FISKEHELSE 1
Annonsering i tidsskriftet Fiskehelse Fiskehelse utgis av Fiskehelseforeningen (FHF), en underforening av Tekna. Målgruppen til tidsskriftet er fiskehelsebiologer, veterinærer, konsulenter, forskere, forvaltning, oppdrettere og andre interesserte. Fiskehelse er for tiden det eneste rene bladet vedrørende fiskehelse i Norge. Bladet finansieres av annonser og abonnementer. FHF har ikke kommersielle interesser i bladet. Prisen på annonser er: Ett innrykk Fargetrykk (4 farger) Sort/hvitt Halvside Kr 2000 Kr 1000 Helside Kr 3000 Kr 1500 Fire påfølgende inrykk (15% rabatt) Halvside Kr 6800 Kr 3400 Helside Kr 10200 Kr 5100 Alle priser er eksklusive moms Bladet inneholder faglige artikler der forskere og andre fagfolk skriver om aktuelle problemstillinger innenfor fiskehelse og akvakultur. I tillegg blir det presentasjoner av hovedfag i fiskehelse og informasjon fra Fiskehelseforeningen. Annet fagstoff av interesse vil også være med. Henvendelser angående annonser i tidsskriftet Fiskehelse sendes til: Marie Egenberg marie.egenberg@student.uib.no Hanne Øverland hanne@overland.as Abonnering på tidsskriftet Fiskehelse Ved å være abonnent på tidsskriftet Fiskehelse får du aktuell informasjon om hva som foregår innenfor fagfeltet akvakultur og fiskehelse. Bladet blir gitt ut to ganger i året og abonnementet koster 150 kr pr. år. Abonnementet opprettholdes inntil eventuell oppsigelse. Henvendelser angående abonnering på tidsskriftet Fiskehelse sendes til: Lene-Catrin Martinsen catrinlene@hotmail.com Artikler i tidsskriftet Fiskehelse 2 Er du interessert i å skrive en artikkel i tidsskiftet Fiskehelse kan du ta kontakt med Kristina Hanna Hovden (red.)
Fagtidsskriftet Fiskehelse Utgiver: Fiskehelseforeningen (FHF) Faglig gruppe av Tekna www.fiskehelseforeningen.org Adresse: Fiskehelseforeningen Tekna Postboks 2312 Solli 0212 Oslo Redaksjonen: Ansvarlig Tromsø: Lene-Catrin Martinsen catrinlene@hotmail.com Teknisk redaktør: Rolf Hetlelid Olsen rolf.hetlelid.olsen@imr.no Annonseansvarlige: Marie Egenberg marie.egenberg@student.uib.no Hanne Øverland hanne@overland.as Abonnementansvarlig: Lene-Catrin Martinsen catrinlene@hotmail.com Redaksjonsmedlemmer: Frode Fridell Marius Karlsen Linda Andersen Marie Egenberg Hanne Øverland Ragnhild Hanche-Olsen Ane Rebecca Engelsen Diana Perez Lopez Henrik Duesund Innhold Side Redaksjonskomitéen 4 Leder av Fiskehelseforeningen 5 Forvaltning av sykdom og smittespredning hos oppdrettsfisk - Kjetil Korsnes 8 Et paradigmeskifte i fiskehelseforvaltningen? - Øivind Bergh og Stein Mortensen 9 Baserer Mattilsynet sine tiltak på gamle oppfatninger av smittespredning? - Are Nylund 14 Kunnskapsgrunnlaget for dagens forvaltningspraksis - status og tanker fremover - Stian Johnsen 29 Gjør dagens regelverk det best å ikke vite? - Arne Storset og Odd Magne Rødseth 31 Dagens forvaltningspraksis sett fra en torskeoppdretter - Sigurd O. Handeland 34 Oppsumering paneldebatt 35 Forvaltning og smitte av sykdom hos oppdrettsfisk i Canada - Nils O. Steine 41 Hovedfagspresentasjon: Komplimentsystemet hos flekksteinbit (Anarhichas minor): Ontogenese og immunstimulering - Eirik Monsen 46 Forsidetegning av Linda Andersen. ISBN 82-91341-95-8 ISSN 1502-3559 3
Redaksjonskomitéen Kjære leser Vi har nå gått inn i et nytt år og nok en gang har en redaktør takket for seg og forlatt studenttilværelsen. Vi har ikke klart å finne en ny redaktør grunnet lav studentrekruttering på fiskehelsestudiet, en trend vi håper vil snu nå med den nyervervede reseptretten. I stedet er det blitt opprettet en midlertidig redaksjonskomité. Redaksjonskomiteen ønsker å takke vår tidligere redaktør Kristina Hanna Hovden for hennes bidrag og engasjement i Fiskehelse, og ønsker henne lykke til videre. I Bergen 21.november 2005 ble det avholdt et fagmøte om forvaltning av smitte og sykdom hos oppdrettsfisk. Møtet hadde svært stor oppslutning, med over 100 deltakere. Det er derfor tydelig at det er stor interesse for temaet, og i den anledning er det blitt laget en temautgave av Fiskehelse med fokus på dette møtet. I dette nummeret kan du derfor lese artikler skrevet av de ulike forleserne, samt en gjengivelse av paneldebatten som fulgte. Diskusjonene gikk tidvis friskt, og det kan nok herske uenighet deltakere imellom, men alt i alt var det et berikende og opplysende møte. Vi i redaksjonskomiteen vil likevel presisere at vi forholder oss objektiv til temaet, og ønsker å fremme alle sider. For å sitere en uttalelse som var å høre på møtet; det er bra med uenighet, det er det som skaper diskusjon og som bringer oss videre! Med disse ordene i minne ønsker vi leserne av Fiskehelse god lesning, med ønske om et godt nyttår fra oss i Redaksjonskomiteen! 4
Leder av Fiskehelseforeningen Kjære fiskehelseinteresserte, Denne utgaven av Fiskehelse er basert på fagmøtet om forvaltning av smitte og sykdom hos oppdrettsfisk som ble holdt i Bergen 21. november 2005, og er den første temautgaven av dette fagtidsskriftet. Fagmøtet i Bergen ble arrangert av Tekna-Fiskehelseforeningen i samarbeid med Møteplass Marin, og valg av tema ble gjort som følge av de sykdomsproblemer en ser i oppdrettsnæringen. Denne utgaven domineres av en lengre artikkel om infeksiøs lakseanemi (ILA), der Are Nylund tar for seg egenskapene til ILA viruset og hvordan smittespredning forekommer. Konklusjonen er at forvaltningen må endres, og med vertikal overføring bør stamfiskproduksjon holdes adskilt og undersøkes for tilstedeværelse av viruset og smoltgrupper bør undersøkes før sjøutsetting. Øivind Bergh og Stein Mortensen mener det må komme et paradigmeskifte i forvaltningen, der tradisjonelle bekjempingsmetoder bør endres når ny kunnskap finnes. Begge disse to artiklene peker på svakheter ved dagens forvaltning. Eller for å si det slik; forvaltningen bør endres fra å bekjempe sykdomsutbrudd til å bekjempe sykdomsagens. Det betyr selvfølgelig ikke at de gamle prinsippene skal forlates, men at ny kunnskap om sykdommer må gi utslag i endringer for å få en effektiv bekjempelse. Dette kommer da også klart frem i de to artiklene. Handeland tar opp sykdomsproblematikk sett fra en torskeprodusent, og påpeker at det per i dag er få kjente patogener på torsk. Motivasjonen for aktiv leting etter nye torskepatogener veies nå mot risiko for straffetiltak ved positive funn. Stian Johnsen går gjennom status i nytt EU/EØS fiskehelseregelverk, og gir signaler om at forvaltningen ønsker en tett dialog med forskningsmiljøer og næringsutøvere. Dette er viktige signaler å gi, men må ikke gi seg utslag i at en straffer oppdrettere som spiller med åpne kort. Storset og Rødset tar opp dagens regelverk sett fra en rognleverandør, og konkluderer med at det er best å ikke lete aktivt etter sykdom slik lovverket er nå. Debatten på fagmøtet demonstrerte dette tydelig, der det kom frem at oppdrettere i stor grad ikke ønsker å vite eller gi melding om sykdomsproblemer i frykt for konsekvensene. Motivasjonen for å aktivt lete etter sykdomsagens, eller være åpen om sykdomproblemer er ikke tilstede. Utfordringen for forvaltningen er å få til en åpen dialog som gir seg utslag i endringer i forvaltningen. Da er det bekymringsfullt at Mattilsynet, under sluttreplikkene på debatten i fagmøtet, står fast på at det er best å ofre noen for alles beste. Det er ikke vanskelig å forstå at en åpen dialog ikke blir fristende når dette er riset bak speilet. Avslutningsvis går Steine gjennom fiskehelseforvaltningen i Canada, der regelverket nå gjennomgår store endringer. Stort sett er det de samme problemstillingene som her i Norge, og dermed interessant å se i hvilken retning canadisk forvaltning går. Tekna-Fiskehelseforeningen ønsker å videreutvikle Fiskehelse til å bli et fagtidsskrift for alle med interesse for helse og sykdom på akvatiske organismer. Målet er å ha fagstoff som er interessant, enten en jobber i eller opp mot oppdrettsnæringen. Denne temautgaven er et eksempel på dette, der fokus settes på forvaltning ut fra ny kunnskap om sykdomsorganismer. Foreningen har fått nye internettsider (www.fiskehelseforeningen.org), med egne sider for Fiskehelse. Her kan en gå inn og laste ned utgaver som er mer enn ett år gamle, sende inn artikler til redaksjonen eller bestille abonnement. Jeg håper derfor fagtidsskriftet Fiskehelse etterhvert blir å finne fra merdkanten, via utstyrs- og fôrindustrien, til forsknings- og forvaltningsinstanser. Med hilsen, Kjetil Korsnes Leder Tekna-Fiskehelseforeningen 5
