Spørsmål 1 Den overordnede problemstillingen er om Holm Transport har plikt til å betale regningen fra "Alt til bilen". For at Holm transport skal bli bundet av Didrik sitt kjøp må det foreligge en fullmakt som gir Didrik denne retten til å binde Holm. Det fremgår av avtl 10 (1) at dersom en "fuldmægtig" foretar en rettshandel i "fuldmagtsgivers navn" og "indenfor fuldmagtens grænse" vil det binde fullmaktsgiveren. Det fremgår av faktum at Didrik tidligere hadde vært ansatt hos Holm transport. Han hadde en "stilling" som etter "lov eller sedvane" ga Didrik muligheten til å binde Holm transport til kjøpene som ble gjort hos "Alt til bilen", jf 10 (2). Det kommer videre frem at Didrik ble sagt opp den 10. mai 2016. En slik stillingsfullmakt tilbakekalles ved at "fuldmægtigen fjernes fra stillingen", jf 15. Da Holm transport sa opp Didrik ble fullmakten kalt tilbake, og Didrik ville ikke lenger ha muligheten til å kunne binde Holm transport. Det foreligger dermed ikke en stillingsfullmakt som medfører at Didrik kan binde Holm transport. Videre må det ses om det utad så ut som at Didrik hadde muligheten til å inngå en bindende avtale på vegne av Holm transport, og at han dermed hadde en ulovfestet fullmakt. I Ernst & Young-dommen gikk saken ut på om en dagligleder kunne inngå en bindende avtale på vegne av selskapets sentralbord til leie av et lokale i Mo i Rana. Høyesterett vurderte om den som var i kontakt med utleierne hadde en legitimert fullmakt, slik at det utad så ut som at denne personen kunne binde Ernst & Young. Det Høyesterett vurderte var om Ernst & Young hadde gitt utleierne rimelig grunn til å
tro at personen de forhandlet med hadde rett til å kunne binde Ernst & Young til leieavtalen. Vurderingen beror på partenes utsagn, atferd og øvrige omstendigheter. Spørsmålet blir om Holm Transport sin atferd og øvrige omstendigheter ga "alt til bilen" rimelig grunn til å tro at Didrik kunne binde Holm. Holm og Alt til bilen hadde kommet til en enighet om at Holm skulle sende en liste over de ansatte slik at de kunne kjøpe vare hos Alt til bilen og dermed sende denne regningen til Holm i ettertid. Didrik sto ikke på denne listen da han kom for å kjøpe varer hos Alt til bilen. Dette trekker i retning av at Holm ikke hadde gikk Alt til bilen rimelig grunn til å tro at Didrik kunne binde Holm. Videre hadde Alt til bilen dannet en fast praksis slik at de som ikke hadde navnene sine på den utdaterte listen kun trengte å svare bekreftende på om de jobbet der. Dermed ville Alt til bilen sendre regningen til Holm for kjøpet de gjorde på vegne av Holm. Den praksisen Alt til bilen hadde benyttet seg av var ikke direkte kjent for Holm. Det at Didrik ikke var navngitt på den listen Holm hadde sendt inn, og at han ikke dirkete hadde kunnskap om denne praksisen, trekker i retning av at Alt til bilen ikke hadde rimelig grunn til å tro at Didrik kunne binde Holm. På den andre siden anfører Alt til bilen at Holm tidligere ikke hadde hatt noen innvendinger mot å betale regninger for personer som ikke sto på navnelisten. I Ernst & Young-dommen vurderte høyesterett om det forelå en toleransefullmakt. Høyesterett la vekt på at dersom en fullmektig hadde handlet på en spesiell måte som ikke inngikk i fullmakten, men at Ernst & Young hadde tolerert den oppførselen, ville dette i senere tid gi medkontrahenten rimelig grunn til å tro at fullmektigen kunne binde ved å handle på denne måten. I den aktuelle saken hadde Holm tidligere betalt regninger for ansatte som ikke var
