Som individer har vi bestemte rettigheter og plikter. Vi har for eksempel rett til å leve i trygghet, få grunnskole og videregående opplæring, og få behandling når vi blir syke og mange andre ting. Vi har også mange plikter. Vi har plikt til å følge de lovene Stortinget vedtar. For eksempel sier Opplæringsloven i Norge at barn som fyller 6 år, har plikt til å gå på skole fra 1.-10. klasse. Rettigheter og plikter vi har forandrer seg over tid. Hva slags forandringer som skjer, er avhengig av behovene vi har, og de som styrer og bestemmer og de som lever i samfunnet. Det frie menneske og samfunnet Samhandling med andre mennesker er det som utvikler oss som mennesker. Det samfunnet vi lever i, har derfor stor betydning for oss som individer. Hvis samfunnet fungerer bra, vil det også bidra til at individene som lever i det, får det bedre. Hvordan de forskjellige delene i samfunnet fungerer, har mye å si for hvordan vi mennesker fungerer. Det foregår en gjensidig påvirkning mellom individet og samfunnet. Samfunnet påvirker oss og vi påvirker samfunnet, men vi er ikke et produkt av samfunnet, for individet kan påvirke sin egen utvikling. Våre egne valg og handlinger har stor betydning for hvordan vi utvikler oss. Alle mennesker blir født som frie og har evnen til å skape seg nye muligheter og et bedre samfunn. Mennesker er utstyrt fra naturens side med det meste vi trenger når det gjelder evner og styrke. Spørsmålet er ofte om mennesket har vilje. Om vi har vilje til å lykkes, vil ofte bidra til at vi til slutt lykkes.
Det norske samfunnet før og nå I dag består befolkningen i Norge av ca. 4,6 millioner mennesker. Men for flere titusen år siden bodde det ikke mennesker her i landet. Slik var det også på mange andre steder på jordkloden. De eldste bosettingene finner vi i Afrika og Asia. I dag lever mennesker spredt over hele jordkloden. Gjennom tidene har det skjedd store folkevandringer innenfor samme kontinent og fra et kontinent til et annet. En folkevandring er når store befolkningsgrupper flytter fra et sted til et annet. Mennesker har alltid søkt seg til steder som gir dem nye levemuligheter. Når vi leser historie, får vi vite mye om dem som levde her før oss. Vi får for eksempel vite at det har vært folkevandringer til Norge. Menneskenes vandring fortsetter den dag i dag på jordkloden. Bare her i landet flytter ca. 40 000 til Norge og omtrent 20 000 flytter ut av Norge hvert år. I noen perioder i historien har inn- og utvandringen vært stor i Norge. I andre perioder har den vært liten. Etter istiden I istiden var Norge dekket av ismasser. Da isen trakk seg tilbake for 10 000 år siden, ble det mulig å bo i store deler av Norge.
Samer - Norges urbefolkning De første menneskene som bosatte seg i Norge, kom til landet for mer enn 10 000 år siden. Denne tiden kaller vi eldre steinalder. I løpet av en tidsperiode som varte vel 4000 år, oppsto det en befolkningsgruppe i Nord-Skandinavia som kalles samer. De skapte sitt eget språk og kulturtradisjoner. Derfor kalles samer urbefolkning. Urbefolkning betyr den opprinnelige befolkningen på et sted. Fra yngre steinalder, ca 3400 f.kr., har Sameland vært en endestasjon for folkevandringer. Sameland fikk innvandrere fra sørområdene i Norge. Denne innvandringen kalles den norrøne (urnorsk) innvandring. Derfor oppsto det på mange steder i de samiske områder et fellesskap mellom mennesker som opprinnelig hadde en annen kultur. Innvandringen til nordområdene fortsatte gjennom hele steinalderen. Rundt år 100 e. Kr. begynte innsiget av ikke-samiske folk til Nordland og de sørlige delene av Troms. Disse var jordbrukere fra Vestlandet. Men innvandringen langs norskekysten stanset ikke med det. Den fortsatte i folkevandringstiden. Det resulterte i at det kom innvandrere helt opp til Finnmark. Det skjedde på 1300-tallet. Den gangen var ikke samene bofaste, men det skjedde også endringer i samenes leveform. De begynte å bo fast med jordbruk og husdyr og levde som nomader deler av året.
