Det første forsøket slo feil.

Russisk kull på Spitsbergen Aleksandr Portsel Russland startet med kulldriften på øygruppen senere enn andre land. Et tydelig særtrekk ved de første russiske kullekspedisjonene til Spitsbergen var statens aktive deltakelse, selv om disse ekspedisjonene formelt sett var private forskningsekspedisjoner. Det første forsøket slo feil. Vsevolod Drzjevetskij s ekspedisjon forlot Arkhangelsk i august 1911 og søkte nødhavn for uvær i den norske havnen Mehamn. Her ble skipet tatt i arrest av norske myndigheter for gjeld som Murmansk ekspedisjonen hadde opparbeidet i 1909. I St. Petersburg mente man at «fiaskoen som inntraff foranlediger oss til å være særlig opptatt på å avslutte tiltaket som var påbegynt» ifølge Russiske statlige arkiver. I 1912 ble det organisert en ny ekspedisjon støttet av regjeringen. Vladimir Rusanov ledet ekspedisjonen. Etter å ha fullført et større vitenskapelig program, satte ekspedisjonens deltagere ut til sammen 28 anneksjonsmerker. Resultatene fra Rusanovs ekspedisjon sikret russerne rettigheter til å sette i gang kulldrift på øygruppen og bekreftet dermed Russlands rett til tilstedeværelse i denne geopolitiske viktige regionen. Fra nå av var utvikling av kullfeltene på Spitsbergen et praktisk anliggende også for russerne. Det russiske selskapet som var involvert i utviklingen av kullforekomstene på Spitsbergen var handelshuset «Grumant». Selskapet tok ut sine første kull i 1913, mens de drev med undersøkelser ledet av Rudolf Samojlovitsj. I mars 1915 ble dette selskapet omdannet til aksjeselskapet «Grumant». På grunn av Første verdenskrig kunne selskapet ikke gå i gang med drift i større skala, men var henvist til kun å drive undersøkelsesdrift. I 1919 gjenopptok «Grumant» selskapet kullutvinningen. I 1920 innledet engelskmenn forhandlinger med eierne av selskapet «Grumant», og etter kort tid ble selskapet omdannet til det russisk-engelske «Anglo-Grumant». Et russisk aksjeselskap for Spitsbergen ble etablert omtrent samtidig som «Grumant». I 1913 ble den tidligere russiske konsulen i Norge Paul von Weymarn dets grunnlegger. Selskapet fortsatte å eksistere også etter Oktoberrevolusjonen. Militære aktiviteter hindret imidlertid selskapet fra å gjøre noe arbeid. Nord-Russland trenger brensel I 1920-årene begynte Kolahalvøya å få en stadig større betydning i Russlands økonomi. Dette har sammenheng med bygging av jernbane- og havneanlegg. De regionale virksomhetenes behov for brensel var høyt og stadig økende. Det var ikke oppdaget forekomster av kull eller olje på halvøya, slik at brensel måtte importeres. Jernbanen klarte ikke å håndtere de store volumene, så størstedelen av brenselet måtte fraktes med dampskip. Kull ble etter hvert levert til de sovjetiske havnene av «Anglo- Grumant» som utvant dette på Spitsbergen. Sovjetregjeringen viste interesse for kullene fra Spitsbergen umiddelbart etter avslutningen av de militære operasjonene i nord. Innkjøp ble gjort gjennom trusten «Severoles». Etter 1921 tok Sovjet-Russland sine handelsforbindelser opp, og etter 1924 ble også de diplomatiske forbindelsene med Storbritannia gjenopptatt. Denne bedringen i de Sovjet-Britiske relasjoner tillot Ottar 310 2016 (2): 19 24 19