på listen, og ikke gjort noen innvendinger på dette. Det vil tilsi at Holm hadde visse kunnskaper om den praksisen Alt til bilen førte. Da Didrik oppgir at han begynte å jobbe hos Holm etter at listen kom, og at han ønsker å kjøpe varer på Holm sin regning vil det at Holm tidligere har tolerert at ansatte kan binde han trekke i retning av at Alt til bilen hadde rimelig grunn til å tro at Didrik kunne binde Holm. Videre følger det av praksisen til Alt til bilen at de ville spørre om han eller hun virkelig jobbet for Holm. Dersom personen svarte bekreftende, ville Alt til bilen sende regningen til Holm. Det fremgår av faktum at Didrik ikke uttalte dirkete at han fortsatt var ansatt hos Holm. Didrik uttalte at han "begynte først å jobbe for Holm Transport i januar 2016". Da den butikkansatte ikke direkte spurte om Didrik enda jobbet for Holm vil dette kunne trekke i retning av at de ikke fulgte opp den praksisen de vanligvis hadde ført. Dette taler mot at Alt til bilen hadde rimelig grunn til å tro at Didrik kunne binde Holm. På den andre siden det være nærliggende for en butikkansatt å tro at en person enda er ansatt, når han uttaler at han begynte å jobbe der i januar, og at han ikke oppgir at han ikke lenger har jobb der lenger. Dette vil svekke argumentet om at den butikkansatte ikke direkte spurte om han var ansatt. Videre fremkommer det av faktum at den butikkansatte syntes det var en stor handel. Da det er tale om en handel som den butikkansatte bemerker seg er stor, vil det kunne være normalt å forsikre seg om at Didrik faktisk hadde fullmakt til å kunne binde Holm. Det at den butikkansatte ikke undersøker Didrik noe nærmere vil trekke i retning av at Alt til bilen ikke har hatt rimelig grunn til å tro at Didrik kunne binde Holm. Alt til bilen anfører videre at det er Holm som må bære risikoen for den inntrufne. Det var Holm som ikke oppdaterte listen på flere måneder av gangen. Det at det er Holm som ikke oppdaterer listen med navn, vil det være nærliggende at det er Holm
som står ansvarlig for uklarheter som vil kunne oppstå på grunn av dette. Det vil dermed være naturlig at det er Holm som vil bære risikoen for det som har oppstått. Dette trekker i retning av at Alt til bilen hadde rimelig grunn til å tro at Didrik kunne binde Holm. Alt til bilen hadde klagd inntil flere ganger på at listen måtte oppdateres. Det at Alt til Bilen har gjort Holm oppmerksom på at den ikke er oppdatert, vil normalt tilsi at de ikke kan anklages for den uklarheten som har oppstått, da de har forsøkt å unngå det. Dette trekker i retning av at Holm har gitt Alt til bilen rimelig grunn til å tro at Didrik kunne binde Holm. Etter en helhetsvurdering vil det være avgjørende at Holm tidligere har latt den praksisen gå, og at det er Holm som ikke har oppdatert listene slik at en slik misforståelse kan unngås. Holm Transport sin atferd og øvrige omstendigheter ga "alt til bilen" rimelig grunn til å tro at Didrik kunne binde Holm. Didrik har da en ulovfestet fullmakt til å inngå bindende avtaler på vegne av Holm Transport. Han uttaler videre at kjøpet er på vegne av Holm. Dette vil binde plikter for Holm, jf 10(1). Konklusjonen blir dermed at Holm Transport har plikt til å betale regningen fra "Alt til bilen". Spørsmål 2 Den overordnede problemstillinger er om det ble inngått en bindende avtale mellom Lars Holm og Marte Kirkerud den 12. august 2016. Avtaleloven regulerer ikke direkte når en avtale er bundet når parter forhandler seg frem til en avtale. Saken må dermed løses ut i fra ulovfestede regler om avtaleinngåelse. Høyesterett har gjennom fast og langvarig praksis utviklet et vurderingstema. Det går