MØTEPLASS MARIN i samarbeid med Inviterer til åpent informasjons- og debattmøte om: FORVALTNINGEN AV SMITTE OG SYKDOM HOS OPPDRETTSFISK Hindrer regelverket effektiv anvendelse av ny kunnskap i smittebekjempelsen? Tid: Mandag 21. november kl 1800-2100 Sted: Grand Selskapslokaler i Bergen, Festsalen. Nedre Ole Bulls Plass Møteleder: Even Søfteland, SalmoBreed AS Nedslakting av ILA-smittede laksebestander er en forvaltningspraksis som i dag gir større negative økonomiske konsekvenser enn selve sykdommen. Skaper denne praksisen en frykt for å vite hos oppdretterne og i den gryende nye torskenæringen? Gjør frykten at forvaltningen mister kontrollen? Åpner nye bioteknologiske og kommersielt tilgjengelige metoder for et mer effektivt og forebyggende helsearbeidet ved at smitten kan lukes vekk på et tidligere stadium? Gir det nye fiskehelsedirektivet rom for slike tiltak? Eller skal vi fortsette å ikke vite? Eller burde vi gå motsatt vei er total sanering av infiserte regioner veien å gå, med eventuelt tap av verdifullt avlsmateriale? kl. 1800-1805 Innledning Kjetil Korsnes, leder Tekna-Fiskehelseforeningen kl. 1805-1825 Et paradigmeskifte i fiskehelseforvaltningen Øivind Bergh, Forskningsleder Havforskningsinstituttet. Fra passiv registrering av sykdomsutbrudd til proaktiv bruk av økologisk kunnskap om patogene bakterier og virus kl. 1825-1845: Er Mattilsynets strategi mot smittsomme fiskesykdommer den rette medisinen? Are Nylund, professor Universitetet i Bergen Baserer Mattilsynet sine tiltak på gamle oppfatninger om smittespredning? kl. 1845-1905: Dagens forvaltningspraksis sett fra en torskeoppdretter Sigurd Handeland, fungerende daglig leder, Sagafjord Seafarm AS Kartlegging og kontroll av smitteagens - en viktig faktor i etableringen av fremtidens torskeoppdrett kl. 1905-1930: PAUSE MED LETT SERVERING kl. 1930-1950: Kunnskapsgrunnlaget for dagens forvaltningspraksis status og tanker fremover Stian Johnsen, rådgiver Mattilsynet Forvaltningens dilemma: Hensynet til den enkelte oppdretter kontra interessene til en hel næring Kl 1950-2010: Gjør dagens regelverk det best å ikke vite? Arne Storset, F&U-sjef Aqua Gen AS Hverdagens dilemma for en av verdens ledende leverandører av rogn til oppdrettsindustrien kl. 2020-2100: PANELDEBATT med innlegg fra salen Oppsummering og innledning ved møteleder Even Søfteland, SalmoBreed AS Panelet: Foredragsholderne og Stein Ivar Ormsettrø, Avdelingsdirektør Mattilsynet, Brit Hjeltnes, Avdelingsdirektør Veterinærinstituttet og Martin Binde, Nasjonalt senter for fisk og sjømat, Bergen Sponset av: 6 Norges Forskningsråd
MarinVEST står bak flere suksesshistorier på Vestlandet MarinVEST, med sju loser i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland, skaper møteplasser og kobler bedrifter og FoU-miljø sammen i konkrete utviklingsprosjekter. Møteplass Marin er blitt en samlende og populær møteplass for hele marin sektor i Hordaland. Idéen har til og med hatt en smitteeffekt, og MarinVEST sparker nå i gang tilsvarende tiltak også i Rogaland og i Sogn og Fjordane. Arena-prosjektet MarinVEST stod bak Møteplass Marin som initiativtaker, fødselshjelper og som sponsor. Møteplass Marin er et typisk eksempel på hvordan MarinVEST vil etablere samarbeid om kreative møteplasser. MarinVEST er en tung satsing på næringsutvikling innenfor marin sektor på Vestlandet. Fokuset er å koble sammen bedrifter, forvaltning og kunnskapsmiljø i konkrete utviklingsprosjekter innen hele verdikjeden i havbruks- og sjømatnæringen. Denne konkrete innfallsvinkel har gitt resultat: MarinVEST har fått i gang mer enn 30 små og store prosjekter, med samlet budsjett på rundt kr. 130 millioner. På denne måten har vi satt i gang gode prosesser og lagt grunnen for nyskaping og innovasjon. MarinVEST sine arbeidsmetoder baserer seg på en såkalt los-ordning der sju loser kobler sammen de rette aktørene innen næring/forskning/forvalting og medvirker til å realisere utviklingsprosjekt. På grunnlag av det oppsøkende arbeidet til losene har en fanget opp felles problemstillinger og losene drar i økende grad i gang også større satsinger. Nettverk i ulike former som MarinVEST har fått i gang Møteplass Marin Samarbeid om salg av totalpakker (utstyr og kompetanse) for oppdrett av andre arter i andre land Designkurs for sjømatbedrifter Produktutviklingskurs for sjømatbedrifter ny sjømat fra Vest MarinVEST har valgt tre satsingsområder: Markedsorientering, produktutvikling og ny teknologi, og vi skal koble FoU og næring på tvers av fylkesgrenser. MarinVEST har for eks. vært sentral i å få torskeoppdrettsbedrifter på Vestlandet til å samarbeide med forskningsinstitusjonene og de vitenskapelige høgskolene i næringsrettede prosjekter. Resultatet er et prosjekt som fokuserer på risikoreduksjon i produksjon av torskeyngel gjennom bedre kontroll av vannkvalitet, fiskehelse, sykdom og ernæring i larve- og yngelfasen. I tilegg bidrar MarinVEST inn i: Vestlandsprogrammet for nye arter Kamskjellnettverket på Vestlandet Marint Matnettverk og et samarbeid om mateksport i Rogland Dette har igjen ført til nye initiativ både i form av praktiske og forskningsrettede samarbeidsprosjekter og utvikling av brukerkurs i fiskehelse og hygiene. MarinVEST vil utforske muligheten til å inkludere fiskehelsekompetanse fra forskning og forvaltning på Vestlandet i en kommersiell pakke i det pågående prosjektet om å eksportere norsk utstyr, teknologi og tjenester til nye markeder. Vi står bak flere suksesshistorier. De omfatter alt fra gründeridéer som fikk skattefunn-finansiering via losing, til store industrielle satsinger som et 84 mill. kroners prosjekt for oppdrettstorsk til det europeiske markedet. Totalt sett er det snakk om flere titall små og store marine satsinger som er oppe og går, takket være MarinVESTs arbeid. Vi har stor tro på at økt samarbeid mellom aktører i hele verdikjeden på tvers av fagfelt og fylkesgrenser vil gi mer nyskaping i sjømat og havbruksnæringen på Vestlandet. MARINVEST Rogaland Kunnskapspark, Prof. Olav Hanssensvei 11, Boks 8034, 4068 Stavanger, Tlf 51545125, Faks 51545103 Prosjektleder: Kari Holmefjord Vervik, e-post: kari.holmefjord.vervik@invanor.no Hjemmeside: http://www.marin-vest.no 7
