Truls Hagbarth Grimstad En forutsigbar historie Roman
D-00 / PROLOG Lågendalen, august 1979: Maria hadde gjort som hun hadde fått beskjed om. Hun hadde fasta i tre dager, bare drukket varm melk iblanda det smakløse pulveret som hun med stor nøyaktighet målte opp. Hun hadde ligget vekselvis en time på ryggen og en time på magen hele uka gjennom. Om natta sov hun i fosterstilling, også dette etter anvisningen hun hadde fått. Hver tredje time var hun innvilga ti minutter med såkalt fri bevegelse. Da gikk hun gjerne en runde i huset, opp og ned trappa, rista forsiktig på armer og bein, satte om nødvendig en ny liter vann til oppkok, og avslutta alltid runden med en tur innom toalettet, enten behovet hadde meldt seg eller ikke. Den første dagen hadde hun normal avføring, den neste dagen var det tyntflytende, den tredje kom det ingenting annet enn hva hun antok måtte være vann. Broren hadde hun sendt vekk. Han hadde naturligvis utvist stor motvilje mot dette hemmelighetsfulle opplegget hennes, hadde rista på hodet og klødd seg i barten og ville vite hva dette gjaldt, men Maria røpte ingenting, sto bare på kravet, for hun måtte være alene en uke i strekk. Det hadde tatt flere dager å få gjennomslag, men omsider hadde han gitt seg, og allerede dagen etter var han borte. Han fortalte ikke hvor han skulle, og ikke spurte hun heller. Hun hadde meldt ifra om at nå var tida inne, og samtidig mottatt de nødvendige instruksene. Klokka nærma seg elleve nå. Broren, etter påtrykk fra Maria, hadde kalibrert den etter alle kunstens regler, og om nøyaktig sju minutter skulle hun legge seg i
badekaret. Vannet holdt 37 grader. Fem på elleve skylte hun femti milligram Librium ned med et glass lunka melk, før hun sank ned i vannet. Hun ble liggende en stund, med det lille vinduet over vasken på gløtt, lytta på den blanke stillheten som elva liksom utstrålte, tomme sukk som mest var ingenting. Hun kunne ikke se klokka fra der hun lå, men tippa den måtte nærme seg halv tolv da hun hørte skritt på grusen utafor. Ni måneder, tenkte hun, svelga nye 25 milligram Librium og falt til ro til knirkinga fra huset og gjesten og vinden som syntes å tilta i styrke. Hun kunne huske at noen strøyk henne over håret, på et vis som kunne ha vært omsorgsfullt, og videre at noe glei ned i vannet, og at vannet ikke lenger kjentes varmt, men heller isende kaldt.
DEL 1 Om gjeninntredelsen, forsvinninga og de diagrammatiske opptakter Alt er kopier av kopier. Per
D-01 (Oslo, vår 2010 til vår 2011) Mora mi, det var på hennes initiativ at jeg flytta. En dag sa hun det bare rett ut, etter frokost, at nå var tida kommet, nå måtte jeg se å komme meg av gårde, jeg var jo en voksen mann. Hun hadde vel prata om det tidligere, så vidt, hinta i retning av saken, men aldri nevnt tidspunkt. Nei, det var et brått og uventa påtrykk fra den kanten, som om noe plutselig hasta, liksom jeg måtte rekke, ikke vet jeg. Det var likevel, forbauselsen til tross, ikke store motstanden å spore i meg, en fem minutter sto vi der, kanskje, toppen ti, på kjøkkenet og diskuterte. Det var ikke en sånn høyrøsta diskusjon, og heller ikke uvennskapelig, nei, ganske saklig var den, faktisk, bortsett fra at bakgrunnen for det hele aldri kom på bordet, da. Så smurte mora mi en matpakke, ga meg noen timer på å pakke, svippa meg inn til stasjonen, og så var det takk og farvel til hjemtraktene og første tog til byen. Jeg fant meg et sted litt øst for elva, den som lå som en revne i byen. Det var en overraskende grei sak, i matpakka lå en nøkkel og en lapp med adresse. Rommet var allerede oppvarma da jeg kom, og på veggen over senga hang en ny lapp hvor informasjon angående fryselagerjobben var nedtegna, og også et telefonnummer i tilfelle enkelte forhold ennå ikke sto klart for meg. Det var selvfølgelig mora mi som hadde ordna alt dette, ordna med telefonnummer, med lapper, med leilighet, og jeg sov godt den natta, tenkte at dette kom til å gå seg til, noen passa på. Og allerede tidlig neste dag ringte jeg nummeret, en fyr presenterte seg