ut på at den ene part må ha rimelig grunn til å tro at den andre parten har ment å binde seg. Dette følger blant annet av Tomtekjøpsdommen og Gate Gourmetdommen. Vurderingstemaet vil bero på partenes utsagn, atferd og øvrige omstendigheter. Det er klart at Marte har ment å binde seg til kjøpet da hun uttaler at hun vil kjøpe tomten, samt "da har vi en avtale". Lars har rimelig grunn til å tro at Marte har ment å binde seg. Spørsmålet blir dermed om Lars sine uttalelser, atferd og øvrige omstendigheter tilsier at Marte har hatt rimelig grunn til å tro at Lars har ment å binde seg til å selge tomten. I Harkestad-dommen gikk saken ut på om et brev fra en bror var bindende slik av søsteren ville overtaboligen. I brevet ble ordene "ønsker" og "vi vil gjerne" benyttet. Høyesterett la vekt på at ordene ikke var tilstrekkelig klare og konsise til å indikere binding, men at det heller var en idéskisse til videre drøftelse. I vår sak gr Lars først inntrykk av at det høres ut som et godt tilbud. En slik uttalelse vil i likhet med Harkestad-dommen ikke være tilstrekkelig konsist til å binde Lars, da den positive holdningen heller gir uttrykk for et ønske om videre forhandlinger. Dette trekker i retning av at Marte ikke har rimelig grunn til å tro at Lars ønsker å binde seg. Lars uttaler videre at "den usikkerheten vil jeg ikke leve med". Ordlyden av uttalelsen tilsier ikke direkte at Lars vil selge. Uttalelsen isolert sett vil ikke være tilstrekkelig konsis og klar til å indikere binding. Dette trekker ytterligere i retning av at Marte ikke har rimelig grunn til å tro at Lars har ment å binde seg. Til uttalelsen til Marte om at de har en avtale uttaler Lars "men jeg vil ikke skrive under på noe før i januar..." Det at Lars uttaler at han ikke vil skrive under på noe før i januar og at han ikke oppstiller at de skal fortsette forhandlingene senere vil trekke i retning av at partene her kommet til en enighet om en bindende avtale. Dette trekker
i retning av at Marte har rimelig grunn til å tro at Lars har ment å binde seg selv om han ikke har skrevet under på avtalen. Høyesterett har gjennom samstemtpraksis kommet frem til at om en part skal ha rimelig grunn til å tro at den andre har ment å binde seg, vil det være avgjørende om partene har oppnådd enighet om vesentlige punkter. Dette fremkommer blant annet i Ernst & Young-dommen og Hotelldommen. I Hotelldommen gikk saken ut på om det var inngått en bindende avtale om kjøp av et Hotell. Høyesterett la vekt på at vesentlige punkter var avklart, og at partene dermed var bundet. Det ble blant annet lagt vekt på at det var kommet til enighet om realytelsen, prisen, overtakelsestidspunkt og betalingsmåte. I vår sak er det på det rene at realytelsen er avklart. Marte ønsker å kjøpe tomten, og Lars ønsker å selge tomten. Dette taler for at Marte har rimelig grunn til å tro at de har inngått en bindende avtale. Videre har Marte utalt at hun ønsker å kjøpe tomten for 5 millioner kroner. Lars uttaler ikke direkte at han ønsker å selge for 5 millioner, men gir uttrykk for at han syntes dette er et godt tilbud. Da Lars ikke uttaler at han ønsker en annen pris, og at han syntes det høres bra ut, vil det være naturlig å gå ut i fra at han ønsker å selge til denne prisen og at de er kommet til enighet. Dette trekker i retning av at Marte har rimelig grunn til å tro at Lars har ment å binde seg. Videre er det ikke oppnådd enighet om når overtakelsen skal finne sted. Lars uttaler at han ikke vil underskrive noe før i januar. Det vil si at overtakelsen ikke skal finne sted før dette. Det at de ikke nærmere har gått inn på når overtakelsen skal finne sted vil trekke i retning av at Marte ikke har rimelig grunn til å tro at Lars har ment å binde seg. Det er heller ikke kommet til enighet om betalingsmåten mellom Marte og Lars. Ved salg av store verdier vil det være naturlig at betalingsmåten diskutert mellom partene.