Forvaltning av sykdom og smittespredning hos oppdrettsfisk Kjetil Korsnes Leder Tekna-Fiskehelseforeningen Tekna-Fiskehelseforeningen ønsker å være en pådriver for å bedre det forebyggende fiskehelsearbeidet på en slik måte at dette gagner næringen. Vi mener at alle metoder som kan ivareta fiskens helse må vurderes fordi dette er både god dyrevelferd og økonomi for oppdretteren. Tekna-Fiskehelseforeningen og Møteplass Marin setter nå fokus på forvaltningens håndtering av sykdom og smittespredning hos oppdrettsfisk. Temaet er aktuelt, og må sees i sammenheng med de sykdomsproblemer lakseoppdretts-næringen har med infeksiøs lakseanemi (ILA), pankreas disease (PD) og infeksiøs pankreas nekrose (IPN). For ILA er det argumentert med at forvaltningspraksisen med nedslakting skaper større negative økonomiske konsekvenser enn selve sykdommen. Vi ser at PD sprer seg til stadig flere anlegg og regioner, og vi ser at IPN til stadighet skaper problemer og høy dødelighet hos laks i ulike deler av landet. Flytter vi blikket til marinfiskoppdrett, ser vi en gryende næring som allerede har problemer med blant annet nodavirus. Felles for disse sykdommene er at de skaper store problemer og ser ut til å øke i både omfang og utbredelse. Derfor kan vi spørre oss om hvordan vi best mulig kan forebygge sykdomsproblemer? Har vi et regelverk som er egnet til å forebygge spredning og utbrudd av sykdom? Her er vi kanskje kommet til noen sentrale spørsmål: Er dagens forvaltning god nok? Skal vi kun forholde oss til dagens regelverk? Eller er det slik at nye bioteknologiske metoder og kunnskaper om de enkelte patogenene tilsier at vi må endre både praksis og lovverk? Den praksis som råder i dag blir i alle fall utfordret av nyervervet kunnskap gjennom forskning, og vi ser også at det dukker opp kommersielle aktører som tilbyr bruk av nye bioteknologiske metoder som middel for å begrense smittespredning. Vi registrerer også at det er uenighet mellom forvaltningsinstitusjonene når det gjelder forvaltningsstrategi av sykdom og smitte, der blant annet Havforskningsinstituttet er skeptisk til effekten av enkelte tiltak og virkemidler som brukes. Det finnes neppe én fasit for hva som er god forvaltning, men dette må diskuteres kontinuerlig. Alle er enig om at forvaltningen skal baseres på kunnskap, og derfor må både oppdretterne selv og forskningsinstitusjonene være bidragsytere og være med å legge premissene. I det nye regelverket som kommer fra EU er det signalisert at det legges opp til større nasjonalt handlingsrom, noe som kan muliggjøre spesifikke tiltak mot sykdommer som f. eks. ILA, PD, IPN og nodavirus. En forutsetning for at vi skal greie å forvalte disse sykdommene på en forsvarlig måte er at alle fakta kommer på bordet. Her må ny kunnskap om patogenene, nye metoder for påvisning og tiltak for å begrense sykdomsutbredelse vurderes fortløpende. Tilbakemeldinger fra oppdretterne om hvordan regelverk og forvaltningspraksis virker i næringen er også svært viktig. Det må aldri bli slik at det er best å ikke vite! Derfor setter vi fokus på forvaltning av sykdom og smitte hos oppdrettsfisk. Medlemskontakt Har du spørsmål eller kommentarer til styret i fiskehelseforeningen, kan følgende adresse benyttes: medlemskontakt@fiskehelseforeningen.org Vi ber også om at medlemmer som har fått ny mailadresse melder i fra til medlemskontakten, slik at informasjon fra styret når ut til dere. 8
Et paradigmeskifte i fiskehelseforvaltningen? Øivind Bergh og Stein H. Mortensen Øivind Bergh, dr. scient. i mikrobiologi, leder for Havforskningsinstituttets forskningsgruppe Fiskehelse og sykdom, professor II i fiskebakteriologi ved Universitetet i Bergen. Forskningsfelt: sykdom hos tidlige livsstadier av fisk og skjell, probiotika, mikrobiell økologi i fiskeoppdrett. Stein H. Mortensen, dr. scient i mikrobiologi, seniorforsker ved Havforskningsinstituttet, forsker II ved Veterinærinstituttet. Forskningsfelt: skjellhelse og skjelldyrking, smittespredning, overføring av sykdom mellom arter. Utviklingen av ny diagnostisk teknologi, særlig Real Time (kvantitativ) PCR, gjør det mulig å detektere virus og bakterier i svært små mengder, også på tilsynelatende friske individer. For første gang har vi de siste årene kunnet studere utbredelsen av viruset eller bakterien som forårsaker sykdommen, og vi er ikke lenger henvist til bare å registrere sykdomsutbrudd. Det blir som å kunne se hele isfjellet i stedet for bare toppen av det. Vi vil i denne artikkelen sette søkelyset på hva slags konsekvenser denne teknologien vil måtte få for forvaltningen av fiskesykdommer. Er dagens lovverk og forvaltningsmyndigheter klare for å håndtere den informasjonen som vil komme? Forutsetninger for forebygging av sykdom Presise tiltak mot spredning av sykdom baseres på kunnskap om utbredelse og smitteveier. Slik kunnskap om enkeltsykdommer har vært viktig for iverksettelse av mange tiltak, som brakklegging, sanering av anlegg, helseattest og desinfeksjon av inntaksvann for å nevne noen. Mangel på informasjon om utbredelsen og spredningen av patogenet har ofte vært en informasjonsmessig flaskehals. Sykdomsutbruddene vel og merke de bekreftede diagnosene har vært kilden til informasjon. I virkeligheten er disse utbruddene selvsagt ikke enkelthendelser uten noen sammenheng. Viktige sammenhenger kan være: Naturlige reservoarer, ofte hos flere ulike arter Spredning via vannmassene Vertikal spredning, transport av rogn eller yngel Spredning via vektorer som ville fiskebestander, rømt oppdrettsfisk, eller brønnbåter Spredning via menneskeskapte vektorer som skipsbunner eller ballastvann Det er overveiende sannsynlig at anvendelser av ny diagnostisk teknologi vil medføre at relevansen av disse forholdene kan øke eller minke i betydning framover. Det vil medføre at vektingen av ulike tiltak vil måtte endres. Oppdrettsnæringen og andre brukere av kysten og havet bør ikke føle seg truet av denne utviklingen. Vi bør definitivt betrakte tilgang på bedre informasjon som fremskritt! Overføring mellom arter Ulike virus og bakterier vil i ulik grad kunne overføres mellom forskjellige arter. Såkalte opportunistiske bakterier vil kunne framkalle sykdom hos en lang rekke arter. Vibrio anguillarum og Vibrio splendidus er beskrevet som sykdomsframkallende for de fleste arter av fisk og skjell. Mer spesialiserte patogener som furunkulosebakterien Aeromonas salmonicida subsp. salmonicida, eller BKDbakterien Renibacterium salmoninarum har smalere vertsspekter. Vi har selv arbeidet med Vibrio tapetis. Den var tidligere kjent som viktigste årsak til sykdom hos asiatisk teppeskjell, Ruditapes philippinarum, en art som er innført til Europa fra Asia, og i dag oppdrettes i Frankrike og Spania. På åttitallet ble det produsert og satt ut yngel i Norge, og vi har demonstrert forekomst av slike bakterier i gjenlevende teppeskjell på en av disse lokalitetene. Liknende, men ikke genotypisk like bakterier er påvist hos kveite og grønngylt, men vi vil understreke at dataene tyder på at det ikke har foregått noen overføring av smitte mellom artene. Infeksiøs lakseanemi (ILA)-virus ser ut til å ha et svært begrenset artsspekter, begrenset til laks og sjøørret i våre farvann. Imidlertid er det tydelig at 9
