GENGANGERE ET FAMILIEDRAMA I TRE AKTER (1881)

GENGANGERE ET FAMILIEDRAMA I TRE AKTER (1881) PERSONENE Fru Helene Alving, kaptein og kammerherre Alvings enke. Osvald Alving, hennes sønn, maler. Pastor Manders. Snekker Engstrand. Regine Engstrand, i huset hos fru Alving. * (Handlingen foregår på fru Alvings landeiendom ved en stor fjord i det vestlige Norge) FØRSTE AKT (En rommelig havestue med en dør på den venstre sidevegg og to døre på veggen til høyre. I midten av stuen et rundt bord med stole omkring; på bordet ligger bøker, tidsskrifter og aviser. I forgrunnen til venstre et vindu, og ved samme en liten sofa med et sybord foran. I bakgrunnen fortsettes stuen i et åpent, noe smalere blomsterværelse, der er lukket utad av glassvegge og store ruter. På blomsterværelsets sidevegg til høyre er en dør som fører ned til haven. Gjennem glassveggen skimtes et dystert fjordlandskap, sløret av en jevn regn. Snekker Engstrand står oppe ved havedøren. Hans venstre ben er noe krumt; under støvlesålen har han en trekloss. Regine, med en tom blomstersprøyte i hånden, hindrer ham fra å komme nærmere.)

2 (med dempet stemme) Hva gjør du her? Bli stående. Det drypper jo av deg. Det er Vårherres regn, det, barnet mitt. Det er faens regn, er det. Jøss. (halter et par skritt frem i stuen) Men det var det jeg ville si Hysj! Osvald ligger og sover ennå.. Sover han? På dagen? Det bryr ikke deg! Jeg var på byen i går kveld Det tror jeg gjerne. Vi mennesker er en skrøpelig slekt. Og verden er full av fristelser ; men ja Gu, på jobb klokken halv seks i dag tidlig. Ja, ja, kom deg av sted. Jeg vil ikke stå her og ha rendez-vous er med deg. Hva vil du ikke ha for noe?

3 Så; gå din vei da. (et par skritt nærmere) Nei Gu om jeg går før jeg får snakket med deg. I eftermiddag blir jeg ferdig med arbeidet nede i skolehuset, og så drar jeg hjemover med båten. (mumler) God tur! Takk for det, barnet mitt. I morgen skal jo barnehjemmet innvies, og pastor Manders er jo også ventet. Han kommer alt i dag. Ja ser du. Og du reiser jo før jo heller. Ha det! Jo takk!men jeg vil ha med deg. (med åpen munn) Hva er det du sier? Jeg vil ha deg med meg hjem, sier jeg. (hånsk) Du er ikke riktig klok.

4 Å, det skal vi nok få se. Ja, det kan du være sikker på vi skal få se. Jeg, som er oppvokst hos kammerherreinne Alving? Jeg, som blir behandlet som en del av familien? Skulle jeg flytte hjem til deg? Til et slikt hus? Æsj! Hva fan er dette? Setter du deg opp imot din far, jentunge? (mumler, uten å se på ham) Du har ofte nok sagt at jeg ikke angikk deg.. Bahh Har du ikke ofte kalt meg for en? Fi donc! Jeg har aldri brukt så stygge ord. Å, jeg husker nok hva slags ord du brukte. Så, takk! Akkurat som moren sin. Alltid skulle hun nu være så fin på det. (hermer) «Slipp meg, Jakob! La meg være! Jeg har tjent hos kammerherre Alvings på Rosenvold, jeg!» (ler) Stakkars mor; henne fikk du da tidsnok pint livet av.

5 (svinger på seg) Joda, jeg skal jo ha skylden for alt. (vender seg bort, halvhøyt) Uff! Og så det benet. Hva sa du nå, barnet mitt? Pied de mouton. Er det engelsk, det? Ja. Blant annet. Bra. Det kan komme godt med i byen, Regine. (efter en kort taushet) Og hva var det du ville med meg i byen? Kan du spørre om hva en far vil med sitt eneste barn? Er jeg ikke en enslig og forlatt enkemann. Å, hold kjeft! Hvorfor vil du ha meg til byen, spør jeg. Jo, jeg har tenkt å prøve på noe nytt. (blåser) Og det har du liksom ikke prøvd før?

6 Ja, men denne gangen skal jeg Fan ete meg (stamper) Du banner ikke her! Hyss, hyss; jeg ville bare si at jeg har lagt opp ikke så lite penger for arbeidet med barnehjemmet. Har du det? Bra for deg, det. Jeg har tenkt å investere i noe som kunne lønne seg. En slags servering for sjøfolk Javel.. Et riktig fint sted, skjønner du; ikke slikt noe svineri for matroser. Nei, død og pine, det skulle være for kapteiner og styrmenn og og fint folk, skjønner du. Og så skulle jeg? Bare for et syns skyld, kan du vel tenke. Du kan få det akkurat som du vil. Ja-vel, ja! Det må jo være damer i huset, dans og slikt, underholdning vet du... (nærmere)

7 Ikke vær dum. Stå ikke i veien for deg selv, Regine. Hvordan skal det gå med deg her? Passe ungene på det nye barnehjemmet, hører jeg. Er det noe for deg? Har du slik voldsom lyst til å slite deg helseløs for disse skitne ungenes skyld? Nei, gikk det som jeg ville, så. Nå, det kan vel komme. Det kan vel komme! Hva for noe kan komme? Er det mange penger du har spart sammen? Nok. Har du tenkt å gi meg noe av pengene? Nei Gu tenker jeg ikke på det, nei. Tenker du ikke på å sende meg så my som en liten kjole en gang? Bli med inn til byen, du, så kan du få kjoler nok. Jeg kan få kjøpt et pent hus i Lille Havnegaten. Det koster ikke stort og det kunne bli et slags sjømannshjem. Men jeg vil ikke være hos deg! Du ble fan ikke lenge hos meg, barnet mitt. Så vakker som du er blitt de siste årene Så?

8 Det ville nok ikke ta lang tid før der kom en styrmann, ja, kanskje en kaptein Gifte meg med en slik? Sjømenn har ingen savoir vivre. Hva?...ikke gift deg da! Det kan lønne seg likevel. (fortroligere) Engelskmannen han ga tre hundre, han; og din mor var ikke vakrere enn deg. (imot ham) Ut! (viker) Nå, nå; ikke slå, da! Jo! Snakker du om mor, så slår jeg. Kom deg ut! (driver ham opp mot havedøren) Gå stille; den unge herr Alving Han sover, ja. Det er svært som du bryr deg om den unge herr Alving Ut! Du er gal, menneske! Nei, gå ikke den veien. Der kommer pastor Manders. (mot høyre) Men snakk med ham. Han kan si deg hva et barn skylder sin far. For jeg er nå faren din likevel. Det står i kirkeboka det. På trykk skjønner du! (han går ut gjennem den annen dør, som Regine har åpnet og igjen lukker efter ham)

9 (ser seg hastig i speilet, vifter seg med lommetørklet og retter på sitt kravebånd; derpå gir hun seg i ferd med blomstene). (Pastor Manders, i overfrakke og med paraply, samt med en liten reisetaske i en rem over skulderen, kommer gjennem havedøren inn i blomsterværelset) God dag, frøken Engstrand. (vender seg glad overrasket). Nei se, god dag, herr pastor! Er båten alt kommet? Det kom nå nettopp. (går inn i havestuen) Det er da et brysomt vær vi har. (følger ham) Et så velsignet vær for bonden, herr pastor. Ja, det har du rett i. Du vet, vi byfolk... (han begynner å dra overfrakken av) Å, skal jeg ikke hjelpe? Sånn... Og så paraplyen (Hun går ut med sakene gjennom den annen dør til høyre. Pastor Manders tar reisetasken av og legger den og hatten på en stol. Imidlertid kommer Regine inn igjen) Ah, det gjorde riktig godt å komme i hus. Nå, alt står bra til? Jo, mange takk.