trust «Severoles» å erverve en del av «Anglo-Grumant» i 1923. Etter dette ble selskapet reorganisert til det engelsk-sovjetiske selskapet «Anglo-Russian Grumant». Etter reorganiseringen ble så å si alt kull som ble utvunnet av selskapet på Spitsbergen skipet til de nordlige områdene av Sovjetunionen (USSR). For å kunne utvinne kull på øygruppen, var det i henhold til Paris-avtalen av 1920 (Spitsbergen traktaten) nødvendig å skaffe seg rettighetene til forekomstene. Til å vurdere kravene på grunnarealer på Spitsbergen ble det utnevnt en «Svalbardkommissær». Det resulterte i at krav fra 26 enkeltpersoner og selskaper til 40 landområder, herunder alle russiske krav, ble godkjent av Svalbardkommissæren. At «Severoles» kom inn i selskapet førte straks til økt produksjon av kull og utvidelse av «Anglo-Russian Grumant» s eiendommer på Spitsbergen. Nye søknader for utvikling av kullforekomster ble gjort under toktet til det sovjetiske forskningsskipet «Persei» langs kysten av Spitsbergen i 1924 1925. I 1926 ble eiendommen Pyramiden overdratt til «Severoles» etter en gjensidig avtale med de svenske eierne, i bytte mot de to eiendommene som var kjøpt fra «Anglo-Russian Grumant». Kart fra Rusanov s ekspedisjonen. Kilde: RSIA. f.1284. op.1. d.351-b. p.298. 20

Forskning og mineralutvinning I 1928 ble det etter ordre fra Den sovjetiske regjeringen sendt en ekspedisjon som omfattet ansatte fra Det sovjetiske vitenskapsakademi (USSR Academy of Science) og Det nordlige forskningsinstitutt (Institute of Northern research) til Spitsbergen. På grunnlag av resultatene fra dette arbeidet, ble det bestemt å søke overføring av gruvene som tilhørte «Anglo-Russian Grumant» til sovjetisk eiendom. Disse forhandlingene tok tid på grunn av det dårlige forholdet mellom England og Russland, og ble ikke sluttført før i 1931. Engelskmennene solgte sin andel, og den 12. juli 1931 ble gruvene og eiendommen til trusten «Sojuslesprom» som også omfattet trust «Severoles» innlemmet i selskapet. Den 7. oktober 1931 ble alle aktiviteter knyttet til forskning og utvikling av mineralforekomster på Spitsbergen lagt inn under det nylig dannede statlige selskapet trust «Arktikugol» der Lazar Likhterman var administrerende direktør. Den første gruppen av sovjetiske arbeidere (300 mennesker) ledet av gruvesjefen Moisej Jevzerov Evzerov, ankom Grumantbyen i juli 1931. I 1932 kjøpte Sovjetunionen gruven i Barentsburg som ikke hadde vært i drift siden 1926. I tillegg ble eiendommene på Boheman-tundraen kjøpt, begge fra det nederlandske selskapet «Nespico»(Nederlandsche Spitsbergen Compagnie). De første kullene ble utvunnet av «Arktikugols» gruvearbeidere i Grumantbyen i august 1931, men fra 1932 produserte også gruva i Barentsburg kull. Forekomstene i Pyramiden og på Bohemans tundra ble ennå ikke utnyttet. Ved utbruddet av Andre verdenskrig (av russerne kalt Den store fedrelandskrigen)ble det utvunnet nær tre millioner tonn kull fra de sovjetiske gruvene på øygruppen. Gruvene på Spitsbergen ble hovedleverandør til bedriftene i Sovjetunionens nordlige del, nemlig Kolahalvøya. Før utbruddet av Andre verdenskrig arbeidet 1650 1900 sovjetborgere årlig på Spitsbergen. Kontraktene var toårige, men mange arbeidere ble lengre. Grumant og Barentsburg ble velutviklede bosetninger. Nærmere 60 barn bodde der sammen med sine foreldre. Barnehager og skoler ble etablert. Et velutviklet gårdsbruk hjalp til med å løse ernæringsproblemene, kveg ble alet opp og grønnsaker ble dyrket. Ved siden av arbeidet utfoldet disse polarmenneskene seg i ulike sportsgrener, teater og musikk. Her opptrådte datteren Barentsburg, 1984. Foto: Odd Rogne, Norsk Polarinstitutt. 21

til gruvesjefen Mikhail Plisetskij Maja Plisetskaja på scenen for første gang. Hun ble senere en verdensberømt ballettdanser. I 1932 ble radiostasjonen satt i drift. Krig og gjenreisning Etter utbruddet av Andre verdenskrig måtte «Arktikugol» innstille gruvedriften. Med samtykke fra Den sovjetiske regjeringen evakuerte engelskmennene de sovjetiske gruve-arbeiderne fra Spitsbergen til Arkhangelsk i august 1941. Før evakueringen skjulte ledelsen til de sovjetiske gruvene gjenværende proviantforsyninger og varelagre dypt inne i gruvegangene. Disse lagrene ble delvis benyttet av nordmennene som sloss mot