ILAV er vidt utbredt i ville populasjoner, og at viruset har vært til stede lenge før oppdrettsnæringen utviklet seg (Plarre m. fl. 2005). Betydningen av ILAV hos ville populasjoner er nærmest neglisjert av forvaltningen, noe som er en god illustrasjon på at forvaltningen alltid vil henge etter forskningsfronten. ILA-problematikk er for øvrig grundig gjennomgått av Are Nylund i en annen artikkel i dette nummeret av Fiskehelse. VHS-virus som er et viktig sykdomsframkallende agens på regnbueørret har et bredt vertsspekter, men marine isolater er i liten grad patogene for laksefisk (King m.fl. 2001). Når det gjelder nodavirus, som blant annet forårsaker Viral encephalopati og Retinopati (VER) er kunnskapen ennå mangelfull, og vi kjenner ikke utbredelsen av viruset - verken i oppdrettede eller ville bestander. Smitteveiene er heller ikke godt dokumentert, men vi har sterke indikasjoner på at viruset både smitter horisontalt og vertikalt. Det finnes mange undertyper av nodavirus, og vi vet ennå alt for lite om hvilke typer som kan smitte hvilke verter. Kryssmitte er dokumentert fra kveite til torsk og laks. Fra før er VER kjent som den viktigste sykdommen i kveiteoppdrett, og sykdommen er også kjent fra piggvar og torsk. Det er derfor naturlig å ha et føre-var prinsipp for å unngå at sykdommen sprer seg. Men det er grunn til å spørre seg om dagens forvaltning av denne sykdommen er egnet til å hindre at VER kan bli et stort problem. Kunnskap om VER gir grunnlag for refleksjoner som også kan anvendes på andre sykdommer. Nye metoder for påvisning av virus og bakterier i miljøet bør etter hvert få store konsekvenser for forvaltning av fiskeog skjellsykdommer. I likhet med IPN-virus er nodavirus promiskøse, og kjent fra en rekke arter. Siden nodavirus kan smitte laks og en lang rekke andre fiskearter gjør at vi må regne med at VER kan overføres mellom ulike arter i oppdrett og i naturen. Mye tyder på at viruset er vidt utbredt også i naturen, men det er på ingen måte sikkert at denne utbredelsen har noe med oppdrett å gjøre. Sykdomsframkallende virus og bakterier er vanlig forekommende på villfisk. Det er også vanlig med symptomfrie bærere, dvs.fisk som er infisert, og i noen tilfeller kan smitte andre uten selv å ha synlige tegn på sykdommen. Eksistensen av slike bærere er en mulig forklaring på smittespredning. I den grad slike bærere finnes blant villfisk er det selvsagt mulig at slike individer utgjør en trussel mot oppdrettsfisken. En annen faktor som øker faren for overføring av sykdom er at nodavirus er svært hardføre. De har høy toleranse for mange typer desinfeksjonsmidler, og kan sannsynligvis overleve lenge i sjøvann. Havforskningsinstituttet vil undersøke forekomst av nodavirus i bestander av villfisk og plankton. For nærmere informasjon om nodavirus henviser vi til artikkelen av Korsnes m. fl. (2005a) i en tidligere utgave av Fiskehelse. At nodavirus også kan gi sykdom hos laks er under publisering i en annen artikkel av Korsnes m. fl. (2005b) Vi mener at oppdrett av flere arter i samme anlegg i dag bør unngås. Det å ha f. eks.laks og kveite i samme anlegg vil kunne medføre et smittepress fra nodavirusbærere i kveitepopulasjonene til laksen. Den kanskje alvorligste siden med dette er at slik samkultur skaper ideelle forhold for eventuelle mutanter av viruset som har større grad av sykdomsframkallende evne for laksen. Det samme vil kunne være tilfelle dersom torsk samlokaliseres med laks eller kveite. Villfisken er ikke så frisk som noen tror En naturlig konsekvens av ny diagnostisk teknologi er en dramatisk økning i informasjon om sykdom og bærerstatus hos villfiskpopulasjoner. IPN-virus og VHS-liknende virus er utbredt hos vill marin fisk, og ILA og PD-virus (salmonid alphavirus) har også ville reservoarer. Det er egentlig gammelt nytt at villfisk blir syk. Bakterielle sykdommer er vanlig hos villfisk for eksempel er klassisk vibriose forårsaket av Vibrio anguillarum første gang beskrevet i 1912. Epidemier med vibriose er beskrevet på villfisk fra norskekysten mange ganger. Den eldste kjente beskrivelse av det som etter all sannsynlighet må ha vært en zoonose der Vibrio vulnificus smittet fra fisk til menneske ble gjort av Hippokrates ca. 500 f. Kr. Det bør være tilgitt at Hippokrates nøyde seg med å gi en detaljert beskrivelse av symptomene og unnlot å gå i dybden om årsakssammenhenger 2300 år før Pasteur. At parasitter er vanlig på fisk bør alle med interesse for fisk vite. Litt over 100 parasitter er så langt beskrevet hos torsk. De fleste av oss har blant annet et mer eller mindre gastronomisk forhold til kveis, og fiskelus var 10
velkjent blant sportsfiskere lenge før lakselusa ble et problem. Oppdrett vil nødvendigvis gjøre noe med populasjonsdynamikken til patogene bakterier, virus og parasitter, men alle har sin opprinnelse hos ville reservoarer. Flere myter som bør avlives Det er av uforklarlige grunner sterkt fokus i deler av det politiske liv og i forvaltningen på avstand mellom oppdrettsanlegg og på tetthet i fiskemerder. Vi vil hevde at det ikke finnes noe sterkt faktagrunnlag som tilsier at en bør øke kravet om avstand mellom oppdrettsanlegg. Det fins heller ingen direkte sammenheng mellom fisketetthet og sykdomsutbrudd, og det er ingen grunn til å tro at små anlegg er mindre sykdomsutsatt enn større. Å påstå at det ikke er plass til mer oppdrett i Norge er spekulativt, og savner vitenskapelig begrunnelse. Det må likevel understrekes at med gjeldende avstandskrav er det ikke plass til flere anlegg i enkelte områder. Skal produksjonen opp, må oppdrettsvolumet pr. anlegg i så fall økes. Om dette er mulig er dels et spørsmål om hva slags miljøpåvirkning en aksepterer, og dels kommer det an på de lokale miljøforholdene ved hver lokalitet. Dette er en helt annen diskusjon. Populistiske påstander av typen vi har rikelig med plass langs kysten, må uansett utstyres med en del forbehold kystsoneplanlegging og styring av arealbruk er nødvendige tiltak. I siste instans er det alltid et politisk valg hva slags miljøpåvirkning som er akseptabel. Ikke-valg er også et valg, så det er ingen grunn til å la politikerne slippe unna dette ansvaret. Et EU-direktiv som bør og vil avlives Bekjempelse av fiskesykdommer i Norge og EU er regulert gjennom EU-direktiv 91/67. Det er all mulig grunn til å framholdet at dette direktivet er foreldet. Direktivet slår dessverre fast at bevisbyrden ligger på miljøets og fiskehelsetjenestens side. Hvis ikke sykdom er påvist gjelder prinsippet om frihandel. Siden diagnostikken alltid vil være på etterskudd i forhold til sykdomsutviklingen vil dette prinsipielt føre til at enhver patogen vil spres inntil diagnostikk er etablert, overvåkingsprogram satt i gang og spredningshindrende tiltak iverksatt. Det vil nødvendigvis alltid ta tid før man blir klar over en ny sykdom, finner ut hvilket agens som forårsaker sykdommen, og har utviklet effektiv diagnostisk metodikk. Imens vil sykdom bli spredt. Vi kan slå fast at: 1. Forvaltning basert på direktiv 91/67 vil ikke fange opp nye sykdommer på en adekvat måte, siden diagnostikken alltid vil være på etterskudd. Det tar tid å oppdage en ny sykdom. Det tar enda lenger tid før en passende diagnostikk er utviklet. 2. Vi vil vanligvis mangle informasjon om økologien til patogener. Fravær av sykdom vil ikke nødvendigvis si fravær av patogenet. Forekomsten av ville reservoarer av ILAvirus er et godt eksempel på dette. 3. Oppdrettere vil gjerne søke å unngå positiv diagnose for å unngå økonomisk ødeleggende tiltak som brakklegging og sanering av anlegg. I dagens forvaltningssituasjon kan det være en fordel å ikke vite om den reelle utbredelsen av patogener. Det er neppe bærekraftig over tid at manglede kunnskap er en konkurransefordel! EU er i ferd med å ta konsekvensen av at det gjeldende direktivet er foreldet. Et nytt direktiv er foreslått. Det er interessant å merke seg at direktivet i vesentlig større grad åpner for pålegg om bruk av forebyggende tiltak som screening og vaksinasjon tiltak som kan fange opp utviklingen av ny diagnostisk og profylaktisk metodikk. Patogener er vanlige på villfisk et paradigmeskifte? Vi vil hevde at den kunnskapen vi får med den nye teknologien bør føre til et paradigmeskifte i forvaltningen av fiskesykdommer. Utbredelsen av mange patogener i naturen gjør at tradisjonelle veterinærmedisinske tiltak som båndlegging og sanering av anlegg ofte kan ha liten effekt. Skal sykdommene bekjempes i oppdrett må andre tiltak, som vaksinasjon og bruk av smittefri stamfisk vurderes. Fokuset vil i større grad bli dreid mot å påvirke populasjonsdynamikken i vert-parasittforholdet. Den vellykkede bekjempelsesstrategien mot lakselus i for eksempel Hardanger kan være et godt forbilde. Lakselus er en naturlig forekommende parasitt, men oppdrett har i dramatisk grad økt 11
