjelpsvirksomhet gir også oversikt over grupper for pårørende. Opptrappingsplanen for rusfeltet Opptrappingsplanen for rusfeltet (Helse og omsorgsdepartementet, 2007) har som overordnet mål å redusere de negative konsekvensene som rusmiddelbruk har for enkeltpersoner og for samfunnet. Planen inneholder fem hovedmål: 1. Tydelig folkehelseperspektiv. 2. Bedre kvalitet og økt kompetanse. 3. Mer tilgjengelige tjenester og økt sosial inkludering. 4. Forpliktende samhandling. 5. Økt brukerinnflytelse og bedre ivaretakelse av barn og pårørende. Et av satsningsområdene under hovedmål 5 er at selvhjelpsperspektivet i rusfeltet skal styrkes. Konkret sier planen følgende: Frivillige organisasjoner har en viktig rolle både når det gjelder forebygging, behandling og omsorg og innen selvhjelps og brukerorganisasjoner. Regjeringens støtte til frivillig arbeid skal fortsette. V i skal legge til rette for at frivillig sektor også tar del i kvalitetsløftet for rusfeltet. (delmål 2.5) Selvhjelpsperspektivet innen rusfeltet skal styrkes. Arbeidet skal ses i sammenheng med Nasjonal plan for selvhjelp hvor det foregår et systematisk arbeid for å styrke selvhjelp som en del av psykisk folkehelsearbeid, jf. St.meld. nr. 16 (2002 2003), Resept for et sunnere Norge folkehelsepolitikken. Selvhjelp og deltakelse i selvhjelpsgrupper kan hjelpe den enkelte til å ta i bruk egne ressurser i samarbeid med andre. Det er etablert et nasjonalt knutepunkt for selvhjelp på www.selvhjelp.no. Mestringsperspektivet i selvhjelp er ikke minst viktig for personer med rusmiddelavhengighet og deres pårørende. Organisasjoner og institusjoner som driver selvhjelp i rusfeltet er en del av knutepunktets nettverk og partnere. Knutepunktet skal bidra til systematisk utvikling av selvhjelp som metode og verktøy i rusfeltet, og bidra til å gjøre selvhjelp kjent blant brukere og ansatte i det kommunale hjelpeapparatet og i spesialisthelsetjenesten. (delmål 5.2) 8

o Tiltak: Utvikle selvhjelp som metode og verktøy i rusfeltet og bidra til at selvhjelp gjøres kjent blant brukere, i kommunene og i spesialisthelsetjenesten (Helse og omsorgsdepartementet) Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norges ser at leveransen er en god hjelp for Knutepunktet ift våre oppgaver jfr Opptrappingsplanen for rusfeltet. 9

Kort om selvhjelp og selvhjelpsgrupper Som et bakteppe for selvhjelpsvirksomhet i rusfeltet vil vi i dette kapittelet presentere en gjennomgang av hva selvhjelp og selvhjelpsgrupper er og representerer. Uten kunnskap om selvhjelpsarbeidets egenart vil det være vanskelig å se klart den ressurs dette arbeidet representerer. Selvhjelpsarbeid er en ressurs både for den som selv har et rusproblem, for pårørende og for fagfolk i sektoren. Knutepunktet Selvhjelp Norge gjennomførte høsten 2009 en rekke gruppeintervjuer med mennesker som på ulikt vis har erfaringer fra selvhjelpsarbeid, enten som deltakere i grupper, som igangsettere av nye selvhjelpsgrupper eller mennesker som gjennom sitt arbeid har bidratt til å sette selvhjelp på dagsorden i sine miljøer. Disse intervjuene har vært en del Selvhjelp Norges arbeid med å systematisere erfaringer fra selvhjelpsarbeid, jfr våre oppgaver i Nasjonal plan for selvhjelpsarbeid. Gjennom intervjuene har det blitt synliggjort at selvhjelp som forståelse og verktøy er relevant for alle mennesker, ikke kun av enkeltgrupperinger. Kunnskap hentet inn gjennom disse intervjuene resulterte i desember 2009 i heftet Kort om selvhjelp og selvhjelpsgrupper. Vi gjengir her heftet i sin helhet, for å opprettholde den sammenheng som er i heftets tekst. Selvhjelp som forståelse Selvhjelp er en iboende allmennmenneskelig mulighet til å håndtere problemer. Selvhjelpsgrupper er verksteder der denne mulighet innenfor visse rammer tas i bruk og utvikles. Selvhjelp bygger på en forståelse av at alle mennesker har et potensial til selv å håndtere motgang og problemer. Denne muligheten er vel noe de fleste av oss, mer eller mindre bevisst, bruker i ulike situasjoner i hverdagen i vårt strev med å komme videre når vi opplever motgang og utfordringer i livet. I et samfunn som vårt, hvor vi så å si daglig gjennom media blir oppfordret til å søke hjelp hos eksperter og andre som står rede til å hjelpe, kan imidlertid muligheten vi selv har til å håndtere problemer, lett bli skjøvet til side. Det å ha deltatt i selvhjelpsgruppe (se nedenfor), kan bidra til å bevisstgjøre oss om denne muligheten og til at vi tar den i bruk, både alene og i samtaler med en fortrolig, også etter at man har avsluttet arbeidet i gruppa. Selvhjelpsgruppearbeid For hvem? Selvhjelp i gruppe er en virksomhet som har ganske lange tradisjoner, spesielt innen rusfeltet. I 1949 ble Anonyme Alkoholikere (AA) etablert i Norge. Dette var den første organisasjonen som bevisst og planmessig brukte prinsippene om selvhjelp og egenmestring. 10