tyskerne under krigen. Gruvene ble stengt igjen, og kullagrene ble påtent av engelskmennene, slik at de ikke skulle være til nytte for tyskerne dersom de gikk i land på øygruppen. I 1943 ødela en tysk flåtestyrke Barentsburg og Grumant med artilleri-ild. Etter Andre verdenskrig hadde Sovjetunionen en betydelig kullmangel ettersom gruvene i Donbass og utenfor Moskva var ødelagte. I 1946 ble det besluttet å gjenreise de sovjetiske gruvene på Spitsbergen. I oktober 1946 ankom de første tolv gruvearbeiderne under ledelse av Nikolaj Gusev. Gruvene var et nedslående syn. Der var ikke noen underbringelses-muligheter, industrielle anlegg, kraftstasjoner, vann eller brensel. Ved gruveanlegget i Barentsburg brant fortsatt kull-lageret og det var to branner i gruven under jorda i Grumantbyen. Direktøren i trusten, Ivan Naumkin, overvåket gjenreisningsarbeidet ved gruvene. På grunn av en heltemodig innsats fra gruvearbeiderne i det høye nord, kunne driften ved gruvene i Barentsburg og Grumant gjenopptas i 1949. I 1950 ble arbeidene satt i gang ved gruven i Pyramiden. Bosetningene livnet til igjen. I 1950-årene overvintret og arbeidet mellom 2500 og 2900 sovjetborgere. De gjenreiste skolen, barnehagen, bad og klubbhus. De begynte å gi ut avisen «Polar tidende» som var blitt opprettet før krigen. Fra 1948 kom radiostasjonen i drift på nytt. I begynnelsen av 1960-årene avtok etterspørselen etter kull etter hvert som andre energikilder ble tatt i bruk. I 1961 besluttet Den sovjetiske regjeringen at kulldriften i Grumantbyen skulle innstilles. Gruva ble lagt ned, men livet i Grumantbyen gikk videre. Bolighusene ble nå tatt i bruk av deltakere i vitenskapelige ekspedisjoner. Nye tider I 1960-årene begynte et intensivt arbeid med omfattende mekanisering og automatisering av kulldriften og skipningen ved gruvene i Barentsburg og Pyramiden. Generaldirektøren i trusten, Nikolai Gnilorybov, skrev at ved inngangen Ski konkurranse mellom norske og russiske gruvearbeidere, Barentsburg 1954. Foto: State archives of Murmansk region (SAMO). 22

til 1970-årene «var mer en halvparten av alle anlegg og systemer ombygget til automatiske kontrollsystemer». Transportbåndanlegg, lasteinnretninger og kabelbaner ble automatisert. I 1980-årene lå den årlige kullproduksjonen til «Arktikugol» på 550 000 tonn. De planlagte produksjonskvotene ble vanligvis overoppfylte. I en oppsummering over trustens virksomhet oppga teknisk direktør i «Arktikugol», Viktor Trifonekov, følgende data: «I løpet av sekstiårsperioden tok «Arktikugol» ut mer enn 22 millioner tonn kull, 2 millioner tonn fra gruva i «Grumantbyen», 13 millioner tonn fra gruva i «Barentsburg» og mer enn 7 millioner tonn fra gruva i «Pyramiden». I 1981 var det mindre enn 1500 faste norske innbyggere og omtrent 2500 sovjetiske borgere på øygruppen. De sovjetiske bosetningene forandret seg. Det ble bygget komfortable boligblokker i flere etasjer, nye kulturhus, en skole, en barnehage og idrettsanlegg. Gode veier ble anlagt. I 1984 begynte mottak av regulære fjernsynssendinger fra Moskva. hele landet introdusert og mønsteret for eierskap forandret. Det fikk også innvirkning for «Arktikugol» som etter 1989 ble selvfinansiert. Etter oppløsningen av Sovjetunionen (USSR) begynte den økonomiske aktiviteten til «Arktikugol» å avta. I løpet av den post-sovjetiske tiden er trusten flere ganger blitt reorganisert. De store endringene som landet gikk igjennom i 1990-årene påvirket de russiske gruvene på Spitsbergen. Gruvedriften i Pyramiden ble innstilt i 1998. Befolkningen i Barentsburg ble redusert. Etter 1991 har utskipet tonnasje gått ned. Mens det i 1991 ble det skipet ut 482 798 tonn, var tallet redusert til 112 038 tonn i 2014. Den anstrengte situasjonen for virksomheten kan i hovedsak forklares som en konsekvens av en teknisk ulykke i 2008. Det oppsto Perestrojka Under perestrojkaperioden (1985 1981) ble nye former for organisering av virksomheter over Norsk-russisk sjakkmesterskap på Svalbard. Foto: Herta Lampert, Tromsø Museum Universitetsmuseet. 23

