Driftsgranskingene i Norges Vel

Driftsgranskingene i Norges Vel Håkon Tysdal Fra starten i 1911 og fram til 1946 var driftsgranskingene i jordbruket en del av virksomheten i Det Kongelige Selskap for Norges Vel. Det var ingen tilfeldighet. Helt fra Norges Vel ble opprettet i 1809 var utvikling av det norske landbruket og bondens økonomi i fokus. Å framskaffe og spre kunnskap var en del av metoden. Omreisende landbrukslærere, Norges første forlag og utgivelse av fagbøker for jordbruket var noen av tiltakene. De første tiårene etter Norges Vel ble opprettet i 1809 var innsatsen spredt på flere områder. Arbeidet ble inndelt i såkalte «klasser». Det ble opprettet en «topografiskstatistisk klasse», en klasse for «naturvidenskapene», og en klasse for «de matematiske videnskaber». «Åkerbruk og fedrift» fikk sin klasse, som «fiskeri og jagt», «berg og skogvesen» og «industri og handel», og også «filosofi og historie». Å ta alle Norges ressurser i bruk var målet. I 1829 fant Norges Vel det riktig å forta en nyorganisering av virksomheten. Landbruk ble spesielt vektlagt. Jordbruksklassen forberedte seg til hovedrollen den ville få i nyordningen. I arbeidsprogrammet den la fram for direksjonen var første post forslag om at det fra navngitte foregangspersoner i landbruket skulle innhentes detaljer om deres gardsdrift. Til dette ble det utarbeidet et meget detaljert spørreskjema en ønsket å få utfylt så nøyaktig som mulig. Opplysningens skulle gi kunnskap som kunne bedre driften også for andre bønder. Landbruksregnskap Selskapet for Norges vel brukte premiering for å fremme sine mål. I 1887 satte direksjonen opp denne oppgaven: En ønsket «En praktisk og letfattelig Veiledning i Regnskabsførsel for Landdbrug, oplyst ved et passende Exempel og ledsaget af tilhørende Schemaer». Den beste besvarelsen ville bli belønnet med Selskapets store Sølvmedalje og 250 kroner. Hele 42 besvarelser kom inn. En meget ressurssterk bedømmelseskomité arbeidet lenge og vel. Først sent på høsten 1888 la de fram sin innstilling: Ingen av besvarelsene løste oppgaven på en tilfredsstillende måte, men to besvarelser ble belønnet med oppmuntringspremier. Men direksjonen ga ikke opp. Året etter ble en ny konkurranse utlyst. Denne gangen kom det inn 28 besvarelser. Nivået var bedret: To besvarelser ble belønnet med Selskapets Sølvmedalje: 1

1 Overrettssakfører Thv. Østbye fra Bærum for regnskap for større gardsbruk, og 2 Forvalter Eyvind Dahl, Hakadals Verk, for regnskap for middels store og mindre gardsbruk. Overrettssakfører Østbye trykket og ga ut sin veiledning for egen regning, med direksjonens velsignelse. Dahls veiledning ble trykket av Norges Vel. Noen år senere, i 1902 ble saken om landbruksregnskap fulgt opp med foredrag på et fagmøte arrangert av Selskapet. En bred diskusjon ble satt i gang og en kommisjon nedsatt. Det ble utgitt bøker og satt i gang «kurser i landbruksbokholderi», støttet økonomisk av Norges Vel. «I årene 1905 til 1909 sees å være utbetalt av selskapet i alt 1 175 kr. til den slags kurser». Noen begreper: Det Kongelige Selskap for Norges Vel ble organisasjonens navn ved opprettelsen i 1809 og er det fortsatt i dag. I tiden vi snakker om her ble den ofte benevnt som Selskapet for Norges Vel eller bare Selskapet eller Noregs Vel i kortform. I dag er det Norges Vel som brukes, og den formen er også brukt i denne framstillingen. Direksjonen er organisasjonens styre. Representantskapet er organisasjonens høyeste myndighet. De undersøkelsene som ble satt i gang fikk navnet Undersøkelserne over jordbrukets driftsforhold. I kortform ble det brukt Undersøkelserne eller Driftgranskingene. I denne framstillingen bruker jeg stor sett Driftsgranskingene i kortform. Tidsskrift for det Norske Landbruk = Norsk Landbruk. Forarbeid i 1910 Forarbeidet til det som fikk navnet «Undersøkelserne over jordbrukets driftsforhold» skjedde året etter. I protokollen fra direksjonsmøte 18. Januar 1910 kan vi lese at «Landbrukslærer Håkon Five ansettes i Selskapets tjeneste». Forhandlinger settes i gang, og i sitt møte 6. april får direksjonen orientering om at Five har godtatt tilbudet om ansettelse med en lønn på 250 kr per månen. Framskaffing av gardbrukere som kan delta, samlinger med disse og innsamling av materiale vil skje i sommerhalvåret. Bearbeiding av materialet skal Five gjøre om vinteren, ved siden av jobben som landbrukslærer på Sem landbruksskole. Direksjonen understreker at godtgjørelse for vinterarbeidet ikke skal overstige kr 200 totalt. Den 28. juni legger Five fram for direksjonen en redegjørelse for hvordan arbeidet tenkes lagt opp. 2

Håkon Five ble født på familiegarden Østre Five i Kvam i Nord-Trøndelag 27. September 1880, (han døde i 1944). I 1901 avla Håkon Five eksamen ved Mære landbruksskole, og i 1905 ved Norges landbrukshøyskole. Så fortsatte studiene i Sveits, der han i 1909 var student ved Eidgenössishe polytecnishe Schlule. I 1910 avla han sosialøkonomisk embetseksamen og fikk graden cand. oeceon. Ved siden av studiene var Five landbrukslærer fra 1905 1914. Fra 1911 kombinerte han lærerjobben med å lede «Undersøkelsene over jordbrukets driftsforhold» som det heter i årsmeldingene fra Det Kongelige Selskap for Norges Vel. Han var leder fram til 1917, men fortsatte i Utvalget for undersøkelsene. I 1917 tok han over farsgården, og var samtidig konstituert rasjoneringsdirektør (dette var under første verdenskrig). Deretter var Five Landbruksattachè og Landbruskstatsråd til han igjen ble tilknyttet Driftsundersøkelsene i 1926. Five undertegnet årsmeldingene fra granskingene fram til tidlig på 1930-tallet, da han igjen ble Landbruksstatsråd. Five tilhørte partiet venstre, og ved «kriseforliket» mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935 måtte han vike plassen som statsråd. Så ble han tilknyttet Undersøkelsene igjen fram til 1940. Andre ansatte Flere hadde ansvaret for Undersøkelsene i løpet av Norges Vel-perioden. I den første perioden Five var vekk, var N. Krosby og Paul Borgedal ledere. Andre ledere var G.F. Heiberg, M. Langballe, og Gunnar Jahn. Fra 1940 og resten av perioden ble undersøkelsene styrt av Th. Sverderup og Arne Eskeland. 3