Siden har det generelle selvhjelpsarbeidet bredt om seg og er i dag aktuelt for alle som har erkjent at de har problemer som de har behov for å gjøre noe med for å komme videre i livet. Innholdet i problemene kan være svært forskjellige. Det har vært et poeng å samle folk med likartede problemer i samme gruppe; f.eks. mennesker som opplever angst, rusproblemer, har vært utsatt for en ulykke eller er operert for kreft. Men det kan også være personer som har opplevd en vanskelig jobbsituasjon, kanskje mistet jobben, opplevd skilsmisse eller dødsfall blant sine nærmeste. Eller det kan være pårørende til mennesker som sliter med problemer og sykdommer av ulik art. Selvhjelpsgrupper der folk med tilsynelatende lik problematikk fins det mange av. Men etter hvert har man erkjent at folk med samme medisinske diagnose eller folk som sliter med samme type problem, er like uensartet som alle andre og at det kan være en fordel om gruppene er sammensatt av mennesker med ulik bakgrunn og erfaringer. Det har nemlig vist seg at indre uro, engstelse for å miste kontroll eller fotfeste i livet for en selv eller en nærstående, usikkerhet om hvordan en skal komme seg ut av en vanskelig følelsesmessig situasjon, kan være sentrale trekk i problembildet for svært mange som søker til selvhjelp, uansett hvilken hendelse som utløste behovet. Hva handler det om? Selvhjelpsgruppearbeid, er tuftet på erfaringer om at det kan være en styrke for noen å gjøre noe selv sammen. Det handler rent praktisk om at fra 4 til 8 mennesker ganske regelmessig kommer sammen i et egnet lokale for å snakke sammen. Det behøver altså ikke være en stor gruppe. Samtalen i gruppa er ikke en hvilken som helst samtale. Grunnlaget for samtalen er den kunnskap om problemer og mestring som deltakerne selv har med seg. Dette er ressurser som det har vist seg kan aktiveres i en åpen og tillitsfull dialog med andre som også strever. En annen grunnleggende erfaring er at å gå inn i det smertefulle og se smerten i øynene, kan bli utgangspunkt for en positiv prosess. Dersom folk i utgangspunktet er motivert, eller er blitt det gjennom gruppearbeidet, motivert til å våge å ta tak i en smertefull livssituasjon, fins det i et hvert menneske ressurser til vekst og endring. Erkjennelse av det smertefulle kan, gjennom dialogene som føres i en selvhjelpsgruppe, føre til en mobilisering av krefter til erkjennelse, bevisstgjøring og bearbeiding som kanskje ikke fjerner det bakenforliggende problemet, men gjør det til noe håndterbart. Flere av dem vi har intervjuet beskriver selvhjelpsgruppa som et fristed hvor de kan være seg selv. De har opplevd et fellesskap, en åpenhet og trygghet som har ført til at de har kunnet snakke fritt og slippe masken. Selvhjelp i den forståelse som er beskrevet her handler altså om hardt arbeid. Som en vi intervjuet sa det: Dette er ikke noe quick fix. Det er heller ikke noe mystisk eller svevende. Hva kan deltakelse i selvhjelpsgruppe føre til? Her gjengis noen stikkord fra gruppeintervjuene: Bearbeiding av egne problemer, mobilisering av ukjente krefter, bedre mestring av vanskelige situasjoner, økt selvforståelse og selvrespekt, opplevelse av å føle seg som et helt menneske og bli myndiggjort i eget liv, mot og krefter til endring, vennskap og fellesfølelse med andre. For noen har det ført til et paradigmeskifte fra passiv mottaker av andres hjelp til aktiv deltaker i samfunnet. Også en annen opplevelse skal nevnes: I en selvhjelpsgruppe kan en oppleve en horisontal spredning av erfaringskunnskap mellom mennesker som lever og strever her og nå. Det handler ikke bare om spredning av generell menneskekunnskap, men kunnskap som oppleves spesielt relevant for den situasjonen en står i der og da. Selvsagt er ikke 11

alt dette noe alle opplever. Utbyttet av deltakelse i en selvhjelpsgruppe vil være svært forskjellig, avhengig av hvem man er som person og hva man i utgangspunktet sliter med. Hva er det i prosessen som er virksomt? Hva i prosessen som nytter kan selvsagt også være ganske forskjellig. Ut fra intervjuene vet vi at for noen kan det være vanskelig å peke på en bestemt faktor. Det er den samlede prosessen, hele opplevelsen, som er virksom. Men i et av gruppeintervjuene kom det frem at noen hadde hatt mest nytte av å bli seg bevisst all den kunnskapen og de ressursene de selv hadde med seg til å hjelpe seg selv. Noen pekte på egen utholdenhet og vågemot til å gå inn i og stå i prosessen selv om det kunne være vanskelig; ikke stikke av og falle tilbake i gamle tanke og handlingsmønstre. Andre mente tryggheten som førte til stor åpenhet i gruppa, fellesskapet og ikke minst tilbakemeldingene fra de andre deltakerne var det viktigste for dem. Det var også flere som pekte på viktigheten av at det fantes en god igangsetter. En som på en klar og god måte maktet å formidle hvilke rammer og regler for virksomheten som har vist seg å befordre en god prosess. Igangsettere er med i første fase av gruppearbeidet. Det de formidler er rammene for arbeidet. De leder ikke gruppas arbeid. En viktig utfordring for igangsetterne er å våge å slippe taket når gruppa er godt i gang; trekke seg ut og overlate det videre ansvaret til deltakerne selv. Selvhjelp Norge trener igangsettere