10 Men travelt, kan jeg tenke, i anledning av i morgen? Å ja, her er jo en del å gjøre. Og fru Alving er forhåpentlig hjemme? Ja; hun er bare ovenpå lager kakao til Osvald. Ja si meg ; jeg hørte nede ved båten at han er kommet. Ja, han kom i forgårs. Og frisk og rask, vil jeg håpe? Jo takk. Men ganske trett etter reisen. Han har reiste jo i ett strekk fra Paris ; Han sover litt nå. Hyss, vi må være dempet. (idet hun flytter en lenestol til rette ved bordet) Og så vær så god og sett deg, herr pastor. (han setter seg; hun flytter en skammel under hans føtter) Sånn! Sitter pastoren godt? Sånn! Takk, takk; jeg sitter fortreffelig. (betrakter henne) Vet du hva, Regine, jeg tror jammen du har vokst siden sist.

11 Fruen sier at jeg har lagt meg ut også. Lagt ut? Nå ja, kanskje litt; rent kroppslig mener jeg... eh... (kort opphold) Skal jeg kanskje gi fruen beskjed? Takk, takk, det haster ikke, min kjære Regine. Hvordan går det med din far? Jo takk. Han var innom hos meg da han var i byen. Nei, var han det? Han er alltid så glad når han får snakke med pastoren. Og du ser vel ofte til ham? Jeg? Jo, når jeg har tid. Din far er ingen sterk personlighet. Han trenger så inderlig en fast hånd. Ja det kan jo gjerne være det Han trenger noen rundt seg som han kan stole på. Han erkjente det åpent da han sist var oppe hos meg.

12 Men jeg vet ikke om fru Alving vil unnvære meg særlig nå som vi får det nye asylet å styre med. Men en datters plikt, min gode pike. Naturligvis måtte vi først innhente fruens samtykke. Men jeg vet ikke om det går an for meg, i min alder Det er jo din far vi snakker om! Men allikevel. Ja, hvis det var i et skikkelig hus og hos en skikkelig mann Men, Regine en som jeg kunne føle hengivenhet for og se opp til og være liksom i datters sted Ja, men kjære Da ville jeg nok gjerne flytte til byen. Her ute er det svært ensomt, og pastoren vet jo selv hva det vil si å gå ensom i verden. Og jeg er ikke redd for å si at jeg er både flink og villig. Vet ikke pastoren noen slik plass for meg? Jeg? Men kjære, kjære pastor, tenk iallfall på meg hvis

13 (reiser seg) Jo, det skal jeg nok. Ja, for hvis jeg han snekkeren Vil du kanskje være så snill å hente fruen? (hun går ut til venstre) (han går et par gange opp og ned i stuen, står en stund i bakgrunnen med hendene på ryggen og ser ut i haven. Derefter kommer han atter i nærheten av bordet, tar en bok og ser på titelbladet, stusser og ser på flere) Hm, ja så! (Fru Alving kommer inn gjennem døren på venstre side.) (rekker ham hånden) Velkommen, herr pastor. Alltid presis. Men det var ikke enkelt å rømme fra alle komitémøtene og alle styrene jeg sitter i. Desto snillere av deg. Nå kan vi få forretningene avgjort før vi spiser middag. Men hvor har du kofferten?

14 (hurtig) På kaia. Jeg blir der i natt. (undertrykker et smil) Ikke å overnatte hos meg denne gang heller? Nei, nei, frue; ellers så mange takk; jeg blir der nede, som jeg pleier. Det er praktisk når jeg skal hjem igjen. Men jeg synes da virkelig at to gamlinger som oss Å Gud bevares som du spøker. Ja, du er naturligvis glad i dag. Først festdagen i morgen, og så har du jo fått Osvald hjem. Ja, jeg er lykkelig! Det er over to år siden han var hjemme. Og så har han lovet å bli hos meg hele vinteren. Nei, nei! For det må vel være tiltrekkende å leve i Rom og Paris. Ja, men her hjemme har han sin mor! Å min velsignede gutt, har nok hjerte for sin mor, han! Ja, det skal bli morsomt å se om du kan kjenne ham igjen. Han kommer ned etterhvert; han ligger bare å hviler seg litt. Godt; så skal vi se. (går hen til stolen hvor reisetasken ligger, tar en pakke papirer opp av den, setter seg på den motsatte side av bordet og søker en ryddig plass for papirene) Her har vi nå for det første.

15 (avbrytende) Si meg, hvordan har disse bøkene havnet her? Det er bøker jeg leser. Leser du den slags? Ja, det gjør jeg. Føler du at du blir bedre eller lykkeligere av det? Jeg synes at jeg blir tryggere. Merkelig. Hvordan da? Jo, jeg får forklart og bekreftet mangt og meget av det jeg selv går og tenker. Ja for det er det merkelige der er egentlig slett ikke noe nytt i disse bøkene; der står ikke annet enn det som de fleste mennesker tenker og tror. Det er bare det at de fleste mennesker ikke innser det eller ikke vil innrømme det. Tror De for ramme alvor at de fleste mennesker? Ja, det tror jeg. Ja, men ikke her i landet vel? Ikke her hos oss? Her også. Det må jeg si!

16 Men hva har du forresten imot bøkene? Du tror vel ikke at jeg bruker tid på sånt noe? Så du aner ikke hva det snakkes om? Jeg har lest tilstrekkelig om disse skrifter til å mislike dem. Ja, men din egen mening Kjære deg, der er nok av tilfeller i livet da man må stole på andre. Det er nå en gang slik her i verden; og det er godt. Hvorledes skulle det ellers gå med samfunnet? Forresten benekter jeg naturligvis ikke at slike tanker har en viss tiltrekningskraft. Og jeg kan jo heller ikke bebreide deg for at du ønsker å gjøre deg kjent med de åndelige strømninger som visstnok finnes ute i den store verden. Men Men? (senker stemmen) Men man snakker ikke om det, fru Alving. Man behøver ikke å fortelle alle hva man leser, og hva man tenker innenfor sine fire vegger. Nei, naturligvis; det mener jeg også. Tenk bare på de hensyn du skylder barnehjemmet som du besluttet å opprette på en tid da dine meninger om de åndelige ting var annerledes enn de er i dag;

17 Ja, ja, det har du rett i. Men det var om hjemmet Det var barnehjemmet vi skulle snakke om, ja. Altså forsiktighet, kjære frue! (åpner omslaget og tar en del papirer ut) Ser du disse her? Dokumentene? Alle sammen. Og i full stand. (blar i bunken) Tinglyst skjøte på nyoppførte bygninger, skolelokale, lærerbolig og kapell. Og her er approbasjonen på legatet og på statuttene for stiftelsen. Vil de se (leser) Statutter for barnehjemmet «Kaptein Alvings minne». (ser lenge på papiret) Der er det altså. Jeg har valgt kaptein og ikke kammerherre. Kaptein ser mer bramfritt ut. Ja ja, som du vil. Og her; den rentebærende kapital som er avsatt for å dekke driftsomkostningene. Takk. Kan ikke du beholde papirene. Alt dette vet du best. Meget gjerne. Jeg tenker vi lar pengene bli stående i banken. Renten er jo ikke tilfredsstillende; fire prosent på seks måneders oppsigelse. Hvis man senere

