Kristine S. Henningsen IRMA DAHL - DEN DEDIKERTE BEGRAVELSESAGENTEN Roman
juritzen forlag as 2016, Oslo www.juritzen.no et imprint i Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Anne-Kristin Strøm Omslagsdesign: Trygve Skogrand / Passion&Prose Illustrasjonsgrunnlag: istockphoto Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 978-82-8205-881-0 (epub) ISBN 978-82-8205-880-3 (trykk)
Ikke gi opp. Døden kan være rett rundt neste hjørne. Irma Dahl
Torsdag 28. november IRMA DAHL KOM alltid før medvakten. Det var helt stille da hun låste seg inn. Det var ikke den samme stillheten som hjemme, den stillheten som oppsto de ukene Julian ikke var hos henne. Stillheten var ladet. Det sitret i kroppen mens hun beveget seg rundt. Etter at hun hadde logget seg på, var det som om luften ble elektrisk frem til de første ringesignalene. Det kunne være hvem som helst i den andre enden. En som satt med pillene i hånden og lurte på om hun skulle svelge dem eller ikke. Eller en som sto på toppen av en bro, kikket ned i det mørke vannet og vippet på tærne. Ennå hadde ikke Irma hatt en ekte selvmordskandidat. Men hun ga ikke opp. Døden kunne være rett rundt hjørnet. Julestjerna sto i vinduskarmen på kjøkkenet med gule, visne blader. Noen hadde satt en pakke kjeks på benken. Det sto tre uvaskede kaffekopper i oppvaskkummen. Irma satte på vannkokeren og kikket på kjekspakken. Maryland Cookies. Nå med 30 prosent ekstra sjokoladebiter. Hva er det med matvareindustrien, tenkte hun, er ikke folk tykke nok som de er. Samtlige av telefonvaktene drasset rundt på 30 40 kilo daukjøtt. Hun helte en strøken skje pulverkaffe i koppen, deretter kokende vann og en skvett skummet melk. Så gikk hun ut av kjøkkenet og mot kontoret. I enden av korridoren kikket hun opp på trefiguren av Jesus på korset. Den hang rett over kontordøren til daglig leder, Petra Zakariassen. Petra var svært fornøyd med Irma. Det hadde hun gitt uttrykk for ved flere anledninger. Irma hadde et brennende engasjement, skrøt hun, og tok på seg flest vakter av alle de frivillige. I tillegg var hun alltid presis og møtte trofast opp på hver eneste veiledning. Egentlig skulle de ikke logge seg på før medvakten kom. Men Irma
ventet aldri. Hun visste at hun kunne takle det, uansett hva som kom. Hun hadde aldri noe å ventilere etter en samtale. Sjelden noe å komme med i veiledning. De eneste gangene hun virkelig ble opprørt, var når innringer snakket i vei om vær og vind. Da kjente hun pulsen stige og var snar med å avslutte samtalen. Det er instruksen vår, sa hun til seg selv. Hvis ikke innringer kommer til følelsene, de virkelig store, mørke følelsene, i løpet av et kvarter, skal vi legge på. Hun ga dem som regel to minutter. Det hendte hun spurte rett ut: Tenker du på å ta livet ditt? De skulle uansett undersøke dette mot slutten av samtalen, for å dobbeltsjekke om det var fare for selvmord. Da var det like greit å gjøre det med en gang. Dette var tross alt en selvmordsforebyggende telefon. De kunne ikke kaste bort tiden på tomprat. Small talk fikk man ta med naboen. Det var to rom, ett til hver vakt, og Irma pleide å sette seg på det ytterste. Det var aldri noe problem. De fleste ville ha det andre rommet, der man så Drammensfjorden skrått til venstre. Hennes utsikt besto av de grå kontorbygningene på Bragernes Torg. På det nærmeste bygget sto det Elva Kafé med skittengul skråskrift. Det satt sjelden noen der. I bygningen ved siden av var det 7-Eleven og en frisør. På hjørnet ut mot elva holdt begravelsesbyrået til Wulff Begravelsesbyrå AS. Fra der hun satt, skimtet hun S-en og den røde matten foran inngangen. Telefonen ringte. Irma tok opp røret mens hun betraktet seg selv i vinduet. Kirkens SOS, vær så god. Stille i den andre enden. Hallo, sa hun. Fremdeles ikke noe svar. Pusting. Kanskje det er en sextelefon, tenkte hun. Eller en såkalt stilletelefon. De skulle registreres under stumme samtaler. Hun sukket høyt inn i røret mens hun fant frem registreringsskjemaet. Egentlig skulle hun si empatiske ord. Som at hun var der selv om vedkommende ikke snakket, og sånn. At hun ikke kom til å legge på. Men selvsagt kom hun til å gjøre det. Man sitter ikke i flere minutter og hører på et annet menneske puste.