av selvhjelpsgrupper. Noen rammer og regler. Erfaringsmessig fungerer gruppene best hvis man følger noen enkle regler. En regel handler om at du skal oppføre deg mot de andre som du ønsker de skal oppføre seg mot deg, det vil si at alle utviser vanlig folkeskikk. Du skal gi beskjed hvis du blir forhindret fra å komme på et møte, og hvis det viser seg at denne arbeidsformen ikke er noe for deg, kan du slutte, bare du sier fra om at det er det du vil. En annen svært viktig regel er avtalen om at alle skal være trygge på at det de sier ikke sies videre til utenforstående. En forsiktighetsregel kan også være at du ikke i alle fall ikke på det første møtet sier mer enn du er sikker på at du er komfortabel med. Den store åpenheten kan eventuelt komme senere hvis du ønsker det. Et råd er også at gruppa ikke bør huse mor og datter, far og sønn eller ektefeller; i det hele tatt kan det bli problemer i grupper hvis to eller flere kjenner hverandre fra før eller står i nært forhold til hverandre. Da kan det bli vanskelig for noen å føle seg fri til å gi uttrykk for sine tanker og følelser, og resten av deltakerne kan oppleve at de ikke får det rom de trenger for å ha nytte av arbeidet i gruppa. Erfaringsmessig har det også vist seg at muligheten for at hver enkelt deltaker tar selvhjelp på alvor øker når samtalen blir ført mellom mennesker som opplever seg som likeverdige og der alle tar et ansvar for utviklingen av prosessen i gruppa. Idealet er at strukturen skal være helt flat og at alle har et ansvar for at den blir det. En kan kanskje si at selvhjelpsgruppearbeid handler om tilrettelagt selvhjelp. Organisert, men ikke i betydningen ledet verken av en i gruppa eller en utenifra. Det handler m.a.o. om deltakelse i en gruppeprosess, ikke om å få råd og hjelp fra en utenforstående. Selvhjelpsgruppe er ikke for alle. Ikke alle er motivert for å gå i gang med selvhjelpsprosesser i denne formen, eller kan ha motforestillinger fordi de synes det høres for anstrengende ut, eller at de rett og slett ikke vet hva dette handler om og hva en kan få ut av innsatsen. Fortsatt er selvhjelp ganske lite kjent blant folk. 12

Og noen slutter i gruppa etter noen få ganger. Vi har i dag ikke full oversikt over årsakene, men vi vet at noen slutter fordi de opplever at de har påtatt seg for stort ansvar i gruppa, noen finner ut at det er vanskelig å delta hvis de bruker mye medisiner. Andre finner ut at andre strategier for eksempel medisinsk behandling, psykologhjelp, familieterapi, likemannsarbeid eller lærings og mestringskurs er mer tjenlig for dem. Noen ganger går gruppa i oppløsning fordi den ene etter den andre slutter og de som blir igjen enten får anbefalt ny gruppe eller må gi seg uten virkelig å få prøvet ut denne muligheten. Noen slutter selvsagt også fordi de ganske raskt opplever å mestre sin situasjon bedre. Selvhjelp i relasjon til annen hjelp. I løpet av de senere tiår har det dukket opp en rekke virksomheter som blir kalt selvhjelp eller assosieres med selvhjelp, men som både kan være tuftet på et annet grunnsyn, og som også rent praktisk, er forskjellig fra den selvhjelpsvirksomhet som er beskrevet i dette notatet. Selvhjelp kan være et alternativ eller et supplement til behandling, men selvhjelp er ikke i seg selv behandling selv om noen behandlingsprosedyrer baserer seg på deler av selvhjelpens grunnsyn. Den viktigste forskjellen mellom behandling og selvhjelp er at behandling forutsetter at en ekspert eller hjelper, ut fra sin fagkunnskap gir råd og/eller annen faglig hjelp til en mottaker av denne hjelpen. Selv om brukermedvirkning er blitt mer vanlig innen deler av helse og sosialtjenesten, handler det fortsatt om at partene som samvirker har fundamentalt ulike roller. Brukermedvirkning er ikke selvhjelp. I brukermedvirkning medvirker brukeren i noe hjelperen er ekspert på. Som understreket under kapitlet Selvhjelpsgruppearbeidet, handler selvhjelp om at den som er inne i bildet er deltaker i en prosess der alle er på like fot og på samme nivå. Det er viktig å få frem at selvhjelp og behandling som begge deler kan være av stor hjelp for mennesker som strever er to vidt forskjellige strategier. Dersom selvhjelpsarbeidet organiseres ut fra en medisinsk institusjon, kan det være vanskelig både for fagfolk og potensielle deltakere i en selvhjelpsgruppe å se og forstå at det dreier seg om to ulike og atskilte virksomheter. Noen assosierer selvhjelp med selvhjelpsbøker. Selvhjelpsbøker er en ganske uensartet sjanger som kan handle om alt fra noe åndelig, noe alternativt til oppskrifter der en ekspert forteller folk hvordan de kan oppnå bedre selvtillit og derigjennom et mer vellykket liv. Her handler det altså heller ikke om en deltakende prosess på like fot, men om en ekspert /mottaker konstellasjon. Også et annet begrep og virksomhet kan skape uklarhet om hva selvhjelp er, og ikke er. I Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær og spesialisthelsetjenesten (IS 1561, Helsedirektoratet, 2009), presenteres noe som betegnes som assistert selvhjelp. I