Dette vil trekke retning av at Marte ikke har rimelig grunn til å tro at Lars har ment å binde seg. I Aadalen-dommen kom Høyesterett frem til at det ikke var inngått en bindende avtale mellom to personer om et garasjeprosjekt. Det var ikke kommet til enighet om alle vesentlige punkter. Høyesterett la vekt på at terskelen for binding ble høyere blant annet da det gjaldt store verdier. I vår sak er det i likhet med Aadalen-dommen tale om salg av en betydelig verdi og det er heller ikke oppnådd enighet om alle vesentlige punkter. Dette trekker i retning av at Marte ikke har rimelig grunn til å tro at Lars har ment å binde seg. Et utgangspunkt for avtaler av relativt store størrelser vil være formalisering, ved at partene undertegner en skriftlig avtale før de er bundet. Det vil likevel ikke være et avgjørende moment da partene har rett til å inngå avtaler på den måten de slik ønsker, etter prinsippet om formfrihet, jf NL 5-1-1. Høyesterett behandlet flere saker det partene har blitt bundet tross for manglende formalisering. Dette skjedde blant annet i Hotelldommen som er nevnt tidligere. Partene så ut til å ha kommet til enighet om at partene hadde ment å binde seg. I vår sak er det ikke kommet til enighet om alle vesentlige punkter. Imidlertid kan det være naturlig å anta at forhandlingene er sluttet da Lars uttaler at han ikke ønsker å signere før i januar. Atferden til Lars kan gi Marte grunn til å tro at de har kommet til enighet om det som er nødvendig. Hensynet til lojal oppførsel og forutberegnelighet vil dermed være av betydning. Dette trekker i retning av at Marte hadde rimelig grunn til å tro at Lars mente å binde seg. På den andre siden kan uttalelsen til Lars oppfattes som en reservasjon der avtalen ikke foreligger før partene har underskrevet på en skriftlig kontrakt. Dette vil trekke i retning av at Marte ikke har rimelig grunn til å tro at Lars har ment å binde seg.
Videre vil en slik reservasjon kreve et det er tydelig for den andre parten at den har fremstilt en slik reservasjon. Dette uttaler Høyesterett blant annet i Ernst & Youngdommen. I dommen var ikke en slik reservasjon gjort tilstrekkelig synlig slik at den andre parten var klar over dette. Lars uttalte at han ikke ville signere på grunn av skattemessige årsaker. Det at hovedårsaken til skriftlighet var med tanke på skattemessige hensyn vil det tyde på at reservasjonen ikke var tilstrekkelig synlig for Marte. Dette vil trekke i retning av at Marte har rimelig grunn til å tro at Lars har ment å binde seg. Imidlertid må det legges vekt på at Lars Holm også uttaler at de vil få mulighet til å se hva kommunen velger å gjøre, dersom de venter til januar før de skriver under på en avtale. En slik uttalelse vil det være nærliggende at kan være synlig for Marte at han likevel ønsker å se hva kommunen gjør. Dette vil trekke i retning av at reservasjonen var synlig for Marte, og at hun dermed ikke hadde rimelig grunn til å tro at Lars mente å binde seg. Etter en helhetsvurdering vil det avgjørende være at de ikke har oppnådd enighet om vesentlige punkter, samt at ordlyden av uttalelsene i sin helhet ikke klart indikerer binding. Det vil også være av betydning at Lars nevnte at han ville vente med å signere, da han blant annet fikk muligheten til å se hva kommunen ville gjøre. Lars sine uttalelser, atferd og øvrige omstendigheter tilsier at Marte ikke har hatt rimelig grunn til å tro at Lars har ment å binde seg til å selge tomten. Konklusjonen blir dermed at det ikke ble inngått en bindende avtale mellom Lars Holm og Marte Kirkerud den 12. august 2016. Spørsmål 3 Den overordnede problemstillingen er om avtalen mellom Marte og Lars er gyldig.