De første undersøkelsene gjennomført i 1911 Målet med undersøkelsene var å kartlegge de økonomiske forhold i landbruket. Norges Vel la opp til at undersøkelsene skulle starte våren 1911. Fra midten av mai 1910 startet Håkon Five forberedelsene. Han utarbeidet en «Veiledning i landbruksregnskap» på 146 sider, som ble trykket i 1 000 eksemplarer og kostet kr 2,00 i bokhandelen. Fra Norges Vel kunne veiledningen kjøpes i partier på minst 10 eksemplarer. Da ble prise kr 1,50 per stk. I tillegg ble det utarbeidet «Forskjellige lister» bøndene som deltok i undersøkelsene skulle fylle ut. Listene var laget slik at de riktig og nøyaktig utfylt kunne «danne grundlag for et regnskapsoppgjør». I Veiledningen fant deltakerne de opplysninger som var nødvendige for å delta i undersøkelsen og fylle ut listene. Til veiledningen ble det laget skjemaer for statusoppgjør, dagbok og hovedbok. Disse ble samlet i en mappe, som kunne kjøpes for kr 2,50, i tillegg kostet selve mappen 50 øre. Undersøkelsene det første året ble satt i gang i to distrikter. På Østlandet med bønder fra «Akershus, Smaalenene, delvis Buskerud Jarlsberg og Larvik». Det andre distriktet omfattet Namdalen i «Nordre Trondhjems amt». Sommeren 1910 dro Five rundt på Østlandet og i Namdalen for å rekruttere deltakere. I Selskapets årsmelding rapporterer han at de bønder han henvendte seg til «viste seg næsten uten undtagelse meget interesserte for dette arbeide og erklærte seg villige til at paata sig arbeidet med listernes utfylling». Etter reisene hadde han håp om å få med 30 bønder fra Østlandet og ca. 25 fra Namdalen. På Representantskapsmøte orienterte Håkon Five om opplegget. Han understreket at listene bøndene skulle fylle ut var enkelt lagt opp, og forventet innvendinger fra «bokholdere av fag» om at opplegget var for enkelt, i og med at det bare ville bli ført særskilt regnskap for gardsdriften, skogen, eventuelle bierverv, husholdningen og privat forbruk. Alt som galt jordbruk og husdyrbruk ville bli slått sammen. Fives syn var at en ikke skulle starte med et så komplisert opplegg at det vanskelig lot seg gjennomføre. Han ville imidlertid forlange at de svarene som ble gitt skulle være så nøyaktige og pålitelige som mulig. I diskusjonen etter foredraget ble da også dette spørsmålene reist. Det ble vist til at det tidligere hadde blitt sendt ut mer omfattende lister fra Landbrukshøyskolen til et utvalg bønder. I sitt svar fastholdt Five viktigheten av å starte forsiktig, med et opplegg som faktisk lot seg gjennomføre og heller utvide etter hvert. Han viste også til at skulle listene fra Høyskolen kunne utfylles, forutsatte det at det var ført regnskap på forhånd. Five ønsket å samle et grunnmateriale som var likt og sammenlignbart, og at han gjennomførte de økonomiske beregningene. Han ba også om tålmodighet i forhold til resultatene, og at første år måtet regnes som et prøveår. Videre ble det reist spørsmål om valg av distrikter var det rette. Det ble pekt på at Østlandet og Namdalen kanskje var for like, og at Vestlandet burde vært valgt ved siden av Østlandet. Da ville en også kunnet få med flere små bruk. Svaret var også her at en ønsket å starte forsiktig. Grunnen til at Namdalen ble valgt ved siden av Østlandet, var at Five personlig var godt kjent i området, 4

og slik hadde gode muligheter til både å få med ønsket antall bønder og bedømme materialet som ble samlet. Målet for arbeidet formulerte Five slik på møtet: «Hva der gjelder er i virkeligheten at kunne vise den enkelte gaardbruker gjennom hans egne regnskaper, hvilke erfaringer han i virkeligheten har gjort vedkommende den økonomiske side av sin bedrift, og vi vil søke at fremlægge erfaringerne fra de mange gaardbrukere for de øvrige, for at disse kan lære av det». Bøndene som var med på opplegget skulle samles til tredagers kurs hvor det ble gitt nødvendig veiledning for hvordan listene skulle fylles ut. Fra 3. til 5. januar 1911 ble slikt kurs gjennomført på Namsos for 20 deltakere fra Namdalen, og fra 27. februar til 1. mars deltok 30 bønder fra Østlandet på et kurs i Kristiania. I en rapport til direksjonen 29. mars redegjør Five for kursene og det øvrige arbeidet. Samtidig understreker han ønskeligheten av å få med flere distrikter i undersøkelsen, og forslår «Romsdals amt» og «Kristians amt», med tilhørende kurs i for eksempel i Ålesund og Lillehammer. Tilslutningen har vært bra og arbeidet blitt mer omfattende enn forutsatt. Som løsning forslår Five for direksjonen at det mer «mekaniske regnearbeid utføres med billigere arbeidshjelp» til bearbeidelse av materialet han regner med å få inn i løpet av året, for eksempel ved «en flink agronom som blev indleiet for noen faa maaneder». Five påpeker også at hvis han skal ha tid til å foreta ønsket besøk hos deltakerne, og «stadig reise ind til Kristiania til konferanser med Selskapets sekretær», får han mindre tid til bearbeiding av materialet innenfor den perioden på sommeren han er fast i Selskapet, vil mer av bearbeidingen måtte skje i vinterhalvåret. Han ser seg derfor nødt til å anmode om at den grensen direksjonen har satt på maksimum kr 200 for dette arbeidet blir hevet til kr 400. 5

