Revisjon av regler for storviltjakt på Finnmarkseiendommen (storvilthøringen 2013-14) INNHOLD 1.0 INNLEDNING...... side 1 2.0 HØRINGSGJENNOMGANG.. side 2 2.1. Generelt om høringsuttalelsene. side 2 2.2. Høringspunkter oversikt.. side 3 2.3. Høringspunkt 1 grunnprinsipper i kvotefordelingen. side 3 2.4. Høringspunkt 2 tiltak for å gi en større andel søkende jaktlag tilbud om jakt side 8 2.5. Høringspunkt 3 tiltak for å stimulere til rekruttering...side 14 2.6. Høringspunkt 4 tiltak for miljøtilpasset elgjakt.. side 15 3.0 DIREKTØRENS INNSTILLING. side 18 4.0 STYRETS VEDTAK..... side 21 1.0. INNLEDNING Storviltjakt i Finnmark er regulert gjennom kapittel 3 i Finnmarksloven ( 21-27). I tillegg gir strategisk plan for Finnmarkseiendommen/Finnmárkkuopmodat (FeFo) visse føringer for forvaltningen av storviltjakta. Kommunen som viltmyndighet setter rammene for jakta ved å godkjenne jaktsrettshavers bestandsplan og tildele rammekvote for hvor mange elg som kan felles i planperioden (4-års-planer i Finnmark). Forrige revisjon av regelverket for storviltjakta ble gjort i 2009. En viktig grunntanke den gang var at flest mulig av fylkets jegere skulle kunne komme seg ut på elgjakt. Av den grunn ble regelverket endret til å bli mer fleksibelt i forhold til endring av jaktlaget. Dette prinsippet er også videreført i FeFos gjeldende strategiske plan under punkt 5.4.2: FeFo vil forvalte elgjakta slik at flest mulig av fylkets innbyggere får anledning til å drive elgjakt. I revisjonen fra 2009 ble ordningen om å tildele inntil 60% av kvoten til innenbygds jaktlag videreført. Det er ikke hørt på å endre denne fordelingen i inneværende høring. Viktigste bakgrunn for høringen denne gang var at brukerne ønsket tiltak mot det økende misforholdet mellom antall søkerlag og antall jakttilbud (se tab. 1). Tabell 1. Antall jakttilbud, antall søkerlag, antall jegere og antall lag på reservelista, perioden 2008-13. UTVIKLING I JAKTTILBUD, SØKERLAG OG JEGERE 2008* 2009 2010* 2011* 2012 2013 Antall jakttilbud 264 243 257 279 264 279 Antall søkerlag 368 368 373 399 462 488 Antall jegere på søknader 1827 2028 1840 1950 2137 2262 Antall jegere per søknad 5,0 5,5 4,9 4,9 4,6 4,6 Antall lag på reservelista 115 128 129 132 203 216 * For 3 av årene har jakttilbudet også omfattet jakt Ánarjohka (20 tilbud i 2008, 14 i 2011 og 10 i 2012). Side 1 av 22
Tabell 1 gir en oversikt over utviklingen i antall jakttilbud, antall søkerlag og antall jegere på søknadene. Som tabellen viser var det langt flere jaktlag og jegere som søkte på elgjakt i 2013 enn i 2008 uten at antall tilbud gikk særlig opp. Dermed økte antall lag på reservelista fra 115 til 216 i samme periode. FeFo har mottatt mange bekymringsmeldinger fra jegerstanden på denne utviklingen. Det reises påstander om at jaktlag splitter opp i mindre lag («strategisk oppsplitting») for å sikre seg «flere lodd i potten». Det hevdes videre at eventuell mangel på jegere kompenseres gjennom å fylle opp med personer som ikke har tenkt seg på jakt (såkalte «papirjegere»). Utviklingen med færre jegere per jaktlag på søknaden gir til en viss grad støtte til påstanden om oppsplitting av lag. Samtidig registrerer direktøren en generelt voksende interesse blant Finnmarks befolkning til å dra på elgjakt. For å møte den økende interessen for elgjakt hadde FeFo før jaktsesongen 2013 planlagt å øke jakttilbudet vesentlig, fortrinnsvis gjennom todeling av mange jaktfelt i rom og/eller tid. Forslaget møtte sterk motstand fra brukerforeninger i Tana, Karasjok og Porsanger, mens brukerne i andre kommuner og Finnmark NJFF uttrykte støtte til forslaget. Direktøren besluttet derfor at forslaget først skulle sendes ut på høring i 2013. Direktøren sendte 25.06.2013 ut på høring et forslag til nye endringer i regelverket etter at styret i møte 20.06.2013 hadde godkjent høringspunktene. Høringsfristen ble satt til 01.10.2013, og høringsparter var lokale brukerforeninger, kommuner, Finnmark fylkeskommune og Fylkesmannen i Finnmark. Totalt sett kom det inn 27 uttalelser fra høringspartene (se kap. 4.0), samt et fåtall innspill fra enkeltjegere. I desember 2013, i etterkant av høringsfristen, gjennomførte FeFo to kontaktmøter med brukerne. Innspill fra disse møtene er også tatt med i gjennomgangen av høringsuttalelsene. 2.0. HØRINGSGJENNOMGANG 2.1. GENERELT OM HØRINGSUTTALELSENE Mange av brukergruppene gir i sine uttalelser klart uttrykk for at de verdsetter muligheten til å få fremmet sine synspunkter om organisering av elgjakta i Finnmark. De som avga høringsuttalelse var: Brukerforeninger Alta Elgjegerforening, uttalelse av 22.08.2013 Alta Jeger- og Fiskerforening, uttalelse av 16.09.2013 Kåfjord Jeger- og Fiskerforening, uttalelse av??.??.2013 Kautokeino Elgjegerforening, uttalelse av 27.09.2013 Karasjok Elgjegerforening, uttalelse av 10.09.2013 Porsanger Elgjegerforening, uttalelse av 17.09.2013 Børselv Jeger- og Fiskerforening, uttalelse av 30.09.2013 Tana Elgjegerforening, uttalelse av 10.09.2013 Tana Jeger- og Fiskerforening, uttalelse av 12.09.2013 Nesseby Elgjegerforening, uttalelse av 11.11.2013 Vadsø Jeger- og Fiskerforening, uttalelse av 16.09.2013 Vestre Jakobselv Jeger- og Fiskerforening, uttalelse av 16.09.2013 Sør-Varanger Jeger- og Fiskerforening, udatert uttalelse Neiden & Omegn Jeger- og Fiskerforening, udatert uttalelse Pasvikdalen Jeger- og Fiskerforening, udatert uttalelse Side 2 av 22
Norges Jeger- og Fiskerforbund avd. Finnmark, uttalelse av 23.09.2013 Finnmark Elghundklubb, udatert uttalelse Framlagt på møte 25.02.2014 Lokal og regional forvaltning Kautokeino kommune, uttalelse av 29.10.2013 Karasjok kommune, uttalelse av 16.09.2013 Porsanger kommune, uttalelse av 24.09.2013 Kvalsund kommune, uttalelse av 10.09.2013 Tana kommune, uttalelse av 02.10.2013 Nesseby kommune, uttalelse av 07.11.2013 Vadsø kommune, uttalelse av 22.09.2013 Berlevåg kommune, uttalelse av 30.09.2013 Finnmark fylkeskommune, uttalelse av 27.09.2013 Fylkesmannen i Finnmark, uttalelse av 30.10.2013 Ingen av høringspartene har gitt tilbakemelding på alle høringspunktene, noe som har gjort det vanskelig å lage et entydig regnskap over hvor mange som støtter et tiltak og hvor mange som går i mot. Generelt er uttalelsene tolket som positive når de i ord støtter FeFos forslag, eller som negative når de i ord går mot forslaget eller gir uttrykk for ikke å ville ha endringer fra dagens praksis. I mange tilfeller er noen av forslagene til tiltak prioritert, mens andre forslag til tiltak fra samme høringspunkt ikke er nevnt. Her har direktøren generelt tolket holdningen som negativ («ikke prioritert»), med mindre det av sammenhengen framgår at høringsparten ikke har eller vil ta stilling til punktet («ikke kommentert»). Forholdene for elgjakt i de 15 elgkommunene i Finnmark er høyst forskjellig, både hva angår bestand, kvotestørrelse og antall lokale jegere. Dette innebærer at et generelt regelverk ikke vil få de samme konsekvensene eller passe like godt i alle kommuner. Direktøren registrerer at flere av uttalelsene tar utgangspunkt i situasjonen i egen kommune, selv om høringspunktet er generelt og gjelder hele Finnmarkseiendommen. Dette kan gi et noe forvrengt bilde av hva fellesskapet egentlig mener er den beste måten å forvalte elgstammen på når det gjelder hele Finnmarkseiendommen. 