Ingeborg Arvola Over alle hindre Carla, min Carla, Bok 2
Til Hege Brose, Katrine Jaklin, Trine Nielsen, Heidi Johnsen, Trine Olsen og alle andre hestejenter i Tromsø og resten av verden «Nordaførr» er skrevet av Halvdan Sivertsen. Teksten er delvis gjengitt i kapittelet 18. juni.
DEL 1
14. mai Det står et naturhinder nedenfor travbanen. Det er et kryss. Ikke særlig stort. Det er supert! Jeg og Carla hopper det, igjen og igjen. Endelig har snøen smeltet på utebanene og rundt travbanen. Jeg bryr meg ikke om at søla skvetter. Carla er gjørmefarget opp til ørene. «Jeg ser sikkert ut som et gjørmemonster,» sier jeg til henne. Vi snur og setter fart mot hinderet igjen, og Carla spisser ørene. Pappa kommer ruslende ned fra stallen. «Se nå,» vinker jeg. Vi galopperer mot hinderet og suser over, tar en slak sving og hopper tilbake over hinderet, motsatt vei. Suser over. Flyr over. Søla skvetter rundt pappa når vi klasker forbi. «Inghill!» klager han. «Jeg elsker å hoppe,» jubler jeg. «Carla bare hopper og hopper og hopper.» «Har dere badet i gjørme?» «Vi har hoppet.» «Hvor lenge har dere holdt på?» Carla slår over til skritt og stanser ved siden av pappa. Jeg slakker tøylene. Hun pruster fornøyd.
«Jeg vet ikke,» sier jeg som sant er. «Jeg stelte Carla da jeg kom, og så tok jeg henne ut.» «Det var i formiddag. Dere må være skrubbsultne.» Carla vil gni det gjørmete hodet mot pappa, men han rygger unna. «Hvis dere har hoppet i hele dag, er det vel nok nå?» «Det blir aldri nok hopping, pappa! Sprangridning er fantastisk. Det er det beste som fins i hele verden. Det er som å fly. Nesten. Eller eksplodere.» Vi skritter ved siden av pappa opp mot stallen. Jeg legger det ene beinet foran salkappen og løfter opp læret på salen. Da kan jeg nå salgjorden. Jeg slakker den ett hakk, alt mens vi skritter. Jeg har sett Stine gjøre det akkurat sånn på Blizz. Nå er det jeg som gjør det. «Hvordan skal dere noensinne bli kvitt all denne gjørma,» undrer pappa når jeg lar meg gli ned fra salen. «Enkelt,» sier jeg. «Jeg vasker Carla, og mamma vasker mine klær. Utstyret gjør jeg rent i morgen.» Når jeg skal leie Carla inn på vaskespiltet, stritter hun imot. Hun vil til boksen sin. «Vasking først, jenta mi,» sier jeg bestemt. Carla knegger høyt. Men hun blir med. Jeg fester henne, fjerner utstyret og spyler henne med lunkent vann. Armene mine verker lenge før jeg er ferdig. Magen knurrer høyt. «Hva er klokka?» «Snart seks,» sier pappa. «Og du har ennå ikke fått mat,» sier jeg til Carla og kysser det våte kinnbeinet hennes, «nå er det jo snart kveldsfôr!»