Irma skrev med den ene hånden og holdt røret med den andre. Hun kikket på klokken. Stum samtale registrert klokken 18.04. Ikke en lyd. Lyttet og ventet i 20 minutter. Spurt flere ganger om det er noen i den andre enden. Alle prosedyrer fullført. Hun la arket i permen og skulle til å legge på, da en mannsstemme sa hallo. Det hørtes ut som om han var langt borte. Hun trakk røret tettere inn mot øret. Har jeg kommet til Kirkens SOS, sa han. Det har du. Jeg sa jo det da jeg tok telefonen, ville hun si, men tiet. Ingen vits i å skremme ham bort heller. For alt hun visste, kunne dette være en storfisk. Det ble stille igjen. Så sa han at han bare hadde ringt et par ganger tidligere. Irma så seg selv nikke i vinduet. Det er nok riktig, tenkte hun. Dette høres ikke ut som en gjenganger. Hva vil du snakke med meg om? sa hun. Han trakk pusten et par ganger. Det suste i røret. Alt er bare så tomt, sa han. Totalt meningsløst. Jeg forstår ikke vitsen med å leve. Irma smilte mot speilbildet av seg selv i vinduet. Endelig, tenkte hun. Endelig er det ikke en kirketjener som lurer på om han skal komme ut av skapet. En angstfylt kvinne som ikke får sove. Eller en narkoman som venter på at rusen skal virke. Endelig en ekte selvmordskandidat! Kanskje. Hvis han ikke bare har det i kjeften. Irma tok en sukkerfri Dent opp fra vesken og la den på tungen. Det var ikke det samme som en sigarett, men hun kjente seg roligere når hun tygget på noe. Så du tenker å gjøre ende på alt, sa hun. Nei! Eller jo Eller nei. Altså, jeg vet ikke. Jeg har bare en tom følelse inni meg. Føler meg helt hul. Jeg har ikke lyst til å stå opp om morgenen. Alt er meningsløst. Bortsett fra å se ungene, som jeg får
besøk av annenhver helg. Jo, men det er jo det samme som å ville dø. Hvis du ikke har lyst til å stå opp og leve, så vil du dø. Nei! Jeg vil ikke dø. Altså, ikke egentlig. Du tar dette for bokstavelig. Irma kjente hvordan det sluknet i kroppen. Det var som om hun satt inni en mørk hule og han ristet flammen av den siste fyrstikken hun hadde igjen. I speilet så hun munnvikene synke. Så rettet hun seg i ryggen. Det kan jo være verre enn han tror selv, tenkte hun. Fornektelse. Det lærte hun om da hun arbeidet med terminale pasienter. Hvor viktig det var at pasientene innså sin skjebne. At de forsto, virkelig forsto, at de skulle dø. Det er skilsmissen som plager meg, sa han. Altså, ikke selve skilsmissen, men at jeg ser barna mindre. Slik det er nå, får jeg bare med meg halve, kanskje kvarte, barndommen deres. Og etter hvert treffer Lisbeth en ny fyr som ja. Du skjønner tegninga. Og da mister jeg vel barna helt. Hun nikket. Da har du ikke noe å leve for lenger, sa hun. Hva? Snart har du ikke noe å leve for lenger. Det ble stille et øyeblikk. Så begynte han å le. Noen hadde kastet spørsmålstegn inn i latteren og gjort den hakkete og rar. Hun sa ingenting, satt helt stille og ventet. Han lo enda høyere. En hysterisk reaksjon, tenkte hun, etter at jeg satte fingeren rett på verkepunktet. Åh, takk, sa han da han fikk igjen pusten. Det er lenge siden jeg har ledd så godt. Var det noe jeg sa som var morsomt? Nei. Eller ja. Beklager. Det er bare noe med måten du uttrykker deg