retningslinjene heter det at assistert selvhjelpsprogram bygger på prinsipper fra kognitiv terapi eller kognitiv atferdsterapi. Assistert selvhjelp innebærer at helsepersonell formidler eller henviser til selvhjelpsmateriale, enten i form av brosjyrer, bøker eller internettbaserte programmer. To selvhjelpsbøker er anbefalt. Det heter videre at Det er en fordel med en begrenset oppfølging av helsepersonell. Her handler det altså om en kombinasjon av atferdsterapi og lesning av selvhjelpslitteratur. Også likemannsarbeidet som mange interesseforeninger driver og som mange har stor glede og nytte av, er forskjellig fra selvhjelp ved at her er det en med mye erfaring om et spesielt problem som gir råd og hjelp til en nykommer. Det er imidlertid interessant at flere som har deltatt i 13

likemannsarbeid, og flere som har deltatt i virksomheter som drives fra lærings og mestringssentra, etter en stund ønsker å fortsette arbeidet i selvhjelpsgrupper uten leder. Forskjeller mellom selvhjelp og coaching handler også om forskjeller i forholdet mellom de deltagende partene. Wikipedia definerer coaching som veiledning, motivering, læring og trening av personell hvor de trenede er selvstendige individer som tar bevisste veivalg og gjennomgår faglig og personlig utvikling. Noe godt norsk ord for coaching har vi ikke funnet. Coaching er en allianse der den såkalte coach og den som coaches, jobber sammen som likeverdige i en prosess der poenget er å møte bare den enes behov, nemlig den som coaches. I selvhjelp er det ikke ett menneskes behov som skal dekkes, men et møte hvor alle deltakerne har behov for endring og alles behov skal imøtekommes. Behovene behøver ikke være de samme hos de som møtes, men alle må ha et behov for endring. Temagrupper der temaet bestemmes av andre enn deltakerne, er heller ikke selvhjelp i den forståelse som er presentert i dette notat. Erfaring tilsier også at selvhjelpsgrupper som ikke makter å fortsette sin virksomhet uten at en fagperson eller en annen utenforstående leder prosessen, blir noe helt annet enn en selvhjelpsgruppe der alle deltar på lik linje og bruker sin erfaringskunnskap i prosessen. Avslutning av kapittelet om selvhjelp og selvhjelpsgrupper Selvhjelp og selvhjelpsgruppevirksomhet er en egen selvstendig virksomhet, forskjellig fra andre former for hjelp. Det handler om ikke å være passiv mottaker av andres hjelp. Virksomheten er basert på troen på at folk flest kan ta aktivt ansvar for eget liv, men det handler ikke om at en hver er sin egen lykkes smed. Andre om forskjellen mellom profesjonell hjelp og selvhjelp I rapporten Tilbud til pårørende av personer med rusmiddelproblemer 3 (Bjørnstad, 2007) trekkes følgende distinksjon opp mellom tilbud fra profesjonelle og selvhjelpsgruppearbeid: Gitt at kartleggingen i følge mandatet skal; identifisere om tilbudet tar form av profesjonelle behandlingsrettede tiltak eller likemannsarbeid mellom brukere og nettverksbaserte tiltak, er det nødvendig å avklare betydningen av likemannsarbeid. Et slikt arbeid praktiseres oftest gjennom såkalte selvhjelpsgrupper der man tar utgangspunkt i felles problemer eller behov og formidler egen erfaringsbasert kunnskap i et miljø med gjensidig likeverdige parter. Det vil si at likemannsarbeid ikke styres av profesjonelle behandlere, og at gruppene, slik som de mange selvhjelpsgruppene rundt omkring i landet, ofte er autonomt organisert i forhold til moderorganisasjonen (Gjems Onstad 1998:19). En del av organisasjonene og institusjonene oppgir også at de gjennomfører likemannsarbeid gjennom gruppetilbud. Også denne rapporten er tydelig på forskjellene mellom hjelp og selvhjelp. 3 Rapporten er utarbeidet ved Institutt for samfunnsforskning. 14

Selvhjelp i rusfeltet Opptrappingsplanen for rusfeltet (Helse og omsorgsdepartementet, 2007), trekker opp selvhjelp som et satsningsområde og kobler dette arbeidet til den nasjonale satsningen på selvhjelp som kom i gang gjennom Nasjonal plan for selvhjelp (Rapport IS 1212, Sosial og helsedirektoratet, 2004). Knutepunktet Selvhjelp Norge gis i Opptrappingsplanen for rusfeltet tydelige oppgaver: Knutepunktet skal bidra til systematisk utvikling av selvhjelp som metode og verktøy i rusfeltet, og bidra til å gjøre selvhjelp kjent blant brukere og ansatte i det kommunale hjelpeapparatet og i spesialisthelsetjenesten. Selvhjelp beskrives slik i Nasjonal plan for selvhjelp: Selvhjelp er rettet inn mot egenmestring og brukermedvirkning. Grunnprinsippene i selvhjelpsarbeidet, selvstendighet og evne til å mestre eget liv, kan gi økt livskvalitet og øke den enkeltes muligheter til å delta i samfunnet. Selvhjelp skal ikke være en avlastning for det offentlige hjelpeapparat, men et supplement eller alternativ til profesjonell hjelp. Selvhjelp er et begrep som brukes i ulike sammenhenger og som per i dag er uklart og abstrakt for mange. Det synes imidlertid å være enighet blant organisasjoner og fagfolk om følgende punkter: o Selvhjelp er å ta aktivt ansvar i egen livssituasjon. o Selvhjelp drives på initiativ fra mennesker det gjelder, og selvhjelpsgrupper drives av mennesker med felles problem. o Selvhjelp kan være et supplement og et alternativ til offentlige tjenester. Angstringens beskrivelse av selvhjelp, trekkes i St.meld.nr. 16 2002/2003 Resept for et sunnere Norge: Folkehelsepolitikken, fram som et eksempel for å synliggjøre innholdet i selvhjelpsarbeidet: Selvhjelp er å ta tak i egne muligheter, finne fram til egne ressurser, ta ansvar for livet sitt og selv styre det i den retning en ønsker. Selvhjelp er å sette i gang en prosess, fra passiv mottaker til aktiv deltaker i eget liv. Jfr. målsettingen for Nasjonal plan for selvhjelp vil det være et delmål å arbeide for tydelig forståelse av selvhjelpsarbeidets innhold, basert på erfaringer gjort på ulike arenaer. Selvhjelp bygger på prinsippet om gjensidig hjelp, og arbeidet bygger på deltakernes egenbaserte erfaring og kunnskap. Det er en arbeidsmetode hvor den enkelte motiveres til ta i bruk egne ressurser for å sette seg selv i stand til å håndtere de belastninger en utsettes for. Det er snakk om en prosess som kan gjøre den enkelte bedre i stand til å identifisere og artikulere sitt problem, og med det skape grunnlag for å bedre egen livssituasjon. Denne egenkraftmobiliseringen benevnes internasjonalt som empowerment. Sitat hentet fra ulike deler av planen. Forståelse av selvhjelp som legges til grunn i Opptrappingsplanen for rusfeltet, er den samme som i Nasjonal plan for selvhjelp, dette skaper grobunn for et godt arbeid fremover. 15

Nasjonal plan for selvhjelp og selvhjelp i rusfeltet Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge trekker fram Nasjonal plan for selvhjelps drøfting av selvhjelpsbegrepet, fordi vi er av den oppfatning at dette er nødvendig for å kunne forstå resultatene av den kartleggingen som presenteres i denne rapporten, gjennomgangen av forskningen (egen rapport) og påfølgende anbefaling om videre arbeid med selvhjelp i rusfeltet. Uten en tydelig begrepsavklaring vil iverksetting av tiltak vil bli vanskeliggjort. Et tydelig selvhjelpsbegrep er av stor betydning for å få til økt utbredelsen av arbeidet. Det er den selvhjelpsforståelsen som er lagt til grunn i Nasjonal plan for selvhjelp er den Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge har lagt til grunn i gjennomføringen av kartleggingen av selvhjelp i rusfeltet. Rusfeltets karakteristika Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge har arbeidet med informasjons og kunnskapsformidling om selvhjelp og igangsetting av selvhjelpsgrupper i mange år. Vår kontaktflate er stor, både med hensyn til enkeltmennesker, offentlige instanser og organisasjoner. Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norges kontaktnett representerer menneskers ulike livsproblemer, psykisk helse, somatisk helse, sosiale problemer det handler stort sett om livets opp og nedturer. Mennesker sliter i sitt eget liv og mennesker sliter i sin pårørenderolle. Enten vi er i kontakt med mennesker med kreft, pårørende til demente, mennesker med en psykisk lidelse eller mennesker i en annen problematisk livssituasjon, opplever mange at deres livssituasjon er helt spesiell og at de derfor trenger en spesiell tilnærming. Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge underkjenner ikke de enkelte livsproblemer deres særegenhet, men ønsker å løfte fram at det til alle livsproblemer er knyttet mange felles følelser. Det er disse generelle følelsene som er selvhjelpsarbeidets utgangspunkt. Punktene under beskrives av mange som sentrale i arbeidet med selvhjelp i rusfeltet: Skam Skyldfølelse Tabuer Vår erfaring er at disse tre forholdene kan påvirke rekrutteringen til selvhjelpsgrupper i rusfeltet. For eksempel kan det være vanskelig for både de pårørende og rusmisbrukeren selv å oppsøke en selvhjelpsgruppe, fordi det å ha et rusproblem ofte er så skambelagt. Mange pårørende opplever også sterk skyldfølelse. For pårørende er det en ekstra belastning at de ved deltakelse i en selvhjelpsgruppe for pårørende indirekte utleverer den som har et rusproblem. Trolig er det slik at tabuer, skam og skyld er tre av grunnene til at rusfeltet fremstår som såpass lukket som det er. Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norges erfaring er at dette er følelser/problemstillinger som dukker opp ved de aller fleste livsproblemer. Dette åpner opp for at mennesker med rusrelaterte 16