I boksen begraver Carla mulen i havren. Hun gomler høyt. De andre hestene blir misunnelige. De dunker hovene i boksdørene. «Dere spiste for lenge siden,» slenger jeg ut i gangen. «Ingen grunn til å klage.» «Klage er det vel heller Carla som har grunn til,» sier pappa. «Hvorfor det?» Jeg ser undrende på pappa. «Hvis dere har holdt på i gjørma helt siden i formiddag, så.» «Carla elsker å hoppe, akkurat som jeg,» sier jeg skråsikkert. «Akkurat,» sier pappa. Jeg venter på at han skal si noe mer, men det gjør han ikke. I stedet nekter han å bære det gjørmete utstyret. Han går med på å legge svettedekkenet over Carla og frottere henne, mens jeg må rydde. I bilen verker armene mer og mer. Jeg er sliten i armene. Kjempesliten. «Jeg elsker å hoppe,» sier jeg, som et svar til de vonde armene. «Du sa det, ja,» sier pappa. «Jeg elsker å hoppe,» sier jeg enda en gang når vi kjører forbi Prestvannet. «Sprangridning er nok en veldig dyr sport,» sier pappa, men han høres ikke egentlig misfornøyd ut. «Det er den eneste sporten i verden der jenter og gutter konkurrerer mot hverandre på like fot,» sier jeg. Det er et argument mamma liker. Det vet jeg. Mamma liker rettferdighet. «Det har du kanskje rett i,» sier pappa. «Det tror jeg
sannelig du har rett i.» «Og hindrene på tv er enormt høye,» sier jeg drømmende, «og alt som gjelder er å hoppe over, uten å rive, men i en omhopping teller tiden også.»
17. mai «Se! Der kommer de.» «Hvem?» «Hestene!» «Hvor?» «Der er Stine på Blizz! Jeg kjenner henne. Hei, Stine!» «En av hestene bæsjer.» Renate rynker på nesa. «Æsj!» «Æsj,» sier Kaia samstemt. «Stine,» vinker jeg ivrig. «Hei!» «Hvorfor har de egentlig hester i borgertoget?» sier Renate. «Fordi hester er fantastiske!» jubler jeg og rister skuldrene hennes. Aller mest har jeg lyst til å klatre opp på skuldrene hennes, for da ville jeg se bedre, men Renate liker ikke at jeg klatrer på henne, verken på skuldre eller rygg. «De som går bak kommer til å tråkke i hestebæsjene,» sier Kaia. «Æsj!» sier Renate bestemt. «Møkkagjengen er med,» sier jeg og vinker, vinker for at Stine skal se meg. «Ser dere ikke? De spar opp møkka. Jeg fikk nesten være med i møkkagjengen i år, selv om jeg ikke er i stallgjengen. Hei, Stine!» Stine sender meg et fornøyd smil. Jeg skjønner henne godt. Blizz ser vidunderlig søt ut, med røde sløyfer i manen og skinnende pels.
Neste år. Neste år skal jeg og Carla være med i borgertoget. Da skal vi ri sammen med de andre hestene gjennom storgata. Det fineste med hele borgertoget er hestene fra rideskolen. Borgertoget kunne gjerne vært tusen kilometer langt, så lenge det er hester med. Jeg vinker til Anne som kjører vogna til Gurken. Bak henne sitter to handikappede gutter og sikler og vinker. De er nesten voksne! Det er urettferdig at de får sitte i vogna. Det er bare fordi de er handikappet. De er sikkert ikke engang hestegale. «Han var søt,» sier Renate og fniser. «Hvem?» Jeg ser på hestene. «Mener du Tiril? Hun er ei hoppe.» Tiril er en engelsk fullblods. En privathest. Laila er eieren hennes. Det er hun som rir henne. De driver med dressur. De er urolig flinke. Og strenge. Selvfølgelig er hun med i toget. Hun har kontroll over hesten sin, som hun sa til meg, da Carla rygget inn i dem i ridehuset. Jeg geiper for meg selv. Kontroll over hesten. Bare vent. En dag skal jeg ha så mye kontroll over Carla at de kommer til å få hakeslepp, hele gjengen. «Gutten er søt.» Renate peker på Peter, som rir den flekkete ponnien sin Charlie. Han er litt stor til Charlie, men det bryr visst ikke Renate seg om. «Ikke hesten, men gutten.» «Kjenner du ham?» spør Kaia. «Hvor gammel er han?» «Peter?» «Heter han Peter? Hva driver han med? Hvilken skole går han på?» «Ponnien hans heter Charlie. Han arva den etter Ella, storesøstera si. Hun og Charlie var med i NM i