18 kunne komme over en god panteobligasjon, ( det måtte naturligvis være første prioritet og et papir av utvilsom sikkerhet, men det kan vi jo snakke om senere) Ja ja, kjære pastor Manders, Du har jo min tillit. Mange takk. Men det er en ting til som jeg flere ganger har tenkt å spørre deg om. Hva da? Skal bygningene forsikres? Ja. Eller ikke? Selvfølgelig må de forsikres. Alt jeg eier er forsikret. Selvfølgelig. Din egen eiendom. Det gjør jeg også. Men dette er en ganske annen sak. Barnehjemmet skal jo liksom helliges en høyere livsoppgave. Ja men fordi om Personlig ville jeg ikke finne det støtende å sikre oss imot alle muligheter Nei - men hvorledes er egentlig stemningen blant folket her ute?

19 Stemningen Finnes det et visst antall av meningsberettigede, av virkelig meningsberettigede som kunne ta anstøt av det? Hva mener du egentlig med virkelig meningsberettigede? Menn i såpass uavhengige og innflytelsesrike stillinger at man ikke kan unnlate å tillegge deres meninger en viss vekt. Sånne finnes det nok adskillige av her ute. Akkurat! Inne i byen har vi mange sånne. Tenk bare på alle min kollegas tilhengere! De kunne lett oppfatte det som om hverken du eller jeg hadde den rette tillit til de høyere makter. Men for din egen del Ja jeg vet; jeg vet; men slikt kunne snart komme til å gjøre det vanskeligere enn nødvendig å drive barnehjemmet. Tror du det? Jeg kan heller ikke se bort fra den vanskelige, ja, jeg kan gjerne si pinlige stilling jeg muligens ville komme i. I byens ledende kretser snakker man meget om denne saken. Hjem er jo delvis opprettet til gavn for byen også, og forhåpentlig vil det i en ikke ubetraktelig grad komme til å lette våre kommunale byrder. Men ettersom jeg har vært Deres rådgiver og styrer det

20 forretningsmessige, så frykter jeg at de nidkjære først og fremst ville kaste seg over meg Ja, det bør du ikke utsette deg for. Ikke å snakke om de angrep der utvilsomt ville bli rettet imot meg i visse aviser, som Nok, kjære pastor Manders; det hensyn er helt avgjørende. De vil altså ikke at der skal forsikres? Vi lar det være. (lener seg tilbake i stolen) Men hvis nu ulykken var ute? Kunne du rette opp skaden igjen? Definitivt ikke. Men da tar vi på oss et betenkelig ansvar. Men synes du at vi kan annet? Nei, det er tingen; vi kan egentlig ikke det. De, som prest, iallfall ikke. Og jeg synes da virkelig også vi må stole på at en sånn anstalt har lykken med seg, ja, at den står under en særlig beskjermelse.

21 La oss håpe det, pastor Manders. Skal vi altså la det stå til? Avgjort! Godt. Som du vil. (noterer) Altså ikke forsikres. Det var rart at du snakket om dette nettopp i dag for i går var det like før det ble brann der nede. Hva for noe! Det tok fyr i noe høvelflis i snekkerverkstedet. Der Engstrand arbeider? Ja. Han skal være så uforsiktig med fyrstikker, sies der. Han har så mye å stri med, men jeg hører at han gudskjelov har tatt fatt i problemene sine. Hvem sier det? Han selv. Og flink på jobben er han jo også.

22 Å ja, så lenge han er edru Men han er ofte nødt til det. Husk hans dårlige ben. Siste gang han var i byen, ble jeg virkelig rørt. Han takket meg så inderlig fordi jeg hadde skaffet ham arbeide her, så han kunne få være sammen med Regine. Henne ser han nok ikke mye til. Jo, han snakker med henne hver dag. Han føler så godt at han trenger noen som kan holde ham tilbake når fristelsen nærmer seg. Det er det som er så elskelig ved Jakob Engstrand, dette, at han kommer så helt hjelpeløs og anklager seg selv og bekjenner sin skrøpelighet. Sist han var oppe og snakket med meg. Hvis det skulle være viktig for ham å få Regine hjem til seg igjen (reiser seg hurtig) Regine! så må du ikke sette deg imot det. Jo, det setter jeg meg imot. Og dessuten, Regine skal ha en stilling ved barnehjemmet. Han er tross alt hennes far Å, jeg vet best hva slags far han har vært for henne. Nei, til ham skal hun aldri. Jeg har tatt Regine til meg, og hos meg blir hun.

23 (Osvald Alving, i en lett overfrakke, med hatt i hånden og røkende av en stor merskumspipe, kommer inn gjennem døren til venstre) (blir stående ved døren) Unnskyld jeg visste ikke... (kommer nærmere.) God dag, herr pastor. (stirrende) Ah! Det var da merkelig Ja, hva sier du om ham der, pastor Manders. Jeg sier, jeg sier. Nei, men er det virkelig? Jo, den fortapte sønn, herr pastor. Men min kjære unge venn Den hjemkomne sønn da. Osvald tenker på den gang du hadde så meget imot at han ble maler. (ryster hans hånd) Nå, velkommen, velkommen! Nei, min kjære Osvald. Du må ikke tro om meg at jeg ubetinget fordømmer alle kunstnere. Jeg antar der er mange som kan bevare sitt indre menneske ufordervet blant dem også. Vi bør håpe det.

24 (strålende fornøyet) Jeg vet en som har bevart både sitt indre og sitt ytre menneske ufordervet. Se bare på ham. (driver oppover gulvet) Ja ja, mor, det er fint. Og så har du jo alt begynt å få et navn. Avisene har jo ofte skrevet om deg, og det så svært gunstig. Ja, det vil si i den siste tiden har det vært litt stille. (oppe ved blomstene) Jeg har ikke malt så meget i det siste. En maler må jo også hvile seg imellem. Og så forbereder man seg og samler krefter til noe stort. Ja. Mor, skal vi spise snart? Om en liten halv time. Matlyst har han da, Gud skje lov. Og smak for tobakk også. Jeg fant fars pipe oppe på rommet og så Aha, der har vi det altså!

25 Hva da? Da Osvald sto i døren med pipen i munnen, var det som jeg så hans far lyslevende. Nei virkelig? Hvordan kan du si det! Det er på meg Osvald slekter. Ja; men der er et drag ved munnvikene, noe ved leppene som minner sånn om Alving iallfall når han røker. Aldeles ikke. Osvald har snarere noe prestelig ved munnen, synes jeg. Å ja, å ja; adskillige av mine embedsbrødre har et lignende drag. Men legg pipen fra deg, vi røyker ikke her inne. (gjør så) Jeg ville bare prøve den; jeg gjorde det en gang da jeg var liten. Du? Ja. Jeg kom opp på rommet til far en kveld. Han var så glad og lystig. Å, du husker ingenting fra de årene.