Antakelig har dette gått orden. I løpet av sommeren besøker i alle fall Five alle deltakerne. Statusoppgjørene blir brakt i orden, dagbok og lister sett igjennom og rettet opp. Statusoppgjør fra 47 bønder, 20 fra Namdalen og 27 fra Østlandet kommer inn. Disse blir bearbeidet og resultatet for hovedpostene sendt den enkelte bonde etter som de blir ferdige. Etter videre bearbeiding i løpet av vinteren, er status klar for innføring per 1. april 1912. Økende tilslutning nye grupper med Undersøkelsene dekket tydeligvis et behov. Deltakelsen økte jevnt og trutt fra starten i 1911 og utover på 1920 og -30 tallet. Hvis vi ser bort fra nedgangen under de to verdenskrigene og andre mindre svingninger, kan vi si at antall deltakere passerte 100 i 1915, 200 i 1928 og 300 i 1935. I 1930 31 var for eksempel antall deltakere nede under 200, konkret 192. Den store økningen i 1935 kom først og fremst på grunn av en aktiv utvidelse av tilbudt mot små bruk. Ønsket om å få med også mindre bruk, kom som vi har sett internt i Norges Vel allerede ved oppstarten i 1911. Aktivt ble grunnlaget for utvidelsen lagt i forbindelse med Representantskapsmøte i 1931. Norsk Bonde- og Småbrukarlag hadde henvendt seg til Landbruksdepartementet med ønske om å sette i gang undersøkelser om inntekts- og driftsforhold ved de minste brukene arbeiderbrukene. Departementet ba om en uttalelse, idet de mente at også slike undersøkelser måtte legges til Norges Vels driftsundersøkelser. Gjennom Utvalget for driftsundersøkelsene ga Norges Vel sitt svar. I utgangspunktet ble det pekt på at det hele tiden har vært den samme anledning også for små bruk til å delta, men at det i praksis har vist seg vanskelig å få med et ønsket antall små bruk. En har søkt å bøte på dette ved bla å yte ekstra bidrag til reise og opphold under instruksjonskursene. Det hadde gitt flere små bruk som deltakere, men en innser at det ikke har vært tilstrekkelig til å nå «de egentlige arbeiderjordbruk, hvor det vesentlige av inntekten hentes utenom bruket». En gir uttrykk for forståelse for at interessen ikke er like stor hos disse brukerne som hos brukere der jordbruksinntektene er av større betydning for bondefamiliens økonomi. Men ønsket om og hensiktsmessigheten av at også disse undersøkelsene legges inn til det apparatet og den kompetanse som er bygget rundt de eksisterende driftsgranskingene, er klar. Overfor Departementet gis det uttrykk for at en bevilgning på kr 2 000 utover det som er foreslått vil være tilstrekkelig til å gjennomføre en slik utvidelse som det Bonde- og Småbrukarlaget ønsker. I Stortingsproposisjon nr. 1 (Statsbudsjettet) for 1931, slutter Landbruksdepartementet seg til ønskeligheten av utvidelsen, men av «budgettmessige hensyn» finner en «for tiden ikke å kunne forslå nogen forhøielse av statsbidraget». Landbrukskomiteen understreker imidlertid ønskeligheten av en økning, og arbeidet med å øke antall små bruk fortsetter. I 1932 og - 33 er antallet småbruk i Hedmark økt. I 1934 er arbeidet utvidet til å gjelde Vestlandet. I tråd med Landbrukskomiteen ønsker, er det holdt kurs for å ta opp nye deltakere i 6

småbruksundersøkelsene i Østfold, Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Rogaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. I tillegg holdes det foredrag om saken ved formannskursene i Norges Bonde- og Småbrukarlag på Østlandet. To hundre mulige nye deltakere fra små bruk blir notert. Resultatet kommer altså i 1935/36, ved at det kommer inn regnskapsmateriale fra 64 småbruk slik at antallet sammen med de ordinære deltakerne kommer opp i 300. Noe av årsaken er nok at også de bevilgende myndigheter er mer positive. I brev fra landbruksdepartementet av 22. desember 1936 anmodes Finansdepartementet om at kr 8 800 utbetales «Selskapet for Norges vel, Bøndernes hus, Oslo til driftsundersøkelser på småbruk i 1936/37». Også nye produksjoner kommer med, samtidig som forbedringer av det eksisterende opplegget blir gjort. I 1941 blir det utarbeidet nye regnskapsskjemaer laget spesielt for hagebruket, og i løpet av året utarbeides og trykkes et hefte om «Produksjonsregnskap for gartnerier og hagebruk». I det samme året blir det satt i gang en del regnskap for 7

