Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider

Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider Aktive stoffer, formuleringer, resistens, toksikologi og retningslinjer,

1 Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider Innhold INNLEDNING... 2 FORMULERINGER... 2 FØLGESTOFFER... 3 AKTIVE STOFFER... 4 ANTIKOAGULANTER... 4 Førstegenerasjons antikoagulanter... 4 Andregenerasjons antikoagulanter... 5 ANDRE (AKUTTE) GIFTER... 5 RESISTENS... 6 FYSIOLOGISK OG ATFERDSMESSIG RESISTENS... 6 KRYSSRESISTENS... 7 FOREBYGGING AV RESISTENS... 7 FORGIFTNINGER... 7 AKUTT FORGIFTNING - LD 50...7 AKTIVT STOFF... 9 PRIMÆR FORGIFTNING... 9 SEKUNDÆR FORGIFTNING... 11 SEKUNDÆRT INNTAK... 11 RETNINGSLINJER FOR BRUK AV RODENTICIDER... 11 PLASSERING AV ÅTESTASJONER OG FELLER... 12 KONTROLL... 12 ÅTE PÅ AVVEIE... 12 RETNINGSLINJER... 13

Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider 2 Innledning Rodenticider er gifter som brukes mot gnagere. Giftigheten til de ulike rodenticidene varierer mye, og enkelte kan f.eks. virke godt mot rotter men ikke være så effektive mot mus. Andre dyr som hunder, katter, griser og fugler kan variere svært i følsomhet for de ulike midlene. Det er derfor svært viktig å være klar over hvilke midler som egner seg til de ulike artene av gnagere man ønsker å bekjempe, samt vite hvordan giftene virker på andre dyr i miljøet. Formuleringer Rodenticidene finnes både som forgiftet åte som skal spises av dyrene og som kontaktmidler som skal sette seg fast i pelsen på dyret. Kontaktmidlene havner også etterhvert i magen på dyret under dyrets rengjøring av pelsen. Man bruker også gasser mot gnagere, men det er ikke et tema i denne sammenhengen. I forbindelse med bruk av forgiftet åte kan man alltid få problemer med primær og sekundær åtevegring hos dyrene man vil bekjempe. Med primær åtevegring menes at dyrene ikke vil spise av åten i det hele tatt. Sekundær åtevegring vil si at dyr forbinder forgiftningssymptomer og sykdom direkte med at de har spist av forgiftet åte. De vil senere kunne sky slik åte i svært lang tid, kanskje så lenge de lever. Primær åtevegring: Dyr vil ikke spise åten i det hele tatt. Dette kan ofte være et problem der dyrene har rikelig tilgang på annen mat i omgivelsene, og/eller der åten har blitt for gammel. Sekundær åtevegring: Dyr som har spist forgiftet åte, uten å få i seg en dødelig dose, kan forbinde forgiftningssymptomer og sykdom direkte med hva de har spist. De vil senere kunne sky slik åte. Forgiftet åte finnes som voksblokker av ulik størrelse og fasong, pellets, løse kornprodukter, celluloseposer med åte, gel/pasta som skal spises eller som væske som skal drikkes. Kontaktmidlene finnes i form av pulver og gel/pasta. Generelt har det vist seg at gnagere lettere spiser løse kornprodukter enn voksblokker, pellets og gel/pasta. Løse kornproduktene har den ulempen at de ikke har samme holdbarhet som f.eks. voksblokker spesielt i fuktige miljøer. I tillegg er risikoen for at slik åte sprer seg og kommer på avveie ansett som større enn for voksblokker som er festet i åtestasjoner. Åter i form av gel/pasta opprettholder sin spiselighet i lang tid om de ikke utsettes for støv og fuktighet. De har også den fordelen at de ikke så lett kommer på avveie. Flytende åter har fortrinn i områder hvor dyrene ikke har tilgang på vann. Det er verdt å merke seg at husmus ikke trenger tilførsel av væske om de har rikelig tilgang på mat. Rotter derimot er oftest avhengige av vann for å overleve, og vil derfor i større grad drikke av flytende åte. Ulempen med

3 Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider flytende åte er at den kan være lett tilgjengelig for andre dyr og mennesker. Drikkeflaskene bør derfor festes i låste åtestasjoner som er godt forankret i bakken. Kontaktmidler i form av pulver kan utgjøre en helserisiko for andre dyr og mennesker, også for skadedyrbekjemperen som plasserer ut midlet. I forhold til pulver som lett virvles opp er bruken av gel/pasta en sikrere metode. De sistnevnte kan imidlertid lettere spises av dyr og mennesker. Kontaktmidlene er i tillegg også fremstilt i høyere konsentrasjoner enn de andre preparatene, og utgjør derfor i seg selv en økt risiko. Formuleringer for åter: Voksblokker av ulik størrelse og fasong. Pellets/granulater. Mel. Løse kornprodukter som f.eks. havregryn. Knust korn. Celluloseposer med forskjellig åte. Gel/pasta. Væsker. Formuleringer for kontaktmidler: Pulver. Gel/pasta. Følgestoffer I tillegg til det aktive stoffet inneholder rodenticidene en hel rekke andre stoffer som bl.a. skal gjøre følgende: (1) gjøre produktet mer holdbart med hensyn på lagring og bruk under ulike miljøforhold; (2) være advarselfarge; (3) gi produktet rett konsistens for å kunne feste det i åtestasjoner; (4) øke attraktiviteteten og spiseligheten; (5) forhindre angrep av insekter og mugg; (6) redusere sannsynligheten for at andre dyr utenom målgruppen spiser av åten. Følgestoffer som kan finnes i ulike preparater for bekjempelse av gnagere: Parafinvoks. Cellulose. Nærings- og tiltrekningsstoffer som korn, malt, mais, maisolje, sukker. Fargestoff. Denatonium benzoate (stoff som smaker svært bittert). Konserveringsmidler. Talkum (i kontaktpulver). Urinstoffderivater (i kontaktpulver). Propylenglycol (frostvæske i flytende åte).

Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider 4 Aktive stoffer Rodenticidene består hovedsakelig av to hovedtyper aktive stoffer: (1) antikoagulanter som er kroniske, langsomtvirkende gifter; og (2) andre mer hurtigvirkende gifter (ikke-antikoagulanter). Antikoagulanter Antikoagulantene er regnet som kroniske gifter. I små mengder brukes disse i human-medisinen som blodfortynnende midler i forbindelse med blodpropper og i tilfeller der det foreligger risiko for blodpropp, f.eks. under operasjoner. Inntak av forgiftet åte som inneholder antikoagulanter medfører at dyrene dør i løpet av 3-10 dager av indre blødninger. Kliniske undersøkelser av dyr like før døden inntreffer viser ingen tegn på at dyrene har smerte eller ubehag, og bruk av antikoagulanter er derfor regnet som en human avlivningsmåte. Vi deler antikoagulantene inn i preparater av førstegenerasjon og andregenerasjon. Førstegenerasjons antikoagulanter er vanligvis ansett for å være produkter der dyrene må spise forgiftet åte flere ganger for å oppnå en dødelig dose. Vanligvis snakker vi her om at dyrene må innta flere doser over en periode på 3-10 dager. Andregenerasjons antikoagulantene ble utviklet for å drepe rotter og mus som var resistente mot førstegenerasjons antikoagulantene. Disse nye giftene er mer effektive, og dreper dyr som har spist svært lite forgiftet åte. Ett enkelt inntak av åte kan ofte være en dødelig dose for dyret. Dødstidspunktet er imidlertid forsinket, og dyrene vil fortsette å spise av åten til de dør. Dyrene utvikler ikke sekundær åtevegring mot antikogulantene fordi tidspunktet mellom inntak av åte og forgiftning/sykdom er forskjøvet i tid. I tilfelle forgiftninger er motgiften mot antikoagulantene injeksjoner med vitaim K 1. De sterkeste antikoagulantene kan medføre at et forgiftet dyr eller menneske trenger flere injeksjoner med vitamin K 1 i lang tid, blodoverføringer og i verste fall operasjoner. Slike forgiftninger kan være svært kompliserte, og mange forskjellige faktorer vil bestemme om forgiftningen kan reverseres f.eks. type rodenticid, tid som går fra forgiftning til behandling iverksettes, dose, art, strain/rase, alder, generell helsetilstand før forgiftningen. Antikoagulanter er svært effektive mot de fleste rotter og mus. Det er viktig å legge merke til at disse giftene som oftest vil ha en dårlig effekt på vånd. Grunnen til dette er at vånd (jordrotte) gjennom sitt naturlige kosthold (planterøtter, rotknoller, blader, stengler og frø) får kontinuerlig tilført store mengder vitamin K 1 som jo er motgiften mot disse midlene. Førstegenerasjons antikoagulanter Førstegenerasjons antikoagulanter er vanligvis ansett for å være produkter der dyrene må spise forgiftet åte flere ganger for å oppnå en dødelig dose. Vi kaller disse for flerdosegifter. Førstegenerasjons antikoagulanter: Warfarin. Chlorophacinon. Coumatetralyl. Diphacinon. Warfarin Brukes til bekjempelse av mus og rotter. Resistens er utbredt hos husmus og rotter enkelte steder i utlandet (eget resistensgen). Resistente husmus er påvist enkelte steder i Norge. Chlorophacinon Warfarin-resistente dyr vil som oftest også være resistente mot denne giften.