26 Jo, jeg husker tydelig at han satte meg på kneet og lot meg røke av pipa. Røk, gutt, sa han, røk i vei, gutt! Og jeg røkte til jeg ble blek, og svetten rant... Og han holdt på å le seg i hjel. Merkelig Det er bare noe du har drømt. Nei, det var ingen drøm. For husker du ikke det så kom du inn og bar meg til rommet mitt. Der kastet jeg opp, og jeg så at du gråt. Han var en særdeles livsglad mann Og fikk utrettet så meget. Så meget godt og nyttig; ikke eldre enn han ble. Ja, De har sannelig arvet en virksom og verdig manns navn, Osvald Alving. Det var flott av deg å komme hjem til hans hedersdag. Og at jeg får beholde ham så lenge; det er nu det aller flotteste. Ja, vinteren over, hører jeg. Jeg blir på ubestemt tid, pastor. Å, det er deilig å være kommet hjem! (strålende) Ja, ikke sant?

27 (ser deltagende på ham) De dro tidlig ut i verden, min kjære Osvald. Jeg gjorde det. Av og til tenker jeg på om det ikke var for tidlig. Å slett ikke. Det har en gutt bare godt av. Og især et enebarn. Det kan diskuteres. Hjemmet er og blir barnets rette tilholdssted. Det er jeg enig i. Deres egen sønn, for eksempel. Ja, vi kan jo godt snakke om det i hans nærvær. Hva har følgene vært for ham? Han er blitt seks syv og tyve år gammel og har aldri fått anledning til å lære å kjenne et ordentlig hjem. Beklager, der tar du faktisk feil. Så? Jeg trodde du nesten utelukkende har oppholdt deg blant kunstnere. Det har jeg. Og mest iblant de yngre. Ja. Men jeg trodde de fleste av dem ikke hadde råd til å stifte hjem og familie. Det er mange av dem som ikke har råd til å gifte seg, herr pastor.

28 Ja, det er jo det jeg sier. Men de kan jo ha et hjem likevel. Og det har noen også; og det et meget ordentlig og et meget hyggelig hjem. (Fru Alving følger spent med, nikker, men sier intet) Men det er jo ikke ungkarshjem jeg taler om. Med et hjem mener jeg hvor en mann lever med sin hustru og sine barn. Ja; eller med sine barn og med sine barns mor. (stusser; slår hendene sammen) I himmelens navn! Nå? Lever sammen med sine barns mor! Men hva skal de gjøre da? Det er dyrt å gifte seg. Hva skal de gjøre? Hva de skal gjøre? Jo, herr Alving, jeg skal si deg hva de skal gjøre. De skulle holdt seg fra hverandre fra begynnelsen av! Sånt snakk kommer De ikke langt med i våre dager. De unge er forelskede, kåte og varmblodige. De må følge med i tiden, pastor Manders.

29 (foran fru Alving) Hadde jeg ikke grunn til å være bekymret for sønnen din. I kretser hvor den utilslørte usedeligheten og jeg har ofte vært søndagsgjest i et par slike uregelmessige hjem Om søndagene! Ja, da skal man jo more seg. Nei; vet du når og hvor jeg har truffet usedeligheten? Nei, Gud være lovet! Hver gang en og annen av våre mønstergyldige ektemenn og familiefedre kom nedover for å se seg om litt på egen hånd. Da fikk vi beskjed: Disse hederlige herrer kunne fortelle oss både om steder og om ting som vi aldri hadde drømt om. Hva? Vil du påstå at hederlige menn her hjemmefra skulle? Har du aldri hørt sånne hederlige uttale seg om den voldsomme usedelighet i utlandet? Jo, naturligvis Det har jeg også. Ja, man kan trygt tro dem på ordet. De vet hva de snakker om.

30 (griper seg om hodet) Å at det skjønne, herlige frihetsliv der ute, at det skal tilsøles slik. Du må ikke hisse deg opp, Osvald; du har ikke godt av det. Nei, du har rett i det, mor. Det er nok ikke sunt for meg. Det er den fordømte trettheten. Ja, jeg går en liten tur før middag. Unnskyld, pastor. (han går ut gjennem den annen dør til høyre) Min stakkars gutt! (Pastor Manders går opp og ned, mens fru Alving ser på ham og tier) Ja, dessverre, dessverre! Og hva sier du til alt dette? Jeg sier at Osvald hadde rett i hvert eneste ord. (stanser) Rett? Rett! Her i min ensomhet har jeg begynt å tenke de samme tankene. Du er en beklagelsesverdig kvinne. Men nå vil jeg snakke! Nå er det ikke lenger din forretningsfører og rådgiver, ikke din og din avdøde manns ungdomsvenn som står for deg. Det er presten, som han sto for deg i det mest forvillede øyeblikk i ditt liv. Og hva er det presten har å si meg?

31 Jeg vil først ryste opp i hukommelsen din. Tidspunktet er vel valgt. I morgen er det tiårsdagen efter din manns død; i morgen skal hans hedersminnet avdukes; i morgen skal jeg tale til hele den forsamlede skare; men i dag vil jeg tale til deg alene. Jeg lytter. Tal! Etter knapt et års ekteskap sto du på avgrunnens ytterste rand? Du forlot hus og hjem, du flyktet fra din mann; ja, flyktet, flyktet, og nektet å vende tilbake til ham, så meget han enn tryglet og ba? Har du glemt hvor grenseløs ulykkelig jeg var det første året? Hva rett har vi mennesker til lykken? Nei, vi skal gjøre vår plikt! Og din plikt var å holde fast ved den mann som du hadde valgt, og som du var knyttet ved hellige bånd. Du vet godt hva slags liv Alving førte på den tiden. Jeg vet hvilke rykter der gikk om ham; og jeg er den som minst av alle fordømmer hans livsførsel i ungdomsårene såfremt ryktene medførte sannhet. Men en hustru er ikke satt til å være sin husbonds dommer. Det var din plikt å ydmykt bære det kors som en høyere vilje hadde funnet tjenlig for deg. Men i det sted kaster du i opprørskhet korset, forlater den snublende, som du skulle ha støttet, setter ditt gode navn og rykte på spill, og ødelegger nesten andres rykte på kjøpet. Andres? En annens, mener du nok.

32 Det var utrolig hensynsløst av deg å søke tilflukt hos meg. Hos vår prest? Hos vår husvenn? Ja, takk du din herre og Gud at jeg hadde den nødvendige fasthet, at jeg fikk deg fra dine overspente planer, og førte deg tilbake på pliktens vei og hjem til din lovlige husbond. Ja, pastor Manders, det var uten tvil ditt verk. Jeg var bare et redskap i en høyeres hånd. Og det at jeg fikk bøyd deg inn under plikt og lydighet, hvordan har ikke det blitt til velsignelse for deg siden? Gikk det ikke som jeg forutsa? Vendte ikke Alving sine forvillelser ryggen? Levde han ikke kjærlig og ulastelig med deg alle sine dager? Ble han ikke en velgjører, og løftet han ikke på den måten deg opp til seg slik at du etter hvert ble en medarbeider i alt han gjorde? Og det en dyktig medarbeider; å, jeg vet det, fru Alving, den ros skal jeg gi deg. Men nå kommer jeg til ditt neste store feiltrinn: Slik du engang fornektet hustruens plikter, har du siden fornektet morens. Ah! Du har vært under en skjebnesvanger selvrådehetens ånd alle dine dager. Alt du strebet etter har vært å slippe tvang og lov. Aldri har du villet tåle at noen la bånd på deg. Alt det som har vært vanskelig i livet, har du hensynsløst og samvittighetsløst kastet fra deg, lik en byrde du selv bestemte over. Det passet deg ikke lenger å være hustru, og du reiste fra din mann. Det falt deg besværlig å være mor, og du satte barnet ditt ut til fremmede.