saueholdere i forskjellige saueavlsdistrikter, og arbeidet med et hefte om «Småferegnskap» ble startet. I Årsmeldingen for 1942 43 meldes at det regnskapsarbeid Norges Sølvrevavlslag satte i gang gjennom Norges Pelsdyravlslag skal overtas av Selskapet for Norges Vel. Som sagt ble også det løpende arbeidet forbedret. I alle år driftsundersøkelsene har vært kjørt har storfeholdet vært sentralt. I 1944 ble det derfor utarbeidet nye og bedre fjøsregnskapsskjemaer. Driftsgranskingene og skatt I 1917 fremmet regjeringen en Stortingsproposisjon Om utferdigelse av love indeholdene forandringer i skattelovene for landet og byene av 18de august 1911. Håkon Five forsto at diskusjonen om denne ville omfatte også de fleste gårdbrukerens skatteforhold (de som tjente over minstegrensen på kr 800), og engasjerte seg i saken. Han tok skattespørsmålet opp til diskusjon både i forhold til de gårdbrukerne som var med på Undersøkelsene og i Norges Vel. I Proposisjonen ble det sagt at bøndene i tillegg til selvangivelse også skulle levere en særskilt næringsoppgave, for å få en bedre kontroll med tallene for formue og inntekt bøndene oppga i selvangivelsen. Det vil si det viste seg at bøndene i landdistriktene ikke var særlig flinke til levere verken selvangivelse eller næringsoppgave. For 1915/16 var det bare 41 prosent som leverte selvangivelse (i byene stor det enda dårligere til med 33 %). Dermed blir det opp til myndighetene å «iligne skatt etter bedste skjøn» der hvor ikke riktige opplysninger foreligger. Det hører også med til historien at myndighetene etter en tilleggslov hadde anledning til å bøtelegge med inntil kr 50 000 for de med høyere inntekt over kr 3 000, som unnlot å levere selvangivelse. Undersøkelsene og regnskapene gjennom driftsgranskingene ga bøndene mulighet til å oppgi tall for inntekt, formue og hvor stor del av avkastningen som ble brukt til familienes forbruk. Tall som tilfredsstilte de krav myndighetene stilte, oppsummert av Five slik (i et foredrag i Norges Vel, gjengitt i Norsk Landbruk i 1917): «Med de av departementet foreslaaede forandringer i skatteloven og ved en hensigtsmæssig ordning av næringsoppgaverne, vil der ikke bestå nogen uoverensstemmelse mellom de driftsmæssige krav som maa stilles til et gaardsregnskap og de krav som skattemyndighetene maa stille». De fleste bøndene forsto nok at dette ville være også til deres fordel, og Undersøkelsenes status ble ytterligere styrket. Samarbeid med Regnskapsforeningene Interessen for å føre systematisk regnskap over gardsdriften og bruke dette i den økonomiske planleggingen, var stor. Derfor hadde det tidlig på 1920-tallet blitt opprettet en rekke regnskapsforeninger rundt i landet. Det viste seg imidlertid at måten regnskapene ble ført på varierte. For å få arbeidet ensartet overtok i 1922 8

Driftsundersøkelsene etter anmodning fra Landbruksdepartementet det faglige tilsynet med foreningenes virksomhet. Bøndene som førte regnskap ønsket at dette skulle legges til grunn for beskatningen, og det kom en rekke spørsmål til regnskapsforeningene både fra private og skattemyndighetene i den sammenhengen, både om inntektsfastsettelsen etter regnskapene og materialets pålitelighet. Dermed økte både reisevirksomheten og kontorarbeidet. Til tross for denne smule bekymringsmelding i Årsmeldingen det året, fortsetter sekretariatet som Landbruksdepartementets konsulenter i forhold til regnskapsforeningene. En del av dette arbeidet gikk på å kurse personalet i regnskapsforeningene. Flere kurs for «regnskapsassistenter og for landbrukskandidater, smaabrukskandidater og agronomer som skulle ansettes som assistenter i regnskapslagene» ble holdt de neste årene. Etter hvert innså en at arbeidet allikevel ble for tilfeldig. På Representantskapsmøtet i Norges vel i 1925 ble muligheten for et enda bedre samarbeid drøftet. I februar 1926 ble det sendt et brev fra Direksjonen i Norges vel til Gårdsregnskapsforeningene. Der ble det understreket at helt siden Driftsundersøkelsene startet hadde Selskapet for Norges Vel sett arbeidet med å fremme en bedre regnskapsføring hos bøndene som en av sine viktigste oppgaver. Derfor ville de tilby et enda bredere samarbeid. Dette skulle ordnes slik: Hver enkelt regnskapsforening får adgang til å sende ett eller flere regnskaper til full gjennomgåelse og eventuell rettelse. En forbeholdt seg retten til å bruke materialet som en del av det statistiske materialet, selvsagt med garanti om full anonymitet. De som fikk sine regnskaper gjennomgått ville få en årlig rapport tilsendt der de ville finne sine egne tall bearbeidet og stilt sammen med de andre brukene i undersøkelsen. Slik ville de få belyst lønnsomheten i driften. På grunnlag av brevet fikk Driftsundersøkelsene anmodning fra hele 50 foreninger som ønsket å delta. Det ble åpnet for at de kunne sende inn et regnskap fra hver forening. Arbeidsmengden økte. Samtidig ble grunnlaget og hele materialet bredere og mer representativt. To verdenskriger og harde år på 1920 og 30 tallet Deltakerantallet i Driftsgranskingene lå rundt 100 i krigsårene fra 1914 til 1918. I et foredrag på Representantskapsmøte i Norges vel 15. november 1945 tar konsulent Arne Eskeland for seg situasjonen for jordbruket i landet før, under og mellom de to verdenskrigene (en artikkel på samme tema av Eskeland er publisert i Tidsskrift for det Norske landbruk i desember 1946), Eskeland hadde vært tilknyttet Driftsundersøkelsene fra 1939, og bygger i stor grad på resultater herfra. Han påpeker at første verdenskrig skapte en konjunkturbølge som pekte en vei oppover, for jordbruket som for andre næringer. Den positive utviklingen varte et par år til ettersommeren 1920, da konjunkturene raste nedover. I jordbruket sank produktprisene langt raskere enn prisene på innsatsmidler. Følgen var at mens forrentningen på de brukene som var med i 9