5 Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider Coumatetralyl Brukes til bekjempelse av rotter. Utenlandske undersøkelser viser at mus er svært lite følsomme mot dette stoffet. Allikevel benyttes dette stoffet mot mus i bl.a. Sverige og Norge, noe som kan bety at mus i disse landene er mer mottakelige i forhold til mus i andre land. Diphacinon Brukes til bekjempelse av mus og rotter. Middelet har lengre effekt enn Warfarin. Andregenerasjons antikoagulanter Andregenerasjons antikoagulanter er vanligvis ansett for å være produkter der dyrene kun trenger ett enkelt inntak av forgiftet åte for å oppnå en dødelig dose. Vi kaller disse for enkeltdosegifter. Andregenerasjons antikoagulanter: Bromadiolon. Difenacoum. Brodifacoum. Flocoumafen. Difethialon. Bromadiolon Brukes mot rotter og mus. Dreper også Warfarin-resistente dyr. Resistens mot dette middelet er vanlig hos rotter i Danmark. Difenacoum Bekjempelse av rotter og de fleste mus som er resistente mot andre midler. Resistens mot dette middelet er observert hos rotter i England og Danmark. Brodifacoum Warfarin-resistente mus kan vise høy grad av resistens også mot dette middelet. Flocoumafen Difethialon Brukes mot rotter og mus. Dreper også Warfarin-resistente dyr. Andre Fordeler (akutte) ved antikoagulanter: gifter De utvikler ikke sekundær åtevegring fordi de ikke forbinder sykdom med inntak av selve åten. Dyrene spiser av åten i flere dager før de dør. De er svært effektive (spesielt andregenerasjons antikoagulanter). Døden inntreffer pga. indre blødninger, og er ansett for å være smertefri. Effektiv motgift eksisterer (vitamin K 1 ). Andre mer hurtigvirkende akutte gifter brukes i høye konsentrasjoner. Molekylene er ukompliserte, og Ulemper ved antikoagulanter: Forgiftninger av dyr, fugl og mennesker skjer, spesielt ved andregenerasjons antikoagulantene. De er svært stabile i miljøet, og det tar lang tid å bryte ned gifter som har havnet på avveie. Resistens kan utvikles mot midlene, spesielt førstegenerasjons antikoagulantene. Andre gifter: Alphachloralose. Norbormid. Sinkfosfid.

Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider 6 giften blir derfor meget billig å produsere. En ulempe ved slike gifter er at få om ingen av disse har en effektiv motgift som kan brukes i tilfelle forgiftningstilfeller. For en del av disse stoffene kan man også få problemer med sekundær åtevegring hos rotter og mus om de ikke inntar en dødelig dose første gang de spiser av åten. Det var tidligere et stort antall av slike ikke-antikoagulerende gifter på markedet. De fleste av disse er nå enten forbudt eller ute av bruk fordi de i mange tilfeller medførte en smertefull død for dyrene, og/eller de manglet motgift og medførte en stor risiko for forgiftninger av andre dyr og mennesker. Bromethalin, cholecalciferol (vitamin D 3 ), aluminium fosfid, stryknin, arsenikk, tallium sulfat og crimidine er eksempler på gifter som tidligere ble brukt som rodenticider. Alle disse midlene er nå er ute av bruk. Alphachloralose Giften er et narkotisk middel som reduserer stoffskiftet (metabolismen) i dyret. Dyret dør pga. lav kroppstemperatur, og giften er derfor mest effektiv i temperaturer under 10-15 C. Giften kan utvikle sekundær åtevegring. Norbormid Et lite brukt middel som er påstått å være dødelig bare for rotter. Middelet er ikke godkjent i Sverige. Sinkfosfid Åte i form av pulver, granulat eller pasta som i kontakt med syrer (i magesekken) utvikler fosfingass som er en sterk gift. Brukes mot rotter, mus og vånd. Fordeler ved andre gifter enn antikoagulanter: De kan drepe rotter og mus som er resistente mot antikoagulanter. De består av enkle molekyler, og er derfor billige å produsere. Et enkelt inntak av forgiftet åte er ofte tilstrekkelig for å drepe dyret. Ulemper ved andre gifter enn antikoagulanter: Det finnes ingen motgift for de fleste av stoffene i tilfelle forgiftninger skulle oppstå. En del midler resulterer i at døden inntrer svært hurtig etter inntak, noe som reduserer muligheten for å behandle forgiftningstilfeller hos andre dyr og mennesker. En del av midlene medfører sterke smerter under dødsforløpet. En del av midlene utvikler sekundær åtevegring. Resistens Som tidligere beskrevet eksisterer det populasjoner av rotter og mus som er resistente mot enkelte antikoagulanter. Man skiller ofte mellom to typer resistens: (1) fysiologisk resistens og (2) atferdsmessig resistens. Man bør være oppmerksom på at man ved feil bruk av rodenticider og/eller ved tilstedeværelse av atferdsmessig resistens ofte kan skylde på fysiologisk resistens uten at dette virkelig er tilfelle. Fysiologisk og atferdsmessig resistens Fysiologisk resistens mot antikoagulanter: Arnulf Resistens Soleng mot antikoagulanter er et (stort) tap av effektivitet under praktiske forhold hvor Nasjonalt antikoagulanten folkehelseinstitutt har blitt gitt på riktig måte. Tapet av effektivitet skyldes tilstedeværelsen av gnagere med arvelig økt motstandskraft mot antikoagulanten.

7 Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider Atferdsmessig resistens: Neofobi, dvs. at dyrene er redd for nye objekter og lukter i miljøet, primær og sekundær åtevegring og unnvikelse av gifter kalles atferdsmessig resistens, og kan hjelpe gnagere med å unngå å spise en dødelig dose med rodenticider. Atferdsmessig resistens kan også være arvelig. Kryssresistens Gnagere som er resistente mot Warfarin viser ofte tilsvarende grad av resistens mot andre førstegenerasjons antikoagulanter, men mye lavere (ofte ubetydelig) resistens mot andregenerasjons antikoagulanter. Kryssresistens: Når et dyr som er resistent mot en bestemt antikoagulant i tillegg er resistent mot en annen gift som den tidligere ikke har vært eksponert for sier vi at den viser kryssresistens. Forebygging av resistens Ved å følge en del enkle råd kan risikoen for utvikling av resistens mot rodenticider hos gnagere reduseres. Det bør påpekes at det er en viss diskusjon om hvor effektive en del av disse rådene egentlig er. Forebygg resistensutvikling ved: Maksimal bruk av ikke-rodenticidholdige