33 Ja, det er sant; det har jeg gjort. Men derfor er du også blitt en fremmed for ham. Nei, nei; det er jeg ikke! Det er du; det må du være. Og hvordan har du fått ham igjen! Tenk deg om. Du har forbrutt meget imot Deres mann; dette erkjenner du ved å reise hans minnesmerke der nede. Erkjenn nå også hva du har forbrutt imot din sønn; det er fremdeles tid til å føre ham tilbake fra forvillelsens stier. Vend selv om, og oppreis hva som fremdeles kanskje kan oppreises i ham. For (med hevet pekefinger) i sannhet, fru Alving, du er en skyldbetynget mor! Dette har jeg ansett det for min plikt å måtte si deg. (Taushet) (langsomt og behersket) Nå har du talt, herr pastor; og i morgen skal du tale offentlig til min manns erindring. Jeg skal ikke tale i morgen. Men nå vil jeg tale litt til deg, akkurat som du har talt til meg. Naturligvis; du vil fremføre unnskyldninger for Deres ferd Nei. Jeg vil bare fortelle. Nå?

34 Alt som du nettopp sa her om meg og min mann og vårt samliv, etter at du, som du kalte det, hadde ført meg tilbake til pliktens vei, alt dette kan du ikke vite noe om. Fra det øyeblikk satte du vår daglige omgangsvenn aldri en fot i vårt hus. Dere flyttet jo fra byen rett etter. Ja; og ut til oss kom du aldri i hans levetid. Det var forretninger som tvang deg til å besøke meg da du hadde fått med barnehjemmet å gjøre. (sakte og usikkert) Helene skal dette være en bebreidelse, så vil jeg be deg tenke på de hensyn du skyldte din stilling; ja. Og så at jeg var en kone på rømmen. Man må jo passe seg for slike hensynsløse kvinnfolk. Kjære fru Alving, dette er en så fryktelig overdrivelse Ja, ja, ja, la det så være. Det er bare det jeg ville si, at når bedømmer ekteskapelige forhold, så støtter du deg uten videre til alminnelige folkesnakk. Ja vel; og hva så? Men nå, Manders, nå skal jeg fortelle deg sannheten. Jeg har sverget at du en gang skulle få vite den. Du alene!

35 Sannheten.? Sannheten er det at min mann døde like moralsk fordervet som han hadde levd. (Pastoren famler efter en stol) Etter nitten års ekteskap like så moralsk fordervet i sine lyster iallfall, som han var før du viet oss. Moralsk fordervet? Vår huslege brukte det uttrykk: Moralsk fordervet! Jeg forstår ikke Behøves ikke heller. Jeg føler meg dårlig. Hele ditt ekteskap, hele dette mangeårige samliv med din mann skulle ikke være annet enn en overdekket avgrunn! Nei. Nå vet du det. Jeg kan ikke fatte det! Ikke holde fast ved det! Men hvordan var det da mulig at? Hvordan har sånt noe kunnet holdes skjult? Det har også vært min kamp dag etter dag. Da vi hadde fått Osvald, syntes jeg det ble litt bedre. Men det varte ikke lenge. Og nå måtte jeg jo kjempe dobbelt, kjempe på liv og død for at ingen skulle få vite hva mitt barns far var for et menneske. Han var jo så sjarmerende. Ingen kunne tro annet enn godt om ham.

36 Han var av den typen hvis liv ikke biter på deres rykte. Men så, Manders, det skal du også vite, så kom det avskyeligste Jeg bar over med ham, selv om jeg godt visste som skjedde i hemmelighet utenfor huset. Men da han innenfor våre egne fire vegge Hva sier De! Her! Der inne (peker mot den første dør til høyre) i spisestuen. Jeg hadde noe å gjøre der inne, og døren sto på klem. Så hørte jeg stuepiken komme opp fra haven med vann til blomstene der inne. Litt etter hørte jeg at Alving kom også. Jeg hørte at han hvisket til henne. Og så hørte jeg (med en kort latter) Det er så latterlig; jeg hørte min egen tjenestepike hviske: Slipp meg, herr kammerherre! La meg være! Han fikk sin vilje med piken, og dette forhold hadde følger, pastor. (som forstenet) I dette hus! I dette hus! Jeg har tålt meget i dette hus. For å holde ham hjemme om kveldene og om nettene måtte jeg gjøre meg til drikkebror i hans hemmelige fylleslag oppe på rommet. Sitte på tomannshånd med ham, drikke med ham, høre på hans sanseløse snakk, sloss med han for å få slept ham i seng (rystet) Hvordan kunne du klare alt dette.

37 Jeg hadde Osvald. Men da min egen tjenestepike ; da sverget jeg: Nå er det nok! Og så tok jeg makten i huset hele makten både over ham og over alt det øvrige. For nå hadde jeg våpen imot ham, han torde ikke kny. Det var da Osvald ble satt ut. Han var syv år, og begynte å legge merke til ting og spørre som barn pleier. Jeg kunne ikke tåle det, Manders. Jeg syntes barnet måtte forgiftes bare ved å puste i dette tilsølede hjem. Derfor satte jeg ham ut. Sendte jeg ham vekk. Og nå skjønner du også hvorfor han aldri fikk sette sin fot her hjemme så lenge hans far levet. Ingen vet hva det har kostet meg. Hva du har gjennomgått Jeg hadde aldri holdt ut hvis jeg ikke hadde hatt mitt arbeide. Ja, for jeg har arbeidet! Alle disse utvidelsene, alle forbedringene, alle de nyttige innretninger som Alving fikk pris og skryt for, tror du han hadde ork til slikt? Han, som lå på sofaen hele dagen! Nei; jeg var den som drev ham i vei når han hadde sine lyse øyeblikk; meg var det som måtte dra hele lasset når han begynte å drikke igjen, eller falt sammen i jammer og ynkelighet. Og over denne mann er det du reiser et æresminne. Der ser du den dårlige samvittighetens makt. Hva mener du? Jeg tenkte at det var umulig annet enn at sannheten måtte komme ut og bli trodd på. Med barnehjemmet skulle alle rykter og tvil ryddes av veien. Det har dy lykkes med.

38 Og så hadde jeg én grunn til. Jeg ville ikke at Osvald skulle ta noe som helst i arv efter sin far. De penger jeg år etter år har skjenket til dette hjemmet, utgjør det beløp, jeg har regnet det nøye ut, det beløp som i sin tid gjorde løytnant Alving til et godt parti. Aha Det var kjøpesummen. Jeg vil ikke at de pengene skal gå over i Osvalds hender. Min sønn skal ha all ting fra meg. (Osvald Alving kommer gjennem den annen dør til høyre; hatt og overfrakke har han skilt seg ved utenfor. Fru Alving imot ham) Er du her allerede? Ja; hva skal man ute i dette evindelige regnet? Men jeg hører vi skal til bords. Deilig! (med en pakke, fra spisestuen) Her er kommet en pakke til fruen. (rekker henne den) (med et blikk på pastor Manders) Festsangene til i morgen... Hm Og så er der servert. Bra; vi kommer om litt; jeg vil bare

39 (begynner å åpne pakken) (til Osvald) Ønsker herr Alving hvit eller rød portvin? Begge dele, jomfru Engstrand. Bien ; meget vel, herr Alving. (hun går inn i spisestuen) Jeg får vel hjelpe til med flaskekorkene (går likeledes inn i spisestuen, hvis dør glir halvt opp efter ham) (som har åpnet pakken) Jo, her har vi festsangene. (med foldede hender) Hvordan jeg i morgen med freidig sinn skal kunne holde talen min, det! Å, det finner du nok ut av. (sakte for ikke å høres i spisestuen) Vi kan jo ikke vekke forargelse. (dempet, men fast) Nei. Men så er også dette lange stygge komediespillet slutt. Fra i morgen av skal det være for meg som om den døde aldri hadde levet i dette huset.