forekomsten av tilgjengelige verter for denne parasitten. En relativt lav mengde lus per oppdrettslaks kan produsere så store mengder egg at dette blir en alvorlig trussel mot villaksen. Derfor behandler man ikke lenger bare for å holde oppdrettslaksen noenlunde fri for lus, men for å redusere smittepresset mot villaks. En lang rekke sykdommer er beskrevet i kveite- og torskeoppdrett (Bergh m. fl. 2001, Samuelsen m. fl. submitted) Det er sannsynlig at økning i oppdrett av marin fisk vil føre til tilsvarende påvirkninger av vert-parasittforhold i forhold til villfisk. I hvert fall i torskens tilfelle vil vi kunne oppleve en situasjon der dette rammer en langt større og viktigere villfiskbestand enn i tilfellet laks. Å neglisjere betydningen av ville reservoarer blir da fullstendig meningsløst. Dette vil ikke si at vi vil gjøre oss til talsmenn for å kaste tradisjonelle redskaper på båten. Det er for eksempel all grunn til å stille strenge krav ved kjøp av rogn eller transport av levende materiale. Krav om bruk av real-time PCR ved testing av patogener ved akkrediterte laboratorier bør vurderes. Det er også grunn til å tro at det eksisterer betydelige forskjeller mellom ulike patogener, og at båndlegging og sanering fortsatt bør brukes i mange tilfeller. I en særstilling står eksotiske patogener det vil si patogener som ikke tidligere har forekommet i et gitt geografisk område. Vi kan ikke forestille oss en situasjon der båndlegging og sanering bør unngås i slike tilfeller. Oppdrettshistorien kjenner dessverre alt for mange eksempler på introduksjoner av patogener til nye områder og fra vår egen laksehistorie er furunkulose og Gyrodactylus salaris skremmende nok. Langdistanseflyttinger av levende materiale er alltid forbundet med risiko! Referanser Bergh, Ø., Nilsen, F., Samuelsen, O.B. (2001) Diseases, prophylaxis and treatment of the Atlantic halibut, Hippoglossus hippoglossus: a review. Diseases of Aquatic Organisms 48:57-74. King J.A., Snow, M., Smail, D.A., Raynard R.S. 2001. Distribution of viral haemorrhagic septicaemia virus in wild fish species of the North Sea, north east Atlantic Ocean and Irish Sea. Diseases of aquatic Organisms 47(2):81-86. Korsnes, K., Devold, M., Nerland, A.H., Nylund, A. 2005a. Nodavirus hos marin fisk og laks. Fiskehelse 7:10-20. Korsnes, K., Devold, M., Nerland, A.H., Nylund, A. 2005b. Viral encephalopathy and retinopathy (VER) in Atlantic salmon Salmo salar after challenge with a nodavirus from Atlantic halibut Hippoglossus hippoglossus. Diseases of Aquatic Organisms, in press. Mortensen, S., Korsnes, K., Bergh, Ø. 2005. Eyes wide shut. A critical view upon aquaculture health management, and risk factors in the real world. Bulletin of the European Association of Fish Pathologists, submitted. Plarre, H., Devold, M., Snow, M., Nylund, A. 2005. Prevalence of infectious salmon anaemia virus (ISAV) in western Norway. Diseases of Aquatic Organisms 66:71-79. Samuelsen, O.B., Nerland, A., Svåsand, T., Jørgensen, T., Schrøder M., Bergh Ø. Diseases, prophylaxis and treatment of the Atlantic cod (Gadus morhua) a review. Submitted. 12
Din trygghet Vårt ansvar 13
Baserer Mattilsynet sine tiltak på gamle oppfatninger om smittespredning? Vertikal spredning av ILAV og lite horisontal spredning av kunnskaper om ILAV. Professor Are Nylund Institutt for Biologi Universitetet i Bergen e.mail: are.nylund@bio.uib.no Oppsummering Forskning utført ved Universitetet i Bergen viser at de fleste smoltpopulasjoner med laks er smittet med ILAV før fisken settes i sjøen. Videre, er det vist at ILAV overføres vertikalt fra stamfisk til egg, embryos og yngel. Denne kunnskapen, kombinert med genotyping av ILAV med henblikk på opphav, peker mot vertikal overføring som den dominerende smittevei for ILAV i norsk lakseoppdrett. Vertikal overføring av ILAV utelukker imidlertid ikke at horisontal overføring mellom lokaliteter kan forekomme i sjøfasen under spesielle omstendigheter. Slike spesielle omstendigheter kan være hvis det forekommer store mengder rømt oppdrettslaks i området. Det foreligger imidlertid ingen vitenskapelige studier som på en udiskuterbar måte har dokumentert horisontal spredning av ILAV i sjøfasen. Studier av ILAV i frie vannmasser viser at viruset har en overlevelsestid, ved 6 ºC og 15 ºC, på mindre en 48 timer. Det har ikke vært mulig, ved hjelp av metoder som kan påvise så lite som 5,5 ILAV/ml, å påvise ILAV utenfor anlegg med aktive utbrudd av ILA. Disse målingene ble foretatt 80 100 meter nedstrøms for lakseanlegg med aktive ILA utbrudd. Hvis laks skal bli smittet med ILAV må den eksponeres for en viss mengde smittsomme ILAV over tid, dvs smitteoverføring er doseavhengig (dette fordi laksens naturlige immunforsvar vil beskytte den mot infeksjoner med virus). Passiv spredning av ILAV i de frie vannmasser, over en avstand på 4-5 km, må på denne bakgrunn ansees som svært usannsynlig. Mottakelige verter for ILAV i Norge er laks (Salmo salar) og ørret (S. trutta). ILAV kan ikke formere seg i torsk, sei, kveite, piggvar, leppefisker, ål, eller skjell. Spredning av ILAV i sjøfasen må derfor være knyttet til tilstedeværelse av rømt oppdretts laks eller ville laksefisk i sjøfasen. Ville laksefisker har ikke en atferd som tilsier at de vil oppholde seg i nærheten av oppdrettsanlegg og de representerer derfor en minimal risikofaktor i forbindelse med spredning av ILAV i sjøfasen. En rekke stressfaktorer synes å kunne utløse sykdommen ILA i en laksepopulasjon som er smittet med ILAV. Slike faktorer kan være; høy populasjonstetthet i merdene, flytting av fisk mellom lokaliteter, sortering av fisk på lokaliteter, mengde lakselus på fisk, hyppige avlusninger, store mengder villfisk i merdene, hyppig båttrafikk rundt anleggene, andre sykdomsagens/sykdommer. Bakgrunn om ILAV Infeksiøs lakseanemi viruset (ILAV) er et RNA virus (negativ-enkeltrådet RNA) som hører til i familien Orthomyxoviridae (influensavirus familien). Arvestoffet (genomet) til viruset består av 8 segmenter RNA (Figur 1). Disse segmentene koder for 10 forskjellige virusproteiner (enzymer og strukturelle proteiner). To av disse er hemagglutininesterase og fusjons proteinene, som kodes av henholdsvis segmentene 6 og 5. Disse er overflateproteiner på viruset og bestemmende for om viruset kommer inn i celler i verten slik at nye virus kan produseres (se Figur 1). Disse proteinene er med andre ord eksponert for vertens immunforsvar og på generelt grunnlag forventer en derfor at disse skal endres raskere enn de andre av virusets proteiner (Webster et al 1992). En forutsetning for at gener (arvemateriale) skal kunne benyttes til genotyping og i studier av spredning av virus er at det foreligger variasjon i dette arvematerialet, og derfor har en valgt å fokusere på segmentene 5 og 6 i genotyping og spredningsstudier av ILAV (Devold et al 2001, Nylund et al 2003, Devold et al submitted). I studier av en rekke fiskevirus har en benyttet genotyping for å få kunnskap om spredning og opphav til disse virus (Kurath et al., 2003; Einer-Jensen et al., 2004, 2005; Snow et al., 2004; Thiery et al., 2004; 14