2.2. HØRINGSPUNKTER - OVERSIKT I høringsbrevet som ble sendt ut hadde direktøren satt opp 4 hovedhøringspunkter med flere underpunkter: 1) Grunnprinsipper i kvotefordelingen vurdere a) minimum antall jaktfelt og b) et maksimalt antall tilleggsdyr i forhold til totalt fellingskvote. 2) Tiltak for å gi en større andel av søkende jaktlag tilbud om jakt vurdere a) å øke antall tilbud, b) øke størrelsen på jaktlag ved søknad, og c) tiltak for å gjøre det mindre attraktivt å splitte jaktlag og si opp jaktfelt. 3) Tiltak for å stimulere til rekruttering vurdere a) flere opplæringsfelt, samt tiltak for b) å rekruttere unge jegere, og c) å rekruttere kvinnelige jegere. 4) Tiltak for mer miljøtilpasset elgjakt vurdere a) faste leirplasser/dispensasjonstraséer, og b) miljøtilpassede jaktfelt. Mange av tiltakene vil virke i samme retning, og vil derfor kunne kombineres for å forsterke effekten. 2.3. HØRINGSPUNKT 1 Grunnprinsipper i kvotefordelingen Side 3 av 22
Tiltak (høringspunkt 1): Framlagt på møte 25.02.2014 Direktøren registrerer at FeFo i en del kommuner tilbyr jegerne langt flere jakttilbud i forhold til fellingskvote enn andre kommuner (se fig. 1). Videre er det betydelige forskjeller mellom de ulike kommuner i hvor stor andel av total fellingskvote som er fordelt til grunnkvote og tilleggskvote (se fig. 2). Grunnkvote er det antall dyr som hører med jakttilbud ved trekning, mens tilleggskvote er dyr som deles ut fortløpende i jakta for å sikre rett avskyting. For å utjevne disse forskjellene og øke tilbudet til jegerne har direktøren derfor hørt brukerne på følgende grunnprinsipper for kvotefordelingen: Tiltak 1.1: Antall jakttilbud i den enkelte kommune skal tilsvare minst 25% av total fellingskvote for kommunen (dette tilsvarer maksimalt 4 dyr per tilbud). Tiltak 1.2: Andel tilleggsdyr i den enkelte kommune skal ikke overskride 25 % av total fellingskvote for kommunen. Figur 1 sammenligner antall jakttilbud i de enkelte kommuner i 2013 (blå søyler) med det antall tilbud kommunene ville hatt dersom antall tilbud tilsvarte 25% av kommunens fellingskvote (røde søyler). Figur 2 viser hvordan fordelingen mellom grunnkvote (blå søyledel) og tilleggskvote (rød søyledel) er for de samme elgkommunene. De minste kommunene er utelatt siden kvotene der er så små. 80 70 75 Antall tilbud 2013 Antall tilbud gitt 25% minstekrav 65 60 55 50 48 44 40 35 30 24 27 28 28 25 27 20 10 14 3 3 4 2 8 10 15 8 5 0 Figur 1. Antall jakttilbud i de største elgkommunene i 2013, sammenlignet med antall jakttilbud dersom minstekravet er på 25% av fellingskvoten (gitt 2013-kvote). Figur 1 viser at det i de fleste kommuner er flere jakttilbud enn det et minstekrav på 25% vil kreve (blå søyler høyere enn rød søyler). For 3 kommuner, deriblant de to største elgkommunene, er tilbudet derimot langt lavere enn 25% av fellingskvoten (røde søyler høyere enn blå søyler). Dersom 25%-prinsippet innføres, må disse kommunene øke antallet jakttilbud. Totalt kan det da bli drøyt 40 nye jakttilbud i disse kommunene i forhold til 2013. I øvrige kommuner har man i dag flere tilbud enn 25% av fellingskvoten og her kan man derfor ikke forvente å øke tilbudet i særlig grad. Side 4 av 22
300 Grunnkvote 2013 Tilleggskvote 2013 250 200 150 100 50 0 Figur 2. Fordeling mellom grunnkvote og tilleggskvote i de største elgkommunene (gitt 2013-kvote). Av figur 2 framgår at det særlig er 3 kommuner som peker seg ut med høy tilleggsdyrandel (Karasjok med 60%, Porsanger med 50% og Lebesby med 40%). De øvrige kommunene har under 35% tilleggsdyr. Brukernes syn (høringspunkt 1): Minimum antall jakttilbud i forhold til fellingskvote (tiltak 1.1) Ca. 70% av de innkomne høringsuttalelsene tar stilling til prinsippet om at antall jaktfelt skal tilsvare minst 25% av total fellingskvote. Blant de som har gitt en entydig uttalelse er det en svak overvekt av de som støtter prinsippet. De positive uttalelsene kommer i hovedsak fra Alta, Sør-Varanger og delvis fra Nesseby, samt fra fylkesaktører som NJFF Finnmark og Finnmark fylkeskommune. De negative uttalelsene kommer fra Karasjok, Vadsø og delvis fra Porsanger, Tana og Nesseby. Tana kommune foreslår alternativt at grensen settes til 20% istedenfor 25%. Noen av uttalelsene synes delvis å ha misforstått høringspunktet, trolig ved at formuleringen om maksimalt 4 dyr per tilbud tolkes som 4 dyr på grunnkvote for hvert jaktfelt. I lys av en slik tolkning er det forståelig at flere høringsparter understreker at det maksimalt må settes en kvote på 2 dyr per felt. Direktøren vil presisere at grunnkvoten per jaktlag fortsatt kan være mindre enn 4 dyr, og at det i forslaget er lagt opp til at grunnkvoten for eventuelt nye jakttilbud vil tas fra tilleggskvoten. På kontaktmøtene kom det forslag om å anvende prinsippet for den enkelte delbestand istedenfor hele kommunen. Maksimum andel tilleggsdyr (tiltak 1.2) Noen flere uttalelser (ca. 75%) tar stilling til prinsippet om å begrense andelen tilleggsdyr på fellingskvoten. Her er det en svak overvekt av uttalelser som støtter prinsippet. De positive uttalelsene er blant annet fremmet fra høringspartene i Alta, Sør-Varanger, Kvalsund, Nesseby og delvis fra Tana, samt fra fylkesaktørene Finnmark-NJFF og Finnmark fylkeskommune. Negative uttalelser kommer fra Karasjok, Kautokeino, Porsanger, Vadsø og delvis fra Tana. Mens Tana JFF støtter forslaget på maksimalt 25% tilleggsdyr, mener Tana EJF at det minimum må være 25% tilleggsdyr på kvoten. Tana kommune foreslår reduksjon av Side 5 av 22