40 S STEMME (hvast, men hviskende) Osvald da! Er du gal! Slipp meg! (farer sammen i redsel) Ah! (Hun stirrer som i villelse mot den halvåpne dør. Osvald høres hoste og nynne der inne. En flaske trekkes opp) (opprørt) Men hva er dette for noe! Hva er det, fru Alving? (hest) Gjengangere. Paret fra blomsterværelset går igjen. Hva sier De! Regine? Er hun? Ja, kom. Ikke et ord! (Hun griper pastor Manders om armen og går vaklende henimot spisestuen)

41 ANNEN AKT (Samme stue. Regntåken ligger fremdeles tungt over landskapet.) (Pastor Manders og fru Alving kommer ut fra spisestuen) (forvisser seg om at Regine går; derpå lukker hun døren) Jeg er ennå fortumlet. Jeg begriper ikke hvordan jeg har kunnet svelge en bit av den deilige maten. (i behersket uro, går opp og ned) Jeg ikke heller. Ja, kan gjøres? Jeg er så helt uerfaren i slike tilfeller. Ut av huset må hun jo. Og det straks. Jo. Men hvor? Hvor? Naturligvis hjem til sin far. Til hvem, sa du? Til sin. Nei, men Engstrand er jo ikke. Men, Herregud, frue, hvordan er dette mulig? Du må jo ta feil allikevel. Er du sikker?

42 Dessverre; jeg tar ikke feil! Johanne måtte fortelle alt, og Alving kunne ikke nekte. Så var det jo ikke annet å gjøre enn å få saken neddysset. Hun sluttet på dagen og fikk en temmelig stor sum for å tie. Resten sørget hun selv for da hun kom inn til byen. Hun fornyet gammelt forhold med snekker Engstrand, lot ham forstå, kan jeg tro, hvor mange penge hun hadde, og innbilte ham noe om en eller annen utlending, som skulle ha ligget her med et lystfartøy den sommer. Så ble hun og Engstrand viet i hui og hast. Ja, De viet dem jo selv. Jeg husker tydelig da han kom for å bestille vielsen. Han var helt knust, og anklaget seg så bittert for lettsindigheten han og hans forlovede hadde gjort seg skyldig i. Ja, han måtte jo ta skylden på seg. Men en sånn løgn! Og det imot meg! Det hadde jeg ikke trodd om Jakob Engstrand. Og en sånn forbindelse! For penges skyld! Hvor mye hadde hun? Det var tre hundre spesier. For lumpne tre hundre gå og gifte seg med en fallen kvinne! Hva sier du da om meg som gikk og giftet meg med en fallen mann? En fallen mann? Tror du kanskje Alving var renere da jeg gikk med ham til alteret, enn Johanne var med Engstrand?

43 Ja, men det er likevel så himmelvidt forskjellige ting Det går ikke å sammenlikne. Der var faktisk stor forskjell i prisen; lumpne tre hundre og en hel formue. Du fulgte da ditt hjerte og råd fra dine nærmeste. (ser ikke på ham) Jeg trodde du forsto hvor mitt hjerte hadde forvillet seg den gangen. (fremmed) Hadde jeg forstått noe sånt, ville jeg ikke blitt en daglig gjest i din manns hus. Ja, det er iallfall sikkert at jeg ikke rådførte meg med meg selv. Så med dine nærmeste da. Ja, det er sant. Mor sa det klart: At det ville være idioti å vrake et slikt tilbud. Om hun bare kunne se fra graven hvor all denne herligheten hadde tatt veien! Resultatet kan ingen gjøres ansvarlig for. Men ekteskapet ditt ble i alle fall stiftet i overensstemmelse med loven. (ved vinduet) Ja, lov og orden! Jeg tror ofte at det er det som volder alle ulykkene her i verden. (trommer på vinduskarmen) Jeg skulle aldri ha skjult hvordan Alving levde. Men jeg turte ikke annet den gangen. Så feig var jeg.

44 Feig? fru Alving. (ser fast på ham) Hvis jeg var den jeg burde være, så sa jeg til Osvald: Hør, min gutt, din far var et forfallent menneske Men og så fortalte jeg alt jeg har fortalt deg, rubb og stubb. Du gjør meg nesten opprørt. Ja, jeg vet det. Jeg vet det jo! Jeg opprøres selv. (går fra vinduet) Så feig er jeg. Kaller du det feighet å gjøre din naturlige plikt? Har du glemt at et barn skal akte og elske sin far og sin mor? Ikke generaliser. La oss heller spørre: skal Osvald akte og elske kammerherre Alving? Forbyr ikke ditt morshjerte å bryte ned din sønns idealer? Ja men sannheten da? Ja, men idealene da?

45 Å idealer, idealer! Kast ikke vrak på idealene, frue, for det straffer seg. Ikke minst Osvald. Han har nok ikke så mange idealer, dessverre. Men jeg vet at hans far står for ham som et sånt ideal. Det har du rett i. Og den forestillingen har du selv næret hos ham gjennem dine brev. Ja; plikt og hensyn tvang meg til å lyve for gutten min. Å, så feig, så feig jeg har vært! Du har grunnfestet en lykkelig illusjon hos din sønn, fru Alving, og det bør du sannelig ikke angre. Jeg vet ikke. Men noe forhold med Regine vil jeg iallfall ikke vite av. Gud, det ville jo være forferdelig! Hvis han mente det alvorlig, og hvis det ville gjøre ham lykkelig Ja, hvordan? Hva så? Men det ville det ikke; for Regine er dessverre ikke slik. Hva mener du?

46 Hvis jeg ikke var så gudsjammerlig feig som jeg er, så ville jeg si til ham: gift deg med henne, eller flytt sammen bare ingen løgner. Gifte seg?! Men du forbarmende! Gifte seg med sin egen søster? Uhørt? Hånden på hjertet, pastor; tror du ikke at det finnes adskillige ektepar som er like så nær i slekt? Jo, dessverre, familielivet er ikke alltid så rent som det burde være. Men at du, en mor, kunne ville tillate at din Men jeg vil det jo ikke. Ikke for noen pris i verden; det er jo nettopp det jeg sier. Nei, fordi du er feig, som du uttrykker det. Men hvis du altså ikke var feig! Å, du min skaper, en så opprørende forbindelse! Ja, vi stammer jo forresten alle sammen fra den slags forbindelser. Og hvem er det som har innrettet det slik her i verden, pastor Manders? Sånne spørsmål drøfter jeg ikke med deg, frue; du har langtfra det rette sinn. Men at du sier at det er feigt av deg! Jeg er redd og sky, fordi der sitter i meg noe av det gjengangeraktige som jeg aldri riktig kan bli kvitt. Hva var det du kalte det?