undersøkelsen var 11,4 prosent av investert kapital for krigsperioden, sank den til 3,5 prosent i mellomperioden fram til 1920. Og det skulle bli verre! I 1921 til 1923 kom tilbakeslaget for alvor det største tilbakeslaget for jordbruket siden århundreskiftet. Driftsresultatene viste at forrentningen falt til minus 1 prosent og lønnsevnen per dagsverk ble halvert fra kr 9,40 til kr 4,75. Men så - etter 1923 fikk vi en ny oppgangsperiode et par år da forrentningen steg til 5 prosent for de undersøkte brukene. Så kom en lang nedgangsperiode på nærmere ti år fram til 1934, med prisfall for jordbruksproduktene på hele 66 prosent for denne perioden, sterkest de første par årene. Vi kjenner følgene: Gjeldskrise i landbruket, antall konkurser og tvangssalg av gårder øker, og aksjoner som Landbrukets Krisehjelp blir satt i gang. Og vi vet at det ikke bare var krise i landbruket, arbeidsledigheten og uro i arbeidslivet økte. En liten og kuriøs vanskelighet dette skapte for de som administrerte Driftsundersøkelsene: Flere ganger på 1930-tallet måtte administrasjonen melde i selskapets årsmelding: «På grunn av arbeidsstans i trykkeriene har det vært helt umulig å få denne beretning trykt til vanlig tid; men det er å håpe at den kan bli trykt og utsendt i nær fremtid». Så litt om avlingene under andre verdenskrig. Offisielle avlingsoppgaver viser at ingen av de fem krigsårene var virkelig gode år. De tre første ga dårlige stråfôravlinger, men noe bedre de to siste. Potetavlingene spilte stor rolle både forsyningsmessig og økonomisk. De var relativt gode de to første årene, og litt under middels de neste. Potetene var altså det mest årssikre de lange krigsårene. Prisene på jordbruksprodukter var som alle andre priser preget av offentlig prisregulering. Prisene til bonden hadde også et annet innslag enn den øvrige offentlige reguleringen, nemlig det å la prisene være en brekkstang i forhold til den produksjonsomlegging myndighetene ønsket. Okkupasjonsmakten snakket om mer kalorier, og ønsket en planteproduksjon mest mulig i retning direkte menneskemat. Produksjon av poteter og grønnsaker ble premiert. Mer potetdyrking var antakelig riktig, men om økt grønnsaksproduksjon ga mer kalorier er vel mer tvilsomt. Den vesentlige prisstigningen på jordbruksprodukter kom de tre første krigsårene. Deretter var parolen prisstopp. Fra 1938/39 til 1944/45 steg indeksen for planteprodukter med omtrent 100 prosent, mens prisene for husdyrprodukter sett under ett steg med 86 prosent, altså noe mindre. Kjøttprisene trakk ned med en stigning på 59 prosent over 1938-nivået, men størst var stigningen på egg og mjølk, med en stigning på rundt 90 prosent. Prisene på produksjonsmidler steg naturlig nok også. Men det var ikke det største problemet, problemet var å få tak i produksjonsmidler i det hele tatt. Kraftfôret ble praktisk talt borte. Vi vet at cellulose som fôr var redningen i mange sammenhenger, slik også sildemjøl var det. Men sildemjølet forvant også, og kjøttproduksjon på ren cellulose var antakelig en håpløs forretning. Rasjonering av kunstgjødsel ga også problemer. Når det gjaldt tilgang på arbeidskraft til jordbruket var denne varierende gjennom krigen. Da okkupasjonsmakten var som mest aktiv med 10

anleggs- og byggeaktivitet, merket jordbruket det på to måter: Liten tilgang, og sterk lønnsøkning. En annen ting som vanskeliggjorde arbeidet med granskingene var «reisehindringer og andre ting har dessuten stilt seg i veien for inspeksjon og kurshold» (Årsmeldingen 1943 44). En liten kuriositet til. Dette året kom ønsket et ønske som ble oppfylt om at rapporten skulle trykkes på nynorsk. Tallene som er gjengitt her er stort sett fra før nevnte foredrag, og bygger altså i stor grad på resultater fra driftsundersøkelsene. Ut fra undersøkelsene kan en også finne tendenser av betydning for den videre utviklingen i næringen, tendenser i utvikling av driftskostnader i forhold til utvikling av driftsinntekter for de forskjellige produksjoner. Vi avslutter med Arne Eskelands egne ord: «Jeg har i denne enkle oversikten forsøkt å gi et lite riss av noe av det som i grove trekk har hendt innen jordbruksøkonomien. Men det meste av dette vil også ha adresse til retningslinjene framover». Og han avslutter slik: «Men alt skal planlegges, organiseres det blir til slutt et spørsmål om brukernes dyktighet. Vi kan i alle fall være trygge på at alle vil legge sin beste evne i den store oppgaven som nå forstår: snarest mulig å føre jordbruket over i normale forhold, til full produksjon til full yteevne. På den måten vil hver eneste bruker liten som stor ta sin tørn i gjenreisingen av landet vårt.» Gjennom sin systematiske innsamling av data gjennom 35 år, fra et stadig større antall brukere, med en stadig bedre representativitet for norsk jordbruk, både i forhold til bruksstørrelse, produksjonsretning og distrikt, har altså Undersøkelsene over jordbrukets driftsforhold vært med å legge et grunnlag for den videre utviklingen i næringen etter krigen. Overføring til staten Vi har sett at omfanget av Driftsundersøkelsene har øket jevnt og trutt siden starten i 1910 1911. Antallet deltakere har økt, nye grupper har kommet med, og samarbeid med andre organisasjoner, som regnskapsforeningene har vært satt i gang. Samtidig var det vanskelig å få bevilgningene i Selskapets budsjett og offentlig støtte økt til et nødvendig nivå. Spørsmålet om Driftsundersøkelsenes videre plassering fortsatt skulle være i Selskapet, eller om dette var en oppgave som burde overføres til Staten blir derfor tema i Direksjonen i fredsåret. Saken ble også drøftet med Landbruksdepartementet på forskjellige nivåer. I forbindelse med møte med Stortingets landbrukskomité om bevilgningene for 1946 47 ble spørsmålet tatt opp, også fra komiteens side «uten at det ble reist av oss». Dette går fram av et internt notat utarbeidet i oktober 1946 av sekretariatet etter oppdrag fra Direksjonen. Her gjennomgås argumentene for og i mot overføring til Staten. I notatet understrekes at det viktige må være å få bygget ut driftsundersøkelsene og den økonomiske veiledningen i landbruket ytterligere, og at «de forskjellige interesser som for øvrig kan gjøre seg gjeldende må vike for hensynet til en 11