Oppgaven forutsetter at det ble inngått en bindende avtale mellom Lars og Marte. Et grunnleggende prinsipp i for avtaler er at de skal holdes, jf NL 5-1-2. Likevel oppstiller avtaleloven noen unntak for denne hovedregelen, der det vil være uriktig å gjøre en avtale gyldig. Først må det vurderes om noen av de spesifikke bestemmelsene om ugyldighet kommer til anvendelse. Det er på det rene at Marte ikke har utøved "grov tvang" eller simpel "tvang" overfor Lars. Vilkårene i 28 og 29 kan dermed ikke anvendes i oppgaven. Lars har heller ikke avgitt en "viljeserklæring" som fra hans side har inneholdt "feilskrift" eller "lignende feiltagelse". Vilkårene i 32 er dermed ikke heller oppfylt. Det må dermed vurderes om Marte har "utnyttet" Lars sin "uerfarenhet" for å oppnå en fordel, jf 31. Det fremgår av faktum at Lars ikke hadde hatt noen interesse av å lese om politikken og valgene kommunen hadde tenkt til å gjennomføre. Da Marte fikk kjennskap til Lars sin manglende kunnskap på område fortalte hun kort om de to forskjellige planene kommunen hadde, samt hvilke konsekvenser det ville få for Lars. Den informasjonen som ble gitt av Marte er det naturlig å anta at det er den informasjonen ha ville fått fra brevene, da hun fortale om generelt om planene. Dette vil trekke i retning av at Marte ikke hadde som intensjon å "utnytte" Lars sin "uerfarenhet" ved å gi han den informasjonen de fleste borgere i kommunen ville hatt. Bestemmelsen er en svak ugyldighetsgrunn og krever ond tro fra Marte sin side for å være ugyldig. Det at Marte oppga informasjon som allmenheten ville hatt om det. Dette trekker sterkt i retning av at Marte ikke handlet i ond tro da hun inngikk avtalen med Lars. Etter en konkret vurdering vil det at Marte ga Lars opplysninger om politikken veie
tungt. Marte "utnyttet" ikke Lar sin "uerfarenhet" for å oppnå en fordel, jf 31. Videre må det vurderes om viljeserklæringen til Lars ble fremkalt ved "svik" fra Marte sin side, jf 30. Bestemmelsens annet ledd stiller opp vilkår for hva "svik" vil innebære. Der heter det at om den annen part har "svikagtig git uriktige oplysninger om omstændigheter" som vil ha betydning for viljeserklæringen anses det som at den bre fremkalt ved svik. Marte ga opplysninger om valgene kommunen sto imellom uttalte hun at "hviklet alternativ som blir valgt vet vi jo ikke før kommunestyret har truffet vedtaket på møtet i desember". Marte hadde fått kunnskap fra Peder om at kommunen kom til å anbefale plan B, som ville øke verdien på tomten til Lars. Dette vil trekke i retning av at Marte ga Lars "svikagtig" opplysning. På den andre siden hadde Marte kun fått informasjon om at planetaten kom til å anbefale plan B, der forelå dermed ikke en sikkerhet om dette skulle bli tilfellet. Det at Marte ikke har fortalt om opplysninger som av 1egentlig var i fortrolighet og som ikke var bestemt, trekker i retning av at Marte ikke ga Lars "svikagtig" opplysninger. Etter en konkret vurdering vil det være betydelig at de opplysningene Marte satt med fra Peder ikke var sikkert at ville ha betydning. Kommunen kunne velge å ikke høre på planetaten. Marte hadde ikke fremkalt Lars sin viljeserklæring ved "svik" og hun hadde ikke gitt "svikagtig" opplysninger, jf 30. Det må videre vurderes om avtalen er ugyldig på bakgrunn av 33, som regulerer om avtalen er rimelig. Bestemmelsen i 33 stiller opp en rekke vilkår. Det må foreligge "omstændigheter" som forelå da den annen part "fikk kundskap om erklæringen" og som må ha