tilleggsdyrandelen, og foreslår konkret at grunnkvoten i Tana økes fra 4 til 5 dyr per jaktfelt. Porsanger kommune ga i kontaktmøtet uttrykk for at en noe høyere maksimalandel med tilleggsdyr (35% istedenfor 25%) gir større handlingsrom for å nå ønsket fellingsmål. En del av de positive uttalelsene uttrykker enighet i at andelen tilleggsdyr bør begrenses, men uten at de tar konkret stilling til den foreslåtte maksimalgrensen. Det skrives i stedet at tilleggskvoten bør settes lavere enn i dag, eller at det ikke bør tildeles ubegrenset med tilleggsdyr. Videre gis det uttrykk for at flere lag kan få tilbud om jakt med en lavere tilleggsdyrandel, at flere tilbud i seg selv gir lavere tilleggsdyrandel, at det er tilstrekkelig med 3-4 dyr i kvote per jaktlag, at gjeldende ordning med få/ingen tilleggsdyr fungerer bra, og at det generelt vil være enklere med flere dyr på grunnkvoten og færre dyr på tillleggskvoten. De negative uttalelsene uttrykker sitt syn på ulike måter, blant annet med at fellingsmålene er nådd selv med bare 2 dyr på grunnkvoten, at større grunnkvote vil fordyre inngangsbilletten til jakta, at en sterk begrensning i tilleggsdyr vil redusere muligheten til å styre fellingen til områder med behov for større uttak, at det «minimum» må være 25% tilleggsdyr på kvoten, og at tilleggsdyr «kommer som en bonus for jegerne som jakter i sine nærområder». Noen uttalelser er mindre negative enn andre. Blant annet gir Kautokeino kommune uttrykk for at de ikke ønsker ubegrenset tildeling av tilleggsdyr, og foreslår indirekte en lik fordeling mellom grunnkvote og tilleggskvote. Andre regler for tilleggsdyrtildeling (ikke høringspunkt) Regler for tildeling og fordeling av tilleggsdyr var ikke eget høringspunkt, men flere høringsparter har gitt synspunkter til dagens praksis. I samtaler med jegere har FeFo mottatt mange kritiske tilbakemeldinger på at det tildeles for mange tilleggsdyr til et fåtall jaktlag. Dette oppfattes som uheldig, dels fordi det gir urimelig skjev fordeling av kvote mellom jaktlag, og dels fordi det kan føre til overdreven stor lokal beskatning av en bestand. I høringen har blant andre Alta EJF og Sør-Varanger JFF brakt dette på banen. På kontaktmøtene åpnet FeFo for en diskusjon om det skulle settes begrensninger på tilleggsdyrtildelinger per jaktlag og/eller jaktfelt. Som et utgangspunkt for diskusjon foreslo FeFo en regel om maksimalt 4 tilleggsdyr per jaktlag og per jaktfelt. Dette vil gi en absolutt grense for fellinger per jaktlag (8 dyr) og en bremse på fellinger per jaktfelt 1. Tilbakemeldingene fra kontaktmøtet var tosidig. Noen brukere ønsket slike reguleringer velkommen fordi det vil kunne hindre at bestanden skytes helt ned lokalt, alternativt at det vil åpne for at flere lag kan dele på utbyttet. Andre mente at slike reguleringer vil slå negativt ut for de dyktige og effektive jaktlagene, og videre gjøre det vanskeligere å nå mål om bestandsreduksjon. Flere brukere ga også uttrykk for at det er store forskjeller i elgtetthet i de ulike bestandene/ feltene, og at slike reguleringer derfor bør differensieres ut fra lokale bestander. Et konkret alternativt forslag var å overlate til de årlige bestandsplanmøtene å bli enige om eventuelle reguleringer. Direktørens vurdering (høringspunkt 1): Minimum antall jakttilbud i forhold til fellingskvote (tiltak 1.1) Direktøren mener at antall jakttilbud i den enkelte kommune må stå i forhold til det antall dyr som skal felles. Direktøren merker seg at flere kommuner i dag har et antall jakttilbud som er høyere enn den foreslåtte terskelen på 25% av fellingskvoten (se fig. 1). Direktøren merker seg samtidig at det er motstand mot forslaget i både Karasjok og Tana, som i hovedsak er de 1 Bare lag med rest grunnkvote vil kunne felle dyr i feltet når de 4 tilleggsdyrene er felt. Side 6 av 22
kommuner som dette gir konsekvenser for. Direktøren merker seg også at Tana kommune er positive dersom grensen reduseres fra 25% til 20%, samtidig som de mener at antall tilbud i kommunen ikke kan økes særlig utover dagens nivå (som er 18% av fellingskvoten for 2013). Direktøren foreslår at prinsippet innføres på kommunenivå da dette gir større fleksibilitet for lokale tilpasninger enn om delbestand skal legges til grunn 2. Direktøren foreslår videre at fellingsmål brukes som utgangspunkt i stedet for fellingskvote. Fellingsmålet gir uttrykk for det antall dyr som man ønsker å felle per år og tar derfor hensyn til at ulike kommuner over tid har ulik felllingseffektivitet (fellingsprosent). Fellingsmål er et konkret tall som fastsettes i bestandsplan på samme måte som fellingskvote. Siden fellingsmålet normalt er lavere enn fellingskvoten, vil minstekravet til antall tilbud ved samme prosentterskel også bli noe lavere. Størst utslag oppnås i de kommuner som har lavest fellingseffektivitet i forhold til kvote. For Finnmark totalt sett vil en slik endring innebære ca. 25 nye tilbud istedenfor drøyt 40 nye tilbud 3. Et moderert prinsipp innebærer dermed at FeFo et stykke på vei imøtekommer de kommunene som prinsippet gir størst konsekvenser for og som også har hatt de sterkeste innvendingene. Dette tror direktøren er viktig for å sikre best mulig samarbeidsklima når tiltaket eventuelt skal iverksettes fra 2015. Av samme grunn bør de lokale brukergruppene få sterk innflytelse på hvilke felt som skal deles og hvordan de skal deles. For å sikre stabilitet og forutsigbarhet i jaktfeltstrukturen foreslår direktøren at eventuell innføring av 25%-prinsippet samkjøres med bestandsplanrullering og ordinær jaktfeltrevisjon, Ny bestandsplan for 2015-18 skal etter planen være godkjent av kommunene innen mars 2015. Med kommunal deltakelse i bestandsplangruppene forventes godkjenningsvedtakene å være mest av formell karakter. Rammene for jaktfeltstruktur, herunder fellingsmålene, vil derfor i praksis kunne være klarlagt en stund før. Maksimum andel tilleggsdyr (tiltak 1.2) Direktøren mener at det i mange kommuner er viktig å ha en tilleggsdyrkvote, spesielt der det er en reduksjonsmålsetning og således behov for å ta ut mange dyr der de faktisk oppholder seg under jakta. I tilfeller med skjev avskyting, som i Karasjok under jakta 2013, er det også avgjørende viktig å ha en tilstrekkelig tilleggsdyrkvote for å kunne rette opp misforholdet. På den annen side kan direktøren ikke se noen faglig god grunn til at andelen tilleggsdyr skal være så høy som den har vært i enkelte kommuner (opp mot 60%). Direktøren mener at en del av tilleggskvoten her kan brukes til å tilby jakt til flere jaktlag, og dermed bidra til å redusere reservelista. Etter en vurdering av argumenter fra begge sider foreslår direktøren å innføre følgende regel: Andel tilleggsdyr i den enkelte kommune skal ikke overskride 35 % av total fellingskvote for kommunen. For en kommune med 100 dyr i total fellingskvote tilsvarer dette minst 65 dyr på grunnkvoten og inntil 35 dyr på tilleggskvoten. Minimum antall jakttilbud og maksimum andel tilleggsdyr (tiltak 1.1 og 1.2 i kombinasjon) Innenfor rammen av de to nevnte grunnprinsippene vil det fortsatt være rom for å gjøre tilpasninger både hva angår antall tilbud, kvote per tilbud og andel tilleggsdyr. I tabell 2 under har vi prøvd å vise ulike alternativer i en tenkt kommune med fellingsmål på 80 dyr og en fellingskvote på 100 dyr. Tabell 2. Variasjoner mellom kvote per tilbud, antall tilbud og andel tilleggsdyr. 2 Dersom det er ønskelig fra kommunens side å anvende prinsippet på delbestand, lar det seg greit gjøre. 3 Beregnet som 25 % av fellingsmål og fellingskvote for 2013. Side 7 av 22
RAMMEVILKÅR min. 25% tilbud av fellingsmål = 20 tilbud ; maks. 35% tilleggsdyr av kvote = 35 tilleggsdyr KVOTE MÅL MINIMUM ANTALL TILBUD MAKSIMUM ANTALL TILBUD 2 DYR PR. TILBUD 100 80 33 tilbud 66 fastkvotedyr 34 tilleggsdyr 50 tilbud 100 fastkvotedyr 0 tilleggsdyr 3 DYR PR. TILBUD 100 80 22 tilbud 66 fastkvotedyr 34 tilleggsdyr 33 tilbud 99 fastkvotedyr 1 tilleggsdyr 4 DYR PR. TILBUD 100 80 20 tilbud 80 fastkvotedyr 20 tilleggsdyr 25 tilbud 100 fastkvotedyr 0 tilleggsdyr Flere høringsparter har understreket at de for å sikre en lav inngangsbillett til jakta ikke ønsker mer enn 2 dyr på grunnkvoten per tilbud. Med bare 2-dyrs-felt og de samme utgangsbetingelser som over, vil minste antall jakttilbud måtte økes fra 20 til 33 (som medfører 34% tilleggsdyr på kvoten). Med bare 3-dyrs-felt vil minste antall jakttilbud være 22 (som også gir 34% tilleggsdyr). Tilleggsdyrandelen kan eventuelt nyttes til å gi enda flere tilbud (opp til 50 hvis bare 2-dyrs-felt, og 33 hvis bare 3-dyrs-felt). Ved å kombinere 2- og 3- dyrs-felt vil minimum antall felt ligge mellom 22 og 33. Andre regler for tilleggsdyrtildeling (ikke høringspunkt) FeFo har, og vil fortsatt på eget initiativ kunne si stopp for tilleggsdyrtildelingen i en delbestand eller i spesielle felt dersom bestandsmessige forhold tilsier det. Direktøren deler likevel den oppfatningen som mange har om at det i en del tilfeller har blitt tildelt for mange tilleggsdyr til samme lag og/eller i samme jaktfelt. Direktøren er derimot ambivalent i forhold til å sette et absolutt tak for hvor mange kvotedyr/tilleggsdyr som kan felles av et enkelt lag eller i et enkelt jaktfelt. Store bestandsmessige variasjoner både regionalt mellom bestander og lokalt innen samme bestand vil kunne gjøre en slik generell regel lite hensiktsmessig. Direktøren foreslår derfor at slike begrensende tiltak bør vurderes lokalt av bestandsplangruppene. 2.4. HØRINGSPUNKT 2 - Tiltak for å gi en større andel av søkende jaktlag tilbud om jakt Tiltak (høringspunkt 2): Tabell 1 viser at antall jaktlag som søker elgjakt har økt sterkt de siste årene. Denne økningen har skjedd uten at antall jakttilbud har økt i særlig grad. Resultatet har blitt en lang reserveliste med lag som ikke får jaktfelt ved ordinær tildeling, og mange frustrerte jegere. Som tiltak for å motvirke denne trenden har direktøren hørt brukerne på følgende: Tiltak 2.1: Antall jakttilbud økes ved at eksisterende jaktfelt deles geografisk. Tiltak 2.2: Antall jakttilbud økes ved at eksisterende jaktfelt todeles i tid (to-periode-jakt). Tiltak 2.3: Minstekravet til antall jegere på søknaden økes fra 4 til 6. Minst 6 av dem som stod på søknaden skal stå på kontrakten med godkjent oppskyting. Tiltak 2.4: Minstekravet til 4 jegere på søknaden videreføres, men jaktlag med 8 jegere eller mer på søknaden prioriteres ved trekning. Tiltak 2.5: Medlemmer av jaktlag som sier fra seg et tildelt jaktfelt, vil først kunne melde seg inn på andre jaktlag etter 15. jaktdag, evt. etter 8. jaktdag i 2-periode-felt (karantene-ordning). Tiltak 2.6: Et jaktlag kan etter søknadstidspunktet og fram til 1. juli ta med inntil 2 nye jegere med på laget. I tillegg tillates å ta inn nye jegere etter 10. jaktdag (evt. etter 5. jaktdag i 2-periode-felt). Brukernes syn (høringspunkt 2): Generelt Side 8 av 22
Mange høringsparter hevder at den registrerte økningen i antall jaktlag og antall jegere som søker elgjakt i all hovedsak skyldes oppsplitting av jaktlag og en økning i «papirjegere». Dette som følge av oppmykning av regler (bortfall av hundekrav på søknadstidspunkt, få restriksjoner på jegeroverganger mellom jaktlag). Generelt er et flertall av brukerne positive til at det treffes tiltak både for å øke antall jakttilbud, for å redusere antall jaktlag og for å gjøre det mindre attraktivt å splitte opp jaktlag. Flere høringsparter stiller imidlertid spørsmål ved om det skal være en målsetning at flest mulig finnmarkinger skal ut på elgjakt. Ved å opprettholde en lav terskel for å komme på elgjakt, blir det flere jegere med lite erfaring, og som en videre konsekvens mindre effektiv jakt og mer skadeskyting. Deling av jaktfelt i rom og/eller tid (tiltak 2.1 og 2.2) Geografisk deling av jaktfelt er det høringspunktet som flest uttalelser gir tilslutning til. Det er nesten dobbelt så mange uttalelser som er positive til geografisk deling enn som er negative. Høringsparter i Karasjok, Vadsø, Nesseby, Sør-Varanger Kvalsund, samt Finnmark-NJFF, fylkesmann og fylkeskommune er positive, mens det innenfor Alta, Sør-Varanger, Tana, Porsanger og Kautokeino er delte oppfatninger. I både Karasjok EJF og Kautokeino EJF pågår arbeid med å se på hvilke jaktfelt som kan deles geografisk. For to-periode-jakt er oppfatningene veldig delte. Et flertall av uttalelsene uttrykker motstand eller prioriterer tiltaket ned. Dette flertallet består av høringspartene i Karasjok, Porsanger, Tana og Vadsø. Et ikke ubetydelig mindretall omfatter Alta, Sør-Varanger, Nesseby og Kvalsund, samt Finnmark NJFF, fylkesmann og fylkeskommune. I Kautokeino er oppfatningen delt. Det er generelt få som argumenterer mot geografisk deling av jaktfelt. Alta JFF påpeker at det