ROBIN SCHAEFER MONIKA-SAKEN Min historie fra drapsetterforsker til varsler
Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2015 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign: Øystein Vidnes Forsidefoto: Privat ISBN: 978-82-419-1162-0 ISBN: 978-82-419-1129-3 (trykt) Artikler fra Bergens Tidende og VG er gjengitt med tillatelse. Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Forord En åtte år gammel jente dør. Et mulig drap forklart som selvdrap av politiet. Det var det jeg kom på sporet av i desember 2013. Jeg håpte jeg skulle bli hørt i min egen etat, men det var akkurat det motsatte som skjedde. Jeg begynte tidlig å skrive dagbok for å dokumentere for ettertiden hvordan saken utviklet seg, for å få med alt som skjedde, alt som etter hvert overveldet meg, og for en dag å kunne fortelle familie og venner hvorfor jeg var så fraværende i denne perioden. Skrivingen ble min terapi, min måte å bearbeide mine opplevelser på. Etter hvert bestemte jeg meg for at min historie skulle ut i offentligheten. Nå vil jeg at hele sannheten skal frem. Både hvordan saken ble behandlet underveis, og hvordan mitt eget system som har ansvar for å fremme rett og hindre urett ikke ønsket at den skulle ses på på ny. Hvordan jeg opplevde at politiet satte sin egen prestisje høyere enn hensynet til de pårørende. Jeg har skrevet i dyp respekt for en åtte år gammel jente, Monika, som er død, og for hennes mor, Kristina, som har ført en fortvilet og lenge ensom kamp for å få politiet til å forstå at hun har rett. De var en familie så liten som en familie kan bli, bare ett barn og en mor. Av politiet ble moren forsøkt overtalt til å tro på en historie som ikke var riktig, og som hun selv heller aldri trodde på. Alle foreldre frykter at noe skal skje med barna deres, og har en bare ett barn, er frykten gjerne ekstra stor. Saken har grepet meg så sterkt også
fordi jeg kan identifisere meg med Kristina. Jeg har selv en datter. Hun er snart 18 år, og er så flink, god og annerledes enn meg. Jeg har også tenkt at det vil hjelpe Kristina å bli hørt av noen i samme etat som ikke lyttet til henne sist. Når jeg nå ser tilbake på dagboken min, ser jeg også at jeg har skrevet den for å holde meg oppe underveis. Jeg har mange ganger det siste året måttet spørre meg selv: «Skjer dette virkelig?» Jeg er på ingen måte i en posisjon til å være moralens vokter og har ikke noe ønske om det. Til det har jeg gjort og sagt for mye dumt selv. Men det er en grense for hvor mye urett jeg kan se andre tåle. * Etter at jeg var ferdig med gymnaset og Forsvaret, ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Min mor var som alle andre mødre opptatt av at jeg skulle få meg en jobb, men aller helst en utdanning først. Etter sterkt påtrykk fra henne søkte jeg derfor halvhjertet om opptak ved politiskolen. Politiyrket var noe jeg aldri hadde tenkt på tidligere, men når tanken nå først var tenkt, stod det for meg som noe spennende, i hvert fall mindre kjedelig enn andre alternativer. Det var rekordmange søkere siden dette var siste kullet som fikk betalt utdanning, før politiskolen året etter fikk høyskolestatus og ble politihøyskole i 1992. Stor ble derfor overraskelsen da jeg kom inn. Min mor ble stolt og meddelte til både fjern og nær at hennes sønn skulle bli politimann. Selv var jeg fortsatt litt usikker på om det var noe jeg ville, men jeg takket da etter hvert ja til den plassen jeg fikk.
Jeg vet også at mange av mine venner ble overrasket og ikke helt hadde sett for seg at det var den retningen jeg skulle ta. Siden jeg alltid har skrudd, mekket og snekret på både små og store prosjekter og liker å skape ting, trodde vel de fleste at jeg skulle velge noe annet. Men å begynne på politiskolen ble et vendepunkt i livet mitt. Jeg trivdes fra første stund og fikk livet mitt inn på et nytt spor. Klassen min hadde et godt miljø, og der traff jeg en som fortsatt er en av mine nærmeste venner. Etter fullført utdanning tjenestegjorde jeg flere steder ved en rekke ulike avdelinger, og jeg har vært med på veldig mye. Det er vanskelig å formidle rekkevidden av det en politimann eller -kvinne opplever i tjenesten. I det ene øyeblikket rykker en ut for å snakke med et ensomt menneske i en vanskelig situasjon, i det neste kan en stå med våpen i hånd og vurdere om man skal skyte et annet menneske. Min datter husker kanskje best den gangen jeg var med på å redde en forskremt kattunge fra veiskulderen i den sterkt trafikkerte Fløyfjellstunnelen. Etterpå ble det familieråd om hvorvidt vi skulle ta den hjem til oss for godt. Min datter og jeg tapte det slaget. Det har blitt mer enn tjue år som politimann. Underveis har det vært mange store og dramatiske opplevelser, men sett under ett har tiden i politiet vært en fin tid. Fra 2010 til 2011 hadde jeg permisjon fra politiet fordi jeg takket ja til en stilling som rådgiver i et privat firma. Året i permisjon medførte mye reising, til tider bodde jeg nærmest i en flykoffert. Da savnet jeg både kollegene mine og det spesielle samholdet i politiet. Jeg savnet gleden ved å komme på jobb uten å vite hva dagen bringer, den uformelle tonen, det å ta med seg en kaffekopp og utveksle nytt og
gammelt. I det hele tatt savnet jeg en arbeidsplass jeg alltid har likt. Da jeg vendte tilbake, var det til en stilling som etterforsker ved vold- og sedelighetsseksjonen, en spesialseksjon som blant annet etterforsker drap. Jeg søkte og fullførte flere videreutdanninger ved Politihøgskolen (PHS), en av dem var «etterforskning av grov vold og drap», som Riksadvokaten åpnet ved PHS. Temaet gjennom hele studiet var den såkalte Christoffer-saken. Denne saken ble henlagt av statsadvokaten to ganger før den etter påtrykk av familie, venner og bistandsadvokat ble gjenopptatt. Stefaren ble dømt for å ha forvoldt Christoffers død, moren for passiv medvirkning. Under hele studiet ble det gjentatt hvor viktig det er at politiet må unngå en lignende sak, og vi som studenter ble oppfordret av Riksadvokaten til å bruke kunnskapen fra studiet i jobben som etterforskere. Kort tid etter begynte jeg på studiet «lederkandidat», der relasjoner, takhøyde, dialog, tilbakemeldinger og åpne prosesser var sentrale emner. Jeg holdt fremdeles på med det studiet da jeg begynte å se på saken om Monika. På dette studiet hadde jeg et miniforedrag for de andre studentene om noe jeg har undervist i selv som rådgiver og er opptatt av, nemlig kritisk tenkning. I sin enkleste form betyr det å stille seg åpen og undersøkende til alle påstander en møter.