47 Gjengangeraktig. Da jeg hørte Regine og Osvald der inne, var det som å se gjengangere. Men jeg tror nesten vi er gjengangere alle sammen, pastor Manders. Det er ikke bare det vi har arvet fra far og mor som går igjen i oss. Det er alle slags gamle avdøde meninger og tro og slikt noe. Det er ikke levende i oss; men det sitter i likevel, og vi kan ikke bli kvitt det. Bare jeg tar en avis og leser, ser jeg slike gjengangere smyge imellom linjene. Det må leve gjengangere over hele landet. Det må være tykt av dem som sand, synes jeg. Og så er vi så lysredde alle sammen. Aha, der har vi altså utbyttet av lesningen din. Skjønne frukter Du tar feil, kjære pastor. Du er den som fikk meg til å tenke; og det skal du ha takk for. Jeg! Ja, da du tvang meg inn under det du kalte plikt. Og da du lovpriste alt som jeg fant opprørende og stygt. Da begynte jeg å gå lærdommen din i sømmene. Jeg ville bare pille ved en eneste knute; men da jeg hadde fått løst den så raknet det opp alt sammen. Det var maskinsøm. (stille, rystet) Skulle dette være vinningen av mitt livs tungeste strid? Du mener ditt livs ynkeligste nederlag. Nei, det var min største seier, Helene; seieren over meg selv.

48 Det var en forbrytelse imot oss begge. At jeg sa: Kvinne, gå hjem til din lovlige mann, da du kom til meg og ropte: Her er jeg; ta meg! Var det en forbrytelse? Ja, jeg synes det. Vi to forstår ikke hverandre. Ikke nå lenger iallefall. Aldri, aldri i mine innerste tanker engang, har jeg sett deg som noe annet enn en annens ektefelle. Ja tro det? Helene! Man glemmer fort. Ikke jeg. Jeg er den samme som jeg alltid har vært. (slår om) Ja, ja, ja, la oss ikke snakke mer om gamle dager. Nå sitter du til opp over ørene i komiteer og styrer; og jeg, jeg går her og kjemper med gjengangere både innvendig og utvendig. (Det banker på døren til forstuen)

49 SNEKKER (søndagskledd, i døren) Jeg ber så my om forlatelse, men Aha! Hm Engstrand? der var ingen av pikene til stede, og så tok jeg meg den dristige friheten å banke på. Vil De tale med meg om noe? (kommer inn) Det var nok pastoren jeg gjerne ville snakke med. (går opp og ned) Du vil snakke med meg? Vil du det? Ja, jeg ville så gjerne (stanser foran ham) Hva da, Engstrand? Vi har en liten sammenkomst ved bygget; og så synes jeg det ville passe om vi som har arbeidet sammen all denne tiden, - jeg synes vi skulle slutte med en liten andakt i kveld.. En andakt? Nede på barnehjemmet?

50 Ja, synes kanskje ikke pastoren det er passelig, så Jo visst synes jeg det, men hm Jeg har selv pleid å holde litt andakt der nede om kveldene Har du? Ja, en gang iblant; for oppbyggelsens skyld. Men jeg er jo en enkel stakkar uten talegaver. Gu bedre meg, og så tenkte jeg, at siden herr pastor Manders var her ute, så Snekker Engstrand, har du den rette stemning for en slik andakt? Hvordan er det med samvittigheten? Å Gu hjelpe oss alle, samvittigheten, det er nok ikke verdt å snakke om. Det er akkurat det vi skal. Ja, samvittigheten den kan være fæl iblant. Si meg hvordan henger det sammen med Regine? (hurtig) Pastor Manders! (beroligende) La meg

51 Med Regine! Jøss, du gjør meg redd! (ser på fru Alving) Det er vel ikke noe i veien med Regine? Du regnes jo som hennes far. Svar! (usikker) Ja hm herr pastoren vet jo dette med meg og Johanne. Ingen flere løgner. Johanne fortalte alt til fru Alving. Nå så skulle da! Gjorde hun det likevel? De er altså avslørt, Engstrand. Og hun, som både svor og bante så hellig på Bante hun! Nei, hun bare svor, men det så inderlig oppriktig. Og i alle disse år har du skjult sannheten for meg. For meg, som så ubetinget har stolt på deg i ett og alt. Ja, dessverre, jeg har det. Har jeg fortjent dette? Har jeg ikke vært villig til å hjelpe deg så sant det sto i min makt? Svar! Har jeg ikke det?

52 Det hadde nok gått galt mange ganger hvis det ikke hadde vært for pastor Manders. Og dette er takken. Engstrand; og fra nå av vil jeg ikke ha noe med deg å gjøre. (med et sukk) Ja, det skjønner jeg. Ja, for hvordan kunne du rettferdiggjøre deg? Det hadde jo vært verre for henne å snakke om det? Tenk om herr pastoren hadde vært i samme forfatning som salig Johanne Jeg? Jeg mener ikke konkret akkurat. Men jeg mener om pastoren hadde noe å skamme seg over i menneskenes øyne, som man sier. Vi menn skal ikke dømme en stakkars kvinne for strengt, herr pastor. Men det gjør jeg jo heller ikke. Det er deg jeg retter anklager. Et bitte lite spørsmål, herr pastoren? Spør, spør! Er det ikke rett og riktig av en mann at han hjelper en fallende? Jo, selvfølgelig.

53 Og skal man ikke holde det man lover? Jo; men Den gangen da Johanne var falt for denne engelskmannen eller kanskje det var en amerikaner eller en russer, ja, så kom hun inn til byen. Stakkar, hun hadde vraket meg før en gang eller to; for hun var så opptatt av utseende; og jeg hadde jo dette med benet. Ja, pastoren husker kanskje at jeg engang ville formane noen fulle sjøfolk til et nytt og renere liv. (henne ved vinduet) Hm Jeg vet det, Engstrand; de rå mennesker kastet deg nedover trappene. Det har du fortalt. Ikke for å skryte, herr pastor. Men uansett, hun kom og betrodde seg til meg. Det gjorde hjertelig ondt å høre på. Gjorde det det, Engstrand. Ja, så sa jeg til henne: Amerikaneren han flakker om på verdens hav, han. Og du, Johanne, sa jeg, du har begått et syndefall og er en fallen skapning. Men Jakob Engstrand, sa jeg, han står på to reelle ben, han; ja, det mente jeg nu slik som en lignelse, herr pastor. Kom til saken, snekker!

54 Jeg giftet meg med henne for hennes skyld. For at ikke folk skulle få vite om hennes omgang med utlendinger. Men jeg kan ikke godta at du kunne ta imot penger for å Penger? Jeg? Ikke et øre! Jeg har faen ikke tatt imot (spørrende til fru Alving) Men! Jo, jo, nå husker jeg. Johanne hadde nok noen penger likevel. Men det ville jeg ikke vite noe av. Tvi, sa jeg, mammon, det er syndens sold, det; det usle gullet eller sedler, eller hva det var det slenger vi tilbake til amerikaneren igjen, sa jeg. Men han hadde forsvunnet for lengst. Hadde han det, Engstrand? Ja vel. Og så ble jeg og Johanne enige om at de pengene skulle gå til barns oppdragelse, og sånn ble det da også; og jeg kan gjøre regnskap for hver krone. Men du verden; samvittigheten kan være stygg en gang iblant. Men dette forandrer jo hele saken. Slik henger det sammen, herr pastor. Og jeg tør si at jeg har vært en oppriktig far for Regine, så langt mine krefter rakk da Rekk meg Deres hånd, Jakob Engstrand.