en brann i gruva, og for å slukke brannen var det nødvendig å sette alle strossene under vann (sjøvann). Brannen ble slukket, men saltvannet ødela utstyret. Det tok over to år for å pumpe ut vannet og reparere utstyret. Først i 2011 kunne kullskipningen ta til på nytt. I henhold til et dekret fra den russiske presidenten av 31. desember 1997 er trust «Arktikugol» den ledende russiske virksomheten på Spitsbergen. Den eier og driver gruve nr. 1 5 i Barentsburg og de nedlagte gruvene i «Grumantbyen» og «Pyramiden». På litt lengre sikt er ikke en gjenopptagelse av kulldriften i Pyramiden utelukket. Trusten eier grunneiendommer som dekker et område på totalt 251,1 km 2. I tillegg har selskapet 33 utmål som dekker et areal på 320,34 km 2, inkludert deler av grunneiendommene. På utmålene har selskapet eneretten til å drive geologiske undersøkelser. Her kan det finnes olje, gass, kull, barytt og andre mineraler. Kulldrift vil være grunnlaget for Russlands økonomiske aktiviteter på Spitsbergen i årene som kommer. Men et av de viktigste temaene er nødvendigheten av en teknologisk utvikling som kan minimalisere kulldriftens påvirkning på miljøet. Ved inngangen til det 21. århundre er det innlysende at kulldriften på Spitsbergen bør suppleres med andre typer russisk aktivitet. Generaldirektøren i trust «Arktikugol» Aleksandr Veselov sier: «Vi tar sikte på at i løpet av noen få år vil turismen være større enn gruvedriften i Barentsburg». Et eget senter for arktisk turisme «Grumant» ble etablert for å realisere dette. Et annet initiativ er vitenskapelig aktivitet. Russiske vitenskapelige objekter er også lokalisert til Barentsburg. Russiske forskere driver forskning innenfor geofysikk, seismologi, arkeologi, glasiologi, biologi, geologi, meteorologi og overvåker miljøet på øygruppen. I dag bor og arbeider ca. 400 mennesker i Barentsburg (i 2015 var det 371 personer). Det er satt i gang et storstilte restaurerings- og oppussingsarbeide i bosetningen. Både satellitt og mobiltelekommunikasjon er tilgjengelig. Etter den spede begynnelsen av «Arktikugol»`s virksomhet på øygruppen, har det vært et godt naboforhold mellom de sovjetiske og norske innbyggerne på øygruppen. Det er fortsatt slik, uavhengig av relasjonene mellom regjeringene i de to landene. Gjensidige besøk av delegasjoner av gruvearbeidere til naboen, felles idrettsarrangementer, gjensidig assistanse og bistand ved ulykker er vanlig. Tradisjonen med et godt naboskap gjelder fortsatt. Konklusjon Myndighetene i Sovjetunionen/ Russland har alltid betraktet kulldriften på Spitsbergen som et viktig statlig anliggende. Den industrielle utviklingen av de russiske nordområdene har vært avhengig av tilførselen av kull. «Arktikugol» s bosetninger utviklet seg til store industrielle virksomheter og velorganiserte lokalsamfunn med god sosial infrastruktur. Bosetningene ble baser for utviklingen av vitenskapelig utforskning samtidig som andre aktiviteter på øygruppen utviklet seg. Erfaringene fra relasjonene mellom de sovjetiske-/russiske myndighetene og borgerne på Spitsbergen kan tjene som gode eksempler på samarbeid i den arktiske regionen. Oversettelse: Marit Anne Hauan. Alexandr Portsel, PhD, professor i historie, Murmansk Statlige Tekniske Universitet, Institutt for filosofi, historie og sosiologi, 13 Ul. Sportivnaja, Murmansk, 183010 Russland. E-post: portsel@inbox.ru Bildetekst side 25: Statsminister Einar Gerhardsen og fru Werna besøker Longyearbyen. 24