Fredag 14.3.2014 Det min seksjonsleder sa da hun kom inn på kontoret mitt denne dagen, glemmer jeg aldri: Du har ikke lov til å jobbe eller se mer på denne saken. Du har ikke lov til å snakke med noen om denne saken og heller ikke å prøve å få støtte fra andre. Du jobber heretter kun med dine egne saker. Jeg ble så overrasket at jeg ikke greide å si noe særlig. Jeg husker jeg sa at «Dette høres jo veldig rart ut» og «Det må jeg nesten få skriftlig». Hun ble irritert og spurte hvorfor jeg trengte det, det måtte jo holde at hun hadde sagt det. Hun gjentok så de tre punktene, opplest fra en notatbok. «Det er greit,» sa jeg bare. Jeg følte meg svimmel. Svimmel og uvel. Det var denne dagen jeg forstod fullt ut hvor vanskelig dette ville bli.
November 2013 «Vi har funnet en død person i en hage. Det ser ut som et drap. Vi har nesten ikke folk på jobb. Kan du være etterforskningsleder?» Det var midt i lunsjen torsdag 7.11.2013. Jeg deltok på en lokal samling for tillitsvalgte i Hordaland politidistrikt på Myrkdalen Hotel. Det spørsmålet hadde bare ett svar. Jeg hadde vært med på å etterforske drapssaker før, men ikke som etterforskningsleder. «Ja,» svarte jeg. «Jeg kommer tilbake til Bergen så fort det lar seg gjøre. Men jeg vil ha med meg så mange folk som saken krever, og så lenge det er nødvendig. Behovet vil jeg vurdere selv.» «Det er i orden,» sa min seksjonsleder. At man får tilstrekkelige ressurser til å gjøre en så god jobb som mulig i den første fasen av en sak, har jeg lenge vært opptatt av. Det en ikke får gjort de første par døgnene, får en mest sannsynlig aldri hentet inn igjen. En kollega som er analytiker på seksjonen for bekjempelse av organisert kriminalitet, ble oppringt samtidig, av sin sjef. Vi var begge på saken. Nå hadde vi et par timers kjøring foran oss før vi var i Bergen, og det var bra. Vi skulle jobbe tett sammen, og nå kunne vi diskutere hvordan vi skulle gå frem. Jobben en analytiker gjør ved å systematisere, bearbeide og behandle all informasjon som etter hvert tilføres en sak, er helt avgjørende for en taktisk etterforskningsleder. Underveis innhentet vi flere opplysninger per telefon. Offeret var påført et stort antall knivstikk.
Tilbake i Bergen kastet vi oss inn i en intens etterforskning. Saken var sannsynligvis et drikkelag som hadde gått galt. Det syntes som om det hadde oppstått en krangel. Den ene festdeltakeren ble påført en rekke stikkskader. Han døde av disse skadene, muligens i kombinasjon med nedkjøling. Vi jobbet døgnet rundt de første dagene. Det gav resultater. Vi pågrep raskt en person, og etter hvert ble tre personer siktet. Flere av aktørene var fra Baltikum. Dette fikk meg til å tenke på saken der en åtte år gammel litauisk jente, Monika, ble funnet død hjemme av sin mor. Det var i november 2011. Dødsfallet til Monika var etter en tids etterforskning blitt henlagt som et selvdrap. Ut fra det lille jeg hørte og leste i mediene, hadde jeg problemer med å få det helt til å stemme. Det at en liten jente skulle ha tatt sitt eget liv, var helt uforståelig. Jeg visste at selvdrap blant så unge barn forekommer ekstremt sjelden. Etter hvert fikk jeg opplysninger fra både kolleger og medier litt stykkevis og delt, som gjorde at det hele fremstod som enda mer merkelig. Det var nevnt en tidligere kjæreste, et mulig innbruddsåsted, en mobiltelefon som var borte. Det var flere ting jeg stusset over. Hvorfor ble ikke henleggelsen diskutert mer? Var det noen som stod på for moren? Den lille jenten og moren var fra Litauen. Kunne det være at moren hadde for få rundt seg og et for lite nettverk til at noen ivaretok henne og talte hennes sak? Monika fremstod som en svært flink og velfungerende jente som på ingen måte hadde vist tegn på at noe var galt. Denne skjebnesvangre dagen hadde hun imidlertid vært borte fra skolen siden hun var syk, og