innvirket på løftet. Det må videre antas at mottakeren "kjendte til" kunnskapen og det må "stride mot redelighet og god tro" Det er på det rene at det foreligger "omstændigheter", da Marte hadde kunnskap om at planetaten ville anbefale plan B, og hun både "kjendete til" og hadde denne "kundskapen" da hun mottok løftet fra Lars. Videre vil det være nærliggende å anta at Lars ikke ville inngått avtalen med Marte dersom han kjente til planetaten sin mening. Dette kommer blant annet frem da Lars uttalte at han ikke ville leve med usikkerheten. Dersom han hadde hatt denne kunnskapen ville normalt usikkerheten til Lars blitt mindre. Vilkåret om innvirkning som har kommer frem gjennom samstemt Høyesterettspraksis er dermed oppfylt. Spørsmålet blir om det vil "stride mot redelighet og god tro" å gjøre salget av boligen gjeldende. Ordlyden av "redelighet" tilsier at det er tale om ærlighet og rettferdighet. Ordlyden av "urdelighet" tilsier en høy terskel, og dette støttes også av fast og samstemt Høyesterettspraksis. Vurderingen må bero på partenes atferd samt omstendigheter rundt avtalens tilblivelse. I Tromsø sparebank-dommen behandlet Høyesterett en sak der en mann skulle kausjonere for en kassakreditt. Spørsmålet var om Banken hadde opptrådd uredelig ovenfor kunden. Høyesterett la vekt på at kunden trolig ikke ville inngått avtalen dersom den hadde fått tilstrekkelig informasjon om at det gjaldt en kassakreditt som var åpnet for et halvt år siden, da kunden trodde det gjaldt en nyopprettet kassakreditt. Det kommer frem av faktum at Marte hadde fått informasjon fra Peder om at Planetaten kommer til å anbefale plan B, etter et par glass vin. Det at Marte hadde fått fortrolig informasjon om Planetatens sine meninger vil tale for at hun ikke har gikk Lars all den opplysningen hun sitter på om kjøp og salg.
Etter Marte sin uttalelse til Lars har han oppfatningen av at man ikke vet hvilken plan kommunen vil velge. Da hun imidlertid har fått informasjon om at planetaten sin anbefaling til kommunen, vil dette kunne være av betydning for Lars ved at hun ikke oppgir opplysningen hun har. Dette trekker i retningen av at Marte strider i mot "redelighet" da hun ikke gir denne opplysningen til Lars. I Halvorsen-dommen behandlet Høyesterett en sak der en megler ga en villedende takst. Høyesterett kom frem til at den villedende taksten var uriktige opplysninger, og at det dermed hadde skredd en opplysningssvikt. Dette kan ses i sammenheng med at Marte ikke har gitt de opplysningene hun sitter på til Lars. Dette vil trekke i retning av at det vil stride i mot "redelighet" å gjøre avtalen gjeldende. Jo mer klare opplysningene er, desto strengere krav stilles til opplysningsplikten, dette fremkommer av juridisk teori og rettspraksis. Opplysningene er gitt etter et par glass vin, og i en uformell setting. Dette trekker i retning av at opplysningene ikke er av en svært sikker karakter, og dermed vil det ikke stride i mot "redelighet" å gjøre avtalen gjeldende. I Tromsø Sparebank la Høyesterett blant annet vekt på at banken tydelig var den sterkere part, og dermed hadde en større opplysningsplikt ovenfor forbrukeren. Dommen kan sees i sammenheng med den aktuelle saken. Det er oppgitt at Marte var en eiendomsinvestor, mens Lars var en eldre mann. Marte vil klart være den sterke part, mens Lars vil være den svakere parten. Det vil dermed i likhet med Tromsø Sparebank stilles strengere krav til at Marte opplyser Lars om all informasjon som kan være relevant og nødvendig for han før avtaleinngåelsen. På den andre siden var partene i Tromsø Sparebank en næringsdrivende og en forbruker. Marte skulle kjøpe tomten til seg selv, og opptrådde dermed som en privat person. Dette vil svekke kravet til den strenge opplysningen. Videre vil hensynet til lojalitet være svært sentralt. Dersom en part med gode