På 1800- og 1900-tallet opplevde samiske folk mange vanskeligheter på grunn av deres kultur og språk. Norske myndigheter lagde mange lover og regler som gjorde livet vanskelig for dem. Deres språk ble forbudt i skolen. De ble tvunget til å lære norsk. Landområder ble gjort til vassdrag, og deres livsgrunnlag ble begrenset. I dag regner man med at det bor rundt 50 000 samer i Norge. I de senere årene har samene fått større medbestemmelse. De lever ikke bare av reindrift og fiske. De er representert i alle yrker slik som lærere, politi, leger, sykepleiere, økonomer, advokater og mye annet. Etniske minoriteter i Norge - kvener, tatere og sigøynere Kvener er en gammel etnisk gruppe som består av folk som har utvandret fra Finland til Nord-Norge allerede i middelalderen. I første halvdel av 1700-tallet fant det sted en ny innvandring av kvener, og en rekke kvenske bosetninger ble etablert i flere byer i Finnmark og Nord- Troms. Fra år 1830 økte innvandringen som følge av behov for arbeidskraft til fiskeriene, jordbruket og bergverksdriften. Mange søkte seg også til Nord-Norge for å flytte videre til Amerika. På slutten av 1990-tallet oppnådde kvenene offisiell status som nasjonal minoritet.
Andre nasjonale minoriteter i Norge er jødene, sigøynerne, taterne og skogfinnene. Nasjonal minoritet betyr å ha noen særegenheter som religion, språk og kultur som skiller en gruppe mennesker fra majoriteten. Å ha etnisk minoritetsstatus betyr ikke at de er utenfor storsamfunnet. Det betyr bare at de har noen særegenheter. De har også mye som er felles med andre i samfunnet. Tatere og sigøynere Både sigøynere og tatere stammer fra folk som utvandret fra Nord-India for ca. ett tusen år siden. Sigøynere kaller seg selv romanifolket. Sigøynernes morsmål heter romanes og er i nær slekt med hindu og urdu, som er to språk som brukes av mange hundre millioner mennesker i Pakistan og India. Taternes språk kalles romani. De to språkene romanes og romani har mye til felles, akkurat som norsk og islandsk. Sigøynere og tatere var omstreifere dvs reisende folk. De reiste fra sted til sted og drev med handel. De kledde seg i fargerike klær, men folk så på dem med mistroiskhet og behandlet dem dårlig. Det samme gjorde myndighetene gjennom tidene. Sigøynere og tatere ble utvist fra Norge på 1500-tallet, men de kom tilbake. Da ble de erklært fredløse. Det betydde at hvem som helst kunne drepe en sigøyner eller tater og ta hans eiendeler uten å bli straffet.
Det ble begått mye urett og overgrep mot sigøynere og tatere både i Norge og andre land. Under den andre verdenskrigen ble en halv million sigøynere mishandlet og drept i nazistenes fangeleirer i Tyskland og Polen. Jøder Jødedom er en av de eldste religionene i verden, og de som tror på jødedom, kalles jøder. Jødene er en nasjonal minoritet i Norge. I mange år ble jøder sett på som en trussel mot den kristne tro og nektet adgang til Norge. Grunnloven fra 1814 forbød jøder innreise til landet. Dikteren Henrik Wergeland kjempet i flere år for å få opphevet jødeparagrafen i grunnloven. Innreiseforbudet for jøder ble opphevet i 1851. Under den andre verdenskrigen ble en stor del av jødene i Norge, ca 800 jøder, arrestert og sendt til konsentrasjons-leirene som nazistene opprettet. Jødene opplevde ufattelige lidelser under andre verdenskrig. Bare 25 av dem kom levende tilbake til Norge etter krigen. Nazistene som hadde makten i Tyskland, drev med systematisk folkemord på jødene og utryddet 6 millioner jøder. Det fins dessverre fortsatt enkelte grupper som fremmer hets mot jøder i mange land. Slik hets kaller vi antisemittisme.