effektiv og hurtig utbygging av disse virksomheter». Inntrykket er at det sannsynligvis vil kunne skje allerede neste år «noenlunde i det omfang som rasjonaliseringskomiteen foreslår hvis driftsundersøkelsene overføres til staten». Realismen er stor i Selskapet: En innser at det er overveiende sannsynlig at en slik utbygging ikke vil kunne finne sted så raskt I Noregs Vels regi, og en innser også «Stortinget i det tilfelle sikkert ikke vil gi de nødvendige bevilgninger med den politiske konstellasjon vi nå har». Muligheten for å få saken utsatt blir også drøftet, og avvist. Avgjørende for at en ikke motsetter seg overføring av driftsundersøkelsene til staten, er kanskje hensynet til den begrensning for Norges Vel til å ta opp nye og viktige saker en stadig økende ressursbruk på undersøkelsene vil medføre. En regner også med at et helt negativt standpunkt fra selskapets side vil kunne skape «misnøye hos de bevilgende myndigheter». Dermed var saken avgjort. I Selskapet for Norges Vels årsmelding for 1946 47 avsluttes saken slik: «Med den overføringa av Driftsundersøkelsene som skjedde ved inngangen til budsjettåret 1947 48, er et nytt blad av Selskapets ærefulle historie skrevet. Denne virksomheten har fortsatt uavbrutt siden starten i 1910. Overføringen har forgått med den samme sindighet og ro, og med det samme almene mål for øye som alltid har preget Selskapets virksomhet. Det vil bli historikerens sak å vurdere Selskapet for Norges Vels innsats for sine «Undersøkelser over jordbrukets driftsforhold». Men den som kjenner litt til det ansvar, den omsut og det strev som rent administrativt følger med en slik institusjon, kan ikke unnlate å tenke tilbake i ærbødig beundring og med takk for alt. Selskapet er frigjort for igjen, i samsvar med sine tradisjoner, å kunne ta opp nye arbeidsoppgaver ved siden av sine andre. Som alt pionerliv vil det fortsatt medføre ekstra slit og kanskje savn, men også den sjarm som ligger i å gå foran og bryte nye veier». Siden har driftsgranskingene vært en offentlig virksomhet, og Norges Vel har kunnet ta opp «nye arbeidsoppgaver med det samme almene mål for øye som alltid har preget Selskapets virksomhet». Norges Vel har nylig feiret sitt to hundre års jubileum, og lever fortsatt i beste velgående. De siste årsmeldingene viser at ny kunnskap og kunnskapsspredning, nyskapning og næringsutvikling fortsatt er organisasjonens hovedfokus. Som det var for 100 år siden da driftsgranskingene startet i Norges vels regi. Kilder: S. Hasund: Det Kgl. Selskap for Norges vel. 1899 1909 Kristian Kaus: Viktige trekk fra Norges Vels historie 1819 1995 John Peter Collet og Ernst Bjerke (red.): Vekst gjennom kunnskap. Det Kongelige Selskap for Norges Vel 1809 1814. Unipub Oslo 2009 Årsmeldinger fra Norges Vel fra 1910 til og med 1947 Norges vels Årsrapport 2009 og 2010 Tidskrift for det Norske landbruk 1910, 1911, 1914, 1917, 1946 Dokumenter fra Riksarkivet, privatarkiv nr. 69, Det kongelige Selskap for Norges Vel 12

Driftsgranskingane i Norges landbruksøkonomiske institutt og i Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning Starten i NLI Under og like etter andre verdskrigen var driftsgranskingsmaterialet nytta til å rekne ut produksjonskostnader for ymse jordbruksprodukt med tanke på å nytte kostnadstala som grunnlag for å fastsetje prisane på jordbruksvarer. I den samanhengen vart det hevda at materialet var for lite og for lite representativt til å kunne nyttast på denne måten. Jordbrukets Produksjons- og Rasjonaliseringskomité, som var oppretta 7. juni 1946, la allereie 26. september 1946 fram forslag om å skipe Norges landbruksøkonomiske institutt som skulle overta arbeidet med driftsgranskingane. Komiteen vurderte fleire alternativ for plassering og organisering av instituttet. Komiteen la stor vekt på at den institusjonen som skulle samle inn og bearbeide materialet, arbeidde uavhengig slik at det ikkje kunne «reises noen tvil om dens saklighet og objektivitet Målet med arbeidet er å finne fram til sannheten i de landbruksøkonomiske spørsmål.» I budsjettforslaget for budsjettåret 1947 48 fremja Landbruksdepartementet forslag om å opprette Norges landbruksøkonomiske institutt (NLI), og NLI vart formelt oppretta ved budsjettvedtak i Stortinget 8. april 1947. Sommaren same året kom instituttet i drift. Som Håkon Tysdal skriv i si utgreiing om driftsgranskingane i Norges Vel, gjekk overgangen greitt. Ved ei minneleg ordning overdrog Norges Vel «Driftsundersøkelsens» inventar, utstyr, rekneskapsmateriale, forlagsrett m.m. til instituttet. Arne Eskeland, som hadde leia driftsgranskingsarbeidet i Norges Vel sidan 1940, vart direktør i NLI. Fleire andre sentrale medarbeidarar vart med på flyttinga. NLI hadde ved starten 38 stillingar og eit årleg budsjett på kr 500 000. Av dette var kr 114 500 statstilskot til rekneskapslag og innsamling av enkeltrekneskap m.m. (Lidtveit 1974 s. 267). NLI fekk frå starten eit hovudkontor i Oslo og distriktskontor i Kristiansand, Bergen og Bodø. I Austlandsfylka, Telemark og Trøndelagsfylka vart det tilsett ein driftsagronom i kvart fylke. Driftsagronomen hadde kontor i landbruksselskapet, men høyrde fagleg og administrativt under instituttet. I samband med ei omorganisering av landbruksetatane i 1956 vart driftsagronomane flytte til landbruksselskapa og vart fylkesagronomar i økonomi. Instituttet fekk i staden nye stillingar og eit distriktskontor i Trondheim. Organiseringa av NLI var i stor grad bestemt med tanke på arbeidet med driftsgranskingane og rådgjevingsarbeid i driftsøkonomi. Allereie Jordbrukets Produksjonsog Rasjonaliseringskomité kom til at driftsgranskinga burde omfatte minst 1 000 bruk. NLI hadde som første prioritet å nå dette målet. 13