muligheter for å ivareta sine interesser holder opplysninger fra en svakere part vil dette kunne anses som illojalt. Hensynet til lojalitet handler om at partene har et visst ansvar for å ivareta hverandres interesser. Dette trekker i retning av at det vil "stride i mot redelighet" å gjøre avtalen gjeldende Etter en helhetsvurdering vil det bli lagt avgjørende vekt på at Marte satt med informasjon som ville være av betydning for Lars ved inngåelsen av avtalen, samt at Marte er den ressurssterke part og hensynet til lojalitet. Det er videre slik at 33 skal ta opp de tilfellene som nesten blir rammet av 28-32. Dette er blant annet nevnt i juridisk teori. I denne saken var det to tilfeller der avtalen nesten ble ugyldig. Dette vil også ha vekt i en helhetsvurdering av forholdene ved avtalen. Det vil "stride mot redelighet og god tro" å gjøre salget av boligen gjeldende. Den overordnede problemstillingen er om avtalen mellom Marte og Lars er gyldig. Spørsmål 4 I denne oppgaven skal det kort gjøres rede for i hvilke tilfeller og på hvilken måte forbrukerdirektivet kan være relevant fir avtaleloven 36. Det vil først bli gjort rede for hva forbrukerdirektiver og 36 handler om. Videre vil det bli tatt opp hva slags virkninger som direktivet har, som vil ære relevant for avtl 36. Forbrukerdirektivet Forbrukerdirektivet er et direktiv som tar opp vern av forbrukere ovenfor næringsdrivende. Alle landene som er en del av EU og EØS har vært pliktig til å innføre direktivet på en eller annen måte inn i sitt lovverk. Direktivet har satt opp en minimumsgrense over hvor mye vern en forbruker skal ha. Landene kan selv velge å innføre større vern dersom det er ønskelig. Direktiver inneholder flere artikler. Blant annet finnes det er "gråliste" i art. 3 nr 3 som inneholder en liste med vilkår som vil
være urimelige. Avtaleloven 36 Etter avtl 36 kan en avtale "helt eller delvis settes til side" dersom det vil virke "urimelig eller stride i mot god forrentingsskikk" å gjøre den gjeldende. Bestemmelsen er en av flere unntaksbestemmelser til hovedprinsippet om at avtale skal holdes, jf. NL 5-1-2. Bestemmelsen er en generalklausul som vil tilsi at det må foretas skjønnsmessige vurderinger. Videre er begrepet "urimelig" dynamisk, og dermed vil ha endret betydning over tid, slik at vurderingen varierer fra sak til sak. Det fremkommer blant annet av If-dommen og forarbeider at det skal mye til for at en avtale skal bli satt til side som urimelig. Det er dermed en høy terskel. Hoveddel De tilfellene det vil være relevant å bruke forbrukerdirektiver i anvendelsen av 36 vil være der den ene parten er næringsdriver og den andre parten er forbruker, jf art 2. Det må samtidig ikke ha blitt forhandlet mellom partene, ettersom at direktivet krevet at det skal gjelde avtaler forbrukeren ikke har hatt mulighet til å utforme. Det må videre være forbrukeren som er i den svake posisjon. På den måten direktivet kan være relevant å bruke i avtl 36 kan være der en næringsdrivende har inngått en avtale med en forbruker, der de har inngått en avtale som vil være "urimelig". I bl.a Røeggen-dommen anvendte Høyesterett forbrukerdirektivet. I dommen ble det lagt vekt på at forbrukerdirektivet, som er innført i norsk lov i avtl 36 og 37, skulle ha et særlig vern for forbrukeren. I dommen hadde en bank inngått en avtale med en forbruker om investeringer. Det viste seg at avtalen var svært urimelig i forhold til det banken hadde gitt uttrykk for ved inngåelsen av avtalen. Det var samtidig en stor forskjell på hvor mye risiko hver av partene ytet. Høyesterett la vekt på at forbrukeren i denne dommen trengte et særlig vern ovenfor banken, da de blant annet hadde gått
ut med villedende opplysninger. Høyesterett brukte da forbrukerdirektivet for å vise til det vernet forbrukeren hadde krav på. Videre kan vilkårene som oppstilles i "grålisten" art. 3 nr. 3 anvendes i 36. Vilkårene tar opp tilfeller der det vil være "urimelig" å gjøre avtalen gjeldende. Siden 36 vurderer hvorvidt en avtale er urimelig å gjøre gjeldende, vil det være hensiktsmessig å se om noen av vilkårene er nevnt i "grålisten". Da 36 ikke stiller opp enkelte tilfeller som vil være urimelig, vil det dermed være hensiktsmessig å benytte seg av grålisten.