55 Å jøss, herr pastor (trykker hans hånd) Se så! Om forlatelse Det er meg som skal be deg om forlatelse Nei, nei! Jo! Og det gjør jeg av hele mitt hjerte. Tilgi at jeg ikke trodde på deg. Og jeg skulle ønske det fantes en måte å gjøre det godt igjen. Ville du det? Med den aller største fornøyelse Ja, det finnes jo faktisk en mulighet for de nå. Med pengene som jeg har spart opp her ute, tenker jeg på å starte et slags sjømannshjem inne i byen. Vil du? Ja, det skulle bli som et slags asyl å kalle for. Fristelsene er mangfoldige for sjømannen som vandrer på landjorden. Men hos meg kunne han få være som under en fars oppsikt, tenkte jeg. Hva sier du til det, fru Alving!

56 Jeg har jo ikke mye å bidra med, Gu bedre; men hvis det var mulig å få litt støtte utenfra så Ja, ja, det skal vi tenke over. Men gå i forveien, og gjør all ting i stand og få tent lys, så det blir litt festlig. Og så skal vi ha en oppbyggelig stund sammen; for nå tror jeg nok du her i den rette stemningen. Farvel, frue, og takk for nå; og ta riktig godt vare på Regine for meg. (visker en tåre av øyet) Salig Johannes barn hm, det er rart med det men det er akkurat som hun var vokst seg fast i hjerterøttene mine. Jamenn er det så, ja. (Han hilser og går ut gjennem forstuen) Hva sier du nå om den mannen, fru Alving! Det var en ganske annen forklaring, ikke sant? Ja, det var det jo. Der ser De hvor utrolig varsom man må være med å fordømme et menneske. Men hvilken glede å innse at man har tatt feil. Eller hva sier du? Jeg sier du er og blir et stort barn, Manders. Jeg? (legger begge hender på hans skuldre) Og jeg sier jeg kunne ha lyst til å gi deg et stort kyss på munnen.

57 (trekker seg hurtig bort) Nei nei, Gud velsigne deg ; slike lyster (med et smil) Å, du skal ikke være redd for meg. (ved bordet) Du har av og til en overdreven måte å uttrykke deg på. Farvel så lenge. Jeg ser oppom siden. (Han tar sin hatt og går ut gjennem forstuedøren) (drar et sukk, ser et øyeblikk ut av vinduet, rydder litt opp i stu-en og vil gå inn i spiseværelset, men stanser med et dempet utrop i døren) Osvald, er du har fremdeles? (i spisestuen) Jeg bare røyker litt. Jeg trodde du var gått ut en tur. I dette været? (Et glass klirrer. Fru Alving lar døren stå åpen og setter seg med sitt strikketøy på sofaen ved vinduet) (der inne) Var det Manders som gikk nå nettopp? Jo, ned til barnehjemmet.

58 Hm. (Glass og karaffel klirrer igjen) (med bekymret øyekast) Forsiktig med likøren. Den er sterk. Kommer du hit til meg? Der får jeg jo ikke røyke. Joda. Ja, ja, jeg kommer. Bare en liten dråpe til. (Han kommer med en sigar inn i stuen og lukker døren efter seg. Kort taushet) Hvor er pastoren? Jeg sa jo at han gikk ned til barnehjemmet. Å ja, det er sant.. (stryker og klapper henne) Tenk, for meg, som er kommet hjem, å sitte ved mors eget bord, i mors stue, og spise mors deilige mat. (noe utålmodig, går og røker) Og hva skal jeg ellers holde på med? Jeg kan ikke gjøre noe Kan du ikke det? Slikt gråvær. Hele dagen. Uten et gløtt av sol. (går hen over gulvet)

59 Ikke å kunne arbeide! Det var kanskje ikke klokt av deg å komme hjem. Ja, for jeg ville ti ganger heller unnvære lykken å ha deg hos meg enn at du skulle (stanser ved bordet) er det da virkelig så stor en lykke for deg å ha meg hjemme? Om det er en lykke for meg! (krammer en avis) Er det ikke nesten det samme for deg, om jeg var til eller ikke var til? Og det har du hjerte til å si til meg? Du har jo stort sett levd uten meg. (Taushet.) Jeg må si deg noe, mor. Jeg klarte ikke å skrive til deg om dette; men. (griper ham om armen) Osvald, hva er dette for noe! Jeg har prøvd ikke å tenke på det, men det går bare ikke. (reiser seg) Hva er det! (drar henne ned på sofaen igjen)

60 Bli sittende, så skal jeg prøve. Jeg har klaget over tretthet efter reisen Men det er ikke noen alminnelig tretthet (vil springe opp) Du er da ikke syk, Osvald! (drar henne atter ned) Bli sittende. Jeg er ikke syk heller; ikke sånn som man vanligvis kaller syk. (slår hendene sammen over hodet) Mor, jeg er, ødelagt, jeg kan aldri arbeide mer! (han kaster seg med hendene for ansiktet ned i hennes skjød og brister i hulkende gråt) (blek og dirrende) Osvald! Nei, nei! (ser opp med fortvilede øyne) Aldri kunne arbeide mer! Aldri aldri! Være levende død! Mor, kan du tenke deg Men hva har du gjort? Hvordan? (setter seg atter oppreist) Jeg forstår det ikke. Jeg har aldri levd et utagerende liv. Det skal du ikke tro, mor! Det har jeg aldri gjort. Det tror jeg heller ikke.

61 Og så kommer dette her likevel! Det er ikke annet enn overanstrengelse. Du kan tro meg (tungt) Det trodde jeg også i begynnelsen; men sånn er det ikke. Nå må du fortelle meg alt. Det skal jeg. Når merket du det først? Rett etter at jeg hadde vært hjemme og var kommet ned til Paris igjen. Jeg fikk noen voldsomme smerter i hodet mest i bakhodet. Det var som en trang jernring ble skrudd rundt nakken og oppover. Og så? I starten trodde jeg det ikke var annet enn den vanlige hodepinen som jeg hadde vært så plaget med, da jeg vokste opp. Men det var ikke det. Jeg kunne ikke arbeide lenger. Jeg ville begynne på et nytt stort bilde; men det var som om alt sviktet meg; jeg hadde ikke krefter; det svimlet for meg løp rundt. Helt jævlig! Til slutt gikk jeg til legen, og han var tydelig nok. Hvordan?

62 Jeg måtte da fortelle ham hvordan jeg følte det; og så begynte han å spørre masse som jeg syntes ikke vedkom saken; jeg forsto ikke hvor mannen ville hen Til slutt sa han: Det har helt fra fødselen av vært noe markspist ved Dem; ja, han brukte nettopp uttrykket «vermoulu». (spent) Hva mente han med det? Jeg ba om en forklaring (knytter hånden) Å! Han sa: fedrenes synder hjemsøker barna. (reiser seg langsomt opp) Fedrenes synder! Jeg holdt på å slå ham i ansiktet (går henover gulvet) Fedrenes synder (smiler tungt) Ja, hva synes du? Det var først da jeg hadde tatt frem brevene dine og oversatt for ham alt som handlet om far Ja, da måtte han selvfølgelig innrømme at han var på villspor; og så fikk jeg vite sannheten. Den ubegripelige sannhet! Dette