bekjempelsesmetoder. Bruk av rodenticider hvor resistens sjelden eller aldri utvikles. Bruk av forskjellige rodenticidtyper med forskjellig virkningsmekanisme i påfølgende behandlinger. Prøv å oppnå en total utryddelse av målgruppen hver gang et rodenticid brukes. Forgiftninger Forgiftninger forårsaket av antikoagulanter er blant de vanligste forgiftninger hos tamme og ville dyr, og det registreres årlig også mange tilfeller av forgiftninger hos mennesker. Ved å ha kunnskap om de ulike preparatene samt forstå risikoen ved bruken av dem kan man redusere sannsynligheten for forgiftninger. Det er spesielt andregenerasjons antikoagulanter som er involvert i forgiftningstilfellene. Akutt forgiftning - LD 50 Med akutt forgiftning menes en sykdomstilstand som opptrer plutselig etter en engangseksponering for et giftig stoff. Begrepet LD 50 anvendes ofte for å lage et mål på graden av akutt giftighet for et stoff (se Tabell 1). LD 50 er en engelsk forkortelse og står for Lethal Dose 50 %. Med LD 50 mener vi med andre ord den engangsdosen av et stoff som dreper halvparten av en (stor) gruppe eksponerte dyr. Bak LD 50 setter man gjerne et ord i parentes for å forklare om dette er eksponering via munnen (oral) eller via hud (dermal). For forgiftede åter gjelder LD 50 (oral). LC 50 betyr Lethal Concentration 50 %, og viser dosen som tas opp via lungene, f.eks. en gass, og som dreper 50 % av populasjonen. LD 50 - verdiene oppgis oftest i mg/kg kroppsvekt. LD 50 : Den engangsdosen av et stoff (i mg/kg kroppsvekt) som dreper halvparten (50 %) av en stor populasjon av eksponerte dyr.

Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider 8 Viktig! Jo lavere LD 50 -verdi et stoff har jo høyere akutt giftig er stoffet. En lav LD 50 -verdi betyr at det skal lite til av stoffet for å drepe halvparten av dyrene. En høy LD 50 -verdi betyr at det må en stor dose til for å drepe halvparten av dyrene. Eksempel 1 Førstegenerasjons antikoagulanten coumatetralyl har en LD 50 -verdi (oral) på 16.5 mg/kg for rotter og over 1000 mg/kg for mus. Vil du bruke dette stoffet for å bekjempe rotter eller for å bekjempe mus? En lav LD 50 -verdi betyr at stoffet er giftigere enn om det har en høy verdi. Coumatetralyl er med andre ord mye giftigere for rotter enn for mus, og bør bare brukes i rottebekjempelse. Sammenhengen mellom vekt % og vekt i g/kg av aktivt stoff i et preparat: Vekt % x 10 = Vekt i g/kg Eksempel 2 Et preparat som inneholder 0.005 % brodifacoum inneholder 0.05 g brodifacoum /kg.

9 Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider Tabell 1. Oversikt over LD 50 -verdier (oral) i mg/kg for en del ulike rodenticider og en del utvalgte dyr. Aktivt stoff Brunrotte Husmus Hund Gris Fugl Katt Sau Førstegenerasjons antikoagulanter: Warfarin 21-323 374 Coumatetralyl 16.5 >1000 Diphacinone 0.3-2.3 340 3.0-7.5 Andregenerasjons antikoagulanter: Brodifacoum 0.27-0.4 0.4 0.25-1.0 0.25 11 Difenacoum 1.8-2.45 0.8 80 100 Flocoumafen 0.25 0.8 Bromadiolone 1.1 1.7 0.15-1.0 0.5-2.0 1600 25 Difethialone 0.56 1.29 4 2-3 Andre (akutte) gifter: Alphachloralose 400 32 600-1000 32-178 100 Norbormid 5.3-15 2250 Sinkfosfid 40.5 Primær forgiftning Primær forgiftning refererer til et dyr (annet enn det man aktivt prøver å bekjempe) som direkte spiser forgiftet åte. Dette kan skje når åten er plassert løst ute/inne eller i åtestasjoner som ikke er solide nok til å motstå angrep fra dyr som f.eks. hunder, rever og katter. Det kan også skje hvis åtestasjoner er konstruert slik at dyr og mennesker kan nå åten inne i åtestasjonen, eller når åte er blitt forflyttet ut av åtestasjonen. Primær forgiftning er hovedmåten som dyr blir forgiftet på når det gjelder rotte- og musegifter. For å vite om et dyr har risiko for å dø som følge av primær forgiftning må vi vite følgende: Hvor mye åte som har blitt spist. Hvilket aktivt stoff som er i åten. Hvilken konsentrasjon det aktive stoffet har i åten. Hvilken LD 50 -verdi det aktive stoffet har for dyret det gjelder.

Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider 10 Vi kan bruke følgende formel for en teoretisk beregning av hvor mye et dyr må spise av en forgiftet åte for å stå i fare for å dø. Vi kaller denne dosen for kritisk inntak : Kritisk inntak: LD50 - verdien i mg/kg g aktivt stoff/kg åte = g åte/kg kroppsvekt Eksempel 3. En hund har spist forgiftet åte fra en åtestasjon. Etiketten på åtestasjonen forteller oss at innholdet er 300 g med forgiftet åte. Det aktive stoffet er 0.05 g/kg med difenacoum. Etter at hunden hadde spist av åten fant man bare 8 g åte igjen i åtestasjonen. Har hunden spist så mye at den står i fare for å dø? Vi vet følgende: Oppspist mengde åte er 300-8 g = 292 g. Det aktive stoffet er difenacoum, og finnes med en konsentrasjon på 0.05 g/kg åte. LD 50 -verdien til difenacoum er 1.8 mg/kg for rotter, men mer enn 50 mg/kg for hunder. Vi setter tallene inn i formelen og får: 50 mg/kg = 1000 g åte/kg kroppsvekt. 0.05 g/kg Hunden veier 8 kg, og vi får dermed at den må spise 8 kg (8 x 1000 g = 8 kg) av åten for å ha en teoretisk risiko for å dø. Hunden spiste bare 292 g av åten, og har derfor ikke hatt et kritisk inntak av åten. Eksempel 4. Hva om åtestasjonen inneholdt 0.05 g/kg med brodifacoum i stedet for difenacoum? LD 50 -verdien til brodifacoum er oppgitt å variere mellom 0.25-3.6 mg/kg for hunder. Vi bruker her den laveste verdien, og regnestykket blir da: 0.25 mg/kg 0.05 g/kg = 5 g åte/kg kroppsvekt Hunden veier 8 kg, og vi får da at den må spise 40 g (8 x 5 g = 40 g) av åten for å dø. Denne hunden vil sannsynligvis dø i og med at den spiste 292 g med forgiftet åte. Eksempel 5. Hva om åten i det siste tilfellet inneholdt brodifacoum i høyere konsentrasjon enn 0.05 g/kg? Vi sier at åten inneholdt 0.1 g brodifacoum pr. kg åte. Regnestykket for hunden (som nå snart må ha spist nok rottegift!) blir da som følger: 0.25 mg/kg 0.1g/kg = 2.5 g åte/kg kroppsvekt Hunden veier 8 kg, og vi får da at den må spise bare 20 g (8 x 2.5 g = 20 g) av åten for å bli dø. Denne hunden vil sannsynligvis dø i og med at den spiste 292 g med forgiftet åte.

11 Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider Sekundær forgiftning Sekundær forgiftning refererer til et dyr som blir forgiftet etter å ha spist et annet dyr som igjen har spist forgiftet åte. Vi vet at giftstoffene vil finnes inne i muskulatur, fettvev og lever hos dyr som har spist forgiftet åte. Hvorvidt en sekundær forgiftning vil forekomme (dvs. at dyret blir sykt eller dør) er avhengig av mange faktorer slik som åtens giftighet, følsomheten for giftstoffet til dyret som spiser, mengden gift i dyret som spises, og hvor ofte dyret spiser andre forgiftede dyr. Til forskjell fra primær forgiftning, som ofte involverer et enkelt inntak av gift, involverer sekundær forgiftning repeterte eksponeringer for giften gjennom å spise døde dyr over flere dager. Repeterte inntak av åte over lang tid vil imidlertid kreve mindre doser for å oppnå en forgiftning. Sekundær forgiftning er ikke sannsynlig, men kan allikevel skje under tilfeller der store bestander av gnagere blir bekjempet over dager og uker. I slike situasjoner kan andre dyr og fugler få tilgang til store mengder døde forgiftede dyr. Det er verdt å merke seg at en sekundær forgiftning er sterkere knyttet til inntak av rotter enn mus fordi rotter vil spise mer forgiftet åte enn mus og dermed inneholde mer gift. For å forårsake en sekundær forgiftning hos et annet dyr trengs det med andre ord færre rotter enn mus. Sekundært inntak Sekundært inntak er når et dyr spiser et dyr som har ufordøyd gift i magen eller i munnen. Teknisk sett spiser da dyret forgiftet åte sammen