problemstillinger også kan benytte nøytrale selvhjelpsgrupper. Dette vil bli nærmere behandlet i vår anbefaling. Rapporten Tilbud til pårørende av personer med rusmiddelproblemer (Bjørnstad, 2007), gir god informasjon om tilbudet til pårørende. Rapporten beskriver spesialisthelsetjenestens tilbud til pårørende, og sier også noe om hvordan praksis er med hensyn til i hvilken grad de bidrar til at mennesker kommer i kontakt med selvhjelpsgrupper og/eller tilbud om lærings og mestringskurs for pårørende. Gjennomgående ser det ut til at pårørende kanaliseres til Lærings og mestringssentra for kurs og/eller til selvhjelpsarbeid Al Anon eller Landsforbundet mot stoffmisbruk (LMS). Denne rapporten representerer kunnskap med tanke på det videre selvhjelpsarbeidet for pårørende. Selvhjelpsgruppevirksomhet i rusfeltet En selvhjelpsgruppe er en gruppe mennesker som over tid arbeider sammen for å håndtere et livsproblem. De arbeider med den gjensidige samtalen som verktøy. Drivkraften for gruppenes arbeid er den enkeltes kunnskap om eget problem. I selvhjelpsgruppene er det ingen fagfolk (i sin rolle som profesjonsutøver), eller gode hjelpere, kun aktive deltakere. Det er denne selvhjelpsforståelsen som er lagt til grunn i kartleggingsarbeidet. Ut fra en slik enkel beskrivelse av selvhjelpsgruppebegrepet er Anonyme Alkoholikere (AA), Anonyme Narkomane (NA) eller andre 12 trinnsgrupper en selvsagt del av selvhjelpsgruppearbeidet i rusfeltet. Se tidligere kapittel: Kort om selvhjelp og selvhjelpsgrupper. 12 trinnsmodellen Da betegnelsen 12 trinnsgrupper, går igjen i denne rapporten, bringer vi her en kort beskrivelse av dette begrepet, ut fra Anonyme Alkoholikers beskrivelse av de 12 trinn: Kjernen i det foreslåtte programmet for personlig gjenreisning er i De Tolv Trinn som er basert på erfaringene fra de første medlemmene i vårt fellesskap: 1. Vi innrømmet at vi var maktesløse overfor alkohol, og at vi ikke lenger kunne mestre våre liv. 2. Vi kom til å tro at en Makt større enn oss selv kunne bringe oss tilbake til sunn fornuft. 3. Vi bestemte oss til å overlate vår vilje og vårt liv til Guds omsorg, slik vi selv oppfattet Ham. 4. Vi foretok en fryktløs og grundig selvransakelse. 5. Vi innrømmet, ærlig og utilslørt, våre feil for Gud, for oss selv og et annet menneske. 6. Vi var helt innstilt på å la Gud fjerne alle disse feilene i vår karakter. 7. Vi ba Ham ydmykt om å fjerne våre feil. 8. Vi satte opp en liste over alle dem vi hadde gjort vondt mot og ble villige til å gjøre alt sammen godt igjen. 9. Vi gjorde opp med disse menneskene når det var mulig å gjøre det uten å skade dem eller andre. 10. Vi fortsatte med selvransakelsen, og når vi hadde feilet, innrømmet vi det uten å nøle. 11. Vi søkte gjennom bønn og meditasjon å styrke vår bevisste kontakt med Gud, slik vi selv oppfattet Ham, og ba bare om å få vite Hans vilje med oss og kraft til å utføre den. 17

12. Når vi hadde hatt en åndelig oppvåkning som følge av disse trinn, prøvde vi å bringe dette budskapet videre til alkoholikere og praktisere disse prinsippene i all vår gjerning. Kilde: http://www.anonymealkoholikere.no/ Mye selvhjelpsarbeid i rusfeltet har blitt etablert med utgangspunkt i de 12 trinn. Eksempler på andre organisasjoner som arbeider på samme måte er Anonyme Narkomane og Al Anon (pårørende). Selvhjelpsrelatert virksomhet i rusfeltet Kartleggingen Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge har gjennomført viser at det innen rusfeltet finnes mye selvhjelpsrelatert virksomhet, dvs. virksomhet som bygger på selvhjelpsforståelse, men som ikke arbeider som en selvhjelpsgruppe. Jfr. Norsk selvhjelpsforum er selvhjelpsforståelse definert slik: Alle mennesker har iboende ressurser som kan aktiveres, gjenerobres og mobiliseres når livsproblemer oppstår. Selvhjelp er å ta dem i bruk. Dette menneskesynet og prinsippet om den enkeltes uthenting av egne ressurser, ligger ofte til grunn i selvhjelpsrelatert virksomhet som for eksempel turgrupper, trimgrupper, matlagingskurs oa, men uten at dette dermed kan betraktes som selvhjelpsgrupper, ut fra den forståelsen Nasjonal plan for selvhjelp legger til grunn. I arbeidet med kartleggingen ble det tydelig for oss hvor nødvendig det er å bidra til et tydelig selvhjelpsbegrep. Self Management litteratur eller selvhjelpsprogrammer Også innenfor rusfeltet finnes det hva man kan kalle Self Management litteratur, ofte betegnet som selvhjelpsbøker, eller biblioterapi. Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge har ikke kartlagt denne type litteratur innen rusfeltet, men ønsker å henlede oppmerksomheten på at dette ikke er selvhjelp slik det er beskrevet i Nasjonal plan for selvhjelp. På www.bluepages.no sies følgende om biblioterapi/selvhjelpsbøker: Biblioterapi innebærer å lese bøker eller bruke dataprogrammer for å få informasjon om hvordan man kan overvinne følelsesmessige problemer. Biblioterapi forteller personen nøyaktig hva en skal gjøre, og gir lekseøvelser slik at personen kan bruke kunnskapen i praksis. Det meste av biblioterapien bruker kognitiv atferdsterapi (se oppføringen for kognitiv atferdsterapi). To vanlige selvhjelpsbøker er Lykketyvene (Berge & Repål, 2002) og Sjef i eget liv (Wilhelmsen, 2004). Behandlingen er selvhjelp, selv om en fagperson kan ringe personen med jevne mellomrom for å høre hvordan det går. 18