HE protein Kappe F protein Figur 1: Morfologien til ILAV. Arvematerialet (genomet) består av 8 segmenter. To overflateproteiner er merket; hemagglutinin-esterase (HE) og fusjons (F) proteinene. Begge er festet i virus-kappen og stikker ut på overflaten av viruset. Hodneland et al., 2005; Nylund et al., 2003, Nylund et al submitted). Verter for ILAV Horisontal smitte På bakgrunn av en rekke smitteforsøk med ILAV på forskjellige fiskearter og studier av ILAV hos villfisk, kan en nå slå fast at de naturlige verter for ILAV i norske farvann er laks (Salmo salar) og ørret (Salmo trutta) (jf. Nylund et al 2003, Plarre et al 2005). ILAV kan også formere seg i regnbueørret (Oncorhynchus mykiss) i oppdrett (NB: Denne arten er ikke naturlig forekommende i Norge). I oppdrettsammenheng vil ILAV kunne formere seg i regnbueørret og laks, mens viruset forekommer i naturlige populasjoner av laks og ørret. Det er ikke påvist naturlige marine reservoar for ILAV, dvs det har ikke vært mulig å påvise at ILAV kan formere seg i marine fisk og skjell (kveite, piggvar, bergnebb, berggylte, ål, blåskjell). Sei (Pollachius virues) og torsk (Gadus morhua) er vanlige arter å finne i og rundt marine oppdrettsanlegg, men disse fiskearter kan ikke være vert for ILAV (Snow et al 2002, 2005). Det har vært vist at ILAV kan formere seg i sild (Clupea harengus), men ca 4 uker etter smitte er det ikke mulig å påvise ILAV i denne fisken, dvs sildens immunforsvar fjerner viruset. Det kan likevel ikke utelukkes, på grunn av store naturlige populasjoner av sild, at ILAV kan opprettholdes i disse over en viss tid, dvs hvis viruset smitter horisontalt mellom individer av sild. Det har imidlertid ikke vært observert horisontal overføring av ILAV fra sild til laks i smitteforsøk i tank (Nylund et al 2002). På denne bakgrunn kan en derfor slå fast at all spredning av ILAV må være knyttet til laks, ørret eller regnbueørret i norske farvann, med mindre viruset kan spres passivt via vann (ferskvann og sjøvann). Smitteforsøk i tank, hvor fisken går i små vannvolumer og i nær kontakt med hverandre, har vist at ILAV kan smitte fra fisk til fisk. Det er videre vist at tilstedeværelse av lakselus øker sjansen for spredning av ILAV mellom fiskene. Dette skjer sannsynligvis ved at lakselus hopper fra fisk til fisk og frakter ILAV med seg (Nylund et al 1993, Rolland & Nylund 1998). Levetiden til ILAV i lakselusen er mindre enn 24 timer, dvs lakselusen er kun en mekanisk vektor for ILAV og kan ikke fungere som vert for viruset. Det er derfor begrenset hvor langt lusen kan flytte ILAV. Horisontal smitte av ILAV i tank gjør det rimelig å anta at viruset også kan smitte fra fisk til fisk innen merder i sjø hvor det er tilsvarende nærhet mellom fiskene. Det er også rimelig å anta at viruset kan smitte mellom fisk i forskjellige merder innen et anlegg. I en slik smittesammenheng vil sannsynligvis lakselus spille en større rolle enn kun passiv smitte gjennom sjøvann (Nylund et al 1993). Et studium av overlevelsen til ILAV ved 6 ºC og 15 ºC i aktivt sjøvann viste at alt virus var brutt ned før 48 timer (pers.obs). I utgangspunktet var det 15 15
000 infeksiøse ILAV/ml, dvs en ekstremt høy dose som det ikke er mulig å påvise i tank-førsøk eller i anlegg med aktive utbrudd av ILA. I dette studiet ble sjøvann med ILAV ikke eksponert for UVstråling, men det er en kjent sak at UV-stråling (sollys) raskt bryter ned kappe-kledde virus (UVstråling benyttes til å behandle inntak av vann til smoltanlegg for å hindre at virus og bakterier kommer inn med vannet). Det er å forvente at UV stråling ville har redusert overlevelsestiden til ILAV i dette forsøket. I et studium utført av Løvdal & Enger (2002) var det kun mulig å påvise ILAV i sjøvann inne i et av to marine lakseanlegg med aktive utbrudd av ILA, mens alle prøver tatt utenfor anleggene var negative for ILAV, også de prøvene som ble tatt 80-100 meter nedstrøms for anlegg med aktive ILA-utbrudd. Metoden som ble benyttet av Løvdal & Enger kunne detektere ned til 5,5 ILAV/ ml sjøvann, dvs en svært sensitiv metode. I tillegg til dette kommer at hvis laks skal bli smittet med ILAV så må den eksponeres for en viss mengde virus over tid, dvs smitte er som alltid doseavhengig (ved tilstedeværelse av kun noen få ILAV over kort tid vil immunforsvaret til laksen avlive viruset). En rimelig konklusjon, med utgangspunkt i disse data, er at horisontal smitte via passiv sjøvannstransport mellom anlegg (dvs over en avstand på minimum 5 km) ikke er sannsynlig. Hvis ILA viruset skal kunne smitte horisontalt mellom anlegg må det fraktes av laks, ørret eller regnbueørret. Naturlige populasjoner av laks og ørret har ikke en atferd som tilsier at de vil oppholde seg i nærheten av laksefiskanlegg, og det foreligger heller ingen indikasjoner på at så er tilfelle. Det har imidlertid vært observert at rømt oppdrettslaks kan oppholde seg i nærheten av slike marine anlegg. Horisontal smitte i sjøfasen forutsetter derfor at det er til stede store mengder rømt oppdrettslaks i det området hvor smitten skal spres. Det foreligger imidlertid ingen dokumenterte studier som viser at ILAV spres horisontalt mellom marine anlegg. Fra Norge og Nord-Amerika foreligger det enkelte studier hvor en har tatt for seg ILA utbrudd i noen områder og sammenstilt disse opplysningene med informasjon om smolttransport, avlusning, båttrafikk, lusemengde, smoltgrupper osv. Et av disse studiene er publisert av Jarp & Karlsen (1997) og er basert på data hentet inn før en hadde en sikker diagnostikk for ILA og før en hadde sikre og sensitive metoder for påvisning av ILAV hos bærere. Dette og andre studier baserer seg på at tilstedeværelse av ILAV automatisk skal gi sykdommen ILA. Resultater fra forskning de siste 5 årene viser at så ikke er tilfelle. Det er svært vanlig å påvise ILAV i smoltanlegg og i marine lakseanlegg uten at tilstedeværelse av viruset fører til utbrudd av sykdommen ILA (Djupvik 2003, Nylund pers.obs.). Konklusjonene i disse spredningsstudiene er i dag ikke faglig holdbare sett på bakgrunn av nyere data som viser høy forekomst av ILAV i marine lakseanlegg. Vertikal spredning av ILAV Det har vært gjennomført tre studier av vertikal overføring av ILAV ved Universitetet i Bergen (i samarbeid med aktører i næringen), dvs overføring av ILAV fra stamfisk til egg, embryos og yngel. Alle tre studiene viser at ILAV overføres vertikalt, - ILAV positiv stamfisk gir en viss prosent med ILAV positive egg, embryos og yngel. I alle disse studiene ble anerkjente prosedyrer for utvelgelse av stamfisk, stryking og behandling av egg fulgt. I et av disse studiene ble det imidlertid bevisst valgt å bruke ILAsyk fisk i tillegg til fisk som ikke viste tegn til sykdom, som stamfisk. En tredjedel av eggene fra stamfisken i dette forsøket ble ikke behandlet med buffodin. Disse eggene fungerte som kontroll i forhold til de egg som ble behandlet, og i forhold til studier av vertikal smitte fra stamfisk hvor ILA ikke ble påvist (men hvor fisken var positiv for ILAV). Dette studiet er nylig publisert i en rapport som er tilgjengelig (http:/ /www.salmobreed.no/nyheter.asp). I denne rapporten fremgår det at det er mulig å påvise ILAV 538 døgn/ºc etter at eggene ble fjernet fra stamfisken og etter at eggene er klekket til yngel. Eggene fra stamfisken ble holdt under strengt kontrollerte betingelser i sykdomsceller i rent, partikkelfiltrert og UV-behandlet ferskvann ved Universitetet i Bergen. Alle andre smitteveier enn via egg (vertikal overføring) er dermed utelukket (spermien, som ble benyttet til befruktning av eggene, var negativ med henblikk på tilstedeværelse av ILAV, men i forbindelse med vertikal overføring av andre fiskevirus (IHNV - Rhabdoviridae) har det vært vist at overføring kan skje via sperm (Mulcahy & Pascho 1984)). Vertikal overføring av ILAV er med andre ord godt dokumentert. 16