kan være vanskelig å redusere størrelsen på eksisterende jaktfelt, da grensene allerede er satt ut fra lokalkunnskap om topografi, trekkveier og beitegrunnlag. Børselv JFF mener at mange små jaktfelt kan gå ut over sikkerheten til jegerne, da sikkerhetssonen blir mindre. Mange høringsparter gir derimot klart uttrykk for sin motstand mot to-periode-jakt, med begrunnelser som økt stress blant jegere/jaktlag på grunn av kortere jakttid, økt fare for skadeskyting, mer terrengslitasje og stress for viltet på grunn av flere jegere og mer kjøring, dårligere kjøttmørning i kalde perioder i siste del av jakta, og at det blir vanskeligere å få bytte jaktfelt. Høringspartene i Tana uttrykker bekymring for skjevt uttak og overbeskatning av bestanden ved to-periode-jakt, mens Porsanger kommune mener at delt jakt i tid gir større fare for underbeskatning av bestanden. Flere av de som er positive til to-periode-jakt understreker at dette vil gi flere jegere tilbud, og at jakta vil bli mer effektiv. Finnmark-NJFF nevner mindre fyll under jakta som en potensiell tilleggseffekt av en mer tidseffektiv jakt. Flere av de som er positive til todeling i tid påpeker at utbyttet per jeger ikke må være for lavt, og at det derfor må være elg nok i feltet for to jaktlag (f.eks. minst 3 dyr per periode). Kautokeino kommune setter som forutsetning for to-periode-jakt at jakttida må forlenges utover i oktober. For å motivere til todelt jakt foreslår flere høringsparter at det åpnes for å tildele tilleggsdyr eller øke grunnkvoten til førsteperiodelag. Det er en generell oppfatning at deling av jaktfelt må skje i nært samråd med brukerne lokalt. Inntrykket fra høringsuttalelsene ble i all hovedsak bekreftet på kontaktmøtene. Flere jegere per jaktlag (tiltak 2.3 og 2.4) Side 9 av 22
Når det gjelder tiltak for å øke størrelsen på jaktlaget er tilbakemeldingene mindre klare. Det synes å være omtrent like mange høringsparter som er for og mot en økning fra 4 til 6 jegere (tiltak 2.3). De positive høringsuttalelsene kommer fra høringspartene i Karasjok og Kvalsund, delvis fra Alta, Porsanger, Tana og Sør-Varanger, samt i moderert form fra Finnmark NJFF og Berlevåg kommune. Etter høringen har Øksfjord JFF gitt muntlig tilslutning til dette tiltaket. De negative uttalelsene har kommet fra Kautokeino, Nesseby og Vadsø. I Alta, Porsanger og Sør-Varanger er oppfatningene splittet. Flere av de som er positive til en økning til 6 jegere påpeker at kvoten må stå i forhold til antall jegere, og at en slik endring er lite gunstig i jaktfelt med små kvoter. Finnmark-NJFF foreslår derfor en mellomløsning, med krav om 2, 4 eller 6 jegere per lag avhengig av om grunnkvoten er på 1, 2 eller flere dyr. Berlevåg kommune foreslår en liknende gradert ordning. Sør-Varanger JFF har et annet fokus og foreslår å øke til 4-manns-lag for 1-dyrs-felt. Dette siste innspillet kom også i et av kontaktmøtene fra administrasjonen i Kautokeino kommune og på ordførerkonferansen som FeFo avholdt i januar. De som er negative til forslaget begrunner dette med at kvoten på enkelte felt i dag er lav, at regelverket ikke bør presse jegerne til å jakte sammen med folk de ikke kjenner, at andelen papirjegere vil øke, og tiltaket vil kunne øke administrasjon og kostnader. Fra Kautokeino påpekes det at det er uvesentlig å sette krav til antall jaktlagsmedlemmer så lenge det ikke er noen form for kontroll om at alle jegere faktisk har eget våpen. Krav om flere jegere vil videre kunne øke risikoen for at noen jegere faller fra slik at hele jaktlaget mister jaktfeltet. På kontaktmøtene var tilbakemeldingene til dette tiltaket mer positive enn negative, samtidig som møtene også bekreftet at enkelte parter er skeptiske til tiltaket. Det kom også inn forslag om å øke til 5 jegere istedenfor 6. Prioritering av jaktlag med minst 8 jegere (tiltak 2.4) er det ingen av høringsuttalelsene som støtter. Dette begrunnes blant annet med at forslaget kan føre til økning i såkalte papirjegere, at en ikke ønsker tiltak som fører til at enkelte jaktlag har fordeler fremfor andre jaktlag, og at det kan slå uheldig ut i små samfunn med få jegere. På kontakt møtene ga FeFo uttrykk for at en ikke ville gå videre med dette forslaget. Det var ingen av møtedeltagerne som beklaget det signalet. Karantene fram til 15. jaktdag og restriksjoner på jegeroverganger (tiltak 2.5 og 2.6) Høringsuttalelsene indikerer at det er omtrent like mange tilhengere som motstandere av en «karanteneordning» for de som takker nei til jaktfelt i den ordinære tildelingen (tiltak 2.5). Høringsparter i Karasjok og Vadsø vil gå enda lenger ved å foreslå at jegerne mister jaktretten i gjeldende sesong dersom de takker nei til et jaktfelt. Sør-Varanger JFF foreslår at det ikke skal være lov å takke nei til et jaktfelt (underforstått at laget mister jakta dersom de likevel takker nei). Alta EJF derimot foreslår at en slik «karantenetid» ikke bør iverksettes før en eventuelt har prøvd å øke til 6 jegere per lag på søknad (tiltak 2.3). Alta JFF og NJFF Finnmark mener at en slik ordning kan virke negativt på ønsket om å dele jaktfelt i tid (tiltak 2.2). Kautokeino EJF mener at en må vurdere andre tiltak (f.eks. krav om eget våpen) istedenfor å innføre sanksjoner mot jaktlag som av ulike grunner må si fra seg et jaktfelt. Tilbakemeldingene fra kontaktmøtene bekreftet inntrykket fra høringsrunden. Det er få uttalelser som har prioritert eller i det hele tatt kommentert forslaget om antallsbegrensning for inntak av nye jegere til jaktlaget før jaktstart (tiltak 2.6). Alta JFF påpeker at det er vanlig praksis å invitere med seg jaktlag som ikke har fått jakt, og at tiltaket således vil ramme jaktlag som ikke får jakt. Et par andre uttalelser foreslår å flytte datoen for inntak av nye jegere under jakta fra 10. til 15. jaktdag, men de sier ikke noe om Side 10 av 22