Metode i/for kartleggingen Vårt oppdrag var å kartlegge og beskrive selvhjelpstilbudet på rusfeltet. For Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge var det derfor først nødvendig å avgrense selvhjelpsgrupper mot annen selvhjelpsrelatert virksomhet i feltet. Se foregående kapittel. Uten en tydelig avgrensing av hva som skulle kartlegges ville resultatene av kartleggingen også bli vanskelig å bruke videre. Et av Selvhjelp Norges oppdrag knyttet til Nasjonal plan for selvhjelp er også å bidra til å tydeliggjøre selvhjelpsbegrepet. På bakgrunn av de grenseoppganger vi trakk opp, ble det utformet et enkelt spørreskjema (se vedlegg 1). For å lette bearbeidingen av data valgte vi å ta i bruk QuestBack som verktøy i gjennomføringen av undersøkelsen. I praksis betydde dette at en e post med en internettlink ble sendt til potensielle respondenter, hvorpå disse kunne besvare undersøkelsen over Internett. Den største oppgaven knyttet til kartleggingen var å skape oversikt over den organiserte virksomheten på feltet, som et grunnlag for hvem spørreskjemaundersøkelsen skulle sendes til. Aktører i rusfeltet Forarbeidet bestod av å skaffe oss oversikt over organisasjoner og aktører i rusfeltet. Det ble lagt ned betydelige ressurser i å skape den nødvendige oversikten. Dette arbeidet viste seg å bli en vesentlig del av det som i rapporten fremstår som kartleggingsresultatet. Utover de organisasjoner som er listet opp i vedlegg 3, kommer alle organisasjoner som arbeider med 12 trinnsbaserte grupper. Oversikten over disse er et resultat av den kjennskap vi har til feltet, systematisk leting og tips som har kommet inn som en del av kartleggingen. Internett har vært en avgjørende kilde til kunnskap om selvhjelpsarbeidet i rusfeltet. For eksempel har Anonyme Alkoholikeres nettsider blitt brukt for å skape oversikt over deres muligheter for selvhjelpsgrupper landet rundt. Samme metodikk er brukt også for andre 12 trinnsorganisasjoner. Systematisk søkearbeid på Internett viste seg altså å bli det bærende elementet i arbeidet med å få oversikt over selvhjelpsarbeid i rusfeltet. Mottakere av undersøkelsen/kartleggingen Spørreundersøkelsen ble sendt til: Alle kjente organisasjoner i rusfeltet. Alle Frivillighetssentraler (da erfaring viser at disse huser mange selvhjelpsgrupper) www.selvhjelp.no ble også brukt for å bekjentgjøre kartleggingen 19

Alle mottakere av Selvhjelp Norges nyhetsbrev (om lag 3000) Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge ønsket å nå så mange som mulig med denne undersøkelsen. Selv om vi hadde valgt å avgrense det som skulle registreres til genuine selvhjelpsgrupper, var det et poeng i seg selv å få tak i så mye informasjon som mulig for deretter å sette denne inn i en selvhjelpssammenheng. De organisasjonene som jobber med rusmiddelpolitisk er selvsagt en del av oversikten over aktuelle organisasjoner, selv om svært få av disse driver selvhjelpsgruppearbeid. Rapporten om forskning på selvhjelp i rusfeltet beskriver forskjellen slik: I motsetning til en brukerorganisasjon som ofte har et ytre hovedformål (for eksempel å være talerør for brukergruppen mot politikere og samfunnet), er hovedformålet for en typisk selvhjelpsgruppe i rusfeltet et indre anliggende; nemlig personlig endring for å løse rusproblemet (20) 4. De vanlige gruppene i rusfeltet har derfor en spesifikk strategi for hvordan en slik personlig endring kan skje, uttrykt gjennom et program eller programerklæring. (side 7) Validitet De rusmiddelpolitiske organisasjonene, som for eksempel Arbeidernes Edruskapsforbund eller Juvente og mange andre er organisasjoner som synes i det offentlige bildet, er en del av en offentlig debatt i rusfeltet. Organisasjonene er også kjent for og er gjerne samarbeidspartnere med ruspolitiske myndigheter, som for eksempel Helsedirektoratet. Selvhjelpsarbeidet i rusfeltet fungerer ikke på samme måte, snarere tvert om. Selvhjelpsorganisasjoner som Anonyme Alkoholikere eller Anonyme Narkomane mottar ikke økonomisk støtte fra det offentlige, og er derfor heller ikke en naturlig samarbeidspartner for ruspolitiske myndigheter. De fleste 12 trinnsgrupper arbeider også ut fra et prisnipp om at de holder seg til sitt interne arbeid, de vil ikke assosieres med noe annet enn seg selv. Slik sørger organisasjonene for sin egen integritet. Dette er fakta som nok har hatt betydning for hvor mange svar som har kommet inn i Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norges kartlegging. Dette er nok også grunnen til at det ikke er laget noen oversikt over selvhjelpsarbeid i rusfeltet tidligere. Hver selvhjelpsorganisasjon, og sågar også hver selvhjelpsgruppe, er selvstendige enheter som arbeider med sine medlemmer/deltakeres egne indre anliggender. Dette gjør også at for eksempel de enkelte grupper som jobber under merkenavnet Anonyme Narkomane, heller ikke kan nås med e post, men kun ved personlig oppmøte. Dette stadfester også at det arbeidet Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge gjorde for å skaffe oversikt over organisasjoner o.a. via Internett var helt nødvendig for å kartlegge selvhjelpsarbeid i rusfeltet. Det er summen av forarbeid med å skaffe oversikt over feltet, kombinert med de svar som er kommet inn, som gjør at vi hevder at kartleggingen gir et riktig bilde av selvhjelpsvirksomheten i rusfeltet. Spørreskjemaet gikk ut til svært mange mottakere. Det kom inn svært få svar. Derfor er begrepet svarprosent irrelevant. 4 Se også beskrivelse av fokus for selvhjelpsgruppearbeid i Nasjonal Plan for selvhjelp (19) 20