Sjølv om NLI først kom i drift sommaren 1947, var det NLI som publiserte resultata for rekneskapsåret 1946 47. Då var det med 302 rekneskap. Arbeidet med ei større utviding av deltakartalet kom i gang våren 1948. Allereie for rekneskapsåret 1949/50 omfatta materialet 1 024 rekneskap, men ifølgje meldinga for det året (del 1 s. 18) var ikkje representasjonen så god som ein skulle ønskje. I fleire meldingar etterpå nemner NLI at arbeidet med å betre representativiteten har stor vekt. Heilt frå starten var det meininga at rekneskapslaga skulle gjere ein god del av arbeidet med innsamling og oppgjer av rekneskapa, og mange rekneskapsvertar var rekrutterte gjennom rekneskapslaga. I 1949/50 då ein for første gong hadde meir enn 1 000 rekneskap, var 438 gjort opp direkte av instituttet sine folk og 586 var samla inn gjennom drifts- og rekneskapslag. Desse vart reviderte av instituttet sine folk. Det var særleg i områda utanom Austlandet og Trøndelag at instituttets folk gjorde opp mange rekneskap. Ein må kunne rekne med at dei gardbrukarane som var med i rekneskapslag, var meir enn middels interesserte i økonomi. Både Hagem (1980 s. 231) og NLI (1966 s. 32) nemner at overgangen frå prosentlikning til direkte likning i 1954 og innføringa av rekneskaps- og noteringsplikt i samband med dette, gjorde det lettare å få tilstrekkeleg mange rekneskap og ei representativ fordeling. Innføringa av rekneskaps- og noteringsplikt førte og til at ein gjekk over frå å nytte 1. april 31. mars til å nytte kalenderåret som rekneskapsår. 14

Fram til omlegginga i 1954 var driftsrekneskapen den sentrale rekneskapen. Frå og med 1954 har ein i stor grad starta med eit skatterekneskap og omarbeid det til driftsrekneskap. Dette vil mellom anna seie å samle inn fleire produksjonstekniske data enn det som er i skatterekneskapen (mellom anna areal og arealfordeling, avlingar, tal husdyr, avdrått og arbeidsforbruk). Prinsippa for driftsrekneskap har vore meir stabile enn reglane i skatterekneskap. Mellom anna har driftsgranskingane alltid nytta lineære avskrivingar. Ein har sett bort frå avsetjing og bruk av skattemessige fondsavsetjingar. Også verdsetjinga av buskap og varelager er ulik. Norges Vel publiserte tal både for alle enkeltbruk og for grupper. Det var to kriterium for gruppeinndeling: område og bruksstorleik (areal). NLI publiserte tal for alle enkeltbruk siste gong i publikasjonen for 1947/48. Inndelinga i bruksstorleik har vore den same heilt sidan 1947. Områdeinndelinga har derimot variert med større endringar både i 1954 og 1972. Fram til 1953/54 var resultata i stor grad presenterte per dekar. I 1954 gjekk ein over til å presentere tal per bruk, og samtidig tok ein i bruk veging av resultata. Ein rekna først ut vanleg (aritmetisk) gjennomsnitt for kvar gruppe og så fekk kvar gruppe ei vekt som svara til fordelinga av bruk i jordbruksteljinga. Denne veginga vart oppheva frå og med 1958. Argumentet var at ein statistikken ville ha eit best mogeleg representativt biletet av eigenleg jordbruksdrift. Ved utveljinga av bruk hadde ein prøvd å få tak i bruk der drifta var lagt opp etter driftsøkonomiske prinsipp. Utvalet var ikkje, og var ikkje meint å vere, representativt for alle bruk. Det var difor ikkje nokon grunn til å vege bruka som om materialet var representativt for alle bruk. Frå og med 1958 er det berre aritmetiske gjennomsnitt som er presenterte. Dei seinaste åra har ein igjen arbeidd med metodar for veging, men ein har enno ikkje publisert vegne resultat i særlig grad. 15

Like etter krigen dreiv dei fleste bruka relativt allsidig. Interessa for inndeling av bruka etter driftsform auka etter kvart som bruka vart meir spesialiserte. Å rekne ut gjennomsnittstal for driftsformer i tillegg til ein inndeling etter område og storleik, var eit omfattande arbeid. Først etter at NLI i 1963 tok i bruk holkort og EDB-maskinar var det mogeleg å ta med driftsforminndeling, og dette vart fullt ut gjennomført i 1964. Utval av bruk Det har ikkje vore meininga at driftsgranskingane skal vere representative for alle norske gardsbruk. Uttrykket «yrkesmessig drevne gardsbruk» har vore brukt for å omtale populasjonen. Dette prinsippet har nok i hovudsak vore gjeldande heilt frå 1947, men så vidt eg kan sjå er det i publikasjonen for 1972 at omgrepet yrkesmessig drevne gardsbruk er nemnt for første gong i forordet til publikasjonen. Der står det mellom anna at: «Materialet skal være mest mulig representativt for yrkesmessig drevne gardsbruk, der jord- og skogbruk gir den vesentligste del av inntektene. Bruk under 50 dekar er således ikke med, med mindre disse drives ganske intensivt slik at betingelsene ovenfor er oppfylt.» Det er seinare i forordet nemnt fleire endringar dette året. Sidan yrkesmessig drevne gardsbruk ikkje nemnt i lag med omtalen av endringar, er det truleg berre sett ord på noko som har vore gjeldande lenge. 16

I ei intern utgreiing frå 1988 er det gjort eit lite tillegg slik at «(med) yrkesmessig drevne bruk forstås bruk der familien tar mer enn halvparten av inntektene fra jordbruk, eget skogbruk og tilhørende utmarksnæringer.» Som eit resultat av dette utgreiingsarbeidet vart utveljinga av nye bruk meir formalisert. Ein gjekk over til å bruke Landbruksdepartementets tilskotsregister som grunnlag for utvalet. Utvalet av nye bruk vart basert på lister over bruk som var tilfeldig trekte frå registeret. Fordi det ikkje var opplysningar om inntekt i dette registeret, tok ein utgangspunkt i normert arbeidsforbruk. Det normerte arbeidsforbruket i jordbruket skulle vere minst 400 timar. Dette prinsippet vart brukt til og med 2001. Då gjekk ein over til å nytte standard dekningsbidrag som ein framleis nyttar. Uttrekte bruk skal ha eit standard dekningsbidrag på 8 ESU, eller om lag 70 000 80 000 kroner. Utrekninga av standard dekningsbidrag er basert på opplysningar om areal og husdyr. Grensa på 8 ESU er den same som EU har hatt i si rekneskapsgransking (FADN) fram til 2010. Utvalet skjer såleis på grunnlag av jordbruksaktivitet. Ein «må ta det som følgjer med» av skogbruk, tilleggsnæring, anna næring og andre inntekter. 17