eventuell begrensning på inntak av jegere før kontraktsignering. Den labre interessen for tiltaket ble bekreftet på kontaktmøtene. Dokumentasjonskrav for godkjent ettersøksekvipasje (ikke høringspunkt) Før jaktsesongen 2012 vedtok styret i FeFo å flytte tidspunktet for dokumentasjon av godkjent ettersøksekvipasje fra søknads- til kontraktstidspunkt (sak 50/2011). Dette har vekket mange sterke reaksjoner og krav om endring tilbake til opprinnelig ordning. Hele 22 av 27 uttalelser har trukket fram dette som den klart viktigste årsaken til økningen i antall jaktlag, og på den bakgrunn krevd ordningen gjeninnført. De 5 øvrige uttalelsene har holdt seg til høringspunktene, og ikke nevnt hundekravet. Høringspartene i Karasjok, Vadsø og Sør-Varanger JFF foreslår også å fjerne dispensasjonsadgangen som var i den opprinnelige ordningen. Porsanger EJF foreslår at søkere med godkjent hund alternativt skal prioriteres ved trekning. Kravet begrunnes i all hovedsak med at dette regnes som det beste tiltaket for å redusere oppsplitting og få ned antall søknader. Tiltaket oppfattes i tillegg som viktig for å sikre en effektiv og human jakt, og for å sikre tilstrekkelig rekruttering av godkjente ettersøksekvipasjer. Finnmark elghundklubb argumenterer med at tiden fra tildelingen av jaktfelt til jaktstart er for knapp til at det kan uteksamineres dyktige ettersøksekvipasjer. På kontaktmøtene ble det generelle inntrykket fra høringsuttalelsene bekreftet. Direktørens vurdering (høringspunkt 2): Generelt Direktøren registrerer at oppfatningene til dette høringspunktet og tiltakene som er foreslått er mange og delte. Direktøren mener at den beste løsningen vil være en kombinasjon av tiltak, og ikke bare ett enkelt tiltak. Direktøren vil derfor foreslå tiltak både for å øke jakttilbudet og tiltak for å hindre oppsplitting og dermed redusere antall søkende jaktlag. Direktøren mener videre at det er viktig å evaluere tiltakene underveis, og at tiltakene utformes slik at det i ettertid lar seg gjøre å evaluere effekten av tiltakene både samlet og hver for seg. Øke tilbudet - deling av jaktfelt i rom og/eller tid (tiltak 2.1 og 2.2) Et flertall av høringspartene er for at jakttilbudet økes, men det er uenighet om tilbudet skal økes gjennom deling av jaktfelt i rom eller tid. Uenigheten synes i stor grad å følge geografiske skillelinjer. Dersom styret treffer vedtak som innstilt under høringspunkt 1 (minimum antall jakttilbud i forhold til fellingsmål, og/eller maksimal andel tilleggsdyr), vil enkelte kommuner trolig måtte ha flere jakttilbud enn i 2013. Direktøren legger vekt på den klare tilbakemelding fra brukerne om at de ønsker lokal medinnflytelse på hvilke jaktfelt som skal eventuelt deles og hvordan. Antall dyr per jakttilbud og maksimal andel tilleggsdyr vil også legge skranker på hvor mange jakttilbud en skal ha (se eksempel i tab. 2). Direktøren foreslår derfor generelt at både deling i tid og deling i rom kan brukes dersom antall jakttilbud skal økes i henhold til grunnprinsippene (se høringspunkt 1). Direktøren foreslår videre at lokale brukerinteresser gjennom bestandsplangruppa gis innflytelse både på hvilke felt som skal deles, og hvordan de skal deles (se også høringspunkt 1, tiltak 1.1). Tiltaket foreslås gjort gjeldende fra 2015. Dette fordi tiltaket har direkte sammenheng med grunnprinsippene i høringspunkt 1, som først foreslås iverksatt når ny bestandsplan foreligger i 2015. Side 11 av 22
Redusere antall søknader minst 6 jegere per jaktlag (tiltak 2.3) Framlagt på møte 25.02.2014 Direktøren registrerer at det er omtrent like mye støtte som motstand til en ordning der minstekravet til antall jegere på søknad økes fra 4 til 6 jegere. Det viktigste argumentet for tiltaket er at det effektivt vil kunne redusere antall søknader og dermed øke «vinnersjansen» for de gjenværende søkerne. En positiv bieffekt kan være at tiltaket kan stimulere til nyrekruttering av (unge) jegere til etablerte 4-manns-lag. De viktigste ankepunktene er at terskelen for å søke elgjakt økes ved at jegere tvinges til å måtte ta inn ekstra jegere som de kanskje ikke kjenner, og at flere jegere må dele på kvoten/utbyttet. Ikke alle jegere har et stort nettverk rundt seg og kan øke til 6 mann. I så tilfelle kan FeFo miste jegere, fordi terskelen har blitt for høy og at man lar være å søke elgjakt. FeFo har som mål å tilby elgjakt til flest mulig av Finnmarks befolkning, og direktøren vurderer at i det også ligger at FeFo ikke skal bygge større terskler enn nødvendig for å søke elgjakt. Kravet om 4 mann per jaktlag er en godt innarbeidet regel, som har eksistert over lang tid. Dagens jaktlag klarer også å fylle de avskytingsmålene som er satt. Dersom en ser til andre store grunneiere i Norge, så har Statskog krav om 4 jegere på laget. Fjellstyresambandet har krav om 4 jegere på jaktfelt med kvote på 2 og 3 dyr, og krav om 6 jegere der grunnkvota er 4 elg eller mer. I tillegg tilbys det enmannsjakt på elg både hos Fjellstyresambandet, Statskog og hos Meråker bruk. I 2013 var det ved jaktslutt 29 jaktlag som hadde 3-4 jegere på laget, 57 jaktlag med 5 jegere, og 192 jaktlag med 6 jegere eller mer. Tabell 3 viser hvordan medlemstallet per jaktlag forandret seg fra tildeling i mai til jaktslutt i oktober. Tabell 3. Antall jaktlagsmedlemmer på ulike jaktlag ved jakttidens slutt, sesongen 2013. Statistisk uttrekk basert på jaktfelt tildelt ved ordinær trekning. Jaktlagsstatistikken viser altså at de fleste jaktlag utvides etter søknadstidspunktet, og at jaktlag med minst 6 jegere er regelen og ikke unntaket utover i jakta. Dette viser at de fleste jegerne kommer seg på jakt med dagens regelverk. Det viser også at terskelen for å jakte med 6 mann eller mer i praksis ikke er så stor. Statistikken viser også at det er en god del jaktlag som ikke øker til 6 jegere etter trekning. Direktøren vurderer at tiltak om å øke kravet til antall jegere fra 4 til 6 kan være effektivt i forhold til å redusere antall søknader, men ser at det samtidig kan gi en uheldig effekt ved at man øker terskelen for å søke elgjakt. Ettersom brukerne er delte på dette punktet foreslår Side 12 av 22