I disse vertikalstudiene er det benyttet en ny metode, som heter real-time RT-PCR, for påvisning av ILAV. Metoden er i vanlig bruk internasjonalt innen for eksempel human medisin og molekylær forskning, men ble i 2001 utviklet og tilpasset, av Fiskesykdomsgruppen ved Universitetet i Bergen, til analyser for påvisning av bærere av ILAV og andre virus-, bakterie- og parasittsykdommer i fiskeoppdrett. Denne metoden er den eneste, av tilgjengelige metoder, som er sensitiv nok til sikkert å kunne påvise bærere av ILAV. Tidligere studier (utført før 2002) av vertikal overføring av ILAV og spredningstudier av ILAV, samt studier som ikke benytter real-time RT-PCR metoden, vil ikke sikkert kunne påvise bærere av viruset eller påvise ILAV i egg/embryos. De fleste spredningstudier av ILAV har derfor svært begrenset verdi sett ut fra dagens kunnskap. Feltobservasjoner, som støtter de eksperimentelle data som viser vertikal overføring, er publisert (Kibenge et al 2001). Denne forskningsgruppen påviste nordamerikanske ILAV isolater i Coho laks i oppdrett i Chile (Stillehavet). Den naturlige utbredelse til ILAV synes å være knyttet til laksefisk (Salmo spp) i Nord-Atlanteren, og det omtalte ILAV isolatet fra Chile er identisk med tilsvarende isolater fra østkysten av Canada. Det hører med til historien at Canada eksporterer lakserogn fra østkysten og til Chile, med andre ord mulig spredning via rogn. Hvilken betydning kan så vertikal overføring ha for oppdrett av laks, - vil viruset følge med til sjøfasen? Undersøkelser av smolt i ferskvannsfasen, før sjøsetting, viste at 22 av 24 undersøkte smoltanlegg i Norge hadde laks som var positiv for ILAV. I dette studiet er det inkludert smoltanlegg fra alle fylker langs kysten, dvs fra Rogaland til Finnmark. Enkelte av disse smoltanlegg hadde mer enn en type ILAV (basert på genotyping) til stede i smoltpopulasjonen. Ingen av disse smoltanlegg hadde aktive utbrudd av ILA, dvs viruset var kun til stede i en bærertilstand (viruset ble påvist ved hjelp av real-time RT-PCR, og for enkelte, kombinert med sekvensering av arvestoffet og påfølgende genotyping). På denne bakgrunn kan det konkluderes med at de fleste smoltpopulasjoner, som settes i sjøen, er smittet med ILAV. I tillegg kommer at mange marine anlegg kjøper smolt fra mer enn en smoltleverandør noe som øker sjansene for at alle marine lakseanlegg har fisk som er positive for ILAV. Det foreligger ingen dokumenterte studier som viser at smolten smittes via vanninntak (vanninntak behandles for å unngå at sykdomsorganismer kommer inn), og det må derfor antas at det meste av smolten er smittet som et resultat av vertikal overføring av ILAV fulgt av horisontal spredning i kar. I de tre studiene av vertikal overføring (Fiskesykdomsgruppen ved UiB) er prevalens (forekomst) av ILAV-positive yngel lavere enn 20 %. Imidlertid holdes denne yngelen i høye populasjonstettheter i kar frem til de når smoltstadiet og i denne perioden går de gjennom flere stresssituasjoner (høye tettheter, svingninger i oksygennivå, sorteringer, osv.), og, som vist i andre smittestudier, så kan ILAV overføres fra fisk til fisk i slike kar. Horisontal smitte i kar, i ferskvannsfasen, kan forklare de forholdsvis høye forekomster av ILAV i smolt populasjoner som er undersøkt med henblikk på tilstedeværelse av ILAV. En rimelig konklusjon på eksisterende kunnskap om vertikal overføring av ILAV og prevalens av ILAV i smolt populasjoner, må være at de fleste marine oppdrettsanlegg for laks har fisk som er positiv for ILAV, og at årsaken til dette er at smittet smolt settes ut i sjøen. Den dominerende, kjente, spredningsvei for ILAV, synes å være vertikal overføring og spredning til marine anlegg ved kjøp av smolt. Studier av genotyping av ILAV med henblikk på opphav gir tilsvarende konklusjoner (se nedenfor). Faktorer som utløser ILA i ILAV smittede oppdrettspopulasjoner av laks Ifølge dem som driver marint oppdrett av laks er det en rekke forhold som kan utløse ILA i et smittet anlegg: sortering av fisk, sortering og flytting av fisk, badavlusning, ytre stress som besøk av større båter, store lusemengder, svingninger i salinitet, algeoppblomstringer, stimer av villfisk som passerer anlegg, andre sykdommer i anleggene osv. Dette er basert på oppdretternes egne observasjoner og er i liten grad vitenskapelig dokumentert. Kontrollerte smitteforsøk i tank viser imidlertid at stress fra lakselus, kjønnsmodning og injeksjon med stresshormoner vil øke produksjon av ILAV i smittet fisk. Det er derfor rimelig å anta at oppdretternes observasjoner kan være riktige. I tillegg kommer de tidligere nevnte spredningsstudier av ILA. 17
A) Studiet til Gustafson et al (2005) er basert på synsing til såkalte eksperter (industriledere og veterinærer i Maine, USA og New Brunswick, Canada) på ILA og ikke på vitenskapelige undersøkelser. Etter en spørrerunde trekkes følgende faktorer frem som viktige for at alvorlige ILAutbrudd skal kunne utvikle seg: a) Høy populasjonstetthet i merder i anlegget b) Tiden det går fra syk fisk påvises og frem til denne fjernes c) Flytting av fisk mellom merdene i anlegget (sortering) d) Mengde lakselus på fisken B) McClure et al (2005) Risk factors for outbreaks of infectious salmon anemia in farmed Atlantic salmon, Salmo salar. Preventive Veterinary Medicine. Dette studiet deler risikofaktorene inn i tre grupper: - Miljøbetingede Dybde under merdene (vannkvalitet?) Villfisk i merdene (mer enn 1000 sei i merdene øker sjansen for utbrudd med ILA) - Faktorer som kontrolleres av oppdretter Antall avlusninger i anlegget Smoltkvalitet (unngå stor smolt) - Faktorer som kontrolleres av industrien Tiden fisken er i brønnbåter under transport Antall båtanløp til eller fra anleggene C) McClure et al (2004). Assessment of infectious salmon anaemia virus prevalence for different groups of farmed Atlantic salmon, Salmo salar L., in New Brunswick. J Fish Dis 27: 375 383. Dette studiet (McClure et al 2004) blir ofte sitert som dokumentasjon på hvor viktig det er å slakte ut all fisk i et lakseanlegg med utbrudd av ILA for å hindre horisontal spredning av ILAV. Forfatterne har undersøkt tilstedeværelse av ILAV (prevalens) i; a) syk laks fra merd med utbrudd av ILA, b) frisk laks i merd med utbrudd av ILA, c) frisk laks fra merd uten utbrudd av ILA, men fra anlegg med utbrudd av ILA, d) frisk laks fra negative anlegg lokalisert nært anlegg med ILA utbrudd, e) frisk laks fra anlegg uten ILA i områder hvor naboanleggene er uten ILA. Nyre-prøver fra laks i disse gruppene ble analysert ved hjelp av RT-PCR hvor det ble benyttet primere utviklet av Devold et al (2000). I gjennomsnitt ble det undersøkt ca 12 fisk fra hver merd. Resultatene av analysen viste at prevalens i de enkelte gruppene var; a) 94 %, b) 40 %, c) 28 %, d) 8 % og e) 8 %. Det var med andre ord ingen forskjell på om anlegg var lokalisert nært eller langt borte fra anlegg med ILA utbrudd. En prevalens på 8 % ble observert i begge disse gruppene. Ikke overraskende er det flest ILAV positive laks i merden med utbrudd av ILA, mens forekomsten av ILAV er lavere i nabomerdene. Svakhetene med dette studiet er imidlertid flere og blant annet følgende; I) valg av analysemetode (den valgte analyse metode, RT- PCR, er ikke sensitiv nok til sikkert å kunne påvise bærere av ILAV. Vi, Fiskesykdomsgruppen ved Universitetet i Bergen, har utviklet en real-time RT- PCR som er 1000 ganger mer sensitiv enn den RT- PCR som er benyttet i studiet. Bruk av real-time RT-PCR har vist at den metoden som er benyttet av McClure et al ikke er egnet for påvisning av bærere av