som Bernt Arild Graaf, sa han var glad jeg hadde ringt, det var like greit å ta dette muntlig. Jeg sa at jeg også var glad. Så fikk jeg en dato å forholde meg til, første juni, da skulle jeg til pers på fryselageret, oppmøte klokka sju utafor egen leilighet. Bernt skulle plukke meg opp. Jeg takka pent, og gjentok at jeg gleda meg. Nå hadde jeg et par uker å slå i hjel, og jeg tenkte at det sikkert ville være en fin anledning til å trene på dette bylivet. Og hver morgen sto jeg opp i byen, spiste i byen og la meg i byen, og innimellom dette traska jeg rundt og gjorde det jeg kunne for å bli kjent med gatene og hva de inneholdt av stort og smått. Det var mennesker overalt, strie strømmer med folk som vandra alle mulige veier og hadde (antok jeg) alle mulige ærender. Jeg kjøpte en blå skissebok, og innimellom noterte jeg stikkord, tegna små skisser, for å forstå, og for å huske. Og ikke minst jeg påtvang meg selv dette: en positiv grunnholdning. Jeg er positiv som faen i helvete, sa jeg til meg selv, liksom et mantra ble det der, og jeg gikk og nikka i takt med alt jeg så og alt jeg lærte. Den første uka gikk veldig greit, jeg fylte ut en tjue tretti sider med skriblerier og kruseduller i boka, fikk også ordna meg en seng, et skrivebord, en stol og et par lamper. Jeg gjorde meg godt kjent i omtrent en kilometers radius fra leiligheten. Mantra-opplegget gikk for fullt. Den videre utvidelsen av radiusen, altså kjentmannsradiusen, stagnerte for øvrig i løpet av uke to, omkretsen hadde blitt så stor at bare en hundre meters utvidelse kosta en dags vandring, så jeg endte på dette: godt kjent i to-komma-én kilometers radius fra leiligheten. Dernest fulgte ekskursjonene et stråleprinsipp, ennå med leiligheten som sentrum, men dette ble likevel rotete og uoversiktlig. Det var ikke før på
torsdagen den andre uka at jeg kom over elva og endte med å følge denne. Det å innordne utforskinga etter elva viste seg å være et like godt prinsipp som noe annet. Innimellom kunne jeg ta små avstikkere, ut langs en vei, eller en park, eller hva som helst som der og da virka forlokkende. Byen hadde ikke en stor og imponerende elv, egentlig, ikke som Lågen som rant forbi der hjemme, eller elver i andre byer jeg hadde hørt om, men det var likevel en fin elv. Jeg fulgte elvas buktninger opp gjennom byen, forbi parker, nedlagte industrihaller, oppussede industrihaller, en og annen kulturinstitusjon, eller skole, eller annet som utstrålte pågangsmot, og som sikkert også var et tegn på at byen hadde en retning. Omsider kom jeg fram til vannet som lakk denne elva, og som hadde et navn som ligna på navnet til mora mi, og omkring vannet, og videre innover, lå skogen. Så begynte jeg i jobben, på fryselageret. Jeg venta fra halv sju utafor leiligheten. Fem på sju rulla en sort bil opp, vinduet gikk ned, og inni satt en kar som sa han var Bernt, men som var eldre enn jeg hadde forventa, grått skjegg, grått, kortklipt hår, og temmelig grå i huden også. Han var noen og seksti, tippa jeg, langlemma og knoklete, bilen så for liten ut, han hvilte armene på knærne. Bernt spurte om jeg hadde venta lenge. Jeg sa jeg ikke hadde gjort det. Så fikk jeg beskjed om å ta plass, og så rulla vi av sted. Bernt forklarte at dette var en flott jobb, og at jeg burde glede meg. Jeg sa at det gjorde jeg virkelig. Bernt sa han selv ikke jobba fast på fryselageret, men var leid inn på deltid, slik han var leid inn på deltid flere steder, noe som, fikk jeg forståelsen *
av, summerte seg til over to hundre prosent stilling, om ikke mer. Han jobba mye, måtte innrømme det, men han kunne liksom ikke hjelpe for det, sånn var det bare blitt med tida. Egentlig dreiv han med regnskap, hadde alltid vært flink med tall, men det han virkelig kunne, det han la opp løpet for nå, og for framtida, var å effektivisere, alt gjennom nøye gjennomtenkte grep. Han kunne effektivisere nesten hva det skulle være, enhver bedrift, enhver organisasjon. Det handla i bunn og grunn om psykologisk innsikt, ikke noe annet. En måtte forstå folk, sa han, og en måtte like folk, som han allerede likte meg. På fryselageret viste Bernt meg rundt, og jeg fikk hilst på alskens folk som subba rundt der, i slagstøvler og fôra kjeledresser. Når folka på lageret ikke var på lageret, satt de på et lite møterom og røyka rullings, drakk kaffe og leste gamle ukeblader. Bernt skrøyt av meg overfor disse kara, sa at jeg var en grepa fyr, at jeg hadde masse å bidra med og på alskens fronter. Onsdagen ligna tirsdagen foruten det at han ikke henta meg. Også denne dagen gikk Bernt en runde med den lange kroppen sin, prata pent om meg, om enn ikke like lenge. Uka ut møtte jeg opp på jobben, og mot slutten mente jeg selv at jeg var godt i gang med det jeg antok var forventa. Og hver ettermiddag tok jeg en tur opp i skogen, eller langs elva om jeg ikke rakk mer. Den helga, den første helga i fast arbeid, overnatta jeg også for første gang i skogen. Det ble to våte dager og en våt natt, men det ga likevel mersmak. Og ganske snart falt jeg inn i rutine: jobb, en kveldstur i skogen om det passa seg (noe det som regel gjorde), og i helga ble det gjerne en eller to netter under åpen himmel. Juni og juli gikk. Jeg hadde ikke opparbeida meg feriepenger, men det passa i grunnen greit å holde koken sommeren gjennom