direktøren derfor inntil videre å videreføre kravet om 4 jegere per jaktlag. På bakgrunn av andre tiltak (se punkt 2.5 og hundekrav) vil direktøren vurdere i samråd med brukerne om det senere i tillegg er ønskelig å øke kravet til 6 jegere per jaktlag. Direktøren ser det ikke som formålstjenlig med en gradert økning av krav til antall jegere på jaktlag avhengig av kvotestørrelse, som blant andre Finnmark-NJFF foreslår. Dette vil kunne gi en unødvendig komplisert søknadsforvaltning. I lys av innspillene i høringen foreslår direktøren i tillegg å øke kravet for jaktlag som søker kun på 1-dyrs-felt, fra 2 til 4 jegere. I 2013 lyste FeFo ut totalt 5 1-dyrs-felt (4 i Kautokeino og 1 i Sør-Varanger). Dette betyr at krav om 4 jegere per jaktlag vil gjelde alle jakttilbud. Redusere antall søknader karantene til 15. jaktdag og restriksjoner på jegerovergang (tiltak 2.5 og 2.6) Tiltaket med å gi karantene fram til 15. jaktdag (8. jaktdag i to-periode-felt) for de jaktlag som takker nei til jaktfelt får omtrent like stor støtte fra brukerne som tiltaket med å øke fra 4 til 6 jegere. Tiltaket med restriktivt inntak av nye jegere før 10. jaktdag har brukerne stort sett forbigått i stillhet. Konsekvensen av et slikt tiltak forventes å bli færre lag på reservelista, men enda vanskeligere for dem som havner der å bli med på et annet jaktlag fra første jaktdag. Direktøren vurderer at karantenetiltaket vil være det mest effektive tiltaket mot oppsplitting av jaktlag. Jakta er mest attraktiv de første to ukene. Jaktlagene vil med en slik ordning måtte vurdere nøye hvilke jaktfelt som er så attraktive at de ønsker å takke ja til eventuelt tilbud, opp mot muligheten de har for å bli med andre jaktlag på jakt. Dette tiltaket vil dermed kunne endre hvordan jaktlagene søker, og hvorvidt man skal søke som ett jaktlag eller som flere lag. Direktøren foreslår å innføre karantenetiltaket (tiltak 2.5) fra 2014. Direktøren presiserer at tiltaket ikke vil gjelde jaktlag på reservelista som takker nei ved reservetildeling. Dokumentasjonskrav for godkjent ettersøksekvipasje (ikke høringspunkt) Den mest unisone tilbakemeldingen fra høringspartene kom på et punkt som ikke var del av høringen, nemlig krav om gjeninnføring av søknadstidspunkt som frist for å dokumentere godkjent ettersøksekvipasje. Flere høringsparter har i tillegg foreslått at kravet må praktiseres uten dispensasjonsadgang. Da kravet om ettersøkshund ble flyttet fra søknadstidspunkt til kontrakt, økte antallet søknader fra 399 til 462 jaktlag. Direktøren har i sak 50/2011 gitt en redegjørelse for hvorfor tidligere gjeldende dokumentasjonskrav ble flyttet fra søknads- til kontraktstidspunktet. Direktøren holder fast på sin prinsipielle vurdering om at det bør være tilstrekkelig for å søke på elgjakt på Finnmarkseiendommen at godkjent ekvipasje er godkjent innen kontraktsignering i august/september. Direktøren mener også at det vil være fullt mulig å oppnå en vesentlig reduksjon av reservelista gjennom en kombinasjon av tiltak som har vært på høring. Tilbakemeldingen fra brukerne er likevel så samstemt at direktøren velger å ta den til etteretning. På kontaktmøtene signaliserte FeFo at en tilbakeføring av dokumentasjonskravet for ettersøksekvipasje til søknadstidspunktet vil bli vurdert, noe som vakte sterkt bifall blant møtedeltagerne. En gjeninnføring av dokumentasjonskravet til søknadstidspunktet kan praktiseres på flere måter; 1) uten dispensasjonsadgang, 2) med dispensasjonsadgang (som gammel ordning), eller 3) som en prioritering av søkere med godkjent ekvipasje (ingen ekskluderes fra søke). Side 13 av 22
Direktøren vil innstille på en løsning uten dispensasjonsadgang, som foreslått av flere av høringspartene. Alternativet med prioritering av søkere med godkjent ekvipasje er vurdert som mindre hensiktsmessig. Et jaktlag uten dokumentert ekvipasje på søknadstidspunktet vil anslagsvis få minst 350-400 lag foran seg på trekningslista, og laget vil i praksis være fratatt muligheten til å få tildelt jaktfelt utover de minst attraktive. Direktøren vil videre foreslå at tiltaket iverksettes først i 2015. Dette for å sikre forutsigbarhet og ivareta jaktlag, som med støtte i dagens regelverk har planlagt å få godkjent hund i løpet av sommeren 2014. Prinsipielt er det også viktig å bemerke at endring i hundekravet formelt sett heller ikke har vært på høring. En innføring allerede i 2014 vil gi grunnlag for berettiget kritikk og trolig føre til krav om overgangsordning med dispensasjonsadgang, noe som i praksis vil innebære det samme som dagens hundekrav. Nye regler for tildeling av elgjakt kan endre måten jaktlag søker på. Direktøren ser det som naturlig å evaluere tiltakene etter både 2014-sesongen og 2015-sesongen for å avdekke eventuelle uønskede effekter og vurdere disse opp mot nytteverdien av tiltakene. 2.5. HØRINGSPUNKT 3 Tiltak for å stimulere til rekruttering Tiltak (høringspunkt 3): FeFo har over lang tid lagt til rette for nyrekruttering av jegere gjennom tilrettelegging av jaktfelt for opplæringsjakt i regi av lokale brukerforeninger. De siste årene har nye jegere hatt tilbud om slik opplæringsjakt i et jaktfelt i Alta (i regi av Alta EJF og Alta JFF) og i et felt i Tana (i regi av Finnmark NJFF). Fram til 2010 hadde Karasjok EJF et tilsvarende tilbud i et jaktfelt. Selv om stor og økende etterspørsel etter elgjakt gir store utfordringer, er det viktig å ikke glemme behovet for nyrekruttering. Dette gjelder både i forhold til unge jegere og for å øke andelen kvinnelige jegere. FeFo har derfor hørt brukerne på følgende (litt omformulert fra høringsbrevet): Tiltak 3.1: Tilrettelegging for opplæringsjakt i flere kommuner enn i dag. Tiltak 3.2: Jaktlag, hvor minst en tredjedel av medlemmene er 18 eller 19 år, og hvor jaktlaget teller minst 6 medlemmer, skal ved tildeling av jaktfelt prioriteres foran andre jaktlag. Tiltak 3.3: Rekruttering av kvinnelige elgjegere åpen forespørsel om mulige tiltak. Brukernes syn (høringspunkt 3): Ikke uventet er de fleste høringspartene positiv til opplæringsjakt. Interessen for slike kurs har imidlertid vært noe dalende de siste årene. Mange høringsparter reiser spørsmål om det er behov/marked for flere opplæringsfelt enn de to som er etablert i dag (i Tana og Alta). Det påpekes at nye jegere som har gjennomført jegeropplæring bør følges opp og hjelpes til å danne egne jaktlag. Et konkret forslag går på at 2 år med opplæringsjakt bør gi grunnlag for å danne eget jaktlag. Videre bør etablerte jaktlag oppfordres til å ta med jegere som har deltatt på opplæringsjakt. En del høringsparter framholder at «selvrekruttering» inn i etablerte jaktlag er langt viktigere enn organisert opplæring gjennom opplæringsfelt. Flertallet av høringsparter har ikke kommentert forslaget om å prioritere unge/kvinnelige jegere ved trekning. Et alternativt forslag som fremmes er å prioritere jaktlag med minst 50% unge jegere og/eller 50% kvinnelige jegere, med den forutsetning at sammensetningen må opprettholdes ut jakta. Generelt synes imidlertid oppfatningen blant høringspartene å Side 14 av 22