på. Den brutale ærligheten. Men jeg liker det. Folk går for mye rundt grøten. Eller kommer med en masse banale oppmuntringer, som at livet går videre, at jeg vil finne en ny dame og sånt. Mens du, ja, det virker nesten som du forsøker å gjøre det verre! Du pynter i alle fall ikke på sannheten. Det skal du ha. Nei, sa hun. Hvorfor i all verden skulle jeg det. Det ble stille et øyeblikk. Så sa han ettertenksomt: Nei, hvorfor skulle du det. Han begynte å snakke om julen. Om at han grudde seg. Dette var den første julen uten barna. Han hadde planlagt å kjøpe grandis, for å slippe lukten av julemat. Han hadde allerede fått flere invitasjoner fra venner og familie. Men han ville heller sitte alene enn å være en de forbarmet seg over. Det verste er ikke å være alene, sa han. Det verste er samfunnets fokus på hvor grusomt det er å være uten familie på julaften. Som om det er den eneste dagen i året da man føler seg ensom. Som om noen tilfeldige mennesker på julekvelden kan fikse hele livet ditt. Hun nikket. Hun hadde lyst til å si at dette var hennes første jul uten Julian også. Og at hun heller ville sitte på julaften og spise grandis enn å leke harmonisk familie med sine foreldre. Men det kunne hun ikke. Hun måtte ikke bli for personlig, det var noe av det første de lærte på kurset. Kan du si hva du heter, sa han. Nei, beklager. Og når vi legger på, kan du ikke ringe meg tilbake. Det er slik reglene er. Vi skal være anonyme. Han trakk pusten dypt og blåste den inn i røret. En lang og susende lyd. Jeg har prøvd å snakke med et par andre hos dere, sa han. De bare spør om det er noen jeg kan besøke eller noe jeg likte å holde på med før skilsmissen og sånt piss. Helst vil jeg gå i hi og våkne opp når ungene
kommer. Irma nikket. Du kan snakke med meg, sa hun og lente seg tilbake på stolen. Så lenge du vil. Men når vi legger på, da må det være over. * Irma tenkte på samtalen mens hun gikk for å hente seg en kopp kaffe til. De hadde snakket sammen i nesten tre kvarter. Flere ganger hadde Irma kommet inn på selvmord, men han hadde bare ledd det bort. Likevel spurte hun, mot slutten av samtalen, om han vurderte å ta livet sitt. De måtte alltid sjekke ut dette, uansett hvor overfladisk og triviell samtalen hadde vært. Han sa nei. Med en latter, til og med. Og enda håpet hun at han ville ringe tilbake. Han var hakket bedre enn angstvrak og pillenarkomane, selv om han ikke var noen opplagt selvmordskandidat. Dessuten kunne han komme til å bli langt mer nedstemt. Det var mange dager igjen til jul. Det var stille fra kontoret til Margot. Irma stoppet opp utenfor døren og banket på. Margot ropte kom inn, og Irma åpnet døren på gløtt. Neimen, er det oss to igjen, da, sa Margot. Før viste hun alltid glede over å jobbe sammen med Irma. Men i det siste hadde hun trukket seg mer tilbake når de var sammen på vakt. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd hun forsøkte å unngå meg, tenkte Irma. Irma åpnet vaktlistene med en gang de kom på mail. Så fort Margot hadde skrevet seg på, skyndet hun seg å skrive seg på som medvakt. Margot var en av dem som hadde hatt flest selvmordssamtaler. Hun hadde snakket om det flere ganger i veiledning, at hun følte seg som et flueklister på folk som ville dø. En gang var det en innringer som tok en overdose med piller og døde i andre enden av røret. Det var ingenting jeg