med dyret det spiser. Dette blir det samme som om dyret spiste åten direkte. Sekundært inntak er mer knyttet til rotter enn til mus, fordi en rotte kan inneholde mye mer gift. En voksen rotte kan spise opp til 30 gram åte pr. dag, mens en mus vanligvis bare spiser opp til 4 gram. Hvorvidt et dyr er forgiftet pga. sekundær forgiftning eller sekundært inntak er imidlertid likegyldig og umulig å bestemme. Hovedmålet i enhver bekjempelse bør være å bruke midler og metoder som gir minst mulig risiko for forgiftninger av andre dyr, fugler og mennesker. Definisjoner: Primær forgiftning betyr at andre dyr utenom målgruppen, fugler eller mennesker spiser direkte av forgiftet åte og dermed blir forgiftet. Primærforgiftning er hovedmåten andre dyr blir forgiftet på når det gjelder rodenticider. Sekundær forgiftning betyr at et dyr blir forgiftet etter å ha konsumert kjøtt og innvoller fra et annet dyr som har spist forgiftet åte. Giftstoffene vil da kunne være tilstede i byttedyrets lever, fettvev og muskulatur. Sekundært inntak betyr at et dyr spiser et annet dyr som har ufordøyd gift i magen eller i munnen. Retningslinjer for bruk av rodenticider Hvis en bedrift kontinuerlig er avhengig av forgiftet åte for å kontrollere gnagere så er dette vanligvis en indikasjon på et alvorlig problem, enten med bedriften selv eller noe omkringliggende miljø som opprettholder en større bestand av disse skadedyrene. Giftbruk kan ikke kompensere for dårlig forebyggende arbeid som renhold, tette søppelkasser, rotte- og musesikring av hus etc.

Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider 12 Plassering av åtestasjoner og feller Generelt kan man si at jo flere åtestasjoner (og feller) jo bedre blir bekjempelsen. Spesielt mus, men også rotter, har et svært begrenset territorium de besøker i jakten etter mat. Åtestasjonene plasseres der dyrene ferdes, og helst ikke i områder som er sterkt trafikkert av mennesker. Åtestasjonene skal merkes, nummereres, og man skal lage en oversikt (kart) over de ulike åtestasjonenes plassering. Videre føres det en nøyaktig oversikt over hvilke gifter som brukes, hvor ofte åten byttes og all registrert aktivitet (eventuelt mangel på aktivitet) av skadedyr i de ulike åtestasjonene. Kontroll Åtestasjoner bør kontrolleres ofte. Er det ingen aktivitet kan giften fjernes, og eventuelt erstattes med giftfri åte eller feller for å detektere eventuelle nye skadedyr. Permanent giftbruk skal ikke forekomme. Reduksjon i bruken av forgiftet åte reduserer risikoen for forgiftninger av andre dyr og mennesker. Problemet her er å finne balansen mellom sikkerhet når det gjelder mulige forgiftninger og effektivitet når det gjelder bekjempelsen av skadedyrene. Blir åten stående for lenge kan skadeinsekter innta åtestasjonen. Disse dør ikke av de antikoagulerende midlene. Åtestasjonen kan derfor fungere som et spredningssted for f.eks. kornskadeinsekter som lever på forgiftet kornblanding i åtestasjonen. Generelt bør åten byttes hver 6.uke, selv om den ikke er spist av. Gammel åte skal destrueres på en forsvarlig måte. Åte på avveie Bruk av åtestasjoner garanterer ikke at forgiftet åte ikke kan komme på avveie. Åte som ikke er festet inne i stasjonen vil bli tatt med ut av de fleste rotter og mus. Diverse undersøkelser har vist at opptil 10 % av forgiftet åte som er plassert løst i åtestasjoner etter kort tid finnes spredt på bakken rundt åtestasjonen. I områder der en ser at en del åtestasjoner blir raskt tømt kan dette bety at enten har dyrene spist alt, eller så har de fraktet åten med seg ut. Det er vist at rotter oftest oppholder seg inne i en åtestasjon i en begrenset periode på bare 15-20 