Deltaking er driftsgranskingane er frivillig. Årleg vert om lag 5 10 prosent av bruka skifta ut, som regel fordi brukaren ikkje vil vere med lenger, eller vert over 67 år. Frå 2010 er grensa endra til 70 år i tråd med utvikling i andre sektorar. Resultatmåling Resultat i jordbruket kan målast på mange måtar. Ved starten i 1947 delte NLI resultatmåla i to slag (slik Norges Vel også hadde gjort): driftsøkonomiske og privatøkonomiske resultatmål. Dei driftsøkonomiske resultatmåla var forrenting, lønsevne, arbeids- og renteinntekt, og forteneste. Dei privatøkonomiske resultatmåla var overskot og familiens arbeidsforteneste. I tillegg til desse resultatmåla rekna ein ut nokre forholdstal som forrentingsprosent, lønsevneprosent, lønsevne per time, lønsemdindeks og kostnadsdekningsprosent. Etter kvart vart det mindre fokus på forrenting, og ein konsentrerte seg om driftsoverskot, lønsevne og familiens arbeidsforteneste som resultatmål for jordbruket. Vederlag til arbeid og eigenkapital kom inn like før år 2000 for å få eit resultatmål som samsvarte med det målet som var viktigaste resultatmålet i Totalkalkylen for jordbruket og dermed det som var brukt i jordbruksforhandlingane. Nettoinntekt har heile tida vore viktigaste målet for familiens totale inntekt. Figuren til slutt i denne artikkelen viser ei oversikt over resultatmål og resultatrekning i jordbruket. Skogbruksgransking Allereie Haakon Five meinte at ein måtte dele den økonomiske aktiviteten på gardsbruka i tre: jordbruk, skogbruk og bierverv (Five 1920 s. 12). Rekneskapssystemet både hos Norges Vel og frå starten hos NLI omfatta all økonomisk verksemd til brukarfamilien. Skogen og bierverv var likevel behandla meir summarisk enn jordbruket, og det var inga driftsøkonomisk analyse av skogen og eventuelle bierverv slik som for jordbruket. Frå fleire hald var det uttrykt ønskje om å få gardsskogbruket driftsøkonomisk belyst. Noregs landbruksvitskaplege forskingsråd gav i 1950 midlar til ei driftsgransking for skogbruket, og det er ein artikkel om gardsskogbruket i publikasjonen for 1951/52. For 1962 gjorde NLI ei driftsgransking av gardsskogbruket på alle bruka som var med i driftsgranskingane i jordbruket i Vest-Agder. Frå og med 1964 har det vore kontinuitet i driftsgranskingsarbeidet i skogbruket. Frå og med 1966 og mange år framover omfatta skogbruksgranskinga rekneskap for om lag 250 bruk på Austlandet, i Agderfylka og i Midt-Noreg. For å markere at skogbruksgranskinga var ein viktig og integrert del av driftsgranskingane valde NLI i 1972 å skifte namn på driftsgranskingane, frå 18

«Driftsgranskinger i jordbruket» til «Driftsgranskinger i jord- og skogbruk». Dei siste åra har det vorte færre bruk i skogbruksgranskinga, og i 2010 var talet kome ned i 147 bruk. Hagebruksgransking Jordbrukets Produksjons- og Rasjonaliseringskomité fann det naturleg at NLI tok opp granskingsarbeid av gartneri- og hagebruksnæringa. I meldingane for dei første åra var det med eit kapittel om hagebruk. Det ser ut til at ein hovudsakleg hadde rekneskap for fruktgardar. Frå og med rekneskapsåret 1952/53 er meldinga korta ned. Mangt som tidlegare var kapittel i driftsgranskingspublikasjonen, spesielt del II, har seinare vore publisert i eigne publikasjonar. Slik er det og med hagebruket. Det har heile tida vore med rekneskap for bruk med hagebruk, særleg fruktdyrking. Dessutan har det år om anna vore spesielle undersøkingar av spørsmål i hagebruket. Veksthusnæringa har alltid hatt liten plass i driftsgranskingane. Bierverv, tilleggsnæring - anna næring, andre inntekter Som nemnt skilde Five mellom jordbruk, skogbruk og bierverv. Til bierverv rekna han «alt erhverv som drives utenom gaarden som jord- og skogbruk betraktet. Saaledes f. eks. fiskeri, jagt, handelsvirksomhet, lønnet stilling, indtægt som takstmand, som forlikskommissær, indtægt ved utbytte av aktier o. l.» (Five 1920 s. 12). Dei første åra presenterte NLI resultat for jordbruk, skogbruk og andre erverv pluss renteinntekter og -gifter. Etter kvart vart løn, pensjonar, og aksjeutbyte skilde ut som eigne inntektskjelder. I landbrukspolitikken har yrkeskombinasjonar og andre næringar vore tillagt vekslande vekt. Ordninga med Bygdeutviklingsmidlar (BU-midlar) start i nokre få fylke i 1988, og vart innført i alle fylke i 1993. Kvart år vert det avsett BU-midlar i jordbruksavtalen. Desse midlane går i større eller mindre grad til aktivitetar som i driftsgranskingane er klassifisert som noko anna enn landbruk. Det var betydeleg interesse for kunnskap om resultat av denne satsinga, og for å få betre kunnskap om desse aktivitetane vart driftsgranskingane endra. Den næringsaktiviteten som ikkje var jord- eller skogbruk, vart delt i tilleggsnæringar som er næringsaktivitet basert på brukets ressursar, og andre næringar om ikkje er baserte på brukets ressursar. Denne delinga vart gjennomførd frå 1997. 19