være at FeFo bør være varsom med å gi særgrupper slike fordeler, og at slik prioritering vil kunne framprovosere taktiske disponeringer og enda flere papirjegere. Flere høringsparter fremmer alternative forslag til rekrutteringstiltak, i hovedsak i form av økonomiske gulrøtter fra FeFo til arrangører av opplæringsjakt, f.eks. lavere grunnpris, sponset kursavgift for kvinnelige kursdeltagere, gratis kalv, samt økonomisk støtte til innkjøp av utstyr og innleie av instruktører. Et forslag går på at det etableres en ordning der unge jegere kan få lånt våpen, og at FeFo gir økonomiske premier til jegere som bidrar med utlån av våpen. Fylkesmannen og Finnmark fylkeskommune gir generelle tilbakemeldinger om at rekruttering er viktig, men omtaler ikke konkrete forslag til tiltak. Fylkesmannen legger til at FeFo bør vurdere behovet før eventuelle tiltak vedtas og iverksettes. I den sammenheng etterlyses en statistikk på alders- og kjønnsfordeling blant jegerne. På kontaktmøtene ble det generelle inntrykket fra høringsuttalelsene bekreftet. Direktørens vurdering (høringspunkt 3): Direktøren mener at det klart viktigste rekrutteringstiltaket er og fortsatt vil være det naturlige opptaket av familiemedlemmer og venner inn i etablerte jaktlag. For også å sikre rekruttering av jegere som ikke har direkte tilknytning til etablerte jaktlag, mener direktøren at det vil være viktig å opprettholde tilbudet om opplæringsjakt på dagens nivå, det vil si med ett tilbud i østfylket og ett tilbud i vestfylket. Det praktiske gjennomføringsansvaret bør være hos brukerforeningene som i dag. Siden slike kurs i hovedsak rekrutterer fra lokalmiljøet, vil det være hensiktsmessig å veksle lokalisering av opplæringsjakta mellom ulike kommuner/brukerforeninger. Opplegget rundt opplæringsjakta må formaliseres gjennom skriftlige avtaler mellom FeFo og den/de brukerforening(er) som gis ansvaret. Direktøren registrerer en heller reservert holdning til å gi trekningsmessige særfordeler til jaktlag med unge og/eller kvinnelige jegere. Direktøren ser også et visst potensiale for misbruk av slike typer tiltak. Direktøren vil i denne omgang derfor ikke gå videre med denne type «favoriseringstiltak». Når det gjelder økonomiske stimuli, så har direktøren som generelt utgangspunkt at ekstra utgifter som følger av slike tiltak bør kompenseres for gjennom generelt høyere priser. Direktøren tolker den generelle responsen fra brukerne som at det de fleste stiller seg negativ til en slik kompenserende prisøkning og vil ikke gå videre med dette tiltaket. Opplæringstiltak kan gis og gis i dag støtte gjennom ordningen Grønne Midler. FeFo har de siste årene samlet inn alders- og kjønnsdata for alle jegerne som deltar under elgjakta. Dette er data som ved enkel tilrettelegging kan brukes som grunnlag for å kartlegge alders- og kjønnsfordelingen blant jegerne. Direktøren foreslår at FeFo fra 2014 etablerer en slik kjønns- og aldersstatistikk for jegerne for bedre å kunne vurdere behovet for rekrutteringstiltak. Side 15 av 22
2.6. HØRINGSPUNKT 4 Tiltak for mer miljøtilpasset elgjakt Tiltak (høringspunkt 4): Framlagt på møte 25.02.2014 Elgjegerne i Finnmark har gjennom de siste årene i gjennomsnitt felt over 800 elg årlig med en totalvekt per år på over 100 tonn. Når slike mengder kjøtt skal fraktes over til dels store avstander gjennom ofte tungt framkommelig utmark, blir motoriserte hjelpemidler en nødvendighet. Samtidig sliter dette på vegetasjonen. Motorisert uttransport av felt elg fra utmarka er direkte hjemlet i motorferdselsloven. I tillegg kan kommunene, i medhold av samme lov, gi dispensasjon til motorisert transport av utstyr inn til leirplasser langs godkjente traséer. Kontroller under elgjakta gjennomført av reinpolitiet/sno har dessverre vist at det i Finnmark også foregår kjøring utenom lovhjemler og dispensasjoner. Ifølge en rapport om barmarkskjøring i Finnmark fra 2011 er det stor enighet om at omfanget av skadelig barmarkskjøring i Finnmark må reduseres. For om mulig å stimulere til mer miljøtilpasset elgjakt har FeFo hørt brukerne på følgende tiltak: Tiltak 4.1: Etablering av faste dispensasjonstraséer og eventuelt faste leirplasser for inn- og utkjøring av leirutstyr. Dette er et av tiltakene som ble foreslått i Barmarksutvalgets rapport Tiltak 4.2: Avsetting av et utvalg av attraktive og veinære jaktfelt som miljøtilpassede jaktfelt, der det ikke tillates å bruke motorisert kjøretøy utenom vei for transport av leirutstyr inn i feltet. Tiltaket bør i første omgang innføres som en 3 års prøveordning med utgangspunkt i en kommune. Brukernes syn (høringspunkt 4): Etablering av faste dispensasjonstraséer/leirplasser (tiltak 4.1) I overkant av 75 % av høringspartene har avgitt synspunkter til forslaget om å etablere faste dispensasjonstraséer og eventuelt faste leirplasser. Blant disse er nesten alle positive til faste traséer, mens responsen til faste leirplasser derimot er mer blandet. Flere av de positivt innstilte høringspartene viser til at faste traséer og leirplasser allerede er innarbeidet praksis i flere kommuner (Nesseby, Tana og Kautokeino). I Sør-Varanger kommune er praksisen enda strengere, og kommunen gir ikke dispensasjon for transport av utstyr til leirplass. Flere påpeker at en ordning med faste traséer, alene eller i kombinasjon med faste leirplasser, forutsetter et godt samarbeid med kommunen. Andre nevner at kartfesting av etablerte leirplasser og kjøretraséer gir nyttig informasjon til nye jaktlag i området og bidrar til mer effektiv jakt. De mer skeptisk innstilte begrunner sitt syn med at faste leirplasser gjennom mange års bruk fører til sterk lokal slitasje på vegetasjon. De mener at en bedre løsning er å tilby fleksibilitet i hvor leiren kan plasseres langs hele kjøretraséen, men ikke lenger ut enn 100-200 meter fra traséen. Dette synet frontes i hovedsak i uttalelser fra Karasjok og Vadsø, og delvis også fra Porsanger, Kautokeino og Tana. Fylkesmannen er generelt svært positivt til at FeFo gjennom høringen viser vilje til å forsøke å begrense motorferdsel og terrengslitasje i forbindelse med elgjakta. Fylkesmannen kommer også med flere forslag til hvordan dette kan gjøres. Fylkesmannen viser blant annet til «Barmarksprosjektet» sin rapport, som blant annet anbefalte etablering av faste leirplasser og faste dispensasjonstraséer for transport av leirutstyr. Fylkesmannen påpeker i den sammenheng at begrepet «dispensasjonstraséer» er misvisende siden det ikke er lovhjemmel Side 16 av 22