ILAV). II) Prøveuttaket fra de enkelte merdene er for lite, dvs kun ca 12 fisk fra hver merd. Ved bruk av en egnet analysemetode er det nødvendig å ta ut minimum 30 fisk fra hver enkelt merd for at en skal kunne fange opp en prevalens for ILAV på 10 % (eller 60 fisk for en prevalens på 5 %). III) Valg av vev for analyse (Nyre-vev er lite egnet for påvisning av bærere av ILAV. Hjerte eller gjeller ville vært et langt bedre valg). IV) Mengden virus i laks i de enkelte grupper er ikke kvantifisert, dvs det er ikke mulig, på bakgrunn av de analysene som er utført, å kunne ha en klar formening om fisken uten ILA produserer nok ILAV til at dette representerer en spredningsfare. (En real-time RT- PCR med standard inkludert ville gitt svar på mengden ILAV i de undersøkte fisk). V) Det er ikke foretatt genotyping av ILAV fra de enkelte merdene og det er derfor ikke mulig å vite opphavet til de virus som påvises i de enkelte merder og anlegg. På grunn av alle svakhetene i dette studiet er det ikke mulig å trekke noen klare konklusjoner om horisontal spredning innad i anlegg og mellom anlegg. Det eneste dette studiet viser er at ILAV er vanlig forekommende i de fleste anlegg i det undersøkte området, og at forekomsten av ILAV ikke nødvendigvis fører til utbrudd av ILA. 18
Figur 2: ILA lokaliteter i Hardangerfjorden i 2004. Det er beregnet, basert på substitusjonsraten, at disse to ILAV skilte lag for ca 2000 år tilbake. Disse studiene (se ovenfor) viser at en rekke faktorer er assosiert med utbrudd av ILA, men studiene er ikke laget slik at de kan si noe om spredning av ILAV, - kun hvilke faktorer som kan utløse sykdommen i et ILAV smittet anlegg. Hvis en benytter informasjon fra disse spredningsstudiene og sammenstiller dem med den nye kunnskapen om tilstedeværelse av ILAV i de fleste marine anlegg, vil en få et klarere bilde av hvilke faktorer som kan utløse ILA i anlegg som er smittet med ILAV. Det er, for eksempel klart, at sei ikke kan være bærer av ILAV og kan dermed ikke smitte laks. Likevel kan store mengde sei i et lakseanlegg utløse ILA. Disse observasjonene forutsetter imidlertid at laksen i utgangspunktet er smittet med ILAV (uten virus ingen sykdom). Tilsvarende argumenter kan en også benytte i vurdering av de andre faktorene som trekkes frem. Hot spot områder for ILA Det kan synes som om enkelte områder langs norskekysten (Gulen og Nordfjord i Sogn og fjordane, Hitra/Frøya i Sør Trøndelag, Hardangerfjorden i Hordaland osv) har hatt mer enn sin del av de ILA-utbrudd som er observert siden ILA først ble påvist i 1984. Dette har vært tolket som om det skulle foreligge marine reservoar for ILAV i disse områdene. Det har, i forbindelse med disse spekulasjonene, ikke vært tatt høyde for at de samme områdene representerer svært oppdrettstette områder, som dermed statistisk sett skal ha flere ILA-utbrudd enn mindre oppdrettstette områder. På bakgrunn av eksisterende kunnskap er det imidlertid klart at slike marine reservoar, hvis de forekommer, må være knyttet til marint lakseoppdrett da naturlige verter ikke forekommer i særlig grad i det marine miljø. En mer sannsynlig forklaring vil være at det i disse områdene finnes ytre faktorer som øker risikoen for utbrudd av ILA hos laks som alt er smittet ved sjøsetting. Det reelle bildet av hva som er årsak til såkalte hot spot områder for utbrudd av ILA kan en imidlertid kun få hvis en går inn og genotyper ILAV fra disse utbruddene. Et godt eksempel på dette er to utbrudd av ILA i Hardangerfjorden i 2004 (Figur 2). Det første anlegget fikk påvist ILA 2 februar 2004, mens det 19
andre anlegget fikk påvist ILA 16. juli 2004. Dette er et klassisk hot spot området hvor en tidligere ville ha forklart utbrudd nummer 2 som et resultat av smittespredning fra det primære utbruddet. Genotyping av ILAV fra disse to anleggene viser imidlertid at de er så genetisk forskjellige som det er mulig å finne innenfor den naturlige variasjon i arvestoffet hos norske ILA virus. Her er smitte av ILAV fra det første anlegget til det andre utelukket som forklaring på utbrudd av ILA i området. Disse to anleggene har fått smolt, som er dyrket frem fra egg levert av to forskjellige stamfiskprodusenter, og ILAV i disse to anleggene er typiske for de som er kjent å være tilstede hos disse stamfiskprodusentene. Typing av ILAV avspeiler vertikal overføring, mens det ikke er kjent hvilke faktorer som har utløst sykdommen i dette området. Er det en felles ytre faktor som utløser ILA i begge anleggene eller er det separate årsaker til begge utbruddene? Etter at det ble innført seperate generasjoner på de enkelte lokaliteter i marint lakseoppdrett synes den dominerende smitteveien for ILAV å være vertikal overføring via stamfisk og spredning via smolttransport (basert på genotyping, og kunnskaper om opphav til stamfisk, smolt og ILAV i nabolokaliteter). Hvis alle marine anlegg er smittet med ILAV så er 15 til 20 utbrudd med ILA i året et forholdsvis lavt antall, dvs ca 3% av alle smittede anlegg hvis en forutsetter at det er ca 500 marine lakseoppdrett i Norge. De stressfaktorer som er knyttet til marint oppdrett kan fullt ut forklare de utbrudd som utløses i smittede populasjoner. Et spørsmål som melder seg er hvorfor det ikke forekommer flere utbrudd enn ca 3%. Det er flere faktorer som til sammen kan være med på å forklare dette: a. Introduksjon av oljebaserte vaksiner har uten tvil bidratt til å redusere antall utbrudd av ILA. Slike oljevaksiner gir fra 30 40 % beskyttelse mot ILAV. b. Bedre driftsrutiner har redusert stresset som fisken utsettes for i marint oppdrett. c. Introduksjon av seperate generasjoner på de enkelte lokaliteter hindrer horisontal smitte av virulente ILAV fra en generasjon til den neste i sjøfasen. d. Avirulente stammer av ILAV (dvs ikke sykdomsfremkallende ILAV) er vanlig forekommende i norsk lakseoppdrett. Det er blitt påvist en rekke avirulente ILAV i smolt og laks i marint oppdrett. Påvisning av ILAV vil med andre ord ikke være ensbetydende med tilstedeværelse Figur 3: Grafisk fremstilling av HE proteinet hos virulente og avirulente ILAV. HPR = den del av proteinet som varierer i lengde mellom de enkelte ILAV isolater. Hos de avirulente består HPR alltid av 105 bp, dvs 35 amino syrer, mens alle kjente virulente ILAV isolater har kortere HPR. Den delen som benyttes i slektskapsanalyser (genotyping) er St-delen. av et virus som kan utløse sykdom i populasjonen. På denne bakgrunn er det rimelig å konkludere med at vertikal overføring er den dominerende smittevei for ILAV, men at de virus som overføres vertikalt i hovedsak er avirulente. Disse avirulente utgavene av ILAV kan imidlertid mutere og gi virulente varianter som igjen kan føre til utbrudd av ILA hvis fisken stresses. Virulens (avirulente og virulente ILAV) De ILAV, som har vært isolert i forbindelse med utbrudd av ILA i lakseoppdrett, har alle vært virulente varianter (virulens kan måles som virusindusert dødelighet hos verten, Ebert & Herre 1996). I tillegg til disse virulente ILAV har det også vært påvist avirulente varianter i oppdrettslaks og villfisk (ørret). Disse avirulente virus gir ingen dødelighet når de benyttes i smitteforsøk på laks (Plarre et al 2005). Hele arvestoffet (alle 8 segmenter) fra slike avirulente ILAV er blitt sekvensert for å se om det er genetiske forskjeller som kan forklare forskjellene i virulens. Disse studiene viser at de avirulente ILAV kun avviker i et protein fra de virulente, dvs at hemagglutinin-esterase (HE) proteinet er lengre hos de avirulente enn hos de virulente formene (Figur 3). Dette systemet for virulens er unikt for ILAV og 20