sekunder. Har dyrene mulighet til å ta med seg åten ut for å spise denne så vil de oftest gjøre dette. Åten bør derfor festes inne i stasjonen for å forhindre at forgiftet åte spres i miljøet og blir opphav til forgiftninger. Ulempen ved å gjøre dette er at man da reduserer sannsynligheten for at skadedyrene spiser mye av åten på en gang. Inne i åtestasjonene kan voksblokker festes enten horisontalt eller vertikalt. En av ulempene med horisontal festing er mulighetene for såkalt nedsmelting av voksblokkene under varme forhold. Dette kan skje spesielt i de tilfellene der åten festes med en tynn metalltråd. Voksblokken smelter da i området rundt selve metalltråden som åten henger i. Resultatet er at voksblokkene etter en nedsmelting ligger løst inne i åtestasjonen, og dette øker risikoen for at åte kan komme på avveie. Ulempen med vertikal festing av voksblokkene er at dette ikke gir så god beskyttelse mot insekter og forurensning av bl.a. vann i og med at voksblokken da ofte når den helt til bunnen av åtestasjonen. I tillegg ser det ut til at rotter og mus lettere spiser av åte som er festet horisontalt. Løsningen er derimot enkel. Bruk vertikal festing av åten kun i områder som er utsatt for sterk varme, og ellers horisontal festing. Poser med åte skal også festes inne i åtestasjonen. Ved å lage små hull i posene øker sannsynligheten for at dyrene spiser av åten. Ulempen er at når disse posene først er åpnet resulterer dette i søl og forflytning av åte i stasjonen og ofte ut av den også. Det anbefales derfor helst å benytte seg av voksblokker som er godt festet. Allikevel er poser som er festet bedre enn løse korn og åte som ikke festes. Flytende åte skal ikke plasseres løst slik at andre dyr og mennesker kan komme til (se Figur 1). Beholdere med flytende åte skal festes inne i en låst åtestasjon som i tillegg er godt forankret i bakken. Slik unngår man at det kan oppstå søl, og metoden regnes derfor som sikker.

13 Kjemiske bekjempelsesmidler - rodenticider Åte som er festet inne i åtestasjoner gir flere fordeler: Åten kan ikke ristes ut av mennesker eller dyr, spesielt ikke om selve stasjonen også er festet i bakken. Muligheten for at rotter og mus drar med seg åte ut av stasjonen slik at den blir tilgjengelig for andre dyr reduseres. Risikoen for forgiftninger av dyr, fugler og mennesker reduseres. Retningslinjer Vi kan sette opp følgende retningslinjer for hvordan og når rodenticider skal brukes: Forgiftet åte og kontaktmidler skal ikke brukes preventivt mot rotte- og museinfestasjoner. Sett ut rodenticider bare i de områdene som har kronisk aktivitet. Merk alle åtestasjoner med firmanavn, dato for når gift ble plassert der, hva slags gift de inneholder, hvor mye åte de inneholder, og hva som er motgift ved eventuelle forgiftninger. Bruk bare formuleringer og åtestasjoner som minimaliserer muligheten for at forgiftet åte kan spre seg i miljøet. Bruk så små mengder av forgiftet åte som mulig. Ikke legg ut forgiftet åte (eller kontaktmidler) i områder som er sterkt trafikkert av mennesker. Ikke legg ut forgiftet åte (eller kontaktmidler) på steder hvor de ikke kan fjernes. Før en nøyaktig oversikt over antall åtestasjoner og deres plassering. Overvåk åtestasjoner så ofte som mulig, og noter all aktivitet eller mangel på aktivitet. Fjern all forgiftet åte etter at en bekjempelse er over. Gjenoppta nøyaktig overvåkning med feller, detektorer eller giftfri åte. Merknad: Illustrasjonen på forsiden er gjengitt med tillatelse fra Karl-Gustav Gjertsen. Motivet er hentet fra boka Museum Gjertsen ser på musa (ISBN: 82-91233-22-5). Figur 1 er gjengitt med tillatelse fra Killgerm Chemicals Limited.