Vi konstaterer at vi har fått inn om lag 50 svar på denne måten og at svarene på en svært god måte kompletterer den oversikt som ble et resultat av forarbeidet til utsendelsen. Det interessante er at de innkomne svarene (gjennom spørreskjemaet) i hovedsak omhandler hva Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge kaller selvhjelpsrelaterte tiltak, det vil si for eksempel trimgrupper og lignende. AA, NA eller andre 12 trinnsgrupper har i svært liten grad svart på undersøkelsen, dette fordi spørreskjemaet i liten grad har nådd dem. Dette er i og for seg i tråd med deres arbeidsmåte, de er lite utadvendte og kontaktes gjennom de selvhjelpsgruppemøter som arrangeres, ikke via kontaktpersoner eller e post. Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norges funn i denne undersøkelsen stemmer også godt overens med de funn som John Kåre Vederhus presenterer i forskningsoppsummeringen omkring selvhjelp i rusfeltet. Det er kun 12 trinnsgruppene som har nasjonal utbredelse nok til at de er tilgjengelige for folk. Det finnes svært lite annen selvhjelpsgruppeaktivitet i rusfeltet. En beskrivelse av de ulike 12 trinnsgruppene og deres utbredelse og andre organisasjoners selvhjelpsgruppearbeid som vi har gjort oss kjent med gjennom systematisk leting, er derfor bærende i rapporten fra Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norges kartlegging. Samlet sett mener vi kartleggingen gir et godt bilde av selvhjelpsarbeidet i Norge pr desember 2009. 21

Beskrivelse av selvhjelpsorganisasjoner i rusfeltet Rusfeltet er et stort felt, med mange organisasjoner. Dette gjenspeiler hvor mange mennesker som lever med eller tett opp til et rusproblem. Organisasjonene samler og treffer mange mennesker, men Norsk selvhjelpsforum/selvhjelp Norge antar allikevel at kun de færreste mennesker med et rusproblem eller deres pårørende er aktivt med i en eller flere av de nevnte organisasjonene. Å utbre kunnskap om organisasjonene og deres selvhjelpsarbeid vil derfor kunne være av stor betydning for et stort antall mennesker, både de med et rusproblem og pårørende. Rusmiddelsituasjonen i Norge Til grunn for Opptrappinsplanen for rusfeltet (Helse og omsorgsdepartementet, 2007) lå blant annet en Statusrapport om rusmiddelsituasjonen i Norge 2006 (Helse og omsorgsdepartementet, 2006). I Statusrapport om rusmiddelsituasjonen i Norge 2006 skrives bla: Det finnes ikke tall på hvor mange som er alkoholavhengige i Norge. Imidlertid kan vi på bakgrunn av kunnskap om sammenhengen mellom gjennomsnittsforbruket av alkoholholdig drikk og antall som drikker over en viss gjennomsnittlig mengde per dag, beregne antall stordrikkere. Definisjonen av en stordrikker kan variere. Her regnes en person som i gjennomsnitt drikker 10 cl ren alkohol per dag eller mer, for en stordrikke. Ut fra et antatt forbruk på 9 liter ren alkohol per alkoholbruker som var 15 år og eldre i 2005, har SIRUS anslått antall stordrikkere til å ligge et sted mellom 66 000 og 122 000 personer. Fra 1980 til 1993 sank den registrerte omsetningen av alkohol i Norge fra 5,98 til 4,55 liter ren alkohol per innbygger 15 år og over. Fra da av har omsetningen vist en økende tendens, og i 2005 var den registrerte omsetningen kommet opp i 6,37 liter. Tilsvarende har vi ingen oversikt over hvor mange som kan karakteriseres som avhengige av narkotika. En antar at det er mellom 11 000 og 15 000 sprøytemisbrukere i Norge. Anslaget innbefatter både de som injiserer heroin og de som injiserer amfetamin. Det ser ut til å ha vært en kraftig økning i alkoholforbruket blant ungdom i siste halvdel av 1990 tallet. Dette kommer fram både i de årlige ungdomsundersøkelsene som SIRUS foretar og i den norske delen av ESPAD undersøkelsen. Ungdomsundersøkelsen fra SIRUS viser at det beregnede gjennomsnittlige alkoholforbruket i første halvdel av 1990 tallet i aldersgruppen 15 20 år, økte fra omkring 3 liter ren alkohol per år til omkring 5 liter rundt tusenårsskiftet (figur 2), og har holdt seg på omtrent samme nivå de siste årene. Veksten i det norske alkoholkonsumet i de senere årene har først og fremst skyldtes en kraftig økning i vinforbruket. Dette har gitt grobunn for en utbredt forestilling om at nordmenn har blitt mer kontinentale i drikkevanene. I noen grad kan det være korrekt, men data fra SIRUS sine intervjuundersøkelser viser at realiteten imidlertid fortsatt er at det norske drikkemønsteret komparativt sett er preget av kraftig beruselse (fyll). Dette gjelder både blant de som drikker mye og lite, og det er få endringer i andelen av befolkningen som oppgir at de har drukket seg beruset. Dette er et drikkemønster som bl.a. gir høy forekomst av akutte og alvorlige alkoholskader. Dette er fakta som dokumenterer at rusproblemer er utbredt, og at mange mennesker er i kontakt med rusproblemer, enten som rusmisbrukere eller som pårørende. Dette igjen forteller oss at det er 22